Fra Sælandsskogen og rundt Engjavatnet.

Det ble ingen langtur denne dagen.

Det er lett å planlegge turer. Bakkene er ikke tunge og det gjør jo ikke noe om den planlagte turen blir på 3-4 timer. Av og til kommer virkeligheten å legger hindringer for å gjennomføre planene. Noe slikt hendte denne gangen.

Jeg var innstilt på å ta den flotte turen om Bjødnali, Ristøl, Lauvlia og Skogen, denne dagen. Det er en virkelig fin tur, og som jeg egentlig burde gå oftere. Bortsett fra at den er noe lengre enn mine vanlig turer på omtrent tre timer.

Det er i tillegg en bakke og to, som kan bli tunge nok, om formen ikke er på plass. Nå er det andre grunner til å ta denne turen på våren. Det er ungdyr på beite flere plasser litt senere, og jeg håpet å unngå dyr om jeg tok turen denne dagen.

Været var noenlunde bra. Det skulle ikke komme nedbør, og det ble meldt om sol deler av dagen. Det beste var at det ville bli nesten sommertemperatur. Det var en stund siden jeg hadde sett 15 tallet på temperaturmåleren i bilen.

Siden det var andre pinsedag, var det en god del andre som også ville på tur. Parkeringsplassen i Sælandsskogen var ikke full, men det var flere biler enn vanlig. Det kom også biler mens jeg gjorde meg klar for å gå.

De fleste familiene, ville nok bare inn til vatnet, men en del andre ville nok også opp til Bjødnali. Jeg tok mot Stølsletta, Vindskaret og toppen av Håfjell. Uten å møte andre, selv om det var spor etter folk oppover bakken.

Jeg kjente at beina ikke var helt samarbeidsvillige oppover. Det ble fort litt vondt i låret. Det hadde blitt mange høydemeter dagen før og beina protesterte litt. Muligens jeg ikke burde ta flere tunge bakker denne dagen.

Jeg utsatte beslutningen om å gjennomføre planene, eller korte inn på turen, til jeg kom til Bjødnali. Ved garden var det andre enn meg og jeg gikk forbi et følge ved den lille brua. Det var (heldigvis) ikke spor oppover mot Ristøl .

Jeg fant ut at dette ikke var dagen for å gå den bakken opp, og fikk bare tatt bildet av treet, som nå sto med grønne blader, før jeg fortsatte veien bortover mot Skogen. Innover langs vannet, kom det et par i mot. De hadde snudd ved skiltet som varsler at det går høylandsfe lengre inne.

Jeg hadde ikke sett noe til dyra på forrige turen, og heller ikke nå. Det kan være dyra er tatt ut, for det var heller ikke ferske spor. Over Skogsånå og på andre siden av Engjavatnet, var det til gjengjeld masse ferske spor, selv om jeg ikke så dyr.

Bakken opp mot Jærbuskaret, ble tatt i et rolig tempo. Nedover mot Sjelset gikk det heller ikke fort, men etter en stund på flate veien mot Kleiva, gikk alt så meget bedre. Det ble igjen kjekt å være på tur.

Nede langs ånå, ble jeg møtt av den sterke lukta av hegg. Her sto alle buskene fulle av blomster. Jeg kan ikke huske å ha sett så mye hegg tidligere. Det minner i hvert fall om sommer. Det gjorde temperaturen nede ved ånå også. Det ble varmt og jeg ble dyktig svett.

Det hadde vært en helt grei tur rundt Engjavatnet. Jeg noterte nesten 15.000 skritt på denne turen som er omtrent 11 kilometer. Turen denne dagen hadde tatt to og en halv time – som vanlig.

Lammanuten i Tysvær.

En skikkelig topptur.

Bestyrerinnen ville inn til hytta i Tysvær for å gjøre en liten jobb. Hun kunne tenke seg at jeg ble med for å hjelpe med noen ganske få ting som hun ikke kunne klare på egenhånd. Nå kunne jeg i grunnen tenke meg en hviledag, så det passet greit å ta innover på lørdag.

Nå er vi så heldige å ha turvenner boende ikke langt fra hytta, Vi inviterte til et lite rekemåltid på kvelden, og på spørsmål var Anne Margrete og Edvin klar for tur på søndag. Edvin ønsket å ta en litt lengre og «tyngre tur, så det ble bare oss to som tok ut på topptur.

Edvin, som i år blir en godt voksen mann, har fortsatt som mål å ta til toppen av Lammanuten en gang i året. Lammanuten er det høyeste fjellet i Tysvær og rager 631 moh. Det kunne passe at jeg ble med.

Vi avtale å møtes for å kjøre bort til parkeringsplassen ved Sandvik. Været så ut til å bli bra, selv om det ikke var meldt mye sol. Det var i hvert fall ikke snakk om vind. Det er «bare» 600 høydemeter til toppen...

Jeg hadde selv tenkt på denne turen. Da Edvin foreslo å gå til toppen av Lammanuten, sjekket jeg når jeg sist gikk den lange bakken opp. Det var omtrent 7 år siden. Den gang gikk det ikke lett oppover de siste bakkene. Jeg syntes det var bratt og på toppen, tenkte jeg på returen over blanke berg og nedover noen bratte kanter.

Selvsagt gikk det greit nedover den gangen, men det tok tid, og jeg gikk forsiktig. Noe jeg hadde tenkt å gjøre om vi tok turen igjen. Vi startet oppover veien, som gikk over i sti etter omtrent 1,7 kilometer.

Videre skiftet det mellom bakker opp og flate myrer. I de små bakkene, gikk stien enten på blanke svaberg oppover eller i dype groper der stien hadde gravd seg ned. Det tok tid. På de flate myrene var det lagt ut ganglemmer og her gikk det kvikt.

Oppover de siste par hundre høydemeterne, som forrige gang var litt skremmende, gikk det denne gangen helt uten problemer. Det vil si at det etter hvert ble tungt å holde følge med Edvin. Det ble vanskelig å holde pulsen på et rimelig nivå, og bare et par kjappe skritt var nok til å få skikkelig høy puls.

Vi kom selvsagt til toppen – etter å ha gått på siden av den første varden. Vi var ikke alene. Det var folk da vi kom, og mens vi hadde pause, kom det flere. Det ble folksomt etter hvert. Vi møtte også en del på veien nedover.

Edvin hadde sjekket tiden opp og da vi igjen sto på den første lange gangbanen, viste klokka at vi hadde brukt like lang tid oppover som nedover på det stykket. Vi hadde gått forsiktig nedover og brukte tiden.

Turen som er 5,5 kilometer opp og selvsagt det samme nedover, er krevende. Det viser også på hvor mye tid folk bruker. Noen går opp – og ned, på godt under tre timer. Vi brukte nok så nøyaktig fire timer – med pause. Andre har nevnt fem timer totalt.

Det ble 18.000 skritt på dagens tur. Det gir mange små steg oppover bakkene. På flat mark blir det 12-1300 skritt på kilometeren, her ble det godt over 1600. Det var kjekt å prøve seg på en skikkelig topptur igjen. Det er en stund siden jeg gikk 600 høydemeter omtrent på så kort tid.

Takk til Edvin, som igjen fikk dratt meg med på en – for meg – litt utfordrende tur. Som alltid gikk det helt greit, og jeg hadde denne gangen også en god følelse da vi sto ved bilen etter en flott tur.

Tilbake mot Hunnedalen etter jobbing på Blåfjellenden

En virkelig flott tur.

Etter mye jobbing på Blåfjellenden, med rengjøring og skifting av sengetøy, var jeg klar for turen tilbake til Hunnedalen. Jeg kunne ha vært en dag til, men ut over morgenen ble været bedre og bedre, og det kunne se ut som om det ville bli en tur i sol tilbake.

Det er jo alltid en del ting som må ordnes, og de siste «oppgaven» tok litt lengre tid enn hva jeg hadde trodd. I to-tiden var alt klart. Hyttene var klare for nye gjester, og selv om det er ting som burde gjøres, så syntes jeg det var greit å forlate hyttene – i god stand.

Med regn og yr på vei innover, var det greit å starte oppover bakkene i sol. Jeg hadde bare på jakke og en tynn ullbluse. Det ble varmt, og jeg svettet skikkelig. Til og med vinden samarbeidet , den kom bakfra.

De vanlige fennene i nordhellingen oppover lå fortsatt som på veien nedover, selv om det hadde smeltet mye snø. I noen år, ligger disse fennene til august. Det vil ikke ta veldig mange uker før all snøen er vekke fra stien her.

Det merkelige er at det tar tid å gå oppover på snø. Øverst i bakken, sjekket jeg klokka og fant ut at jeg hadde brukt litt lengre tid en vanlig. Vaet, som jeg vasset over på vei inn, var litt lavere, og jeg kom over uten problemer.

Videre bortover mot Saftbekktjønet (halvveis mot Hunnedalen) og ura der, var det tørr mark og lange fenner om hverandre. Jeg lurte et øyeblikk på om det ville komme folk som ville til Fidjastølen, men jeg så ikke andre.

Halvveis, var det nå enklere å krysse ura enn på vei inn. Mye av snøen inne i mellom steinene var vekk, og siden jeg har gått her noen ganger, kom jeg greit forbi og bortover mot Saftbekken. Jeg synes ikke det er greit å gå på snøen i henget over ura, selv om det er der stien går.

Ved Saftbekken var det folk. Et par hadde tatt turen innover. Han på lave sko. Jeg er litt usikker på om de ville inn til Blåfjellenden for å overnatte, eller om de bare var på dagstur, men uansett tror jeg de snudde.

I sørhellingen nedover mot Fossebekken og stien langs Fossetjødnene, var snøen minket. Her under 700 moh, vil det ikke ta lang tid før det sommerforhold. Med mye snøsmelting, gikk Fossebekken stor, og som på vei inn, ble det vassing over – noen få skritt.

I det flotte været hadde jeg nesten trodd det ville være noen på tur inn til Blåfjellenden. Jeg møtte ingen andre, og det var bare en bil utenom min på parkeringsplassen. Jeg gikk fortsatt rundt den lille bakken opp mot toppen av Oleskaret, men her vil det være greit å gå opp og ned om bare en dag eller to.

Nedover mot veien og parkeringsplassen med sola midt i mot, ble det varmt. Sola skinte, og hjemme kunne jeg kjenne at jeg var varm i ansiktet. Jeg burde ha tatt av jakken og gått det siste stykket i bare ullblusen. Det var skikkelig kjekt med en tur i heia igjen.

Tilbaketuren, i virkelig flott vær, hadde gått mye greiere enn turen inn. Det ble de vanlige nesten 15.000 skitt. Det tok meg likevel nesten tre timer på 8 kilometer – som det står på skiltene. Jeg mener det er litt mer – 8,4 kilometer.

Første turen til Blåfjellenden på beina i 2026.

En våt og kald tur inn.

Endelig var det antakelig igjen mulig å komme innover til Blåfjellenden på beina. En måned senere enn i fjor, men likevel nesten to uker tidligere enn det som har vært vanlig de siste 30 årene. Det har blitt tidligere og tidligere de siste årene, og jeg håper det blir tidlig neste år også.

Det er selvsagt alltid snakk om snøforholdene på den første fot-turen for året. Som alltid er det lett å si at det er omtrent like mye snø nesten på de samme plassene som det pleier å være på den første turen.

Det er lite snø under 700 til 750 moh, og det som lå, forsvant fort i løpet av de dagene jeg var i heia. Regn, vind og tåke tører fort på snøen. Helt øverst var det nesten sammenhengende snøfonn, og nedover mot hytta, i nordhellingen, er det fenner som vil ligge en stund.

Værmeldingen mente det ville komme litt regn, men være opphold midt på dagen da jeg dro oppover. Det var en bil litt lengre borte på parkeringsplassen, men jeg ventet egentlig ikke å treffe folk.

Værmeldingen tar noen ganger feil. Jeg fikk lett regn, yr og tåke på turen over heia. Heldigvis kom vinden bakfra, og det var egentlig ganske greit, men det var en kald og våt opplevelse mens det sto på. Tåke og yr gir ikke gode bilder...

Det var noen små snøflekker igjen oppe i toppen av Oleskaret, og her kom det to karer i mot. To dansker på tur. De hadde vært på Blåfjellenden den natta. Meningen var å gå over mot Sandvatn, men fant fort ut at det var for mye snø i høyden. Det tror jeg var lurt gjort.

Jeg valgte å gå rundt den første bratte bakken ned. Her i nordhellingen å det fortsatt en fonn. Den vil antakelig være borte om et par dager. Langs nedre Fossetjørn pleier det alltid å være et par fenner. Det var snø, men mindre enn det pleier å være på første turen.

Første store utfordring var Fossebekken. Den gikk stor og det var omtrent snøbru over. Jeg gikk – på snøen – min vanlige vei, og plumpet uti da snøen brast ned i bekken. Jeg viste jo at det ikke var langt ned, men mistet litt balansen og måtte vasse noen steg – med vann til over støvlene.

Heldigvis hadde jeg tatt på leggbeskyttere, og sammen med gore-tex bukse holdt jeg meg tørr på beina. Jeg måtte også vasse litt over vaet rett før nedgangen til Blåfjellenden, også der uten å bli våt på beina. Det er greit å holde seg tørr...

Først ved Ølbakken (stidelet mot Blåfjellenden og turisthytta Blåfjellenden) ble det mer snø enn barmark. Det var fortsatt helt greit å komme fram, men litt høyere oppe ble det store felter med snø. Neste utfordring for meg, er ura over Saftbekktjønnet.

For å komme bort til ura, må bekken krysses. Helt som vanlig på første turen, var det bare å gå rett over på snøbru. Her blir det vanligvis mulig å gå over bekken helt nede ved vannet når det ikke lenger er mulig å krysse på snøen.

Jeg kom greit over og opp mot ura. Det var spor i snøen i bratte henget over ura. Jeg valgte å gå nedenfor, gjennom ura. Det tar litt lengre tid, men for min del føles det sikrere. Alene i snøhaugen, tar jeg helst ikke noen sjanser på å ødelegge beina.

Det ble den vanlige veien nedover bakken mot Blåfjellenden. Det er som regel mulig å gå en bratt renne – utenom stien nedover. Eller som vi av og til gjør der, sitter på rompa ned. Heldigvis var det i år ingen for bratte fenner nedover.

Jeg kom til hytta etter en tur på over tre timer denne gangen. Været og forholdene – og en litt tyngre sekk en vanlig forklarer noe. Jeg kom likevel ned i så pass god form at det ble noen timer jobbing den dagen.

Rundtur på Høgjæren fra Tovdalsveien.

Det minnet mye om en treningsrunde.

Igjen var planen bare en kjapp og grei tur. Jeg tenkte på rundturen fra Tovdalsveien til Steinkjerringå og så til Holmavatn, før jeg så tok mot Synesvarden og videre til bilen. Ikke helt en langtur, men lengre enn de vanlige turene jeg har går den siste tiden.

Det skulle ikke blåse spesielt mue den dagen, og det passer bra å gå på Høgjæren en dag uten for mye vind. Yr mente likevel det skulle komme noe nedbør. Ikke mye, men nok til at jeg kledde meg for regn.

Ikke langt oppover bakken mot Synesvarden fra Tovdalsveien, kom det noen dråper ovenfra. Nå fortsatte det å småregne om trent hele turen, men likevel vil jeg ikke si det var en regntur. Det var så pass små mengder at jeg omtrent holdt meg tørr.

Det var ingen andre biler på parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Det var heller ikke folk på vei oppover. Ved Synesvarden er det god utsikt, og jeg kikket både nedover mot Holmavatn og mot Steinkjerringå, uten å se andre.

Har turområdet rundt på Høgjæren blitt mindre populært enn før? Jeg har i hvert fall møtt mindre folk enn hva jeg vanligvis gjorde. Selv nede ved Steinkjerringå var det tomt for andre. Det er ikke så ofte jeg har opplevd.

Nå var det selvsagt andre på tur denne dagen. Det kom en kar – som gikk fortere enn meg. Vi snakket litt sammen. Han besøkte en del topper rundt om, og var nå på en treningstur – i full fart. Karen var antakelig i god form.

Ved Holmavatn var det få biler. Et stykke oppover mot Synesvarden igjen, gikk jeg innpå en hel gjeng. Om karen jeg snakket med gikk fort, så var det motsatt med denne gjengen. Det kunne høres ut som om det var noen utlendinger.

Det er ganske stor kontrast mellom det fortsatt brune og visne Høgjæren, og det grønne landskapet nede på lavlandet. Det er ikke store høydeforskjellen, men væren er ikke helt kommet i gang oppe i høyden. Likevel fant jeg litt grønt gress nede under det gamle tørre, og igjen var det Bekkeblom ved en bekk.

Det ble en helt grei rundtur denne dagen. Det er enkelt å gå. Det er god sti og det var forholdsvis tørt i bakken. Det gikk lett nedover mot Steinkjerringå, og bare på vei oppover bakkene mot Synesvarden kunne jeg kjenne at jeg hadde vært på tur et par timer.

Tidligere ble det nærmest jogging nedover bakken tilbake mot bilen ved Tovdalsveien. Det er noen år siden. Selv om jeg ikke var spesielt trett, ble det litt forsiktig gåing nedover. Det skal etterhvert lite til før noe skjer.

Denne rundturen er på litt over en mil, nesten 11 kilometer. Det er ikke bratte bakker, men det går så pass opp og ned at jeg får høy puls noen plasser. Jeg gikk nesten 17.000 skritt, og denne dagen ble det ikke mye over to og en halv time på tur.

Rundtur fra Gramstad med fem topper.

Fredag med mye folk.

Jeg mente den vanlige turen fra Gramstad sto for tur. Det vil si å gå opp til Mattirudlå og over til Bjørndalsfjellet og så over mot Fjogstadnuten, så til topp av Dalsnuten. Jeg regner den turen til å være en tre timers tur.

Mange hadde nok fri denne inneklemte fredagen, og det var flere biler på parkeringsplassen enn vanlig utenom helgene. Det var likevel ikke mange som tok oppover veien mot Bjørndalsfjellet. Parkeringsplassen oppe ved stien var i hvert fall tom.

Det kom et par stykker i mot på vei oppover bakkene, men så snart jeg tok innover Bjørndalsmyra var jeg alene. Det begynner så vidt å gro til, og om ikke lenge vil nok stien omtrent ikke vise oppover mot Bjødnaskaret.

Jeg tok ikke opp på selve toppen av Mattirudlå, men bort mot bakken og fikk med meg utsikten utover mot Jæren og havet. Det var mørke og tunge skyer som dominerte. Det så ut som om det ville komme nedbør om ikke lenge.

Bortover Kulheia mot Bjørndalsfjellet, så jeg folk foran meg. I første bakke oppover tok jeg igjen gjengen. Kunne det være meg som var i superform? - Ikke helt, det var en del dansker som var på tur. Antakelig ikke helt vant med fjell og bakker.

Etter et kjapt besøk til toppen av Bjørndalsfjellet, tok jeg nedover mot veien. Det var fortsatt tørt i bakken og gode forhold, selv om det hadde kommet noen dråper. Det ble mer regn på vei oppover bakkene mot Fjogstadnuten.

Det hadde i grunnen gått lett og greit opp bakkene og nedover mot veien. Bortover Rindane, lurte jeg på om jeg skulle ta over og mot Resasteinen – i tillegg til Dalsnuten. Det ville i så fall bli omtrent en time mer på tur.

Jeg tok direkte mot Dalsnuten over Kjørkerindå. Det var litt rart å komme bort til trappene på nordsiden av Dalsnuten. Der var det folk. Både på vei oppover og nedover. Det ble noen små stopp underveis. Uten av det gjorde noe. Jeg var likevel godt andpusten da jeg kom opp trappene.

Det var enda mer folk i trappene og stien på sørsiden da jeg kom over der. Det ble litt kø-gåing et lite stykke. Selv med litt lett regn, var det en del som satt og beundret utsikten på toppen. For meg ble det bare en runde rundt varden før jeg gikk nedover igjen.

På vei nedover, kunne jeg godt ha tenkt meg å hatt med sløyfen om Resasteinen og Skaret. I stede for den «omveien» la jeg turen om Øvre Eikenuten. Det er ikke en lang «ekstra» tur i stede for å gå rundt Revholstjørn og så ta veien tilbake til Gramstad.

Ulempen med den omveien, er den lange bakken ned mot Gramstadtjørnet. Det kan godt være sleipt og glatt nedover, og selv om jeg går forsiktig, så kan det skje ting på slutten av turen. Det hadde regnet litt, men fortsatt var det ganske tørt i bakken. Det gikk greit å komme ned bakken.

Med 5 av toppene fra 7-nutsturen, på en gang blir det litt over tre timer og 11 kilometer på tur. Det ble i hvert fall 15.500 skritt. En helt grei tur, selv om det kom litt regn.

Karten og Brusanuten.

Det ble ingen rundtur.

Det har muligens blitt litt mange turer den siste tiden. Denne dagen var jeg liksom ikke klar for tur. Det fristet faktisk å bare sitte hjemme med en bok. Nå var boka jeg holdt på med kjekk, og det gjorde nok sitt til at jeg ikke helt så fram til en tur.

Med sol utenfor vinduet, fikk jeg dårlig samvittighet, og begynte å finne fram sekk og klær. Fortsatt nesten vinterklær. Temperaturen ute er ikke noe å skryte av, bare 6-7 grader på morgenen og nesten frost om natta.

Det skulle likevel være sol og lite vind. Egentlig ganske perfekte forhold for tur. Det kunne passe med en kjapp og grei tur. Gjerne bare to timer eller litt mer. Da pekte turen til Ulvarudlå eller til Karten og Brusanuten seg ut.

Begge er på under ti kilometer og selv med en topp – eller to, så bruker jeg under to timer på Ulvarudlå, og ikke mye mer en to timer på rundturen om Karten og Brusanuten. På vei mot Høgjæren måtte jeg ta en avgjørelse, og ved Undheim svingte jeg mot Buevegen.

Ved Mellomstrand var det to andre biler enn min på parkeringsplassen. Brusanuten/Karten er ikke de mest besøkte toppene, og jeg regnet egentlig ikke med å se andre på tur denne dagen. Nå var det meldt sol, men vind og lav temperatur gjorde at det ikke helt var optimale forhold.

Jeg går vanligvis opp til Karten først og så ned bakken til Kartavatnet og rundt til andre siden og opp mot Bjursfjellet. Det går en sti fra traktorveien som går vestover og oppover. Et stykke oppe går det en sti mot toppen. Det er litt kjekkere å gå en rundtur enn opp og ned samme vei.

Det ble bare en liten stopp på toppen for å ta noen bilder, før jeg fortsatte nedover mot Kartavatnet. Det er lett å gå nedover veien, og jeg kikket over mot Toraheia ovenfor Brusali. Og kikket en gang til. Det var så avgjort dyr ute på marka.

Stien mot Brusanuten går over Toraheia og opp mot toppen. Jeg har gått et par ganger her med mange dyr rundt meg. Ikke helt hva jeg synes er kjekt. Spesielt ikke om dyra nettopp har kommet ut av fjøset og er nysgjerrige og gjerne sjekker opp hva som går forbi.

Jeg kunne la være å gå til Brusanuten eller jeg kunne ta den vanlige turen rundt Kartavatnet. Det var også mulig å gå direkte mot Brusanuten for så å gå samme vei tilbake. Det ble til at jeg tok stien mot Kartavigå og videre ned til Fjæratjødnet.

Fortsatt kikker jeg bort på andre siden av nedra Skådamyra, der den gamle stien gikk. Det er tørrere å gå den nye stien på sørsiden, men denne dagen var det ikke fuktig i det hele tatt. Selv myra var egentlig ganske tørr.

Jeg synes det var letere å komme opp til toppen fra nordsiden. Bakkene opp på andre siden er «tunge», og jeg blir alltid andpusten før toppen. Det var bare omtrent en og en halv time siden jeg startet, og jeg stoppet ikke opp på toppen. En sjekk i protokollen viste at den fortsatt ikke var skiftet og at den gamle var full.

Det ble samme vei tilbake som opp til Brusanuten. Hele turen gikk unna, uten å treffe folk annet en ei jente på parkeringsplassen da jeg startet. Jeg regnet med at frem og tilbake samme vei muligens var litt lengre enn å ta rundt Kartavatnet.

Telefonen bekreftet det. Forrige gang ble det 13.500 skritt. Denne turen tok 14.500 skitt. Ingen stor forskjell, og jeg brukte omtrent like lang tid – 2 1/2 time. Jeg regner med at denne turen var på 10 kilometer.