fredag 4. september 2015

Med verktøy i sekken.

Til Blåfjellenden sammen med Egil.

Det har lenge vært snakk om en tur til Blåfjellenden for å få utført noe svært nødvendig vedlikehold.

Av alle ting, er det brannalarmen som ikke helt har oppført seg. Det er ikke mange som ser syn på en 2-3 timers tur for jobbe et par timer. Egil er en slik fyr.

Problemet er bare at han også har hatt med den nye hytta på Kvitlen å gjøre. Prioritering er ikke lett.

Egil ringte og avtalte tur onsdag til torsdag. Den planen ble fort endret til torsdag/fredag. Det regnet katter på onsdagen.

Torsdag var været adskillig mer medgjørlig. Selv om det var muligheter for nedbør, så ville det uansett bare bli små mengder. Jeg handlet inn mat, Egil holder seg med utstyr.
På en torsdag i begynnelsen av september, skal det ikke være svært mange andre på tur i heia. Det var andre på vei innover. Og i tillegg kom det en hel klasse fra Sandvatn. Det ble folksomt.

Vår tur innover gikk som normalt. Vi hadde det ikke travelt, og tok det helst med ro. Det var ikke nødvendig å ta seg ut oppover bakkene, hytta ville ligge på nøyaktig samme plass om vi kom inn et kvarter senere. Og selv om vi tok det med ro, så var vi inne det omtalte kvarteret senere enn normalt.

Jobben ble gjort. Vi fikk en hyggelig kveld på hytta i godt selskap. Morgenen var blant de bedre. Litt skyer, med sol inne i mellom, bra temperatur, selv om sommeren holdt seg vekk, men helt stille. Den lille dammen på utsiden av hytta, lå speilblank.

Det er slikt vær vi ville ha bestilt, om det var mulig.
Før vi tok fatt på tilbakeveien, lastet Egil opp sekken med en kartong fullmakter. STF manglet slike på andre hytter, og Egil ville bære ut en eske fra Blåfjellenden.

Mannen er 72, og rager så vidt 160 cm over havet. En sekk på 15-16 kilo er tung. Spesielt opp bakkene, nesten 300 høydemeter med forholdsvis bratt stigning.

Jeg hadde adskillig lettere sekk….

Bakken ble tatt i et jevnt og rolig tempo. Selvsagt kom vi opp i god form. Egil klaget i hvert fall ikke…..
Og været oppførte seg upåklagelig. Det var lett skydekke hele veien, men selv uten sol, rant svetten. Oppe i høyden ble det tid til å se seg om. Det er ikke ofte det er helt vindstille her opp i omtrent 900moh. Denne dagen var det ikke mye bevegelse i lufta.

Og helt stille… Stillheten var omtrent til å ta og føle på. Ikke en sauebjelle å høre, ikke en pip-pip som laget lyd og i hvert fall ikke folk. Stillhet.

Vi stoppet opp noen plasser på veien mot Hunnedalen for å ta bilder og for å lagre minner om en av de turene som så avgjort bør huskes.

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar