Høgjæren med foten i ulage.

En mil, ble lang nok.

Det er selvsagt ikke greit med en for i ulage. Alle gode råd for akillesproblemer, er å holde foten i ro, å unngå å «utfordre» skaden. Det er lettere sagt enn gjort. Jeg har vanskelig for å sitte stille å kikke ut vinduet. Spesielt om været i tillegg er sånn noenlunde greit.

Etter et par dager i stolen, og etter omtrent å ha gått tom for spennende lesestoff, begynte jeg å kikke på været utenfor stuevinduet. Sommer og sol, og bra temperatur. Når det i tillegg omtrent ikke er vind, så nærmer det seg perfekte forhold for tur.

Det hadde selvsagt passet best med en tur i heia, men jeg hadde så pass store problemer med å gå som normalt, at jeg syntes det måtte passe med en tur litt nærmere og også uten for mye bakker. Høgjæren passet bra denne dagen.

Nå er det en del mulige turer på Høgjæren. Den vanligste er antakelig fra Holmavatn til Steinkjerringå og tilbake samme vei. Det er en tur på omtrent 5 kilometer. Og passer greit for familier med unger.

Folk som bruker litt tid på å gå tur i terrenget, synes muligens at 5 kilometer er for lite, og da er rundturen fra Holmavatn til Synesvarden og Steinkjerringå og tilbake til Holmavatn, en grei runde på omtrent 8 kilometer.

Dette var i noen år en fast onsdagsrundtur for broderen og meg, og vi sjekket nok tiden ganske nøye en stund. Noen år etter går det nok saktere i bakkene, og vi ville ha brukt lengre tid enn før. Med foten i ulage, håper jeg å bli god nok til å ta denne turen igjen.

Denne gangen ble det en tur fra Tovdalsveien og ned til Steinkjerringå – og tilbake samme vei. Den turen er opp mot en mil, og altså litt lengre enn rundturen fra Holmavatn. Noe som selvsagt er grunn til at jeg ofte med broderen, går turen.

Nå har jeg gått denne turen noen ganger, men ikke så ofte med skikkelig grønt rundt om. Det har blitt mange turer i høstvær og på vinteren. Da er det ikke mye grønt å se, det er helst brunt – og litt «trist».

Når det i tillegg er så pass varmt at antrekket minner mer om «syden» enn Norge, ble det likevel en kjekk tur. De siste åren har det blitt en treningstur til Gran Canaria i februar., og antrekket på de daglige turene er nesten alltid lett treningsbukse og en lett røye – som ofte henger i beltet.

Denne dagen beholdt jeg den tynne ullblusen på hele turen, men den var ganske våt da jeg kom tilbake til bilen. Jeg hadde håpet at lette sko ville lage mindre problemer enn de tunge fjellskoene. Det viste seg ikke helt å stemme.

Jeg fikk problemer nedover, og det ble ikke lettere på tilbaketuren. Det enkleste var å gå med så stiv ankel som mulig. Det ble selvsagt litt underlig gange av slik, men jeg kom fram – elv om det gikk noe saktere enn vanlig.