En grei runde fra Gramstad med fire topper.

Tåke til å begynne med, sol til slutt.Selvsagt betyr været – og værmeldingen mye for når og hvor turen vil gå – eller om jeg blir hjemme. Denne søndagen skulle det i utgangspunktet være rimelig bra vær. Det var i hvert fall ikke snakk om nedbør.

På morgenen var det tåke og lett yr hjemme, og det så ikke ut som om været ville bli svært mye bedre med det første. Nå hadde jeg håpet på bedre vær – som egentlig var meldt.

Planen var å ta til Gramstad å gå en runde der. Jeg tenkte på å ta turen mot Resasteinen og videre rundt til Skaret og så oppom Dalsnuten før jeg tok mot bilen. En ganske kjapp og grei tur på omtrent to og en halv time.

Litt yr, har jeg overlevd før, og det var jo nesten ikke vind å snakke om. Jeg fulgte planen og tok mot Gramstad. Det var tørrere innover. Etter en stund sluttet vindusviskerne å gå. Det ble bra vær, men tåka hang nedover toppene, og det var ikke mye utsikt fra Dalsnuten.

Oppover bakken fra parkeringsplassen ved Gramstad, ombestemte jeg meg, og tok videre oppover mot Bjørndalsmyra. Og inn i tåke, og det kom vann fra buskene jeg kom bort i. Det kunne bli en fuktig tur.

Innover myra var det mye vann i stien. I tillegg var stien oppgått av dyra som nå heldigvis ikke lenger var ute. Det ble sorpe til langt opp på leggen, og jeg gikk ganske forsiktig.

Det var lite vits i å gå helt opp på Mattirudlå. Ved skiltet snudde jeg og tok over Kulheia mot Bjørndalsfjellet. Det dukket opp andre i tåka. Ei jente var ikke helt sikker på stien, og tok følg ned til stidelet.

Jeg måtte jo opp til toppen, selv om det ikke var mye utsikt den dagen. På toppen var det andre, også de litt usikker på veien, men de kom etter nedover bakkene. Det var også andre på vei nedover – som jeg aldri helt tok igjen.

Nede i bakken kom det en liten familie i mot , og jeg kikket meg tilbake for å sjekk om de ville få sett noe fra varden. Da kunne jeg se at tåka hadde lettet og varden var godt synlig.

Nå var skydekket høyere enn stien videre, men det var fortsatt ikke spor av sol. Først da jeg kom forbi Fjogstadnuten og opp på Rindane, fikk jeg se sol – over Stavanger. Det kunne se ut som det ble oppklaring fra vest.

Jeg var i utgangspunktet ikke sikker på om jeg skulle ta bort og opp til Dalsnuten, men jeg tok mot Kjyrkerindå og videre mot stien fra Dale til Dalsnuten. Den stien var mye mer sorpet enn før, antakelig mer brukt.

Det ble en grei tur oppom toppen. Det var selvsagt ganske mange andre på tur, men de fleste går antakelig opp på sørsiden og jeg bruker trappene på nordsiden både opp og ned.

Jeg brukte tre-fire minutter lengre tid en normalt på turen opp til Bjørndalsfjellet, men totalt gikk turen omtrent som vanlig. Denne gang på noen minutter mindre enn tre timer. Totalt ble det omtrent en mil og litt over 15.000 skritt og det ble etter hvert en ganske fin tur.

Fra Blåfjellenden tilbake til Hunnedalen i sol.

Virkelig bra vær i slutten av oktober.Det blir som oftest bare et innlegg i logen fra en tur til Blåfjellenden. Tilbaketuren blir ofte bare nevnt med noen ganske få ord. Denne gangen var forskjellen på turen innover i heia og turen tilbake så pass stor at det blir to innlegg.

Etter en heller våt tur innover håpet jeg Yr ville få rett og at det ville komme litt sol på morgenen og opphold videre ut over dagen. Det ville i så fall bli vesentlig bedre enn være dagen før.

Jeg var ute i et nødvendig ærend på natta, og da var det fortsatt 5 grader. Det var langt fra vinter. Det kunne se ut som om tilbaketuren ville kunne gå i bra vær. Det kunne til og med bli en fin tur.

Nå kommer dagslyset ganske tidlig og da jeg sto opp var det omtrent vanlig dagslys. Bortsett fra at sola fortsatt var bak fjellet i sørøst. Det var en god del blå himmel, og bare lette skyer ellers.

Ut over morgenen klaret det opp og sola skinte omtrent fra blå himmel. Det som så ut til å bli en grei dag ble til en virkelig flott morgen. Temperaturen steg til omtrent 10 grader, 600 meter over havet helt i slutten av Oktober.

Jeg fikk det plutselig travelt med å gjøre ingen ting. Det var en så pass flott dag, at jeg la arbeid ned i å virkelig nyte dagen og forholdene. Sola skinte inn vinduene, og det minnet mye mer om sommer enn om snart vinter.

Nå var det selvsagt noe som måtte gjøres. Gulv blir ikke rene av seg selv, og det ville jo være greit om det var ryddig og rent i uthuset. Det var ikke arbeid, men ting som fikk meg til å sette pris på dagen og oppholdet.

Nå kunne det lett bli siste gang jeg er inne denne sommersesongen. Været vil selvsagt avgjøre om jeg kan komme innover flere ganger. Det hender en del år at siste turen går i slutten av oktober.

Denne dagen var det ikke antydning til vinter. Det var kjekt å oppleve høy temperatur og nesten vindstille. Pytten utenfor annekset lå speilblank. Sola sto onn døra og det ble varm. Jeg kunne tenke meg å bli lengre.

Nå forsvinner dagslyset ganske fort. Alt lenge før 6 kommer mørket, og det vil kreve hodelykt for å gå ute. Jeg har lykt med, men jeg prøver å komme over heia i dagslys. Eller som denne dagen i sol.

På et tidspunkt måtte jeg jo pakke sekken og komme meg avgårde oppover bakken mot Hunnedalen. Det var vanskelig å bryte opp. Ved å telle timer bakover fra 5-6, fant jeg ut at jeg i hvert fall burde ha startet i to tiden.

Alt i halv ett-tiden var alt på stell og sekken pakket. Sel på en perfekt dag, får jeg for meg at jeg må komme meg avgårde. Nå ligger bakken oppover i skygge. Jeg kunne godt ha klart meg uten jakken. Jeg ble svett oppover.

Oppe i heia, var det sol og blanke vann som dominerte. Det ble en god del stopp underveis, både for å ta bilder, men også for å se på naturen. Nå har jeg travet denne stien noen ganger, og det burde ikke vøre mye «nytt», men denne dagen var det virkelig noe å få med seg.

En dag som denne burde egentlig mange flere få gleden av å oppleve. Det kom to jenter i mot. De hadde hatt en varm tur oppover bakkene i sola, men fikk litt andre forhold da de kom over kanten og fikk trekken i mot.

Nesten nede ved bilen ble det en stopp ved en hytte for en prat. Sola skinte , slik at jeg ikke ble kald – til den forsvant bak åsryggen. Det tok ikke lang tid før jeg kjente at det ikke er sommer. Nede ved bilen viste termometeret 7 grader.

Som vanlig ble det nesten 15.000 skitt på turen mellom Blåfjellenden og Hunnedalen. Selv om jeg tok det med ro og stoppet noen ganger, gikk turen unna på godt under tre timer.

Til Blåfjellenden i yr og regn.

Det ble en litt "sur" tur innover.
Det nærmer seg raskt månedsskiftet oktober/november, som er et vanlig skille mellom sommersesong og vintersesong for meg. Det vil si at i november blir det en tur inn til Blåfjellenden omtrent i 5 av 10 år.

Når det nærmer seg månedsskiftet blir værmeldingen sjekket ganske ofte, og den endrer seg også ganske ofte – selv bare i løpet av et døgn. Ofte er det mindre endringer som vindstyrke og temperatur, men noen ganger går det fra regn til sol.

På onsdag hadde yr «ombestemt seg» og mente at det ville bli bra vær fremover. Det vil si temperaturen kunne gå ned mot null på natten på Blåfjellenden, men stien mellom Hunnedalen og Blåfjellenden, går 300 høydemeter høyere.

Siden jeg ikke er spesielt glad i vinter og glatte forhold, prøver jeg å holde meg på beina. Jeg unngår de glatte gangveiene og is om jeg kan. Torsdag til fredag, ville det være ganske høy temperatur, selv om det kunne komme noe nedbør på torsdag.

Nå skulle det bli enda bedre vær på lørdag, med mer sol, men da med lavere nattetemperatur, nesten ned mot null. Noe som altså er ganske vanlig så sent på året om det klarer opp og blir sol.

Forrige uke, da jeg overnattet fra fredag til lørdag, var det en del folk på hyttene uten om meg. Denne uka var det nesten ikke noen bestillinger, og ingen for natt til fredag. Det kan godt komme andre – som ikke har bestilt.

Selv om det bare var snakk om lett regn mellom 0,2 og 0,3 millimeter i timen, pakket jeg for regn. Det vil si to plastikkposer på alt som ikke bør bli vått. I tillegg ble det klær for regn og kalde forhold med mellomlag og vinterlue.

Jeg ble litt overrasket over å se spor innover. Selv om jeg startet ganske tidlig, så var det altså andre som var på tur enda tidligere. Jeg lurte litt på om det var kjentfolk som ville innover, og det ville jo være kjekt med litt selskap.

Det ble en tur innover, med litt verre forhold enn jeg hadde sett for meg. Det var vind – midt i mot, og temperaturen ned mot 7 grader. Når det i tillegg kom noen regnbyger – som avløste yr, ble det litt surt inne i mellom.

Marka var gjennombløt, og det var mye vann i Fossebekken. Vannet i vaet, øverst i bakken opp av Blåfjellenden, gikk godt opp på støvlene, men uten at jeg fikk vann over kanten. Nå hadde jeg på de gamle ALFA Impact, som lekker litt. De helt nye Impact 2 sto hjemme.

Nedover bakkene gikk jeg virkelig forsiktig. Det var så pass sleipt, at jeg holdt igjen for ikke å gli ute. Det ok tid denne gangen, for å komme inn til hyttene. Det luktet røyk da jeg nærmet meg. Sporene jeg så, tilhørte en kar som ville ligge over til neste dag.

Det ble de vanlige 12.500 skrittene på den 8 kilometer lange turen, som denne dagen tok meg omtrent tre timer. En litt sur tur, men det er jo greit å få med noen turer i regnvær også.

Fra Bore til Sele havn med nye sko.

Sterk vind i mot på vei sørover.

Fra parkerinsgplassen og sørover.

Det har vært noen dager uten tur, eller bare korte turer. Været får ta en stor del av skylda, men det har også vært en litt høy dørstokk. Det er liksom lettere å være inne og se på det dårlige været enn ute.

Denne dagen ville det også være en samling av gamle naboer, og jeg prøver å møte opp om det kan la seg gjøre. Onsdagen , som disse samlingene er på, blir det ofte derfor «bare» en kjapp og kort tur rundt Gruda.

Mot Sandsenden i sørenden av Borestranden.

Den turen er på omtrent 8 kilometer og tar godt under to timer, og turen går for det meste på vei, delvis med asfalt. Nå er det en grei bakke på den turen, som får pulsen opp noen hakk.

Jeg kunne i grunnen tenke meg en litt lengre tur, og siden vi har satt klokka tilbake til normaltid, så er det lyse morgener. Det vil være greit å starte så pass tidlig at jeg vil kunne nå samlingen.

Moldvika på Hodne.

Nå lå det i tillegg et par nye ALFA Impact 2 i en eske på utstyrsrommet. Det kunne passe greit å teste disse på en tur som ikke er alt for lang. En gang i tiden dro jeg på et par med sko i sekken på første tur for et par med fjellsko.

Jeg kunne jo gjøre noe tilsvarende og på den måten, helt greit komme hjem – uten ømme eller såre føtter på grunn av nye sko. Nå pleier Alfa Impact å være skikkelig greie å gå på, selv om de er helt nye.

Moloen på Reve havn.

Da jeg sjekket værmeldingen på morgenen, skulle det komme regn fra 11 av. Det kunne passe å gå i sjøkanten – rundt Gruda ville det i hvert fall bli en våt tur – om YR fikk rett.

Jeg pakket sekken – med et par lave sko, og tok ned til Bore, for å gå sørover til Reve havn. Det blåste – imot. Yr mente det ville blåse opp mot 14-15 m/sek, noe som tilsvarer stiv kuling.

Klopsteinstangen med Klopsteinen.

Det er lite å gjemme seg bak på vei mellom Bore og Sele Havn. Til å begynne med var nok vinden svakere enn stiv kuling, men etter hver blåste det ganske kraftig på de mest utsatte stedene.

Det ble en tur sørover i «motbakke». Jeg gikk nesten hele tiden med ganske høy puls, bare for å holde en vanlig fart. Det ble likevel ingen pause ved Sele havn. Jeg snudde og startet på turen tilbake. Alt ble så meget bedre – med vinden bakfra.

Båtstø ved Skiftetangen.

De nye skoene (ALFA Impact 2) viste seg å holde hva de lovet. Det var ikke nødvendig å «gå inn» disse skoene heller – som også med den gamle modellen. Helt til å begynne med var de litt «trange», men ble fort ganske «normale» og greie å gå med.

De var faktisk så gode på foten at jeg sterkt vurderte om jeg skulle bruke disse skoene på neste tur innover i heia. De gamle holder jo en stund til, men disse nye passer mer på foten. Selv etter bare en kort tur.

Nyperosebusker.

Med vinden bakfra, ble det jo en grei tur nordover.- Halvveis kom det noen dråper, og det kom litt regn i det jeg nærmet meg bilen. På vei hjem regnet det skikkelig, og hadde jeg tatt turen rundt Gruda, ville det ha blitt en regnfull tur.

Dette er jo en kjapp og grei tur på 12.500 skritt, og på litt under 10 kilometer. Denne dagen, med sterk vind i mot på vei sørover, brukte jeg litt over to timer.

Tur til Blåfjellenden på tross av advarsel om sterk vind.

En flott tur sent på høsten.Etter som årene går, har balansen blitt litt dårligere, og den siste tiden har jeg fått erfare at det kan være vanskelig å holde seg på beina. Nå var det ikke balansen som gjorde at jeg fikk ødelagt en finger, men noen fall har gjort meg litt mer forsiktig.

Tilsammen har disse episodene gjort meg litt skeptisk til å ta innover mot Blåfjellenden. Selv om det ikke er en lang tur innover i heia, så er det ikke mange andre på tur midt i uka. De siste ukene har det blitt en tur innover fredag til lørdag, og da pleier det å være andre.

Nå var jeg ikke helt sikker på om jeg burde ta turen. YR – og Storm, varslet sterk vind i kastene, og det skulle være ganske kaldt. Med nedbør i tillegg hadde jeg i hvert fall holdt meg hjemme. Vind, regn og lav temperatur, er en kombinasjon jeg ikke vil ha på tur.

I tillegg begynner det å bli ganske sent i sesongen. Vi er alt i slutten av oktober, og jeg regner med at min siste tur innover går enten i siste uka av oktober eller – vanligvis – i første uke av november. Det er været som bestemme – selvsagt.

Det kunne lett bli den siste turen innover dette året, og litt på tross av værmeldingen , satset jeg på å komme inn. Det ble en tidlig start, da meldingen lød på sterkere vind ut over dagen. Andre må ha vært i gang tidligere enn meg, for bare et lite stykke oppe i bekken kom det et par i mot som hadde vært på Blåfjellenden.

Det var ingen andre å se innover, men vinden var i grunnen ganske moderat, og i tillegg kom den bakfra. Jeg hadde ikke dråpen av nedbør, og bakken var for en stor del tørr. Det var greie forhold til å være så sent i sesongen.

Inne på annekset var det langt under 10 grader. Det ble bålfyring i ovnen mens jeg tok den vanlige runden i uthuset og i hovedhytta. Jeg kan ikke si at de siste gjestene hadde gjort en spesielt god jobb med rengjøringen.

Den natta blåste det skikkelig. Det rutlet i plankene under hytta og ulte litt i pipa, og en ledning slo av og til i veggen. Det ble lite skikkelig søvn, og jeg sto opp tidlig. En melding fra Bestyrerinnen gjorde at jeg også tok ut i ti-tiden. Da skulle det blåse minst.

Opp bakken laget vinden små problemer. Den kom fra sørøst, og bakken ligger i le. Over toppen blåste det ganske kraftig, opp mot 16-17 m/sek. Bortover de åpne flyene øverst, måtte jeg kjempe litt mot vinden, men det var langt fra at jeg hadde problemer.

Jeg vet ikke hvordan de kommer fram til vindhastigheten i «kastene», men det var langt fra de opp mot 20 m/sek som meldt, og jeg hadde små problemer med å komme over heia. Spesielt siden det fortsatt var tørre forhold, og ikke nedbør.

Nå hadde jeg regn på bilruta nedover Øvstebødalen mot Byrkjedalstunet, men sola skinte da jeg kom hjem. Det hadde vært en mer en grei tur denne gangen. Stort bedre være enn det jeg hadde, - minus noen få skritt med skikkelig vind over kantene, er vanskelig å få i slutten av oktober.

Som vanlig ble det 14-15.000 skritt hver vei. Det gikk en god del senere enn vanlig. Jeg brukte nesten tre timer både innover og tilbake. Vinden må likevel ha gjort litt utslag.

Rundt Engjavatnet i følge med Einar.

En lang tur for noen, og en grei tur for begge.Jeg foreslo en tur fra Sælandsskogen for broderen. Han var ikke sikker på om det ville passe, men ville gi beskjed før jeg dro til parkeringsplassen. Jeg tok også kontakt med Einar, og han ville være med, men også han måtte sjekke om det var andre ting på lur.

På morgenen meldte broderen at han dessverre ikke kunne bli med, mens Einar ville være klar for tur klokka 11 – som vanlig. Det var ikke så lenge siden vi hadde gått denne turen, men værmeldingen mente det skulle blåse ganske kraftig.

Turen rundt Engjavatnet går mye i skog, og slik vi går rundturen er det bare i Vindskaret – mellom Håfjell og Sælandsfjellet, og i Jærbuskaret østavinden får tak, og det er så pass få meter vi går der, at vind ikke lager problemer.

Einar og jeg gikk den vanlige veien oppover mot Stølssletta og Vindskaret, men for meg ble det ikke noen tur opp til Håfjelltoppen. Vi traff en kar som hadde gått opp den bratte stien – som starter omtrent bak opplysningstavla. Han fortalte at det denne dagen var tørt i myra.

Nede ved Moldtjørn, var greina som viser hvor mye vann det er, et lite stykke over vannflaten. Det gikk helt greit å gå ute i myra og oppover mot den lille brua, i stede for å klatre ute i ut og steiner. Det sparer litt tid.

Oppe ved Bjødnaligarden snakket vi med bonden som holdt på å samle inn sauene. Han hadde 5 sauer ved garden, men manglet fortsatt fem utenom disse. Vi gikk videre mot Skogen. Han tok i vei oppover bakkene for å se etter resten av dyra.

På vei mot Skogen, snakket Einar og jeg om turen. Han mente denne rundturen, som han etter hvert har gått noen ganger, er en ganske lang og tung tur. Han blir likevel med fordi turen i seg selv er virkelig flott, selv om den er lang.

For min del, er turen fra Sælandsskogen om Bjødnali og rundt Engjavatnet, en nesten standard tur. En tur jeg gjerne går fordi det er flott natur, og den tar meg ikke lengre tid enn at det blir en ganske grei tur totalt.

Ved Skogen måtte vi vente litt for at bonden der skulle få noen sauer inn i en gare. Han hadde god hjelp av hunden, men likevel tok det tid. Da vi pratet med ham, kunne han fortelle at han også manglet noen få sauer, og ville kikke oppover etter dyra.

Denne gangen gikk kunne vi omtrent spasere over Skogsånå. Det var bare så vidt det rant vann. Videre bortover mot Engjamyra, var det tørt, men selve myra var så pass våt som den kan være. Der tørker det antakelig ikke opp før til våren.

I Jærbuskaret blåste det ganske bra, men eller var vi ikke plaget av vind denne dagen. Vi kom oss greit tilbake til bilen i Sælandsskogen, Både Einar og jeg var godt fornøyd med dagens tur.

Totalt ble det nesten 15.000 skritt på den omtrent 10 kilometer lange turen, som denne dagen tok oss nøyaktig like lang tid som forrige gang – 2 timer og femti minutter.

En litt kort rundtur på Høgjæren.

En kjekk tur sammen med min eldste sønn.Det har blitt en hel del turer på egenhånd den siste tiden. Det har liksom ikke passet for andre å bli med på tur. Nå hadde min eldste sønn noen dager fri fra jobben, og kunne tenke seg å bli med på en utflukt. Det syntes jeg ville være skikkelig kjekt.

Min sønn, som ikke lengre er en helt ung mann, har likevel mye bedre kondisjon enn meg. Takket være noen timer trening i uka. Han er antakelig i stand ti lå gå i ring rundt meg i oppoverbakker. Det ville antakelig være greit å holde seg i litt flatt terreng.

Jeg hadde også noen gode turer i beina fra de siste dagene. Med det i tankene forslo jeg å ta en tur fra Tovdalsveien og ned til Steinkjerringå og tilbake. En tur på omtrent 10 kilometer og som ville ta rundt to timer.

Vi ble fort enige om at jeg skulle plukke ham opp på vei oppover mot Høgjæren og parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Det var ingen andre biler der, og vi så ikke folk i stien oppover mot litle Karten og videre mot Synesvarden.

Værmeldingen var bra. Det skulle være sol på morgenen og videre overskyet , men med oppholdsvær. Det skulle imidlertid blåse lett og temperaturen ville være godt under ti grader. Det ville være kaldt i vinden.

Som ventet hadde min sønn ingen problemer med å følge meg oppover bakkene mot Synesvarden. Der jeg gikk med tung pust, klarte han å holde samtalen i gang – uten problemer. Vi kom til toppen og kunne se nedover mot Steinkjerringå.

Vi kunne se andre i stien nedover noen gikk foran oss nedover, mens andre var på vei mot Synesvarden. Selv uten regn de siste dagene, var stien fortsatt ganske sleip og glatt, med en god del vann enkelte plasser.

Det var så pass glatt at jeg etterhvert vurderte det som bedre å gå rundt og mot Holmavatn og så tilbake, i stede for å gå frem og tilbake samme vei. Min sønn hadde ingen ting i mot å ta en rundtur, og var helt med på å gå rundt.

Vi tok ikke nedenom Steinkjerringå, men direkte over mot stien mellom Steinkjerringå og Holmavatn. Opp og ned ville ha blitt en tur på ikke mye over en mil, mens rundturen antakelig ville bli på 12-13 kilometer.

Etter å hatt vinden nesten bakfra på veien nedover mot Steinkjerringå, fikk vi den inn fra siden mot Holmavatn. Det ble ganske mye kaldere, men da vi fikk vinden rett mot oss over kantene oppover mot Synesvarden. Ble det omtrent vinter.

Det kom i mot noen som vi hadde møtt tidligere, men etter disse, var det få andre på tur. Det ble en nesten ensom tur tilbake til bilen. Denne gang hadde jeg heldigvis selskap, og vi snakket sammen på hele turen. Det er i grunnen ikke så ofte jeg får anledning til å snakke med min sønn. Det var kjekt.

Turen ble på 14.500 skritt og antakelig ikke på mer enn mellom 10 og 11 kilometer. Litt kortere enn ventet, men litt lengre enn turen rett opp og ned til Steinkjerringå.