Tomannsbu – en kjapp fredagstur.

Med mørke skyer i horisonten.

Jeg må liksom innom Tomannsbu i løpet av sommeren.  Det blir ofte en tur også på høsten, men det får vi nå se på.

Det var planlagt utflukt med bestyrerinnen i helga. Det betød at det måtte bli en dagstur på fredagen.

Nå truet værmeldingen med at det ville være siste dag uten nedbør. Senere ville det bli ettermiddagsbyger med mulighet for torden. Turen inn til Tomannsbu kan med fordel tas på tørt føre. Det er noen tunge myrer og i tillegg et par svaberg som nok blir glatte i regnvær. På tør myr og tørt fjell går turen adskillig lettere – og raskere. 

Nå er Tveidabrekkå både bratt og lang. Jeg har gått gjennom ura her mange ganger, men antakelig ikke samme vei noen gang. Det er kronglet å finne frem.

Over flyene, går det greit. Her er det ikke mye stigning. I bakkene nedover mot gjeterhyttene, gikk jeg på bonden som har sauene i området. Vi kom i snakk, og det tok ikke lenge før samtalen dreide i retning av hund og sau. Det var tydelig et emne som opptok mannen.  Og han kunne fortelle at i fjor, hadde han hørt et svare spetakkel av rop og hundeglam i lia mot Tomannsbu. Han tok selvsagt turen bort og kom over 11 lam med brukket bein og tydelige merker av bikkjer.  Det var tre ”turist”hunder som var uten bånd, og som kom i flokkmodus. Eierene hadde ikke klart å stoppe hundene før de hadde skadd og drept 11 lam.  

La oss si det slik. Bonden var ikke fornøyd med turister.

Det var mørke skyer i horisonten, og jeg var litt redd for at det skulle bli en gjentakelse av forrige tur, der det virkelig ble tordenvær mens jeg var på hytta. Det var skikkelig mørke skyer i øst. Siden jeg gikk mot vest, klarte jeg å holde været bak meg.  Men mørke var skyene. Og de tok langsomt innpå.  Det ble noen få dråper, men ikke mer. Jeg vurderte å ta en dukkert i bekken, men et lite blikk tilbake, fikk meg fort av den ideen. 

Da jeg kom inn til hytta sto det et par og tok av skoene. De var akkurat kommet – samme vei som meg.  Vi satte oss inn i stua, og fikk en hyggelig prat om turen og hvor de skulle dagen etter.

Noe til min forundring møtte jeg ikke flere på vei inn. Jeg var nede ved bilen rett før fire, og da var det fortsatt bare to biler på parkeringsplassen. Det ble i hvert fall ikke mange flere på Tomannsbu den natten.