En tur til Blåfjellenden med litt regn, men uten vind.

Det var vått, men uten snø i stien.

Det var ikke lett å finne et par dager med så pass vær at det ville være kjekt å gå innover mot Blåfjellenden. Da fikk det bli to dager med dårligere være enn «bra». Det måtte bli dager der både Yr og Storm mente det ville regne.

Som i forrige uke ble det innover på onsdag og tilbake på torsdag. Nå mente Yr at det ville bli bra vær med sol på torsdag ettermiddag. Det fikk holde. Turen tilbake antakelig i bra vær, var greit. Jeg tok innover på onsdags morgen.

Sekken var pakket for regn. Det vil si ekstra plastikkpose til å ha maten i, og klær i vanntett sekk. I regnvær har jeg, selv med bra temperatur, en tynn jakke mellom ullblusen og Gore-Tex jakken. Uten mellomlag blir det som regel ganske kaldt.

Det regnet omtrent hele turen oppover mot Høgaleitet i Hunnedalen. Det regnet da jeg tok bakken oppover mot Oleskaret. Ikke langt oppover ble det opphold. Det var fortsatt fuktig i bakken, og mye vann, men ikke regn.

Jeg kikket opp, og lurte på når regnet ville komme tilbake. Det var fortsatt mørke og tunge skyer som kom bakfra. Ville jeg nå Fossebekken før det igjen ble regn?. Fossebekken gikk stor, men denne gangen kom jeg over uten problemer.

Videre oppover mot Ølbakken og merket for 1/3 del av veien innover, var det fortsatt ikke regn, selv om det kom noen små dråper inne i mellom. Jeg håpet å nå halvveis inn uten regn, det er ikke lange stykket til Saftbekken fra Ølbakken.

Det ble opphold et god stykke, men jeg fikk en skikkelig bøye på meg før jeg nådde hytta. Det var jo greit å har nytte av forberedelsene. Ikke lenge etter at jeg var kommet innendørs, og så vidt fått varme i ovnen dundret det i bakken med skikkelig regn.

Det var fire tyske karer som hadde tatt inn på hytta – for lunch. De ville videre oppover mot Langavatn og Kjerrag – og ligge i telt. Det ble antakelig en ganske våt opplevelse. Det dukket også opp et par fra Nederland. De lå i telt litt fra hytta.

Torsdag morgen, ble været fort ganske bra. Med sol og skyer, men nesten vindstille. Nå var jeg der for å jobbe, og sjekket bare været når jeg beveget meg mellom byggene. Litt ur på dagen var jeg ferdig med jobbingen.

Etter en pause og litt mat, var jeg klar for å ta mot Hunnedalen. Da var de mørke skyer og det hang tåke nedover fjellsidene. Det tydet på at det gode været alt var forbi. Noe tidligere enn meldt. Jeg tok oppover bakken med litt sol i nakken.

Ikke langt fra toppen kom det dårlige været, og denne gangen hadde jeg vinden omtrent i ansiktet. Det ble litt surt en stund. Jeg så igjen på hvor langt jeg hadde å gå før bilen. 1/3 – 1/2 parten og videre. Jeg har gått i regnvær, og har kles-skifte i bilen, og et håndkle for å tørke av det verste vannet.

Det ble opphold etter en skikkelig byge, og regnet holdt seg vekke på resten av turen. Det ble egentlig en ganske bra tur tilbake, men jeg kunne kjenne at det ikke var like mye overskudd denne dagen som på vei innover.

Det tar på å jobbe noen timer, og så gå en to-tre timer over heia. Det er ikke mer enn omtrent 14.000 skritt for å gå 8 kilometer mellom Hunnedalen og Blåfjellenden, men det er langt fra flatt.

En rundtur på Høgjæren

En grei tur i flott vær.

Det hadde vært mange dager med tur i det siste. En opptelling viste at det var ti-elleve dager med tur hver dag. Ikke alle dagene lange turer, men i hvert fall godt over en time. Det kunne på mange måter passe bra å ta en hviledag.

Bortsett fra at det denne dagen var meldt ganske bra vær, og vi har hatt mange dager med dårlig vær. Jeg fant ut at jeg jo kunne ta en litt rolig tur, uten for mange bakker og ikke for lang. Hadde det fortsatt vært vinter, hadde det blitt en strandtur.

Alternativet til strand, ville være Høgjæren. Den korte turen der, er å gå fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien og over Synesvarden og videre ned til Steinkjerringå. En tur på – nesten en mil, og som tar meg nokså nøyaktig to timer.

I tillegg til at turen er ganske kort, har den ingen bratte bekker. Nå får bakken opp mot Synesvarden, alltid pulsen opp, men det vil være greit. Det er jo selvsagt også mulig å ta det rolig oppover – noe jeg aldri har klart.

Jeg så fram til en rolig og ganske kort tur på vei oppover mot Tovdalsveien. Denne dagen var det flere biler der, og det måtte være andre på tur også. Det var likevel ingen andre å så før jeg kom til Synesvarden.

Det går en traktorvei litt nedenfor stien oppover mot «litle Karten», Jeg pleier å gå den på vinteren, uten dyr ute på marka. Nå var det spor av dyr i veien, og jeg var ikke sikker på at det var lurt å ta «snarveien» denne dagen.

Det var dyr på marka. Rett der jeg normalt ville gå for å komme over til den vanlige stien. I tillegg lå de rett foran porten jeg burde gå gjennom – eller over. Jeg lurte et lite øyeblikk på å snu., men valgte å gå – rolig – gjennom flokken, som ikke brydde seg noe spesielt.

Et par av dyra, var nysgjerrige og kom etter meg. De laget egentlig ikke noe problem, men jeg må innrømme å være glad da jeg sto på andre siden av porten. Jeg glemte selvsagt å ta bilder av dyreflokken jeg måtte gjennom.

På vei tilbake i bakken oppover mot der dyra sto, snakket jeg med en lokal kar. Han kjente selvsagt de som hadde dyra på marka, og kunne fortelle at de dyra er helt greie, og han ville ikke hatt problemer med å gå gjennom flokken.

Det gikk greit og ganske fort over Synesvarden og ned til Steinkjerringå. Mye lettere enn hva jeg hadde fryktet. Det var muligens likevel dagen for en litt lengre tur. Nede ved Steinkjerringå, bestemte jeg meg for å gjøre en rundtur av det, og la i vei mot Holmavatn.

Det ble ikke like lett i bakkene tilbake mot Synesvarden, men jeg tok det litt roligere enn vanlig, og holdt pulsen på et rimelig nivå, og kom greit opp til varden og videre nedover bakkene tilbake mot bilene.

På vei opp mot gjerdet der dyra fortsatt sto, vardet ikke vanskelig å ta den «vanlige» bakken opp og tilbake mot bilen. Det var fortatt en del biler på parkeringsplassen, det var andre enn meg og den lokale karen på tur.

Det ble nesten 17.000 skritt denne dagen Jeg brukte to og en halv time på turen, som jeg mener er omtrent 11 kilometer.

En kjapp runde fra Gramstad.

Denne gang var det også andre på tur.

Etter en tur til Blåfjellenden, lurte jeg på hva jeg skulle gjøre neste dag. Det var meldt bedre vær og det var egentlig ingen grunn for å sitte hjemme. Siden jeg nettopp hadde vært i Sælandsskogen, syntes jeg det kunne passe med en tur fra Gramstad.

Nå er det flere mulige turer ut fra Gramstad. Jeg så for meg en ganske kjapp tur. Ikke en av de lengste, men denne dagen kunne det passe å ta over Fjogstadnuten mot Resasteinen og så ned til Skaret og over Kyrkerindå til Dalsnuten.

Jeg fikk se om det ville være greit å ta runden om Midtmyrskaret oppe ved Skjørestadfjellet, og om det kunne passe å ta med Øvre Eikenuten helt på slutten. Dagsformen fikk avgjøre om det ble noen av disse «omveiene».

Det var mange andre på Gramstad. Lørdag er nok turdag for en god del familier. Parkeringsplassen var temmelig full, og jeg kunne se folk på både toppen av Bjørndalsfjellet og på Dalsnuten. Det var ikke mange på vei oppover mot Fjogstadnuten.

Regnet den siste tiden hadde gjort bakken skikkelig våt og det var omtrent «skøyteis» i sorpa. Skikkelig glatt, og jeg gikk forsiktig – spesielt nedover bakkene. Likevel ble det et par «bremsespor» etter meg.

Det var to jenter på vei oppover mot Resasteinen da jeg gikk over Løemyr mot Sørdalsleitet. De var på vei opp mot Skjørestadfjellet som det fjerde av de syv nutene i 7-nuts turen. De var klar for de neste toppen, og så fram til resten av turen.

Oppe ved flyvraket, måtte jeg bestemme meg for om jeg skulle ta runden over småtoppene og rundt til Midtskaret, eller om jeg skulle gå rett nedover mot «Skaret». Denne dagen passet det med en ganske kort tur, og jeg fortsatte nedover bakkene mot Skaret.

Det var mange våte partier nedover, og det var spor av dyr. Jeg mener det må ha vært noen hjorter foran meg. Jeg fikk ikke sett dyra, men sporene var ganske ferske. De gikk samme vei som meg omtrent fra toppen og ned til Skaret.

Denne dagen var jeg skikkelig glad for alle ganglemmene som er lagt ut mellom Skaret, rundt Skreppå og tilbake til Sørdalsleitet. Det hadde vært et fuktig stykke uten. Videre ble det over Løemyr igjen, og tilbake mot Kvitemyr.

Denne gangen valgte jeg å ta over Kyrkerindå og opp til stien mellom Dale og Dalsnuten. De to jentene fra Resasteinen var på vei nedover mot Revholstjørn og trappene på nordsiden. Jeg tok trappene og over marka til sørsiden og opp.

Jeg snakket så vidt med jentene på toppen, de skulle videre mot neste topp, som var Øvre Eikenuten. Jeg fortsatte nedover og denne gangen ble det ingen tur til Øvre Eikenuten for meg. Jeg valgte å ta direkte mot Gramstad.

Med bare tre topper, ble det denne dagene en ganske kort tur. Tilsammen gikk jeg antakelig ikke mer enn rundt 9 kilometer, og selv om det er noen høydemeter, var det langt fra en tung tur. Jeg var egentlig i god form til å fortsette da jeg sto ved bilen.

Det ble ikke mer enn 13.000 skritt denne dagen, men likevel hadde jeg brukt – nesten – to og en halv time. Det var jo likevel kjekt å være ute i ganske bra vær.

En våt tur i heia.

En kjekk tur selv om det var vått.

Det var ikke lett å finne to dager med bra vær for den ukentlige turen til Blåfjellenden. Værgudene har ikke samarbeidet. Det ble meldt regn alle dagene, det var bare snakk om hvor mye. Dager med sol lå alltid fire-fem dager frem i tid.

På et eller annet tidspunkt måtte jeg finne en løsning. Torsdag så det ut til å bli litt mindre regn midt på dagen og noe tilsvarende på fredagen. Jeg fant ut at skulle det bli tur, så var det bare å pakke for nedbør og dårlig vær.

Det var andre biler enn min på parkeringsplassen, og spor i stien oppover – fra sau. Enten folkene på Fidjastølen eller på Blåfjellenden var på vei innover med sauer som skulle på sommerbeite i heia.

Været var omtrent som meldt. Det var regn, men også små glimt av sol – mens det regnet. Jeg fikk noen perioder med så pass opphold at jeg kunne ha hetta på ryggen, men stort sett ble det en tur med hetta oppe på hodet.

Fossebekken var en utfordring denne gangen. Med buksa godt surret rundt støvlene, kom jeg over, selv om jeg måtte tråkke ned i vannet. Jeg lurte litt på hvordan de hadde fått sauene over her., men sporene fortsatte på andre siden av Fossebekken.

Heldigvis hadde jeg vinden bakfra, så det ble en ganske grei, men våt tur over heia. Det var fortsatt noen ganske få snø fenner igjen, og bare et par plasser måtte jeg tråkke på snø. Det var vannet som laget trøbbel denne gangen.

Steinene i vaet nesten øverst i bakken ned mot Blåfjellenden, sto langt under vann. Her er det vanlig å kunne gå tørrskodd, men denne gangen fikk jeg igjen bruk for å ha buksa stramt rundt støvlene. Det ble vassing, og jeg fikk litt vann inn i den ene støvelen.

Nederst i bakken mot hyttene, kunne jeg høre sauer og folk foran meg i stien, og bare noen få hundre meter før hyttene, tok jeg igjen folkene og sauene som skulle til Fidjastølen. Olav, som har gått med sauene i ganske mange år, hadde denne gangen også med seg unger og mye folk.

Han kunne fortelle at de hadde hatt problemer ved Fossebekken, men hadde fått med alle sauene. Et lam med brukket fot hadde gjort at det denne gang hadde tatt lang tid. Ved Blåfjellenden kunne de se ned til Fidjastølen, men hadde nok omtrent en halv time til, før de kunne tenke på å skifte til tørre klær.

Denne dagen var det greit å komme inn i annekset. Det var varmere inne enn ute, og det gikk fort å få opp temperaturen i hytta. Det ble en del våte klær rundt ovnen. Jeg fikk noen timer for meg selv, med jobbing etter en litt lang lunch.

Det kom først et par, og litt senere kom det et par til. De første ville videre mot Langavatn dagen etter, mens de siste ville tilbake til Hunnedalen – som meg. Selv med overskyet vær og regn inne i mellom, ble det aldri skikkelig mørkt. Det er egentlig sommer, og lyst hele døgnet.

Morgenen var våt, men det ble etterhvert noen glimt av sol og ganske bra vær. Det tok litt tid før jeg var klar til å gå tilbake. Det er alltid noe som burde gjøres, og ting tar tid. Jeg kom avgårde en stund etter klokka to.

Da hadde det igjen trykket over og det småregnet oppover bakken. Slik ble det egentlig hele turen tilbake. Lett regn, med noe opphold, bare avbrutt av skikkelig regn. Jeg gikk stor sett hele turen med hetta opp.

Heldigvis hadde vinden nesten snudd, mens Yr hadde meldt sørlig trekk for fredag. Det ble mer en trekk over kantene og ganske kaldt en stund, uten noe mellom jakken og ullblusen. Det var ikke så mye vann i vaet øverst og i Fossebekken på veien tilbake – heldigvis.

Jeg hadde ventet å treffe folk. Det var bestilt sengeplasser for en del besøkende, men ingen viste seg på hele turen. Jeg var på parkeringsplassen i femtiden, og noen som startet senere enn det ville ikke være inne på hytta før nærmere åtte.

Turen er ikke på med enn 8 kilometer og jeg brukte de vanlige nesten 15.000 skritt. Av en eller annen grunn, gikk det fortere tilbake denne gangen. Jeg brukte litt under to og en halv time på returen.

Bursfjellet, "Skogen", Bjødnali og Urdådalen

En grei langtur.

Denne dagen var planen å ta en rundtur ut fra Sælandsskogen. Først til toppen av Bursfjellet (362 moh), så ned samme vei og over til Skogen og videre mot Bjødnali og så ned Urdådalen tilbake til bilen.

Yr meldte noe optimistisk null nedbør og muligheter for sol. Det skulle uansett bli ganske bra temperatur – i forhold til hva vi har hatt denne våren. De mente det kunne bli opp mot 15 grader. Til nå har jeg hatt en dag med så pass varme.

Det er vanskelig å omstille seg fra lav temperatur og litt gufsent vær til mer sommerlig varme. Jeg startet bortover mot Kleiva og Sjelset i jakke med ullbluse under, men måtte ganske snart hive av jakken og fortsette i bare blusen.

Det ble en tur i bare ullblusen for første gang denne våren. Det var kjekt å kunne gå i lette klær. Nesten alltid har det vært en periode med varme i april/mai. I år kom varmen først i juni – selv om det bare var 1. juni denne dagen.

Bakken opp fra Sjelset til Jærbuskaret har jeg gått nok så mange ganger – ned. Jeg har til og med noen ganger småløpt nedover bakken. Det var ikke snakk om løping oppover denne dagen. I et jevnt - sakte – tempo kom jeg opp i skaret i god form, og kunne fortsatte nedover mot Engjamyra i god stil.

Nå skulle jeg opp mot «den søta hålå» og videre oppover mot Bursfjellet. Nå går jeg alltid med en stav, men denne gangen hadde jeg den også med, om det sto dyr på marka. Nå var det bare sauer, og de lager sjeldent problemer.

Om bakken fra Sjelset og til Jærbuskaret er lang og bratt, så er bakken opp mot Bursfjellet både brattere og muligens lengre. Det tar i hvert fall tid å komme opp over skogen, og få litt utsikt nedover mot Engjavatnet.

Det passer selvsagt bra å ta en liten stopp både øverst i bakken og videre oppover mot toppen. Det henger selvsagt sammen med utsikten, og har ingen ting med dårlig kondisjon å gjøre. Det ble i hvert fall tatt noen bilder oppover bakke.

Utsikten er flott på toppen, selv om det denne dagen var noen skyer ute i havkanten. Det ble likevel ingen pause jeg fortatte nedover samme vei som jeg var kommet opp. Nederst i bakken tok jeg igjen stien langs Sollkjen og ned til Bukkatoa.

Fra der ble det den vanlige turen til «Skogen» og veien videre mot Bjødnali. Nå ble det til at jeg også denne gang tok «snarveien» over berget til Bjødnali, i stede for bilveien på andre siden av Bjødnalivatnet.. Jeg tror ikke det går fortere, men det er kortere.

Jeg trengte ikke å gå fra porten og opp til treet, for å gå tilbake igjen denne gang.. Det sparte noen skritt. Det ble ingen pause på Bjødnali heller, selv om jeg burde har stoppet og drukket noe. Jeg var svett og varm, men tenkte ikke på å drikke...

Nedover Urdådalen var det grønt. Det var ikke snakk om vår, men heller sommer, da sola tittet igjennom. Det er mye stein i Urdådadalen, men denne gangen gikk det ganske fort å tråkke seg ned til Taksdalsvatnet og videre til parkeringsplassen.

Jeg regner dette som en langtur. Denne dagen ble det nesten 20.000 skritt, og det brukte jeg omtrent tre og en halv time på turen. Med en del bakker opp, er turen likevel ikke på mer enn omtrent 13 kilometer.

Tåketur med fire topper fra Gramstad.

Ganske tett tåke, og lite utsikt fra toppene.

Det er ikke så ofte jeg opplever noe jeg aldri har opplevd før på mine turer. Denne gang fikk jeg med meg en rådyrkalv som lå langs veien oppover mot Bjørndalsfjellet. Jeg tror dyret hadde kommet på feil side av gjerdet, og forsøkte å komme seg tilbake på rett side. Jeg så i hvert fall ikke noe til mora.

Det var jo en hyggelig opplevelse på noe som bare skulle være en helt vanlig «treningstur» med besøk av fire topper rundt Gramstad. Været får ta «skylda» for at det jeg mente det ville bli en treningstur.

Yr og Storm mente begge at denne dagen ville det bli tåke og opphold fra morgenen av, men at tåka ville lette ut over dagen. Det er liksom ikke helt forhold for en langtur, og i hvert fall ikke i ukjent terreng. Slikt sett passet det med en tur fra Gramstad. Der er jeg godt kjent.

Tåka var tett da jeg startet oppover mot stien til Bjørndalsmyra. I tillegg var det fuktig. Ikke helt regn men lett yr. Busker og trær var fulle av vann , og jeg var ganske våt før jeg kom opp mot Mattirudlå. Videre var det ikke så mye busker, slik at jeg litt tørrere.

Oppover bakkene mot Bjørndalsmyra gikk jeg forbi en liten familie. To unger og mor. De hadde sjokoladepause. Alle var i godt humør og ville videre oppover. På vei nedover tok jeg igjen den samme lille familien. Alle var fortsatt i god humør, og vi fikk igjen en hyggelig prat.

Over Kulheia, var det ingen andre, og jeg så heller ikke spor. Borte ved varden på Bjørndalsfjellet, satt det en kar – i skjortearmene. Han så ikke videre våt ut. Han ville videre mot Paradis-skaret og Gramstad.

Det ville jenten jeg traff i bakken nedover fra toppen. Bortsett fra at jeg ikke var helt sikker på om de viste i hvilken retning stien mot Mattirudlå og Paradis-skaret var. I tett tåke, og tåka var ganske tett – så anbefalte jeg heller å ta tilbake til veien og mot Fjogstadnuten og rundt til Gramstad.

Dette var dagen for familier med små unger på tur i tåkehavet. Litt etter å ha passert Fjogstadnuten, traff jeg en ny gjeng med små unger. Her var det antakelig besteforeldrene på tur med barnebarn. De hadde også pause, men jeg er usikker på om sjokolade var med i pausen.

Jeg var langt fra sikker på om det ville bli en tur oppom Dalsnuten denne gangen. Da jeg sto oppe i skaret over Kvitemyr, ble det likevel til at jeg gikk over Kyrkerindå og opp til stien mellom Dale og Dalsnuten. Fortsatt var det vått og inne i skogen ble jakken skikkelig regntung.

Det var lite folk på nordsiden av Dalsnuten. Først da jeg kom til trappen på sørsiden var det folk. Oppe på toppen var det flere gjenger som hadde stopp. Denne dagen var det ikke snakk om utsikt. Tåka var tett øverst.

Det fikk holde med fire topper denne dagen. Nedover fra toppen av Dalsnuten ble det til at jeg tok trappene på nordsiden nedover og veien tilbake til Gramstad. Det var lettere vær nede ved Revholstjørn, men tåka som skulle ha lettet lå fortsatt oppe i høyden.

Selv med dårlig vær, hadde det vært en grei treningstur. Det ble de vanlige 15.000 skittene og jeg brukte tre timer på turen. En våt historie.

Sesongen er i gang med en sommertur tilbake fra Blåfjellenden

Første skikkelige sommerdagen i heia.

Nesten i en uke hadde jeg kikket på værmeldingene og sjekket når det var best å ta innover mot Blåfjellenden for andre gang denne sommersesongen. Både Yr og Storm var enige om at det ville være bra vær med sol, men litt vind på onsdag. Det ville være litt motvind, og ikke direkte sommer temperatur.

Torsdag ville det bli varmer og nesten vindstille. Det tegnet til å bli en bra dag. Det ville også være bra vær på fredag, men regnet ville komme ut over ettermiddagen. Jeg bestemte meg for å ta inn onsdag, med retur torsdag.

Jeg pakket de vanlige tingene i sekken, men tok også med en lett treningsbukse, og kortarmet ullbluse. Det kunne jo vøre jeg fikk bruk for sommertøy. Heldigvis ligger det tynne hansker i både sekken og i jakken.

Sola som var meldt, holdt seg bak skyene. Vinden, var sterkere enn meldt. Oppover bakkene mot toppen av Oleskaret, måtte vantene på og de kom ikke av før jeg var helt inne ved hytta. Det var ikke vinterforhold, men skikkelig kaldt i vinden.

Det er jo alltid litt spennende å se hvor mye av snøen som har forsvunnet og hvor mye det er igjen. Det er egentlig sommerforhold. Det ligger fortatt fenner på de vanlige plassen oppe i høyden, men under 750 moh er nesten all snøen borte, og bare i ura over Saftbekkfjønnet er det problemer.

Jeg valgte også denne gangen å gå gjennom ura. Noe som bare tar et par minutter lengre tid en nå følge den vanlige stien. Nedover mot Blåfjellenden, ligger det et par fenner, men selv disse (som ligger hvert år - gjerne til august) minker fort.

Jeg hadde i utgangspunktet regnet med å være alene denne gangen, selv med god værmelding. Det var en familie på vei innover. Jeg gikk forbi disse baret lite stykke innover heia. De brukte virkelig lang tid og var ikke inne ved hytta før i femtiden.

Familien var fra Tyskland, og hadde ikke besøkt en turisthytte tidligere. Som mange andre var de overrasket over «standarden». De hadde i hvert fall fått med seg at de måtte gjøre rent etter seg. Det var fuktig på gulvet, og vann i bøttene da de for videre mot Sandvatn.

Selv om sola bare viste seg borte i lia på andre siden, var det flott å komme ned til hyttene. Bjørka hadde fått blader – og den spesielle grønnfargen som bare varer noen få dager. Det er jo litt greit å sitte inne med varm te og mat, når det blåser kaldt ute – og ovnen gir den gode varmen.

Det var bare noen småting jeg skulle ha gjort denne gangen. Det tok likevel noen timer, og i tillegg til litt rengjøring, så var jeg fornøyd med innsatsen. Det ble aldri mørkt den natta. Sola var bare så vidt nedenfor fjellene i nord, før det igjen begynte å lysne.

Gjøken vekket meg på morgenen. Den var antakelig også fornøyd med været. Det var sol fra blå himmel, og nesten ikke et vindpust. Det ble noen skikkelig flotte timer med litt jobbing, litt soling og mye «ingenting».

Jeg fikk bruk for de lette klærne. Oppover bakkene på tilbaketuren, ble det varm – svetten silte. Over flyene bortover mot Hunnedalen hadde jeg trekken bakfra og sola i ansiktet. Det var til og med ganske tørt i bakken. Bare under fennene var det vann. Når jeg i tillegg finner mine gamle venner Grepplyngen i blomst – i mai, er jeg fornøyd.

Turen tilbake til bilen ble en skikkelig flott opplevelse. Det er slike turer jeg egentlig trener for . En dag i heia med sol og sommer – snø og blå himmel, er fantastisk etter en lang vår med kalde dager. Det var kjekt å være på tur.