Solblom og en gammel "lega" på Høgjæren.

En flott men flat tur.

Det skulle bli ganske bra vær denne dagen. Bare litt mer vind enn det jeg helt hadde håpt på. Planen var å ta til Høgjæren og så gå runden fra Holmavatn til Gauleiksvarden, ned til Vandavatnet og bort til Steinkjerringå, og så tilbake til Holmavatn.

Dette er en tur jeg har forsøkt å få til en stund, men det har liksom kommet noe i mellom. Sist jeg forsøkte meg, blåste det så pass at jeg valgte å ta ned til Sælandsskogen. Denne dagen ville det være omtrent 10 m/sek. Noe som er «levelig» i 20 grader – som det var snakk om.

Sist jeg og broderen gikk en rundtur på Høgjæren fant vi en mengde Solblom. Langt mer enn det som er meldt inn til Artsdatabanken for denne rødlistede planten. Jeg mente det også kunne være en del planter nedover mot Podholen og Vandavatnet.

De var og i gang med å forbedre traktorveien innover, og det kunne jo være greit å se hvordan veien nå var blitt. Tidligere var det noen skikkelige myrsøkk. Som ikke var helt greie å komme forbi. Det kunne være at det nå gikk lettere.

Det var en god del biler ved Holmavatn. Folk holdt på å gjøre seg klar for tur, men på min vei mot Gauleiksvarden, så eller traff jeg knapt et menneske. Det ble som så mange ganger før en ganske ensom tur til Steinkjerringå dukket opp.

Ganske mange plasser langs veien mot Gauleiksvarden dukket det opp Solblom. Et par plasser var det mange, og da jeg sjekket var det plasser som ikke var meldt inn. Planten er antakelig mer utbredt her, nå enn før.

Nedover mot Podholen og skogen dukket det opp Solblom på de rabbene som ga levelige forhold. Jeg gikk et par plasser ut av stien og inn mot rabbene, og fant planten nesten hver gang. Det var blomster 12-15 plasser som ingen var meldt inn da jeg sjekket hjemme.

Jeg har tidligere alltid gått først til Steinkjerringå og så mot Vandavatnet og Gauleiksvarden. Denne gang ble det motsatt vei, og et stykke nedover, dukket det opp en «lega» ved en stein. Den så riktig gammel ut, og den lå godt beskyttet mot været nesten fra alle retninger.

Merkelig nok var denne «legå» ikke med på kartet da jeg sjekket Kulturminnesøk. Det burde den etter min mening så avgjort ha vært. I tillegg dukket det også opp en «innhegning» et stykke mot nordvest – som heller ikke var med i kartet til Kulturminnesøk.

Legå var flott og lå skikkelig bra plassert i terrenget. Jeg synes det er kjekt med slike gamle overnattingsplasser, og pleier å oppsøke disse om jeg er i nærheten når jeg går i heia. Her fant jeg en på Høgjæren.

Jeg hadde ikke tenkt på ungdyr, da jeg startet. Det er omtrent dyr overalt i lavlandet, men det pleide å være gjerde mellom meg å dyra fra Vandavatnet og bort til skogen. Her måtte jeg omtrent gå gjennom flokkene – som ikke brydde seg i det hele tatt.

Ved Steinkjerringå var det folk, og videre tilbake mot Holmavatn traff jeg andre som også ville til Steinkjerringå. På vei tilbake prøvde jeg å finne den rette posisjonen til Solblommen, men det var rett og slett for mange.

Det hadde ikke gått fort denne dagen. Jeg tok noen turer ut i terrenget og stoppet en del ganger for å ta bilder. Slikt tar tid. Totalt ble det 16.500 skritt og omtrent 11 kilometer. Turen tok denne dagen 3 timer.

 

Med broderen til Bjødnali - og rundt Engjavatnet.

Det ble en kjekk tur med god følge.

Planen var i grunnen klar. Det skulle være en grei dag værmessig, selv om det skulle blåse litt. Det varen stund siden jeg hadde gått den vanlige turen fra Gramstad, med fire (eller fem) topper. En tur på to-tre timer. En tur jeg har gått mange ganger.

Broderen ringte. Han kunne tenke seg å ta den like vanlige turen fra Sælandsskogen til Bjødnali, og hvor jeg går videre rundt Engjavatnet og han rett ned til Sjelset. En nesten like lang tur – for min del – som den fra Gramstad.

Det har den siste tiden ikke blitt så mange turer sammen som før. Broderen har slitt med sykdom og skader, og har begrenset turene litt i forhold til hva jeg vanligvis går. Han har heller ikke helt samme kondisjon etter en periode omtrent uten tur og trening.

Det ville være kjekt med følge på en tur. Det blir i grunnen nok turer alene. Det hadde vært kjekt med følge, så vi ble enige om å treffes i Sælandsskogen. Siden vi ville skilles ved porten mot Skogen, måtte begge kjøre.

Det var meldt mye sol og litt høyere temperatur enn det vi har hatt den siste tiden. Godt turvær med andre ord. Vi valgte å gå med korte sko og korte bukser. Det var jo snakk om sommer, og det hadde bar regnet litt dagen før.

Det var kaldere enn hva jeg hadde ventet. Det gikk likevel greit med en lett jakke opp på ullblusen, og i bakken oppover mot Vindskaret ble vi jo begge ganske svette. Vi prøvde å holde jevn fart oppover og å unngå å få for høy puls. Vi tok det litt med ro.

Nedover mot Moldtjørn var stien enkelte plasser nesten forsvunnet i det høye gresset og myrsøkkene var ikke helt tørre. Vi kom oss likevel til Bjødnali uten å bli spesielt våte på beina. Etter å ha tatt det tradisjonelle bildet av treet, ble det en pause ved gården.

Vi holdt bra fart bortover veien mot Sjelset og Skogen. Ved porten tok broderen en sjefsbeslutning og hang seg på meg og vi tok begge mot Skogen. Det var i utgangspunktet meningen å snu i toppen av bakken og gå tilbake til veien mot Sjelset.

Broderen syntes det gikk greit, og mente at han på ett eller annet tidspunkt måtte utfordre seg selv med en litt lengre tur. Denne dagen passet det bra, og denne turen går jo for en del på vei og det er få lange bakker – utenom den opp til Vindskaret.

Jeg for min del gikk og kikket etter ungdyra som holder til både ved Skogen og på andre siden av Skogsånå. Vi så dyra ute på marka ved Skogen, men det var bare spor av dyr fra Skogsånå og opp til Jærbuskaret.

Broderen hang godt med både mot Engjamyra og videre oppover mot Jærbuskaret. Nedover veien mot Sjelset gikk det i vanlig fart. Fra Sjelset og til parkeringsplassen er det litt mer enn to kilometer. Som det står på skiltet før Sjelset.

Selv om det stykker også går på vei eller god sti, kan det noen ganger være tungt å holde farten oppe. Denne gangen gikk det i bra tempo og likevel kom vi til bilene i god stil. Broderen var godt fornøyd med dagens tur.

For min del syntes jeg det var kjekt å ha med broderen på en litt lengre tur igjen. Turen ble på 14.500 skritt, og er på omtrent 10 kilometer. Den tok oss tre timer denne dagen. En fin tur i godt selskap.

En flott tur i heia - frem og tilbake til Blåfjellenden.

En kald tur i juli.

Yr og Storm mener vi igjen skal få besøk av sommeren, men først i slutten av uke. I dagene før det, var det mer snakk om kalde og litt vindfulle dager. Ikke langt oppe i heia var det fare for frost. Det burde likevel være helt greit med en tur til Blåfjellenden.

Jeg tok oppover på søndagsmorgen, i langbukse og med den «tunge» jakka i sekken. Det skulle blåse opp mot 15 m/sek i kastene og det var ikke mer enn 12 grader da jeg startet. Det var bare å finne fram jekken alt fra start.

Videre innover heia ble det kaldere, og det gikk hvitt på Safbekktjørnet. Det minnet mer om høst enn sommer. Tynne vanter, som jeg alltid har med, kom på, og jeg vurderte å finne fram lue fra sekken. Det ble varmere nedover mot Blåfjellenden – i le av vinden.

Jeg møtte en del folk som kom imot. Den natta – og dagen før, var det ultraløp, mellom Ålgård og Sirdal. 100 kilometer i terrenget, og løypa gikk opp Fidjadalen forbi Blåfjellenden og videre mot Lortabu og Sirdal.

En del av deltakerne brøt underveis, og noen av disse kom ned mot Høgaleitet i Hunnedalen. Det lå en kar og fikk hjelp med gnagsår på parkeringsplassen, og det kom tre unge karer i mot ikke langt inne i heia.

Det er en skikkelig prøve med 100 kilometer i terreng, og jeg er ikke overrasket over at neon ikke helt var klar for utfordringen. Sist gikk karen som hadde samlet opp flaggene som markerte ruta. Han fortale at ikke alle hadde utstyr til å klare «vinterværet» den natta.

På veien innover gikk jeg og forbi en kar som lå i le av en stein og hadde pause på vei fra Tomannsbu. Han var skikkelig til hjelp da han kom inn til hytta. Aggregatet som jeg ikke har fått til å gå på noen uker, fikk karen i gang – etter å demontert hele maskinen. En skikkelig imponerende innsats.

Det ble en del folk på hyttene den kvelden. På tross av at Norge spilte VM-kamp mot Brasil – og vant. Jeg hadde ikke regnet med å gjøre noe den dagen, men med karen i arbeid, måtte jeg også ta i et tak. Vi hadde en rolig kveld etter det. Natta ble kald, ned mot 4 grader.

Yr og Storm var ikke enige om været for neste dag. Yr mente det skulle regne lett, og være overskyet. Storm meldte sol. Vi fikk en morgen uten vind, og etter hvert kom sola igjennom og det ble flott vær, men fortsatt kaldt.

Det ble noen timer med rengjøring og støvsuging – etter som aggregatet virket. Jeg tok det med ro en stund, og pakket sekken og tok avgårde først i tre-tiden. Da var det igjen overskyet og kald vind, men ikke så kald som på veien innover.

Det ble nesten en kveldstur mot Hunnedalen. Sola lyste under skyene og ga et litt med gult lys enn om det ikke hadde vært skyer. Det var med vinden bakfra, gode forhold og jeg kom meg denne gang også greit over heia tilbake til bilen.

Både inn og tilbake gikk på omtrent 12.500 skritt. Det står 8 kilometer på skiltene, men jeg har målte til litt over 8 kilometer nok så mange ganger. Det var to flotte dager i heia, selv om det ikke var badetemperatur.

Fjogstadnuten, Resasteinen, rundt Midtskar til Skaret og så til Dalsnuten.

En grei rundtur.

Turen rundt Fjogstadnuten, Resasteinen og Skaret og til Dalsnuten, er etter hvert blitt en tur jeg ganske ofte tyr til. Den er passe lang, har passe med bakker, og går i flott natur. Passe lang har jo endret seg litt. Det blir ikke så mange langturer lengre.

Siden jeg har permanent ferie, kan jeg velge å gå tur når været er brukbart. Det blir derfor litt sjekking av værmeldingen både på Yr og Storm. De er ikke alltid enige, og det hender begge tar feil. Det kan bli bedre vær enn meldt, men av og til også dårligere.

Etter en periode med bra sommervær, var det nå mer normalt vær, med lavere temperatur og litt regn inne i blant. Denne dagen skulle det være tørt, men det hadde regnet noen kraftige bøyer på natta. Det ville være vått i myrene.

Nå er fjellskoene vanntette, og selv om jeg blir skitten på beina, så går det av i vask. Det var ingen god grunn for ikke å ta ut på tur denne dagen, og det var en stund siden jeg hadde gått denne standardturen.

Det var selvsagt en god del mennesker på Gramstad, men bare oppe i bakken ble jeg alene mot Fjogstadnuten, og selv på den ganske populære stien, var det omtrent folketomt. Over Løemyr og opp mot Sørdalsleitet, kunne jeg heller ikke se folk. Jeg traff bare to jenter fra jeg tok mot Resasteinen og til jeg var tilbake på den nye utsiktsveien fra Fjogstad.

Det var ganske vått i stien, men under var det fortsatt hardt, så det gikk helt greit å bare vandre over de våte myrene og myrsøkkene. Det er egentlig nok av disse rundt flyvraket og i bakken oppover fra Resasteinen.

Denne gang bestemte jeg meg for å legge turen nordover og over toppene og rundt til veien gjennom Midtskaret. Det gjør antakelig turen omtrent en kilometer lengre, men til gjengjeld får jeg med meg utsikten innover mot Ryfylke, og turen gjennom skogen.

På vei over de små toppene mot Midtskaret, kikket jeg igjen etter "litle Risasteinen" som skal ligge i dette området, og ute på en liten hylle, med god utsikt, fant jeg en stein som godt kan være "Litle Risasteinen". Den var vesentlig mindre enn den store Resasteinen.

Da jeg kom ned til Skaret, tok jeg meg tid til å sjekke informasjonstavla. Jeg savnet at det ikke sto noe om «Skaramannen» og om bonden som omkom mellom Dale og Skaret i en snøstorm i begynnelsen av forrige århundre.

Jeg har etter hvert kommet til at det er enklest å ta fra Sørdalsleitet, og så over Svarthålsmyr til stien mot Kykjerindå og så opp til stien mellom Dale og Dalsnuten, for å komme til toppen av Dalsnuten. Det kan være at det går kjappere å ta – utenfor sti – over myrene og så den gamle stien.

På toppen av Dalsnuten var det denne gang masse folk. Jeg tok den vanlige runden rundt varden, før jeg fortsatte mot trappene på sørsiden. Jeg hadde tenkt på om jeg også skulle ta med turen bortover mot Øvre Eikenuten.

Det ble til at jeg gikk trappene ned og så stien opp og mot topp nummer fire denne dagen. Det er jo ikke lange «omveien», og med bra vær ville det være ganske tørt i bakken nedover mot Gramstadtjørnet. Det gikk lett ned bakken, selv om jeg etter hvert hadde vært noen timer på tur.

Denne dagen ble det 15.000 skritt, og antakelig litt over en mil totalt. Jeg bruket nesten tre timer på turen. En flott, men denne gangen, en litt våt tur.

En kort runde på Høgjæren sammen med broderen.

Vi fant masse solblom.

Planen var å ta til Høgjæren og så ta en runde til Steinkjerringå og videre til Vandavatnet og tilbake til Gauleiksvarden. En tur på omtrent 11 kilometer, og som antakelig ville ta opp mot tre timer. Jeg gikk denne turen i begynnelsen av mai, og det kunne passe med en gjentakelse.

Jeg snakket med broderen. Han hadde tenkt på en runde fra Sælandsskogen, men var villig til å bli med til Høgjæren. Jeg tror han tenkte seg en tur frem og tilbake til Steinkjerringå. Jeg foreslo vi kunne gå sammen det stykket.

Det var en god del andre på parkeringsplassen ved Holmavatn. Noen i ferd med å ta på tur. Andre ferdig med turen og klar for å dra hjem. Vi gjorde oss klar og tok mot Steinkjerringå, som ligger 3 kilometer mot sør.

Med sola i ansiktet og vinden litt bakfra, var det greit å gå i bare ullblusen. Etter hvert som vi ble varme, var det også greit å gå lettkledd, selv om vinden kjentes. Det var egentlig ganske bra tørre forhold, med lite vann og sorpe.

Etter bare en kort kilometer dukket det opp noen kjente blomster langs stien. Jeg hadde for kort tid siden funnet ut at «solblom» etterhvert er ganske sjelden, og er utrydningstruet. Mellom Holmavatn og Steinkjerringå var det masse solblom over et stort område.

Når vi først begynte å kikke på plantene, la vi også merke til at nesten all lyng var vissen og den så ut til å være død. Bestyrerinnen hadde lagt merke til det samme inne i Tysvær. Et eller annet har gjort at lyngen – og eineren, dette året er helt uten grønt.

På veien mot Steinkjerringå, ble det litt prat om hvor turen skulle gå. Broderen syntes det gikk så pass greit at han satset på en rundtur om Synesvarden og videre tilbake til Holmavatn. Han mente det ville bli en ganske lang tur for ham.

For min del var planen klar, men mot Steinkjerringå, kjente jeg at det – tross alt – hadde vært en langtur dagen før. Det ville muligens være helt greit å bare ta en kort tur denne dagen. Det trenger ikke bli lange turer hver dag.

Vi ble i grunnen ganske fort enige om å gå rundturen sammen, men slik at jeg gikk ut til Steinkjerringå, mens broderen tok en liten pause. Ved Steinkjerringå var det masse folk. Jeg tok bare noen bilder og gikk tilbake mot broderen.

Vi kom oss greit opp til Synesvarden. Her ble det en liten pause i le av den halve varden. Broderen fikk i seg litt drikke, før vi fortsatte nedover mot Holmavatn. Det er omtrent samme lengde på de tre kantene mellom Holmavatn og Steinkjerringå, og så opp til Synesvarden, og så tilbake til Holmavatn.

Alle tre er på mellom 2,5 og 3 kilometer, med det siste som det korteste. Nå er det forskjell på å gå opp til Synesvarden eller ned til Holmavatn. Vi gikk nedover, og hadde få problemer med å komme tilbake til bilen i god form.

Med tillegget ut mot Steinkjerringå ble min tur på 13.000 skritt og «nesten» 9 kilometer. Vi brukte noe over to timer på turen, med noen gode pauser.

Frem og tilbake til Blåfjellenden samme dag.

Det gikk fort på tilbaketuren.

DNT Stavanger ville organisere en tur til Blåfjellenden og så ned Fidjadalen til Mån og Eikeskog. Siden jeg kjente Guro ganske bra, spurte jeg om det ville være mulig å få sitte på en bil tilbake til Hunnedalen – om jeg gikk nedover samme dag.

Det kunne passe bra. Jeg fikk den ukentlige turen til Blåfjellenden og endelig, nok en tur nedover Fidjadalen. Det var virkelig lenge siden jeg har gått den turen. Jeg så fram til å fornye bekjentskapet med dalen og stien nedover.

Nå samarbeidet ikke været. Yr mente ganske lang tid i forveien at det ville regne – i bøtter og spann, den dagen turen var planlagt. Jeg må innrømme, at å gå turen i regnvær, ikke var det jeg så for meg på antakelig, den siste turen min ned Fidjadalen.

Nå ville fellesturen være på Blåfjellenden i to netter. Fra tirsdag til torsdag, og de to første dagene ville det være sol og sommer – i følge Yr. Jeg tok innover på tirsdag i flott turvær. Med en tidlig start hjemmefra ville jeg være inne i hytta rundt klokka to.

Det var i grunnen lite jeg skulle gjøre denne gangen. På de siste turene hadde jeg fått orden på en god del ting. Nå mangler det bare å få inn et nytt aggregat så vil jeg være klar for å holde hyttene på et akseptabelt nivå når det gjelder renhold.

Det var andre på vei innover. Jeg gikk forbi besteforeldre og barnebarn, og kom ned til hyttene en god stund før de kom gående. Det tar tid med unger og pausene er nødvendig. Gjengen fra turistforeningen brukte omtrent like lang tid innover, og kom inn i femtiden.

Denne gang var det hyggelig å komme fram. De siste gjestene hadde gjort en innsats, og både annekset og hovedhytta var rengjorte og sto klar til nye gjester. Jeg kunne denne gangen ta det helt med ro, og nyte tilværelsen.

I yngre dager, var det vanlig å gå fram og tilbake på dagen, med bare en times opphold på hytta. Det ble mer tur og mindre jobbing av slikt. Det har bare blitt en slik tur frem og tilbake i året etter hvert. Jeg hadde pakket mat og utstyr for å bli til dagen etter, men det kunne jo være greit å teste formen – dette året også.

Det er noen år siden jeg regnet med å bruke to timer på turen. De siste årene har jeg regnet med to og en halv timer, og klart å gå litt fortere noen ganger. Denne dagen hadde jeg på lette sko og gikk i bare en lett treningsbukse.

Nå var sekken – begge veier – noe tyngre enn en ren dagstursekk, men til gjengjeld var forholdene for tur omtrent perfekte. Det var tørt i bakken, sol og lite vind. Det kunne jo være greit å se om jeg fortsatt kunne klare turen fortere enn to og en halv time...

Det var selvsagt kjentfolk med på fellesturen, og det ble en hyggelig stund på terrassen med prat. I sekstiden bestemte jeg meg likevel for å ta tilbake til bilen. Jeg pakket sekken og sa fra til gjengen at jeg tok ut, og tok fatt på bakken oppover.

Det gikk greit. Jeg syntes det gikk fortere enn vanlig og selv helt oppe mot toppen var jeg i fin form til å fortsette bortover flyene. Det var en stund siden jeg hadde vært klar for høyere fart. Det gikk virkelig lett, både på flatene og oppover bakkene.

Halvveis- ved Saftbekken, ble det en liten stopp for å ta noen bilder, og jeg lurte på hvor fort jeg egentlig hadde gått. Det føltes som det gode gamle to-timers tempo. Jeg sjekket ikke klokka, som lå i sekken, men fortsatte mot Hunnedalen.

Nedover mot Fossebekktjønnene, er det greit å holde farten oppe. Det er selvsagt enklere for meg som kjenne hver stein, og vet på forhånd hvor jeg skal sette foten. Først i den bratte kneika opp mot Oleskaret, kunne jeg kjenne at det hadde kostet krefter å gå en hurtig tur denne dagen.

Fra toppen av Oleskaret er det omtrent bare nedoverbakke, men nå gikk det ikke lenger like greit. Jeg måtte ta det litt roligere for ikke å tråkke feil. Beina lystret liksom ikke helt. Det var helt greit å komme ned til veien og bort til bilen.

Totalt denne dagen ble det 25.000 skritt og omtrent 16 kilometer. Det er i seg selv en bra dagsetappe. Ved kontroll da jeg kom hjem, viste det seg at turen tilbake hadde gått unna på bare litt over to timer. Det var jeg godt fornøyd med.

Langavatn.

En lang kjøretur og kort tur.

Planen var å kjøre langt gå tre-fire timer og kjøre like lenge tilbake. Jeg har i en del år hatt en eller et par turer til Taumevatn i året. Taumevatn ligger langt inne i heia, men har vært lett å komme til – med tilgang til nøkkelen som åpner bommen i Flatstøldalen.

Jeg hadde hørt at det var nye regler for å komme gjennom bommen. Jeg sendte spørsmål til Per uten å ha hørt noe. Jeg mente (og trodde) at det «bare» var en innstramming i tilgangen, men med nøkkel fra Turistforeningen burde det fortsatt være greit.

Det viste seg å være feil. Først da jeg sto i Flatstøldalen og snakket med Per, fikk jeg grei på at det omtrent er umulig å få kjøre innover. Slike ting måtte planlegges og legges inn i god tid, og adgangen var bare gyldig en kort stund.

Nå hadde jeg kjørt i en og en halv time. Skulle jeg bare snu å kjøre tilbake? Nå ligger det et par hytter langs Lyseveien, og det var en stund siden jeg hadde besøkt Langavatn. Det ville bety omtrent en halv time kjøring (om tyske bobiler ikke hindret for mye), for å komme inn til Akslarådammen.

Jeg satset på å besøke Langavatn, og det kunne gjerne også bli en liten tur inn til Børsteinen om jeg var kjapp frem og tilbake til Langavatn. Det var få bobiler på veien innover, og de jeg traff i mot, kom jeg greit forbi.

Sommeren manglet da jeg parkerte ved Akslarådammen. I bakkene oppover ble jeg fort varmt. Nå er det ikke mer enn litt over fire kilometer til hytta, og normalt går turen på omtrent en time. Siden det er vei halve stykket er det greit å holde høy fart der.

Hytta ved Langavatn ligger på omtrent 940 moh, og turen inn går i den høyden. Denne dagen blåste det en kald vind, og det kom mørke skyer innover heia fra Lysefjorden. Værmeldingen var klar på at det ikke ville bli regn.

Det har jeg vært ute for noen ganger før nettopp på dette stedet, med god værmelding, likevel har jeg fått regn på meg på veien innover mot Langavatn. Denne gangen holdt det seg heldigvis tørt, og det var sol inne i mellom.

Det er mulig å se hytta fra veien, med mer enn tre kilometer igjen. Fra der veien slutter (halvveis) og inn, går stien langs vannet, og det er omtrent ikke bakker. Det er likevel så pass mye stein at det tar tid.

En plass er det lagt stein nede i vannet for å passere en knaus. Her kan det ved høy vannstand være nødvendig å vasse, for å komme forbi. Denne gang gikk det helt greit. Rett før jeg kom dit, kom det en kar imot.

Det viste seg at Langavatn hadde hyttevakt den uka, og han var på vei tilbake til bilen for å hente noe. Vi fikk en hyggelig prat, før jeg fortsatte videre mot hytta. Det var også folk i hytta, så jeg hadde selskap mens jeg spiste,

Det var ikke helt nødvendig med en pause, men med selskap, var det greit å stoppe litt, og det var jo kjekt igjen å være på Langavatn. Jeg fikk sett meg om litt før jeg gjorde meg klar for returen. Som nok gikk greiere enn turen inn.

Det ble ikke noe besøk på Børsteinen. Der var det dugnadsfolk som hadd bruk for hele parkeringsplassen. Det ble en lang og kjedelig biltur tilbake. Turen ble ikke på mer enn litt over 10.000 skritt og jeg brukte litt over to timer frem og tilbake.