mandag 12. august 2013

Stutaheia søndag 10. august

Over heia med truende tåke.

Fra Langavatn er det en grei tur ned til Blåfjellenden gjennom Blåstøldalen.  Det tar alltid litt tid å komme av gårde. Været var fortsatt skikkelig bra. Sol og lite vind. Alle på Langavatn skulle videre til Blåfjellenden. Der  ville det bli en del folk natt til søndag.
De staute katene fra Tau, hadde forsøkt å fiske i Langavatn, med bare et napp som resultat. Det ble påstått at det var en fin og stor fisk som hadde sluppet unna, etter å ha vært het oppe i steinene.
Det er ikke alltid så tørt i bakken nedover mot Blåstøldalen som på denne turen. Selv myrene i Blåstøldalen var delvis tørre. Det var med andre ord lett å gå.
Men som alltid, selv om turen er godt under tre timer så blir det ”tungt” på slutten og det er kjekt å se hytta dukke opp over kanten.
På hytta var det ”tilsyn”. To jenter som hadde sommerjobb. Det tok en skikkelig omgang med renhold.  De hadde tatt turen opp Fidjadalen, og merket stien. 18,5 timer med merking og gåing. En imponerende jobb. Nå bør det være enkelt å finne fram i dalen.
Ut over dagen kom det en del folk. Fra Langavatn kom ”den harde kjerne fra Tau” med fersk fisk fra Rundevatn. Det ble en skikkelig bra middag den kvelden.
Fra Sandvaten kom det gamle kjente. Det var svært hyggelig igjen å hilse på Inger og Arne. Vi har møtt på fjellet en god del ganger opp gjennom årene. Det har alltid vært noen kjekke kvelder når vi er på samme hytte. Og så sent som i slutten av juni traff jeg to tyskere som også kjente Arne.
Det ble væromslag i løpet av natt til søndag. Regn og tåke. Om morgenen så det ikke bra ut. Tåka lå lang nede på fjellsiden og det regnet. Ikke hyggelig vær for en tur alene over Stutaheia.
Men som så ofte før, etter frokost med egg og bacon og en runde med renhold, var forholdene bedre. Jeg mente det ville bli ennå bedreforhold etter hvert, og i alle fall ikke dårligere. Jeg pakket sekken (lett) og tok av gårde over myrene mot Mørkedalen.  Det er noen drøye bakker oppover mot Stutaheia. Her gjelder det å holde igjen, ellers brennes alt kruttet lenge før toppen. Jeg tok det med ro, og passet på å fylle flasken med vann.  Det var litt yr akkurat da, så det ble ikke en lang pause.
Men jeg tok på en tynn fleece. Det var kaldt i bakken, og det ville ikke være stort bedre oppe i høyden på bare heia.
Tåka lå på toppene bak meg. Vel oppe kjente jeg at trekken kom fra nord. Det betød at tåke sannsynligvis ville holde seg vekk. En lettelse. Det er ikke helt enkelt å finne merker og nødlinger om tåka blir tett. Selv med kart og kompass vil det gå sakte over heia om stien skal følges. Og det skal ikke mange metrene til før stien ”forsvinner”.  Det er ikke mange fastpunkene å holde seg til. Småvannene er ofte det beste, men om omrisset forsvinner i tåka, er det ikke lett å se hvilket vann som ligger forran, eller for den saks skyld hvor stort det egentlig er.
Det ble en grei tur over heia. Tørt på fjellet og ikke regn eller vind. Det å ha spart litt på kreftene kjennes bra opp de siste bakkene mot stidelet til Høgaleitet. Det ligger på godt over 1100 moh.

Ned mot Sandvatn går det greit. Kneet kranglet litt i de bratteste bakkene, men det er uansett enklere å gå ned enn opp.
Vel nede på stien mellom Sandvaten og Lortabu, var det bare å konstatere at turen egentlig hadde gått alt for fort. Det er det lille stykket over høgheia som et ”tur”. Resten er mer ”transport”.
Det ble ikke bading i kulpen i Lysebekken.  Sola kom ikke skikkelig gjennom, men hjemme var det sol.
Litt urettferdig det der.
En litt lang helgetur var over. To lange dager (7 timers turer), med en kort i mellom. Det er kjekt å kunne hake av en skikkelig tur også i 2013.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar