Vårlivarden en tidlig lørdag morgen.

En kjapp og bratt tur.

Det skulle bli en lørdag med flott vær. Nesten ikke vind og fortsatt temperaturer opp mot 16-17 grader. Det var virkelig vanskelig å ikke tenke på en flott og lang tur.

Det var bare en konfirmasjon i veien. På en flott dag, med bra turvær. Nå var det ikke mulig å snike seg utenom. Heldigvis skulle vi møte opp ut på ettermiddagen. Det måtte være mulig å få til en tur på morgenen.

For bare noen dager siden gikk jeg fra Øvre Hetland over Lundekvam og Myrland til toppen av Vårlivarden. En bratt og drøy bakke opp til toppen og en ikke fullt så bratt bakke nedover. Her har i hvert fall min kondisjon en utfordring.

Nå er ikke turen på stort mer en to timer, og med kjøring frem og tilbake ville det bli tre timer totalt. Jeg måtte i hvertfall starte tidligere enn vanlig for å kunne få litt tid hjemme. Jeg lurte på om det ville være greit å komme avgårde i 9-tiden, men klokka ble halv ti før jeg tok ut.

En flott lørdag ville vel andre også på tur, men det sto bare en bil på parkeringsplassen ved Øvre Hetland. Stykket mellom Øvre Hetland og Lundekvam/Myrland går hovedsaklig gjennom skog. Selv om vi bare er helt i starten av mai, var det blader på de fleste trærne. Det minnet mye om sommer.

Våren kom kvikt. Med temperaturer opp mot 25 grader er det forståelig. Hva med sommeren. Et stykke på vei mot Lundekvam hørte jeg gjøken. Den pleier da ikke å gi lyd fra seg så tidlig? Jeg regner gjøken som et sommertegn.

Sommer eller vår, det er flott å gå tur i skogen på denne tiden. Bjørkene har fortsatt den grønne vårfargen og markene var grønne.

Fra Myrland ble det også denne gangen den bratte bakken opp mot toppen. For meg betyr det forsiktig «klatring» med sikring, og små pauser for å roe ned inne i mellom. Jeg har problemer med bratte bakker og stup til venstre...

Gjengen som kom løpende forbi i et av de bratte hengene, hadde ikke problemer med pust eller stup. De for oppover uten å på noen måte å sikre eller stoppe opp. Det er godt gjort.

Det er jo ikke like bratt hele veien, og da jeg stoppet opp på en hylle et stykke oppe i fjellsida, kom det en kar ruslende nedover. Han var også tidlig ute på tur, men satset på en litt lengre tur enn meg.

Denne gangen ble det en liten stopp på toppen. En drikke-pause for å feire at jeg også denne gangen turde ta denne turen. Bakken nedover mot nord, er ikke like bratt som på sørsiden, men det blir likevel til at jeg enkelte plasser går forsiktig.

Det kom folk i mot, men ikke så mange som jeg hadde ventet. Det ble en ensom tur ned mot bilen. Nå var det jo fortsatt flott vær og gode forhold, så turen nedover ble kjekkere enn opp bakken.

Nede ved bilen sjekket jeg telefonen og det hadde gått omtrent to timer siden jeg startet, men turen er ikke på mer enn 7 kilometer.

Opp fra Paradisskaret og fem topper.

En grei langtur, med en del høydemeter.

Det er ikke lett å finne en kjekk og grei tur, som jeg ikke har gått en del ganger alt denne våren. Vinteren ble det mange turer i sjøkanten. På våren blir det turer fra Gramstad og Sælandsskogen, med noen andre inne i mellom.

Jeg kikket på noen gamle innlegg på loggen, og fant ut at jeg for et par år siden mente at fem topper fra Gramstad nok ville bli en «klassiker». Det vil si Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten, Dalsnuten og Øvre Eikenuten.

Den gang gikk turen opp «Rindå» fra Paradis-skaret til Mattirudlå. Etter hvert har det blitt en standardtur å gå inn Bjørndalsmyra og opp til Mattirudlå. Det er enklere å komme opp fra Bjørndalsmyra, og i hvert fall mye mindre «stup til venstre». Det siste er nok en hovedårsak til omleggingen.

I tillegg har jeg også lagt inn et besøk på Resasteinen og Skjørestadfjellet, og på den måten fått fem topper – uten å ta med Øvre Eikenuten. En tørr dag blir det nok til at jeg tar med den også..

Den gamle turen om «Rindå» fra Paradisskaret, har jeg ikke gått på lang tid, og det var muligens på tide å friske opp bekjentskapet med denne litt «utsatte» bakken. Vel å merke: de aller fleste går opp denne bakken uten en gang å tenke på at det er bratt og luftig.

Denne dagen var også en «sommerdag» med sol, lite vind og temperatur på rette siden av 20 tallet. Det ble en tur i kortbukse og bare en tynn ullbluse, men med fjellsko. Jeg mener de henger bedre enn de lave skoene.

Jeg hadde ikke gått innover fra Gramstad mot Paradisskaret på en stund, og kunne igjen fastslå at det er flott innover. Nå har stien i tillegg blitt forbedret med lange strekk med ganglemmer, så det er mulig å komme innover uten å bli våt på beina.

Jeg var ikke alene på tur denne flotte dagen. Det kom et par jenter bak meg, og som ventet tok de meg igjen i bakken oppover. Her går det ikke fort med meg. Det blir til at jeg sikrer med et solid tak i fjell ganske mange ganger.

Nå kom jeg opp til toppen av bakken før ungdommen. De tok en pause for å beundre utsikten, og jeg gikk forbi.

Ikke langt bortover mot Bjørndalsfjellet kom det en kar løpende, i god fart. Han var ned fra toppen før jeg kom bort til den siste bakken oppover mot Bjørndalsfjellet.

Nå traff jeg ikke mye folk før jeg nærmet meg Dalsnuten. Selv om de stiene jeg bruker på denne turen er blant de mest brukte i området, så blir det stor sett en ganske ensom tur. Bort sett fra Dalsnuten selvfølgelig...

Denne dagen var det bra sikt fra toppen, og det er jo kjekt å se ut over både Stavanger og Sandnes. For den saks skyld også innover heia – hvor det fortsatt er nok snø til å gå på ski.

Jeg fulgte planen og tok mot Øvre Eikenuten også. Igjen ble jeg ganske alene, og siden det denne dagen var tørt i bakken, ble det en kjapp kilometer bortover.

Bakken ned til Gramstadtjørnet er lang, men helt grei. Denne dagen ble det småløping nedover. Ikke så mye for å spare tid, men i bakker som ikke er for bratte, er det lettere å løpe enn å gå.Dagens tur tok godt over tre timer. I det flotte været ble det en kjekk og grei opplevelse.

Sommertur i sjøkanten

Fra Bore til Sele havn.

Høytrykket over oss, gir godt vær, men senteret er så pass langt vekke at det er sterk vind. Så pass sterk vind at jeg tror det ville være problemer i høyden. Yr mente det kunne komme opp i 24 m/sek i kastene, og det er ikke noe morsomt med stup til venstre.

Nå var ikke planen å gå noen langtur denne dagen. Snarere tvert i mot. Jeg hadde sett for meg en heller rolig og kort tur. 6-7 kilometer og maks to timer. Det er egentlig ikke slike turer jeg tar med i loggen.

Den vanligste kjappe turen, er fra Sele til Hellestø og retur. 7-8 kilometer og siden det er flattgi går på god sti eller flate standen, så tar det under en og en halv time.

Denne dagen tenkte jeg å starte fra Bore å gå sørover. Innenfor stranden er det virkelig flott å gå. Det er godt underlag og ikke helt flatt, men med bare noen småhumper bortover.

Det skulle være sol, og det var ikke snakk om nedbør. Vinden skulle være opp mot 6-7 m/sek, men det burde ikke hindre tur. Jeg bestemte meg for å ta ned til stranden, og så fikk jeg se hvor langt jeg kom.

Det var andre som også ville på tur i det flotte været. Jeg så ingen som badet, selv om temperaturen var opp mot 20 grader. Vannet var antakelig mer en 10 grader.

Med vinden bakfra og sola i ansiktet ble det en flott tur sørover. Bøndene er i gang, og det var nypløyde åkrer og det luktet gjødsel. En av markene var dekket av hestehov. Marka var helt gul. Egentlig et flott syn.

Halvveis mellom Bore og Reve havn, kunne jeg se havna bare et par kilometer lengre sør. Det ville være litt ergerlig å ikke ta en lengre tur i så fint vær. Det ble selvsagt til at jeg fortsatte videre sørover.

Vinden sto fra øst, og havet utenfor lå litt i le. Denne dagen var det omtrent flatt hav. Nesten ikke en bølge å se, selv helt inne ved land, der bølgene ofte bryter. Uten bølger var det heller ingen som prøvde å surfe. Fuglene fikk ha sjøkanten i fred.

Ved havna var det en kar som holdt på å laste opp saker i bilen. Han hadde nettopp kommet inn til havna, og jeg lurte på om han hadde «fått» noe. Joda, i bilen hadde han en kasse med krabber. Dagens fangst skulle kokes senere.

Det ble litt mer strevsomt å komme tilbake til bilen. Vinden hadde frisket på og jeg fikk den rett i mot. Selv en vind på 11-12 m/sek kjennes, og det blir litt tyngre.

Jeg møtte fler på vei tilbake, og sanddynene var det folk som lå og solte seg. I le for vinden var det sikkert rene syden-temperatur.

Det ble en tur på omtrent ti kilometer og det tok meg nesten to timer denne dagen. Litt mer enn jeg hadde sett for meg, men det var likevel kjekt å være på tur i skikkelige sommer klær.

En ny tur rundt Engjavatnet med broderen.

Sol og vind - flott turvær.

Den første dagen i mai var også den første dagen dette året med temperaturer over 20 grader. Yr mente det ville være opphold og en del sol, men det skulle og så blåse. Ikke nok til at det ville lage problemer for en tur, men nok til at det ville kjennes.

Broderen holder fortsatt på å trene seg opp til sommeren. Han satser på en tur inn til Blåfjellenden, og gjerne til Sandvatn og han kunne også tenke seg en tur til Tomannsbu. Slike turer er omtrent 6 timers tur frem og tilbake, men broderen seg for seg en tur inn med overnatting og så tilbake.

Selv det krever at formen er sånn noenlunde på plass. Han kunne tenke seg en treningstur denne dagen, og vi avtalte å treffes på parkeringsplassen i Sælandsskogen.

Som vanlig var broderen i utgangspunktet innstilt på den kjappe turen rund Bjødnali, men over Vindskaret og ikke opp Urdådalen.

Som så mange ganger før hadde jeg i bakhodet at det ville være bra trening å ta rundt Engjavatnet. Siden vi hadde to biler ville det nok bli den turen for meg – om broderen ble med eller ikke.

Nå var det ikke lenge siden vi hadde gått denne turen, men siden broderen mener dette er en grei treningsrunde, ble det til at vi avtale å møtes i Sælandsskogen.

Det var andre på tur denne dagen. Mange andre. Det flotte været hadde fått folk til å pakke sekken og laste bilen med hund, kjerring og unger og så «ut på tur»

Nå er det ikke så mange som tar turen om Stølsletta og Vindskaret, men det er en del som synes det er en grei rundtur å gå opp Urdådalen og opp til Håfjell og ned og tilbake via Stølsletta. Vi traff et par partier denne dagen. Det dukket også opp en huggorm i stien. Den første vi har sett dette året. Den forsvant kjapt, før vi fikk tatt bilder.

De fleste har Bjødnali som turmål. Mange går opp og ned samme vei. Andre går runden, men etter hvert er det en del som parkerer i «Kleiva» og går traktorveien til Bjødnali – både fram og tilbake.

Det var folk oppe ved Bjødnali da vi kom. Broderen og jeg tok oppover til treet, og fortsatte videre langs veien mot Skogen og Breilia. Som vanlig var vi ganske alene til vi igjen sto på veien oppe i Jærbuskaret.

Nå er stien rundt Engjavatnet mer brukt enn da jeg de første gangene gikk her. Nå er det et tydelig tråkk og det burde være greit å finne fram, men det er ikke merker. Det gjelder bare å finne porten ved Skogsånå nesten nede ved vatnet.

Vi møtte en kar som var på god vei nedover mot vatnet, Han skulle til Bjursfjellet, men da vi traff karen, var han kommet litt for langt nedover traktorveien.

Det er et litt kjedelig strekk fra Jærbuskaret mot Sjelset, men heldigvis er det nedover bakke og det er mulig å gå fort. Merkelig nok treffer vi sjeldent folk mellom «Skaret» og parkeringsplassen. Slik var det også denne dagen.

Broderen var godt fornøyd med dagens tur. Det hadde blitt en litt lengre tur enn han hadde regnet med, og han var fortsatt i fin form ved bilen.

En langtur fra Gramstad med fem topper.

En tur med en liten smak av sommer.

I forrige uke var jeg så heldig å få følge med 60+ gruppa til Turistforeningen på tur. Da gikk turen for en del på samme stier som jeg egentlig hadde planlagt å følge, men også på stier jeg ikke hadde gått.

Den gang var planen å ta Mattirudlå og Bjørndalsfjellet den vanlige veien. Etter det ville jeg ta over Fjogstadnuten og videre over Løemyr mot Sørdalsleitet og opp til Resasteinen.

Jeg hadde ikke planer om å gå ned til Dalevatnet, men ta den flotte stien ned til Skaret og videre tilbake under Skreppå og mot Dalsnuten. Jeg er aldri sikker på om jeg tar turen oppom Dalsnuten, men toppen ligger jo der og venter.

Dette er en «langtur» og totalt går det fort fire timer, selv om turen ikke er mer enn 14-15 kilometer. Denne turen gir en god del høydemeter og bakketrening.

Yr mente det denne dagen endelig ville komme «sommertemperatur», og selv om det ble meldt vind opp mot 16-17 m/sek i kastene, ville det være greie forhold. Nå var det snakk om små mengder regn

Det kunne passe å gjennomføre planen fra forrige uke. Jeg pakket sekken og tok ut- Litt tidligere enn vanlig. Turen tar tross alt litt tid. Jeg kunne ha spart meg den tidlige starten.

Hjemme var det sol i hagen. Da jeg startet innover, var himmelen skikkelig mørk. Det så ut som regn, men siden YR hadde meldt lett regn, så fortsatte jeg mot Gramstad.

Da jeg nærmet meg Gramstad begynte det å regne. Sikkert bare lett regn – det var meldingen. Jeg ble sittende i bilen en stund før det ble opphold, og det regnet skikkelig en stund.

Etter en stund ble det lettere vær og jeg gikk ut av bilen og tok på jakken. Da ble det opphold, og ikke lenge etter skinte sola fra blå himmel. Noe den stor sett gjorde resten av turen.

Som vanlig ble det opp veien og inn Bjørndals myra og opp til Mattilbud. Det var andre på tur. Jeg traff flere som kom i mot – og som hadde fått regnet på seg.

Bortover Kul heia gikk jeg innpå tre karer, som også var på vei mot Bjørndalsfjellet. Det var pensjonister på tur, og vi tok følge en stund. Det ble en hyggelig prat om tur og fjell – og slikt.

Regnværet hadde gjort bakken slip, så jeg gikk forsiktig. Over Løe myr er det heldigvis lemmer et stykke, og i sørhellingene tørket det fort opp. Oppover mot Resasteinen var det tør,, og oppe ved steinen var det folk.

Igjen ble det en stopp for en prat. Det viste seg å være folk fra andre siden av fjorden som hadde tatt turen til Dale traktene for å gå tur.

Det var fortsatt vått i myr søkkene oppover mot Flyvraket og videre mot østsiden av Kjørestadfjellet. Nedover den flotte stien mor «Skaret» gikk det greit, og innover skogsveien inne i skogen ble det sommer. Her sto sola rett i mot. Det var ikke et vindpust og temperaturen må ha vært mye over 20 grader – et lite stykke. Skikkelig kjekt å få en liten forsmak på sommeren som kommer.

Stien mellom «Skaret» og Middagsleitet, var tidligere skikkelig «våt». Nå er det lagt ut ganske mange lemmer, som gjør det greit å komme fram, selv om det nettopp har regnet.

Nå tar jeg over myrene ned til enden av Løemyr og den «gamle» stien mellom Revholen og Resasteinen. Det tror jeg går kjappere enn å følge noen av de merkede stiene.

Det tok ikke lang tid før jeg kunne se ned mot Kvitemyr – og opp til toppen av Dalsnuten. Det ble selvsagt til at jeg tok stien oppover, og kom meg opp til toppen denne dagen også.

Det var langt fra så mye folk på toppen denne dagen, snarere tvert om. Jeg var nesten alene. Det satt et par rett under toppen og det var noen få folk på vei oppover. Eller møtte jeg ingen før jeg var tilbake ved Revholstjørn.

Det ble en lang dag, med flere gode stopp. Tilsammen brukte jeg nærmere fem timer, men det var bare tre og en halv time i bevegelse. En flott tur i flott terreng.

Fidjadalen en flott vårdag.

En kort men flott tur.

Det ville være bra vær på lørdag. Fortsatt ville ikke temperaturen være i nærheten av sommer, men det ville i hvert fall ikke være frost på natten i lavlandet. Hvor i alle dager burde jeg ta på tur?

Det har blitt en del turer de vanlige plassene, og noen turer på litt mer uvanlige plasser. Jeg hadde litt problemer med å finne en plass jeg virkelig hadde lyst å gå. Det gikk litt tid med til å tenke igjennom dette.

Månafossen og Fidjadalen dukket omsider opp i hukommelsen. Dette er en plass jeg har gått gjennom mange år. Det var muligens på tide å sjekke opp forholdene i Fidjadalen.

En av grunnene ar at det tar tid å komme inn til Eikeskog. Hjemmefra og til parkeringsplassen går det fort en time. Og det samme tilbake. Denne dagen var jeg i tillegg tilbøyelig til å være tidlig hjemme, min yngst fyller år, og det var snakk om kake...

Fidjadalen er en av de flotteste plassen jeg vet om. Det er en dal med virkelig flott natur. Nå, regnet jeg med at våren så vidt var kommet, og at det ville være forskjell på hvor langt bjørka er kommet fra nede ved parkeringsplassen og inne i dalen.

Selv om det tar tid å komme inn til Eikeskog, og det er en skikkelig bratt bakke opp til Mån, og jeg ikke hadde tid til en langtur, så syntes jeg det var på tide å sjekke ut Fidjadalen.

Jeg har i ganske mange år hatt en natt i telt inne ved Månastølen en gang på våren. Det var ikke en slik tur jeg tenkte på denne dagen, men tok med mat og drikke.

Alt på vei innover mot Eikeskog kunne jeg se bjørk med blader. Det var sol og blå himmel, og jeg lurte på hvor mye mer grønt det ville være på tilbaketuren. Det viste seg å være ganske mye mer grønt. Det er vår.

Oppover bakken mot Mån var det bare enkelte grønne trær, og innover dalen ble det mer og mer vinter. Med sol og blå himmel, og snø på fjelltoppene innover var det likevel virkelig flott. Igjen fikk jeg se dalen på sitt aller fineste. Det var kjekt å være tilbake.

Bakken opp var nå enklere å gå en tidligere. Nye kjettinger og trapper hjelper godt. Jeg ble likevel skikkelig andpusten oppover, og lurte på hvordan det ville være å ha 10 kilo mer på ryggen. Jeg får forhåpentligvis sjekke ut det.

Snøsmeltingen var ikke kommet i gang. Det viste tydelig der stien går helt nede i elva, og hvor vi som regel i snøsmeltinga må klatre oppe i fjellveggen. Denne gangen var det bare å gå på steinene.

Jeg møtte et par stykker som var på vei nedover. De hadde ligget i telt oppe ved gården. Det var også en hel teltleir rett etter at jeg hadde passert husene.

Det var spor av folk innover, og er godt stykke inne i dalen, sto det folk. De hadde vært inne ved ura, men ikke forsøkt å komme over.

Jeg var kommet for å sjekke hvor lang tid det egentlig tar å krysse ura under Månvatnet. Det gikk ikke fort med meg. Jeg gikk forsiktig, og et par plasser måtte jeg stoppe opp for å finne «stien» - egentlig merkene.

Jeg brukte ca 15 minutter innover og litt mindre på vei tilbake. Mange som tar turen – som tar 5-6 timer fra Blåfjellenden og ned – husker ura som den stor «hindringen. 15 minutter av en tur på 6 timer.

Jeg regnet litt feil. Denne dagen måtte jeg være tilbake i firetiden, og da jeg kikket på klokka i det jeg kom over ura, så sto det 14.00. I følge min hukommelse så hadde jeg da brukt omtrent to timer.

Problemet var bare at jeg hadde brukt tid på veien, og snakket med folk på vei oppover – slikt tar tid. Jeg fikk det for meg at jeg hadde dårlig tid. Det ble til at jeg snudde like over ura.

Bak meg hadde jeg folk. Jeg var et stykke på vei mot andre siden da folkene startet på ura, Da jeg gikk tilbake møtte jeg ingen. Jeg tok igjen to jenter/damer rett før garden, og det var de som hadde forsøkt seg på ura, og syntes den var for «tung» den dag,

De ville likevel forsøke seg på å gå opp til Blåfjellenden senere på året. Jeg har også planer om å gå Fidjadalen i år, men da nedover. Det er adskillig lettere en å gå opp.

Med Turistforeningens turgruppe 60+ til Dalsnuten og Bjørndalsfjellet.

På nye stier med gamle kjente.

Det hender jeg får noen kjekke overraskelser. Og denne gangen var det totalt uventet, Det blir mange turer alene for min del. De siste turene har gått i godt selskap, og denne dagen var jeg innstilt på en litt lengre tur – i eget selskap.

Siden det hadde blitt en del turer fra Sælandsskogen tenkte jeg å gå ut fra Gramstad og ta til Bjørndalsfjellet og over til Fjogstadnuten og Skjørestadfjellet og tilbake til Dalsnuten via «Skaret».

Dette er en tur på tre-fire timer, og er en tur jeg har gått noen ganger. En flott tur som også går litt utenom de vanlige stiene.

Værmeldingen var ikke så aller verst. Det var snakk om sol, men det kunne komme noen dråper ut over dagen. Det ville være greit å starte litt tidlig.

Det var nettopp hva jeg gjorde, og var på Gramstad tidligere enn vanlig. Det var en hel gjeng som sto og gjorde seg klar for tur. Etter å ha kikket på folkene, så jeg jo at dette var mange kjentfolk fra Turistforeningen.

Turgruppa 60+ skulle på tur. Det vil si, det var egentlig to grupper, men den ene gjengen skulle på topptur. Toppturgruppa skulle først opp på Dalsnuten, og så over mot Fjogstadvatnet, og «bakveien» opp til Bjørndalsfjellet.

Nå har jeg prøvd å finne denne stien til toppen av Bjørndalsfjellet, og kommet et stykke nedover, før jeg mistet merker og sti, og fra Fjogstadvatnet, har jeg bare funnet et tråkk, som ikke ført noen plass.

Det var muligens på tide å sjekke ut denne ruta – i godt selskap. Og i denne gjengen var det mange som kom under betegnelsen «godt selskap».

Jeg gikk litt av turen og pratet med Guro, som også denne gangen var en av turlederne, og underveis fikk jeg også fornyet bekjentskapet med Fredrik, som av alle ting var min lærer på et kurs – en gang i tiden....

Kjell dukket også opp og flere andre som jeg har hatt kontakt med gjennom Turistforeningen opp gjennom årene. Det er alltid kjekt å treffe folk igjen for en liten prat.

Første stopp var Dalsnuten, hvor vi ikke var alen. En hel skole var på tur denne dagen. En mengde unger på vei oppover og på vei nedover. Det gikk ikke stille for seg, men alle så ut som om de syntes det var greit å være på tur.

Fra Dalsnuten skulle vi over mot «Skaret», og alle – utenom meg – tok ned den bratte bakken. Jeg tok «bestemor- stien» i sør og rundt til trappene mot Revholstjørn. Øverst i trappene sto en del av gjengen og ventet på de som klatret nedover fjellsiden.

Dette var en gjeng – med turledere – som har gått tur i området før og kjente de fleste stiene og snarveiene. Det tok ikke lang tid før vi sto ved «Skaret» og kikket nedover mot Fjogstadvatnet.

Det kom som en overraskelse at vi tok over Skaramyra og ned til Vassvigå i Fjogstadvatnet. Denne stien hadde jeg ikke lagt merke til før, men det sto merkepåler nedover og det var folk i gang med å merke stien bedre.

Over Kulå mot demningen fulgte vi noe som er merket som Kjerringstien på kartet. Dette er ikke nettopp en sti for kjerringer. Den gikk ganske bratt oppe i lia og det gikk bratt både opp og ned. Ikke helt slik jeg vanligvis går, men jeg hang da med gjengen som ikke tok notis av terrenget i det hele tatt.

Det ble ikke stort bedre på andre siden av demningen. Det gikk temmelig bratt oppover, og jeg forsto ganske fort hvorfor jeg ikke hadde funnet stien ovenfra, Her var det ikke mye spor. Mye av stien gikk på bare berget oppover.

Jeg regner ikke meg selv som å være i dårlig form, men denne gjengen må være i god form. Det gikk ganske fort oppover de bratte kneikene og for min del ble det både pusting og pesing – før vi sto på toppen ved varden. Heldigvis var det et par litt «roligere» partier på vei oppover, der det var mulig å ta seg inn litte granne.

På toppen ble det en liten pause, før gjengen tok nedover mot veien og Gramstad. For min del stakk jeg av mot Mattirudlå og Bjørndalsmyra. Under Stavstol ble det hvitt. Nedbøren YR hadde nevnt kom som hagel, og la seg i stien.

Jeg vurderte å ta over Fjogstadnuten også, men med litt dårligere vær tok jeg den enkle veien direkte ned til bilen.

Det hadde vært en kjekk tur i god selskap. Jeg kom på stier som jeg ikke hadde gått og fikk en tur jeg ikke hadde regnet med i utgangspunktet. Det ble også en liten rundtur der jeg gikk fra de andre – uten å si takk for turen. Det glemte jeg i farten. Det passer i hvert fall å si det nå : Takk for turen.