18 november 2026

Fra Varhaug gamle kirkegård og nordover til Reimebukta.

En vanlig vintertur tidligere.Broderen og jeg ble ganske fort enige om at det denne dagen ville passe med en tur nordover fra Hå gamle kirke, Dette er en tur vi tidligere svært ofte brukte på vinteren. Når det var is og snø inne i landet.

Tidligere – for noen siden – gikk vi fra Varhaug gamle Kirke til Hå gamle prestegård, og tilbake ganske mange ganger i løpet av en vinter, og enda flere ganger motsatt, med start på Hå gamle prestegård.

Etter hvert ble turen litt lang og det ble færre og færre av disse turene. Nå er det jo ikke nødvendig å gå hele veien. Det er en grei tur å gå bare deler. Det var nettopp hva broderen og jeg planla denne dagen.

Nå var det en usedvanlig flott vinterdag - i november. Det var sol og blå himmel, rundt null grader og nesten ikke vind. Vimpler og flagg hang rett ned. Litt lengre inne i landet var det mer hvitt og greier. Vi holder oss unna slike ting om mulig.

Vi kjørte forbi to som gikk mot parkeringsplassen da vi kom. I tillegg var det andre som også ville på tur. de andre vi så, tok mot Madland havn. Nordover var det ikke en gang spor i stien – eller mer korrekt sorpa. Vi så ingen andre på vår tur.

Broderen nevnte noe om Grødaland, som ligger bare 3-4 kilometer fra parkeringsplassen. Jeg lurte på om det ville være greit å gå til Reimebukta. Noe som ville gjøre turen 2-3 kilometer lengre.

Vi fikk se hvor langt vi kom, men først var det å gå ned til sjøhusene til Varhaug-losene. De sjøhusene ligger noen hundre meter lengre mot nord og ute mot sjøen. For å komme dit gikk det tidligere en grei vei. Nå var veien blitt en dårlig sti et stykke.

Videre var det bare så vidt stien viste og nede ved sjøhusene hadde sjøen vasket masse stein opp, og nesten dekket stien. Det ble mye glatt sorpe i tillegg, bortover mot Luten på Bodle.

Selv videre forbi møllene og bortover til skipsopphoggingsplassen var det lite sti og mye sorpe. Vi gikk ganske forsiktig for ikke å gli ut, selv om det er temmelig flatt. Forbi Grødaland var det nå igjen kommet opp skog. Det var virkelig en stund siden vi hadde vært der.

Ved Grødaland podelen, tok vi ned på stranden for å sjekke varden som viser hvor det ble boret etter kull. Et temmelig håpløst prosjekt, men kull var tingen den gangen, og det fantes ikke noe i Norge.

Vi ble enige om å ta turen til sjøhusene i Reimebukta. Der kunne vi se bort til stolpabua litt lengre mot nord, og tok en tur for å sjekke denne. Det kan ikke være mange stormene før denne bua ligger i en haug, på tross av forsøk på å stive opp bygget.

Det ble en pause i solveggen ved sjøhusene. Varm te og sol, og pepperkaker gjør pausen bedre. Tilbaketuren gikk i jevnt tempo, uten stopp, men fra Bodle tok vi veien tilbake i stede for å gå nede ved sjøhusene til Varhaug-losene. Det var i hvert fall mindre sorpe i veien....

Totalt ble det nesten 14.000 skritt og 10 kilometer. Vi brukte litt over to og en halv time totalt. I det flotte været var det en fin og hyggelig tur sammen med broderen.

15 november 2026

Nye ALFA Impact sammenliknet med den gamle modellen.

Virkelig flotte fjellstøvler.
Mine nye ALFAImpact 2

Alfa Impact er flotte sko.Jeg har brukt et par med ALFA Impact det siste halve året. De ble tatt i bruk etter å ha ligget i utstyrsboden en god stund. Jeg brukte før det, to par gamle sko av samme type. Et av disse parene har jeg hatt inne for å skifte av såler og Gore-Tex.

Etter en stund viste det seg at de nye skoene hadde en «knekk» som ikke helt passet med min fot, med en brukket storetå. Som så har en ekstra knoke. Som gjør vondt når jeg utfordrer denne «knoken».

fra venstre - etter ny såle og Gore-tex - utslitte Impact - og helt nye Impact 2
Jeg anskaffet meg et nytt par ALFA Impact 2, for å se om disse ville være bedre på min litt for store venstrefot. Det kunne jo også være greit å sammenlikne de nye skoene med den gamle modellen.

Først, kunne det muligens passe å si noe om skoene som var inne for ny såle og Gore-tex membran. De var ikke vanntette da de kom tilbake etter reparasjon. og jeg fikk prisavslag på et par nye sko. Jeg beholdt likevel de gamle, og har brukt de om forholdene er «tørre».

fra venstre - etter ny såle og Goretex - utslitte Impact - og helt nye Impact 2
Da skoene kom tilbake fra skomakeren, så de bra ut, men gummieringen nede på skoen var litt løs enkelte steder. Etter at de fikk ny såle, var skoene også blitt litt «smalere» og tranger. Noe som delvis ga seg etter en tids bruk. Jeg bruker likevel bare et par sokker i de skoene, mot to par i andre ALFA Impact.

Da jeg pakket opp de nye ALFA Impact 2 skoene, var det et par ting som slo meg. Eska var mindre forseggjort og det manglet skoposen som fulgte med de andre skoene. I tillegg var skosnorene en ny type.

Første test av nye sko
På esken var også mitt par nummer 42 merket med US nummer 8,5, mens de tidligere skoene alle var merket med US nummer 9. Forklaringen her er nok at skoene har samme størrelse som før, men at endringen er for å komme nærmer US standard. (Dette nummeret har endret seg flere ganger.)

Nå må jeg med en gang si at de nye ALFA Impact 2 for meg, (med alle sko merket 42) virket det som at den nye modellen er «større» en de andre. Det er mer plass til føttene også i bredden.

skoene er vanntette
Dette kan skyldes at de er mer myke i skinnet. De trengte i hvert fall ikke noen «inngåing». ALFA oppgir at de nå bruker førsteklasses skinn- og indikerer at det er bedre enn det gamle. (Det trenger ikke å stemme helt – de gamle var også meget bra.)

Litt overraskende opplyser AFA at de har skiftet til en lettere (og bedre?) mellom-såle, og ikke spesielt nevnt at vekta på skoene nå er 15 gram mer enn for de gamle.

ny og gammel modell
Jeg kan for så vidt bekrefte at de nye skoene er noe bedre polstres øverst i kanten, og jeg fikk ikke noe gnagsår (som jeg fikk på de gamle) første gang jeg tok de i bruk.

Det er spesielt en ting som fikk meg til å foretrekke ALFA Impact i stede for ALFA Walk King. Impact henger bedre på vått fjell. Dette er testet av meg da jeg skiftet til Impact i 2019, og siden sammenliknet, ved at jeg brukte Impact og broderen gikk på Walk King. Bare denne forskjellen på sålen er verdt pengene...

Sålen rett før jeg bestilte nye - forrige gang
Nå mener ALFA at Impact 2 skal være bedre, med en ny og forbedret utgave av den samme sålen. Jeg har nå brukt de nye ALFA Impact 2 en stund, også i regn og med vanskelige forhold. Min erfaring – tror jeg, etter bare 70-80 kilometer, er at de IKKE henger så bra som de gamle, men bedre enn Walk King modellen for ti år siden.

Den store overraskelsen var at Impact, da jeg begynte å bruke denne modellen, faktisk ikke var dyrere i bruk enn Walk king. Impact varer (for meg) i omtrent to år mens jeg skiftet Walk king stor sett etter et år. (Jeg regnet tidligere med at jeg gikk en plass mellom 2000 og 2500 kilometer i året)

En erfaring i tillegg – som gjelder for både Walk king og Impact, er at det hjelper ikke med vedlikehold og puss (noe jeg nødig finner på å gjøre.) Det er sålen og Gore-tex som blir utslitt. Overlæret holder lengre - selv om skolissene «muligens» holder lengre om skoene blir pusset og derfor ikke trenger å skiftes..

Nå må jeg få legge til at pussingen gjør at læret ikke så fort blir gjennomvått, og at vann derfor gjør skoene tyngre når de ikke vedlikeholdes.

14 november 2026

Vintertur til Håfjell, Bjødnali og Skogen.

Snø og is i høyden.Det var nesten samme værmelding som dagen før for Sæland, der jeg hadde tenkt å ta en tur. Det vil si vind og litt regn, men også sol. Nå ville nok temperaturen være mer enn et par grader, og det kunne gjøre en forskjell

Denne dagen var det også sorte skyer ute i havet, men da jeg tok ut vekslet det mellom sol og skyet. I tillegg var det ikke spor av regn. Det kunne igjen se ut som om det ville bli en grei start i det minste.

Hjemme var alt som kunne minne om vinter borte. Det var ikke spor av noe som helst som kunne se ut som snø. Jeg trodde muligens det kunne ligge noen små rester litt oppe i høyden, Det høyeste jeg skulle var under 300 moh.

Jeg ble litt mer betenkt da jeg nærmet med Sælandsskogen. Det lå fortsatt snø på noen steder, og inne i noen skogholt jeg kjørte forbi, var det hvitt. Kunne det likevel bli en vintertur?

På parkeringsplassen var det ingen biler. Jeg hadde hele plassen for meg selv. Inne i skogen var det greit å gå – det første stykket. Ikke langt innover, var veien dekket av et tynt lag med snø.

Oppover mot Støl-sletta og videre mot Vindskaret, ble det mer og mer snø. Og øverst dukket det opp is i stien. Det laget ikke store problemer, men jeg måtte passe hvor jeg satte beina, og sjekke forholdene videre.

Selv om det ikke helt var optimale forhold, gikk jeg opp til toppen av Håfjell. Ned bakken mot Vindskaret var det ikke snakk om å gå fort. Her ble det noen ganske forsiktig små skritt enkelte plasser.

Det gikk ikke mye fortere videre nedover mot Moldtjørn. Selv om den bakken lå i sola, så var røttene etter skogen som sto her, spinnglatte, og jeg går gjerne forsiktig for å unngå et fall – i min alder....

Heldigvis var det så pass lite vann i Moldtjørn at jeg kunne gå på utsiden av stien i ura. Myra var ikke frosset, så det ble litt vassing for å komme bortover mot den lille brua. Som nå var erstattet av ny.

Forrige gang jeg gikk her var det en kar som jobbet med å få på plass gangveier og ny bru. Denne gang kunne jeg gå på resultatet av den jobben. Det var ny gangbru (snø og is) og ny bru som nådde over til andre siden. Brua hadde til og med rekkverk.

Det var spor på den nye brua, men jeg så ingen andre, og heller ikke spor andre steder. Det ble som ganske ofte, en ensom tur opp til treet ved Bjødnali og videre bortover mot Engjavatnet og Skogen.

Som så mange ganger for, ble jeg i godt humør av å gå denne strekningen. Jeg finner alltid noe nytt å se på og synes naturen her er skikkelig flott. Det ble noen bilder denne gangen også.

Fra Skogen og bortover til Skogsånå var det bare snø enkelte plasser, og Skogsånå var grei å krysse på tørre steiner. Det var likevel ganske greit å nå traktorveien oppover mot Jærbuskaret. Der slutt på glatte steiner og dårlige forhold.

Nedover mot Sjelset var det is der traktoren hadde kjørt, men midt i veien var alt smeltet og greit å gå. Tilbake gjennom skogen var det mindre snø i veien enn da jeg gikk innover.

Turen var på 16.000 skritt og tok meg denne gangen 15 minutter mer enn de vanlige to og en halv time. En flott tur med mye sol – og uten nedbør.

Sjø, snø - og vind.

En kald og våt tur.Det var litt underlig å våkne denne morgenen. Det var hvitt ute på plenen. Årets første snø. Værmeldingen var også sikker på at det ville bli mer, men muligens ikke hos oss, som bor nesten helt ute i sjøkanten.

Likevel skinte sola, og det var omtrent blå himmel. Bare noen sinte svarte skyer holdt til helt ute i horisonten. Regnet skulle ført komme litt senere på dagen, da jeg vanligvis er på tur. I høyden og litt inne i landet ville nedbøren der komme som snø.

I tillegg til nedbør, mente både yr og Storm at det skulle blåse. I kastene kunne det bli opp til 16 m/sek. Det vil si noen skikkelige vindbyger. Nå er vel også min erfaring at den sterkeste vinden kommer samtidig med nedbøren.

Det ble et vanskelig valg. Skulle jeg holde meg hjemme, eller ta litt inne i landet, mer i le av vinden, eller skulle jeg ta en kjapp strandtur og håpe at været hold seg vekk lenge nok til at det ble en tur av det.

Jeg pakket sekken, tok på klær for regn og vind – og kulde, med andre ord full vinterutrustning. Jeg hadde bestemt meg for å ta en tur fra Bore. Det betyr bare en kjøretur på noen minutter.

Skulle jeg gå andre steder, ville det lett bli en halv times kjøretur – mens sola skinte. Jeg satset på å se sola en stund, men gikk nordover mot Sele og Hellestø. Da ville jeg få været i ryggen på hjemturen. Sola i ryggen varmet...

På vei nordover kunne jeg se sorte og mørke stormskyer i nordvest. Selv om sola fortsatt skinte lurte jeg på om regnet ville komme før jeg nådde Sele havn. Det ble en halvtimes tur der jeg bare hadde vinden å baske med, før regnet kom.

Det vil si regn og hagl, som snart også fikk med seg sludd. Videre nedover ble det virkelig litt surt. 2 grader, kuling (for vinden tok seg opp) og sludd er muligens det verste været jeg kan tenke meg.

Det gikk ikke lenge før jeg begynte å tenke på å snu. Noe som var planen fra start. Jeg hadde Hellestø som mål, men tenkte alt før jeg startet, at jeg ville snu når regnet kom. Nå ble det ikke bare regn, men sludd, og det ble hvitt på bakken etter hvert.

Det dårlige været varte ikke så lenge. Etter 20 minutter ble det lettere vær, med bare noen dråper som fløy i lufta. Da jeg fikk regnet på med, valgte jeg å holde inne bak selve stranden, i stede for å gå den åpne standen, og ble etter en stund stoppet ved at stien lå under vann.

Første delen på vei sørover, var det opphold, men etter en stund kom uværet tilbake. Denne gang hadde jeg det bakfra, og det var på langt nær så ubehagelig. Det ble en tur der jeg – igjen – fikk testet Norrøna Recon klærne. Jeg har vann og vind-tette klær fra andre produsenter, men i vær som det jeg hadde på denne turen, er jeg glad for mine gore-tex jakke og bukse.

Jeg var selvsagt våt. Svetten går ikke gjennom våte klar, og etter hvert blir alt vått. Denne gang var ikke turen lang nok til at «alt» - inklusive boxeren, var våte. Det ble en lang varm dusj før jeg føle meg varm.

Uten denne «oppvarmingen» hadde det tatt lang tid før jeg igjen følte meg komfortabel. Jeg var nok noe nedkjølt, selv om jeg følte meg varm så lenge jeg holdt meg i bevegelse.

Det ble en flat tur på omtrent ti kilometer og 14.000 skritt. Denne dagen gikk turen på 2 timer og 15 minutter.


12 november 2026

En tur fra Gramstad til Resasteinen og videre til Skaret og Dalsnuten.

En grei tur i et litt trist vær.Jeg syntes det ville være greit med en litt kort tur denne dagen. De siste årene har det kommet en periode sent på høsten der jeg ikke ser fram til langturer. Det har antakelig blitt litt mange turer på opp mot tre timer, og det har tatt på.

Det er i tillegg slutt på turene til Blåfjellenden for dette året, og jeg har ikke det å se fram til. Det er vanskelig å finne turer som jeg synes er kjekkere en de, og det er jo – hvert år – litt trist at nok en sesong er over.

Det var en stund siden jeg hadde gått den litt kjappe rundturen fra Gramstad til Resasteinen rundt Skaret, over Dalsnuten tilbake til bilen. En rundtur med tre topper og som er på godt under tre timer.

Værmeldingen var overskyet, med lite vind og ikke noe nedbør. Hjemme på morgenen var det fuktig i gresset, og da jeg kjørte innover mot Sandnes, gikk vindusviskerne. Det kunne se ut som om det ville bli en fuktig tur.

I Sandnes var det tørre veier og på parkeringsplassen var det ikke antydning til nedbør den dagen.. Det var bare å legge i vei oppover bakkene mot Fjogstadnuten. Det går antakelig saktere i bakkene enn før, men jeg kommer opp de første kneikene uten å bli for andpusten.

Selv nede på parkeringsplassen var det få folk, og oppover bakkene var det ingen andre. Det var spor i stien, men de kunne godt ha vært fra søndag. Det kunne bli en ensom tur – uten andre, selv om jeg oftest treffer noen ved Resasteinen.

Det er jo litt greit å kunne gå en tur i skikkelig terreng, nesten med utsikt over sentrum av Stavanger eller Sandnes hele veien – uten å treffe andre. Uten om lørdag og søndag, er det lett å finne en tur der jeg omtrent ikke treffer andre.

Denne dagen ble det en tur uten at jeg engang så folk før jeg nesten tilbake til bilen – på toppen av Dalsnuten så to jenter. Det har hent - en gang – at jeg har vært alene på toppen av Dalsnuten. Denne gang var det få andre.

Det hadde ikke kommet mye nedbør den siste tiden, likevel var det fortsatt vått i myrene og det var glatt i sorpa. I bakkene oppover der sola har fått tak, var det mye tørrere. Det var likevel en skikkelig våt tur.

Jeg kom meg greit opp til Resasteinen og videre oppover til Skjørestadfjellet. Flyvraket fra krigen viste så vidt, og jeg for bare forbi. Også denne gangen ble det en tur over flyene bort til Midtskaret og så tilbake til veien fra Skjørestad mot toppen.

Veien nedover mot Skaret var oppgått og det var mye sorpe. Første gang jeg gikk her, og det er ikke så veldig mange årene siden, viste stien omtrent ikke i det hele tatt. Det må være mange flere som bruker denne veien nå.

Det ble en tur rundt Skreppå og bort til Sørdalsleitet, og så over Kyrkerindå og opp mot Dalsnuten. På toppen hilste jeg så vidt på jenten før jeg tok trappene på Nordsiden og ned mot Revholstjørn.

Langs veien hang det refleksbrikker som hadde vist vei i helga med «1000 lykter bak Dalsnuten». Jeg hadde ikke problemer med å finne veien tilbake til parkeringsplassen. Det ble 15.000 skritt og omtrent 10 kilometer, og jeg brukte nesten 3 timer på turen.

10 november 2026

En tur fra Friluftshuset på Orre til Reve havn med broderen.

En kjekk tur i godt vær.Det var en lørdag med skikkelig bra værmeldingen. På morgenen var det blå himmel og i tillegg hang flaggene rett ned. Det var omtrent ikke et vindpust. Nå var det ikke en varm dag. Det var bare 5-6 grader på morgenen og det ble bare litt varmere utover dagen.

Det var ikke snakk om å sitte hjemme. Med så bra vær måtte det bli en tur. Som vanlig lurte jeg på hvor jeg skulle legge turen. Jeg tenkte på Høgjæren eller en tur nede på Hå, fra Varhaug gamle kirkegård.

Broderen ringte og forslo en tur fra Friluftshuset på Orre og til Reve Havn. Havna har vi brukt som turmål noen ganger, men da med start på Bore. Dette er en tur på omtrent 9 kilometer. Turen fra Orre til havna er litt lenger – omtrent 10 kilometer.

Nå var det en stund siden jeg hadde gått tur ut fra Friluftshuset, og jeg hadde tenkt å gå mot elva og så nordover. Noe som gjør turen litt lengre. Det kunne jo på mange måter passe bra å gå en litt kortere tur sammen med broderen.

Selvsagt er dette en tur jeg har gått omtrent utallige ganger før. Det er faktisk en av de første litt lengre turen jeg gikk. Den gang helst fra havna i nord og til Friluftshuset, med en stopp for saft og kjeks. Første gang for nærmere 40 år siden.

Det var også en god stund siden broderen og jeg hadde gått denne turen sammen. Han syntes det ville være kjekt å gå sammen. Samtidig var dette en så pass lang tur at han mente den ville være en utfordring.

På samme måte som fra Bore er det greit å gå på innsiden av sanddynene. Det er omtrent samme type landskap med småbakker og flate områder dekket av et tynt lag med jord og gress. Det er lett å gå på.

Videre går det en sti langs et stort jorde. Videre ble stien dekket av strå, og vi tok opp til toppen av dynene, og kom ned på selve Orrestranden et lite stykke sør for Sørenes, Her lå det tidligere rester av et vrak. Nå er alt ryddet bort.

Stranden videre mot selve revet, heter Revesanden, som sandstranden på nordsiden av Revet. Vi gikk ganske greit rundt sanddynene ved revet, og tok fatt på den nordre Revestranden. Som også virker lang, og det kan av og til være tungt å gå i løs sand.

Denne gangen var stranden for det meste hard og fin å gå på og vi kom oss bort til Skarsteinen. Her har vi tidligere tatt pause og snudd – om vi hadde gått til elva først. Denne gang fortsatte vi videre mot Nord.

Broderen mente det ville være helt greit å ta turen helt til Reve havn. Han så for seg en stopp i båthuset denne gangen. Det ble en grei pause denne gangen. Jeg hadde med te, og vi tok det med ro.

Selv om flagene hang rett ned ved havna, ble det ettervert litt trekk som gjorde det kaldere, selv om vi hadde sola i ansiktet på veien sørover. Det ble likevel en kjekk tur totalt. Broderen var svært godt fornøyd med å gått hva han synes er en langtur. Det varen stund siden sist.

Totalt var turen på litt over 14.000 skritt, og den er antakelig omtrent ti kilometer. Vi brukte denne dagen nesten to og en halv time, men da med en god pause halvveis.

08 november 2026

Treningstur i sjøkanten

Bore til Hellestø.Det har i grunnen skjedd hvert år i ganske mange år. Sent på høsten, egentlig før siste tur innover til Blåfjellenden, synes jeg det blir tungt å ta ut på turer, som tidligere på året gikk lett og greit. Formen er god, men jeg mangler overskudd.

Det blir lett å finne en god grunn for å gjøre turer korte og lette. Det jo alltid noe som skal gjøres, og det er jo helt i orden å snakke med andre en gang i blant. Dørstokken blir tung å komme over.

Likevel har det blitt en del veldig kjekke turer den siste tiden. Som sist da jeg gikk sammen med Einar rundt Engjavatnet. Det er en flott tur, og ble bedre med godt selskap, og skikkelig flott vær, er jo greit – på tur.

Denne dagen mente Yr i utgangspunktet det vil bli nesten like bra vær som dagen før . På morgenen var det skyer i sør, og de trakk nordover. Det kunne se ut som om det fine været ikke helt ville slå til.

Jeg hadde i utgangspunktet tenkt på en tur oppe på Høgjæren. Med svarte skyer i sør og sol i nord, ville det muligens være bedre vær en time lenger om jeg tok nordover. Og det kunne jo pass med en litt kortere tur – når jeg fikk tenkt meg om.

Det er jo ikke helt nødvendig å gå i opp mot tre timer på hver tur. Det kunne jo klare seg med en kjapp hverdagstur – som for eksempel fra Sele til Hellestø. En tur på under en og en halv time og på bare 7-8 flate kilometer.
Flate har betyr, nesten halve turen på god hard sand, omtrent som på vei, og resten i sanddyner nesten uten bakker. I tillegg blir disse turene ikke med i loggen, og på den måten sparer meg for litt «arbeid».

Jeg trodde også det ville være sol nede ved stranden. Det viste seg å være feil. Skyene dekket alt himmelen så pass at det var bare en stripe ute i sjøen og langt i nord det fortsatt var sol. Jeg kikket innover i landet, og fjellene langt inne i landet lå fortsatt i sola.

Siden jeg alt hadde bestemt meg for å «fuske» denne dagen, ved å bare gå en kort tur, ville det være helt greit å gå nordover til Hellestø – uten sol. Det var nok andre som også hadde sjekket værmeldingen.

Det var flere på tur enn vanlig, og jeg traff en del folk på turen nordover.. Det var omtrent flat sjø denne dagen. Det er ikke så ofte det ikke er bølger her. Nordsjøen er sjeldent rolig. Denne dagen var det så pass lave bølger at det ikke var surfere ute.

Siden det i utgangspunktet skulle være en kjapp og grei tur – for å strekke beina, tok jeg det mod ro, og holdt bare vanlig fart. Det gikk greit ,og jeg syntes jeg nådde selve Hellestøa ganske kjapt. Tilbaketuren gikk også greit.

Da jeg igjen sto ved sjøhusene på Sele, og kikket på klokka, hadde jeg brukt godt under hav annen time. Selv om sola manglet, var det i grunnen alt for flott turvær til bare denne kjappe turen.

Jeg bestemte meg for å gå sørover mot brua over Figgen. Det kunne jo være greit å sjekke hvor lang tid jeg bruker på den strekningen Jeg trodde de var omtrent en kilometer. Det ville i så fall gjøre at dagens tur blir omtrent 8-9 kilometer.

Jeg møtte en hyggelig eldre dame på veien, og vi vekslet noen ord. Det ble en litt lengre tur enn først planlagt. Jeg gikk nesten til Bore før jeg snudde, og tok tilbake mot bilen. Totalt ble det 14.000 skritt og 10 kilometer, men turen gikk unna på bare litt over to timer.