Dalevatn og Dalsnuten fra Gramstad.

Det ble fire topper denne dagen også.

Det var snakk om at dette lett kunne være siste dag med sommervær – for en stund. Selv om det hadde blitt en del turer i det siste, så kunne jeg ikke la være å ta en tur denne dagen. Det kunne jo bli en stund til neste skikkelige sommertur.

Siden jeg hadde vært i Sælandsskogen dagen før syntes jeg det kunne passe med en tur fra Gramstad. Nå betyr det vanligvis en tur om Mattirudlå, Bjørndalsfjellet på sørsiden av veien. Det er en tur jeg har gått ganske ofte i det siste.

Hva med å holde meg på nordsiden av Fjogstadveien. Det var en god stund siden jeg hadde tatt over til Resasteinen og videre ned til Dalevatn. Bakken opp fra Dale til toppen av Dalsnuten, er en utfordring, og jeg har bare gått den et par ganger i vår.

Skulle dagsformen være dårlig, kunne jeg jo ta rundt Skaret og tilbake til bilen. Det ville i så fall bare bli en virkelig kjapp og kort tur. Jeg satset på å komme ned til Dalevatn denne dagen.

Det var mange som ville på tur. Sommerværet fristet andre enn meg. Jeg hadde problemer med å finne en parkeringsplass på den vanlige plassen, og det kom mange andre samtidig med meg. Som alltid, skulle de fleste til Dalsnuten.

Første utfordringen er bakkene opp til Fjogstadnuten. Etter å ha gått disse noen ganger, blir det til at jeg satser på å gå jevnt oppover, uten å få pulsen opp. Det var ikke lett denne dagen. Det kom en kar bakfra, og han hadde høyere fart enn meg.

Vi tok følge et stykke bort til stidelet mot Resasteinen ved Svarthålsleite. Han ville nedover mot Kvitemyr, og jeg skulle over Løemyr og opp til Resasteinen. Denne dagen var det ingen andre der, men det kom tre jenter bak og de tok samme vei som meg videre oppover mot flyvraket.

Jeg hadde ikke helt bestemt meg for om jeg ville mot Dalevatn eller Skaret, men med godt vær, syntes jeg det ville passe med en litt lengre tur. Det er lett å følge vardene videre bort over mot Jubemyr og veien nedover til Midtskar. Det er ikke like lett å finne sti ned til Dalevatn.

I fjor fornyet jeg mine egne røde merker nedover bakken i enden av traktorveien, og nå har jeg ikke problemer med å finne fram. Det er til og med blitt god sti et stykke mot den T-merkede stien. Det tok ikke lange tiden fra Skjørestadfjellet og ned til Dalevatn.

Fra Dalevatn til Dale, følger jeg «veien» og ikke den merkede stien, som går til parkeringsplassen. Jeg må jo opp bakken mot Dalsnuten. En bakke som er lang og av og til ganske bratt og steinet. Her gjelder det også å holde jevn fart.

De første gangene jeg tok denne turen, gikk jeg rett mot bilen i toppen av bakken. Etter hvert har det blitt til at jeg må oppom Dalsnuten også. Med flott vær og gode forhold ble det også til at jeg stakk bortom Øvre Eikenuten denne dagen.

Det ble fire topper denne gang også. Den vanlige runden går vanligvis unna på to og en halv time. På denne runden brukte jeg omtrent tre timer. Det var en flott tur denne gangen.