Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten.

Overskyet og hagl.

Det blir ofte de samme turene flere ganger i måneden. Det gjelder selvsagt også turen til Blåfjellenden, som jeg forsøker å få til en gang i uka. Det blir ofte 4 slike turer i måneden, og siden turen går over to dager, blir det lite tid til andre turer.

Etter en vanlig tur til Blåfjellenden, lurte jeg på hvor jeg skulle ta ut denne lørdagen. Det var snakk om delvis skyet og muligheter for noen småbyger med regn. Vinden ville være grei og det burde egentlig ligge til rette for en skikkelig tur.

Problemet var at jeg ikke var helt klar for en langtur. Selv om det «bare» ble en tur inn til Blåfjellenden og så tilbake dagen etter, så kan jeg kjenne at det har tatt på. Antakelig har dette selvsagt ikke noe med alder å gjøre, men med hvor mange turer jeg eller også har tatt,

Jeg var derfor ikke klar for en langtur denne dagen, og fant ut at en helt grei tur fra Gramstad ville passe. Jeg kunne jo ta opp mot Mattirudlå og Bjørndalsfjellet, for så å se hvordan kroppen fungerte. Det kunne jo vær at det passet med en tur oppom Resasteinen.

Det hadde regnet ganske bra på natta. Likevel var det ganske tørt i stien oppover mot Bjørndalsmyra. Nå var det øverste laget fuktig og sleipt, så det gikk litt forsiktig. Myra innover var nesten tør

Det var ganske grønt. De fleste bjørkene sto grønne, og på bakken tittet nye grønne skudd opp. Det er fortsatt tidlig vår, men alt nå er det omtrent sommerfarger. Våren er en virkelig flott tid, men den går så alt for fort.

Det var andre på tur denne dagen. Jeg kunne høre og se folk på vei mot Bjørndalsfjellet. i stien oppe på Kulheia. Innover myra var jeg alene, og med en nesten usynlig sti, blir det en liten smak av «villmark», med utsikt til Stavanger og fjorden.

Etter en snarvisitt bort mot Mattirudlå, og en grei tur over Kulheia, ble det en litt tung tur opp bakken mot toppen av Bjørndalsfjellet. Jeg hadde sett folk på toppen hele veien bortover småtoppene, men det var ingen andre da jeg kom opp.

Nede ved veien var det ikke snakk om å ta mot bilen. Det måtte bli en tur mot Fjogstadnuten, og da ville det også bli en tur til toppen av Dalsnuten. Jeg kan liksom ikke ta rett mot Kvitemyr og bilen etter å har krysset den lille heia.

Jakken hadde kommet på oppe i høyden, og jeg fikk nedbør på meg etter å ha krysset veien. Ikke regn, som yr hadde nevnt, men hagl – så det smalt i hetta. Det var langt fra sommervarme uten sol. Heldigvis ble det igjen opphold oppover mot Dalsnuten.

Det var folk på vei nedover trappene på sørsiden, og jeg traff flere oppe i stien. En god del «utlendinger» hørtes det ut som. Merkelig nok var jeg ganske alene helt oppe på toppen. Det var andre et stykke under toppen, men på min runde rundt varden så jeg ikke folk.

Jeg så ikke syn på å ta ned bakken fra Øvre Eikenuten til Gramstad. Bakken var alt for sleip til at det ville være mulig å løpe nedover. Jeg tok trappen i Nord og veien tilbake til parkeringsplassen.

Denne dagen tok turen nesten tre timer. Jeg var likevel i god form da jeg sto ved bilen. Det kunne ha blitt en langtur...