Fra Norskeplassen til korset over Arguineguin og tilbake.

Med en avstikker til "Våres plass".

Denne dagen ville det bli en tur i eget selskap. Bestyrerinnen mente hun ville ha godt av en litt roligere dag enn gårsdagen, og satset på en bytur – før solsenga., og først i ettermiddag ville gjengen komme.

Jeg var langt fra sikker på hvor jeg skulle gå. Planen var - men kun løselig – å gå en runde til de vanlig «plassene» innover fra Norskeplassen. Jeg tenkte på «Våres plass», karpedammen og Eivinds plass, Muligens med en avstikker til Rigmors plass.

Det er selvsagt fortsatt veldig bra turvær, med sol, lite vind og omtrent 20 grader litt ut på dagen. Det er enkelt å kle seg for tur. Minst mulig. En tynn treningsbukse, en lett bluse og gode sko er omtrent uniformen her nede.

Det ble varmt alt i bakken opp fra toppen av Balitobakken/Natural Park. Denne dagen var det ingen andre på vei, Lørdag er vanlig «byttedag» og mange gjør seg klar for hjemreise. Vi har fortsatt en uke igjen.

Det var ganske få andre på Norskeplassen da jeg kom dit. Jeg satte meg på en benk for å finne ut hvor jeg skulle videre. Planen var fortsatt å ta videre innover og forbi Sukkertoppen. Det hjalp med en liten pause.

Jeg fant ut at jeg skulle ta ned til Korset over Arguineguin. Der hadde jeg ikke vært til nå i denne omgangen. Videre ville det passe å ta Lavendelstien tilbake til Norskeplassen, og da kunne det passe med en stopp og så tilbake til Natural Park.

Jeg startet oppover mot Geitefarmen og tok veien nedover mot Korset. Det er lett å gå, og lett å finne fram. Korset viser ganske godt ytterst på tuppen av ryggen, og det er stor sett vei nedover. Det var andre på tur her,

Ved korset var det en dansk og en tysk familie, og ingen norske. Etter å ha tatt noen bilder, ble det samme vei oppover mot der stien tar av. Jeg hadde ikke helt fått med meg hvor langt det var opp og ned. Det tok tid.

Stien mot Lavendelstien tar av fra veien like ved to store steiner. Jeg merket meg stedet på vei nedover, likevel gikk jeg og kikket etter steinene lenge før jeg kom opp til stien. Det er lett å finne stien – om du bare vet hvor...

Hele stien omtrent til Norskeplassen går langs vanningsrør. Det er smal sti og enkelte plasser er det ganske bratt nedenfor. Jeg går forsiktig og «sniker» meg forbi på de smaleste stedene. Det kom et par i mot, eller var jeg alene.

Som en avslutning på vandringen, er det en bratt bakke opp til Norskeplassen. Den stien kommer opp bare noen meter under selve porten til Norskeplassen. Jeg har aldri kommet opp den bakken uten å bli skikkelig andpusten.

En kikk på klokka viste den så vidt var ett. Det var i grunnen litt for tidlig å snu nedover. Det kunne passe med en liten avstikker til Sukkertoppen. Jeg fikk – som alltid – også der skikkelig tung pust. Det var fortsatt tidlig på dagen, så jeg fortsatt likegodt til «Våres plass.

På «Våres plass» snakket jeg med et par som kom nedover fra Cortadores, De hadde startet i Arguineguin den morgenen. Det var også andre som hadde startet der, men ville ville snu på «Våres plass».

På vei tilbake mot Norskeplassen, ble det små løping ned bakkene fra Sukkertoppen. For å gjøre dagens tur til en skikkelig langtur, ble det Dalen nedover. Det ble ikke «full fart» ut gjennom Dalen mot Natural Park.

Jeg hadde brukt noe over fire timer på turen. Tilsammen ble det en tur på omtrent 20 kilometer, og på over 27.000 skritt. Jeg var i grunnen godt fornøyd med turen.

"Våres plass" med Bestyrerinnen.

Det ble en liten tur om Eivinds plass for meg.

Det var meningen at vi skulle være fire på tur denne dagen. Etter en biltur rundt hele øya, med et besøk oppe i fjellene, med nydelig utsikt og flott natur, skulle vi på tur fra Sukkertoppen til «Våres plass».

Bestyrerinnen og jeg skulle gå fra Natural Park, men min bror Petter og Hilde skulle komme opp fra Arguineguin. På morgenen fikk vi beskjed at foten (som Hilde har hatt store problemer med) ikke var klar for tur denne dagen.

Det ville bare bli Bestyrerinnen og jeg. Det ble igjen et spørsmål om hvor vi skulle gå. Bestyrerinnen hold på planen om å gå til Norskeplassen og så ville hun forsøke seg opp til Sukkertoppen, men mente det ville bli for langt å ta med «Våres plass» i tillegg.

Vi satset friskt opp den bratte bakken bak «huledama», og kom – selvsagt – opp i god form. Nå er det et bra stykke til Norskeplassen fra toppen av den bratte bakken og det går fortsatt oppover en lang stund.

Vi hadde stort sett stien for oss selv og kunne bruke litt tid innover, Med noen små stopp, kom vi oss til Norskeplassen, hvor det var tid for en litt lengre pause – og noe å drikke. Bestyrerinnen var fornøyd med å klare å komme inn til Norskeplassen. Det var i hvert fall første delmål.

Det er lett å se Sukkertoppen fra Norskeplassen. En kilometer og hundre høydemeter lengre inne og oppe. Det er noen drøye bakker oppover, men i starten går det greit. Med litt rolig fart, kom vi oss også opp på Sukkertoppen.

Det er også mulig å se inn til «Våres plass» fra Sukkertoppen, Det er en god del lengre å gå enn den ene kilometeren opp til Sukkertoppen fra Norskeplassen. Nærmere to kilometer, om ikke litt mer, men det er ingen bakker å snakke om.

Bestyrerinnen hadde tenkt å snu ved Sukkertoppen, etter en pause, syntes hun det ville være ergerlig å ikke ta med «Våres plass» også. At de to kilometerne innover blir fire sammen med returen fikk være så. Det er i hvert fall ikke bakker,,,

Nå går Bestyrerinnen en god del tur, men mye på vei eller god sti. Så snart vi kom i gang med veien mot «Våres plass» gikk det grei. Vi kom oss til «Våres plass» uten problemer. Der var det igjen tid for en liten stopp.

Vi traff andre på «Våres plass» og fikk en hyggelig prat før vi tok tilbake mot Sukkertoppen. Oppe på veien, hvor stien mot Eivinds plass starter (rett ovenfor der veien tar av mot «Våres plass»), fant jeg ut at det ville passe å besøke denne «plassen» også.

Bestyrerinnen fortsatte mot Norskeplassen, men jeg tok mot Eivinds plass. Det kom to i mot, men på Eivinds plass var jeg alene. Jeg skrev meg inn i boka og fortsatte videre mot bakken opp til Sukkertoppen. Den bakken er lang og seig....

Det gikk adskillig fortere nedover mot Norskeplassen. Det ble så pass hurtig, at det kunne minne om løping. Jeg trodde muligens at Bestyrerinnen vil vente på Norskeplassen, men hun hadde startet nedover.

Bare et stykke videre fikk jeg øye på Bestyrerinnen og vi var snar sammen og vi gikk videre nedover mot «Dalen» - som er lengre enn å gå rett ned den bratte bakken. Det tok omsider slutt på alle svingene utover «Dalen» og vi kunne se Natural Park nedenfor stien.

Det ble en tur på omtrent 20 000 skritt denne dagen også. Vi brukte nesten fire timer på hele turen. En flott tur i flott vær.

Miljøløypa i eget selskap.

Planen var å møte Bestyrerinnen i Sjømanskirka.

Alt fra vi snakket om turen i høst så jeg for meg å gå Miljøløypa som første turen. Vi har nesten alltid – i hvert fall av og til – tatt denne turen først. Edvin vil gjerne treffe gamle kjente, og det passet å ta følge med de opp fra Puerto Rico.

Denne gangen fikk vi spørsmål om å bli med til Veneguera, og siden har det liksom ikke passet å ta denne turen. Denne dagen var det klart at det endelig måtte bli Miljøløypa. Nå var det ingen andre å gå sammen med på denne turen. Det ville bli en tur i eget selskap.

Nå hadde jeg avtalt med Bestyrerinnen å treffes på Sjømannskirka. Hun planla å gå nedover bakken mot Balito og ta sjøsiden bortover mot Arguineguin, Det ville bli en tur uten følg for Bestyrerinnen også, men det ville være mye folk .

Å bare være en på tur gir ikke grunn til å gjøre endringer på gode vaner. Klokka 10 gikk jeg forbi butikken og bort til bakken opp for huledama. Denne gangen ble det også opp den bratte bakken. Oppover de litt slake bakkene mot Norskeplassen gikk det fort. Jeg begynner å komme i god form.

Etter litt over en halv time sto jeg på Norskeplassen og kikket opp på Sukkertoppen. En kilometer lengre inne og 100 høydemeter lengre oppe. Det var ikke den veien jeg skulle i dag, selv om jeg starter ut porten på Norskeplassen som vanlig.

Det er noen småbakker på vei opp mot «Geitefarmen», men oppe på veien som ender ut i Arguineguin, går sien rett over og til andre siden av farmen. Her går stien – opp og ned – langs gjerdet til farmen et godt stykke. Det er i hvertfall ikke mulig å gå feil, Bratt ned på den ene siden og gjerde på den andre.

Det er ganske bra sti nedover, og det er mulig å holde farten oppe. For de som kommer motsatt vei, er det nok litt tyngre, selv om det ikke er bratte bakker annet enn i starten. Jeg møtte bare to andre på turen.

Motorveien er mulig å høre, og etterhvert se, lenge før Arguineguin. Stien krysser over motorveien på en liten tunnel. Det er litt spesielt å gå over, svett og varm og se bilene fare forbi nedenfor. Etter noen småbakker kommer flaten med fotballbanen til syne.

På andre siden kommer stien fra Glassberget ned. Der er det enda brattere. Jeg har funnet en vei ned som ikke er for bratt., og hvor jeg ikke trenger å gå til venstre rundt en bratt knaus, og bratt ned på utsiden. Her «klaret» jeg å gå dette stykke, som jeg har unngått mange ganger....

Nede ved bebyggelsen, ringte jeg Bestyrerinnen, som vanlig hadde jeg brukt litt over en time fra Norskeplassen og ned. Hun hadde hatt litt problemer og ville ikke være på plass i Sjømannskirka. Det ble vafler og Pepsi på meg, men uten selskap av andre. Det passet å sitte inne, denne dagen var jeg varm.

Nå var jo ikke turen ferdig. Jeg skulle hele veien bort til Balito og opp bakken til Natural Park. Det gikk denne dagen ganske greit, men det ble ikke full fart opp Balitobakken. Den bakken er fortsatt lang.

Hele turen var på rundt 20.000 skritt, og med pauser og det hele, brukte jeg nesten fire timer. En grei tur, men litt kjedelig å gå i sjøkanten mot Balito.

En grei tur til "Rigmors plass" og Treet.

En liten tur innom "Våres plass" og karpedammen.

Det ble en grei tur mandag, men jeg hoppet jo over «Rigmors plass» og Treet. Det er jo ikke lange stykket fra sti-delet mot karpedammen og stien mot Dusjen og opp til sti-delet mot «Rigmors plass» Det er nok 3-4 hundre meter, men ikke mye mer.

Nå er det selvsagt et stykke fra sti-delet og opp og ned til «Rigmors plass» og enda et stykke til Treet, men når jeg først er kommet så langt... Det var i hvert fall litt ergerlig å ha hoppet over disse «plassene», men heldigvis var det jo enkelt å gjøre noe med den saken – dagen etter.

Bestyrerinnen mente det hadde vært nok tur, og ville ta en rolig dag ved hotellet. Det kunne muligens være greit for meg også, men jeg er her nede for å gå tur. Det var lett å bestemme at turen skulle gå i noenlunde samme spor som dagen før, men altså ta med «Rigmors plass» og Treet.

Det ble første turen opp den bratte bakken fra Natural Park. Siden jeg var alene på tur, var det ingen grunn til å holde igjen. Det gikk ganske fort oppover de slake bakkene, men den første bratte bakken ble tatt i et mer rolig tempo.

Det var langt fra så mange folk på tur denne dagen som dagen før. Jeg hadde følge med en gjeng opp den første bratte bakken, men etter det ble det i mitt eget tempo. Jeg syntes det gikk ganske greit. Pulsen kom aldri opp i rød sone, og det gikk fort.

Det ble likevel en rolig stund på Norskeplassen. Det var noen som sjekket kartet, og da vi kom i prat, ville han gjerne vite mer om avstander og retninger. Kartet viser både «Våres plass», karpedammen og «Eivinds plass».

Som dagen før ble det først opp til Sukkertoppen, før jeg gikk nedover og bort til «Våres plass». Jeg kunne ha «spart» 3-400 mester ved å ta direkte stien mot Karpedammen og videre oppover. Det ble til at jeg stakk bortom «Våres plass».

Der traff jeg tre eldre herrer på tur. Jeg har i noen å sagt at ut fra Norskeplassen er det bare nordmenn som går. Jeg har truffet en kar fra Sveits – han snakket norsk. Disse tre herrene, var spanske, og hadde gått turer her opp i flere år. Det finnes andre enn nordmenn som går tur.

Etter en kilometer oppover og forbi stien mot karpedammen var jeg på stien mot «Rigmors plass» Den er med utydelig enn stien jeg kom fra. Var likevel greit, med noen små stopp for å sjekke hvor stien egentlig var.

Det er litt bratt et lite stykket, og for egen del må jeg et par plasser ta et godt tak i fjellet for å sikre. Boka for «Rigmors plass» ligger i varden nærmest kanten – det er to varder. Det ble ingen stopp, jeg fortsatte videre bortover fjellet mot Treet.

For å komme opp ble det igjen noen tak, og på veien ned ble buksebaken litt skitten. Det kan være vanskelig å finne fram, men det er lagt opp en del varder, og med å ta det litt med ro burde det gå greit.

Jeg hadde i hvert fall ikke problemer med å komme tilbake til stien og ned til Karpedammen. Det ble ingen stopp der, og på veien nedover mot Sukkertoppen og Norskeplassen, var det igjen greit å hold bra fart.

Denne dagen syntes jeg det passet med en pause på Norskeplassen. Det var greit å lette sekken for litt vekt, og jeg hadde ikke drukket for mye så langt. Også denne dagen ble det «Dalen» tilbake til Natural Park.

Ut fra bildene jeg tok, så viser det seg at det må være mer enn en kilometer i forskjell på avstanden mellom Natural Park og Norskeplassen om du gå rett opp eller om Dalen. Totalt ble det nesten 22.000 skritt denne dagen, og det mente appen var bortimot 15 kilometer.

Med Bestyrerinnen til Norskeplassen og alene til "Våres plass" og Karpedammen.

Sommerklær og sommertur.

Bestyrerinnen var godt fornøyd med gårsdagens tur, Hun var langt fra sikker på om det ville være greit å hele veien fra «Mannen med staven» og til Mogan, Det gikk helt flott, og gjorde at hun også ville på tur denne dagen.

Vi diskuterte litt hvor vi skulle gå, Det måtte bli til Norskeplassen mente Bestyrerinnen, Hun ville antakelig snu der og så gå tilbake, men jeg for min del kunne ta videre innover heia til noen av «plassene» lengre inne i «heia».

Som planlagt gjorde vi oss klar for tur, og som vanlig var vi begge klar klokka 10. Vi har gått tur sammen noen ganger tidligere, men som oftest har vi hatt følge på turene her nede. Denne gangen var det bare oss to som sto ved butikken til «Natural Park».

Det er flere stier å velge i, for å gå innover – eller oppover, mot Norskeplassen fra «Natural Park». Den kjappeste og korteste er rett opp fra «Huledama». En bratt bakke opp og så et drøyt stykke innover før Norskeplassen.

Det er omtrent 3,5 kilometer, men om vi i stede velger å gå «Dalen» innover, så får vi en tur med like mye høyde, men langt fra så bratte bakker. Nå er turen inn dalen til Norskeplassen også noe lengre enn stien rett opp. Turen inn dalen til Norskeplassen er på litt over 4 kilometer.

På vei oppover de første småbakkene, bestemte Bestyrerinnen at vi skulle ta Dalen innover. Bare et lite stykke innover, med sola steikende i ryggen ble det skikkelig sommer. Det var en stund siden jeg hadde syntes det var varmt å gå tur. Innover var det helt greit å gå i bare kort bukse – og uten lang under.

Det går smått oppover til vi kommer inn til bakkene. De var så pass at det ble noen småstopper, og det passet greit med en skikkelig pause da vi nådde Norskeplassen. Det var ganske ange på vei mot Norskeplassen og ganske mange som satt på benkene rundt om. Mange ville på tur denne dagen.

Bestyrerinnen var fornøyd med å komme inn til Norskeplassen. Hun satset på samme vei som innover på tilbaketuren, og vi sa god tur til hverandre. Jeg fortsatte opp mot Sukkertoppen, og der fra videre veien mot «Våres plass».

Det var forbausende få folk innover. Jeg var alene på «Våres plass» en stund, men det kom to karer nedover fra Karpedammen. Fra «Våres plass» er det mulig å opp til «Rigmor plass» og «Treet». Jeg kunne se folk der oppe.

Det fristet litt å ta bortom da jeg kom opp til stidelet til «Karpedammen» og rett fram videre mot «Rigmors plass» eller «Dusjen». Denne dagen ble det til at jeg gikk ned til «karpedammen». Hvor jeg også var alene.

Ute på veien mot Cortadores, ble det rask marsj tilbake mot Sukkertoppen og videre ned til Norskeplassen. Hor det nå var adskillig færre folk enn da jeg gikk innover. Det ble en liten pause der, denne gangen.

Det er selvsagt mulig å velge mellom flere stier tilbake til «Natural Park», men som Bestyrerinnen, valgte jeg å gå dalen tilbake, selv om den turen er litt lengre enn de andre. Det ville være reit å få med den ekstra kilometeren også.

Det ble over 20.000 skritt denne dagen også. I avstand var det opp mot 14 kilometer, og jeg brukte noe over tre timer på hele turen.

Fra Veneguera til Mogan i godt selskap.

Vi ble 6 på tur denne

var virkelig helt greit å forlate gamlelandet på lørdags morgen. Ikke bare var det fortsatt kaldt med minusgrader, det hadde i tillegg kommet ørlite nysnø. Nok til at det hele var hvitt, men ikke nok til å gjøre veiene glatte.

Det er en lang flytur til Gran Canaria og en drøy busstur til Puerto Rico, men det var sol en stund og temperaturen var «sommer». Det virket som kroppen «tinte opp», det ble igjen greit å gå uten en masse tøy på

og jeg hadde alt avtalt at vi skulle gå tur sammen med min bror og Hilde. Vi hadde ikke helt avtalt hvor turen skulle gå, men planen var å treffes enten ved hotellet eller på Norskeplassen.

Det ble endringer i planene. Hilde har med seg broren Vidar og hans kone May. De hadde for noen dager siden tatt turen til Veneguera, og siden broren og kona skulle reise dagen etter, ville de ta nok en tur fra «Mannen med staven» til Mogan. En grei tur for de fleste.

Vi avtale at de skulle plukke oss opp ved «Natural Park» i ti-tiden. Drosjen, stor nok for oss alle 6, brakte oss opp til «Mannen med staven» for omtrent 60 euro. Denne dagen var det ikke helt sommervarme på toppen. Vi har opplevd at det har vært kaldt der.

Bare noen meter nedover mot Veneguera, ble det bedre temperatur i sola. I forhold til mange av de andre turene vi har hatt her, var det denne gangen grønt og frodig i liene og rundt stien. Det var flott å se dalen nedover i solskinn og med grønne vekster, og faktisk vanlig gress.

Det er i hvert fall ikke vanskelig å finne fram. Stien går - ganske bratt – nedover mot Veneguera, som viser nede i dalen. En plass er det et stidelet, men vår sti er merket med stolpe. Det ble en del stopp denne gang, både for å beundre utsikten, men og for å se på blomstene.

Vi fikk også se en falk på veie nedover, men først et godt stykke mot Veneguera, kom det andre i mot. Vi treffer ofte folk fra andre land enn Norge her, mens nede ved Puerto Rico, er det nesten bare norske.

Det var kjekt å ha med «nye» folk på turen. Vidar og May hadde jo gått turen for bare en uke siden og kunne fortelle at det alt har begynt å se mer vissent ut. Her gjelder det å benytte anledningen mens det fortsatt er frodig.

En av de tingene som gjør denne turen litt annerledes enn de andre her nede, er stoppen i Veneguera. Det er tid for lunch og pause, før turen går videre mot Mogan – og bakken opp. Den er lang og seig.

Denne gangen tok vi det rolig oppover, og fikk med oss alle. Vi har nok litt forskjellig form, og noen er i bedre form enn andre. Det var likevel greit med en pause på toppen, for å se tilbake mot Veneguera, og ned mot Mogan som er målet.

Bestyrerinnen ledet ann nedover svingene mot Mogan. Det er ikke skikkelig bratt, men løs grus og steiner, gjør at i hvert fall jeg må gå forsiktig. Det virker nesten som om det aldri tar slutt på svingene, men likevel kom vi ned .

Denne dagen tok det oss godt over en time å komme fra Veneguera til Mogan. Det ble som vanlig venting før bussen kom. I Porto Mogan var det litt kaos, men vi kom oss omsider på bussen til Puerto Rico. De andre fortsatte til Arguineguin.

Det var snakk om drosje opp til «Natural Park», men en ledig drosje var ikke lett å finne. Bestyrerinnen og jeg vandret opp bakken til hotellet. Totalt ble det 20.000 skritt denne dagen. Det var Bestyrerinnen godt fornøyd med.

Rundt Engjavatnet med Einar - galne veien.

Litt nysnø og frost.

Fortsatt var det et og annet tre i veien for å gå tur. Det vil si at det egentlig er greiner fra tre. Bestyrerinnen har hytte ved sjøen. Bare i løpet av noen få år – 50-60 for å være nøyaktig, så har de små granene som sto ved hytta da jeg kom for første gang, blitt høye og tykke.

På et eller annet tidspunkt måtte noe gjøres. Trærne var nå så høye at de utgjorde en fare, og de skulle bli tatt av vind eller lyn. Heldigvis er det eksperter som påtar seg slike oppdrag – for alt annet enn en billig penge.

Trærne kom ned, men greinene kom ikke bort. De skulle brennes, og lå svære sammenvevde dunger. Jeg har nå gjort en innsats, men det har betydd noen færre turer i det siste. Det har ikke vært mangel på «trening» disse sagene. Det har heller vært tungt arbeid.

Før siste turen innover til bål og hard arbeid, snakket jeg med Einar. Han ville gjerne være med på nok en tur rundt Engjavatnet. Siden den forrige turen på mange måter var vellykket, kunne det passe å gjenta suksessen – sammen med Einar.

Planen var å starte – som sist – fra parkeringsplassen i Sælandsskogen, og gå inn til skogsveien og følge denne nordover til Kleiva og veien videre til Sjelset. Et greit stykke, bortsett fra at det vil være en is-floe midt i veien.

Planer er en ting. Værmeldingen var ganske klar på at det ikke ville bli snø før ut på ettermiddagen. Det lavet ned da vi startet, litt tidlig for å unngå snøen på ettermiddagen. Det var hvitt til vi kom forbi Bryne. Der var det fortsatt ikke kommet snø og det var snøfritt til Sælandsskogen.

På parkeringsplassen var det igjen så vidt litt snø, men det var ikke langt inne i skogen før det igjen ble barmark. Turen gikk videre på barmark til vi igjen nærmet oss Sælandsskogen.

Fra Sjelset står bakken opp til Jærbuskaret for tur. Forrige gang kom jeg opp med høy puls og tung pust.- Denne gang tok vi det mer med ro. Det gikk likevel greit denne gangen, oppover bakken. Både Einar og jeg kan ikke sies å være «ungdom».

Øverst i Jærbuskaret står det et skilt som viser at det er 3 kilometer til Bjursfjellet. Vi tok stien over til en ny gårdsvei, som vi fulgte til endes. (Veien mot Bjursfjellet tar av et stykke før.) I enden av veien går det traktorspor nedover mot kanten av Engjanemyrane.

Her var det isfloer over stien og vi måtte ut i myra – som selvsagt var frosset, for å komme bort til Skogsånå. Normalt er det lett å følge stien her, men videre et par hundre meter mot «Skogen» er det vanskelig å se stien enkelte plasser.

For oss ble det en liten pause ved «Skogen». Litt overraskende dukket det opp en kar på veien et stykke foran oss. Han tok stien oppover mot Lauvlia. Eller så vi ingen andre, og det var ikke spor nedover Urdådalen da vi gikk nedover,

Fra Skogen er det vei langs Engjavatnet og videre ved Bjødnalivatnet mot Bjødnali. Det bør være greit å finne veien fra Bjødnali og ned til den opparbeidete stølsveien ned mot Taksdalsvatenet. Fra der er det igjen skogsvei tilbake til parkeringsplassen.

Denne gangen ble det en skikkelig vintertur. I Jærbuskaret, med vinden midt i mot var det skikkelig kaldt. Bakken og myrene var steinharde, og fra Bjødnali og tilbake til bilen, ble det mer og mer snø som etterhvert så vidt dekket isen.

Vi hadde egentlig ikke problemer, men måtte gå utenom stien noen plasser for å komme forbi isen. Det ble likevel en skikkelig flott tur. Det var en stund siden Einar hadde gått ned Urdådalen, og han syntes det ble et kjekt gjensyn. Nå er dalen vel verdt en tur.

Turen denne dagen ble på 10 kilometer, og med litt glatte forhold tok det oss nøyaktig tre timer å komme rundt. Einar er den som har tatt dagens bilder - godt jobba.