Til Blåfjellenden sent i juli.

Yr og Storm meldte regn - det ble ikke en dråpe på turen.

Det var faktisk mer enn en uke siden sist jeg var på Blåfjellenden. Først var det en tur til Nilsebu, som kom i veien, og så var det noen dager med dårlig vær. Som pensjonist har jeg tid til å vente på bedre vær.

Det tok tid, og jeg måtte finne to dager med «brukbart» vær. Mandag skulle det blåse – stikker og strå. Tirsdag og onsdag ville det være nedbør nesten hele dagen, både i følge YR og Storm. Det skulle likevel bare være noen få millimeter midt på dagen.

Jeg pakket sekken for regn. To plastposer inne i hverandre, og den «tunge» jakken – Norrøna recon. Det utstyret holder meg i hvert fall tørr fra regnet en stund.– svette derimot. Problemet er vekten, og når klær og sko i tillegg blir våte, så veier det ganske mye.

På parkeringsplassen var det sol inne i mellom skyene. Det var i tillegg ganske tørt i bakken. Det hadde regnet tidligere, men bakken var ikke blitt gjennomvåt. Det ble en lett tur innover mot Blåfjellenden.

Det var andre folk på tur i heia. Jeg hadde startet så pass tidlig hjemmefra at de som ville inn til hytta ikke hadde kommet i gang. Folk som jeg traff var på dagstur, men jeg traff også noen som kom fra hytta.

Jeg brukte som vanlig nok så nøyaktig en time opp til der jeg mener det er en tredjedel innover. Det første stykket går mye oppover, og videre innover heia går det normalt fortere. Jeg regner en time og 15 minutter til Saftbekken – som er halvveis.

Det går ikke like fort som tidligere. Da gikk det en time til Saftbekken, og jeg var som regel nede ved hytta etter omtrent to timer – eller litt under. Nå blir det to timer og 15 minutter, om jeg går fort. Jeg kommer i hvert fall fram.

Det var så vidt greit å sitte utenfor annekset og spise lunch da jeg kom ned. Temperaturen var grei, men sol hadde gjemt seg bak skyene og det blåste opp over dalen. Støvsuger og aggregat ble funnet fram, og jeg jobbet noen timer.

Det kom andre denne dagen. Det ble langt fra folk på alle rommene, men egentlig ganske mange til å være en natt midt i uka. Dagen etter fikk jeg avsluttet det jeg startet på og til og med lest ut boka jeg holdt på med, før jeg begynte å tenke på tilbaketuren.

Innover hadde jeg hatt bedre vær enn det Yr hadde meldt. For onsdagen mente både yr og Storm det ville komme lett regn store deler av dagen. På formiddagen kom sola gjennom, men da jeg pakket sekken var det overskyet, og det så ut som om det kunne komme nedbør.

Oppover bakken var jeg glad for å ha startet i bare ullblusen. Det ble varmt, bakken lå i le av vinden. Jeg kunne fortsetter over heia mot vinden, uten å ta på jakken, selv om blusen var gjennomvåt – av svette.

Regnet på ettermiddagen dagen før og om natta, hadde gjort bakken med sleip og jeg gikk nok litt mer forsiktig enn innover. Det tok i hvert fall lengre tid enn vanlig å nå Saftbekken. Fra Saftbekken og videre er det et par små kneiker, men stor sett nedoverbakke. Som jeg hadde gått opp dagen før.

Det ble betydelig varmere etter som jeg nærmet meg Hunnedalen. På parkeringsplassen vist termometeret 17 grader – nesten skikkelig sommer. Turen både inn og ut er på omtrent 13.000 skritt, og jeg regner med å bruke litt under to og en halv time begge veier.

En grei tur med fire topper fra Gramstad.

Litt regn, litt sol, og det var kaldt.

Etter et par dager på hytta i Tysvær, burde jeg i grunnen være klar for en litt lengre tur. Nå var det noen småjobber som måtte gjøres, og av en eller merkelig grunn tar stein og jord arbeid mye på kroppen. Det var liksom ikke med den store entusiasmen jeg så fram til tur denne dagen.

Nå hadde nok været også litt av skylda. Det var en våt morgen, og den siste tiden har vi vært velsignet med sol og sommer. Ute, minnet det mer om september/oktober med 14-15 grader og skyer med noen regnbyer inne i mellom.

Det var faktisk litt vanskelig å bestemme hva jeg skulle ha på av klær. Temperaturen sa at det ville være greit med kortbukse, regn betyr langbukse – og den «tunge» jakken i sekken. Det viste seg å være riktig – til litt ut på dagen, da sola kom igjennom noen øyeblikk.

Planen var å ta en helt vanlig tur ut fra Gramstad. Det var faktisk en stund siden jeg hadde gått turen opp til Bjørndalsmyra, inn og opp mot Mattirudlå og så over Kulheia til Bjørndalsfjellet og så ned til veien. Dagsform og forholdene fikk bestemme om det også ville bli en tur til Dalsnuten i tillegg til Fjogstadnuten.

Det var folk på Gramstad, men det var omtrent ikke spor oppover bakkene mot Bjørndalsmyra. Det virket ikke som om det hadde vært folk i stien, og jeg så ingen andre på veien oppover. Innover myra var jeg selvsagt alene.

Stien innover myra var så vidt synbar, dekket av høyt gress. Videre oppover mot Bjødnaskaret var det, selv for meg som har gått der mange ganger, nesten umulig å holde stien. Den var omtrent forsvunnet. Det blir antakelig bedre til høsten.

I skaret kom det et par ned fra Mattirudlå. De lurte på hvor jeg kom fra og jeg fortalte at det er mulig å gå innover myra og opp mot Mattirudlå, men at de burde vente til vinteren med å gå for første gang.

Det var en god del folk på vei mot Bjørndalsfjellet, og jeg traff flere nedover. Jeg hadde nok startet tidlig i forhold til andre. Det kan nok skyldes at det regnet tidligere på dagen, og at sola kom fram litt senere.

På vei over Fjogstadnuten og Rindane var det også folk, og - selvsagt – noen som løper. Selv på stien mellom Dale og Dalsnuten traff jeg to jenter som var på vei nedover. Det er ikke så ofte jeg treffer folk på denne stien, selv om den er merket med T-er.

På toppen av Dalsnuten var det- som vanlig på en søndag – fullt av folk, voksne, unger og en god del fra utlandet. Dalsnuten må være nevnt i omtale av Rogaland. Det er for mange til å finne fram på egen hånd.

Denne dagen passet det ikke å ta turen om Øvre Eikenuten. Både formen og været gjorde at jeg tok direkte tilbake mot Gramstad og bilen. Av en eler annen grunn var det ingen som badet i Revholstjørnet denne dagen. Muligens temperatur på 13 grader har noe med saken å gjøre.

Det ble «bare» nesten 15.000 skritt denne dagen, og turen tok omtrent tre timer. Noe lengre enn vanlig, men det ble noen stopp for å snakke med folk.

Rundtur på Høgjæren fra Tovdalsveien.

En kjekk tur som gikk fort.

Det var ingen lang tur fra Nilsebu til Klegjadalen, men vi hadde brukt litt tid. Dagen etter var jeg ikke helt klar for en skikkelig langtur, i hvert fall ikke om det ville medføre en lang kjøretur. Jeg burde nok ha tatt turen til Madland denne dagen og tatt runden der, men....

Det var først da jeg burde ha tatt ut, jeg startet å pakke sekk og å gjøre meg klar for tur. Jeg hadde omsider bestemt meg for en vanlig runde på Høgjæren. Fra Tovdalsveien og over Synesvarden til Steinkjerringå.

Det ville være mulig å utvide med å gå mot Holmavatn og så tilbake til Synesvarden, om jeg synes det ville passe. Det ga også mulighet til å snu på Synesvarden om dette ikke var dagen for tur i det hele tatt. Jeg håpet på å nå Steinkjerringå uten problemer.

Det skulle være siste dagen med noenlunde bra vær, men temperaturen hjemme minnet ikke mye om sommer. Det var bare 14 grader og det skulle blåse opp mot 10 m/sek oppe i høyden. Det betydde langbukse og ull med mellomlag utenpå. Jakken er alltid med i sekken.

Det var ingen andre biler på parkeringsplassen. Jeg valgte å gå den merkede stien opp mot Kartakalven. Jeg kunne ikke se dyra fra veien, men trodde de muligens ville stå ved gjerdet og «stenge» for å komme videre.

Det viste seg – selvsagt – at dyra sto langt inne mot de to småtjernene. Jeg traff en kar, denne gang var han i følge med andre, som jeg har snakket med noen ganger. Omtrent på samme plass. Han kunne fortelle at gjerdet var tidligere tråkket ned, og først nå kunne dyra dra inn mot Ras og Kunta, hvor de vanligvis oppholder seg.

Det gikk merkelig lett oppover bakkene mot Synesvarden, og videre nedover mot Steinkjerringå, mente jeg det var opp mot god gammel fart. Jeg bli i hvert fall ikke tatt igjen av en kar som startet like bak meg fra Synesvarden.

Siden det gikk greit nedover mot Steinkjerringå, ble det bare en kjapp stopp, før jeg snudde og tok fatt på veien tilbake. Nå ble det om Holmavatn. Siden det antakelig ble dårligere vær fremover, passet det bra å ta en litt lengre tur denne dagen.

På vei nedover mot Steinkjerringå, var det en masse gullris denne gangen. Det var nærmest gult ute på marka. På vei over mot Holmavatn, var det også masse gule blomster, men nå var det rome. Selvsagt var det også tepperot (som også er gul) nærmest over alt, selv om de aldri lå tett på hverandre.

Nede ved Holmavatn traff jeg på mjødurt, som sammen med gullris og mjødurt alle er gamle medisinplanter. Rome derimot gir alvild på sauer og er giftig for dyr. Nå var det også noen temmelig visne solblom et stykke fra stien. Den er bare sjelden.

Selvsagt tar det tid å sjekke planter og rote rundt ute i marka, men utenom det, gikk jeg fortsatt fort. Det er ingen selvfølge å klare å holde farten oppe etter et par timer. Det ble så vidt tid til å trekke pusten et par ganger på Synesvarden, før jeg fortsatte mot bilen.

På tilbaketuren var det ikke snakk om å gå den merkede løypa. Der ble det korteste og enkleste vei,. Dyra sto fortsatt inne ved tjernene. Det ble til sammen nesten 18.000 skritt denne dagen. Noe mer en «vanlig». Jeg brukte omtrent tre timer på turen.

Fra Nilsebu til Klegjadalen.

En utfordring for både Magnar og meg.

Det var virkelig mange år siden jeg hadde gått tur mens jeg var på Nilsebu. I utgangspunktet var det jo meningen at jeg denne gang skulle dra alene opp til Nilsebudammen og så gå inn til Nilsebu – for å gå samme vei tilbake, dagen etter.

Nå ble det jo en tur sammen med broderen og Magnar. Han tok ut på tur på tirsdag, selv om det var en god stund siden han egentlig hadde vært på tur i heia. Det gikk så pass bra at han bestemte seg for å ta over Heia-akslå og til parkeringsplassen ved Klegjadalen.

Det er en tur på «bare» 6-7 kilometer, og som folk i gamle dager brukte 2 timer på. Noe jeg klarte en gang for lenge siden – minst 15-20 år. De siste åren har det liksom ikke blitt tid til tur, mens jeg har vært på Nilsebu.

Siden Magnar bestemte seg for å gå, ble det også til at jeg tok følge. Sist jeg var i bakken oppover mot Heiafjellet, måtte jeg hjelpe en jevngammel kammerat med sekken. Han hadde fått problemer på nedturen.

Magnar har fått nytt kne, og det har muligens gjort at han har belastet hoftene på en ny måte. I alle tilfeller har det medført at han har hatt problemer med å komme seg på tur. Noe han setter stor pris på, og har gjort siden han var guttunge.

Han syntes det gikk så bra dagen før at nå ville han på en skikkelig tur – over Heiafjellet. En bratt bakke opp og en like bratt bakke ned før stien går i en sving rundt Heiavatnet og til nedgangen mot Klegjadalen.

Bakken er ikke på «mer» enn ca 250 høydemeter, og på Nordsiden er det ikke snakk om klatring – mer en noen ganske få meter. Det er bratt og krevende, men i grunnen ganske greit å komme opp. Magnar startet litt før meg, og gikk fort oppover.

Denne bakken krever et jevnt og greit tempo. Det gjelder å ikke komme for høyt opp i puls. Vi tok noen små pauser oppover – selvsagt for å beundre utsikten tilbake mot Nilsebu. Som virkelig var flott, og greit å få med seg.

Det ble ingen lang pause på toppen, Det blåste en kald vind imot. Det er ikke fullt så mange høydemeter ned til Heiavatnet. (Bare litt under 200.), men betydelig brattere, og mye av stien – utenom de bratte partiene går på hellende svaberg

Heldigvis hadde Magnar med seg to staver og var villig til å låne meg en. Jeg hadde glemt min egen. Det hjalp godt nedover den bratte lia. Som på en eller merkelig måte var blitt betydelig brattere og mer kronglet enn det jeg husket.

Heldigvis var det tørt. Vi hadde ikke problemer med å gå nedover svabergene og hadde litt hjelp av kjettingene som er lagt ut. Enkelte plasser var det så pass bratt at det ble nærmest klatring. Vi måtte i hvert fall ta nevne til hjelp for å komme videre, sammen med noen lange steg nedover fra steinen til svabergene.

Turen rundt Heiavatnet, med en pause ved Heiabekken, gikk i grunnen ganske greit. Det er jo et ganske flatt og lett terreng å gå i. Ved Svabergsteinen helt i søndre enden av Heiavatnet er det mulig å se nedover til Klegjadalen.

Her kunne Magnar kjenne at det – tross alt – er en ganske krevende og tøff tur, selv om den er ganske kort. Det gikk ikke fullt så for nedover bakkene mot Klegjadalen. Hvor det også er noen små partier som krever litt «klatring».

På tross av noen flate og greie partier – med rester av ei bu, så er Klegjadalen «elten» å gå. Det er mye myr, stein og tuer, og noen bakker opp og ned, som selvsagt har noen partier med stein som det tar tid å komme over eller rundt – når det er vanskelig å løfte beina skikkelig.

Vi kom likevel til bilen, hvor broderen hadde ventet en stund. Turen var på omtrent 11.000 skitt, og vi hadde brukt litt mer enn de «gamle» to timene. Både jeg og Magnar var likevel svært godt fornøyd med å ha gått fra Nilsebu til Klegjadalen.

Magnar hadde vært på en fjelltur for første gang på lenge. Jeg hadde fått gjennomført en tur jeg hadde ønsket meg (og slapp å gå begge veier.) Vi var begge svært glade for å komme til bilen. En virkelig flott men krevende tur for oss to gamle gubber.

Nilsebu 2026

Det ble en tur dette året også.

I ganske mange år har det blitt en uke på Nilsebu som hyttevakt. Først sammen med min mor, som etter hvert ble for gammel, og senere i noen år sammen med min eldste bror, som også begynner å bli «gammel»

Turistforeningen bruker nå elektronisk påmelding for slike oppdrag som hyttevakt og liknende. For oss som begynner å bli opp i årene, er det ikke en selvfølge å ordne opp i slike bestillinger. Det var lett å utsette å bestille en uke som hyttevakt.

Det ble ikke noen uke på Nilsebu dette året. Min eldste bror var litt skuffet over det. Selv syntes jeg det hadde vært greit i hvert fall å få en dag på hytta, men da ville jeg gå innover – ikke ta båten. Det var lenge siden jeg hadde gått fra Klegjadalen til Nilsebu.

Det viste seg å være ganske greit å få adgang til å kjøre opp til Nilsebudammen. I tillegg ville jeg også kunne få følge båt innover. Jeg tok kontakt med både min eldste bror og broderen, og vi ble enige om å reise innover for noen dager.

Uheldigvis ble min eldste bror så pass uvel at han ikke så syn på å ta innover, og meldte fra, bare timer før vi skulle starte. Broderen og jeg, ville likevel oppover. Siden alt egentlig var ordnet, plass, mat og transport, ville det være mulig å ta med en annen person – uten omtrent å legge ut en krone mer.

Jeg tok kontakt med Magnar, som på en halvtime kastet seg rundt og ble med i bilen mot Sirdal, Lysebotn og omsider Nilsebudammen, hvor båten innover ventet på oss. Vi kom innover på «vanlig» måte, med båten full av folk og bagasje.

Det var meningen vi skulle være på hytta fra mandag til onsdag. Vi var så pass sent inne på mandagen at det ikke ble tid til annet enn å finne en plass på hemsen og lage middag, før det omtrent ble kveld.

En kveld som egentlig var ganske perfekt -til å være på Nilsebu. Nesten vindstille etter hvert, fortsatt ganske varmt, ikke en sky på himmelen og hyggelige folk å prate med. Det ble den gode stemningen som jeg har opplevd på Nilsebu menge ganger tidligere.

Dagen etter ble det sol og varme på terrassen, og litt ut på dagen et bad i Gråfolånå, som denne gangen ikke var kald i det hele tatt. Magnar knyttet på seg skoene og tok en tur oppover bakkene mot Storådalen. Det var en god stund siden han hadde hatt på fjellskoene.

Tirsdag hadde jeg også planlagt den tradisjonelle komlemiddagen. Dette har min eldste bror vært med på å få i stand. Denne gangen falt arbeidet og ansvaret på meg. Helt i følge tradisjonen, ble det en liten forsinkelse før vi satte oss til bords.

Denne gangen ble vi bare fire rundt bordet. Hyttevakten sammen med 7 andre familiemedlemmer, hadde selvsagt sin egen mat. De hadde jo og tilgang på båt. Det kom en kar fra Årdal, godt vant med fjell – og Nilsebu, som gjerne ville har komler til middag.

Eller ble det, som alltid, et hyggelig og kjekt måltid, med god mat og god prat. Alt som før, og jeg slapp å ta oppvasken, det sto Magnar for. Det ble selvsagt en del mat til overs. Det kom en dansk familie fra Eidavatn, litt senere på kvelden. De satte pris på å få komler, pølser gulerøtter og kålrabistappe.

Før vi dro på onsdag, ble det selvsagt en omgang med kost og fille. Magnar hadde bestemt seg for å gå til Klegjadalen,og jeg fulgte etter. Broderen fikk i oppdrag å få med pikk og pakk bort til dammen og i bilen. Tre flotte dager på Nilsebu, var over.

Tomannsbu i juli 2026.

En tørr dag, men med mørke skyer i horisonten.

Med fortsatt flott turvær var det ingen grunn til å sitte hjemme denne dagen. Problemet er bare å velge hvilen tur jeg skal gå. Jeg har lenge tenkt på turen rundt Madland. Jeg burde liksom har gått runden minst en gang i vår.

Det har aldri blitt rette anledningen, og det er jo andre turer jeg også ønsker å gå. Det var for eksempel et par år siden jeg hadde gått frem og tilbake på dagen til Tomannsbu. Den turen burde også være gjennomførbar.

Jeg bestemte meg for å dra til Madland. Hjemme var det dis og litt havskodde. Innover ville det være bedre mente jeg. Rundturen i Madland går omtrent i ett. Det blir liksom ikke noen skikkelig pause. Jeg tok med drikke.

Ved Ålgård var toppen innover dekket av tåke. Det ville antakelig bli en kald og litt våt tur om jeg gjennomførte planen. Før jeg tok ut, hadde jeg sjekket været i Hunnedalen. Der var det sol, og ikke mye tåke å se.

Jeg svingte av mot Hunnedalen og tok oppover for å gå turen til Tomannsbu. Det var fullt av biler på parkeringsplassen ved Turbohytta og Blåfjellenden, men bare to biler på parkeringsplassen for Tomannsbu.

Folkene i den ene bilen holdt på å gjøre seg klar for en tur innover. Vi kikket alle oppover Tveidebrekka. Bratt og lang – og tung. I tillegg er det ingen god sti oppover. For min del blir det å finne veien mellom vardene.

Selv om det tar tid å komme opp så blir det før eller sener slutt på bakken, og flyene innover står for tur. Det er forholdsvis flatt med bare noen små topper bortover. Denne dagen var det skikkelig tørt og enkelt å komme fram.

Jeg synes turen innover – og tilbake, kan være vanskelig i vått vær. Da er det skikkelig mye sorpe og myrhull. I tillegg er det noen svaberg som blir glatte i vått vær. Nå er det heldigvis lagt ut kjettinger for å gjøre det lettere å komme opp og ned.

Nedover mot Olabu er det noen bratte kneiker med grus og småstein i stien. Selv om jeg gikk forsiktig havnet jeg på baken en gang. Heldigvis uten skade. Ved Olabu står det et skilt som viser mot Tomannsbu – tre kilometer lengre inne i heia.

Det har hendt at folk har tatt inn på hytta i dårlig vær. Nå var det ikke dårlig vær denne dagen, selv om sola hadde forsvunnet og det blåste en litt kald bris. I sør trakk det til og med over med noen sinte og svarte skyer.

Det kunne se ut som om det ville komme regn. Det hadde jeg ikke planlagt for, selv om regnjakken alltid er med. Nå kom heldigvis vinden mer fra nord, så tordenskyene holdt seg litt unna. Jeg satset likevel på å komme meg i hus snarest mulig og vente med hjemturen til det var bedre vær i sikte.

Det var kjekt å komme til Tomannsbu en gang til. På hytta var det hyttevakt, og vi fikk en hyggelig stund, før jeg etter en time, tok avgårde mot Hunnedalen. Som før i tiden, gikk jeg over myrene – som var helt tørre, utenom stien. Det går antakelig litt fortere.

Ned bratte Flåskaret gikk det forsiktig, men mye bedre enn det jeg hadde sett for meg da jeg gikk opp. Selv bakkene opp til toppen over sletta mot Tveidebrekka, gikk ganske greit. Nedover bakken mot bilen, ble det – som alltid – forsiktige steg med kontroll på «nedslaget». Det skal ikke mye til før det skjer et eller annet, spesielt på slutten av turen.

Jeg var ganske glad da jeg igjen sto på brua – med sauer foran meg. Noen hadde «glemt» å stenge grinda på den ene siden. Jeg kan ikke fatte at noen kan la være å lukke grindene i heia. De er der for nettopp å holde saueflokkene på hver sin side.

Denne turen var på tilsammen 22.000 skitt og på omtrent 14 kilometer. Det gikk med mer enn 4 timer i bare gåing. Turen er kortere enn inn til Sandvatn, men det tar likevel lengre tid. Det er en flott tur i et fint heieterreng – med mange bakker.

To tørre og flotte dager frem og tilbake til Blåfjellenden.

Det er greit med badetemperatur i vannet.

Det har blitt noen skikkelig varme turer den siste tiden. Det var en liten jobb på Blåfjellenden som burde gjøres. Ikke noen stor jobb viste det seg, men som så ofte – ganske nødvendig. Det kunne passe å ta innover.

Det pleier å være litt mindre varmt på morgenen, og jeg startet tidlig hjemmefra for å slippe unna varmen på ettermiddagen. Det ville likevel bli en varm tur innover. Jeg mente det ville bli tid – og anledning til et bad i elva denne gangen.

Det var andre enn meg som hadde satset på en tidlig start. Bare et lite stykke oppover mot Oleskaret, kom det to jenter i mot. De hadde gått opp Fidjadalen dagen før, og ville som meg, slippe litt av varme, og så blir det varmt i teltet på morgenen når sola står på...

Litt lengre inne i heia, rett før Fossebekken, traff jeg på Olav fra Fidjastølen. Han har gått stien innover i heia adskillig flere ganger enn meg og har holdt til på stølen siden han var gutt. Nå var han bare inne for å sette opp et gjerde.

Det ble en lang og kjekk stopp med prat om gamle dager og endringene som har skjedd både i heia og hvem som vi nå kan treffe på våre turer. Det er alltid kjekt med en stopp og prat med folk som synes hei og fjell er kjekt.

Videre innover kom det folk i mot først et stort følge, og så i det bratteste stykke i bakken ned, ble det folksomt. Det var flere gjenger som kom oppover. En kar hadde startet fra Flørli den morgenen og ville til Hunnedalen. En ganske lang dagstur.

Neste alle vinduene på hyttene sto åpne for å slippe inn litt kjøligere luft. Det var folk som ville ligge en natt til og som ønsket litt lavere temperatur inne. Jeg fant vannbøtta og gikk ned til elva for å hente vann – og ta et bad. I den rekkefølgen – helst.

Det tok ikke lang tid før kleggen ble pågående. Jeg fikk likevel lempet noen steiner vekk fra plassen der jeg pleier å bade. Over åra har den lille «kulpen» blitt dypere. Nå får snar andre overta den jobben.

Jobben jeg var inne for å gjøre, var egentlig ganske fort gjort. Jeg hadde sett for meg at det ville ta litt tid. Trillebåra kom i brukbar stand, og jeg kunne tenke på andre jobber som også burde vært gjort. Det er alltid noe.

Det var en varm natt og morgenen kom tidlig. Siden jeg alt hadde fått arbeidet unna, kunne jeg ta ut tidlig igjen. Det var likevel alt 20 grader da jeg startet oppover bakkene mot toppen. Det ble adskillig varmere i sola uten et vindpust. Jeg svettet så det dryppet.

Oppe i høyden var det mer levelig. Her fikk vinden tak og det ble aldri skikkelig varmt. Det var likevel helt greit å gå bare i treningsbuksa. Det begynner å bli det vanlig antrekket – omtrent som på turene på Gran Canaria.

Det hadde startet et par fra Tyskland en stund før meg. De ble litt overrasket da jeg -en gammel gubbe – for forbi. Med tørt i bakken, lett vind bakfra og sol i ansiktet, var det ingen grunn for å ta det rolig.

Det vil si, ved Fossebekken er det en liten kulp som jeg har besøkt noen ganger. Denne gangen ble det en litt lengre stopp. Vannet var faktisk ganske kjølig – eller var det jeg som var varm? Det er jo også slik i «syden» at vannet føles kaldt med en gang, uavhengig av temperaturen.

Det ble de vanlig 12.500 skritt på turen både inn og tilbake. Denne gangen ble det vanskelig å finne en tid. Det ble for mange stopp for å snakke med folk på veien innover, og badingen på vei tilbake tok tid. Det var to flotte dager i heia..