Viglesdalen

En tur det er virkelig verdt å få med seg.

Det begynner etterhvert å bli en stund siden jeg gikk en tur inn i heia til en av Turistforeningens hytter. Våren er kommet, og det er bare snø opp mot 600 moh. Det gir mulighet for en tur til Viglesdalen som ligge på omtrent 420 moh.

Turen inn til Viglesdalen har vært en fast vårtur i ganske mange år. Det er ikke så ofte det er mulig å ta denne turen i april. I fjor ble det juni og sommer før jeg tok turen. Jeg venter vanligvis på godt vær. Det passer liksom best.

Det er en lang bakke opp til Hiavatnet og Viglesdalsvatnet, men det er noen greie plasser for stopp underveis. Det litt spesielle med turen innover til Viglesdalen, er den flotte stølsveien. Laget av svenske «slusker» en gang i begynnelsen av forrige århundre.

Veien kunne trenge litt vedlikehold et par plasser, men det er ellers greit å gå på – mye – stein. Det er jo litt spesielt å gå opp i heia på opparbeidet vei. Når det i tillegg er noen skikkelige fosser oppover – og jettegryte, så blir det en flott opplevelse.

Denne dagen var det i tillegg vår – og sol. Oppover sto bjørkene med museører, på vei tilbake senere på dagen, var de grønne og hadde små blader. I Le av vinden, og med sol ble det varmt og det fikke våren til å skynde seg...

Jeg startet så pass tidlig at det var bare en bil utenom min, og da jeg kom opp til Turistforenings hyttene, så var det et par jenter på den nyeste hytta. De gikk nedover mens jeg hadde pause i den andre hytta.

Oppover passet det greit å stoppe opp litt for å sjekke fossene, og ta noen bilder. Det er noen drøye bakker oppover, og selv etter flaten ovenfor Hedlestølsbrua, er det noen bakker før det er mulig å se innover mot Viglesdalen.

Denne dagen var det virkelig flott å komme opp i høyden å se innover. Det var topper med snø, blått vann og blå himmel, og så vidt litt grønt på marka innerst. Det var rene postkortet, og jeg måtte selvsagt ta noen bilder.

Planen var å ta en grei pause på hytta før jeg tok fatt på tilbaketuren. Det ble en time og vel så det, med te og kjeks og litt mat. Selv om det egentlig ikke var helt nødvendig der og da. Det ville være noen timer til jeg kom hjem.

Det er lettere og greiere å gå nedover bakker. Likevel mener jeg at jeg brukte omtrent samme tid opp som tilbake. Uten å regne stopp, ble det to timer både opp og ned. Dette er uten å regne med småstoppene underveis.

Det var en del folk på vei mot hytta. Noen jeg snakket med, hadde med to hunder og måtte da ta inn på den gamle hytta. Det vill likevel antakelig være folk på den nye også. Selv om jeg ikke traff noen som ville inn.

Tilsammen var det 19.000 skritt, og avstanden er oppgitt til 7 kilometer hver vei. Jeg fikk litt lengre avstand, men ikke mer enn 500 meter. Dette var en flott dag og det ble en virkelig fin tur.

Ulvarudlå

En flott vårdag med vind.

Etter Karten og Brusanuten, måtte det jo bli Ulvarudlå. Den er godt synlig fra Brusanuten og ligger på andre siden av riksveien og parkeringsplassen som jeg bruker for å gå til Ulvarudlå, ligger inn av Sikvalandsveien ved Tjåland.

Det var ingen andre biler på den lille parkeringsplassen innen for gården (Det er skilter som viser vei.) I sola ile av vinden var det bra, men jeg kledde meg for en vindfull tur. Yr mente det skulle blåse skikkelig.

Turen til Ulvarudlå, er en rundtur. Det er mange som parkerer på Aurenes og går rundt motsatt vei. Jeg tror nok også det er en del som bare går opp og ned samme vei. Rundturen er ikke på mer enn 7 kilometer, og er egentlig for kort til å bli med i loggen, men den har vært med noen ganger.

Jeg synes det er en flott tur, som går over noen heier oppe i høyden og som jeg synes er flotte. Turen går også forbi rester av flere utløer. Området må ha blitt mye brukt i tidligere tider. Nå er det bare noen rester etter bygningene.

På denne turen er det bare en topp, og selv om den er ganske høy – i forhold til de andre jeg vanligvis går til, så er den ganske grei å nå. Det er noen bakker opp, ovenfor Butjønna som for meg er litt utfordrende.

Det er egentlig ikke spesielt bratt eller farlig, men bart fjell og litt bratt på sidene er nok til at pulsen stiger. Bakkene oppover er også så pass bratte at det passer greit å stoppe opp for å tas noen bilder tilbake over Jæren.

Det skulle blåse opp mot 19 m/sek i kastene denne dagen. Dette var en av grunnene for å velge Ulvarudlå. Turen opp og nedover er for det meste godt skjermet for vind. Bare over toppen ville vinden få skikkelig tak.

Jeg ble litt overrasket da jeg kom opp til selve toppen. Det blåste litt, men langt fra så sterkt som YR hadde meldt. Det var helt greit å stå på toppen og ta bilder og beundre utsikten. Nede ved Tjålandsvatnet gikk det hvitt og det blåste adskillig sterkere der enn oppe på toppen.

Et lite stykke fra toppen går stien nesten forbi en mur opp mot en liten fjellside. Det er lite annet enn fjell og stein rundt, og muren ligger jo ganske høyt. Jeg kan ikke finne noen egentlig bruk for en bygning der. Men noen har lagt mye arbeid ned i muren.

Videre nedover mot Aurenes, er det hei, myr og stein. Det kan virke som langt fra folk, og jeg synes det er flott å få gå slik oppe i høyden, Nå er myrsøkkene vanligvis ganske våte, men denne dagen kom jeg over uten engang å bli våt oppe på skoene.

Nede ved Aurenes møtte jeg en annen turgåer. Den eneste på hele turen. Etter et lite stykke på vei, gikk turen langs vannet på en gammel ferdselsvei, og så er det den siste bakken opp mot bilen. Ingen lang eller bratt bakke, men nok til at det kjennes på slutten av en ganske kort tur.

Dagens tur ble bare på så vidt over 11.000 skritt, og det er ikke mer enn godt 7 kilometer. En kort tur til en topp, men egentlig en ganske fin tur.

En vårtur til Karten og Brusanuten.

Det var tørre forhold denne gangen.

Det er noen turer jeg går bare en eller to ganger i året. Ikke fordi de er vanskelige eller «tunge», men fordi de er ganske korte og ikke spesielt krevende. Korte turer går jeg oftest nær hjemmet. Enten på stranden, i sjøkanten, eller bare en rundtur ut fra kjøkkendøra hjemme.

En av disse turene jeg går sjeldent, er Karten og Brusanuten. Det er egentlig en ganske grei tur. Den går oppom to topper, og Brusanuten er ganske høy – i forhold til de lengre ute mot kysten. Toppen ligger på 430 moh, og det er jo tross alt noen høydemeter til toppen.

Turen er 9 kilometer og tar omtrent to timer. Det er etter hvert kommet en flott parkeringsplass nede ved Buevegen mellom Husavatnet og Mellomstrandsvatnet. For meg er det enklest å ta til Undheim og så opp mot Karlsbua og videre på 504 mot Bue.

Denne dagen var det bare en bil utenom min på parkeringsplassen. Det ville antakelig bli en ganske ensom tur – igjen. Jeg kunne se sporene oppover bakken, og de gikk samme vei som meg oppover mot Karten.

Fra toppen av veien, rett før det er mulig å se Kartavatnet, så går det en vei til høyre oppover. Oppe i bakken går det en sti (til venstre) som ender ut på toppen. Etter å ha tatt de vanlige bildnene, fortsatte jeg på veien ned mot Kartavatnet.

Først i skogen i enden av vatnet, blir det igjen sti, som jeg noen ganger har klart å miste. Siden stien gå over Kartabekken, så var det greit å finne stien igjen. Det er noen bakker oppover mot Bruraberget.

På Bruraheiå går stien rett mot Brusanuten, som stikker opp et stykke lengre framme. Det er noen myrer og våte partier vanligvis. Denne dagen var det så pass tørt at jeg kunne gå rett over. Det var bare bakkene oppover som ikke samarbeidet...

Fra en gjerdeklyver et lite stykke før toppen, er det mulig å kikke bort på det høyeste punktet i Hå kommune. Det er alltid greit å se ned på Hå. Det er fortsatt noen bakker opp mot toppen, og denne dagen var det andre der.

To jenter og en hund hadde søkt le bak varden. Vinden var kald, og for meg ble det bare en kjapp stopp for å ta bilder. Det blåste mer en da jeg var på Karten, og det ble kaldt i vinden. Det var helt greit å komme ned til Skådamyrane, og i le for vinden.

Traktorveien rundt Trodlaknuden og ned mot Fjæratjødnå er ikke mye brukt og jeg gikk forsiktig i steinene. Også myrsøkkene på vei tilbake mot Kartaviga og veien til parkeringsplassen var så pass tørre at det gikk lett å komme fram.

Det var flere biler på parkeringsplassen da jeg kom ned. Det var andre på tur likevel denne dagen. Turen rundt var på 13.500 skritt, og de ni kilometerne tok denne dagen litt over to timer. En helt grei tur, men så avgjort ingen langtur.

Til Bjødnali og opp Bjødnalia.

En litt annen vei mellom Bjødnali og Skogen.

Forrige gang jeg var på Bjødnali, snakket jeg med en kar som ville opp Bjødnalia mot Lauvlia. Han hadde gått der noen ganger, og mente det var en grei tur over fjellet. Jeg har jo kikket oppover lia noen ganger og lurt på om det ville være greit å gå der.

Med god værmelding, lite vind, sol og vår-temperatur, passet det med en tur ut fra Sælandsskogen. Bortsett fra at sola var godt gjemt bak skyene da jeg startet hjemmefra. I tillegg var det fortsatt kaldt på morgenkvisten.

Jeg håpet det ville bli varmere ut over dagen, men fant likevel fram en vinterlue. Jeg var muligens litt tidlig på tur. Det var ingen andre biler på parkeringsplassen da jeg kom. Nå ville jeg jo fort bli varm oppover bakkene mot Stølsletta og Vindskaret..

Det var kaldt inne i skogen. Tynne vanter, som jeg alltid har med, kom på, og jeg beholdt disse på, til langt oppe i bakken mot Håfjellet. Det var ikke engang spor oppover og heller ikke nede ved Moldtjørn. Det ble en ensom tur helt til jeg kom tilbake til Sjelset.

Ved Bjødnali, måtte jeg selvsagt opp å ta bildet av treet. Jeg kikket opp bakken og lurte på om jeg virkelig skulle ta meg oppover. Jeg er ikke helt god på å finne nye plasser å gå. Det passer liksom best med det jeg kjenner..

Når jeg i tillegg skulle ta turen alene, så var det ikke helt enkelt å starte oppover Bjødnalia. Det er en haug ett stykke oppe i bakken, og jeg skulle opp til i nærheten av den i følge mannen jeg traff. Det var mye bekk og myr og lite sti, men jeg kom meg opp.

For å komme mot Lauvlia burde jeg nok holde litt til høyre oppover og rundt en kant. Nå traff jeg på hva som så ut til å være en skikkelig sti, men den gikk mer mot venstre. Nå var det i utgangspunktet nok så likegyldig om jeg gikk den ene eller andre veien. Alt var like ukjent. Jeg forsøkte meg på stien.

Oppover og videre, kunne jeg «skimte» stien, men den «forsvant» også inne i mellom. Det hente et par ganger at jeg stoppet opp og kikket til både venstre og til høyre for å se hvor stien var. Og kikket ned bare for å kunne konstatere at jeg sto midt i stien.

Stien, eller mer rett – tråkket, tok meg oppover bakkene, utenom de bratteste kantene og over en kant til jeg kunne se ned til et vann – som også heter Moldtjørn. Det ligger litt oppe forbi Drabelen som igjen ligger øverst i skaret opp av Skogen.

Stien tok en sving opp forbi tjørnet. Det var antakelig umulig å gå helt nede ved vannet. På andre siden så jeg stien mellom Skogen og Lauvlia. Det ble likevel en liten «omvei». Det var et gjerde i veien. Jeg måtte opp til gjerdeklyveren for å komme over.

Jeg hadde brukt tid på det lille stykket mellom Bjødnali og gjerdeklyveren. Det går ikke fort oppover bakkene, når jeg samtidig skulle forsøke å finne best mulig vei. Det lille stykket jeg gikk utenom merket sti er neppe på mer enn et par kilometer (1,5 km i luftlinje)

Oppe i heia uten le for vinden var det kaldt. Så snart jeg kom nedover mot Skogen ble det varmere, og inne i det lille skogholdet ved Bukkatoa, var det sommervarme. Det ble en skikkelig vårtur innover mot bilen.

Ved ånå var det grønnere enn forrige gang, men fortsatt var det stor sett bare knopper, selv om de var i ferd med å springe ut. Det hadde vært en skikkelig flott tur. Jeg hadde gjort noe som for meg er litt utfordrende, og kommet på nye stier og steder.

Nede ved bilen kunne jeg se at jeg hadde gått 16.800 skritt, og turen hadde tatt nok så nøyaktig tre timer. Den var likevel på ikke mer enn 10 -11 kilometer.

Fjogstadnuten, Resasteinen, Dalsnuten og Øvre Eikenuten.

Fortsatt ikke spor av "litle Risasteinen".

Denne dagen så jeg for meg en litt kapp og grei tur. Uten for mange bakker og helst ikke på de høyeste toppene. Værmeldingen mente det ville bli en litt overskyet dag, helt uten nedbør på dagen , men fortsatt skulle det blåse.

Jeg tenkte på å ta om Fjogstadnuten over Resasteinen og ned til Skaret og videre til Dalsnuten og så tilbake til bilen. Det ville selvsagt være mulig å sløyfe Dalsnuten – og legge til Øvre Eikenuten om det kunne passe.

Nå er det mulig å legge inn en liten ekstra sløyfe på denne turen. Oppe på Skjørestadfjellet, like ved flyvraket, der stien nedover mot Skaret starter, er det mulig å gå nordover på noen småtopper og ende ut på en skogsvei som går tilbake til stien mot Skaret.

Jeg bruker også å gå denne veien når jeg skal ned til Dalevatn og videre. Bortover toppene er det store varder som viser vei, selv om stien ikke viser mye på berget. Det hjelper selvsagt å sjekke på kartet for å finne skogsveien i begynnelsen av skogen.

Det var en god del andre biler på Gramstad da jeg kom. Det var også mange spor oppover mot Fjogstadnuten, men få folk. Jeg så en kar på toppen Fjogstadnuten da jeg gikk forbi, men ellers var jeg alene bort til Svarthålsleitet.

Stien mot Sørdalsleitet og Resasteinen går over Løemyr på ganglemmer, men denne dagen var det egentlig tørrere enn jeg hadde ventet. Jeg har noen ganger kikket etter rester av løe på Løemyr, men aldri sett noen. De burde jo være der.

Bakkene opp til Resasteinen og videre mot toppen av Skjørestadfjellet, er fortsatt bratte, og for meg ganske krevende, selv om jeg ikke lenger synes det er en spesielt «utsatt» sti. Jeg måtte bestemme meg om jeg ville legge turen om småtoppene bort til skogsveien og gå veien om Midtskarsmyra tilbake til stien mot Skaret.

Oppover bakkene mot Fjogstadnuten hadde det dukket opp små røde flagg langs stien. Det var ikke flagg videre opp til Flyvraket. Forrige gang det var Sandnes Ultra, så gikk det merket rute over småtoppene og videre ned til Dalevatn.

Jeg lurte på om det denne gang var bare merket rute på veien over Midtskarmyra mot Dalevatn. Det var i hvert fall ikke flagg over haugene da jeg gikk der, og heller ikke videre på skogsveien, men da jeg kom bort til stien fra toppen og ned mot Skaret, dukket det opp flagg igjen.

Noen må ha merket rute opp mot Skjørestadfjellet i tiden mellom jeg var på toppen og til jeg kom ned til stien igjen. Fra Skaret og videre under Skreppa og tilbake Sørdalsleitet, var det heller ikke flagg.

Det satt en kar ved skiltet som viser vei mot Resasteinen og mot Dalsnuten/Fjogstadnuten. Han lurte nok litt på hva jeg gjorde da jeg fortsatte nedover bakken i skaret. Den eneste stede der det ikke var merket sti. Denne gangen var det en litt utydelig sti ned til den «gamle» stien mellom Resasteinen og Kvitemyr.

Jeg tok ikke ned mot myra, men gikk opp (på en umerket sti) mot Dalsnuten. Det var ingen andre i trappa på nordsiden da jeg kom dit, og bar noen ganske få folk på toppen av Dalsnuten. Forrige gang var jeg alene.

Da jeg gikk nedover på sørsiden, kom det en kar bakfra. Han holdt høyere fart en meg nedover mot trappene. Han bar på en sekk på minst 15 kilo. Trening, sa karen og for forbi – mot Øvre Eikenuten. Med en sekk på omtrent 5 kilo, kunne jeg jo ikke la være å ta etter – mot Øvre Eikenuten.

Jeg klarte nesten å holde følge bortover flyene og over småtoppene, men karen tok med selve toppen, mens jeg snek meg forbi og gikk direkte mot bilen. Bakkene nedover mot Gramstadtjørnet gikk greit...

Tilbake ved bilen kunne jeg sjekke telefonen, og det hadde blitt 16.000 skitt, og omtrent 11 kilometer. Turen denne dagen hadde tatt meg litt i underkant av tre timer. En helt grei tur, som jeg nok kommer til å gå flere ganger.

Bjursfjellet og Urdådalen.

En grei langtur.

Det er en tur fra Sælandsskogen jeg har tenkt på en stund. Tidligere i år gikk jeg opp til Bjursfjellet og så rundt Engjavatnet , ned Urdådalen tilbake til bilen. Det var en skikkelig flott tur, og egentlig ikke for lang, selv om det ble opp mot tre og en halv time på beine.

Med mye vind og dårlig vær har det manglet den gode dagen for å gjenta denne turen. Endelig så det ut som det skulle bli mulig, selv om det skulle blåse ganske sterkt. Vinden ville komme fra sør, og jeg mente at mye av turen da ville gå i le av de verste vindkastene.

Fortsatt var jeg så pass i tvil om jeg burde ta turen at jeg også denne gangen startet opp fra Sælandsskogen og gikk mot Sjelset for å ta bakken oppover. Skulle det blåse for mye, eller skulle formen være for dårlig kunne jeg bare ta en vanlig runde rundt Engjavatnet.

Jeg hadde også lyst til å sjekke den snarveien jeg fant forrige gang. Da gikk jeg ned mot Bukkatoa fra «Den søta håla» fra Sollkjen. Jeg fant en ganske grei sti rett over en liten myr og kunne følge den helt end til flaten ved Bukkatoa.

Fra parkeringsplassen i Sælandsskogen og bortover mot Sjelset, er det grei vei, men denne dagen ble det stopp et par plasser. Her var det vår med mer en knopper på buskene. Det er ikke mange dager til det er helt grønt langs ånå.

Oppover bakken fra Sjelset til Jærbuskaret, fikk jeg vinden på meg. Den var ikke spesielt sterk, men bakke og motvind, gjorde det ganske tungt. Det kan merkes at pusten ikke er den samme som for noen år siden.

Nedover mot Engjamyrane, blåste det ganske godt. Litt nede i bakken kom det ei jente i mot. Hun hadde jeg truffet forrige gang jeg gikk denne turen. Da på toppen. Hun hadde selvsagt ikke hatt store problemer med å gå opp den bratte stien og så ned mot «Den søta hålå».

Kunne hun klare å komme til toppen av Bjursfjellet denne dagen, så burde det være mulig for meg også. Jeg tok fatt på bakken oppover, og møtte to andre som også hadde vært på toppen. De mente de aldri hadde vært ute i sterkere vind enn det de hadde opplevd på toppen.

Det blåste selvsagt ganske bra helt øverst, og vindkastene var sikkert godt over 20 m/sek. Likevel var det for meg ikke helt «ekstremt». Det gikk greit. Nedover bakkene mot «Den søta hålå» kom det flere som ville til toppen denne dagen. Det var faktisk ganske folksomt – på tross av vinden.

Nede i bunn av bakken og bare noen meter etter porten, tok jeg mot Bukkatoa, og fant den samme stien som forrige gang. Jeg tror ikke det blir like lett å finne fram der når gresset er på plass senere på året, men jeg får muligens forsøke.

Etter en grei tur til Skogen og videre til Bjødnali, traff jeg en kar da jeg stoppet opp for å ta bildet av treet ved Bjødnali. Han var på vei fra Bjødnali og direkte mot Lauvlia. Jeg fikk noen tips om stien over.

Karen var på en vanlig langtur og skulle fra Sælandsskogen, oppom både Edlandskulå og Sikvalandskulå før han var ferdig for dagen En skikkelig langtur på minst 6-7 timer. (Og han var ett år eldre enn meg....)

En vårtur i Urdådalen er en flott opplevelse. Denne dagen var det litt sol, og jeg fikk med meg både bekkene som fosset nedover, med trær og busker nesten grønne rundt.

Her tror jeg, at om jeg bare blunket med øynene et par ganger så kan våren omtrent være over i Urdådalen. Her går det fort om det blir varmt og sol.

Nede ved bilen kunne jeg se at jeg denne gang hadde gått omtrent 20.000 skritt og at jeg hadde brukt omtrent tre og en halv time. Turen er likevel på ikke mer enn 14 - 15 kilometer.

En litt uvanlig tur med fire topper fra Gramstad.

Sterk vind over Kulheia.

Denne dagen ville jeg ta den «nye» standard turen fra Gramstad. Forrige turen var den «gamle» - rundt Lifjellet. Jeg bruker omtrent like lang tid på disse turene, og det er i hvert fall ikke mindre høydemeter på den «nye» med fire topper.

Det virker likevel som om fire topper fra Gramstad er enklere, og etter mange år og virkelig mange turer rundt Lifjellet, har jeg liksom gått den turen. Den nye fra Gramstad, vil antakelig vare noen år, til jeg finner en ny.

Jeg starter jo med Mattirudlå og går så over Kulheia til Bjørndalsfjellet. De fleste går opp inn til Paradisskaret og så opp Rindå til Mattirudlå. Jeg går opp veien og stien mot Bjørndalsfjellet og inn Bjørndalsmyra og så opp mot Mattirudlå.

Jeg hopper som regel over den siste oppstigningen til selve toppen. (Det samme gjør jeg ved Fjogstadnuten – går forbi.) Da jeg begynte å gå denne runden, syntes jeg det var nok bakke opp Rindå, og gikk bare direkte videre mot Kulheia.

Det står kuheia på kartet, men lokalnavnet er Kulheia, og det er jo noen «kuler» bortover mot Bjørndalsfjellet. Jeg har ingen tro på at det rette navnet vil komme på kartet, men jeg kommer til å bruke det.

Denne dagen var det meldt oppholdsvær og noe sol, litt vind, men stort sett godt turvær. Det var ikke mye sol å se da jeg ruslet oppover bakkene mot Bjørndalsmyra. Jeg trodde det ville bli en overskyet dag, men ellers greit.

Oppe mot Mattirudlå, kunne jeg se innover. Det kom mørke og sinte skyer seilende. Skikkelig mørke, med nedbør så det ut som. Om jeg var heldig – og det så ut slik, så ville jeg gå i mellom de verste skyene, der det var noen glimt av blå himmel.

På toppen – selvsagt – av Kulheia, fikk jeg været over meg som sluppet ut av en sekk, med litt nedbør, men med sterk vind. Jeg vet ikke om den «sekken med dårlig vær» inneholdt «storm» som er gjennomsnittsmåling i ti minutter, men det jeg fikk på meg var langt mer enn kuling.

Jeg lurte på å sløyfe toppen av Bjørndalsfjellet, men da jeg så en kar oppe på toppen, måtte jeg jo forsøke meg. Det var fortsatt vind øverst, men på langt nær av samme styrke som da jeg krysset Kulheia. Det blåste antakelig ikke mer enn 14-15 m/sek.

Nedover mot veien og bakkene oppover mot Fjogstadnuten, klarte jeg å fortrenge kampen mot vinden over Kulheia, og satset på komme rundt som vanlig. Nedover mot Kvitemyr, fant jeg ut at denne gang ville jeg prøve den umerkede veien oppover mot Dalsnuten.

Det betyr en liten tur over Kjyrkerinda og så ned og opp til stien fra Dale. Det er ikke en kortere tur enn om jeg går helt ned til Revholstjørn, men det betyr litt mer sti og mindre folk. Denne dagen var det omtrent ingen andre i bakken.

Det kom en kar nedover, og da jeg kom til trappene på sørsiden kom det også noen i mot. På toppen av Dalsnuten var jeg denne gang helt alene. Det satt ingen bak varden og først et godt stykke nede i bakken traff jeg andre.

Det ble 16.000 skritt på disse 11-12 kilometerne. Til min overraskelse hadde turen gått unna på omtrent vanlig tid – litt under tre timer.