En grei tur til "Rigmors plass" og Treet.

En liten tur innom "Våres plass" og karpedammen.

Det ble en grei tur mandag, men jeg hoppet jo over «Rigmors plass» og Treet. Det er jo ikke lange stykket fra sti-delet mot karpedammen og stien mot Dusjen og opp til sti-delet mot «Rigmors plass» Det er nok 3-4 hundre meter, men ikke mye mer.

Nå er det selvsagt et stykke fra sti-delet og opp og ned til «Rigmors plass» og enda et stykke til Treet, men når jeg først er kommet så langt... Det var i hvert fall litt ergerlig å ha hoppet over disse «plassene», men heldigvis var det jo enkelt å gjøre noe med den saken – dagen etter.

Bestyrerinnen mente det hadde vært nok tur, og ville ta en rolig dag ved hotellet. Det kunne muligens være greit for meg også, men jeg er her nede for å gå tur. Det var lett å bestemme at turen skulle gå i noenlunde samme spor som dagen før, men altså ta med «Rigmors plass» og Treet.

Det ble første turen opp den bratte bakken fra Natural Park. Siden jeg var alene på tur, var det ingen grunn til å holde igjen. Det gikk ganske fort oppover de slake bakkene, men den første bratte bakken ble tatt i et mer rolig tempo.

Det var langt fra så mange folk på tur denne dagen som dagen før. Jeg hadde følge med en gjeng opp den første bratte bakken, men etter det ble det i mitt eget tempo. Jeg syntes det gikk ganske greit. Pulsen kom aldri opp i rød sone, og det gikk fort.

Det ble likevel en rolig stund på Norskeplassen. Det var noen som sjekket kartet, og da vi kom i prat, ville han gjerne vite mer om avstander og retninger. Kartet viser både «Våres plass», karpedammen og «Eivinds plass».

Som dagen før ble det først opp til Sukkertoppen, før jeg gikk nedover og bort til «Våres plass». Jeg kunne ha «spart» 3-400 mester ved å ta direkte stien mot Karpedammen og videre oppover. Det ble til at jeg stakk bortom «Våres plass».

Der traff jeg tre eldre herrer på tur. Jeg har i noen å sagt at ut fra Norskeplassen er det bare nordmenn som går. Jeg har truffet en kar fra Sveits – han snakket norsk. Disse tre herrene, var spanske, og hadde gått turer her opp i flere år. Det finnes andre enn nordmenn som går tur.

Etter en kilometer oppover og forbi stien mot karpedammen var jeg på stien mot «Rigmors plass» Den er med utydelig enn stien jeg kom fra. Var likevel greit, med noen små stopp for å sjekke hvor stien egentlig var.

Det er litt bratt et lite stykket, og for egen del må jeg et par plasser ta et godt tak i fjellet for å sikre. Boka for «Rigmors plass» ligger i varden nærmest kanten – det er to varder. Det ble ingen stopp, jeg fortsatte videre bortover fjellet mot Treet.

For å komme opp ble det igjen noen tak, og på veien ned ble buksebaken litt skitten. Det kan være vanskelig å finne fram, men det er lagt opp en del varder, og med å ta det litt med ro burde det gå greit.

Jeg hadde i hvert fall ikke problemer med å komme tilbake til stien og ned til Karpedammen. Det ble ingen stopp der, og på veien nedover mot Sukkertoppen og Norskeplassen, var det igjen greit å hold bra fart.

Denne dagen syntes jeg det passet med en pause på Norskeplassen. Det var greit å lette sekken for litt vekt, og jeg hadde ikke drukket for mye så langt. Også denne dagen ble det «Dalen» tilbake til Natural Park.

Ut fra bildene jeg tok, så viser det seg at det må være mer enn en kilometer i forskjell på avstanden mellom Natural Park og Norskeplassen om du gå rett opp eller om Dalen. Totalt ble det nesten 22.000 skritt denne dagen, og det mente appen var bortimot 15 kilometer.

Med Bestyrerinnen til Norskeplassen og alene til "Våres plass" og Karpedammen.

Sommerklær og sommertur.

Bestyrerinnen var godt fornøyd med gårsdagens tur, Hun var langt fra sikker på om det ville være greit å hele veien fra «Mannen med staven» og til Mogan, Det gikk helt flott, og gjorde at hun også ville på tur denne dagen.

Vi diskuterte litt hvor vi skulle gå, Det måtte bli til Norskeplassen mente Bestyrerinnen, Hun ville antakelig snu der og så gå tilbake, men jeg for min del kunne ta videre innover heia til noen av «plassene» lengre inne i «heia».

Som planlagt gjorde vi oss klar for tur, og som vanlig var vi begge klar klokka 10. Vi har gått tur sammen noen ganger tidligere, men som oftest har vi hatt følge på turene her nede. Denne gangen var det bare oss to som sto ved butikken til «Natural Park».

Det er flere stier å velge i, for å gå innover – eller oppover, mot Norskeplassen fra «Natural Park». Den kjappeste og korteste er rett opp fra «Huledama». En bratt bakke opp og så et drøyt stykke innover før Norskeplassen.

Det er omtrent 3,5 kilometer, men om vi i stede velger å gå «Dalen» innover, så får vi en tur med like mye høyde, men langt fra så bratte bakker. Nå er turen inn dalen til Norskeplassen også noe lengre enn stien rett opp. Turen inn dalen til Norskeplassen er på litt over 4 kilometer.

På vei oppover de første småbakkene, bestemte Bestyrerinnen at vi skulle ta Dalen innover. Bare et lite stykke innover, med sola steikende i ryggen ble det skikkelig sommer. Det var en stund siden jeg hadde syntes det var varmt å gå tur. Innover var det helt greit å gå i bare kort bukse – og uten lang under.

Det går smått oppover til vi kommer inn til bakkene. De var så pass at det ble noen småstopper, og det passet greit med en skikkelig pause da vi nådde Norskeplassen. Det var ganske ange på vei mot Norskeplassen og ganske mange som satt på benkene rundt om. Mange ville på tur denne dagen.

Bestyrerinnen var fornøyd med å komme inn til Norskeplassen. Hun satset på samme vei som innover på tilbaketuren, og vi sa god tur til hverandre. Jeg fortsatte opp mot Sukkertoppen, og der fra videre veien mot «Våres plass».

Det var forbausende få folk innover. Jeg var alene på «Våres plass» en stund, men det kom to karer nedover fra Karpedammen. Fra «Våres plass» er det mulig å opp til «Rigmor plass» og «Treet». Jeg kunne se folk der oppe.

Det fristet litt å ta bortom da jeg kom opp til stidelet til «Karpedammen» og rett fram videre mot «Rigmors plass» eller «Dusjen». Denne dagen ble det til at jeg gikk ned til «karpedammen». Hvor jeg også var alene.

Ute på veien mot Cortadores, ble det rask marsj tilbake mot Sukkertoppen og videre ned til Norskeplassen. Hor det nå var adskillig færre folk enn da jeg gikk innover. Det ble en liten pause der, denne gangen.

Det er selvsagt mulig å velge mellom flere stier tilbake til «Natural Park», men som Bestyrerinnen, valgte jeg å gå dalen tilbake, selv om den turen er litt lengre enn de andre. Det ville være reit å få med den ekstra kilometeren også.

Det ble over 20.000 skritt denne dagen også. I avstand var det opp mot 14 kilometer, og jeg brukte noe over tre timer på hele turen.

Fra Veneguera til Mogan i godt selskap.

Vi ble 6 på tur denne

var virkelig helt greit å forlate gamlelandet på lørdags morgen. Ikke bare var det fortsatt kaldt med minusgrader, det hadde i tillegg kommet ørlite nysnø. Nok til at det hele var hvitt, men ikke nok til å gjøre veiene glatte.

Det er en lang flytur til Gran Canaria og en drøy busstur til Puerto Rico, men det var sol en stund og temperaturen var «sommer». Det virket som kroppen «tinte opp», det ble igjen greit å gå uten en masse tøy på

og jeg hadde alt avtalt at vi skulle gå tur sammen med min bror og Hilde. Vi hadde ikke helt avtalt hvor turen skulle gå, men planen var å treffes enten ved hotellet eller på Norskeplassen.

Det ble endringer i planene. Hilde har med seg broren Vidar og hans kone May. De hadde for noen dager siden tatt turen til Veneguera, og siden broren og kona skulle reise dagen etter, ville de ta nok en tur fra «Mannen med staven» til Mogan. En grei tur for de fleste.

Vi avtale at de skulle plukke oss opp ved «Natural Park» i ti-tiden. Drosjen, stor nok for oss alle 6, brakte oss opp til «Mannen med staven» for omtrent 60 euro. Denne dagen var det ikke helt sommervarme på toppen. Vi har opplevd at det har vært kaldt der.

Bare noen meter nedover mot Veneguera, ble det bedre temperatur i sola. I forhold til mange av de andre turene vi har hatt her, var det denne gangen grønt og frodig i liene og rundt stien. Det var flott å se dalen nedover i solskinn og med grønne vekster, og faktisk vanlig gress.

Det er i hvert fall ikke vanskelig å finne fram. Stien går - ganske bratt – nedover mot Veneguera, som viser nede i dalen. En plass er det et stidelet, men vår sti er merket med stolpe. Det ble en del stopp denne gang, både for å beundre utsikten, men og for å se på blomstene.

Vi fikk også se en falk på veie nedover, men først et godt stykke mot Veneguera, kom det andre i mot. Vi treffer ofte folk fra andre land enn Norge her, mens nede ved Puerto Rico, er det nesten bare norske.

Det var kjekt å ha med «nye» folk på turen. Vidar og May hadde jo gått turen for bare en uke siden og kunne fortelle at det alt har begynt å se mer vissent ut. Her gjelder det å benytte anledningen mens det fortsatt er frodig.

En av de tingene som gjør denne turen litt annerledes enn de andre her nede, er stoppen i Veneguera. Det er tid for lunch og pause, før turen går videre mot Mogan – og bakken opp. Den er lang og seig.

Denne gangen tok vi det rolig oppover, og fikk med oss alle. Vi har nok litt forskjellig form, og noen er i bedre form enn andre. Det var likevel greit med en pause på toppen, for å se tilbake mot Veneguera, og ned mot Mogan som er målet.

Bestyrerinnen ledet ann nedover svingene mot Mogan. Det er ikke skikkelig bratt, men løs grus og steiner, gjør at i hvert fall jeg må gå forsiktig. Det virker nesten som om det aldri tar slutt på svingene, men likevel kom vi ned .

Denne dagen tok det oss godt over en time å komme fra Veneguera til Mogan. Det ble som vanlig venting før bussen kom. I Porto Mogan var det litt kaos, men vi kom oss omsider på bussen til Puerto Rico. De andre fortsatte til Arguineguin.

Det var snakk om drosje opp til «Natural Park», men en ledig drosje var ikke lett å finne. Bestyrerinnen og jeg vandret opp bakken til hotellet. Totalt ble det 20.000 skritt denne dagen. Det var Bestyrerinnen godt fornøyd med.

Rundt Engjavatnet med Einar - galne veien.

Litt nysnø og frost.

Fortsatt var det et og annet tre i veien for å gå tur. Det vil si at det egentlig er greiner fra tre. Bestyrerinnen har hytte ved sjøen. Bare i løpet av noen få år – 50-60 for å være nøyaktig, så har de små granene som sto ved hytta da jeg kom for første gang, blitt høye og tykke.

På et eller annet tidspunkt måtte noe gjøres. Trærne var nå så høye at de utgjorde en fare, og de skulle bli tatt av vind eller lyn. Heldigvis er det eksperter som påtar seg slike oppdrag – for alt annet enn en billig penge.

Trærne kom ned, men greinene kom ikke bort. De skulle brennes, og lå svære sammenvevde dunger. Jeg har nå gjort en innsats, men det har betydd noen færre turer i det siste. Det har ikke vært mangel på «trening» disse sagene. Det har heller vært tungt arbeid.

Før siste turen innover til bål og hard arbeid, snakket jeg med Einar. Han ville gjerne være med på nok en tur rundt Engjavatnet. Siden den forrige turen på mange måter var vellykket, kunne det passe å gjenta suksessen – sammen med Einar.

Planen var å starte – som sist – fra parkeringsplassen i Sælandsskogen, og gå inn til skogsveien og følge denne nordover til Kleiva og veien videre til Sjelset. Et greit stykke, bortsett fra at det vil være en is-floe midt i veien.

Planer er en ting. Værmeldingen var ganske klar på at det ikke ville bli snø før ut på ettermiddagen. Det lavet ned da vi startet, litt tidlig for å unngå snøen på ettermiddagen. Det var hvitt til vi kom forbi Bryne. Der var det fortsatt ikke kommet snø og det var snøfritt til Sælandsskogen.

På parkeringsplassen var det igjen så vidt litt snø, men det var ikke langt inne i skogen før det igjen ble barmark. Turen gikk videre på barmark til vi igjen nærmet oss Sælandsskogen.

Fra Sjelset står bakken opp til Jærbuskaret for tur. Forrige gang kom jeg opp med høy puls og tung pust.- Denne gang tok vi det mer med ro. Det gikk likevel greit denne gangen, oppover bakken. Både Einar og jeg kan ikke sies å være «ungdom».

Øverst i Jærbuskaret står det et skilt som viser at det er 3 kilometer til Bjursfjellet. Vi tok stien over til en ny gårdsvei, som vi fulgte til endes. (Veien mot Bjursfjellet tar av et stykke før.) I enden av veien går det traktorspor nedover mot kanten av Engjanemyrane.

Her var det isfloer over stien og vi måtte ut i myra – som selvsagt var frosset, for å komme bort til Skogsånå. Normalt er det lett å følge stien her, men videre et par hundre meter mot «Skogen» er det vanskelig å se stien enkelte plasser.

For oss ble det en liten pause ved «Skogen». Litt overraskende dukket det opp en kar på veien et stykke foran oss. Han tok stien oppover mot Lauvlia. Eller så vi ingen andre, og det var ikke spor nedover Urdådalen da vi gikk nedover,

Fra Skogen er det vei langs Engjavatnet og videre ved Bjødnalivatnet mot Bjødnali. Det bør være greit å finne veien fra Bjødnali og ned til den opparbeidete stølsveien ned mot Taksdalsvatenet. Fra der er det igjen skogsvei tilbake til parkeringsplassen.

Denne gangen ble det en skikkelig vintertur. I Jærbuskaret, med vinden midt i mot var det skikkelig kaldt. Bakken og myrene var steinharde, og fra Bjødnali og tilbake til bilen, ble det mer og mer snø som etterhvert så vidt dekket isen.

Vi hadde egentlig ikke problemer, men måtte gå utenom stien noen plasser for å komme forbi isen. Det ble likevel en skikkelig flott tur. Det var en stund siden Einar hadde gått ned Urdådalen, og han syntes det ble et kjekt gjensyn. Nå er dalen vel verdt en tur.

Turen denne dagen ble på 10 kilometer, og med litt glatte forhold tok det oss nøyaktig tre timer å komme rundt. Einar er den som har tatt dagens bilder - godt jobba.

Engjavatnet og Bjødnali og ned Urdådalen.

Vind og kaldt og is i stien.

Det er ikke vanlig at vinteren, med kulde og vind, varer en måned. Januar var usedvanlig tørr – og kald, og februar fortsetter med mye samme vær. Det kom riktignok noen fjoner på søndag. Det ble så vidt hvitt der snøen blåste sammen.

Vinden vil ikke gi seg. Når det i tillegg er kuldegrader, frister det ikke med tur på stranden. Det blir fort en kald fornøyelse. Broderen bruker Njåskogen som turområde. For egen del har det blitt noen runder rundt Gruda.

Den turen er for kort til å bli med i loggen, og selv om det tar godt over en time, og det er en bra bakke på rundturen, så blir det liksom ikke «tur», men trening. Det hadde passet å få vanlig vintervær, mellom 5 og 10 grader og regn.

Selv på turen rundt Gruda er det noen skikkelige si-svuller som jeg må rundt. På siste turen fra Gramstad vær det mye is nedover mot «Skaret». Det gikk egentlig greit å komme fram, men det hadde passet med mindre is.

Jeg gikk og tenkte på en tur ut fra Sælandsskogen. Det burde være mulig å ta fra Skaret og opp til Bjødnali. Det er jo grus elle asfalt på hele strekningen. Det er i hvert fall ikke is. Det ville muligens også være mulig å utvide turen ved å ta rundt Engjavatnet.

Selv med en runde rundt Engjavatnet ville det antakelig ikke bli mer enn 8-9 kilometer. I tillegg kunne det jo være vanskelig å komme over Skogsånå på grunn av is. Det fristet likevel med en tur, spesielt siden vinden gjorde det kaldt å gå på stranden.

Jeg pakket sekken, og tok på mer klær enn vanlig. Vindtett ytterst, både hodeplagg og hansker. Ekstra mellomplagg under Reconjakken. I sekken tok jeg med både te på termos og varm saft i isolert pose.

Jeg tok mot Sæland, men var ikke sikker på om jeg ville starte fra den vanlige plassen eller fra Skaret. Jeg kjørte rett forbi Skaret og videre mot Sælandsskogen uten å tenke meg om. Det ble den vanlige plassen denne gang også.

Det var andre biler enn min på parkeringsplassen. Utenom vinden var det jo ganske bra vær med sol inne i mellom, og Sælandsskogen er grei i vind. Jeg tok en liten tur oppover mot Stølssletta, men der var det store is-svuller i stien.

Det ble til at jeg tok mot Sjelset og bakken opp til Jærbuskaret. Det blåste skikkelig på toppen. Antakelig opp mot 14 m/sek, og med noen få kuldegrader ble det kaldt, men det ville jo bli bedre etter hvert.

På toppen bestemte jeg meg for å ta direkte mot Skogen. Det ville i så fall bli en vanlig tur, men i motsatt retning. Nedover mot Engjamyrene, var det masse is. Det var likevel greit å gå rundt. Skogsånå laget heller ikke spesielle problemer. Det stakk opp steiner i bekken og jeg kunne greit komme over, selv om det ble en litt annen plass enn vanlig.

Ved Skogen var dyra på plass i vinterkulden – uten å ha noen plass å trekke inn. Det virket kaldt. Jeg var i hvert fall glad for å ha på godt med klær. Som planlagt tok jeg turen bort til Bjødnali og fikk bildet av treet til broderen.

Jeg hadde hele tiden tenkt å gå veien tilbake til Sjelset og bilen. På vei ned fra garden, tok jeg en liten avstikker for å se om det var mye is ved den lille brua rett før Bjødnali. Det var ikke is i det hele tatt.

Jeg viste det hadde gått folk oppover Urdådalen, og la raskt om planene og tok stien nedover Urdådalen og mot Taksdalsvatnet. Det var bare en plass jeg måtte ut av «veien» for å komme rundt en issvull.

Midt på den issvullen sto det ei jente som var på vei oppover. Jeg møtte også andre på tur denne dagen også. Det kom et par i mot, og nede på parkeringsplassen snakket jeg med en kar som også ville opp Urdådalen til Bjødnali.

Med noen ekstra avstikkere, ble turen på omtrent 10 kilometer, og med noen små stopp og litt frem og tilbake, tok det meg nesten tre timer. Det var en kald og vindfull tur. Det var likevel kjekt å være på tur uten sand.

En langtur i sjøkanten fra Bore til Hellestø.

Fortsatt vinter med kuldegrader og vind.

Det er fortsatt vinter. Siste turen gikk i det vanlige terrenget ut fra Gramstad, og der var det en hel del is i stien. Det var greit å komme fram, men det tok mer tid enn vanlig. Det var likevel greit å få sjekket at jeg fortsatt kan utfordre forholdene og komme meg på tur på tross av «litt» is.

Nå er det ikke lenge til Bestyrerinnen og jeg skal på vår – etter hvert – vanlige tur til Gran Canaria. 14 dager i sol og sommer, med tur nesten hver dag. Det skal bli kjekt å igjen kunne gå i bare lite sommerklær.

Fra Puerto Rico er det en skikkelig bakke opp til platået inn mot «Norskeplassen» og de andre «plassene» videre i terrenget. Det er fortsatt bakker, men mesteparten av turene går i nok så flatt terreng, og enten på grusvei eller god sti.

Det er mer snakk om utholdenhet enn kondisjon på turen der nede. De blir ofte på 15 kilometer eller mer. Her hjemme er det en lang tur. Det kunne – på mange måter – passe bra med en sjekk av formen for slike lange litt flate turer før vi reiser.

Da passer det fint med en tur i sjøkanten, og gjerne på sandstrand. Slike forhold har jeg jo bare 5 minutter fra kjøkkendøra. Planen var å gå strekket fra Hellestø til Sandsenden som er det sørligste punktet på Borestranden og tilbake.

På vei nedover mot Hellestø, fant jeg ut at det egentlig er det samme hvor jeg starter, så lenge jeg likevel skal gå i samme spor begge veier. Det ville være likegreit å ta til Bore og så gå sørover før jeg snudde og gikk nordover mot Hellestø. Det ville spare meg for omtrent ti minutters kjøring...

På parkeringsplassen ved Borestranden var det kaldt. Det blåste ikke mye, men med en temperatur på 4-5 kuldegrader, ble det fort hvite fingre. Det gikk fort det første stykket sørover til Sandsenden. Nå kom vinden fra sørøst, slik at jeg hadde den fra siden på omtrent hele turen.

Heldigvis er det sanddyner som dekker for nettopp østavind. Det ble til og med litt varmt i sola, der vinden ikke fikk tak. Likevel ble det en kald opplevelse stor sett. Nå er det heldigvis ikke vanskelig å kle kulden ute, og jeg blir jo svett uansett temperatur.

Sola står alt merkbart høyere på himmelen enn rundt årsskiftet. Det er likevel mye «solnedgang». Jeg har funnet ut at telefonen takler slike bilder mye bedre enn fotografiapparatet. Det gjør om mulig en liten forskjell.

Nå har jeg gått denne turen et par ganger den siste tiden. Det er jo egentlig litt kjedelig å se strand og sjø. Det er jo likevel noen ting som gjør at jeg synes det er flott å gå her. Feistein fyr, gjør seg selvsagt alltid på bildene.

Helt nede ved Hellestø (selve støet) var det brent ned et område med nyperoser. Disse er uønsket, og ble antakelig plantet for å beskytte sanddynene. Nå er også marehalmen importert for å beskytte sanddynene, men den er ikke svartelistet.

Det hadde egentlig gått greit på turen. Det siste stykket på vei tilbake til bilen, kunne jeg kjenne at det – tross alt – hadde vært en ganske lang tur. Jeg vurderte å ta en ekstra tur til Fuglingene, men tilbake ved parkeringsplassen, virket det ikke helt greit.

Nå er appen på telefonen grei å ha. Den kunne fortelle meg at jeg hadde brukt omtrent tre timer på 15- 16 kilometer. Det er omtrent 5 kilometer i timen, men da nesten uten bakker. Farten er noe over 11 minutter på kilometeren. Noe som ikke er spesielt imponerende, når marsjmerke kravet er 9 minutter på kilometeren – med en sekk på 12 kilo pluss våpen.

Resasteinen, rundt til "Skaret" og til toppen av Dalsnuten.

En kald vintertur med mye is i stien.

Vinteren bare fortsetter. Det er kalde netter og så vidt opp mot null på dagtid – om sola får tak. Vinterforhold gir is i stiene, og jeg har holdt meg ute i sjøkanten for det meste. Strender er nok så sikre når det gjelder is.

Nå ble det en tur rundt Engjavatnet med Einar, og det gikk egentlig ganske greit. Det var is der vi gikk, men vi kom rundt de største svullene i stien. Det burde liksom være mulig å få en tur fra Gramstad også.

Siste turen fra Gramstad var den vanlige runden med fire topper. Det var en stund siden jeg hadde vært opp til Resasteinen og rundt til Skaret og opp til Dalsnuten. Det burde i hvert fall ikke være for mye is oppover mot Resasteinen. Den bakken ligger mot sør, og sola.

Denne dagen ville det fortsatt være kaldt, og Yr mente det ville blåse opp mot 7-8 m/sek. Noe som er skikkelig kaldt. Det skulle stort sett være overskyet, men med noen solglimt inne i mellom. En bra dag for tur – om det ikke var for isen.

Det var andre på parkeringsplassen ved Gramstad, men ikke mange. Det var nok for kaldt for de fleste, og av de som ville på tur, gikk nesten alle mot Dalsnuten. Jeg var alene oppover bakkene mot Fjogstadnuten denne dagen.

Jeg traff ikke et menneske på turen over Rindane. Først i bakken mot Resasteinen kom det en kar løpende nedover bakken. Jeg kravlet meg som vanlig oppover. Denne gangen mer forsiktig enn vanlig, Jeg sjekket for is før jeg satte foten ned...

Karen hadde god fart nedover på det bratteste, og så ut som om han ikke tok hensyn til is i det hele tatt. Jeg ønsket god tur. Det går selvsagt godt. Egentlig var det bare ganske lite is i stien oppover, og det gikk helt uten problemer å komme opp til skaret under toppen av Skjørestadfjellet.

For å komme fra Svarthålsleite og over til Sørdalsleite i bakken opp mot Resasteinen, går stien over Løemyr. Her var stien dekket av is, og jeg måtte gå rundt. Det fikk meg til å lure på hvor mye is det ville være på skyggesiden, nedover mot Skaret.

Rundt flyvraket var det is i stien, men greit. Nedover mot Skaret var det nesten en sammen hengende si-svull til der stien tar til venstre inn i skogen. Nå var det andre som hadde gått nedover denne bakken.

Det var en litt utydelig sti på siden av den vanlige «veien» - stien. Det gikk langt fra like greit å komme nedover bakken, men ute i terrenget var det ikke is. Inne på skogsveien mot «Skaret», var det tørt, og nesten sommerforhold.

Rundt Skreppå på vei fra Skaret tilbake til Sørdalsleitet, kom jeg i le for vinden og hadde sola i ansiktet. Det var skikkelig bra å kjenne at sola varmet. Det er fortsatt vinter, men det går mot varmere dager og vår.

Planen var å ta med Dalsnuten denne dagen. Jeg gikk stien over Svarthålsmyra og mot Kvitemyr under Dalsnuten. I Svarthålsmyra var ganglemmene helt dekket av is, og jeg måtte finne en vei rundt.

Det andre på vei oppover mot Dalsnuten. Jeg traff ingen på vei nedover, men på toppen var jeg helt alene. Det kom folk opp bak meg, men rundt toppen var det ingen. Det er ikke ofte jeg er alene på toppen av Dalsnuten.

Jeg burde ha lagt turen rundt Øvre Eikenuten for å se på det området hvor det hadde brent, men nedover bakkene fra toppen, fant jeg ut at det hadde blitt nok is i stien for en dag. Jeg gikk tilbake til bilen.

Det ble bare omtrent ti kilometer denne dagen, okke fullt så mange høydemeter som på den vanlige turen med fire nuter. Likevel brukte jeg opp mot 3 timer. Det gikk litt tid på å rote rundt utenfor stien.