Til Blåfjellenden med mye spreke folk på tur.

Det var lange dagsetapper for de andre jeg traff.Dette hadde lett blitt et innlegg nesten uten bilder fra Turen. Jeg mistet kamera på tilbaketuren fra Blåfjellenden. Heldigvis var det en som plukket det opp og tok kontakt. Kamera – og bildene – kom til rette.

Det skulle ellers være en helt vanlig og grei tur til Blåfjellenden. Etter en uke med migrene og etterfølgende plager, var jeg likevel skeptisk. Kunne plagene oppstå igjen. Tanken på dette ville ikke helt slippe taket.

Som vanlig ble det litt kontroll av været. Både Yr og Storm mente det kunne komme litt regn, og at sola ville holde seg bak skyene. Begge var heldigvis også enige om at det ikke ville blåse. Selv med litt regn, valgte jeg å ta turen innover.

Innover heia var det virkelig flott gå-vær. Tørt i bakken, lite vind, og sol som tittet frem av og til. Det var ikke snakk om nedbør, og med vinden bakfra ble det faktisk ganske varmt. Det ble en helt grei tur, ikke en våt tur som jeg hadde trodd.

Jeg så noen spor innover, og lurte på om de var fra denne dagen. Da jeg kom inn til hyttene, satt det et par på benken utenfor. De var fra Finland, og lurte litt på hvor de skulle gå. Det ble til at de satset på å gå mot Langavatn og Kjerag.

Det var ingen bestillinger denne dagen. Jeg var i grunnen innstilt på å bli alene, men litt ut på ettermiddagen kom det tre karer. De hadde den dagen startet på Børsteinen, og løpt forbi Sandvatn og kommet til Blåfjellenden.

For disse karene var dette en kort etappe. Dagen før hadde gått fra Storsteinen til Børsteinen. Det var en dryg tur. Det var så mye folk på Grautheller at de like godt tok til Børsteinen. Jeg syne turen fra Litle Aurådalen til Grautheller er lang nok...

Dagen etter tok karene avgårde så tidlig at jeg ikke en gang var oppe. De ville til Eikebrekka i Austrumdalen. Det ble antakelig nok en lang dag, men de når nok så sikkert målet, Det var noe med en fotballkamp dagen etter.

Da jeg holdt på å gjøre meg klar til turen tilbake til Hunnedalen, kom det en gjeng danske og norske gutter fra Flørli. De hadde startet på morgenen og ville videre mot Hunnedalen. Noe som gir en ganske lang dagstur, men ikke helt umulig.

Jeg startet litt etter gjengen oppover bakkene mot toppen. De var antakelig minst 25 år yngre enn meg, men 6 i følge går alltid i lavere tempo enn en som går alene. Ved vaet satt gjengen, og jeg gikk forbi.

Noen syntes nok det var litt for galt at en gammel gubbe som meg skulle holde høyere fart. Et par stykker hang på , men stoppet opp etter en stund for å vente på de andre. De var likevel ikke langt etter meg ned i Hunnedalen.

Jeg hadde nok vært litt opptatt av gjengen foran oppover bakken. På toppen oppdaget jeg at kamera var vekk. Det hadde falt ut av lommen på treningsbuksa jeg gikk i. Jeg vurderte å snu, men så ikke syn på bakken to ganger.

Nå gikk det greit likevel. Det kom folk innover, som plukket opp kamera og fant ut at det nok tilhørte meg – og tok kontakt. Det ble bilder på dette innlegget likevel. Kamera var fortsatt i god stand og bildene brukbare.

Det var flott vær på tilbaketuren også. Den gikk i kortbukse og i bare ullblusen. Nesten som om det skulle være sommer. Det ble en stopp i hytteveggen til Ellingsen.

Begge dagene ble det omtrent 12.500 skritt, men tilbaketuren gikk mye kjappere enn turen innover. Det er helt greit med litt konkurranse for få farten opp.

Fra Hellestø til Fuglingene - og tilbake.

Mitt kamera kom til rette, med bilder.
Jeg må innrømme at det ikke er like lett å dra på tur. Det henger igjen litt respekt for det som skjedde i forrige uke. Nå er jeg normalt veldig flink til å se mørkt på det meste, men denne gang hang det også igjen litt skepsis til nye overnattings turer.

Værmeldingen var klar på at det ville bli en dag nesten uten vind, og det kunne være at sola tittet frem mellom skyene. Det har blitt mange småturer langs sjøkanten i forrige uke. Likevel var det en slik tur jeg satset på denne dagen.

Det er ikke lange stykket hjemmefra til Hellestø, og fra der er det mulig å gå sørover – helt til Egersund om det ville være planen. Jeg tenkte meg bare til Fuglingene – i søre enden av Borestranden. En flat, men ganske lang tur.

Med et værvarsel som ikke helt meldte sommertemperaturer, ble det til at jeg heiv på langbukse, men beholdt en kortarmet bluse. Selvsagt hadde jeg skikkelig jakke i sekken, men ikke noe mellomlag. Skulle det bli kaldt, måtte jeg bruke jakken.

Dette er egentlig en vintertur. Det passer liksom greit å gå i strandsonen om det er frost og glatt bare litt lengre inne i landet. Denne gangen ville det bli en sommertur, om værmeldingen fikk rett. Det kunne jo være greit å teste turen i varmt vær.

Det varen del biler på parkeringsplassen ved Hellestø. Rett ute på stranden var det en skoleklasse som hadde utetime. Videre bortover Skarastranden, som er rette navnet, var det ingen andre på tur. Jeg måtte helt til Sele før jeg traff andre.

Med vinden i ryggen og sol i ansiktet, ble det varmt. Jeg mente et lite øyeblikk at jeg nok burde ha hatt på kortbukse. Det stemte ikke da jeg igjen kom ut i vinden. Den var kald selv om den kom bakfra.

Jeg hadde håpet at sanden skulle være fast og fin å gå på. Det øverste laget var løst, og det ble litt tyngre enn jeg hadde tenkt. Spesielt da jeg kom ut på Borestranden og kunne se hele strekningen bort til Fuglingene, tenkte jeg at det kunne bli en tung tur.

Det virker bare langt, men på flate stranden, selv med litt løs sand, er det jo greit å gå. Jeg kom til enden av stranden uten problem. Jeg burde muligens ha stoppet for å drikke, men glemte flaska i sekken og fortsatte på innsiden tilbake mot Bore.

Det lille stykket gikk jeg ganske mange ganger i forrige uke, og på kjente stier går det grei – og fort. Fra Bore videre nedover mot brua brukte jeg denne gang veien. Lett å gå, og det er korteste vei. Det er egentlig ikke lang avstand mellom Bore og Sele, men jeg går ikke så ofte denne strekningen, så det virker lengre enn det er.

Det ble aldri tungt mot slutten. Etter å ha gått på flatstrand og på vei i nesten tre timer, var jeg likevel ikke sliten da jeg satte meg i bilen. Det hadde vært en flott sommertur i sjøkanten.

Tilsammen ble det 19.000 skritt på omtrent 13 kilometer, og nesten tre timer.

Bjødnali med broderen.

En kort men grei tur.Mandag måtte jeg gjøre turen kort. Det gikk ikke bedre enn at jeg holdt meg hjemme de neste dagene. Onsdag mente Bestyrerinnen at det bare ville gjøre godt å komme ut en tur. Nå var det snakk om solformørkelse og greie. Vi tok en kjapp tur til Borestranden.

Det ble en tur mens sola kom nærmere og nærmere horisonten, og inne i mellom skyene kunne vi se at sola ble delvis dekket av månen. Jeg opplevde total solformørkelse i 1954, og da ble det skikkelig kveldsstemning midt på dagen. Denne gang ble det bare merkbart mørkere.

Det ble tilsvarende turer de neste dagene. Først søndag – etter 6 dager uten skikkelig tur, gikk jeg og Bestyrerinnen en litt lengre, men flat tur. Mandag var jeg klar for en skikkelig tur, men helst ikke for lang og med for mange bakker.

Det kunne jo bli en tur på Høgjæren – eller til nød en litt lengre strandtur. Værmeldingen satte en stopp for turer i åpent lende. Det skulle blåse så pass at det ville være bedre med en tur i skogen og i innlandet.

Som mange ganger før bestemte jeg meg for en tur fra Sælandsskogen. Ikke den vanlige rundt Engjavatnet, men den korte opp til Bjødnali over Vindskaret og så til Sjelset og tilbake til bilen. Dette er en tur på mellom 7 og 8 kilometer og tar omtrent to timer.

Da jeg holdt på å pakke for turen, kom jeg på at dette er en tur broderen gjerne går. Jeg tok kontakt og vi ble enige om ta følge på runden. Jeg plukket opp broderen. Det er ikke så mange gangene vi kjører i en bil til parkeringsplassen i Sælandsskogen.

Det var andre som ville på tur denne dagen. Det var en del biler på parkeringsplassen, og det kom flere da vi startet. Likevel, eller helt som vanlig - så vi ikke folk før vi kom helt opp til Bjødnali. Der var det to stykker som ville ha en pause – som oss.

Vi startet som vanlig med å avtale at denne gangen – denne gange – skulle vi ta det med ro. Det er jo ingen ting som haster, og som pensjonister har vi jo god tid. Det holdt til litt oppe i bakken. Da måtte broderen be mg om ro end tempo. Han hadde litt problemer med formen etter en rolig uke i syden.

Vi tok det med ro i bakken opp til Jærbuskaret. Nedover mot Sjelset ville broderen absolutt jogge. Det var så pass lenge siden han hadde utfordret beina, at det passet med litt hurtigere tempo i bakken nedover.

Fra Sjelset og videre mot Kleiva og Sælandsskogen, gikk det i det vanlige – ganske hurtige – tempo. Det er bra sti og vei, og ikke vanskelig å holde farten oppe langs ånå. Vi var bare litt andpustne da vi sto ved bilen.

Både broderen og jeg var skikkelig godt fornøyd med dagens tur. Det hadde virkelig vært en kjekk tur, selv om den nok var ganske kort. Det var kjekt å gå i godt selskap og jeg følte meg klar for flere turer fremover.

Dette ble en tur på nesten 12.000 skritt og vi brukte denne gang omtrent to timer på runden. En grei runde, som var «helt riktig» denne dagen.

Mattirudlå og Bjørndalsfjellet og en brå stopp på turen.

Det ble ikke flere turer den uka.Planene var i grunnen klare. Det skulle bli en helt vanlig tur til Mattirudlå, Bjørndalsfjellet og over Fjogstadnuten til Dalsnuten. Om det i tillegg var en god dag, kunne det være at jeg også tok med Øvre Eikenuten.

Det skulle ikke gå helt etter planen. Faktisk skulle det gå ganske så dårlig – etter hvert. Ikke selve turen, men det ble noen dager uten tur. Uansett ,så dro jeg til Gramstad og oppover mot Bjørndalsfjellet.

Det var få andre, jeg hadde startet en halv time tidligere3 enn vanlig, og det viste igjen. Det var biler på parkeringsplassen, men ingen folk oppover bakken mot Bjørndalsmyra. Jeg kunne se spor, men de kunne være fra dagen før – en søndag.

De siste gangene jeg har gått innover myra mot Bjødnaskaret og mot Mattirudlå, har det vært forholdsvis tørt. Denne dagen var det vått, skikkelig vått. Det ble vassing deler av stien innover myra. Det var så avgjort mer vann enn vanlig.

I tillegg var det spor av dyr, og det så ut som om det var en ganske stor flokk som hadde gått innover. Litt oppe i høyden kikket jeg meg tilbake og fikk øye på dyra som sto i lia litt opp av myra. Det var antakelig ungdyr og på det hvite magebelte var det lett å se at de var av rasen «beltet Galloway»

En av fordelene med å gå ut fra Gramstad, har til nå vært at det ikke er dyr – annet enn sauer – i de vanlige stiene. Dette året er det kommet dyr nedover mot Skaret, og nå også i Bjørndalen. Det hender jeg unngår å gå gjennom dyreflokker, jeg føler meg ikke helt trygg blant mange – store – dyr.

Jeg nådde opp til opp til skaret og tok mot Bjørndalsfjellet. I sorpe og fortsatt mye vann i stien. Selvsagt fikk jeg det verste været på toppen, med regn og vind. Vinden var faktisk så sterk at jeg måtte ta «støttesteg» nedover.

Det kom folk oppover. Noen i «sommerklær» og det var ikke sommerforhold på toppen. Selv gikk jeg med både Gore-tex – bukse og jakke, men hadde ikke på hodeplagg og vanter. De lå fortsatt i sekken.

Nede ved veien labbet jeg videre mot Fjogstadnuten, og måtte snu på grunn av Migrene. Dette opplever jeg en sjelden gang, og det pleier bare å ta en time eller to før jeg igjen er noenlunde frisk. Denne gangen fikk jeg en ny omgang på vei hjem

Det ble noen dager med migrene, og så en kur for å bli frisk. Det tok nesten en uke. En hel uke uten tur. Det er det ikke ofte jeg opplever. I tillegg en dårlig uke. Først mandagen etter ble det anledning til å teste formen.

Rundt Lifjell fra Dale.

En vanlig treningstur tidligere.Det er kjekt å kunne gå tilbake i bloggen 10-15 år å se hva jeg gjorde den gang. Litt trist også, for jeg klarer på langt nær å gjennomføre like lange og tunge turer som da. Fridagene ble ofte brukt i heia, uansett vær.

Etter å ha lest litt fra «gamle dager» fant jeg ut at det igjen ville passe med en tur rundt Lifjellet. Noe som var en vintertur den gangen. En vanlig tur på sommeren og høst og vinter, var turen til Bynuten.

Etter som årene gikk, ble Bynuten byttet ut med rundturen fra Dale, og nå blir det helst korte turer fra Gramstad og Sælandsskogen. Jeg gikk rundt Lifjellet tidligere i år, og syntes det var en ganske tung tur, som tok nesten tre timer.

Det var litt rart å kjøre forbi veien opp mot Gramstad, og på Dale var det ikke så mange biler som jeg ventet. De fleste som parkerte der, ville til Søsterhytta – dagsturhytta ute på et berg litt etter Dalevågen.

Bare et lite stykke etter parkeringsplassen på Dale, så jeg et lite rådyr rett på siden av stien. Det la i vei mot mora, som sto et stykke lengre nede. Jeg har sett rådyr i dette område før. Det er kjekt å se at de fortsatt holder seg i skogen der.

Jeg liker ikke å gå oppe i henget, med kjettinger og stien på skeive svaberg. Det går (gikk) en sti lengre nede mot sjøkanten som kommer opp til den vanlige stien i Revsdal. Heldigvis har jeg gått den stien så pass mange ganger at jeg ikke har problem med å finne fram. Den var nesten gjengrodd.

I stien videre mot Sprettraubakken, kom det et par i mot. Et svensk ektepar på tur. De hadde snudd da de syntes stien ikke var spesielt «farbar» for folk som ikke er vant med kjettinger og svaberg. De så heller ikke syn på den bratte Sprettraubakken.

Etter det så jeg ikke folk før nesten helt oppe ved Lifjell. Stien rundt, selv om det er laget en del nye gangveier, virket ikke mye brukt. Oppover mot Lifjell var det likevel spor av folk. Jeg valgte å ikke gå snarveien rett mot toppen, men ta stien over haug og hammer, over små topper og opp og ned svaberg, som Franz Olsen laget.

Den «omveien» tar nok en god del mer tid en min «snarvei», som nå antakelig er nesten borte i gress og kratt. Jeg var i hvert fall glad for å ha bestemt meg å stoppe for å drikke på toppen. Det gjorde godt med en pause.

Nedover mot Øksendal var det få andre på tur. Først da jeg kom ned til Dalevatn traff jeg andre på tur. Det var noen som badet litt bortenfor demningen. Det må ha vært en kaldere fornøyelsen enn den dagen jeg gjorde det samme.

Nedover - tilbake mot bilen – fikk jeg tid til å tenke litt på turen, som denne gang hadde gått litt bedre. Som så mange ganger før, gikk det lettere oppover bakken mot toppen med litt trening i den bakken.

Turen er ikke på mer enn omtrent 9 kilometer. Jeg brukte 16.500 skritt på turen og det tok tre timer. En god del lengre enn «vanlig», noe på grunn av at jeg holdt meg til den merkede stien. Det var kjekt å ha gjennomført nok en tur rundt Lifjellet.

Tur til Bjødnali og rundt Engjavatnet.

Som vanlig - en flott tur.Det var snakk om skyer, og muligheter for lett regn den dagen. Yr mente det var muligheter for litt sol inne i mellom, Storm mente det kunne komme lett regn. Det er ikke lett å finne en tur som vil være kjekk å gå – om Storm fikk rett.

Værmeldingen var ikke bedre inne i heia. Der ble det meldt om nedbør stor sett hele dagen, og det er en stund siden jeg syntes det var kjekt å gå i regn. For oss som har mye tid til rådighet, blir det heller å sitte inne.

Nå var det en stund siden jeg hadde gått den vanlige runden fra Sælandsskogen. Opp til Håfjell, videre ned til Bjødnali og så rundt til Skogen og tilbake til Jærbuskaret og veien til bilen. En rundtur på omtrent en mil.

Det kunne på mange måter passe bra å ta denne turen. Jeg pakket sekken og tok mot parkeringsplassen i Sælandsskogen. Der var det en del andre biler, og det kom en da jeg startet, men eller få folk.

Jeg var – igjen – nesten alene på hele denne runden. Jeg møtte ei jente omtrent øverst i Vindskaret. Hun var på vei nedover etter å ha gått opp samme vei. Det var også få spor av folk oppe ved Bjødnali. Det kan være at dyr i stien holder folk hjemme.

Det var spor av hester nede i skogen, og av kyr både nedover mot Bjødnali og så rundt Engjavatnet. Denne dagen så jeg bare spor, og heldigvis ikke snurten av dyr. De holdt seg nok i høyden for å unngå insektene.

Denne dagen måtte jeg også oppom toppen av Håfjell. Det gir en grei treningsbakke fra bunn til toppen. Jeg får alltid høy puls oppover bakken, og først nedover bakkene mot Moldtjørn roet den seg. Det gir antakelig god trening.

Jeg måtte selvsagt oppom treet ved Bjødnali for å ta et bilde. For meg kjentes det ut som om det gikk ganske sakte i bakkene både oppover mot Håfjell og nedover mot Moldtjørn. Bildene viste at jeg hadde brukt et minutt mindre enn «vanlig» på turen fra bilen til treet ved Bjødnali.

Selv med litt lett regn videre innover mot Skogen – og på vei, er dette en flott del av turen, og jeg blir alltid i godt humør av å se på naturen – selv fra vei. Jeg tok som vanlig noen bilder på denne strekningen.

Tidligere – for noen år siden, var det vanskelig å finne stien fra Skogsånå og opp til traktorveien som går mot stien over til Jærbuskaret. Nå var stien skikkelig oppgått av dyr, og det lett å tråkke feil i alle de dype hullene.

Nede ved Kleiva, var det kommet nye skilter som viser avstander. Det er litt mer enn to kilometer mellom skiltet ved Sjelset og Sælandsskogen. Noe broderen har ment ment lenge. Denne dagen ble det 14.000 skritt på den 10 kilometer lange turen, som tok omtrent to og en halv time.

Til Blåfjellenden med retur samme dag.

En grei tur både frem og tilbake.

Denne uka var det vanskelig å finne to dager med brukbart vær. Mandag – som omtrent den eneste dagen – ville det være opphold og litt sol midt på dagen. Det skulle ikke blåse og det skulle være en nesten grei temperatur.

Tirsdag, var både Yr og Storm enige om at det skulle komme noe regn nesten hele dagen. Nå blir det ikke ofte så mye regn. Deler av dagen ville antakelig være grei, med bra turvær. Men det var vanskelig å si når.

Tidligere gikk jeg ganske ofte frem og tilbake på dagen. Etter som årene har gått, har det blitt færre og færre slike turer, og de er nå en «langtur». Likevel har jeg alt tatt mot til meg og prøvd en slik tur i år. Det har også blitt en tur frem og tilbake på dagen til både Sandvatn og Tomannsbu.

Det kunne passe å teste formen med å ta nok en tur til Blåfjellenden, med retur samme dag. Jeg bestemte meg for å prøve, og var tidlig oppe på morgenen. Alt da handelslaget åpnet på morgenen sto jeg i døra, klar til å handle inn mat for dagen, og morgendagen – for sikkerhets skyld.

Det var skyer og sol da jeg startet fra Høgaleitet i Hunnedalen. Det må ha regnet den natta, for det var vått i stien og i sorpa var det skikkelig sleipt. Jeg gikk forsiktig, og sa – som vanlig – til meg selv, at dette var dagen for å ta det rolig.

Bare et lite stykke innover i heia tok jeg igjen to karer, som også var på vei mot Blåfjellenden. De tok nok noen pauser innover, for de kom til hyttene en god stund etter at jeg var inne. Karene tok inn på den ene hemsen, og antakelig la seg «nedpå» - jeg verken hørte eller så de senere.

Jeg hadde håpet på å få ta frokosten utenfor annekset i sol. Det var sol en liten stund, men det trakk fort over og det ble så pass kaldt at jeg kom meg inn. Jeg håpet selvsagt at det igjen ville bli sol på hjemturen.

Det kom også andre som var på dagstur. To jenter satte seg på terrassen mens jeg holdt meg inne i annekset. Disse gikk jeg antakelig forbi på hjemveien, for de dukket plutselig opp bak meg på vei nedover mot Fossebekken.

Det var ikke stor jeg skulle gjøre denne dagen. Timene på Blåfjellenden ble avsatt til å ta det med ro. Det er greit å ligge på benken med en bok. Likevel var det en jobb som så avgjort burde gjøres denne dagen. Protokollen i hovedhytta var nesen full og jeg måtte finne fram en ny.

Først i firetiden, pakket jeg sekken og gjorde meg klar for turen tilbake til bilen. Jeg syntes det gikk sakt i bakken, oppover mot heia. Det kom en kar i mot, vi pratet litt, før jeg fortsatte – oppover. Likevel viste det seg at jeg hadde brukt omtrent like lang tid som vanlig oppover.

På toppen ble det igjen en stopp for å prate med flere som ville ned til hytta. Det passet i grunnen greit å snakke med folk denne gangen. Det ble ingen skikkelige pauser. Nedover mot Fossebekken kunne jeg kjenne at jeg hadde gått noen timer denne dagen.

Det ble litt vanskelig å plassere beina, det var også noen ganske små steine som jeg snublet over. Typiske tegn på at det har vært en lang tur. Opp den siste bratte kneika mot Oleskaret, måtte jeg hjelpe den ene foten opp for å komme videre. Det gikk ikke like lett som på turen innover.

Nede på flate veien var alt greit. Jeg glemte at det hadde vært mange timer på tur, og syntes dagen hadde vært helt flott. Dagen etter var jeg både støl og stiv. Turen hadde vært på omtrent 27.000 skritt og på omtrent 16 kilometer. Det ble nærmere to og en halv time hver vei.