Tur til Bjursfjellet, Skogen og Bjødnali.

En langtur med noen høydemeter.Tidlig i sesongen var det en ganske tung tur å gå inn til Blåfjellenden og så tilbake dagen etter. Det ble helst en hviledag etter en slik anstrengelse. Ut over sommeren har nok formen blitt bedre og jeg har noen ganger gått frem og tilbake på dagen.

Etter en slik tur inn en dag og retur dagen etter, var jeg nå, likevel klar for en langtur. Nå var været så pass bra – til å være i midten av oktober – at jeg også tenkte jeg måtte utnytte det lille «vindu» av godvær.

Det skulle bli en dag med sol og mye blå himmel. Etter en kald morgen ville det bli varmere ut over dagen, men det ville blåse en del. Da jeg gjorde meg klar for tur denne dagen, fikk jeg melding om at det kunne være nødvendig å skrape vinduene på bilen.

For en stund siden fant jeg på å gå «motsatte vei» mot Sjelset og tok opp til Bjursfjellet. Fra der ble det en runde rundt Engjavatnet og så til Bjødnali, før turen gikk nedover Urdådalen tilbake til bilen i Sælandsskogen.

Fra første gang jeg gikk denne turen, syntes jeg det var en virkelig kjekk tur i en flott natur. Det var ikke en vanskelig tur. Det er en god del vei og til og med litt asfalt. Nedover Urdådalen er det til gjengjeld mye stein.

Det var denne turen jeg satset på denne søndags morgenen. På parkeringsplassen i Sælandsskogen var det en god del biler. I det flotte været var det mange som ville på tur, men de fleste tar nok bare innover mot Urdådalen.

Det var andre i bakken opp fra Sjelsett, men få til jeg kom ned til «den søta hålå». Der gikk det en gjeng foran meg. Oppover mot toppen traff jeg flere, og aller øverst var det nærmest litt «trengsel». Jeg har aldri truffet så mange på toppen tidligere.

Nedover mot Engjavatnet måtte jeg bestemme meg for om jeg skulle ta stien som viser på kartet eller en liten snar tur ned på nordsiden av Sulken og ned til Bukkatoa. Det ble til at jeg tok den kjappe veien, og nedover bakken fikk jeg en grein inn under lissene på skoen og klarte ikke å sette foten fram og havnet i bakken. Denne gang uten men...

Skogsånå var grei å krysse, og da det heller ikke var dyr ute på maka ved Skogen, skulle resten av turen gå greit. Som vanlig ble det noen stopp mellom Skogen og Bjødnali for å ta bilder. Jeg finner alltid noen nye motiver. Det er et flott område.

Etter å ha tatt turen oppom Bjødnali og tatt bilde av treet, gikk jeg mot Urdådalen. Jeg var i grunnen usikker på om det ville være greit å gå nedover mot Taksdalsvatnet. Stien ville delvis ligge i skyggen og steinene kunne være glatte.

Jeg gikk forsiktig. Det tok tid nedover – ikke bare på grunn av våte steiner, men også fordi jeg etter hvert kunne kjenne det hadde blitt noen timer på tur. Beina var ikke helt som i begynnelsen. Det var greit å komme ut på veien mot parkeringsplassen.

Skritt-telleren viste 20.000 skritt på turen som nok er på 13 kilometer totalt. Denne gangen hadde jeg brukt ikke langt fra fire timer, med noen stopp for å snakke med folk. Jeg var skikkelig godt fornøyd med dagen og turen.

Vinteren er ikke langt unna i heia.

 Regn inn, sol og frost tilbake.Det var en stund siden jeg hadde vært på Blåfjellenden. En skade sist jeg var innover, har gjort at jeg helst har holdt meg i nærområdet og bare gått noen korte turer. Det var på tide å den vanlige turen innover.

Været hadde også ikke samarbeidet, men for helga mente både YR og Storm at det ville bli sol og lite vind. Uheldigvis betyr klarvær på denne tiden av året at det også vil være frost- i det minste tidlig på morgenen.

Det gjorde at jeg valgte å ta innover på fredag, men værmeldingen fortsatt mente det ville komme nedbør, men altså ikke i nærheten av frost. Jeg håpet at det heller ikke ville være frost natt til lørdag, men selv bare med et par varmegrader, kunne det lett bli glatte forhold.

Heldigvis var det ikke så mye som skulle gjøres. Det hadde vært en gjeng på dugnad innover, og jeg trodde derfor hyttene – og uthuset ville være i god stand. Det kunne bli en grei tur – uten jobbing. Jeg tok med lesestoff.

Både Yr og Storm fikk rett denne gangen. Det småregnet nesten hele turen innover. Ikke så mye at det gjorde noe, men nok til at alt ble vått. Selvsagt ble stien sleip og glatt. Jeg gikk forsiktig nedover bakkene.

Denne gang ville jeg ikke bli alene på Blåfjellenden. Det var bestilt en del sengeplasser, og hunderommet var opptatt. Jeg er ikke glad i hunde-eiere. De mener – ofte – at regler for hund på hytta ikke gjelder deres hund fordi...

Hunde-eiere er faktisk grunnen til at jeg helst besøker Blåfjellenden når ikke hunderom og hundebur er bestilt. Jeg blir skuffet gang på gang, og synes det er ubehagelig å diskutere med hunde-eierne om hva som er rett og riktig – og så finne ut at de ikke bryr seg.

Det ble slik , denne gangen også. To jenter med to hunder syntes så synd på hundene at de måtte være inne på soverommet den natta. Tre gutter som kom fra Røssdalen på kvelden, ville på en skikkelig langtur lørdag.

De ville først oppom toppen av Blåfjellenden, før de så ville ned Fidjadalen. Fra Frafjord, ville de så over mot Espedalen, men også en kjapp svipptur oppom Frafjordhatten. Disse karene ville løpe der det er mulig og mente turen ville gå unna på omtrent 6 timer.

Det var så vidt ned mot null på morgenen, og glatte gangveier. Nede i Fidjadalen lå det tåke, som trakk oppover, og gjorde stemningen litt trolsk. Sola tok fort knekken på tåka, men kulden han lenge igjen. Gangveiene far fortsatt spinnglatte da jeg gikk i to-tiden.

Sola sto så pass lavt at bakken oppover lå i skyggen. Det var fortsatt noen små flekker av is enkelte plasser, men det var ellers ganske mye tørrere enn dagen før. Oppe i høyden skinte sola fra blå himmel, men en kald trekk fra nord gjorde at jeg beholdt jakken på.

Noen ganger synes jeg det er lett å gå bortover flyene mot Hunnedalen, etter å ha gått en drøy bakke opp. Denne gangen var det tungt. Dette må ha noe med dagsformen å gjøre, men også antakelig med vekta på sekken.

Det kom en hel del folk i mot, og jeg stoppet for en liten prat med de fleste. Det ble ikke noen hurtig tur over heia, men stoppene var hyggelige nok. Nede ved bilen vist termometret 6 grader, og det hadde nok vært kaldere oppe i høyden – selv med sol.

Det ble de vanlig 13.000 skritt hver vei, og jeg brukte omtrent to og en halv time på hver tur. Alt som det pleier å være.

En kjapp strandtur en travel dag.

Fra Bore til Reve havn - og tilbake.Det skulle bli flott turvær denne dagen. Det var snakk om sol og lite vind, og temperatur over ti grader. Bra til å være i midten av oktober. Jeg lurte på hvor jeg skulle legge turen – til jeg kom på at jeg hadde en avtale med tannlegen på morgenen.

I tillegg er det en samling av gamle naboer, hvor jeg pleier å være sammen med, men først etter å ha gått den kjapp tur rundt Gruda. Nå kunne jeg jo ta med en tur til Øksnevad i tillegg, og på den måten gjøre turen litt lengre.

Det ville likevel bli en tur på vei og med asfalt for en god del. Jeg kunne tenke meg å ta en tur i terreng. Det kunne likevel ikke bli noen lang tur med kjøring frem og tilbake. Det vil gjøre det vanskelig å nå gjengen på Jærhagen.

Løsningen måtte bli å ta turen til tannlegen og så en kjapp tur i sjøkanten. Det ble til at jeg satset på den samme turen som jeg gikk for bare noen dager siden. Frem og tilbake fra Bore til Reve havn. En tur uten en bakke.

Jeg startet litt tidlig for å nå gjengen senere. Det var greit å gå sørover fra Bore. Bakken der er et tynt dekke med sand under, og det er omtrent ikke sorpe. Det var også en grunn til ikke å ta en tur fra Gramstad eller Sælandsskogen. Sorpa er glatt.

Det var noen mørke skyer, men jeg fikk en god del sol på veien sørover. Det blåste nok noe mer enn meldt, men ikke mer enn 7-8 m/sek. Det må ha blåst kraftigere tidligere. Det gikk ganske store bølger som brøt og laget skumhvite topper innover mot stranden.

Lyden av bølgene fulgte meg sørover fra jeg kom ut på stranden ved Fuglingene. Det siste stykket inn mot havna er det grus og stein-strand. Her var lyden av bølgene mot stranden ganske høy. Jeg kan huske å ha hørt den lyden hjemme – 3-4 kilometer fra stranden - på stille netter etter uvær.

Det ble ikke en forlengelse av turen videre mot Reve denne gangen. Det ble heller ikke noen stopp. Jeg snudde og tok mot nord, og fikk vinden og sola bakfra. Jeg kunne åpne jakken og lufte litt for å få vekk litt svette.

På turen mot nord, stoppet jeg opp noen ganger. Det har vært snakk om snø i høyden og jeg har sett bilder fra østlandet med snø på bakken. Det er tydelig at vinteren er på gang , selv om det i sjøkanten med Nordsjøen utenfor fortsatt er grønne marker og noen som henter silofor.

Her er høsten ikke helt over. Jeg stoppet opp og sjekket noen blomster underveis. Jeg fant fortsatt engsoleie – smørblomst, og til og med en fjørekollblomst (som ikke heter strandnellik). I kanten av sand-dynene, dukket det opp balderbrå og ryllik.

Det ble en tur på litt over to timer, men den er ikke på mer enn omtrent 9 kilometer. Totalt ble det 13.000 skritt denne dagen. Det burde i grunnen vært en lengre tur.

Rundtur på Høgjæren med stopp underveis.

Ulykker skjer. Denne gang en brukket fot.Det var meldt ganske bra turvær denne søndagen. Det ville likevel være mye sorpe og glatte stier. Min plan denne dagen var en kjapp og grei tur på Høgjæren. En tur fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien og ned til Steinkjerringå.

Ut fra hva som vanligvis skjer, kunne turen lett utvides til å ta mot Holmavatn og så tilbake til Synesvarden og mot bilen. Det skjer ganske ofte at turer som i utgangspunktet skulle være ganske korte, blir lengre enn planlagt.

Det var kaldt da jeg tok ut, og selv om flaggene hang omtrent rett ned hjemme, var det litt vind da jeg parkerte bilen. Nå hadde jeg kledd meg for vinter, og tok av gårde oppover bakkene mot Synesvarden med jakken på.

Det tok ikke lang tid før jeg måtte stoppe og hive jakken i sekken, hvor den ble for resten av turen. Det ble litt kaldt på toppen av Synesvarden, men nedover mot Steinkjerringå, ble jeg svett. Jeg syntes faktisk at jeg hadde litt for mye klær på.

Denne dagen var det mye folk på tur. Det er egentlig ikke så ofte at jeg ser så mange andre på mine turer på Høgjæren. Det er sjeldent jeg er alene, men ikke ofte at det komme folk i mot omtrent hele tiden.

Jeg kom til Steinkjerringå samtidig med tre jenter – ikke helt unge, som var på den vanlige runden fra Holmavatn. Vi pratet litt, og jeg måtte ta bilder av alle tre med alle tre telefonene + med mitt eget kamera.

En av jente spurte om jeg var bror av Petter. Hun syntes jeg liknet. Min minstebror har av og til blitt spurt om han er en tvillingene, så vi likner vel litt på hverandre alle. Jenta hadde jobbet sammen med kona – for mange år siden. Jeg måtte hilse...

Det hadde ikke gått fort nedover fra Synesvarden mot Steinkjerringå. Det var mye sorpe, og skikkelig glatt. Jeg gikk forsiktig, og lurte på om det ikke heller burde ta den lange veien rund, på tilbaketuren.

På vei tilbake, ved stidelet, ble det som vanlig at jeg tok stien mot Holmavatn. Fortsatt med masse folk som kom i mot. Formen var nok ikke like god som sist jeg gikk her, men det burde likevel være greit med en litt lengre tur denne dagen.

Oppover bakkene på vei mot Synesvarden, gikk jeg rolig. Det buttet litt i mot, og jeg forsøkte å holde pulsen på et rimelig nivå. Da jeg fikk se Synesvarden, ble det full stopp. Ikke på grunn av pust ellet puls, men fordi det lå en gutt med brukket fot.

Jeg spurte familien (far og bestemor og to små i tillegg), om de trengte hjelp. De mente det ville gå bra. Faren snakket med 113 i telefonen, og (som vanlig) var det ikke selvsagt at de ville sende ut et helikopter.

Etter en stund meldte de at helikopteret var på vei. De fikk to Paracet av meg. Det var ingen ting annet jeg kunne hjelpe med så jeg fortatte videre oppover bakken mot toppen, hvor det heller ikke denne gangen ble noen pause.

Stien mellom Synesvarden og parkeringsplassen ved Tovdalsveien hadde delvis tørket opp mens jeg var på tur. Det var mindre sorpe og glatt, og jeg kom til bilen uten å skli. Turen denne dagen var på 17 500 skritt og det hadde gått lengre tid en vanlig på grunn av stoppen underveis.

Strandtur - fra Bore til Reve havn, med litt regn.

En grei mil på tur.Det var en trist og grå morgen. Det regnet, og værmeldingen ville ha det til at det skulle regne mer ut over dagen. Både YR og Storm var samstemte, men ikke helt enige hvor lenge det skylle komme nedbør.

Jeg måtte likevel på tur. Det hadde ikke blitt noen tur på fredagen. Det regnet. Det passet egentlig godt med en fridag, selv om jeg hadde litt dårlig samvittighet. Dagen før hadde Einar og jeg kjapt lagt om planene. Vi gikk en runde fra Sælandsskogen i stede for å gå fra Bore til Reve havn.

Litt ut på morgenen ble det opphold, og jeg benyttet anledningen til å komme meg ut. Det kunne på mange måter passe bra å ta den enkle og greie turen fra Bore til Reve. Selv om det var opphold da jeg tok ut, hadde jeg forberedt meg på regn.

Denne gang med «vinterklær». Det vil si lang under, og mellomlag i tillegg til gore-tex. Det holder meg tørr en time, og våt og varm etter det. Værmeldingen mente det skulle regne ut over dagen. Hvor mye var mer usikkert.

Det var mørke skyer i sør, men det kunne se ut som om det ville bli opphold en stund. Regnet begynte ikke før jeg var forbi Fuglingene, nesten et par kilometer etter start. Det ble opphold etter en stund, og ikke mer regn i det hele tatt.

Ved Sandsenden var det folk og telt. Det var en eller annen konkurranse for folk med brett. Nå var ikke bølgene spesielt store denne dagen, men de så ut til å være store nok for konkurransen. Jeg ruslet bare forbi.

Det er tydelig høst og vinteren er ikke langt unna. Dyrene som har vært på beite hele sommeren var nå borte. Ikke så rart egentlig. Da jeg startet var det 7 grader, og det ble ikke mye varmere ut over dagen.

Lyst var litt spesielt denne dagen. Det var mørke skyer med litt hvitt inne i mellom og jeg stoppet opp noen ganger for å ta bilder. Sola begynner å stå lavt, og med lange skygger krever det litt påpasselighet for ikke få med min egen skygge.

Telefonen ringte i det jeg kom til havna. Det ble en liten stopp i båthuset for å sjekke hvem som hadde ringt, før jeg fortsatte litt videre mot sør. Bare for å få turen til å være over ti kilometer. Frem og tilbake fra Bore til Reve Havn er «bare» ni kilometer.

Været ordnet seg etter hvert. Det ble til og med litt sol – og noen få dråper. Med trekken bakfra ble det en helt grei tur nordover mot bilen. Denne turen går for det meste på godt underlag, men et par plasser er det mye sorpe. Jeg var skitten til knærne.

Med de ekstra skrittene jeg tok sørover fra havna, ble det til sammen 13.500 skritt og så vidt opp mot de 10 kilometerne jeg satset på. En egentlig kort tur, helt uten bakker, men denne dagen den rette turen for meg.

Med Einar til Bjødnali og rundt Engjavatnet.

Det ble en litt lengre tur enn planlagt.Det var snakk om en dag med sol, inneklemt mellom to våte dager. Jeg snakket med broderen, og han kunne tenke seg å bli med på turen fra Bore til Sele havn og tilbake. En tur på omtrent 9 kilometer og uten en bakke. Nesten uten høydeforskjell et par meter over havet.

Det var på tirsdag. Onsdag avtale jeg også med Einar at vi skulle gå denne turen sammen. Torsdag morgen endret det seg. Broderen meldte avbud, og værmeldingen slo til med vind opp mot stiv kuling i kastene. Avgjort ikke noe bra turvær i sjøkanten.

Einar dukket likevel opp klokka 11 på torsdagen, og var klar for tur -lans stranden. Det var likevel ikke vanskelig å bli enige om å ta en tur fra Sælandsskogen i stede. Det var turen Einar egentlig kunne tenke seg – selv før vindvarselet.

På parkeringsplassen i Sælandsskogen var det ganske mange andre biler. Antakelig foreldre med barn som var på tur i høstferien. Det var ikke mange andre på vei oppover mot Vindskaret. Vi så spor, men ikke folk.

Det var fortsatt skikkelig vått i marka og i myrsøkkene lå det vann. Vi hadde god nytte av de høye fjellskoene – som også er omtrent vanntette. Jeg lurte på hvor mye vann det ville være i Skogsånå. Jeg hadde ikke lyst til å hoppe fra glatt stein til glatt stein og muligens miste balansen.

Med en ødelagt finger, syntes jeg det ville være best å holde meg på beina. Nå ble det å stige over og rundt – og gå på toppen av steinen nede ved Moldtjørn. Det gikk jo bra. Elva i toppen av Urdådalen gikk stor. Hva med Skogsånå?

Ved Bjødnali så vi andre folk, eller var det bare Einar og meg på tur. Jeg hadde foreslått å gå inn til Skogen, og snu der for å gå tilbake til veien mot Sjelset. Det ble, nesten selvsagt, til at vi gikk videre mot Skogsånå og rundt Engjavatnet.

Det ble ingen stopp ved Skogen, denne gangen. Einar mente det ville være helt greit å bare fortsette rundt Engjavatnet. Hele turen fra Sælandsskogen og opp til Vindskaret og videre mot Bjødnali er flott.

Det er likevel runden rundt Engjavatnet jeg setter mest pris på. Her er naturen virkelig flott, og med høstfarger, blir det ekstra bra. Det var kjekt å kunne ha med Einar på turen, Det blir av og til litt ensomt å gå alene.

Vi kom opp bakken mot Jærbuskaret i jevn og grei fart. På veien ned mot Sjelset, kunne vi kjenne vinden, Den kom bakfra og laget ikke problemer, selv om det ble litt kaldt for meg som gikk uten vindtett jakke.

Det ble en litt tøffere tur enn planlagt, og når vi også kom rundt vannet, var både Einar og jeg godt fornøyd med dagen. Nede ved bilen viste klokka til Einar at vi hadde gått runden på to timer og femti minutter. 10 minutter fortere enn forrige gang.

Jeg hadde de vanlige nesten 15.000 skritt, og turen er fortsatt litt over ti kilometer. En flott tur denne dagen.

Rundt Gruda til Øksnevad med fingen i fatle.

Det ble en langtur.Etter en svært ubehagelig opplevelse på Blåfjellenden, der jeg fikk et dypt sår i høyre pekefinger, og besøk på sykehuset, ble det noen dager med lite tur. Det ble noen ganske kjappe turer langs stranden, og rundt Gruda.

Jeg var egentlig ikke i humør for lengre turer, men eter en uke uten skikkelig tur, bestemte jeg meg for å ta en runde rundt Gruda. Den vanlige turen, som ikke er lang nok til å komme med i loggen. Turen er på omtrent 8 kilometer – mye på vei.

Denne dagen skulle det i tillegg være bra vær. I hvert fall ikke regn og lite vind. Det har vært få dager med sol og bra vær denne høsten. Det har heldigvis så langt vært varmt. Opp mot 15 grader midt på dagen, og noen dager mer.

Onsdag er det en samling av gamle naboer og venner på Jærhagen. Om mulig pleier jeg å møte opp for en hyggelig prat. Vi har jo kjent hverandre i omtrent 50 år, og det er greit å holde kontakten med gamle venner og naboer.

Denne dagen var det tankene å gå bare ta den «korte» turen. Det er mulig å gjøre den lengre ved å ta over mot Øksnevad. Det forlenger turen med 15-20 minutter om jeg tar kjeppeste vei, eller mer enn en halv time om jeg går om Øksnevad skole.

Siden det hadde blitt få turer den siste tiden, var jeg opplagt og klar for tur da jeg tok ut. Beina var bra og jeg startet i bra fart – og da pleier det å bli høy fart resten av turen også. Eller så lenge jeg klarer å holde farten oppe.

Nå er det en ganske drøy bakke opp til Grudavarden. Her pleier jeg å holde en litt moderat fart, slik at pusten holder seg på et rimelig nivå. Denne gang ble det mer en det. Jeg gikk opp mot anarob terskel (og muligens litt over) oppover bakken.

Det er ikke ofte jeg tar så pass hardt i. Det påvirket ikke så mye farten videre på turen, men det var merkbart på «hvilepulsen» resten av dagen – og ut over natta. Sitter jeg rolig i godstolen, er pulsen vanligvis på litt under 50 – av og til ned mot 44 slag i minuttet. Denne kvelden lå pulsen på 60.

Da jeg kom til turstien over myra og langs Figgen, ble det til at jeg gikk den lange veien til Øksnevad skole og så tilbake til Klepp. Det gjorde turen to-tre kilometer lengre, og på over 12 kilometer totalt.

Det ble en langtur denne dagen. Det var kjekt igjen å få bruke beina, selv om det er en temmelig flat tur og går hele tiden på vei eller god opparbeidet tursti. Denne dagen var de gamle gangsteinene helt under vann. Det var mye vann i elva.

Alt i alt ble det nesten 17.000 skritt og turen gikk unna på to timer og 20 minutter, omtrent 11 minutter på kilometeren. Ikke spesielt hurtig, men ting tar tid etter som årene går.