Bjursfjellet i tåke, med sol og varme langs Engjavatnet.

En virkelig flott tur denne gangen.

For ikke lenge siden fant jeg en ny tur oppom Bjursfjellet, rundt Engjavatnet, bort til Bjødnali og så ned Urdådalen til bake til bilen i Sælandsskogen. Sammen med en ny sti nedenfor bakken mot Bjursfjellet, fra Sollkjen til Bukatoa ved Engavatnet, ble dette en tur jeg gjerne går.

Det har alt blitt to slike turer på ganske kort tid, og denne dagen kunne det passe å ta nok en tur. Værmeldingen var bra, men det jeg kunne se ut vinduet på morgenen var tåke. Den skulle forsvinne ut over dagen, og det hender det er mindre tåke bare litt lengre inn i landet enn der jeg holder til.

Dette er en lang tur, og denne dagen ble det nok en ganske ensom tur. Det er ikke så mange av de jeg kjenner som synes det er spesielt morsomt å gå 3-4 timer i terrenget. Jeg for min del synes det er både litt spennende og i hvert fall kjekt.

Det var mye folk i Sælandsskogen. Det skulle være orienteringsløp. Harr var med og organiserte. Selv om hadde det travelt og mye som skulle gjøres, fik vi vekslet noen ord. Det er alltid kjekt å treffe kjentfolk.

Så snart jeg kom inn i skogen, ble jeg alene. Det var ingen andre på vei bortover mot Sjelset. Det er ganske flatt bort til Sjelset, men opp til Jærbuskaret er det en lang og ganske seig bakke. Jeg pleier å gå nedover her.

Med jevn fart og litt rolig gange oppover, kom jeg til toppen – uten problemer. Selv om tåka var ganske tjukk inne i mellom , var det aldri fare for å gå feil. Det er vei helt opp til Jærbuskaret og nedover mot Engjanemyrane.

Nede ved «den søta hålå» var det tåke. Bakken opp mot Bjursfjellet er lang og bratt, før den blir skikkelig bratt. Det siste stykket ut mot varden er litt enklere å gå, og jeg fant pusten oppover – den hadde jeg mistet litt lengre nede...

Fra kanten og opp til varden er det antakelig 4-500 meter. Denne dagen var varden gjemt inne i tåke omtrent til jeg sto rett ved siden. Det ble ingen lang pause. Med null utsikt var det bare å ta fatt på veien nedover.

Det virket som om tåka lettet litt, og da jeg traff to damer midt i bakken, og kikket meg tilbake, kunne det se ut som de ville få se utover fra toppen. Nede ved «den søta håla» var tåka vekk, og jeg fant lett den litt utydelige stien ned bakken mot Bukkatoa.

Etter å ha strevd meg opp bakkene mot toppen og kommet meg ned, var det tid for å virkelig kjenne etter at det var kjekt og flott å være på tur rundt Engjavatnet mot Skogen. Det var spor etter dyra i stien, men heldigvis så jeg ikke snurten av de.

Det var vår nede ved vatnet. Bjørken sto nesten grønne, og da sola tittet gjennom et lite øyeblikk, ble det usedvanlig kjekt å være på tur. Selv uten sol, var det en varm dag. Det ble stopp for drikking da jeg sto ved treet ved Bjødnali.

På vei bortover mot Urdådalen hørte jeg gjøken borte i lia. Det er vår. Nedover dalen mot Taksdalsvatnet, var det grønt og mange av buskene hadde fått store blader. Det var temmelig tørt etter mange dager uten regn, og det var greit å gå.

Helt nede, på det siste stykket langs Tengesdalsvatnet mot Sælandsskogen, kunne jeg kjenne at det hadde vært en litt lengre tur enn vanlig. Tilbake ved bilen, ble jeg tilbudt kakke og kaffe av orienteringsfolka. Det er brei folk.

Dagens tur hadde vært på 20.000 skritt og jeg hadde brukt omtrent tre og en halv time. Likevel er ikke turen på stort mer enn 14 kilometer. En flott rundtur.

Fra Tovdalsveien til Steinkjerringå.

Tre gamle gubber på tur - igjen.

Det har blitt en del litt lengre turer de siste dagene. Det kunne – på mange måter – passe bra med en kjapp og grei tur. Været var fortsatt godt, selv om det ikke var spesielt varmt, og det skulle blåse litt. Det måtte uansett bli tur med sol og blå himmel.

Planen var å ta til Tovdalsveien og så gå over Synesvarden og ned til Steinkjerringå. En tur på omtrent en mil og jeg bruker vanligvis rundt to timer. I det flotte været var det ingen grunn til å vente med å ta ut. Jeg pakket sekken og gjorde meg klar ganske tidlig.

Jeg så ikke for meg at andre ville bli med på turen. Da ringte telefonen og Einar spurte om jeg hadde tenkt meg på tur. Da jeg fortalte om planene, ville han gjerne bli med. Han hadde faktisk tenkt på en tur på Høgjæren selv.

Broderen har en god stund sviktet som turfølge. Det kunne jo være at han omsider var så pass bra at han igjen kunne bli med på tur. Jeg ringte og heldigvis, litt overraskende, så sa broderen at han gjerne ville være med på en tur ned mot Steinkjerringå.

Han ville kjøre selv, og skulle helsa igjen gjøre opprør, kunne han snu der det passet og ta tilbake til bilen. Han så i hvert fall for seg en tur over Synesvarden og nedover mot Steinkjerringå. Muligens halvveis til Steinkjerringå fra Synesvarden.

Vi ville altså bli tre på tur denne dagen. Det har blitt så pass mange turer alene, at jeg så fram til å følge for en gangs skyld. Det som møtte oss på parkeringsplassen ved Tovdalsveien var en kald vind – midt i mot.

Det er en bakke opp til å begynne med, og jeg for min del ble i hvert fall varm etter en stund. Det gikk i et greit tempo oppover mot Synesvarden. Det pleier normalt å være andre på tur. Denne dagen var det bare våre biler på parkeringsplassen, og vi så ikke folk ved Synesvarden.

Det var heller ingen på vei oppover og vi møtte ingen nedover. Selv nede ved statuen var det ingen andre. Det er ikke ofte jeg – denne gang vi – ikke treffer andre nede ved Steinkjerringå. Med bra turvær var det litt underlig.

Hytte-eieren som holder til like ved Steinkjerringå, har laget benk og bord. Denne dagen var det så vidt litt livd ved hytta. Vi satte oss og tok en god pause med god drøs i tillegg. For broderen passet det bra å få i seg noe drikke – og en kvikk lunch.

Etter en god pause var det greit å starte oppover mot Synesvarden. Fortsatt uten å se andre, men nå med vinden bakfra. Det hadde vært kaldt i motvinden, men tilbake mot bilen ble det en skikkelig behagelig tur.

Det ble noen små stopp underveis for å se på utsikten og fortsette drøsen fra pausen. Oppe ved Synesvarden var det tre andre. De første og eneste vi møtte denne dagen. Vi vekslet noen ord før vi fortsatte mot bilen.

Vi hadde gått omtrent 17.000 skritt på en god mil, og denne dagen gikk det nesten tre timer før vi igjen sto ved bilen. Det hadde vært en flott tur i godt selskap.

Fem greie topper fra Gramstad.

Den vanlige runden, med tillegg av Øvre Eikenuten.

Den siste uka har det blitt en del turer som jeg ikke går så ofte. Det var muligens tid for en av mine vanlige turer. Jeg tenkte først og fremst på en tur ut fra Gramstad. Der er det mange muligheter, men min vanligste tur er Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten.

Fire topper på en gang betyr noen høydemeter, og denne turen tar vanligvis opp mot tre timer. Med godt vær den siste tiden håpet jeg også at Bjørndalsmyra innover mot Mattirudlå, var passelig tørr. Det har blitt mye vassing innover de siste turene.

Til å være bra og tørt turvær, var det egentlig ikke mange andre biler på parkeringsplassen da jeg kom. Jeg satset friskt oppover bakkene mot stien til Bjørndalsfjellet. Ikke langt oppe i bakkene kunne jeg kjenne at det tross alt hadde vært lange turer dagene før.

Det er likevel kjekt å gå innover Bjørndalsmyra, også denne gangen ganske alene. Stien er nå godt synlig., men vil antakelig «gro» igjen ut over sommeren. Ovenfor myra, på vei opp mot Bjødnaskaret, vil det ikke være lett å se hvor stien går for andre.

Heller ikke denne gangen ble det en tur helt til topps på Mattirudlå. Jeg tok tilbake mot Bjørndalsfjellet over Kulheia, etter å ha tatt noen bilder. Ute mot sjøen kunne jeg se at det fortsatt var skyet. Jeg hadde sol, og det var nok rette valget denne dagen å gå den vanlige runden.

Det var ingen andre på toppen, og jeg traff ikke folk før et godt stykke nedover mot veien. Heller ikke forbi Fjogstadnuten og videre bortover Rindane, traff jeg andre. Det kom ei jente joggende i mot, og hun kom tilbake og for mot Kvitemyr da jeg tok mot Kyrkerinda.

Det var spor i sten mot Dalsnuten som kommer fra Dale, men jeg så ikke folk før over trappene. Det kom andre nedover trappene på sørsiden. Jenta jeg hadde så vidt snakket med tidligere, kom i god fart nedover, og ville mot Øvre Eikenuten.

Oppe på fjellet og videre mot varden var jeg alene. Jeg så ingen på runden rundt heller, og tok tilbake mot trappene. Jeg hadde i utgangspunktet ikke satset på fem topper denne dagen. Det var litt tungt oppover bakkene i begynnelse.

Siden jenta ville den veien, var det ingen god grunn for å ikke ta samme vei. Jeg kunne jo – selvsagt – ikke la være. Jeg traff tre ungdommer, som spurte om det var veien mot Dalsnuten. De ble litt overrasket da jeg pekte mot toppen og så at det var Dalsnuten.

Det ble ikke lett jogg nedover bakkene mot Gramstadtjørnet fra Øvre Eikenuten. Det ble heller litt forsiktig tråkking nedover for å «spare» knærne. Denne dagen var det helt greit å skifte til tørt. Det var sol og ganske varmt på parkeringsplassen.

Ut fra hva jeg kan se, så er det ikke store forskjellen på avstanden om jeg tar mot Revholstjørn og tilbake til Gramstad, eller om jeg går om Øvre Eikenuten. Turen gikk unna på litt over 16.000 skitt. Noe som er litt flere enn den vanlige turen. I tillegg gikk det noen få minutter lengre. Denne dagen brukte jeg tre timer og to minutter.

Bjødnali, Ristøl, Lauvlia og Skogen på en gang.

Fire nedlagte garder.

Etter en skikkelig flott tur til Viglesdalen, er det vanskelig å finne en like fin tur. Nå er turen fra Sælandsskogen til Bjødnali over til Ristøl og Lauvlia, og så ned til Skogen, også en kjekk og flott tur.

Det var denne turen jeg tenkte på da jeg planla hvor jeg skulle gå. Det har vært tørt en stund, og murene burde være greie å krysse. Det er i tillegg nesten vår, og det blir snart grønt oppe i høyden. Det betyr at dyra kommer på beite, og jeg foretrekker å gå uten dyr på markene.

Det var mye folk i Sælandsskogen da jeg kom. Til og med kjentfolk. Harry organiserte orienteringsløp, og parkeringsplassen ble etterhvert nesten full. Nå var det i tillegg andre som også ville på tur denne dagen.

Jeg tok som vanlig opp mot Stølsletta og Vindskaret. Oppe ved Ranghildstølen er det god sikt ut mot havet og denne dagen var det skikkelig klar luft. Det kan bli bra bilder av slikt. Nå har jeg jo tatt en del bilder nettopp fra Stølsletta mot havet før.

Det ble til at jeg også denne gangen la turen om Håfjell. Ikke så mye for utsikten denne gang, men for å få med meg hvor lang tid jeg bruker fra Sælandsskogen om Håfjell og opp til Bjødnali og treet til broderen.

Det var folk ved garden, de kikket litt på meg som tok mot Ristøl Det går en vei oppover det første stykket, men den ender på en liten slette, og videre oppover er det bratt inne i skogen. Nå er det tydelig sti og enkelt å finne fram.

Første gang jeg gikk her, la jeg opp nødlinger. Da viste ikke stien spesielt godt. Oppe i høyden over skogen er det tråkk og sti. Noen ha lagt opp nødlinger, men i myrsøkkene er bare tråkk, og det vil bli vanskeligere å finne fram når gresset blir høyt.

Etter å ha gått her noen ganger har jeg funnet en grei vei nedover lia fra gjerdeklyveren øverst. Den begynner etter hvert å bli litt gebrekkelig, men jeg kom over – denne gang også. Det var ikke folk på Ristøl, så jeg fortsatte mot Lauvlia.

De fleste som går om Lauvlia kommer fra, eller skal til parkeringsplassen ved Snorestad, følger veien. For å slippe en liten «omvei» går jeg ovenfor myrene innover og krysser myra fra rester av en bygning og over mot et skogholt.

På andre siden av skogholtet, (over et gjerde – uten gjerdeklyver) litt nede i bakken, går det sti – tråkk av dyr – mot Lauvlia. Det er merket sti mellom Snorestad og Skogen, og jeg følger denne mot Skogen.

Nede ved veien, måtte jeg bestemme meg om jeg skulle ned Urdådalen eller ta rundt Engjavatnet og ned til Sjelset og bort til Sælandsskogen. Det ble den vanlige runden rundt vatnet og opp til Jærbuskaret og ned til Sjelset.

På parkeringsplassen var det fortsatt masse folk. Jeg ble til og med spurt om jeg ville ha kaffe og kake. Orienteringsfolk er greie. Det var null problem å skifte til tørt ved bilen. Sola steikte og det var varmt.

Med både avstikkeren til toppen av Håfjell og bort til treet, er turen på 12-13 kilometer. Det er ikke en skikkelig langtur, men det er en tur over hei og myr med en god del høydemeter. En flott tur. Denne dagen ble det omtrent 18.000 skritt og turen hadde tatt godt over tre timer.

Viglesdalen

En tur det er virkelig verdt å få med seg.

Det begynner etterhvert å bli en stund siden jeg gikk en tur inn i heia til en av Turistforeningens hytter. Våren er kommet, og det er bare snø opp mot 600 moh. Det gir mulighet for en tur til Viglesdalen som ligge på omtrent 420 moh.

Turen inn til Viglesdalen har vært en fast vårtur i ganske mange år. Det er ikke så ofte det er mulig å ta denne turen i april. I fjor ble det juni og sommer før jeg tok turen. Jeg venter vanligvis på godt vær. Det passer liksom best.

Det er en lang bakke opp til Hiavatnet og Viglesdalsvatnet, men det er noen greie plasser for stopp underveis. Det litt spesielle med turen innover til Viglesdalen, er den flotte stølsveien. Laget av svenske «slusker» en gang i begynnelsen av forrige århundre.

Veien kunne trenge litt vedlikehold et par plasser, men det er ellers greit å gå på – mye – stein. Det er jo litt spesielt å gå opp i heia på opparbeidet vei. Når det i tillegg er noen skikkelige fosser oppover – og jettegryte, så blir det en flott opplevelse.

Denne dagen var det i tillegg vår – og sol. Oppover sto bjørkene med museører, på vei tilbake senere på dagen, var de grønne og hadde små blader. I Le av vinden, og med sol ble det varmt og det fikke våren til å skynde seg...

Jeg startet så pass tidlig at det var bare en bil utenom min, og da jeg kom opp til Turistforenings hyttene, så var det et par jenter på den nyeste hytta. De gikk nedover mens jeg hadde pause i den andre hytta.

Oppover passet det greit å stoppe opp litt for å sjekke fossene, og ta noen bilder. Det er noen drøye bakker oppover, og selv etter flaten ovenfor Hedlestølsbrua, er det noen bakker før det er mulig å se innover mot Viglesdalen.

Denne dagen var det virkelig flott å komme opp i høyden å se innover. Det var topper med snø, blått vann og blå himmel, og så vidt litt grønt på marka innerst. Det var rene postkortet, og jeg måtte selvsagt ta noen bilder.

Planen var å ta en grei pause på hytta før jeg tok fatt på tilbaketuren. Det ble en time og vel så det, med te og kjeks og litt mat. Selv om det egentlig ikke var helt nødvendig der og da. Det ville være noen timer til jeg kom hjem.

Det er lettere og greiere å gå nedover bakker. Likevel mener jeg at jeg brukte omtrent samme tid opp som tilbake. Uten å regne stopp, ble det to timer både opp og ned. Dette er uten å regne med småstoppene underveis.

Det var en del folk på vei mot hytta. Noen jeg snakket med, hadde med to hunder og måtte da ta inn på den gamle hytta. Det vill likevel antakelig være folk på den nye også. Selv om jeg ikke traff noen som ville inn.

Tilsammen var det 19.000 skritt, og avstanden er oppgitt til 7 kilometer hver vei. Jeg fikk litt lengre avstand, men ikke mer enn 500 meter. Dette var en flott dag og det ble en virkelig fin tur.

Ulvarudlå

En flott vårdag med vind.

Etter Karten og Brusanuten, måtte det jo bli Ulvarudlå. Den er godt synlig fra Brusanuten og ligger på andre siden av riksveien og parkeringsplassen som jeg bruker for å gå til Ulvarudlå, ligger inn av Sikvalandsveien ved Tjåland.

Det var ingen andre biler på den lille parkeringsplassen innen for gården (Det er skilter som viser vei.) I sola ile av vinden var det bra, men jeg kledde meg for en vindfull tur. Yr mente det skulle blåse skikkelig.

Turen til Ulvarudlå, er en rundtur. Det er mange som parkerer på Aurenes og går rundt motsatt vei. Jeg tror nok også det er en del som bare går opp og ned samme vei. Rundturen er ikke på mer enn 7 kilometer, og er egentlig for kort til å bli med i loggen, men den har vært med noen ganger.

Jeg synes det er en flott tur, som går over noen heier oppe i høyden og som jeg synes er flotte. Turen går også forbi rester av flere utløer. Området må ha blitt mye brukt i tidligere tider. Nå er det bare noen rester etter bygningene.

På denne turen er det bare en topp, og selv om den er ganske høy – i forhold til de andre jeg vanligvis går til, så er den ganske grei å nå. Det er noen bakker opp, ovenfor Butjønna som for meg er litt utfordrende.

Det er egentlig ikke spesielt bratt eller farlig, men bart fjell og litt bratt på sidene er nok til at pulsen stiger. Bakkene oppover er også så pass bratte at det passer greit å stoppe opp for å tas noen bilder tilbake over Jæren.

Det skulle blåse opp mot 19 m/sek i kastene denne dagen. Dette var en av grunnene for å velge Ulvarudlå. Turen opp og nedover er for det meste godt skjermet for vind. Bare over toppen ville vinden få skikkelig tak.

Jeg ble litt overrasket da jeg kom opp til selve toppen. Det blåste litt, men langt fra så sterkt som YR hadde meldt. Det var helt greit å stå på toppen og ta bilder og beundre utsikten. Nede ved Tjålandsvatnet gikk det hvitt og det blåste adskillig sterkere der enn oppe på toppen.

Et lite stykke fra toppen går stien nesten forbi en mur opp mot en liten fjellside. Det er lite annet enn fjell og stein rundt, og muren ligger jo ganske høyt. Jeg kan ikke finne noen egentlig bruk for en bygning der. Men noen har lagt mye arbeid ned i muren.

Videre nedover mot Aurenes, er det hei, myr og stein. Det kan virke som langt fra folk, og jeg synes det er flott å få gå slik oppe i høyden, Nå er myrsøkkene vanligvis ganske våte, men denne dagen kom jeg over uten engang å bli våt oppe på skoene.

Nede ved Aurenes møtte jeg en annen turgåer. Den eneste på hele turen. Etter et lite stykke på vei, gikk turen langs vannet på en gammel ferdselsvei, og så er det den siste bakken opp mot bilen. Ingen lang eller bratt bakke, men nok til at det kjennes på slutten av en ganske kort tur.

Dagens tur ble bare på så vidt over 11.000 skritt, og det er ikke mer enn godt 7 kilometer. En kort tur til en topp, men egentlig en ganske fin tur.

En vårtur til Karten og Brusanuten.

Det var tørre forhold denne gangen.

Det er noen turer jeg går bare en eller to ganger i året. Ikke fordi de er vanskelige eller «tunge», men fordi de er ganske korte og ikke spesielt krevende. Korte turer går jeg oftest nær hjemmet. Enten på stranden, i sjøkanten, eller bare en rundtur ut fra kjøkkendøra hjemme.

En av disse turene jeg går sjeldent, er Karten og Brusanuten. Det er egentlig en ganske grei tur. Den går oppom to topper, og Brusanuten er ganske høy – i forhold til de lengre ute mot kysten. Toppen ligger på 430 moh, og det er jo tross alt noen høydemeter til toppen.

Turen er 9 kilometer og tar omtrent to timer. Det er etter hvert kommet en flott parkeringsplass nede ved Buevegen mellom Husavatnet og Mellomstrandsvatnet. For meg er det enklest å ta til Undheim og så opp mot Karlsbua og videre på 504 mot Bue.

Denne dagen var det bare en bil utenom min på parkeringsplassen. Det ville antakelig bli en ganske ensom tur – igjen. Jeg kunne se sporene oppover bakken, og de gikk samme vei som meg oppover mot Karten.

Fra toppen av veien, rett før det er mulig å se Kartavatnet, så går det en vei til høyre oppover. Oppe i bakken går det en sti (til venstre) som ender ut på toppen. Etter å ha tatt de vanlige bildnene, fortsatte jeg på veien ned mot Kartavatnet.

Først i skogen i enden av vatnet, blir det igjen sti, som jeg noen ganger har klart å miste. Siden stien gå over Kartabekken, så var det greit å finne stien igjen. Det er noen bakker oppover mot Bruraberget.

På Bruraheiå går stien rett mot Brusanuten, som stikker opp et stykke lengre framme. Det er noen myrer og våte partier vanligvis. Denne dagen var det så pass tørt at jeg kunne gå rett over. Det var bare bakkene oppover som ikke samarbeidet...

Fra en gjerdeklyver et lite stykke før toppen, er det mulig å kikke bort på det høyeste punktet i Hå kommune. Det er alltid greit å se ned på Hå. Det er fortsatt noen bakker opp mot toppen, og denne dagen var det andre der.

To jenter og en hund hadde søkt le bak varden. Vinden var kald, og for meg ble det bare en kjapp stopp for å ta bilder. Det blåste mer en da jeg var på Karten, og det ble kaldt i vinden. Det var helt greit å komme ned til Skådamyrane, og i le for vinden.

Traktorveien rundt Trodlaknuden og ned mot Fjæratjødnå er ikke mye brukt og jeg gikk forsiktig i steinene. Også myrsøkkene på vei tilbake mot Kartaviga og veien til parkeringsplassen var så pass tørre at det gikk lett å komme fram.

Det var flere biler på parkeringsplassen da jeg kom ned. Det var andre på tur likevel denne dagen. Turen rundt var på 13.500 skritt, og de ni kilometerne tok denne dagen litt over to timer. En helt grei tur, men så avgjort ingen langtur.