Skiene var hjemme, men jeg hadde med trugene. På grunn av skade (achillesen) var jeg usikker på om jeg i det hele tatt burde ta turen oppover, men lysten til igjen å komme opp i heia var for stor. Jeg hadde pakket med mat og utstyr for å være til søndag. Det kjentes godt på vekta. Sekken var nok noen kilo mer enn vanlig.
Med bakgrunn i erfaring fra mer enn 20 år med turer i dette terrenget, var jeg sikker på at det fortsatt var mye snø. Og at det ville bli en stri tur - om jeg i det hele tatt kom innover. Det er litt annerledes å gå på fenner enn på vanlig sti. Andre muskler?
Det som har hindret meg noen ganger er snøsmeltingen. Fossebekken har av og til vært så pass stor at jeg har snudd. Med tanke på snøsmelting, startet jeg tidlig hjemmefra.
Og med temperaturer opp mot tyve grader, så var snøsmeltingen endelig kommet i gang. Elva i Hunnedalen var ikke flomstor, men med mer vann enn vanlig.
Det var snø omtrent helt nede ved veien. Det ble ikke mindre snø oppover. Det er ofte slik at snøen helt nede er råtten og det er lett å tråkke gjennom.
Det skjedde noen ganger, men heldigvis uten noen skade.
Det var mer snø enn det jeg hadde trodd. Jeg har aldri opplevd så mye snø så sent. Et år - for lenge siden - gikk vi innover 3. Mai, og det var omtrent snøbart.
Det hadde vært mulig å komme over bekken uten problemer, men videre oppover var det skiføre. Og jeg følte at det å vasse i snø ikke var helt det jeg burde gjøre.
Nedturen ble - nedtur. Selv om sola skinte, det var varmt, og nesten uten vind, var det trist å ikke komme innover.
Men det ble da et par timer i heia. Det går framover, og sommeren må da komme en eller annen gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar