Med broderen og Einar til Bjødnali.

Fine folk i farten.

Som vanlig var jeg i tvil om hvor jeg skulle på tur denne dagen. Det har blitt mye av de samme turene og jeg har gått både fra Gramstad og Sælandsskogen noen ganger. Likevel var det standardturen fra Sælandsskogen til Bjødnali og så «Skogen» jeg tenkte på.

Jeg hadde så vidt begynt å forberede meg for turen. Funnet fram sekk og satt fram termosen, og tenkt så vidt på hva jeg skulle ha på meg, da jeg kom på at broderen godt kunne bli med på deler av turen. Det ville være greit om han igjen kom opp bakken til Vindskaret.

Jeg ringte broderen. Han var litt skeptisk, men siden det hadde blitt en helt grei tur på Høgjæren sist, fant han ut at det kunne passe med en tur til Bjødnali. Vi ble enige om å treffes på parkeringsplassen i halv tolv tiden – som vanlig.

Siden jeg hadde telefonen i hånden, tok jeg like så godt kontakt med Einar også. Selv om klokka alt var godt over ti, så ville han også være klar til tur slik at vi ville være på parkeringsplassen i tide. Det er kjekt når folk ikke trenger lang tid på å gjøre seg klar for tur.

Vi ble altså tre gamle karer som tok ut på tur denne dagen. Med tanke på at broderen fortsatt ikke helt har fått kondisjonen på plass, tok vi det med ro i bakkene oppover mot Stølssletta og Ragnhildstølen.

Det var passe tørt i bakken og over myrene nedover mot Moldtjørn, gikk det denne dagen helt greit. Selv om både broderen og jeg tar det ganske forsiktig. Nede på vei mot Bjødnali, kunne vi gå omtrent uten å merke myrene – hvor vi nærmest vasset for noen uker siden.

Selvsagt måtte jeg og broderen opp å ta bildet av treet. Eika hadde bare så vidt fått antydning til blader. Bjørkene rundt sto vårgrønne, og med solskinn på seg, var det et flott syn. Det ble en pause før vi fortsatte videre langs Bjødnalivatnet.

Ved porten mot Skogen, fortsatte broderen oppover bakken mot Sjelset, men Einar og jeg tok mot Skogen. Vi ble møtt av sauer ved porten ved brua mellom Bjødnalivatnet og Engjavatnet. De var antakelig satt ned samme dag.

Heldigvis så vi ingen ting til de større dyra denne dagen, og kom til Skogen uten problemer. Det ble ingen pause. Vi hadde jo stoppet ved Bjødnali. Nå er det ikke langt fra Skogen , over Skogsånå forbi Bukkatoa, og opp til traktorveien ovenfor Engjamyrane.

Fra Jærbuskaret og ned til Sjelset er det en drøy bakke. Einar og jeg var i så pass god form at vi holdt god fart nedover, og kunne ta fatt på de siste to kilometerne inn over mot Sælandsskogen. Nå er det ganske flott å gå langs ånå og inne i skogen, men det er en stund siden vi startet.

Heldigvis er det ikke noe særlig med bakker fra Sjelset og tilbake til bilen. Vi holdt et jevnt tempo og kom til parkeringsplassen nok så nøyaktig tre timer etter at vi startet. Med en god pause ved Bjødnali.

Dagens tur ble på 15.500 skritt. Einar har lengre bein og brukte litt mindre. Begge mente turen rundt er på omtrent 10 kilometer, og alle var enige om at det hadde vært en flott tur. Takk for turen til både broderen og Einar.

Nesten fire topper fra Gramstad.

En grei søndagstur.

Det ble nesten fire topper denne dagen. Jeg gikk nesten opp til Fjogstadnuten. Det ble nesten en tur til Skjørestadfjellet, og jeg gikk forbi Øvre Eikenuten litt under toppen. Bare på Dalsnuten kom jeg helt opp til toppen.

Planen var egentlig å gå en litt kort og kjapp tur. Forrige tur hadde jeg litt problemer med et kne, og jeg ønsket ikke å utfordre skjebnen med en langtur. Det fikk holde med en av de vanlige turene ut fra Gramstad.

For omtrent en måned siden gikk jeg den greie turen fra Gramstad til Fjogstadnuten, over til Resasteinen om Skaret opp til Dalsnuten og tilbake til Gramstad om Øvre Eikenuten. Den gang la jeg inn en sløyfe om Mittskaret oppe mot Skjørestadfjellet.

Jeg sa til meg selv at dette var en tur jeg gjerne ville ta flere ganger, og det kunne passe denne søndagen. Skulle kneet skape seg, var det mulig enkelt å komme tilbake til bilen. Nå var en tur på nesten tre timer litt lengre enn det jeg hadde tenkt, så muligens det ble en kjappere tur.

Det var snakk om bra vær med noe sol og lite vind, men fortsatt kaldt. På Gramstad var det omtrent fullt med bil, og en kald trekk. Det var ikke sommertemperatur, og jeg fant fram tynne vanter oppover veien mot Fjogstadnuten.

Det hadde regnet om natten, men det så ganske tørt ut. Stort sett var det også det, men et par plasser – i nedover bakke, var det tørt bare i et tynt lag, med glatt sorpe under. Det gikk heldigvis godt, men jeg var ute og seilte en gang.

Det var få folk oppover mot Fjogstadnuten, men jeg traff en del folk i bakken mot Resasteinen. Det kom selvsagt en kar løpende nedover bakken mens jeg forsiktig kravlet meg oppover. Det ble likevel ikke noen pause ved steinen.

Jeg fortsatte videre oppover mot Skjørestadfjellet og flyvraket. Vanligvis er det «tungt» oppover. Det er ikke bratt, men de litt «seige» bakkene mot toppen, krever god kondisjon. Denne gangen gikk det lett. Muligens at formen er på plass.

Det var i hvert fall ikke vanskelig å legge turen om småtoppene bortover mot skogsveien og rundt Mittskaret. Rett før jeg kom til den vanlige stien nedover fra Skjørestadfjellet mot «Skaret», ble det ganske mørkt inne i skogen. Sorte skyer dekket sola.

Det kom hagel og minnet om at vinteren ikke var langt unna. Det ble mye varmere nede ved «Skaret» da sola igjen tittet gjennom. Ved Skaret måtte jeg stoppe opp for å få med bilde av påske- og pinseliljene til Skaramannen som tidligere bodde her.

Skaramannen var en kar som holdt på med forskjellige naturmedisiner omtrent som Vistemannen i Stavanger. Han var en kjent mann i Sandnes, men det begynner jo å bli noen år siden. Jeg har snakket med folk som kjente ham.

Det ble som alltid tungt opp bakken mot Dalsnuten. Det var fullt av folk og heldigvis noen småstopper underveis. Oppe på flaten før toppen, kikket jeg opp på folkene og lå plutselig langflat. Det var en liten tue som veltet et lite lass.

Jeg var i tvil om jeg skulle legge turen om Øvre Eikenuten eller rundt Revholstjørn. På vei nedover fra Dalsnuten syntes jeg det gikk så pass greit at jeg la turen om en nesten en topp til. Beina ble litt stive nedover bakkene mot Gramstadtjørnet.

Denne turen ble på omtrent 16.000 skritt og som forrige gang målte jeg den til 11 kilometer. Denne dagen gikk turen på litt under tre timer, muligens litt fortere enn første gang.

Vårtur til Vårlivarden.

Det ble den bratte bakken opp denne gang også.

Vårlivarden er en tur som bare så vidt er lang nok eller tar så pass med tid, at den blir med i loggen. Med god vilje blir turen på 8 kilometer, og den tar vanligvis nok så nøyaktig to timer. Det er ikke en tur jeg går ofte.

Slik jeg går denne turen så får jeg en skikkelig bratt bakke opp fra Myrland til toppen. Det er omtrent 200 høydemeter fra der bakken starter til toppen. Det bratteste partiet er godt over 30 grader med nesten 125 høydemeter på 200 meter.

Nå slynger stien seg litt oppover, og det er ikke like bratt hele veien, men et par plasser må i hvert fall jeg klatre. Likevel kommer det folk løpende nedover av og til. For meg er det så pass bratt at jeg får litt «problemer» med høyden.

Jeg starter fra Øvre Hetland. Parkeringsplassen ligger omtrent i enden av Kleivadalsveien som starter fra veien mellom Hommersåk og Bersagel. En litt smal og svinget vei det siste stykket. Den har heldigvis blitt bedre etter hvert, og nå delvis med ny asfalt.

Denne dagen var det faktisk en del andre biler på parkeringsplassen. Jeg så ikke folk, men det burde være andre på tur. Det er mulig å gå direkte mot toppen, men for min del legger jeg turen om Lundekvam for å gjøre den litt lengre.

Det er også bra vei/sti videre fra Lundekvam til Myrland, der jeg starter på bakken opp. Det var med en viss «respekt» jeg tok fatt på bakken. Det var en stund siden jeg hadde tatt denne turen, og bakken – i mitt hode – hadde blitt bratt.

Det gikk selvsagt greit oppover, selv om det så avgjort var plasser der jeg «sikret» ekstra. Det ble også høyere puls på de mest utsatte stedene, men som alltid jeg nådde toppen, og kunne puste ut – og beundre utsikten.

Det var ingen andre der oppe, og jeg hadde ikke hørt eller sett folk fra jeg forlot bilen. Det pleier å være andre, men denne gang ble det en helt ensom tur fra start til jeg kom tilbake til parkeringsplassen. Det er greit å gå tur uten andre i nærheten.

Bakken nedover på nordsiden er mindre bratt enn den på sørsiden. Likevel gikk det ikke stort fortere. Det var noe med et kne, og vinden tok så pass på de mest utsatte plassene at jeg var redd for å blåse overende – i bratthengene.

Det tok tid å komme ned i skogen. Det var noen hindringer nedover i skogen også. Flere plasser var det blåst ned trær over stien, og jeg måtte gå rundt. Slike «omveier» tar ikke lang tid, men det virker som om de hindrer mye.

Det er faktisk mer enn en kilometer fra der stien kommer ned på vei og så tilbake til bilen. Det er selvsagt enkelt å gå på vei,  men det tar likevel tid.. Med sol ble det adskillig varmere enn oppe i høyden, og jeg fikk en flott tur det siste stykket.

Nede på parkeringsplassen sto bilen helt alene. Det var ingen andre på tur, og ikke så rart at jeg ikke hadde sett folk. Telefonen vise bare så vidt 12.000 skritt, så turen er nok på mindre enn 8 kilometer. Jeg hadde likevel brukt de vanlige to timene – uten pause underveis.

Tur om Steinkjerringå og Vandavatnet.

En flott tur i godt vær.

Det er ikke alltid like lett å finne en plass å gå tur – som jeg ikke har gått på lenge. Fortsatt er det mye snø i heia. Selv om det var mulig å komme til Viglesdalen, er det ikke mange andre plasser i heia som kan besøkes.

Det får bli en tur på kjente stier i lavlandet. Nå var det ikke lenge siden jeg gikk fra Holmavatn på Høgjæren til Steinkjerringå med broderen og Bjørg og Bestyrerinnen. Det er en alt for kort tur til å bli med i loggen.

Det er mulig å utvide denne turen ved å ta om Vandavatn og så tilbake til Gauleiksvarden og så mot bilen. Bestyrerinnen og jeg tok den turen en gang, og jeg mente den gang at turen var på 13-14 kilometer. Det kunne passe med den turen på ny.

Det bør være tørt i marka på denne turen. Den går over noen skikkelige myrer, og det var faktisk vanskelig å komme fram forrige gang jeg gikk der. Nå har det omtrent ikke kommet regn på flere uker. Det burde være tørt nok i marka til å gå denne rundturen.

Det var en del andre biler på parkeringsplassen ved Holmavatn. Et par – tyskere, gjorde seg klar til en tur. De viste meg kart over området, og der den turen jeg tenkte på var markert. De ville antakelig samme vei som meg.

Det var sol, men ganske sterk vind. Det var fortsatt ikke sommertemperatur, og jeg hadde på vindfleece i tillegg til ullbluse.. Det ble ingen tur i bare blusen, men jeg hadde ikke på vantene på denne turen.

Det gikk ganske lett sørover mot Gauleiksvarden og videre mot Steinkjerringå. Det var tørt i marka og jeg kunne greit å klart meg med lave sko – på det strekket. Mellom Steinkjerringå og Holmavaten er det faktisk noen bakker, og denne dagen kom jeg opp bakkene uten å utfordre kondisjonen noe spesielt.

Det var ikke mange andre på tur. Det kom et par ovenfra Synesvarden, men jeg så de bare på avstand. Så snart jeg snudde og tok stien mot Vandavatnet, var jeg alene. Det var greit å gå det stykke også. Jeg kunne ha hatt lave sko.

Mellom Steinkjerringå og Vandavatnet er det spor av torvskjæring. I myrene viser det hvor skjæringen foregikk og rundt om mer det rester av flere torvløer. Det er også vei innover mot myrene.

Ved Vandavatnet i Vasshodelen, er det rester av et gårdsanlegg fra jernalderen/middelalderen. Fra Vandavatnet og innover mot Skrubbhodelen og Podhodelen er det i dag store områder som er dyrket.

Det var arbeid på veien innover, og over et par av de verste myrsøkkene var det nå god vei, og slik jeg forsto det, så skulle veien videre også oppgraderes. Med veien forbedret innover, vil det faktisk ikke bli så galt å gå turen selv om det er bløtt i marka.

Stien, som hele tiden var bra merket med blå maling på pinner, går gjennom en skog og ut i heielandskapet. Med myr, bekker og rygger lagt igjen av isen. Her følger stien ryggene over til høyden opp mot Gauleiksvarden.

Fra der er det samme vei tilbake til bilen. Jeg mente dette var en ganske lang tur, men ved bilen fortalte telefonen meg at jeg ikke hadde gått mer enn 16.000 skitt og ca 11 kilometer. Turen hadde likevel tatt nesten tre timer.

Rundtur på Bokn.

Sammen med en flott gjeng fra Ragnargruppa.

Jeg er av en eller annen grunn blitt medlem av en turgruppe som går turer i områder der jeg ikke kommer på egenhånd. Nå passer det dårlig med tur på tirsdager. Da har jeg andre sosiale oppgaver, og som jeg også synes det er viktig å være med på,

Denne gangen mente jeg at min svoger Sigbjørn hadde sent en invitasjon, og da kunne jeg jo ikke si at det ikke passet. Nå skulle turen denne gangen gå en plass jeg så avgjort aldri ville funnet fram til selv.

Sigbjørn hadde «gått opp» turen og testet forhold og sti. Han inviterte til en tur på Bokn. En øy jeg hadde kjørt gjennom noen ganger, men hvor jeg aldri hadde gått tur. Siden vi ikke skulle opp på det høyeste punktet – med Bokn-senderen, ville det ikke bli mange lange bakker på turen.

Vi skulle kjøre en stund og Ragnar-gruppa begynner sine turer nok så tidlig. Starten hjemmefra var før 8 på morgenen. Det er tidlig for meg som vanligvis står opp på den tiden. Det går det meste, og jeg var klar da Sigbjørn kom for å hente meg.

Det ble en biltur og en ferjetur før vi sto på parkeringsplassen ved Bokn kirke. Vi var 18 stykker som ville på tur denne morgenen. De andre kjente hverandre fra mange turer. Det var bare jeg som var ny i gruppa. Nå var det jo andre jeg kjente, så det ville være noen å prate med på turen.

Første punkt på turen var et besøk på Bokn sin dagturhytte – Kongsbu. For å komme dit var det laget en god turvei utover. Vi fulgte veien omtrent et par kilometer, og det ble et lite stopp ved selve hytta før vi fortsatte innover på øya.

Hytta ligger litt innenfor Stollstjørn og vi skulle videre innover i Stoggdalen. Stoggdalsmyra var egentlig ganske tørr, men det var likevel så pass fuktig at det var glatte steiner da vi krysset Halvardsbekken.

Vi skulle denne dagen ut til Boknahovet. Egentlig en fyrlykt helt nord på øya. Et lite stykke etter stidelet mot Borgenvik, gikk stien forbi en stor stein. På kartet er den merket som Piggsteinen og Halvarshidleren skal ligge like i nærheten. Jeg så ikke spor av noen hidler.

Videre mot Boknahovet, gikk stien opp og ned over svaberg og rundt tjørn. Det var ikke helt enkelt å komme fram, og jeg for min del gikk litt forsiktig enkelte plasser. Det var et litt spesielt landskap, med myr og småtjørn og fjorden like i nærheten.

Vi kom – selvsagt – fram til fyrlykta, og der var det tid for matpause. I sola, og i le av vinden var det skikkelig hyggelig med en pause – og prat med de andre. Det ble samme vei tilbake som inn til fyret. Til vi kom til stidelet.

Der tok vi over mot Borgenvik. Vi fikk dagens eneste skikkelige bakke opp fra Lindemyra. I tillegg til bakke fikk vi også noen sinte skyer over oss, og det kom faktisk noen hvite greier seilende. Det gikk over til regn etter hvert.

Der fikk også en av oss øye på et reir langt nede i gresset ved en stein. Det var godt gjort å finne reiret. En av turdeltakerne sjekket ganske kvikt opp hva slags fugl det kunne være og fant ut at reiret tilhørte heiepipelerker.

Borgenvik var ikke store stedet. Jeg så ikke et hus, men det gikk vei som vi fulgte – noen meter. Det ble en tur i skog og regn på vei tilbake mot bilene. Vi fant veien vi hadde fulgt innover på morgenen og kom til bilene etter vel en kilometer.

Vi hadde brukt nesten fem timer på turen, men da med noen gode stopper underveis. Det ble 11,5 kilometer totalt. Alle var enige om at det hadde vært en flott tur. - Takk for turen til Ragnargruppa.

Direkte mot Håfjell og snarveien fra Bjødnali til Skogen.

En tur på sti mer enn vanlig.

Det er ikke alltid lett å finne en tur jeg synes er grei å gå. Det blir ofte mye de samme turene, og av og til synes jeg det kunne passe med noe nytt. Ut fra Sælandsskogen har det de siste årene blitt vanlig å gå til Ristøl og Lauvlia, og jeg har også lagt til Bjursfjellet som turmål.

Sist jeg var på tur, gikk jeg ut fra Gramstad. Det kunne passe å ta en tur fra Sælandsskogen. Siden jeg hadde gått noen ganske lange (for meg) turer i det siste, så tenkte jeg på en helt ordinær tur rundt Engjavatnet. En tur på omtrent to og en halv time.

Det var meldt oppholdsvær og mye sol, litt vind, men ikke så sterk at den ville lage problemer. Temperaturen derimot, ville være lav. Det var så avgjort ikke snakk om sommer. Det pleier ofte å være varmeperiode i slutten av april og begynnelsen av mai. Dette året har det vært kaldt til nå.

Det var den vanlige turen jeg tok sikte på, til jeg kom til porten inne i Sælandsskogen. Rett over veien ovenfor porten går det en sti til toppen av Håfjell. Denne stien går oppover og «utover» langs Taksdalsvatnet, før den svinger oppover mot toppen.

Det går egentlig litt i svinger oppover, og enkelte plasser er det noen kneiker som krever litt hjelp av armene. Jeg synes alltid det liksom er noen bakker for mange, og at det alltid er nok en bakke før toppen. Det er likevel en flott tur oppover i skogen.

På toppen var det ingen andre, og siden det var ganske tørt i bakken og gode forhold, gikk det fort nedover og bort til Bjødnali. Der var det folk. En skole klasse holdt til nede ved vannet, og oppe ved gården satt det to jenter.

Jeg fikk tatt bildet av treet, som fortsatt er uten grønt, selv om bjørkene nå stor sett har blader. Jeg snakket med en kar for en stund siden. Han hadde gått den gamle stien på sørsiden av Bjødnalivatnet, mellom Skogen og Bjødnali.

Stien skulle være grei å gå. Noen hadde ryddet einer slik at det var mulig å komme fram. Jeg bestemte meg for å ta stien mot Skogen i stede for å gå veien langs vannet på den andre siden. Det blir i hvert fall kortere å gå, men jeg var usikker på om det gikk fortere.

Det var noen år siden jeg gikk det korte stykket over mot Skogen. Den gang var det mye einer i stein, og det ble å brøyte seg fram. Stien var også ikke helt lett å se. Denne gang var det ikke vanskelig å følge stien over haugene og ned brekkene og over myrene. Det er ikke stort mer enn omtrent 7-800 meter, og det gikk nok fortere enn å gå rundt vannet.

Som vanlig var det en fin tur langs veien innover mot Skogen, og bort til Skogsånå, som denne gang var nesten tørr. Videre gjennom skogen, med lyse grønne bjørker og litt solskinn var virkelig flott. Det er i hvert fall vår selv om det er kaldt.

Oppe i Jærbuskaret minnet det ikke mye om vår. Vinden jeg fikk imot meg var kald, og selv nede ved Sjelset var det best med lua på. Det var begynt å bli skikkelig grønt nede ved ånå.

Turen ble noe kortere enn den vanlige. Det ble bare så vidt 15.000 skritt. Jeg tror ikke det ble mer enn omtrent ti kilometer denne veien, men det tok meg likevel like lang tid som den vanlige turen.

En tur fra Gramstad til Resasteinen, Dalevatn og Dalsnuten.

Det ble fire topper denne dagen også.

Det har vært sol og tørt vær i mange dager. Noen dager med sterk vind, andre med blå himmel og ikke en sky. Nesten alle dagene har vært kalde. Noen få dager med temperatur over ti grader, og det har vært kalde netter.

Søndag mente yr det ville bli sol, lite vind, og temperaturen skulle komme over ti grader. Med slike forhold måtte det bli en tur. Det var en stund siden jeg hadde vært på Gramstad, og det er flere turmuligheter der.

Jeg tenkte meg over Fjogstadnuten til Resasteienen og videre ned til Dalevatn og så opp den lange bakken til toppen av Dalsnuten. I utgangspunktet var så planen å ta tilbake til bilen. Siste turen viste at det ikke var store forskjellen på å gå rundt Revholstjørn eller ta til Øvre Eikenuten, så jeg kunne tenke meg å ta med den også.

Søndag og flott vær betydde mange folk og biler på Gramstad. Jeg fant en plass og tok veien oppover for å gå mot Fjogstadnuten. Det ville ikke bli en ensom tur denne dagen. Det startet folk samtidig med meg.

En familie stoppet opp i bakken, og jeg kom forbi. Det gikk tre gutter rett foran meg. Det var ikke vanskelig å holde følge med guttene på flaten, men så snart det kom en bakke forsvant de oppover og jeg så ikke mer til de.

Det var tørt og fint i myrene. Der jeg hele vinteren hadde nærmest vasset. Var det nå fin sti og greit å gå. Som vanlig var det tungt å komme opp til Resasteinen. Den bakken har ikke blitt mindre bratt, men den utfordrer ikke med bratte kanter og stup til venstre, jeg er blitt vant med å gå der.

Det var andre ved Resasteinen. Det ble en liten stopp og en prat, noe som passet meg bra, før jeg fortsatte videre oppover lia mot Skjørestadfjellet og flyvraket. Hvor det også var folk, men her gikk jeg rett forbi.

Fra toppen av bakken opp fra Skjørestad og Skaret går det en sti over småtopper ned til en skogsvei på andre siden. Stien er ikke merket, men det er enkelt å følge vardene. Dette er ganske store varder og godt synlige.

Jeg følger skogsveien tilbake mot Midtskaret og tar en vei nedover tilbake mot Dalevatn. Bakken nedover er ganske bratt, men det er etterhvert blitt litt sti, som går ned og bort til den T-merkede stien fra Kjedalsfjellet til Dalevatn.

Som vanlig var det mange folk ved demningen ved Dalevatn. Jeg tok også denne gang nedover veien mot Kjedal og bort til stien mot Dalsnuten. Som vanlig talte jeg stolpene oppover bakken. Stien gå på siden av 7 stolper og det er langt opp.

Nå er det fortsatt en del stigning igjen før toppen, men her går jeg så pass ofte at det er lettere å holde «riktig» fart og ikke få for høy puls. Om det ikke kommer folk bak oppover trappene, som denne gagn. Jeg måtte ta en liten pustepause denne gang.

Det var folk på toppen, og denne gang svevde ørna over oss. Det lå en ganske ung kar på marka et stykke under toppen og jenta han var sammen med spurte «hvordan går det». Ikke alle er i like god form, men de fleste kommer til toppen av Dalsnuten.

Siden det ikke er store forskjellen om jeg tar rundt Revholstjørn eller tar om Øvre Eikenuten, ble det nesten en topp til , slik at denne turen også gikk (nesten) over fire topper. Selv om det var tørt i bakken og gode forhold, så ble det ikke småløping ned mot Gramstadtjørnet. Beina var ikke i form til det.

Totalt var denne rundturen på nesten 18.000 skritt, men likevel påstår telefonen at jeg ikke hadde gått mer enn omtrent 12 kilometer. Det er likevel en virkelig flott tur, som for en god del går uten at det er mange andre.