En våt, men kjekk tur mot Hunnedalen.

Regn, helt greit.

Vær er en underlig ting. Jeg har i mange år prøvd å unngå tur i regnvær og legger mine turer til dager det er best vær. Regn og vind er ofte det som gjør at det blir en «sur» tur, men som oftest blir det uansett kjekt å være ute.

Det hender jo jeg klager på været. Spesielt om det regner, og med vind i tillegg, blir det ofte til at jeg heller sløyfer turen. Det blåser jo stort sett alltid på våre kanter. Det kan også stoppe en tur. Medvind og regn er mye bedre enn regn i motvind.

Innover til Blåfjellenden var det virkelig bra turvær. Tørt, ikke for varmt og noe som og litt skyer. Ikke for varmt og heller ikke for kaldt. Det var så nær perfekt turvær som jeg kunne ønske. Det ble en grei tur innover.

Denne gang skulle jeg bli over en natt ekstra. Meningen var å jobbe litt. Det er alltid noe som burde gjøres, og det lå en jobb og ventet – fra to tre år tilbake. Det var så avgjort på tide å få gjort noe med de gangveiene inn mot hytta.

Jeg startet på jobben ganske tidlig, og godt var det, for det tok ikke lang tid før regnet kom. Det fortsatte å regne stort sett hele dagen. Det ble i hvert fall ikke mer jobbing utendørs den dagen. Enkelte av regnbygene var skikkelige tordenbyger. Det regnet så det slo i bakken.

Værmeldingen hadde nevnt regn, men med virkelig flott sommervær innover valgte jeg å bare ta med en lett jakke og en tynn gore-tex bukse. For en gangs skyld tok jeg ikke med det tynge utstyret.

På morgenen den dagen jeg skulle mot Hunnedalen var det fortsatt regn i lufta. Jeg fikk en melding fra Bestyrerinnen om at det ville klare opp ut over ettermiddagen. Jeg ventet derfor med å ta ut til rundt 3.

Det var opphold, men bare i bakken oppover, kom regnet. Ikke skikkelig regn men sånn at det ble vått. Jeg heiv på jakken etter en stund, men fant snart ut at jeg ble like våt om jeg hadde jakken på eller av. Med godt over tyve grader var det heller ikke kaldt eller ubehagelig å bli litt våt.

Det kan ikke ha skjedd mange gangene at jeg syntes det var kjekt og greit å gå i regnvær. Det kom noen tåkedotter oppover dalen. De gjorde terrenget litt ugjenkjennelig, men virkelig flott. Med fuktighet på steiner og i marka, kom også fargene skikkelig fram. Naturen viste seg fram i regnværet.

Med tyve grader og vindstille er det ikke nødvendig med regntøy i lett egn. Det var bare kjekt – og greit, å bli litt våt. Men, jeg kan ikke huske en tidligere tur med slike forhold. Er dette vanlig i andre kanter av landet, forstår jeg «motstanden» av Gore-tex.

Selvsagt skinte sola da jeg kom ned til Høgaleitet i Hunnedalen. Det siste stykket hadde jeg også tatt av blusen. Mange ganger, etter å ha gått i regnvær, er jeg våt fra innerst til ytterst. Denne gang hadde jeg ikke på mer klær enn nødvendig, så det var ikke mye å bytte. En flott tur. helt greit.

Inn til Blåfjellenden med bakfot i ulage.

En flott tur innover heia.

På tross av at foten så avgjort ikke er god, bestemte jeg meg for å ta den ukentlige turen til Blåfjellenden. Selv om det gjør skikkelig vond, om jeg tråkker «feil», så er det egentlig greit å komme fram. Selv om det minner mer om halting enn gåing.

Sommeren var tilbake, og det var vondt å tenke på at jeg ikke ville komme inn til Blåfjellenden i det flotte været. Det fikk heller være om det gjorde litt vondt, og om jeg fikk ødelagt foten for en lang stund, så fikk jeg i hvert fall med meg den turen.

Jeg planla likevel å bli en hviledag over, og kunne om nødvendig vente nok en dag. Det medførte en litt tyngre sekk enn om jeg bare hadde med mat for en dag. En Fjordland middag veier litt. Og så blir det jo alltid litt ekstra.

Det var heldigvis ikke skikkelig sol da jeg startet opp bakkene mot Oleskaret. Med mange og tyve grader i lufta hadde det blitt hett om sola hadde kommet gjennom. Jeg startet tidlig. Det var meldt om muligheter for torden og regn sent på ettermiddagen. Noe som jo ikke er helt uvanlig når temperaturen blir høy.

Du verden det var kjekt å gå innover heia i godt vær- Tørt i bakken og gode forhold gjorde at det også var greit å se hvor jeg satte den vonde foten. Til jeg møtte kjentfolk og ble mer opptatt av å se etter folka enn av stien. Det tok noen minutter før jeg var klar for å gå videre.

Det var andre enn meg på tur denne dagen. Jeg møtte en familie som hadde vært på hytta, og like etter tok jeg igjen et par som ville ligge i telt inne ved Blåfjellenden. Jeg lovet de kaffe nede ved hytta og de kom ned en stund etter meg.

Det var snakk om regn på ettermiddagen, og dagen etter skulle det regne ganske mye. Jeg anbefalt å sette opp teltet på en liten høyde på andre siden av brua over Leitesånå. Det rådet tror jeg paret satte pris på, for det kom store regnmengder dagen etter.

Denne turen over heia ble skikkelig flott. Lite vind og varme gjorde det helt grei å gå lettkledd. Det er greit å gå i bare en kort bukse og en lett trøye. Regntøyet fikk ligge underst i sekken.

Med høy temperatur, fant jeg ingen unnskyldning for ikke å ta et kjapt bad nede i bekken. Det ble årets første i heia. Selvsagt var det kaldt, men det tok ikke lang tid før det var greit å være ute i vannet.

Det kom selvsagt folk ut over ettermiddagen. Med sol, i hvert fall en stund, ble det et par flotte timer på benken i sola utenfor annekset. Det ble ikke fyrt opp i ovnen, Det var like varmt inne som ute – omtrent 25 grader. Selv etter at regnet kom, var det igrunnen varmt,

Med foten i ulage, ble det ikke mye jobbing, selv om det ble ryddet og vasket – som vanlig. Tirsdag var det bra vær fra morgenen, og jeg fikk jobbet noen timer. Til regnet kom – i bøtter og spann. Det fosset ned omtrent som i tordenbyger, men denne gangen var det heldigvis regn uten lyn.

Det ble en inne dag etter det. Nå har jeg lesebrett, med nesten 2000 bøker, så det er nok å ta av.

Høgjæren med foten i ulage.

En mil, ble lang nok.

Det er selvsagt ikke greit med en for i ulage. Alle gode råd for akillesproblemer, er å holde foten i ro, å unngå å «utfordre» skaden. Det er lettere sagt enn gjort. Jeg har vanskelig for å sitte stille å kikke ut vinduet. Spesielt om været i tillegg er sånn noenlunde greit.

Etter et par dager i stolen, og etter omtrent å ha gått tom for spennende lesestoff, begynte jeg å kikke på været utenfor stuevinduet. Sommer og sol, og bra temperatur. Når det i tillegg omtrent ikke er vind, så nærmer det seg perfekte forhold for tur.

Det hadde selvsagt passet best med en tur i heia, men jeg hadde så pass store problemer med å gå som normalt, at jeg syntes det måtte passe med en tur litt nærmere og også uten for mye bakker. Høgjæren passet bra denne dagen.

Nå er det en del mulige turer på Høgjæren. Den vanligste er antakelig fra Holmavatn til Steinkjerringå og tilbake samme vei. Det er en tur på omtrent 5 kilometer. Og passer greit for familier med unger.

Folk som bruker litt tid på å gå tur i terrenget, synes muligens at 5 kilometer er for lite, og da er rundturen fra Holmavatn til Synesvarden og Steinkjerringå og tilbake til Holmavatn, en grei runde på omtrent 8 kilometer.

Dette var i noen år en fast onsdagsrundtur for broderen og meg, og vi sjekket nok tiden ganske nøye en stund. Noen år etter går det nok saktere i bakkene, og vi ville ha brukt lengre tid enn før. Med foten i ulage, håper jeg å bli god nok til å ta denne turen igjen.

Denne gangen ble det en tur fra Tovdalsveien og ned til Steinkjerringå – og tilbake samme vei. Den turen er opp mot en mil, og altså litt lengre enn rundturen fra Holmavatn. Noe som selvsagt er grunn til at jeg ofte med broderen, går turen.

Nå har jeg gått denne turen noen ganger, men ikke så ofte med skikkelig grønt rundt om. Det har blitt mange turer i høstvær og på vinteren. Da er det ikke mye grønt å se, det er helst brunt – og litt «trist».

Når det i tillegg er så pass varmt at antrekket minner mer om «syden» enn Norge, ble det likevel en kjekk tur. De siste åren har det blitt en treningstur til Gran Canaria i februar., og antrekket på de daglige turene er nesten alltid lett treningsbukse og en lett røye – som ofte henger i beltet.

Denne dagen beholdt jeg den tynne ullblusen på hele turen, men den var ganske våt da jeg kom tilbake til bilen. Jeg hadde håpet at lette sko ville lage mindre problemer enn de tunge fjellskoene. Det viste seg ikke helt å stemme.

Jeg fikk problemer nedover, og det ble ikke lettere på tilbaketuren. Det enkleste var å gå med så stiv ankel som mulig. Det ble selvsagt litt underlig gange av slik, men jeg kom fram – elv om det gikk noe saktere enn vanlig.

Hvorfor dra til Blåfjellenden.

 Flotte plass og kjekke folk.

Jeg er vel egentlig ikke helt sikker på hvorfor jeg synes det å gå inn til Blåfjellenden er spesielt kjekt. Jeg har gått stien så pass mange ganger at det kan umulig være mange nye ting å få med seg. Terrenget er stor sett det samme.

Nå er det likevel noe å se og oppleve nesten hver tur. Blomster som titter fram første gang for året. Steinskvetten som trofast dukker opp. Rype med unger, eller i flokk på høsten. Snøfenner eller mangel på slike, og endringen uke for uke.

Dette året har jeg fulgt med på byggingen av den nye Turbohytta til turistforeningen. Hytta begynner nå å ta form, og etter at taket blir ferdig blir det ikke store endringen uke for uke. Det har vært kjekt å følge med på fremgangen.

Dette året har det også vært noen ganglemmer som skulle på plass i stien øverst oppe i bakken over Blåfjellenden. Takket være to virkelig greie pensjonister kom nesten halvparten på plass denne uke. De karene gjorde en innsats, som overrasket meg da jeg tok hjemover.

En ting som opptar meg på turene innover – og tilbake for den saks skyld, er været. Det er i hvert fall ikke det samme. Det er jo litt spennende å se hvor godt Yr eller Storm treffer med varselet for dagen på vei innover heia.

Jeg har sluttet å «tro» på varselet time for time, for dagen etter. Hjemturen tar jeg så det passer, etter å ha sjekket nedover Fidjadalen, om vinden stå fra vest. Når det gjelder å finne tidspunktet for å ta ut, så er det lett å se om det kommer mer regn – og vind – de neste timene.

Det som mest sannsynlig gjør at jeg virkelig finner det kjekt og greit å gå til Blåfjellenden, er nok folkene – menneskene – jeg treffer. Det er for så vidt greit å være alene på Blåfjellenden, og det er lettere å få gjort noe, når det ikke er andre til stede.

De aller fleste, med svært få unntak, er kjekke og grei, og lette å komme i kontakt med. I noen, egentlig ganske mange – tilfeller, får jeg så god kontakt med helt fremmede mennesker at det blir «den gode samtalen» mellom oss. Slikt setter jeg pris på.

Det er en del «fjellfolk» som jeg har truffet så pass mange ganger at det har blitt et slags vennskap. Ikke slik at vi avtaler å treffes, men de gangen vi møtes i fjellet, blir det alltid en hyggelig og kjekk stund, og jeg ser i grunnen fram til slike møter.

Nå hender det også at jeg kan hjelpe folk, som ofte er på sin første tur, eller langtur. Jeg kjenner i hvert fall stiene rundt Blåfjellenden ganske godt, og etter å ha snakket med hundrevis av folk, så vet jeg også nok så sikkert hvor lang tid folk vil bruke til neste turmål. Ikke alle er like takknemlige for få vite at de ikke en gang er halvveis på turen, om jeg treffer de ute i terrenget.

Finn rypa....

De fleste er likevel høflige og takker. De jeg virkelig kan hjelpe med plaster, mat eller klær (det har hent....), er selvsagt takknemlige. Det hender til og med at noen lytter til mine «gode råd» og legger om turen.

Dette skjedde denne gang. Der to glade gutter fra Danmark hadde lagt opp til en virkelig flott langtur. Etter min mening en alt for lang og tung tur på fem dager for to nok så utrente ungdommer med store sekker.

To jenter, også de med store sekker og på langtur, fikk bare opplyst at de må følge godt med på varder og merking gjennom ura under Månvatnet. Et råd jeg i grunnen gir til alle som går Fidjadalen nedover. De hadde vært på tur før.

En strandtur.

Vintertur midt på sommeren.

Med foten i ulage burde jeg holde meg hjemme, men med rimelig bra vær, uten for mye vind, mente jeg det ville være greit med en kjapp og kort tur fra Bore. Skulle det bli galt, er det greit å bare snu å gå tilbake.

Nå var bra vær i denne sammenhengen, en dag uten sterk vind og med sommertemperatur. Det var opp mot 15-16 grader, og det var snakk om vind på 7-8 m/sek . Det kunne komme litt regn, men nedbøren var først meldt om noen timer.

Det regnet nedover mot Bore, bare 5 kilometer fra døra hjemme. Rett før stranden, ble det opphold, selv om det var overskyet. Det er noe jeg ofte har opplevd. Med «litt» regn inn fra vest, så kan det være tørt helt ute i sjøkanten, mens de regner bare et lite stykke inne i landet.

Det første stykket sørover på innsiden av sanddynene, fra parkeringsplassen ved Borestranden, er virkelig greit å gå. Det er for det meste ganske flatt og bakken er bare dekket av at tynt lag med gress og blomster.

Jeg kom ut på sandstranden ved Sandsenden, og gikk bare et lite stykke i løs sand, før stien går på innsiden av selve sjøkanten. Her består stranden av store steiner og grus, og sanden dukker bare opp litt inne i mellom.

Problemet er at bøndene holde ungdyr på den udyrkede marken ned mot sjøkanten. Mange ungdyr. Og det er flere flokker. På vei mot Reve havn, var det ganske greit. Dyra holdt seg et stykke inne i landet, og jeg kom nesten greit forbi.

Selvsagt var det en nysgjerrige flokk med unge kalver som måtte sjekke meg som kom imot de. De kom nok så fredelig ruslende mot meg. Og stoppet opp med mulen omtrent i brystet mitt. Jeg måtte ut i strandsonen og forbi.

Turen fra Bore til Reve havn er litt under 5 kilometer, og jeg pleier ikke å stoppe opp om jeg går for meg selv. Denne gang ble det en kjapp stopp. Det hadde foten godt av, og det gikk litt bedre en stund nordover.

Den største flokken med dyr hadde holdt seg et stykke fra stien da jeg gikk sørover. På veien tilbake sto de – omtrent som en mur – fra steingarden til stranden. Jeg prøvde å gå mot flokken, men da kom dyra rett mot meg. Da jeg stoppet opp holdt de en liten avstand, og jeg kom meg forbi.

Dette var både kalver og litt større dyr, og det var met en viss «skepsis» jeg gikk – rolig – forbi. Et av dyra skrapte kloven ned i marka og så på meg som gikk bare et par meter unna. Da jeg snudde meg mot dyret rygget det kjapt unna – heldigvis.

Selv om værmeldingen ikke hadde nevnt regn, kom det mer nedbør på vei hjem – men igjen, først da jeg var et lite stykke fra stranden. En mil på flate stranden er ingen langtur, og denne dagen ble det under to timer på tur. Det tror jeg akillesen hadde godt av.

Tur rundt Bjødnali.

Det ble bare en kort tur denne dagen.

Hvor er helsevesenet når du trenger de. Det må jo finnes en pille eller annen medisin for vond akilles. De fleste anbefaler å holde foten i ro. Hvordan i alle dager skal jeg klare det? Det virker omtrent umulig. I hvert fall vanskelig.

Nå har jeg uheldigvis hatt dette problemet før noen ganger. Det er en god del år siden sist jeg kunne kjenne vondt bak i akilles-senen. Jeg sjekket tilbake i logen og sist var i 2019 – seks år siden. Det virket lengre, men slik er det nå. Tiden går fort.

Med foten i ulage burde jeg holde meg i ro, men selv etter en tur frem og tilbake til Blåfjellenden, med vondt, var ikke nok til at jeg holdt meg hjemme, selv om alle anbefalinger går på ro og hvile av foten.

Det kunne ikke bli noen lang tur. Det var klart fra morgenen av, og siden værmeldingen ikke var helt bra, syntes jeg det kunne passe med en tur enten fra Gramstad eller Sælandsskogen. Jeg så – selvsagt – for meg en skikkelig langtur.

Det ble til at jeg satset på å gå fra Sælandsskogen. Der kunne jeg jo ta om Engjavatnet – og om det gikk bra – en tur opp om Bjursfjellet. Det ville i så fall bli den langturen jeg drømte om. En tur på 3-4 timer.

Det var en del biler da jeg kom til parkeringsplassen, men så snart jeg tok oppover mot Stølsletta, var det ikke spor å se. Heller ikke fra hester, så jeg trengte ikke å bekymre meg om de oppover. Hva som var grunn til bekymring, var foten.

Det må ha regnet ganske mye de siste dagene. Bakken oppover var mer bekk en sti. Myrsøkket oppe på Stølsletta, virket bunnløst. Forholdene og foten gjorde at det gikk sent. Jeg måtte likevel oppom toppen på Håfjellet.

Nedover mot Moldtjørn, gikk det smått. Jeg måtte se hvor jeg satte foten, og var redd for å gli i sorpa. Nå hadde jeg på nye sko, med skikkelig såle, så egentlig holdt skoene bedre enn det jeg «trodde». De gamle var omtrent uten mønster, og de var glatte.

Tjørnet var så fullt av vann at jeg måtte opp i steinene langs vatnet i stede for å gå rundt vatnet Jeg var igjen glad for nye sko. De gamle lakk, men de nye holdt meg tørr da jeg vasset over myra mot Bjødnali.

Jeg måtte oppom Bjødnali for å ta bilde av treet. Og der måtte jeg også ta en beslutning om hvor lang tur jeg skulle ta den dagen. Noen langtur var det ikke snakk om. Jeg kunne nok presse meg rundt Engjavatnet, men trodde det lureste jeg kunne gjøre var å ta rett ned til Sjelset.

Det ville i så fall bare bli en tur på omtrent 8 kilometer og ikke stort mer enn to timer. På veien bortover mot grinda til «Skogen» ble jeg for enig med meg selv om at det denne dagen ville være lurt å ta rett mot Sjelset.

Det gikk greit å komme ned bakken fra Jærbuskaret og videre mot Kleiva og Sælandsskogen, men jeg var likevel glad for å kunne sette meg i bilen. Det ble bare en kort tur denne dagen. Den virket lang nok.

Til Blåfjellenden med dårlig fot.

Jeg kom inn til hytta - og tilbake.

Det er kjekkere å gå innover mot Blåfjellenden i bra vær. Denne gangen ville det muligens tørt om jeg startet innover ganske tidlig på dagen. Det skulle komme regn fra to-tiden, men være tørt til da. Det ble en tidlig start.

Alt i elleve-tiden var jeg klar til å dra innover. Det vil si, jeg hadde pakket sekken og sto på veien og kikket oppover stien – og kunne kjenne akillesen. Ville det virkelig være lurt å dra på tur med sekk og greier når foten ikke var i orden?

Jeg gikk forsiktig oppover. Det gikk så avgjort senere enn vanlig, men jeg syntes ikke det var så ille. Det ble til at jeg forsøkte meg innover. Nå var det en flott dag, med lite vind og sol. Det minnet faktisk om sommer. Det var en stund siden sist vi hadde bra vær.

Det var langt fra så mange småfugler å se som tidligere, men steinskvetten holdt følge med meg innover. Det er ikke alltid at jeg ser fuglen, men denne gangen kunne jeg høre lyden følge meg innover heia.

Det er fortsatt grønt og fint, men toppen av bjørnskjegg-tuene er brune. Nå er det antakelig blomsten, men det er uansett tidlig. Det kan ikke ha regnet for mye i heia, for bekkene var små og det var tørt i bakken.

Jeg gikk og kjente etter om jeg burde snu. Det gjorde jeg til jeg kom opp i bakken – en tredjedel innover. Der måtte jeg ta en sjefsbeslutning om jeg skulle fortsette. Selvsagt ble det til at jeg gikk videre innover.

Halvveis – ved Saftbekken – satt det en kar som hadde kommet fra hytta. Han hadde gått opp Fidjadalen dagen før, og hunden som han hadde med, hadde fått såre poter. Nå var de på vei mot Hunnedalen – korteste vei.

Jeg burde selvsagt ha stoppet for å legge på plass noen ganglemmer oppe i toppen av bakken opp fra Blåfjellenden. Denne dagen så jeg ikke syn på det, og jeg tenkte selvsagt på værmeldingen som hadde nevnt regn på omtrent på denne tiden.

Det var skyer i vest, og det lå tåkedotter rundt toppene, men regnet manglet. Jeg gikk – forsiktig – nedover bakken mor hyttene. Det kom ikke folk før etter noen timer. Regnet kom også etter noen timer...

Det regnet skikkelig hele natta, og det var vått i myrene og bekken hadde mer vann. Det kom en del gjester ut over dagen, og de fleste startet tidlig på morgenen dagen etter.. Jeg ventet. Det skulle komme en skikkelig regnbyge omtrent tolv – i følge Yr.

Klokka 12 var det fortsatt opphold, selv om det rullet inn noen mørke skyer fra nordvest. Jeg trodde Yr kunne ha tatt feil, og startet på tilbaketuren. Oppover bakken gikk greit, men sent. Oppe i toppen fant jeg ingen unnskyldning for ikke å ta med en ganglem bortover stien. De ganglemmene er forbasket tunge.

Mens jeg jobbet med å få «greiene» på plass, kikket jeg meg tilbake. Det kom tunge og mørke skyer inn fra vest. Foran meg – i sør – var det sol og sommer. Kunne jeg klare å unngå regn på tilbaketuren.

Det ble en halv time i skikkelig regn. Nok til at jeg ble våt oppover armene og kunne kjenne det var kaldt med tynn bluse under jakken. Nede ved bilen var det opphold – og 10 grader. Ikke helt sommertemperatur.

En langtur på flate stranden sommervær.

Det ble en grei tur på tross av akkilesen.

Det var ikke helt greit å bestemme seg for tur denne dagen. Jeg kunne godt kjenne at akillesen ikke var helt som den burde. Det gjorde rett og slett vondt fortsatt, men ikke verre enn at det burde være mulig med en liten tur.

Været var jo bra, med sol og lite vind. Jeg var likevel i tvil om hvor jeg burde ta på tur. Det kunne ikke bli en tur i tungt terreng, og helst en tur der jeg kunne snu eller avslutte om det ikke gikk greit. Hvor burde jeg da ta ut?

Nå ligger jo sandstrendene på Jæren bare noen kilometer fra kjøkkendøra. En tur i sjøkanten er i hvert fall helt uten bakker, og jeg kunne jo gå med lette sko i stede for de ganske tunge ALFA Impact jeg vanligvis bruker.

En liten titt på YR fortalte meg at det ville blåse fra sør, og at vinden, i kastene, ville komme opp i 10-12 m/sek. Noe som normalt ikke lager problemer. Bortsett fra at på flate stranden med Nordsjøen utenfor, så ville de tikke være noe som helst le. Det ville bli motvind en vei,

Erfaringen er at det er «lettere» å ta motvinden på første halvpart av turen, og heller ha medvind på tilbakeveien. Med sønnavind kunne det passe å ta ut fra Hellestø og vandre sørover mot Sele, muligens til Borestranden og Fuglingene, før jeg snur.

Det ville i så fall bli en langtur på ganske mange kilometer. Flate kilometer riktig nok, men likevel mange. Jeg burde antakelig snu lenge før Fuglingene, men jeg syntes det likevel kunne passe å starte i nord, ved Hellestø.

Med 16-17 grader og sol burde det være andre på Hellestøstranden. Det var folk som var på tur. De fleste for å lufte hunden. I tillegg var det en hel gjeng som surfet, eller lærte å surfe. Jeg så ingen som badet. Antakelig var det bare 12-14 grader i vannet.

Det gikk egentlig greit bortover stranden, som denne dagen ikke bare var flat, men også hard. Det var omtrent som å gå på god sti eller vei. Det nykket litt i foten av og til, men det gjorde ikke «vondt».

I løs sand var det ikke helt like bra, men med litt stiv ankel gikk også det. Ute på Boresanden på vei sørover, kunne jeg se folk ved nedgangen fra parkeringsplassen. Det kunne jo passe å ta inn der og så gå veien tilbake mot Sele.

Halvveis sørover, kunne jeg også se «Fuglingene» en kilometer lengre mot sør. Forsatte jeg like ut der, så ville det bli ganske langt tilbake til bilen. Jeg var halvveis sørover Borestranden, og det var ikke gått mer en vel en time. Jeg fortsatte videre.

Det ble en tur på innsiden av sanddynene på vei nordover. Der kunne jeg omtrent ikke kjenne vinden, som nok hadde gitt meg litt motstand sørover. Det gikk greit til parkeringsplassen, Videre på veien mot Elvenes, kunne jeg kjenne at det begynte å ta i. Det hadde blitt litt mye samme bevegelse på flate stranden og nå på veien.

Alt gikk så meget bedre i sanden på tilbakeveien. Antakelig klarte jeg å holde ankelen mer i samme stilling, og ikke belaste senen på samme måten som på veien sørover. Det gikk også greit å komme helt tilbake til bilen.

Etter 14 flate kilometer og noe under tre timer, var det greit å sette seg i bilen. Foten ble stiv og litt vond utover dagen, men det ble bedre dagen etter. Det er håp om flere turer.