Med broderen på noen topper fra Gramstad.

Jeg fikk god følge på deler av turen.

Denne dagen var det broderen som mente vi burde ta en tur fra Gramstad sammen. Gan mente det var på tide å utfordre formen noe mer enn bare en ny runde fra Sælandsskogen.

Det har vært sommer og sol i mange dager. Det er heldigvis slutt på vintertøy med lue og vanter, og mer et spørsmål om hvor lite tøy det er praktisk å ha på kroppen.

Vi stiller i kortbukse og bare en tynn ullbluse, selv om vi skal på en topp og to, - eller muligens tre. Broderen trenger trening, og ville opp på Bjørndalsfjellet. Det er en drøy bakke opp og burde gi trening godt nok.

Denne dagen var vi langt fra de eneste som ville på tur. Det var ganske mange biler på parkeringsplassen, og som vanlig ville de fleste mot Dalsnuten. Vi for vår del satte kursen opp bakken mot Bjørndalsfjellet.

Det er enklere og myr greiere å gå oppover i sommerklær og med tørr sti. Denne gangen var det ikke snakk om å ta inn Bjørndalsmyra og mot Mattirudlå, så jeg valgte korte sko, og ble ikke våt i det hele tatt.

Det var folk på vei, men ikke mange. Oppe på toppen var vi alene og kunne nyte utsikten i ro. Broderen mener det er utfordrende å komme opp til Bjørndalsfjellet. Han liker bratte og utsatte plasser enda mindre enn det jeg gjør.

Fra toppen er det mulig å se bortover Kulheia mot Mattirudlå. Som oftest kan jeg se folk enten på vei mot Bjørndalsfjellet eller Mattirudlå. Selv med mange biler på parkeringsplassen, så var det denne dagen ikke andre enn oss.

Det går mye lettere nedover bakkene, og det tok ikke lang tid før vi sto nede på veien igjen. Denne gangen ville broderen også videre mot Fjogstadnuten, men oppover bakkene mot toppen, ble det klart at formen ikke var inne for en tur til Dalsnuten i tillegg.

Vi kom oss greit over heia mot Revholstjørn og Kvitemyr, men vi skilte lag under Kjerkerindå. Jeg syntes det var en for flott dag til ikke å ta med noen topper til.

Broderen satset på å gå direkte tilbake til Gramstad, mens jeg tok fatt på bakkene mot Dalsnuten. Nedover svabergene mot stien fra Resasteinen, kunne jeg se broderen på den steinsatte stien langs Revholstjørn.

For meg ble det en umerket sti opp til den merkede stien fra Dale til Dalsnuten og videre opp til trappene. Jeg klarer ikke å komme opp trappen uten å bli skikkelig andpusten, så det passer bra å gå over sletta og mot «bestemorstien» på sørsiden.

Merkelig nok var jeg nesten alene på toppen av Dalsnuten også denne dagen. Det var bare to andre som satt innved varden og kikket ut over mot Stavanger. Det var andre på vei opp helt øverst, men på vei videre nedover traff jeg ingen.

Siden det hadde vært en ganske kort tur til da, bestemte jeg meg for å ta en ekstra runde mot Øvre Eikenuten. Det passet i grunnen bra, for det var skikkelig tørt, og greit å komme fram. Bakken ned mot Gramstad, er grei. Det går ganske kjapt å komme med til Gramstadtjørnet.

Selv med «omveien» om Øvre Eikenuten hadde det vært en tur uten for mange topper og heller ikke en spesielt lang tur. En flott tur i god selskap deler av turen.

Rundt Lifjellet i sommer og sol.

Tur i skog er greit i sterk vind.

For bare noen få år siden ble det stort sett en tur rundt Lifjellet i uka i vinterhalvåret. Det var liksom den faste plassen for tur. I både sol og regn, og noen ganger i skikkelig dårlig vær med vindt opp mot storm.

Turen går for det meste i skog, og det er bare et lite stykke på toppen som er utsatt. Det har hendt jeg har krøpet over de mest utsatte stedene – i sterk vind.

Andre – og kortere turer overtok etter hvert. Jeg har den siste tiden – igjen – trent meg opp til å synes tre – fire timer på tur er helt greit. Turen rundt Lifjell var i mine glansdager en to til to og en halv times tur. I dag blir det nok nærmere tre timer fra jeg går utover sjøen til jeg igjen står nede ved Dale.

Denne dagen var det sol og sommer. Det ble meldt om temperaturer opp mot 25 grader, men også ganske sterk vind i kastene. Det ville passe å gå i skog, og det kunne jo passe med en ny tur rundt Lifjellet.

Det har jo skjedd noen endringer opp gjennom årene. Blant annet er det nå fast takst å gå en umerket sti nesten nede i sjøkanten. Den vanlige stien går over noen bratte svaberg, og på vinteren kunne det var is og glatt. Selv på sommeren blir det likevel stien i sjøkanten. Tradisjon er nå en gang greit...

Det er også andre plasser der stien er lagt litt om i forhold til hvordan den var i starten. Det blir jo til at folk finner den letteste veien. Det er selvsagt derfor jeg tar den gamle stien opp fra Bymarka og oppover mot senderen. Den T-merkede stien går over Ørnafjellet, med god utsikt inn over Strandalandet. Franz som la stien en gang i tiden, var opptatt av utsikt.

Inne i skogen mot Bymarka, ligger det noe «tømmer», som er restene av forsøk på å finne plass for «monstermaster» for ny kraftlinje inn til Stavanger. Det ble ikke noe av master rett gjennom dette turområdet heldigvis.

Det var skikkelig varmt i skogen, hvor vinden ikke fikk tak. Helst litt for varmt for tur, men som alltid det går jo greit. Bortsatt fra det der med drikking i varmen. Det er noe som må læres hvert år. Det ble for lite denne dagen.

Andre dyr hadde også tatt ut denne flotte dagen. Det lå en orm i stien. Det var bare så vidt jeg ikke tråkket på den. Hva slags orm det var, er jeg usikker på. Den hadde i hvert fall ikke noe mønster på ryggen og var brun – ikke stålgrå.

Det var også kommet fram blomster. Tepperoten var på plass og skogsfiolene sto flotte på enkelte plasser, Det er kjekt å se slike «gamle venner».

Det var folk på toppen. En mann satt i trappa og hadde pause. Jeg mente å kjenne igjen vedkommende, og det viste seg at han også holdt til i Hunnedalen og vi hadde snakket sammen en del ganger.

Det var snakk om bading i Dalevatn. Jeg har alt sett folk som har hoppet ut i vatnet, og karen ville også ta en dukkert. Ikke egentlig så underlig, med temperatur på opp mot 25 grader i lufta, men ikke helt for meg. Vannet kan ikke være mye over 13-14 grader.

Det gikk litt trått nedover lia mot Dale. Jeg tror helst det henger sammen med mange og ganske lange turer den siste tiden. Forme er på topp ellers synes jeg.

Fem støler fra Sælandsskogen.

En virkelig flott rundtur.

Etter en lang tur inn til Viglesdalen og tilbake, var jeg ikke helt sikker på om det burde bli tur denne dagen. På morgenen prøvde jeg å finne en kjapp og grei utflukt. Været var fortsatt skikkelig bra med sol og sommer.

Nå var det meldt ganske sterk vind i kastene. Helt opp i 17-18 m/sek. Noe som ikke er behagelig på en lengre tur. Det bråker i hvert fall bra rundt ørene.

Det var ikke snakk om annet enn kortbukse og en lett ulltrøye denne dagen. Temperaturen skulle fortsatt bli godt over 20 grader, og selv med sterk vind, så passer det med lett bekledning.

I sterk vind er det greit å gå i skog. Sælandsskogen er valget i så fall, men den vanlige turen rundt Engjavatnet hadde jeg gått noen ganger alt. Hva med å ta turen til Ristøl og Lauvlia denne dagen. Det ville i så fall bli nok en ganske lang tur, selv om den ikke byr på samme lengde som dagen før, eller like mange høydemeter.

Planen var å gå fra Sælandsskogen, opp bakken til Vindskaret og ned til Bjødnali og over til Ristøl, og videre over myrene til Lauvlia og ned til Skogen. Fra der, den vanlige veien over Jærbuskaret og Sjelset tilbake til bilen.

Selv om det var en del biler på parkeringsplassen, ble dette som så ofte før, en ganske ensom tur. Jeg så ikke folk over Vindskaret, og selv om jeg fikk et glimt av et par ved Bjødnali, var det ingen andre, før jeg igjen sto ved bilen.

Det hadde gått greit med lave sko opp til Viglesdalen, og jeg satset også denne dagen på lett fottøy. Det er en del myr og myrsøkk på denne turen, men forhåpentlig vis ville jeg klare å unngå å tråkke i de dypestre hullene.

Det gikk i hvert fall greit over myra mot Bjødnali, og i bakken oppover mot Ristøl. Det er ikke lenge siden jeg gikk her første gang, og da omtrent uten å kunne se stien. Nå er det tydelig sti, og nødlinger oppover. Og gjerdeklyveren øverst viser hvor det er mulig å komme over gjerdet øverst.

Fra bakken oppover, er det god sikt ut over landskapet rundt Sælandsfjellet og videre innover. Bjurfjellet står flott mot nord, og havet er godt synlig i horisonten mot vest. På andre siden er det Edlandskulå og Sikvalandskulå som dominerer.

Bakken ned til Ristøl er bratt, og her går det ikke fort med meg. Det tar likevel ikke lang tid før jeg står nede på traktorveien som går tilbake til Snorestad. Nå er det mulig å følge veien til Lauvlia, men det er en «omvei» og jeg velger å gå rett over myra, som denne dagen var temmelig tørr.

Myra er litt opp av Lauvlia, og for å komme ned der, må myra krysses rett ved restene av en gammel høyløe og over mot en skogdott.

Det er ikke helt lett å finne ned til Lauvlia over gjerder, gjennom kratt og mellom steiner, men dyra har gravd godt opp og spora er mulig å følge inn mot huset. Her hender det jeg treffer folk, men denne dagen var det bare et enkelt spor å se, og det i samme retning som meg.

Det har vært gardsdrift på både Bjødnali, Ristøl, Lauvlia og Skogen, og det er ikke veldig lenge siden driften ble lagt ned. Ikke lenge siden, betyr i denne sammen heng i min levetid, og altså antakelig på 50 eller 60 tallet.

Stykket mellom Lauvlia og bakken ned mot Skogen er «vanlig» hei, men vann, myr og hei, nesten uten busker – eller trær. Et åpnt og flott landskap, hvor det ikke var mye spor av vår og sommer – på tross av sommertemperatur. Myra var fortsatt vissen og brungul. Det var noen grønt gress helt nede i marka, men det viste nesten ikke. Nede på flate Jære er de ferdige med våronna og det er nesten klart til slå gresset for første gang denne sesongen.

Det må ha vært en stølsvei opp bakken fa Skogen en gang, men her er mye rast ut og ødelagt. Delvis av storfeet, som går ute hele året på Skogen.

Nettopp storfeet er det jeg kikker etter på vei ned bakken. Hvor står de denne dagen. Oftest er de ute på marka et stykke fra der jeg skal gå, men denne dagen var det ikke spor etter dyr, og de var i hvert fall ikke på marka.

Det gikk som vanlig, helt uten problemer å komme bort til Skogsånå og porten der. Uten å se tegn eller spor av dyr.

Resten av turen har jeg etterhvert gått ganske mange ganger, og selv om det er 4 kilometer til bilen, blir det et litt kjedelig stykke. I hvert fall sammenliknet med turen før dette.

I følge telefonen hadde jeg ikke gått mer enn 10-11 kilomter denne dagen. Det ble ingen langtur, men en flott tur.

Viglesdalen

Dagsbesøk på turistforeningshytta.

De siste årene har jeg gått opp til hytta i Viglesdalen en gang på våren. På denne turen, som på de fleste av mine turer, vil jeg gjerne ha godt vær. Denne dagen var det ekstra flott.

På morgenen var det omtrent vindstille og vannene jeg kjørte forbi lå speilblanke. Med flotte vårfarger og blå himmel var det kjekt å kjøre innover mot Årdal og inn til Nes.

Det hadde blitt en tidlig start på dagen. Ikke mye over ni var jeg på vei, og det tok omtrent en time på de nesten 80 kilometerne inn. Jeg prover å holde en fart som ikke gir trøbbel i en eventuell kontroll. Siden det er motorvei og lange tunnel, blir gjennomsnittsfarten høy. Nå ble det likevel en stopp i kontroll. Denne gangen promillekontroll. Null utslag – selvsagt.

Det var andre enn meg som startet tidlig denne flotte dagen. Yr hadde lovet sommer, med temperaturer over 20 grader, og sol fra blå himmel. Det kom folk bakfra oppover,

Det er jo egentlig ganske fantastisk å starte turen med sommertemperatur og sol, med litt vind til nedkjøling. Det er slike morgener jeg gjerne vil ha.

Når var en av grunnene til å besøke Viglesdalen å oppleve – nok en gang – naturen og landskapet, Det passet det bra denne dagen.

Det er mange plasser nærheten av Stavanger som har flott natur, og landskap som fortjener et nærmere bekjentskap. Det er bare å vise til Prekestolen, Kjerag og Mån. Viglesdalen er godt kjent lokalt, men det er ikke mange utenfra nærområdet som tar turen inn til Nes for å gå 7 kilometer og 300 høydemeter for bli kjent med landskapet.

Det er som nesen overalt, isen som har formet landet, men mye er også gjort av vannet fra isen. Her er det dype juv og stor jettegryter, men også flater med disse rare forhøyningene som ikke er helt enkle å «forklare».

Det er Storånå som renner gjennom Viglesdalen. Det er samme elva som renner forbi Nilsebu mye lengre inne i landet. Selvsagt er elva regulert, som nesten alle elver her. Nå i snøsmeltingen er det likevel fortsatt fart og lyd i fossene.

Fosser i flertall. Både Sendingsfossen og Hiafossen, og litt lengre inne Granefossene, er imponerende når vannmengden er stor. Denne dagen var det mulig å høre fossene på lang avstand.

Det er laget stølsvei for å komme til fjells med sauene. Svenske slusker sto for arbeidet, omtrent som sjerpaer gjør i dag. Det er litt spesielt å gå på flott opparbeidet vei, med stabbesteiner mot juvet og elva.

Mellom Hiavatnet og Viglesdalsvatnet er det laget bru. En skikkelig bru for de tre bukkene bruse. Her er det obligatorisk stopp for fotografering.

På kartet kan det se ut som om «veien» går langs vatnet, men det er en god del opp og ned før flaten inne i selve Viglesdalen. For min del ble det noen små stopp innover. Her langs Viglesdalsvatnet var første gang jeg fikk se Bergfrue i full blomst, og selv om det antakelig er alt for tidlig på året, gikk jeg og kikket etter.

Jeg møtte en del som hadde vært inne i dalen med telt, og det var fortsatt et par telt da jeg kom inn til flaten i Viglesdalen. Her er det ikke vanskelig å finne en passe plass til et telt. Det et flatt og greit underlag for det meste. Det er faktisk så pass åpent og flatt et det kan være vanskelig å snike seg vekk for et nødvendig ærend.

Noe av vitsen med turen for min del, var å besøke hytta. Jeg pleier å besøke minst ti forskjellige turistforenings hytter i løpet av året, og nå fikk jeg krysset av en.

Det ble stopp med mat og drikke og en strekk på benken før jeg startet på turen tilbake.. Ulempen med denne turen er at det blir samme sti opp og ned, men det er likevel forskjell på å streve seg oppover bakker, eller gå – forsiktig, for mitt vedkommende -nedover de bratte kneikene.

Det var helt greit å komme ned til det åpne området en liten kilometer før bilen. Her var det fri sikt utover dalen og ned til parkeringsplassen. Jeg kunne kjenne at jeg hadde vært på tur – i noen timer, og så fram til pepsien i bilen.

Det var broderen som ville rundt Engjavatnet denne gang.

En flott rundtur i godt vær.

Denne gang var det broderen som ville rundt Engjavatnet. Han mente treningen nå var kommet så godt i gang at denne turen ville passe bra for å forbedre formen.

Nå var det en virkelig flott dag for tur. Det hadde ikke tegnet på et par dager og bakken var tørr for det meste. Yr mente det ville bli skyer, men med litt sol en stund.

Temperaturen var ikke mer enn 12-13 grader hjemme, og med tanke på at det hadde kommet litt regn på forrige turen, hadde jeg på langbukse. Det skulle ha vært kortbukse.

Denne dagen hadde Yr ikke helt kontroll på været. Vi fikk faktisk sol og pent vær på det meste av turen. I le av vinden ble det varmt. Vi mente begge at kortbukse hadde vært mer riktig.

Starten fra Sælandsskogen ble som vanlig. Broderen vil gjerne gå i hurtig tempo, men ut fra hva jeg mener er best, så tok vi det med ro bort til bakken og videre opp mot Stølsletta og Vindskaret. Bakken er så pass lang og enkelte steder så bratt at det lett kan få opp pulsen.

I rolig tempo er bakken ganske grei, og denne gang kom vi opp til Vindskaret uten problemer. De siste gangene har vi ikke tatt turen opp til toppen av Håfjell (som ikke heter Blåfjell...). Denne gang var ikke broderen i tvil om at vi også måtte ta med bakken opp til toppen.

Nå er ikke dette noen utfordring, selv om det krever litt å ta med disse ekstra høydemeterne. Nedover går i hvert fall mye greiere.

Nedover lia mot Moldtjørn, ble det et par stopp for å se på blomster. Vi er fortsatt bare i starten av mai, men fler og fler av sommerblomstene kommer fram. Etter en lang og dryg vinter, er det kjekt igjen å prøve å huske navn på blomster som dukker opp langs stien.

Vi måtte selvsagt opp til Bjødnaligården for å ta bilde av treet til broderen. Etter det ble det veien til «Skogen», hvor det ble en skikkelig pause.

Vi fikk en kort periode med skyer, og det ble straks kaldere, og trodde at nå ville skyene som Yr meldte ville komme. Heldigvis for skyene vekk og vi fikk igjen sol – og nesten sommer.

Da vi startet ut fra «Skogen» hadde vi foran oss det flotte stykket bort til Engjanemyrane. Her går stien først gjennom det gamle gårdsanlegget med steingjerder og gjeler – og på opparbeidet vei med torvmyra på den ene siden. Alt rester av gammelt slit.

Ved Skogsånå er det rester etter mølle med kanal, og en ganske ny port. De neste tre-fire hundre meterne går gjennom skog med vatnet på siden. Deter nesten verdt hele turen bare å få med seg dette stykket.

Det er en bakke opp til Jærbuskaret og veien mot Sjelset. Fortsatt er det tre kilometer tilbake til bilen, og for de som tar runden rundt Sælandsfjellet er mer en halve runden på vei.

Det går i hvert fall fort nedover veien mot Sjelset, og videre til Kleiva og så langs ånå inn mot Sælandsskogen. Nede ved elva sto heggen i blomst og lukta kunne kjennes på lang avstand.

Broderen var fornøyd med en god gjennomføring, og mente at formen var blitt bedre. Han var nå nesen klar for en langtur. Det hadde vært en flott dag på tur og det var kjekt å kjenne at sommeren ikke er langt unna. Vi skulle ha hatt på kortbuksene.

En vanlig langtur fra Gramstad.

5 topper opp og ned.

Det var en stund siden jeg hadde gått den vanlige turen fra Gramstad. Vanlig i denne sammenheng vil si at jeg har gått turen noen ganger siden i høst. Det har blitt «vanlig» med litt lengre turer og denne turen jeg tok sikte på denne dagen er «litt lengre».

Planen var å gå fra Gramstad opp til Bjørndalsmyra og inn til Mattirudlå og så ta tilbake til Bjørndalsfjellet. Så over til Fjogstadnuten og videre over Løemyr til Sørdalsleitet og opp til Resasteinen. Tilbake til Gramstad over Skjørestadfjellet ned til Skaret og så Dalsnuten før innspurten.

Dette var en inneklemt fredag, og skolene hadde fri. Det var mye folk og biler på Gramstad. De fleste ville, som vanlig, til Dalsnuten. En tur på omtrent 4 kilometer og med 150 høydemeter opp til toppen. En dagstur for mange.

Når det i tillegg er meldt bra vær og det skulle være en tør dag,får det folk ut. Våren er en flott tid, og mange vil nok få med seg en vårtur.

Jeg tar oppover mot Bjørndalsmyra og innover. Det er antydning til sti inn myra, men videre opp til det lille skaret under Mattirudlå, er stien nesten borte. Fra Mattirudlå og bort til Bjørndalsfjellet over Kulheia, er opp og ned en del småhauger, og minner mye om intervalltrening.

Mens det er mye folk på Dalsnuten, er det mye mindre vanlig å gå opp til Bjørndalsfjellet. Jeg traff bare noen ganske få til jeg var nede på veien og tok fatt på stien mot Fjogstadnuten.

Det kom en gjeng ungdommer løpende bakfra og for forbi. Det løper folk forbi nesten hver gang jeg er på tur i Gramstadområdet. Det er blitt ganske populært.

Siden jeg også denne gangen satset på en litt lengre tur, tok jeg over Løemyr og opp mor Sørdalsleitet og videre oppover til Resasteienen. Jeg treffer vanligvis folk her, men denne gangen kom det flere gjenger nedover bakken samtidig, og etter det så jeg ikke en kjeft før jeg var tilbake i bakken mot Dalsnuten.

Det er en drøy bakke opp til Skjørestadfjellet fra Løemyr, og selv om det ikke noe sted er bratt etter Resasteienen, så blir det ikke «full fart». Denne dagen ble det en stopp et lite stykke fra flyvraket.

Selv om Yr mente det skulle bli en tørr dag, så hadde det samlet seg mørke skyer, og oppe på Skjørestadfjellet fikk jeg lett regn. Jeg gjorde hva jeg kunne for å få opphold. Jeg stoppet og tok på jakken. Det ble ikke opphold før jeg var forbi «Skaret» og på vei tilbake til Sørdalsleitet.

På mine turer over Skjørestadfjellet og ned til «Skaret» og videre mot Dalsnuten, går jeg snarveien fra Sørdalsleitet, ned til enden av Løemyr og følger så .den gamle stien mot Dalsnuten/Revholstjørn.

Etter tre timer på tur, virker bakken opp til Dalsnuten ganske umulig, men som alltid går det greit, selv om det ikke går i full fart. Jeg tar rundt til sørsiden og opp «bestemorstien» i stede for å klatre rett opp mot toppen. Det blir samme vei tilbake og ned til Revholstjørn før jeg går mot Gramstad.

Denne «vanlige» turen er på omtrent 14-15 kilometer og tar meg litt i underkant av 4 timer. Av en eller annen grunn blir det ikke pause når jeg går alene. Selv drikkepauser blir det lite av. Dette er nok noe jeg bør lære – det er meldt sommertemperaturer fremover.

Fra Tovdalsveien om Synesvarden, Steinkjerringå og Vandavatn

En lang, men flott rundtur - med tørre forhold.

Høgjæren er et flott turområde. Det er nok flatere med mindre høydemeter enn mange andre turområder, og det er godt opparbeidet stier. Dette er et område jeg har brukt nesten fra jeg startet å gå tur på 80 tallet.

Det blir helst turer utenom sommeren. Da er det høyere oppe og heia som gjelder. Det er lett å ta en tur på Høgjæren, men været kan være en utfordring. Terrenget er åpent og ligger slik til at det fanger nedbør som kommer inn fra havet.

Vi, jeg og broderen, bruker ofte å ta en kjapp og grei tur – som ikke kommer med i loggen – nettopp på Høgjæren. En runde om Steinkjerringå, Synesvarden og tilbake til Holmavatn på litt over 7 kilometer.

Planen denne dagen var å starte fra parkeringsplassen ved Tovdaldveien og gå til Steinkjerringå over Synesvarden. Fra Steinkjerringå går det sti videre mot Vandavatnet og tilbake til Gauleiksvarden. En «omvei» på noen kilometer. Fortsatt på ganske flat sti uten særlig bakker.

Det litt spesielle med denne «omveien» er at den går over en del myrområder, og jeg anbefaler å gå i en tørr periode. Nå hadde det vært tørt i noen dager, og lite regn i perioden før.

Fra Gauleiksvarden ville jeg ta mot Holmavatn og tilbake til Synesvarden og videre til Tovdalsveien. En flott langtur om alt går som planlagt.

Det var ingen andre på parkeringsplassen, og jeg så ikke folk før oppe ved Synesvarden, og så møtte jeg ikke folk før jeg nesten var tilbake på Synesvarden.

Nede på flate Jæren er våronna i full gang. Det er pløying og såing og dyra er alt ute på beite. Det er grønt og frodig etter sommertemperatur noen dager. Bare noen meter høyere er det fortatt gult og brunt og lite grønt å se.

Det er god sikt fra Synesvarden og det er mulig å se mange vindmøller. Jeg lurer på om det er andre steder i Norge hvor det er mulig å se flere vindmøller samtidig. Fra Synesvarden er det Vindmøller i alle retninger, og det planlegges fortsatt fler...

Værmeldingen for dagen var nok så grei. Det skulle være overskyet, men ikke nedbør og bare svak vind.,

På vei nedover mot Steinkjerringå forsvant sikten og det fløy noen dråper i lufta. Jeg mente det bare ville bli med det og trodde at det ville bedre seg. Så feil kan man ta.

Fra Steinkjerringå og nedover mot Vandavatnet ble det stadig mindre sikt og det ble mer regn enn yr. Siden det fortsatt var tørt i bakken og det ikke kom spesielt mye nedbør ble det likevel til at jeg fortsatte – inn i tåka og yr.

Jakken måtte på og jeg dro til og med hetta opp inne i mellom. Ikke skikkelig regnvær, men nok nedbør til at jakke og bukse ble våte. Til slutt ble det skikkelig tåke med sikt ned mot 30 meter.

Det er litt spesielt å gå slik inne i et tåkehav, nå var jeg heldigvis kjent på stien, og stien var merket, men det var ikke mye å se. Jeg fant likevel bekkeblom nede i et bekkefar. De lyste godt opp.

På det store myrområdet rett før Gauleiksvarden følger stien høydedragene og går litt i store svinger, men det må være bedre enn å gå tvers over myra. Opp til Gauleiksvarden fra myra er det antakelig ikke mer enn 50 høydemeter, men jeg klarte ikke å holde farten oppe i denne bakken. Jeg nådde likevel stien mellom Steinkjerringå og Holmavatn i god stil.

Tåka ble litt mindre tett etterhvert, og nedbøren forsvant. Det var blitt mer vått på bakken, og det ble sleipt i sorpa, men heldigvis var jeg nå på en ganske grei sti. Jeg kom tilbake til Synesvarden uten problemer.

Det siste stykket tilbake til bilen på parkeringsplassen ved Tovdalsveien er et par kilometer, med en lang bakke ned, før den siste lille bakken opp. Nå gikk det ikke like fort i bakkene som da jeg startet, men jeg var i bra form da jeg sto ved bilen. Turen er på omtrent 16-17 kilometer og er grei å gå.