Sommersesongen startet i heia,

Første tur til Blåfjellenden sommeren 2015.

Det var ikke langt fra at det ikke ble tur til Blåfjellenden i juni 2015.

Store mengder snø og dårlig fot har stoppet alle forsøk på å nå inn til hytta så langt.

Skulle det i det hele tatt bli en overnatting i juni måtte det bli fra torsdag til fredag.

Resten av måneden er “opptatt” - bestyrerinnen har lagt planer.

Det ble mye sjekking av værmelding og webkamera i begynnelsen av uka. Forholdene ville langt fra være gode torsdagskveld, men selv med en halvdårlig værmelding, og snø nesten over alt, så fant jeg ut at det burde bli tur.

Broderen hadde god lyst til å bli med, og heldigvis ordnet det seg slik at vi ble to.

Torsdag klokka to, startet vi fra jobben. Etter en time var vi på parkeringsplassen i Hunnedalen. Med regn og yr på bilruta nesten hele turen oppover.

Vi var heldige og slapp nedbør den første timen på turen innover mot Blåfjellenden.

Vi hadde ikke tanke for at det kunne være andre “galninger” på tur i heia en torsdagskveld, men det var faktisk spor i snøen.

Ved første stidele tok sporene av mot Stutaheia og Sandvatn. Med de snømengdene som fortsatt finnes oppe i høyden (og med tanke på været vi hadde), så håpet både broderen og jeg at folkene foran, både hadde med godt utstyr og GPS.

For vår del fortsatte vi mot hytta, og plumpet gjennom snøen ned i en grop. Uten skade, men mye mer forsiktig videre.

Av en eller annen grunn synes jeg det er vesentlig mer krevende å gå på fenner enn å gå i vanlig sti. På snø er det mulig å gå rett over, og holde grei kurs, men det er likevel krevende.

Det var det også mulig å se på tidsforbruket. Det tok tid innover.

Oppe i høyden fikk vi været i fjeset. Det var vind, regn og yr. Skikkelig surt syntes broderen. For egen del var det ikke verre en at det gikk greit.

Nedover går greit på snø….

Hytta var tom, også for vann. Broderen gikk ned til elva for å hente de sårt tiltrengte dråpene, mens jeg fikk varme i ovnen.

Det tok ikke lang tid før det var varm te på bordet. Frem kom også rosinbollene og de smaker ekstra godt med mye smør. Ovnen begynte å buldre, og slukte store mengder ved.

Varmen bredde seg i rommet, og det ble for første gang i sommersesongen en hyggestund i stua på Blåfjellenden.

Nå ble kvelden kort. Vi var begge trøtte etter en lang dag. Først jobb og så tur.

Men det ble ikke mye kveldsstemning ellers. Det er dagslys til langt på natt, og det ble ikke skikkelig mørkt i det hele tatt.

Tidlig til sengs betyr tidlig opp. Klokka var ikke mye over 8 da frokosten kom på bordet.

Etter en omgan med kost og klut, ble det avgang mot bilen. Det gikk smått og forsiktig opp de bratte fennene.

Vi traff ingen andre og så ikke folk, men det kan tenkes at noen først starter senere på dagen. De får en tur i mye snø…

Vårtur midt i juni.

Vådlandsnuten med broderen.

Opp gjennom årene har det blitt en del faste turer. Etter som vinteren slipper taket og snøen forsvinner, blir det mulig å komme høyere og lengre inn mot det endelige målet for sesongen: heia og fjell.

Et av de faste målene på våren er Vådlandsnuten. Den stryker så vidt over 800moh, og øverst ligger ofte snøen lenge. I år har det ikke bare vært snø som har hindret de vanlige turene, men også skade.

Det ser endelig ut til at achillesproblemene gir seg litt og det igjen blir mulig med turer. Korte og ikke for mange til å begynne med.

Turen opp til Vådlandsnuten er ikke lang – den går unna på omtrent 3 timer. Det er selvsagt en god del stigning- og bakker ned. Og det er antakelig bedre for en vond hel enn å gå på vei.

Det var med andre ord mange og gode grunner for å ta turen til topps i Madland.

Grunnen til at vi ikke har tatt denne turen tidligere, er jo at naturen omtrent har gått bananas. Frost og kulde og snø i juni…

Det var broderen som kom med det gode forslag å ta turen inn til Madland. Vi startet tidlig. Det var bare noen få biler på parkeringsplassen.

Det blåste og kvikksølvet hadde gjemt seg i den nederste delen av gradestokken. Ingen sommertemperatur. Men i sola og i le for vinden kunne det faktisk minne om sommer.

Og inne i skogen ble det mulig å gå i bare ullbolen. Det har ikke vært for mange turer i vår med lettelse i antrekket. Og til nå har det ikke vært en tur i kortbukse. Det blir solfaktor 30 i «syden» neste uke. Jeg savner den globale oppvarmingen.

Bjørka var grønn, men hadde fortsatt den lyse grønnfargen. Litt lengre opp var det bare så vidt trærne hadde fått blader, og øverst var det brunt - uten grønt på bakken. Det var egentlig vårstemning.

Det var ingen andre oppover, men vi kunne se spor fra dagen før. Det lå en del fenner på de vanlige plassene oppe i høyden, men de var helt enkle å komme over.

På toppen blåste det. Det ble kaldt i vinden, men bare et lite stykke nede i bakken er det en lun plass hvor det passer å ta en liten pause.

Og i det vi satte oss, tittet solen fram og varmet både landskapet og sjela.

Det ble virkelig en fin pause. Jeg fikk endelig igjen anledning til å beundre utsikten fra en topp. Det var lenge siden, og savnet av en skikkelig tur har merkes. Spesielt av Bestyrerinnen…

Sol i ansiktet, utsikt over heia helt ut til havet. Det ble omsider tur. Betyr det virkelig at jeg igjen kan se fram til flere turer?

Korte øyeblikk av lykke må tas vare på. Dette var så avgjort et slik øyeblikk.

Det gikk lett nedover bakkene fra toppen.

Ikke langt nede traff vi de første folkene. En hel gjeng utlendinger. De ville til topps og videre ned til Rolighetsdalen og Hanklatjønnå før Mari bakken og tilbake til parkeringsplassen. En tur jeg tok i strålende vær i fjor.

En kjempetur.

Og denne gjengen ville ikke bli alene denne dagen. Vi traff en hel del folk på vår vei nedover, og mange ville ta samme turen. Det ville bli folksomt. Helt nede ved Fisketjønnbu, snakket vi med en kar. Han hadde gått turen andre veien og det var også andre på vei.  

Endelig skikkelig tur.

 

 

Ski, truger eller fjellsko mot Blåfjellenden?

Sommertemperatur, og skiføre

I dag (fredag 12. Juni) tok jeg for første gang i sommersesongen 2015 turen opp til Hunnedalen.

Skiene var hjemme, men jeg hadde med trugene. På grunn av skade (achillesen) var jeg usikker på om jeg i det hele tatt burde ta turen oppover, men lysten til igjen å komme opp i heia var for stor. Jeg hadde pakket med mat og utstyr for å være til søndag. Det kjentes godt på vekta. Sekken var nok noen kilo mer enn vanlig.

Med bakgrunn i erfaring fra mer enn 20 år med turer i dette terrenget, var jeg sikker på at det fortsatt var mye snø. Og at det ville bli en stri tur - om jeg i det hele tatt kom innover. Det er litt annerledes å gå på fenner enn på vanlig sti. Andre muskler?

Trugene var med sånn for sikkerhets skyld. Normalt er snøen så pass hard at det er mulig å gå uten å synke for mye nedi.

Det som har hindret meg noen ganger er snøsmeltingen. Fossebekken har av og til vært så pass stor at jeg har snudd. Med tanke på snøsmelting, startet jeg tidlig hjemmefra.

Og med temperaturer opp mot tyve grader, så var snøsmeltingen endelig kommet i gang. Elva i Hunnedalen var ikke flomstor, men med mer vann enn vanlig.

Det var selvsagt ingen andre på vei innover. Jeg kunne se spor i snøen som antakelig var fra forrige helg. Det er andre enn meg som sterkt ønsker at sommersesongen må komme i gang.

Det var snø omtrent helt nede ved veien. Det ble ikke mindre snø oppover. Det er ofte slik at snøen helt nede er råtten og det er lett å tråkke gjennom.

Det skjedde noen ganger, men heldigvis uten noen skade.

Det var mer snø enn det jeg hadde trodd. Jeg har aldri opplevd så mye snø så sent. Et år - for lenge siden - gikk vi innover 3. Mai, og det var omtrent snøbart.

Jeg gikk til Fossebekken. Ca 1/3 del av turen inn til hytta. Da følte jeg at achillesen hadde fått nok. Og snudde.

Det hadde vært mulig å komme over bekken uten problemer, men videre oppover var det skiføre. Og jeg følte at det å vasse i snø ikke var helt det jeg burde gjøre.

Nedturen ble - nedtur. Selv om sola skinte, det var varmt, og nesten uten vind, var det trist å ikke komme innover.

Men det ble da et par timer i heia. Det går framover, og sommeren må da komme en eller annen gang.
　
　
　

Lett tur på god sti i godt selskap.

Synesvarden

Søndagsmorgen og tur på lørdagen. Var det tilrådelig å ta en søndagstur? Et forslag som kjapt ble nedstemt av bestyrerinnen, var å ta med barnebarn til Steinkjerringå. Det var noe med en fødselsdag for minstegutten som kom i veien. Bestyrerinnen hadde ikke hengt opp dagseddel, så dette kom litt plutselig på….

Men siden bestyrerinnen var oppe, kunne vi jo like godt ta en tur. Og hun foreslo at vi tok turen til Synesvarden og ikke Steinkjerringå, men i følge med andre. Og vi ble tre på tur denne søndagsmorgen.

Det ble litt turstemning, med kaffe som skulle på termosen. Saft i flasker og pakking av sekk.

På vei oppover fikk vi en skikkelig regnskyll på oss, og det så mørkt ut i vest. Nå ja, siden vi alt var på vei, og tross alt hadde med regnklær, burde vi i hvert fall forsøke oss oppover. Vi kunne jo snu om det ble for ille…

Det var ikke spesielt mange biler på parkeringsplassen. Regnet hadde nok skremt vekk en del.

Været var bra det. Skyene for over himmelen og det blåste, men de slapp ikke noe vått innhold i hode på oss turgåere.

Vinden fikk vi bakfra oppover mot Synesvarden. Sporene viste at det var andre på tur, eller allerhelst på joggetur. Det var helst spor etter joggesko. Og det kom noen joggende mot oss.

Denne turen er kort. Det blir ikke mer enn vel 30 minutter opp og noe tilsvarende nedover. Nå var det ikke meningen at det skulle bli en langtur. Det tar nok fortsatt tid før jeg er i form til det.

Likevel er det kjekt å være ute, og i godt selskap med bestyrerinnen og Gørild. Det ble pratetempo og tid til å se seg rundt. Det gikk noen regnbyger inne i landet, og det kom skyer seilende helt nede mot varden på Synesvarden. Vi fikk sett oss rundt, drukket kaffe og slappet av i le av varden.

I vinden var det kaldt. Ikke så kaldt at det var nødvendig med vinterklær, men så pass at jeg brukte fingervanter.

Nede ved Holmavatn var det ikke flere biler enn da vi kom. Vinden og tempoet gjorde at jeg knapt var svett.

Jeg tok likevel på en tørr ullbluse – vi skulle tross avslutte turen på Karlsbua.

Lørdagstur til Bjørndalsnuten.

Med sol og utsikt.

Det er på tide å utfordre naturen. Det vil si at jeg er trøtt og lei av å ikke kunne gå turer. Og – selvsagt – så er det snart mulig med tur til Blåfjellenden. Det ser jeg fram til, og er villig til å teste achillesen for å kunne ta den spesielle turen.

Og test-tur måtte det bli. På lørdag, og ikke på søndag.  Det skyldes værmeldingen som lovet fint vær den dagen, og dårligere vær dagen etter.

Jeg snakket med broderen, og vi ble enige om en kjapp og kort tur. Og valgte opp til Bjørndalsnuten. Broderen hadde ikke gått direkte opp til toppen før. Vi hadde vært der et par ganger, men da i forbindelse med 7 nuts turen til STF.

For oss har turen vært for kort…..

Vi kom forholdsvis sent til parkeringsplassen på Gramstad. Det var noen småting som måtte ordnes først. Parkeringsplassen var langt fra full, men til å være en lørdag synes jeg det var mye folk. Det er tydelig at tur er noe mange familier tar ut på, og da er Dalsnuten ofte målet.

Jeg tror både legene og fysioterapeuten jeg har vært i kontakt med, er mer vant med at det er jogging og maraton som gir achillesproblemer. Jeg har blitt advart mot å trene, men turer i skog og mark kunne vist gå.

Og bakker er helt greit. Det er lett å unngå belasting i oppover og nedover bakker.  For meg virker det som om å traske på vei ikke er det optimale. Uansett, så ble jeg i hvert fall ikke dårligere av turen opp til toppen.

Og det var en fin tur.

Denne gangen var det fint vær. Det var også mulig å se litt lengre enn noen få meter.  
Vi fikk selskap med flere oppover, og det ble helst en folksom dag.

Forrige gang var jeg nokså ensom, og utsikten begrenset. Varden øverst var nærmeste en utydelig skygge helt til jeg omtrent stå ved den.

Denne gangen ble vi velsignet med bra utsikt og fine tørre forhold.

Endelig tur igjen.

Kort tur i finvær.

Tålmodighet er en dyd – jeg ikke har mye av.  Etter å ha hatt problemer med akillesen i nesten enn 2 måneder, burde det være tid for en kort og enkel treningstur.

Legene er enige om at det er kun «avholdenhet» som gjelder. Det vil si at senen skal være uten belastning til den er god, og det tar tid.

Fysioterapeuten er nesten like sikker på at det ikke er nødvendig med helt opphold i treningen, men at det kan trenes så fremt det kan skje uten smerte.

Men alle er enig om at det er "slow, heavy resistance"-trening som får senen bra.

Vanskelig å vite hva som er rett, og enda verre å sitte rolig.

Når det for en gangs skyld er bra vær en søndag, og det endelig er fremgang å spore, ble det skikkelig vanskelig å «holde igjen».  Broderen og bestyrerinnen spurte begge om det ville være lurt å ta på tur.

Uten sekk og bare begrenset lengde må kunne gå – i finværet en søndag i slutten av mai.
Broderen kunne tenke seg en tur på høgjæren. Vi avtalte å møtes på Holmavatn. Der var det ikke mye folk. Mange var nok på 7 nuts marsjen i Sandnes.

Oppover mot Synesvarden er det god sti. Selv om det hadde regnet mye i uka, var det forholdsvis tørt i stien. Og bra var det.

Jeg hadde kjøpt nye sko for anledningen. Lave spasersko med gore-tex… Stiv såle og godt grep, gjorde at jeg valgte et par Salomonsko. Det var en ny opplevelse å ta i bruk lette sko. De veier jo nesten ingen ting i forhold til mine vanlige ALFA Walk King.

Nå er det alltid et spørsmål om sko passer. Om de gir gnagsår. Og i mitt tilfelle, om de er brukende med en akilles-skade.
Nå var turen ikke lang eller tung. Det skulle den da heller ikke være. Muligens ikke lang nok til å si noe fornuftig om skoene. Etter en times tur, virket de helt Ok. Ingen ømme plasser. Ikke behov for Compeed eller plaster. Og best av alt – det virket ikke som hælen hadde hatt vondt av turen med nye sko.

Jeg hadde i hvert fall hatt godt av noe som endelig smakte av tur.

På Synesvarden takket broderen for turen og fortsatte videre mot Steinkjerringå, mens jeg tok en liten pause.

Det var tid for noen små tilbakeblikk. En gang for omtrent 30 år siden sto jeg også på Synesvarden og kikket nedover mot kjerringå. En søndag i mai, med flott vær. For første gang alene.

Jeg spurte en annen om det var langt ned. (Ja, jeg var ny på stedet og hadde nettopp startet å gå tur etter et langt opphold pga familie.)
Jeg fikk til svar at det ville ta litt over en halv time.

Det var langt. Det fikk bli en annen gang….

Det er mange turer siden.