Direkte mot Håfjell og snarveien fra Bjødnali til Skogen.

En tur på sti mer enn vanlig.

Det er ikke alltid lett å finne en tur jeg synes er grei å gå. Det blir ofte mye de samme turene, og av og til synes jeg det kunne passe med noe nytt. Ut fra Sælandsskogen har det de siste årene blitt vanlig å gå til Ristøl og Lauvlia, og jeg har også lagt til Bjursfjellet som turmål.

Sist jeg var på tur, gikk jeg ut fra Gramstad. Det kunne passe å ta en tur fra Sælandsskogen. Siden jeg hadde gått noen ganske lange (for meg) turer i det siste, så tenkte jeg på en helt ordinær tur rundt Engjavatnet. En tur på omtrent to og en halv time.

Det var meldt oppholdsvær og mye sol, litt vind, men ikke så sterk at den ville lage problemer. Temperaturen derimot, ville være lav. Det var så avgjort ikke snakk om sommer. Det pleier ofte å være varmeperiode i slutten av april og begynnelsen av mai. Dette året har det vært kaldt til nå.

Det var den vanlige turen jeg tok sikte på, til jeg kom til porten inne i Sælandsskogen. Rett over veien ovenfor porten går det en sti til toppen av Håfjell. Denne stien går oppover og «utover» langs Taksdalsvatnet, før den svinger oppover mot toppen.

Det går egentlig litt i svinger oppover, og enkelte plasser er det noen kneiker som krever litt hjelp av armene. Jeg synes alltid det liksom er noen bakker for mange, og at det alltid er nok en bakke før toppen. Det er likevel en flott tur oppover i skogen.

På toppen var det ingen andre, og siden det var ganske tørt i bakken og gode forhold, gikk det fort nedover og bort til Bjødnali. Der var det folk. En skole klasse holdt til nede ved vannet, og oppe ved gården satt det to jenter.

Jeg fikk tatt bildet av treet, som fortsatt er uten grønt, selv om bjørkene nå stor sett har blader. Jeg snakket med en kar for en stund siden. Han hadde gått den gamle stien på sørsiden av Bjødnalivatnet, mellom Skogen og Bjødnali.

Stien skulle være grei å gå. Noen hadde ryddet einer slik at det var mulig å komme fram. Jeg bestemte meg for å ta stien mot Skogen i stede for å gå veien langs vannet på den andre siden. Det blir i hvert fall kortere å gå, men jeg var usikker på om det gikk fortere.

Det var noen år siden jeg gikk det korte stykket over mot Skogen. Den gang var det mye einer i stein, og det ble å brøyte seg fram. Stien var også ikke helt lett å se. Denne gang var det ikke vanskelig å følge stien over haugene og ned brekkene og over myrene. Det er ikke stort mer enn omtrent 7-800 meter, og det gikk nok fortere enn å gå rundt vannet.

Som vanlig var det en fin tur langs veien innover mot Skogen, og bort til Skogsånå, som denne gang var nesten tørr. Videre gjennom skogen, med lyse grønne bjørker og litt solskinn var virkelig flott. Det er i hvert fall vår selv om det er kaldt.

Oppe i Jærbuskaret minnet det ikke mye om vår. Vinden jeg fikk imot meg var kald, og selv nede ved Sjelset var det best med lua på. Det var begynt å bli skikkelig grønt nede ved ånå.

Turen ble noe kortere enn den vanlige. Det ble bare så vidt 15.000 skritt. Jeg tror ikke det ble mer enn omtrent ti kilometer denne veien, men det tok meg likevel like lang tid som den vanlige turen.

En tur fra Gramstad til Resasteinen, Dalevatn og Dalsnuten.

Det ble fire topper denne dagen også.

Det har vært sol og tørt vær i mange dager. Noen dager med sterk vind, andre med blå himmel og ikke en sky. Nesten alle dagene har vært kalde. Noen få dager med temperatur over ti grader, og det har vært kalde netter.

Søndag mente yr det ville bli sol, lite vind, og temperaturen skulle komme over ti grader. Med slike forhold måtte det bli en tur. Det var en stund siden jeg hadde vært på Gramstad, og det er flere turmuligheter der.

Jeg tenkte meg over Fjogstadnuten til Resasteienen og videre ned til Dalevatn og så opp den lange bakken til toppen av Dalsnuten. I utgangspunktet var så planen å ta tilbake til bilen. Siste turen viste at det ikke var store forskjellen på å gå rundt Revholstjørn eller ta til Øvre Eikenuten, så jeg kunne tenke meg å ta med den også.

Søndag og flott vær betydde mange folk og biler på Gramstad. Jeg fant en plass og tok veien oppover for å gå mot Fjogstadnuten. Det ville ikke bli en ensom tur denne dagen. Det startet folk samtidig med meg.

En familie stoppet opp i bakken, og jeg kom forbi. Det gikk tre gutter rett foran meg. Det var ikke vanskelig å holde følge med guttene på flaten, men så snart det kom en bakke forsvant de oppover og jeg så ikke mer til de.

Det var tørt og fint i myrene. Der jeg hele vinteren hadde nærmest vasset. Var det nå fin sti og greit å gå. Som vanlig var det tungt å komme opp til Resasteinen. Den bakken har ikke blitt mindre bratt, men den utfordrer ikke med bratte kanter og stup til venstre, jeg er blitt vant med å gå der.

Det var andre ved Resasteinen. Det ble en liten stopp og en prat, noe som passet meg bra, før jeg fortsatte videre oppover lia mot Skjørestadfjellet og flyvraket. Hvor det også var folk, men her gikk jeg rett forbi.

Fra toppen av bakken opp fra Skjørestad og Skaret går det en sti over småtopper ned til en skogsvei på andre siden. Stien er ikke merket, men det er enkelt å følge vardene. Dette er ganske store varder og godt synlige.

Jeg følger skogsveien tilbake mot Midtskaret og tar en vei nedover tilbake mot Dalevatn. Bakken nedover er ganske bratt, men det er etterhvert blitt litt sti, som går ned og bort til den T-merkede stien fra Kjedalsfjellet til Dalevatn.

Som vanlig var det mange folk ved demningen ved Dalevatn. Jeg tok også denne gang nedover veien mot Kjedal og bort til stien mot Dalsnuten. Som vanlig talte jeg stolpene oppover bakken. Stien gå på siden av 7 stolper og det er langt opp.

Nå er det fortsatt en del stigning igjen før toppen, men her går jeg så pass ofte at det er lettere å holde «riktig» fart og ikke få for høy puls. Om det ikke kommer folk bak oppover trappene, som denne gagn. Jeg måtte ta en liten pustepause denne gang.

Det var folk på toppen, og denne gang svevde ørna over oss. Det lå en ganske ung kar på marka et stykke under toppen og jenta han var sammen med spurte «hvordan går det». Ikke alle er i like god form, men de fleste kommer til toppen av Dalsnuten.

Siden det ikke er store forskjellen om jeg tar rundt Revholstjørn eller tar om Øvre Eikenuten, ble det nesten en topp til , slik at denne turen også gikk (nesten) over fire topper. Selv om det var tørt i bakken og gode forhold, så ble det ikke småløping ned mot Gramstadtjørnet. Beina var ikke i form til det.

Totalt var denne rundturen på nesten 18.000 skritt, men likevel påstår telefonen at jeg ikke hadde gått mer enn omtrent 12 kilometer. Det er likevel en virkelig flott tur, som for en god del går uten at det er mange andre.

Bjursfjellet i tåke, med sol og varme langs Engjavatnet.

En virkelig flott tur denne gangen.

For ikke lenge siden fant jeg en ny tur oppom Bjursfjellet, rundt Engjavatnet, bort til Bjødnali og så ned Urdådalen til bake til bilen i Sælandsskogen. Sammen med en ny sti nedenfor bakken mot Bjursfjellet, fra Sollkjen til Bukatoa ved Engavatnet, ble dette en tur jeg gjerne går.

Det har alt blitt to slike turer på ganske kort tid, og denne dagen kunne det passe å ta nok en tur. Værmeldingen var bra, men det jeg kunne se ut vinduet på morgenen var tåke. Den skulle forsvinne ut over dagen, og det hender det er mindre tåke bare litt lengre inn i landet enn der jeg holder til.

Dette er en lang tur, og denne dagen ble det nok en ganske ensom tur. Det er ikke så mange av de jeg kjenner som synes det er spesielt morsomt å gå 3-4 timer i terrenget. Jeg for min del synes det er både litt spennende og i hvert fall kjekt.

Det var mye folk i Sælandsskogen. Det skulle være orienteringsløp. Harr var med og organiserte. Selv om hadde det travelt og mye som skulle gjøres, fik vi vekslet noen ord. Det er alltid kjekt å treffe kjentfolk.

Så snart jeg kom inn i skogen, ble jeg alene. Det var ingen andre på vei bortover mot Sjelset. Det er ganske flatt bort til Sjelset, men opp til Jærbuskaret er det en lang og ganske seig bakke. Jeg pleier å gå nedover her.

Med jevn fart og litt rolig gange oppover, kom jeg til toppen – uten problemer. Selv om tåka var ganske tjukk inne i mellom , var det aldri fare for å gå feil. Det er vei helt opp til Jærbuskaret og nedover mot Engjanemyrane.

Nede ved «den søta hålå» var det tåke. Bakken opp mot Bjursfjellet er lang og bratt, før den blir skikkelig bratt. Det siste stykket ut mot varden er litt enklere å gå, og jeg fant pusten oppover – den hadde jeg mistet litt lengre nede...

Fra kanten og opp til varden er det antakelig 4-500 meter. Denne dagen var varden gjemt inne i tåke omtrent til jeg sto rett ved siden. Det ble ingen lang pause. Med null utsikt var det bare å ta fatt på veien nedover.

Det virket som om tåka lettet litt, og da jeg traff to damer midt i bakken, og kikket meg tilbake, kunne det se ut som de ville få se utover fra toppen. Nede ved «den søta håla» var tåka vekk, og jeg fant lett den litt utydelige stien ned bakken mot Bukkatoa.

Etter å ha strevd meg opp bakkene mot toppen og kommet meg ned, var det tid for å virkelig kjenne etter at det var kjekt og flott å være på tur rundt Engjavatnet mot Skogen. Det var spor etter dyra i stien, men heldigvis så jeg ikke snurten av de.

Det var vår nede ved vatnet. Bjørken sto nesten grønne, og da sola tittet gjennom et lite øyeblikk, ble det usedvanlig kjekt å være på tur. Selv uten sol, var det en varm dag. Det ble stopp for drikking da jeg sto ved treet ved Bjødnali.

På vei bortover mot Urdådalen hørte jeg gjøken borte i lia. Det er vår. Nedover dalen mot Taksdalsvatnet, var det grønt og mange av buskene hadde fått store blader. Det var temmelig tørt etter mange dager uten regn, og det var greit å gå.

Helt nede, på det siste stykket langs Tengesdalsvatnet mot Sælandsskogen, kunne jeg kjenne at det hadde vært en litt lengre tur enn vanlig. Tilbake ved bilen, ble jeg tilbudt kakke og kaffe av orienteringsfolka. Det er brei folk.

Dagens tur hadde vært på 20.000 skritt og jeg hadde brukt omtrent tre og en halv time. Likevel er ikke turen på stort mer enn 14 kilometer. En flott rundtur.

Fra Tovdalsveien til Steinkjerringå.

Tre gamle gubber på tur - igjen.

Det har blitt en del litt lengre turer de siste dagene. Det kunne – på mange måter – passe bra med en kjapp og grei tur. Været var fortsatt godt, selv om det ikke var spesielt varmt, og det skulle blåse litt. Det måtte uansett bli tur med sol og blå himmel.

Planen var å ta til Tovdalsveien og så gå over Synesvarden og ned til Steinkjerringå. En tur på omtrent en mil og jeg bruker vanligvis rundt to timer. I det flotte været var det ingen grunn til å vente med å ta ut. Jeg pakket sekken og gjorde meg klar ganske tidlig.

Jeg så ikke for meg at andre ville bli med på turen. Da ringte telefonen og Einar spurte om jeg hadde tenkt meg på tur. Da jeg fortalte om planene, ville han gjerne bli med. Han hadde faktisk tenkt på en tur på Høgjæren selv.

Broderen har en god stund sviktet som turfølge. Det kunne jo være at han omsider var så pass bra at han igjen kunne bli med på tur. Jeg ringte og heldigvis, litt overraskende, så sa broderen at han gjerne ville være med på en tur ned mot Steinkjerringå.

Han ville kjøre selv, og skulle helsa igjen gjøre opprør, kunne han snu der det passet og ta tilbake til bilen. Han så i hvert fall for seg en tur over Synesvarden og nedover mot Steinkjerringå. Muligens halvveis til Steinkjerringå fra Synesvarden.

Vi ville altså bli tre på tur denne dagen. Det har blitt så pass mange turer alene, at jeg så fram til å følge for en gangs skyld. Det som møtte oss på parkeringsplassen ved Tovdalsveien var en kald vind – midt i mot.

Det er en bakke opp til å begynne med, og jeg for min del ble i hvert fall varm etter en stund. Det gikk i et greit tempo oppover mot Synesvarden. Det pleier normalt å være andre på tur. Denne dagen var det bare våre biler på parkeringsplassen, og vi så ikke folk ved Synesvarden.

Det var heller ingen på vei oppover og vi møtte ingen nedover. Selv nede ved statuen var det ingen andre. Det er ikke ofte jeg – denne gang vi – ikke treffer andre nede ved Steinkjerringå. Med bra turvær var det litt underlig.

Hytte-eieren som holder til like ved Steinkjerringå, har laget benk og bord. Denne dagen var det så vidt litt livd ved hytta. Vi satte oss og tok en god pause med god drøs i tillegg. For broderen passet det bra å få i seg noe drikke – og en kvikk lunch.

Etter en god pause var det greit å starte oppover mot Synesvarden. Fortsatt uten å se andre, men nå med vinden bakfra. Det hadde vært kaldt i motvinden, men tilbake mot bilen ble det en skikkelig behagelig tur.

Det ble noen små stopp underveis for å se på utsikten og fortsette drøsen fra pausen. Oppe ved Synesvarden var det tre andre. De første og eneste vi møtte denne dagen. Vi vekslet noen ord før vi fortsatte mot bilen.

Vi hadde gått omtrent 17.000 skritt på en god mil, og denne dagen gikk det nesten tre timer før vi igjen sto ved bilen. Det hadde vært en flott tur i godt selskap.

Fem greie topper fra Gramstad.

Den vanlige runden, med tillegg av Øvre Eikenuten.

Den siste uka har det blitt en del turer som jeg ikke går så ofte. Det var muligens tid for en av mine vanlige turer. Jeg tenkte først og fremst på en tur ut fra Gramstad. Der er det mange muligheter, men min vanligste tur er Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten.

Fire topper på en gang betyr noen høydemeter, og denne turen tar vanligvis opp mot tre timer. Med godt vær den siste tiden håpet jeg også at Bjørndalsmyra innover mot Mattirudlå, var passelig tørr. Det har blitt mye vassing innover de siste turene.

Til å være bra og tørt turvær, var det egentlig ikke mange andre biler på parkeringsplassen da jeg kom. Jeg satset friskt oppover bakkene mot stien til Bjørndalsfjellet. Ikke langt oppe i bakkene kunne jeg kjenne at det tross alt hadde vært lange turer dagene før.

Det er likevel kjekt å gå innover Bjørndalsmyra, også denne gangen ganske alene. Stien er nå godt synlig., men vil antakelig «gro» igjen ut over sommeren. Ovenfor myra, på vei opp mot Bjødnaskaret, vil det ikke være lett å se hvor stien går for andre.

Heller ikke denne gangen ble det en tur helt til topps på Mattirudlå. Jeg tok tilbake mot Bjørndalsfjellet over Kulheia, etter å ha tatt noen bilder. Ute mot sjøen kunne jeg se at det fortsatt var skyet. Jeg hadde sol, og det var nok rette valget denne dagen å gå den vanlige runden.

Det var ingen andre på toppen, og jeg traff ikke folk før et godt stykke nedover mot veien. Heller ikke forbi Fjogstadnuten og videre bortover Rindane, traff jeg andre. Det kom ei jente joggende i mot, og hun kom tilbake og for mot Kvitemyr da jeg tok mot Kyrkerinda.

Det var spor i sten mot Dalsnuten som kommer fra Dale, men jeg så ikke folk før over trappene. Det kom andre nedover trappene på sørsiden. Jenta jeg hadde så vidt snakket med tidligere, kom i god fart nedover, og ville mot Øvre Eikenuten.

Oppe på fjellet og videre mot varden var jeg alene. Jeg så ingen på runden rundt heller, og tok tilbake mot trappene. Jeg hadde i utgangspunktet ikke satset på fem topper denne dagen. Det var litt tungt oppover bakkene i begynnelse.

Siden jenta ville den veien, var det ingen god grunn for å ikke ta samme vei. Jeg kunne jo – selvsagt – ikke la være. Jeg traff tre ungdommer, som spurte om det var veien mot Dalsnuten. De ble litt overrasket da jeg pekte mot toppen og så at det var Dalsnuten.

Det ble ikke lett jogg nedover bakkene mot Gramstadtjørnet fra Øvre Eikenuten. Det ble heller litt forsiktig tråkking nedover for å «spare» knærne. Denne dagen var det helt greit å skifte til tørt. Det var sol og ganske varmt på parkeringsplassen.

Ut fra hva jeg kan se, så er det ikke store forskjellen på avstanden om jeg tar mot Revholstjørn og tilbake til Gramstad, eller om jeg går om Øvre Eikenuten. Turen gikk unna på litt over 16.000 skitt. Noe som er litt flere enn den vanlige turen. I tillegg gikk det noen få minutter lengre. Denne dagen brukte jeg tre timer og to minutter.

Bjødnali, Ristøl, Lauvlia og Skogen på en gang.

Fire nedlagte garder.

Etter en skikkelig flott tur til Viglesdalen, er det vanskelig å finne en like fin tur. Nå er turen fra Sælandsskogen til Bjødnali over til Ristøl og Lauvlia, og så ned til Skogen, også en kjekk og flott tur.

Det var denne turen jeg tenkte på da jeg planla hvor jeg skulle gå. Det har vært tørt en stund, og murene burde være greie å krysse. Det er i tillegg nesten vår, og det blir snart grønt oppe i høyden. Det betyr at dyra kommer på beite, og jeg foretrekker å gå uten dyr på markene.

Det var mye folk i Sælandsskogen da jeg kom. Til og med kjentfolk. Harry organiserte orienteringsløp, og parkeringsplassen ble etterhvert nesten full. Nå var det i tillegg andre som også ville på tur denne dagen.

Jeg tok som vanlig opp mot Stølsletta og Vindskaret. Oppe ved Ranghildstølen er det god sikt ut mot havet og denne dagen var det skikkelig klar luft. Det kan bli bra bilder av slikt. Nå har jeg jo tatt en del bilder nettopp fra Stølsletta mot havet før.

Det ble til at jeg også denne gangen la turen om Håfjell. Ikke så mye for utsikten denne gang, men for å få med meg hvor lang tid jeg bruker fra Sælandsskogen om Håfjell og opp til Bjødnali og treet til broderen.

Det var folk ved garden, de kikket litt på meg som tok mot Ristøl Det går en vei oppover det første stykket, men den ender på en liten slette, og videre oppover er det bratt inne i skogen. Nå er det tydelig sti og enkelt å finne fram.

Første gang jeg gikk her, la jeg opp nødlinger. Da viste ikke stien spesielt godt. Oppe i høyden over skogen er det tråkk og sti. Noen ha lagt opp nødlinger, men i myrsøkkene er bare tråkk, og det vil bli vanskeligere å finne fram når gresset blir høyt.

Etter å ha gått her noen ganger har jeg funnet en grei vei nedover lia fra gjerdeklyveren øverst. Den begynner etter hvert å bli litt gebrekkelig, men jeg kom over – denne gang også. Det var ikke folk på Ristøl, så jeg fortsatte mot Lauvlia.

De fleste som går om Lauvlia kommer fra, eller skal til parkeringsplassen ved Snorestad, følger veien. For å slippe en liten «omvei» går jeg ovenfor myrene innover og krysser myra fra rester av en bygning og over mot et skogholt.

På andre siden av skogholtet, (over et gjerde – uten gjerdeklyver) litt nede i bakken, går det sti – tråkk av dyr – mot Lauvlia. Det er merket sti mellom Snorestad og Skogen, og jeg følger denne mot Skogen.

Nede ved veien, måtte jeg bestemme meg om jeg skulle ned Urdådalen eller ta rundt Engjavatnet og ned til Sjelset og bort til Sælandsskogen. Det ble den vanlige runden rundt vatnet og opp til Jærbuskaret og ned til Sjelset.

På parkeringsplassen var det fortsatt masse folk. Jeg ble til og med spurt om jeg ville ha kaffe og kake. Orienteringsfolk er greie. Det var null problem å skifte til tørt ved bilen. Sola steikte og det var varmt.

Med både avstikkeren til toppen av Håfjell og bort til treet, er turen på 12-13 kilometer. Det er ikke en skikkelig langtur, men det er en tur over hei og myr med en god del høydemeter. En flott tur. Denne dagen ble det omtrent 18.000 skritt og turen hadde tatt godt over tre timer.

Viglesdalen

En tur det er virkelig verdt å få med seg.

Det begynner etterhvert å bli en stund siden jeg gikk en tur inn i heia til en av Turistforeningens hytter. Våren er kommet, og det er bare snø opp mot 600 moh. Det gir mulighet for en tur til Viglesdalen som ligge på omtrent 420 moh.

Turen inn til Viglesdalen har vært en fast vårtur i ganske mange år. Det er ikke så ofte det er mulig å ta denne turen i april. I fjor ble det juni og sommer før jeg tok turen. Jeg venter vanligvis på godt vær. Det passer liksom best.

Det er en lang bakke opp til Hiavatnet og Viglesdalsvatnet, men det er noen greie plasser for stopp underveis. Det litt spesielle med turen innover til Viglesdalen, er den flotte stølsveien. Laget av svenske «slusker» en gang i begynnelsen av forrige århundre.

Veien kunne trenge litt vedlikehold et par plasser, men det er ellers greit å gå på – mye – stein. Det er jo litt spesielt å gå opp i heia på opparbeidet vei. Når det i tillegg er noen skikkelige fosser oppover – og jettegryte, så blir det en flott opplevelse.

Denne dagen var det i tillegg vår – og sol. Oppover sto bjørkene med museører, på vei tilbake senere på dagen, var de grønne og hadde små blader. I Le av vinden, og med sol ble det varmt og det fikke våren til å skynde seg...

Jeg startet så pass tidlig at det var bare en bil utenom min, og da jeg kom opp til Turistforenings hyttene, så var det et par jenter på den nyeste hytta. De gikk nedover mens jeg hadde pause i den andre hytta.

Oppover passet det greit å stoppe opp litt for å sjekke fossene, og ta noen bilder. Det er noen drøye bakker oppover, og selv etter flaten ovenfor Hedlestølsbrua, er det noen bakker før det er mulig å se innover mot Viglesdalen.

Denne dagen var det virkelig flott å komme opp i høyden å se innover. Det var topper med snø, blått vann og blå himmel, og så vidt litt grønt på marka innerst. Det var rene postkortet, og jeg måtte selvsagt ta noen bilder.

Planen var å ta en grei pause på hytta før jeg tok fatt på tilbaketuren. Det ble en time og vel så det, med te og kjeks og litt mat. Selv om det egentlig ikke var helt nødvendig der og da. Det ville være noen timer til jeg kom hjem.

Det er lettere og greiere å gå nedover bakker. Likevel mener jeg at jeg brukte omtrent samme tid opp som tilbake. Uten å regne stopp, ble det to timer både opp og ned. Dette er uten å regne med småstoppene underveis.

Det var en del folk på vei mot hytta. Noen jeg snakket med, hadde med to hunder og måtte da ta inn på den gamle hytta. Det vill likevel antakelig være folk på den nye også. Selv om jeg ikke traff noen som ville inn.

Tilsammen var det 19.000 skritt, og avstanden er oppgitt til 7 kilometer hver vei. Jeg fikk litt lengre avstand, men ikke mer enn 500 meter. Dette var en flott dag og det ble en virkelig fin tur.