Vådlandsnuten søndag 4. mai

Vårtur med bestyrerinnen og Bernt.

Så var været tilbake til det normale. Nesten frost om natten og bare 7 grader på morgenen. Med en kald trekk fra vest.
Men med sol.

Tilbake fra det store utland på lørdag, måtte det selvsagt bli en vanlig tur på søndag.  Petter hadde tatt turen til topps i Madlandsheia tidligere, og drev aktivt reklamearbeid. Og vi har ofte hatt en vårtur til Vådlandsnuten.

Det var ikke vanskelig å bli enige om turmålet. 

Bernt ble kontaktet, og på søndagsmorgen ble det klart at vi ble 3 på tur denne søndagen.  Madlandsheia får sin del av nedbøren. Det regner mer her enn de fleste plassene rundt om. Det er det første høye fjellområdet lavtrykkene fra vest treffer på, og lar så innholdet dale ned over skyldige og uskyldige.

Denne søndagen var meldingen god, eller helst bedre en god. Sol, lite vind og ikke for kaldt.

For oss tre i bilen var det kjekt å se små lam på markene oppover. Det er mer enn et vårtegn, det er selve våren.

Og det ble mimret om tidligere turer i samme terreng. Våre første turer i Madlandterrenget var for omtrent tretti år siden.

Bakkene oppover er nok blitt litt brattere med årene, men til gjengjeld har vi mer erfaring i å ikke ta i for mye. Det går i et rolig tempo som holdes til topps. Pauser for å få pulsen under kontroll unngås med flid.

Denne dagen var det bare kjekt. Bakkene var ikke for lange eller bratte.  Vi hadde noen små stopp for å beundre utsikten, og for å ta bilder. Uten tanke for puls og lunger…

Det ble varmt i sola. Jakke var helt unødvendig, og selv oppe mot toppen rant svetten. Jakken måtte på under pausen helt øverst, men da var vi også over 800moh. Helt øverst var det fortsatt fenner. Vi så spor, som var avsatt rett før siste nedbør, og den kom som snø.  I nordhellingen, der sola ikke hadde kommet til, var snøen knallhard, og det var vanskelig å få fotfeste. Min nye stav kom til nytte på nedturen…

Et stykke opp i bakken møtte vi på en kar på vei ned. Bestyrerinnen imponerte med å huske både navn og hvor vi hadde møtt karen tidligere.  Det er bra å ha med noen som husker fjes. Selv husker jeg snaut mitt eget ansikt, og lurer av og til på hvem jeg egentlig barberer om morgenen.

Det var kjapt å komme ned fra vinteren til våren. Det gled greit nedover bakkene i finværet. Jeg har så avgjort hatt noen våte og kalde opplevelser på den samme stien. Nede ved Fisketjønna sto bjørka grønn. Det er bare så vidt vi kunne se den øverste parkeringsplassen gjennom bladverket på vår vei ned mot bilen.

Nede på parkeringsplassen var det en del bil. Langt fra så mange som det burde være i det fine været.

Men det er jo litt kjekt å kunne gå uten for mange rundt om kring. Denne dagen møtte vi i alt 8 personer. En av disse kom joggende oppover de siste bakkene mot toppen. Det krever stålkondis. Er det mulig å ønske seg noe slik til Jul?