Med brodren til Bjødnali.

Alene rundt Engjavatnet.

Det var ikke så lenge siden jeg hadde gått fra Sælandsskogen og rundt Engjavatnet, men da broderen foreslo å gå et stykke sammen på den turen, var det enkelt å bli med. Broderen har nok ikke samme grunnlag som meg og synes at rundturen på 7-8 kilometer er godt nok.

For min del blir det litt kort, og jeg legger derfor inn en runde rundt Engjavatnet i tillegg. Det gjøt min tur litt lengre, men likevel omtrent uten flere bakker enn den opp mot Vindskaret. Min tur blir på litt over ti kilometer.

Det var meldt sol, og temperaturen ville være grei for tur, men ikke mer enn 15 grader. Det ville ikke blåse, og det er så pass lenge siden det har regnet at bakken ville være tørr. Det var greie forhold for en tur.

Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen. Da vi kom dit, var det alt en god del biler. Vi møtte to jenter som hadde ligget i telt bare et lite stykke fra bilen – borte ved vannet. En flott plass for telt, men det er ikke en lang tur.

Som vanlig tok vi oppover mot Stølsletta og Vindskaret. Jeg tok det ganske rolig oppover, og selv om broderen nok kunne gått fortere, mente han at det likevel var rette farten for å unngå for lang restitusjons tid. Han ville jo helt på flere turer, uten å vente for lenge.

Det er sommer og stiene gror ganske fort igjen. Det var bare så vidt «snarveien» nedover mor Moldtjørn var synlig. Vi sparer antakelig minst 55 sekunder på å gå den i stede for «veien» nedover. Det er viktig – selvsagt.

Det var andre ved Bjødnali. Vi, det vil si broderen, måtte selvsagt opp å ta et bilde av treet, og det ble en pause på steingarden, før vi fortsatte veien mot Sjelset og Skogen. Broderen setter pris på en stopp, og det er jo hyggelig med en liten pause.

Det er nøkkelroser i Bjødnalivatnet. Først bare gule, så hvite og helt tilslutt en samling med både hvite og gule blomster. Slik har det vært i nok så mange år. Det er jo flotte blomster, og det ble også tatt bilder av de.

Ved porten mot Skogen tok broderen opp bakken mot Sjelset, mens jeg fortsatte innover mot Skogen. De siste gangene jeg har gått her, har jeg ikke sett spor etter høylandsfeet som vanligvis har holdt til ved Skogen.

Det var heller ikke denne gang spor av dyr der, men over Skogsånå og videre langs Engjamyra, var det fullt av spor av dyr. Antakelig ungdyr, men jeg så ikke snurten av noen. Denne dagen var de antakelig oppe på sletta ved «den søta hålå». Det ble ingen tur om Brusanuten...

Jeg kom greit opp til Jærbuskaret og videre ned til Sjelset. De to kilometerne videre tilbake til parkeringsplassen, er jo litt kjedelig, men det er egentlig ganske flott å gå langs ånå. Med god sti og vei, går det i hvert fall kjapt.

Det ble 14.000 skritt denne dagen, og jeg brukte litt over to og en halv time på turen, som er så vidt 10 kilometer. Det var kjekt å være på tur med broderen igjen.

Sandvatn

En kjekk tur innover i heia.

Det har ikke blitt så mange turer til Sandvatn i forhold til for bare noen år siden. Da var det vanlig å ta en tur til en av hyttene omtrent en gang i uka. De siste årene har det blitt Blåfjellenden som jeg har besøkt så pass ofte.

Det er heller ikke å legge skjul på at det ikke er like greit å turen frem og tilbake på dagen, som det var tidligere. Det er tross alt en ganske lang tur på mellom 15 og 16 kilometer. Det er – heldigvis – ikke mange bakker. Utenom Lysebrekka opp fra Lortabu, som jo krever litt.

iden turen går ganske høyt, sjekker jeg alltid været før jeg bestemmer meg for en tur innover mot hytta. Det er på en slik tur jeg har hatt min kaldeste opplevelse – i to grader, vind og regn. Jeg burde ha stoppet for å ta på varmere klær, men....

Denne dagen mente både Yr og Storm det ville være greie forhold. Det ville blåse litt, men det skulle ikke bli for kaldt. Jeg pakket sekken og gjorde meg klar for å ta ut, ganske tidlig. Heldigvis – i siste liten, tok jeg med vindfleecen. Det var kaldt i vinden utenfor døra.

Hvordan jeg gang på gang glemmer at været oppe i høyden kan være nok så forskjellig i forhold til helt nede i strandkanten, forstår jeg ikke helt. Det var helt klart forhold for vindfleec på parkeringsplassen ved Lortabu.

Det var til og med så pass kaldt i vinden at jeg lurte på å skifte til langbukse. Nå vet jeg jo at i Lysebrekka, blir jeg varm nesten uansett. Det stemte også denne gangen – spesielt da sola kom igjennom og jeg var i le av vinden.

Det var i grunnen bra forhold. Forholdsvis tørt i bakken, og selv om vinden kunne kjennes, gikk det greit innover. Det var kjekt å se naturen rundt. Den har ikke endret seg mye i løpet av de 35 årene jeg har vandret denne stien.

Likevel hilste jeg nok en gang på vaktposten opp av brua ved Mangædne, og sjekket vannet i elva. Fin årgang dette året også. Oppe i lia over brua kom det en gjeng i mot. De var på vei tilbake til bilene etter en natt på hytta.

Jeg sa til meg selv – opp til flere ganger – at jeg denne gang skulle ta en skikkelig pause på hytta. Minst en time. En god pause gjør hjemveien mye enklere. Jeg kom til hytta uten å være spesielt kjørt. Det hadde selvsagt tatt litt lengre tid enn i «gamle» dager.

Jeg traff de siste som hadde vært på hytta den natta, bare et kort stykke fra hytta. Gjengen på fire stykker ville nå til Blåfjellenden, før de tok tilbake til bilen. Jeg var alene på hytta. De siste gjestene hadde fyrt i ovnen den morgenen, og jeg kom til en varm hytte, og fikk tørket bluse og jakke før jeg igjen tok ut.

Det var ingen sommertemperatur ute på 900 moh, med sola gjemt bak skydekket. Nå ble det mer sol etter hvert, og med den på plass og vinden bakfra, ble det en kjekk tur tilbake mot bilen. Det kom folk i mot, men jeg snakket ikke med disse.

En stund etter jeg startet, kom det biler med folk og sauer. De skulle innover, men jeg gikk nok fortere enn de innover. Halvveis på tilbakeveien, kom folkene som hadde vært innover med sauene til stien.

Det var en hel gjeng, med både voksne og unger. Jeg snakket litt med folkene før jeg fortsatte – litt fortere enn de – mot Lortabu. Jeg var bare så vidt kommet til bilen da en del av folkene kom i full fart mot sine biler.

Det hadde vært en lang dagstur for meg, men likevel var jeg i god form ved bilen. En times pause halvveis gjorde antakelig at jeg kunne holde tempo oppe. Det ble 24,000 skritt men ikke mer enn omtrent 15-16 kilometer. Det var likevel en kjempeflott tur.

Rundtur med fire enkle topper fra Gramstad.

Det er ikke mye folk der jeg går.

Igjen var det en av de dagene med krav om at jeg måtte stille hjemme tidlig. Det var snakk om selskap på kvelden, og det krevde litt reisetid. Det kunne derfor ikke bli noen langtur denne dagen. Jeg satset på en kjapp tur fra Gramstad.

Det var ikke så lenge siden jeg hadde gått til Fjogstadnuten, Resasteinen, Skjørestadfjellet og til Skaret, for så å ta med Dalsnuten. Det kan jo passe å ta med Øvre Eikenuten i tillegg, men jeg var usikker på om det ville være greit.

Jeg fikk gjort meg klar til tur ganske fort den morgenen, og lå alt fra start en halv time foran programmet. Med tett trafikk tok det litt lengre tid enn vanlig å komme inn til parkeringsplassen ved Gramstad.

Der var det alt en god del biler, og folk på vei mot Dalsnuten, men også oppover bakken mot Fjogstadnuten. Et par, noen få år yngre enn meg, holdt litt større fart enn meg i kneikene oppover, men på flaten gikk vi omtrent like fort. Jeg tror ikke de anstrengte seg for å holde farten oppe.

Så snart jeg tok fatt på stien fra Svarthålsleitet bort mot Sørdalsleitet og videre mot Resasteinen, var det tomt for folk. Det var ikke et menneske å se i bakken oppover mot Resasteinen og videre mot Flyvraket heller.

Først nedover mot Skaret på nordsiden så jeg spor – antakelig en elg denne gang også. Folk var ikke å se – eller høre. Det skulle i utgangspunktet være en tørr dag, og det kom sol etter hvert. Det var i tillegg ganske bra temperatur. Det minnet om sommertur, men det blåste ganske kraftig.

Marka og myrsøkkene var imidlertid våte, og i bakkene nedover måtte jeg sjekke hvor jeg satte beina. Denne dagen gikk det greit – uten sklispor i sorpa nedover. Igjen burde jeg takke gjengen fra Sandnes som har lagt ned mye arbeid i ganglemmer fra Skaret, rundt Skreppå og bort til Sørdalsleitet.

Over Løemyr og bort til Svarthålsmyra, kunne jeg se folk på toppen av Dalsnuten. Jeg var i tvil om jeg skulle ta stien over Kjørkerindå og bort til stien mellom Dale og Dalsnuten. Det er omtrent like greit å gå ned til Kvitemyr å ta opp den vanlige stien mot toppen.

Det er i hver fall mindre folk over Kyrkerindå, så det ble den veien denne dagen også. Denne gang kom jeg opp trappene på nordsiden og til marka, uten å ta meg helt ut. Med noen rolige steg i bakken oppover på¨sørsiden kom jeg omtrent til toppen uten å bli skikkelig andpusten.

Alt i det jeg kom opp over skogen, kunne jeg kjenne vinden. Den var sterkere enn det som var meldt. Jeg antar at i kastene var vinden opp mot 16-17 m/sek. Den var så pass kraftig at jeg måtte passe på å ikke miste balansen. Alle folkene på toppen satt i le av varden.

Nedover trappene på sørsiden, ble det til at jeg tok stien mot Øvre Eikenuten. Det er ikke mer enn omtrent 700 meter og noen høydemeter ekstra å gå om Øvre Eikenuten i stede for å ta strake veien mot Gramstad.

Det ble de vanlige 15.000 skrittene denne dagen også. Jeg brukte omtrent to og en halv time på turen som var omtrent ti kilometer.

Håfjell, Bjødnali og Skogen.

En kjapp runde rundt Engjavatnet.

Jeg gikk og tenkte på en tur til heis. Planen var å ta innover mot Sandvatn, men fortsatt jeg jeg litt usikker på om jeg burde ta ut på langturer. Av en eller annen grunn har jeg igjen fått noen små problemer med akillessen.

Det ville nok passe best med en litt kortere tur, og da kunne det passe men en helt vanlig tur til Bjødnali og rundt Engjavatnet. Jeg kunne selvsagt ta opp om Bursfjellet også, men det så jeg som litt mer vanskelig. Jeg vil jo helst værer i form til å gå til Blåfjellenden.

Det var snakk om sommer. Temperatur på opp mot tjue grader. Noe som vi ikke har hatt så langt. Jeg kunne umulig sitte hjemme, og pakket sekken. Termometeret utenfor stuevinduet sa 14 grader på morgenen. Det ble langbukse, men kortarmet ullbluse.

Det var andre på tur denne dagen. Opp mot ti biler på parkeringsplassen, men jeg verken så eller hørte andre da jeg startet. Jeg sa til meg selv, at det fikk bli en rolig tur denne dagen. Dagen før hadde det blitt en kort tur, men med høy puls i bakkene. Det pleier jeg å kjenne dagen etter.

I den lange bakken oppover mot Stølsletta og videre oppover mot Vindskaret gikk det merkverdig lett. Selv bakken videre til toppen av Håfjellet var grei å komme opp. Det ble selvsagt tung pust og høy puls, men fortsatt ganske lett.

Nedover mot Moldtjørn var det mer forholdene som gjorde at det ikke gikk fort. Det var fortsatt sleipt i de våre områdene, og jeg måtte ta det litt med ro. Helt nede hørte jeg stemmer. Noen kom opp Urdådalen.

Ellers var det en heller ensom tur, uten andre i stien, helt til jeg kom tilbake til parkeringsplassen. Jeg måtte opp for å ta bilde av treet til broderen. Fra parkeringsplassen til treet, over toppen av Håfjell, bruker jeg normalt ganske nøyaktig en time.

Hjemme kunne jeg sjekke hvor lang tid jeg hadde brukt denne dagen. Det hadde gått lett opp bakkene, og jeg var ikke overrasket da bildene på kamera, viste at jeg hadde brukt noe mindre en det. Formen må være på plass.

Ved Bjødnali, ble det en stopp. Jeg tar normalt ikke noen pause på disse litt korte turene. Denne dagen skiftet jeg til kortbukse. Det var virkelig greit å kunne gå tur med lett bekledning. Jeg var fortsatt ikke halvveis på turen, og lurte på om jeg skulle gå veien mot Skogen eller ta direkte over haugene.

Det ble til at jeg satset på å gå veien. Forrige gang jeg gikk direkte mellom Skogen og Bjødnali, var de t vått i myra. Det passet å gå tørt denne dagen. Dyra ved Skogen må være tatt ut. Jeg kunne ikke se spor av andre enn sauer.

Over Skogsånå, var det til gjengjeld mange spor og stien var godt opptråkket av kyr. Nå så jeg ikke dyr, verken på den siden av Engjamyra eller på andre siden. Det var mye spor også på andre siden av myra. Dyra holdt vel til oppe i høyden.

Fra Jærbuskaret og tilbake til bilen er det nesten bare vei og ikke sti. Det er en litt kjedelig strekning, men turen eller er så pass flott at jeg likevel gjerne går rundturen, Det er likevel ganske greit at det nesten bare er nedoverbakker...

Som vanlig ble det nesen 15.000 skritt på denne turen, og selv med stopp for å skifte til kortbukse, brukte jeg ikke mer en to og en halv time. Det var godt å kjenne sommervarme på en tur.

En flott sommertur til Blåfjellenden.

Mye folk i heia.

Etter en kjapp og grei tur på lørdag, som egentlig var ganske lang, lurte jeg på hvor jeg skulle gå søndagsmorgen. Jeg pleier å være ute av dørene mellom 10 og 11, og da klokka ble 10, hadde jeg fortsatt ikke bestemt meg for hvor jeg ville gå.

Værmeldingen var ganske bra, og på mandag var det snakk om sommer. Videre fremover var det meldt mye regn og dårlig vær. Det var vanskelig å finne to dager med bra vær for å besøke Blåfjellenden.

Det kunne jo passe å ta opp på søndag, og så gå tilbake på mandag – i flott vær. Nå var det ikke lenge siden jeg hadde vært på Blåfjellenden. Jeg kom ned på torsdag, og hadde egentlig ikke planer om ny tur innover før i slutten av uka.

Likevel var det en ny tur til Blåfjellenden jeg satset på. Bestyrerinnen mente også at jeg fikk utnytte de flotte dagene som kom. Problemet var at jeg måtte handle - på en søndag. Jeg fikk ikke med meg alt det vanlige, men fikk likevel med meg mat for to dager.

Det ble en tur innover i heia i kortarmet ullbluse, men med lang gore-tex bukse. Jeg savnet ikke kortbuksa. Vinden var kald over kantene. Ellers var det skikkelig flott vær med sol og litt skyer. Jeg håpet været ville tillate lettere klær på tilbaketuren.

På vei innover kom det folk i mot som hadde overnattet på hytta. Lørdag til søndag er den natta med mest besøk. Helt nede ved hytta var det en gjeng som gjorde seg klar for turen tilbake mot veien. Det var fem polske speidere, som nok ikke helt var vant med fjell og for-tur. De klaget i hvert fall på stien og merkingen.

Jeg hadde ikke planlagt å gjøre så mye på denne turen. Det var (og er fortsatt) en lampe som burde vært skiftet inne på et av rommene i annekset. Etter – igjen – å ha forsøkt meg på jobben, må det mer «planlegging» til før jobben er ferdig.

Denne gang ble det noen timer i sola utenfor annekset. Uten å gjøre stor annet enn å kikke på naturen og småfuglene. Linerla under hytta er fortsatt ikke helt fortrolig med folk utenfor på terrassen.

Mens jeg satt og tok livet helt med ro, kom det folk. To tyskere som ville hente en gjenglemt brille. Som jeg selvsagt hadde tatt vare på og planla å sende i posten. Nå slapp jeg det. Det kom også folk som ville overnatte. I alt ble vi 6 som lå over til mandag.

Mandag morgen ble en opplevelse. Sol fra blå himmel, og nesten ikke vind. Pytten utenfor hytta lå nesten speilblank. Sola gjorde det fort varmt og i le for trekken var det mulig å sole seg, Det ble gjort lite den morgenen også.

Heldigvis tok jeg på den kortarmede ullblusen da jeg gikk tilbake mot veien. Hadde jeg gått med bar overkropp, så hadde jeg blitt skikkelig solbrent. Nå var jeg bare litt rød og varm da jeg sto i dusjen hjemme.

Det ble likevel en sommertur i kortbukse og med ganske tørt i bakkenetter hvert. Egentlig var det flotte forhold. Det var kjekt å gå den vanlige veien i fint vær etter noen turer med regn. Det gikk likevel ikke fortere enn det jeg vanligvis går.

Turen er på bare så vidt 13.000 skritt og ikke mer enn så vidt over 8 kilometer. Likevel bruker jeg nå godt over to timer på turen – som regel nesten to og en halv time.

En grei rundtur fra Gramstad.

Det ble bare fire topper.

Det var snakk om bra vær litt ut på dagen, men det kunne komme litt regn på morgenen. Det var likevel så pass bra melding at jeg fant ut at det måtte bli en tur. Selv om jeg kunne bli våt helt i starten. Det ville ikke være første gang jeg ble våt.

Jeg planla bare en litt kjapp og grei tur. Tanken var en vanlig to og en halv time på tur. Det ville bli noen dager med bra vær etter hvert og flere turer. Jeg planla å ta litt lengre turer etter hvert. Planene var ikke helt på plass, men jeg kunne muligens få til en tur i Madland.

Det måtte bli en kjapp tur denne dagen. Bestyrerinnen hadde invitert hele familien til feiring av fødselsdager. Jeg hadde streng beskjed om være hjemme i god tid før gjestene skulle komme, noen ville komme alt i firetiden.

Jeg tok mot Gramstad for å ta den helt vanlige runden om Bjørndalsmyra, Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten. En tur jeg har gått en del ganger, men som fortsatt er kjekk å gå.

Det var lett regn omtrent hele veien innover mot Gramstad. Først oppover bakken mot parkeringsplassen ble det opphold. En vanlig lørdag pleier det å være en del biler, denne dagen var det få andre. Værmeldingen hadde nok skremt en del fra å starte tidlig.

Det var opphold da jeg startet bakken oppover mot stien til Bjørndalsfjellet. Det var lagt fra tørt. Innover Bjørndalsmyra var det mye vann, og jeg måtte gå litt utenom stien. Som nå etter hvert omtrent ikke viser.

Alt det grønne som kommer opp dekker stien, selv om vet godt hvor stien skulle være, hadde jeg problemer med å holde meg på rett kurs. Ett stykke innover i myra, pleier det å være Flekkmarihånd, men jeg fant «bare» mye Skogsstjerner, tepperot, tyttebærblomster og tettegress. Oppe ved Fjogstadnuten dukket det opp en enslig Flekkmarihånd.

Det var faktisk ikke spor oppover i bakken mot Bjørndalsfjellet, men så snart jeg kom opp mot Mattirudlå var det tydelige spor i sorpa, Jeg kunne også se folk foran meg i stien. Det kom flere folk imot, som ville ned Rindå mot Paradisskaret.

Selv om det ikke var mange folk å se på denne lørdagen, så var det mange som for forbi – løpende. Det har blitt flere og flere som løper, i stede for å gå en tur – som meg. De løper for oppover og nesten like fort nedover.

På Dalsnuten var det få norske. Det var stort sett bare utlendinger, fra mange forskjellige land, så vidt jeg kunne høre. Mange familier, men også tyskere med seriøs utrustning - fjellsko og skikkelig tursekk, og gore-tex. På vei til toppen som er 363 moh...

Jeg burde selvsagt ha lagt turen om Øvre Eikenuten. Det tar ikke lange tiden ekstra. Heldigvis satte jeg kursen rett tilbake til bilen. Jeg mente denne turen normalt tar to og en halv time. Langs Revholstjørn sjekket jeg telefonen og fant ut at turen nok er en nesten tre timers tur – og da hadde jeg det travelt kom jeg plutselig på. Bestyrerinnen ventet hjemme

Selv om jeg har gått denne turen mange ganger, så klarte jeg altså å glemme hvor lang tid den tar. Denne dagen gikk det nesten tre timer og jeg gikk 15.500 skritt. Turen er likevel ikke på mer enn litt over ti kilometer.

En tur til Blåfjellenden med litt regn, men uten vind.

Det var vått, men uten snø i stien.

Det var ikke lett å finne et par dager med så pass vær at det ville være kjekt å gå innover mot Blåfjellenden. Da fikk det bli to dager med dårligere være enn «bra». Det måtte bli dager der både Yr og Storm mente det ville regne.

Som i forrige uke ble det innover på onsdag og tilbake på torsdag. Nå mente Yr at det ville bli bra vær med sol på torsdag ettermiddag. Det fikk holde. Turen tilbake antakelig i bra vær, var greit. Jeg tok innover på onsdags morgen.

Sekken var pakket for regn. Det vil si ekstra plastikkpose til å ha maten i, og klær i vanntett sekk. I regnvær har jeg, selv med bra temperatur, en tynn jakke mellom ullblusen og Gore-Tex jakken. Uten mellomlag blir det som regel ganske kaldt.

Det regnet omtrent hele turen oppover mot Høgaleitet i Hunnedalen. Det regnet da jeg tok bakken oppover mot Oleskaret. Ikke langt oppover ble det opphold. Det var fortsatt fuktig i bakken, og mye vann, men ikke regn.

Jeg kikket opp, og lurte på når regnet ville komme tilbake. Det var fortsatt mørke og tunge skyer som kom bakfra. Ville jeg nå Fossebekken før det igjen ble regn?. Fossebekken gikk stor, men denne gangen kom jeg over uten problemer.

Videre oppover mot Ølbakken og merket for 1/3 del av veien innover, var det fortsatt ikke regn, selv om det kom noen små dråper inne i mellom. Jeg håpet å nå halvveis inn uten regn, det er ikke lange stykket til Saftbekken fra Ølbakken.

Det ble opphold et god stykke, men jeg fikk en skikkelig bøye på meg før jeg nådde hytta. Det var jo greit å har nytte av forberedelsene. Ikke lenge etter at jeg var kommet innendørs, og så vidt fått varme i ovnen dundret det i bakken med skikkelig regn.

Det var fire tyske karer som hadde tatt inn på hytta – for lunch. De ville videre oppover mot Langavatn og Kjerrag – og ligge i telt. Det ble antakelig en ganske våt opplevelse. Det dukket også opp et par fra Nederland. De lå i telt litt fra hytta.

Torsdag morgen, ble været fort ganske bra. Med sol og skyer, men nesten vindstille. Nå var jeg der for å jobbe, og sjekket bare været når jeg beveget meg mellom byggene. Litt ur på dagen var jeg ferdig med jobbingen.

Etter en pause og litt mat, var jeg klar for å ta mot Hunnedalen. Da var de mørke skyer og det hang tåke nedover fjellsidene. Det tydet på at det gode været alt var forbi. Noe tidligere enn meldt. Jeg tok oppover bakken med litt sol i nakken.

Ikke langt fra toppen kom det dårlige været, og denne gangen hadde jeg vinden omtrent i ansiktet. Det ble litt surt en stund. Jeg så igjen på hvor langt jeg hadde å gå før bilen. 1/3 – 1/2 parten og videre. Jeg har gått i regnvær, og har kles-skifte i bilen, og et håndkle for å tørke av det verste vannet.

Det ble opphold etter en skikkelig byge, og regnet holdt seg vekke på resten av turen. Det ble egentlig en ganske bra tur tilbake, men jeg kunne kjenne at det ikke var like mye overskudd denne dagen som på vei innover.

Det tar på å jobbe noen timer, og så gå en to-tre timer over heia. Det er ikke mer enn omtrent 14.000 skritt for å gå 8 kilometer mellom Hunnedalen og Blåfjellenden, men det er langt fra flatt.