Vintertur til Håfjell, Bjødnali og Skogen.

Snø og is i høyden.Det var nesten samme værmelding som dagen før for Sæland, der jeg hadde tenkt å ta en tur. Det vil si vind og litt regn, men også sol. Nå ville nok temperaturen være mer enn et par grader, og det kunne gjøre en forskjell

Denne dagen var det også sorte skyer ute i havet, men da jeg tok ut vekslet det mellom sol og skyet. I tillegg var det ikke spor av regn. Det kunne igjen se ut som om det ville bli en grei start i det minste.

Hjemme var alt som kunne minne om vinter borte. Det var ikke spor av noe som helst som kunne se ut som snø. Jeg trodde muligens det kunne ligge noen små rester litt oppe i høyden, Det høyeste jeg skulle var under 300 moh.

Jeg ble litt mer betenkt da jeg nærmet med Sælandsskogen. Det lå fortsatt snø på noen steder, og inne i noen skogholt jeg kjørte forbi, var det hvitt. Kunne det likevel bli en vintertur?

På parkeringsplassen var det ingen biler. Jeg hadde hele plassen for meg selv. Inne i skogen var det greit å gå – det første stykket. Ikke langt innover, var veien dekket av et tynt lag med snø.

Oppover mot Støl-sletta og videre mot Vindskaret, ble det mer og mer snø. Og øverst dukket det opp is i stien. Det laget ikke store problemer, men jeg måtte passe hvor jeg satte beina, og sjekke forholdene videre.

Selv om det ikke helt var optimale forhold, gikk jeg opp til toppen av Håfjell. Ned bakken mot Vindskaret var det ikke snakk om å gå fort. Her ble det noen ganske forsiktig små skritt enkelte plasser.

Det gikk ikke mye fortere videre nedover mot Moldtjørn. Selv om den bakken lå i sola, så var røttene etter skogen som sto her, spinnglatte, og jeg går gjerne forsiktig for å unngå et fall – i min alder....

Heldigvis var det så pass lite vann i Moldtjørn at jeg kunne gå på utsiden av stien i ura. Myra var ikke frosset, så det ble litt vassing for å komme bortover mot den lille brua. Som nå var erstattet av ny.

Forrige gang jeg gikk her var det en kar som jobbet med å få på plass gangveier og ny bru. Denne gang kunne jeg gå på resultatet av den jobben. Det var ny gangbru (snø og is) og ny bru som nådde over til andre siden. Brua hadde til og med rekkverk.

Det var spor på den nye brua, men jeg så ingen andre, og heller ikke spor andre steder. Det ble som ganske ofte, en ensom tur opp til treet ved Bjødnali og videre bortover mot Engjavatnet og Skogen.

Som så mange ganger for, ble jeg i godt humør av å gå denne strekningen. Jeg finner alltid noe nytt å se på og synes naturen her er skikkelig flott. Det ble noen bilder denne gangen også.

Fra Skogen og bortover til Skogsånå var det bare snø enkelte plasser, og Skogsånå var grei å krysse på tørre steiner. Det var likevel ganske greit å nå traktorveien oppover mot Jærbuskaret. Der slutt på glatte steiner og dårlige forhold.

Nedover mot Sjelset var det is der traktoren hadde kjørt, men midt i veien var alt smeltet og greit å gå. Tilbake gjennom skogen var det mindre snø i veien enn da jeg gikk innover.

Turen var på 16.000 skritt og tok meg denne gangen 15 minutter mer enn de vanlige to og en halv time. En flott tur med mye sol – og uten nedbør.

Sjø, snø - og vind.

En kald og våt tur.Det var litt underlig å våkne denne morgenen. Det var hvitt ute på plenen. Årets første snø. Værmeldingen var også sikker på at det ville bli mer, men muligens ikke hos oss, som bor nesten helt ute i sjøkanten.

Likevel skinte sola, og det var omtrent blå himmel. Bare noen sinte svarte skyer holdt til helt ute i horisonten. Regnet skulle ført komme litt senere på dagen, da jeg vanligvis er på tur. I høyden og litt inne i landet ville nedbøren der komme som snø.

I tillegg til nedbør, mente både yr og Storm at det skulle blåse. I kastene kunne det bli opp til 16 m/sek. Det vil si noen skikkelige vindbyger. Nå er vel også min erfaring at den sterkeste vinden kommer samtidig med nedbøren.

Det ble et vanskelig valg. Skulle jeg holde meg hjemme, eller ta litt inne i landet, mer i le av vinden, eller skulle jeg ta en kjapp strandtur og håpe at været hold seg vekk lenge nok til at det ble en tur av det.

Jeg pakket sekken, tok på klær for regn og vind – og kulde, med andre ord full vinterutrustning. Jeg hadde bestemt meg for å ta en tur fra Bore. Det betyr bare en kjøretur på noen minutter.

Skulle jeg gå andre steder, ville det lett bli en halv times kjøretur – mens sola skinte. Jeg satset på å se sola en stund, men gikk nordover mot Sele og Hellestø. Da ville jeg få været i ryggen på hjemturen. Sola i ryggen varmet...

På vei nordover kunne jeg se sorte og mørke stormskyer i nordvest. Selv om sola fortsatt skinte lurte jeg på om regnet ville komme før jeg nådde Sele havn. Det ble en halvtimes tur der jeg bare hadde vinden å baske med, før regnet kom.

Det vil si regn og hagl, som snart også fikk med seg sludd. Videre nedover ble det virkelig litt surt. 2 grader, kuling (for vinden tok seg opp) og sludd er muligens det verste været jeg kan tenke meg.

Det gikk ikke lenge før jeg begynte å tenke på å snu. Noe som var planen fra start. Jeg hadde Hellestø som mål, men tenkte alt før jeg startet, at jeg ville snu når regnet kom. Nå ble det ikke bare regn, men sludd, og det ble hvitt på bakken etter hvert.

Det dårlige været varte ikke så lenge. Etter 20 minutter ble det lettere vær, med bare noen dråper som fløy i lufta. Da jeg fikk regnet på med, valgte jeg å holde inne bak selve stranden, i stede for å gå den åpne standen, og ble etter en stund stoppet ved at stien lå under vann.

Første delen på vei sørover, var det opphold, men etter en stund kom uværet tilbake. Denne gang hadde jeg det bakfra, og det var på langt nær så ubehagelig. Det ble en tur der jeg – igjen – fikk testet Norrøna Recon klærne. Jeg har vann og vind-tette klær fra andre produsenter, men i vær som det jeg hadde på denne turen, er jeg glad for mine gore-tex jakke og bukse.

Jeg var selvsagt våt. Svetten går ikke gjennom våte klar, og etter hvert blir alt vått. Denne gang var ikke turen lang nok til at «alt» - inklusive boxeren, var våte. Det ble en lang varm dusj før jeg føle meg varm.

Uten denne «oppvarmingen» hadde det tatt lang tid før jeg igjen følte meg komfortabel. Jeg var nok noe nedkjølt, selv om jeg følte meg varm så lenge jeg holdt meg i bevegelse.

Det ble en flat tur på omtrent ti kilometer og 14.000 skritt. Denne dagen gikk turen på 2 timer og 15 minutter.

En tur fra Gramstad til Resasteinen og videre til Skaret og Dalsnuten.

En grei tur i et litt trist vær.Jeg syntes det ville være greit med en litt kort tur denne dagen. De siste årene har det kommet en periode sent på høsten der jeg ikke ser fram til langturer. Det har antakelig blitt litt mange turer på opp mot tre timer, og det har tatt på.

Det er i tillegg slutt på turene til Blåfjellenden for dette året, og jeg har ikke det å se fram til. Det er vanskelig å finne turer som jeg synes er kjekkere en de, og det er jo – hvert år – litt trist at nok en sesong er over.

Det var en stund siden jeg hadde gått den litt kjappe rundturen fra Gramstad til Resasteinen rundt Skaret, over Dalsnuten tilbake til bilen. En rundtur med tre topper og som er på godt under tre timer.

Værmeldingen var overskyet, med lite vind og ikke noe nedbør. Hjemme på morgenen var det fuktig i gresset, og da jeg kjørte innover mot Sandnes, gikk vindusviskerne. Det kunne se ut som om det ville bli en fuktig tur.

I Sandnes var det tørre veier og på parkeringsplassen var det ikke antydning til nedbør den dagen.. Det var bare å legge i vei oppover bakkene mot Fjogstadnuten. Det går antakelig saktere i bakkene enn før, men jeg kommer opp de første kneikene uten å bli for andpusten.

Selv nede på parkeringsplassen var det få folk, og oppover bakkene var det ingen andre. Det var spor i stien, men de kunne godt ha vært fra søndag. Det kunne bli en ensom tur – uten andre, selv om jeg oftest treffer noen ved Resasteinen.

Det er jo litt greit å kunne gå en tur i skikkelig terreng, nesten med utsikt over sentrum av Stavanger eller Sandnes hele veien – uten å treffe andre. Uten om lørdag og søndag, er det lett å finne en tur der jeg omtrent ikke treffer andre.

Denne dagen ble det en tur uten at jeg engang så folk før jeg nesten tilbake til bilen – på toppen av Dalsnuten så to jenter. Det har hent - en gang – at jeg har vært alene på toppen av Dalsnuten. Denne gang var det få andre.

Det hadde ikke kommet mye nedbør den siste tiden, likevel var det fortsatt vått i myrene og det var glatt i sorpa. I bakkene oppover der sola har fått tak, var det mye tørrere. Det var likevel en skikkelig våt tur.

Jeg kom meg greit opp til Resasteinen og videre oppover til Skjørestadfjellet. Flyvraket fra krigen viste så vidt, og jeg for bare forbi. Også denne gangen ble det en tur over flyene bort til Midtskaret og så tilbake til veien fra Skjørestad mot toppen.

Veien nedover mot Skaret var oppgått og det var mye sorpe. Første gang jeg gikk her, og det er ikke så veldig mange årene siden, viste stien omtrent ikke i det hele tatt. Det må være mange flere som bruker denne veien nå.

Det ble en tur rundt Skreppå og bort til Sørdalsleitet, og så over Kyrkerindå og opp mot Dalsnuten. På toppen hilste jeg så vidt på jenten før jeg tok trappene på Nordsiden og ned mot Revholstjørn.

Langs veien hang det refleksbrikker som hadde vist vei i helga med «1000 lykter bak Dalsnuten». Jeg hadde ikke problemer med å finne veien tilbake til parkeringsplassen. Det ble 15.000 skritt og omtrent 10 kilometer, og jeg brukte nesten 3 timer på turen.

En tur fra Friluftshuset på Orre til Reve havn med broderen.

En kjekk tur i godt vær.Det var en lørdag med skikkelig bra værmeldingen. På morgenen var det blå himmel og i tillegg hang flaggene rett ned. Det var omtrent ikke et vindpust. Nå var det ikke en varm dag. Det var bare 5-6 grader på morgenen og det ble bare litt varmere utover dagen.

Det var ikke snakk om å sitte hjemme. Med så bra vær måtte det bli en tur. Som vanlig lurte jeg på hvor jeg skulle legge turen. Jeg tenkte på Høgjæren eller en tur nede på Hå, fra Varhaug gamle kirkegård.

Broderen ringte og forslo en tur fra Friluftshuset på Orre og til Reve Havn. Havna har vi brukt som turmål noen ganger, men da med start på Bore. Dette er en tur på omtrent 9 kilometer. Turen fra Orre til havna er litt lenger – omtrent 10 kilometer.

Nå var det en stund siden jeg hadde gått tur ut fra Friluftshuset, og jeg hadde tenkt å gå mot elva og så nordover. Noe som gjør turen litt lengre. Det kunne jo på mange måter passe bra å gå en litt kortere tur sammen med broderen.

Selvsagt er dette en tur jeg har gått omtrent utallige ganger før. Det er faktisk en av de første litt lengre turen jeg gikk. Den gang helst fra havna i nord og til Friluftshuset, med en stopp for saft og kjeks. Første gang for nærmere 40 år siden.

Det var også en god stund siden broderen og jeg hadde gått denne turen sammen. Han syntes det ville være kjekt å gå sammen. Samtidig var dette en så pass lang tur at han mente den ville være en utfordring.

På samme måte som fra Bore er det greit å gå på innsiden av sanddynene. Det er omtrent samme type landskap med småbakker og flate områder dekket av et tynt lag med jord og gress. Det er lett å gå på.

Videre går det en sti langs et stort jorde. Videre ble stien dekket av strå, og vi tok opp til toppen av dynene, og kom ned på selve Orrestranden et lite stykke sør for Sørenes, Her lå det tidligere rester av et vrak. Nå er alt ryddet bort.

Stranden videre mot selve revet, heter Revesanden, som sandstranden på nordsiden av Revet. Vi gikk ganske greit rundt sanddynene ved revet, og tok fatt på den nordre Revestranden. Som også virker lang, og det kan av og til være tungt å gå i løs sand.

Denne gangen var stranden for det meste hard og fin å gå på og vi kom oss bort til Skarsteinen. Her har vi tidligere tatt pause og snudd – om vi hadde gått til elva først. Denne gang fortsatte vi videre mot Nord.

Broderen mente det ville være helt greit å ta turen helt til Reve havn. Han så for seg en stopp i båthuset denne gangen. Det ble en grei pause denne gangen. Jeg hadde med te, og vi tok det med ro.

Selv om flagene hang rett ned ved havna, ble det ettervert litt trekk som gjorde det kaldere, selv om vi hadde sola i ansiktet på veien sørover. Det ble likevel en kjekk tur totalt. Broderen var svært godt fornøyd med å gått hva han synes er en langtur. Det varen stund siden sist.

Totalt var turen på litt over 14.000 skritt, og den er antakelig omtrent ti kilometer. Vi brukte denne dagen nesten to og en halv time, men da med en god pause halvveis.

Treningstur i sjøkanten

Bore til Hellestø.Det har i grunnen skjedd hvert år i ganske mange år. Sent på høsten, egentlig før siste tur innover til Blåfjellenden, synes jeg det blir tungt å ta ut på turer, som tidligere på året gikk lett og greit. Formen er god, men jeg mangler overskudd.

Det blir lett å finne en god grunn for å gjøre turer korte og lette. Det jo alltid noe som skal gjøres, og det er jo helt i orden å snakke med andre en gang i blant. Dørstokken blir tung å komme over.

Likevel har det blitt en del veldig kjekke turer den siste tiden. Som sist da jeg gikk sammen med Einar rundt Engjavatnet. Det er en flott tur, og ble bedre med godt selskap, og skikkelig flott vær, er jo greit – på tur.

Denne dagen mente Yr i utgangspunktet det vil bli nesten like bra vær som dagen før . På morgenen var det skyer i sør, og de trakk nordover. Det kunne se ut som om det fine været ikke helt ville slå til.

Jeg hadde i utgangspunktet tenkt på en tur oppe på Høgjæren. Med svarte skyer i sør og sol i nord, ville det muligens være bedre vær en time lenger om jeg tok nordover. Og det kunne jo pass med en litt kortere tur – når jeg fikk tenkt meg om.

Det er jo ikke helt nødvendig å gå i opp mot tre timer på hver tur. Det kunne jo klare seg med en kjapp hverdagstur – som for eksempel fra Sele til Hellestø. En tur på under en og en halv time og på bare 7-8 flate kilometer.

Flate har betyr, nesten halve turen på god hard sand, omtrent som på vei, og resten i sanddyner nesten uten bakker. I tillegg blir disse turene ikke med i loggen, og på den måten sparer meg for litt «arbeid».

Jeg trodde også det ville være sol nede ved stranden. Det viste seg å være feil. Skyene dekket alt himmelen så pass at det var bare en stripe ute i sjøen og langt i nord det fortsatt var sol. Jeg kikket innover i landet, og fjellene langt inne i landet lå fortsatt i sola.

Siden jeg alt hadde bestemt meg for å «fuske» denne dagen, ved å bare gå en kort tur, ville det være helt greit å gå nordover til Hellestø – uten sol. Det var nok andre som også hadde sjekket værmeldingen.

Det var flere på tur enn vanlig, og jeg traff en del folk på turen nordover.. Det var omtrent flat sjø denne dagen. Det er ikke så ofte det ikke er bølger her. Nordsjøen er sjeldent rolig. Denne dagen var det så pass lave bølger at det ikke var surfere ute.

Siden det i utgangspunktet skulle være en kjapp og grei tur – for å strekke beina, tok jeg det mod ro, og holdt bare vanlig fart. Det gikk greit ,og jeg syntes jeg nådde selve Hellestøa ganske kjapt. Tilbaketuren gikk også greit.

Da jeg igjen sto ved sjøhusene på Sele, og kikket på klokka, hadde jeg brukt godt under hav annen time. Selv om sola manglet, var det i grunnen alt for flott turvær til bare denne kjappe turen.

Jeg bestemte meg for å gå sørover mot brua over Figgen. Det kunne jo være greit å sjekke hvor lang tid jeg bruker på den strekningen Jeg trodde de var omtrent en kilometer. Det ville i så fall gjøre at dagens tur blir omtrent 8-9 kilometer.

Jeg møtte en hyggelig eldre dame på veien, og vi vekslet noen ord. Det ble en litt lengre tur enn først planlagt. Jeg gikk nesten til Bore før jeg snudde, og tok tilbake mot bilen. Totalt ble det 14.000 skritt og 10 kilometer, men turen gikk unna på bare litt over to timer.

Det ble "bare" en tur rundt Engjavatnet.

Planen var å gå til Ristøl og Lauvlia.
Vi har hatt et høytrykk liggende over Nordsjøen de siste dagene. Det gar gitt sol og lite skyer og nesten ikke vind. Ulempen har vært lav temperatur. Helt end mot null-punktet tidlig på morgenen.

Det har vært nødvendig å skrape bilene, men jeg håpet jo at sola ville varme så pass at det ikke ville være is og frost ut over dagen. Det viste seg å være litt optimistisk. Spesielt bare noen meter opp i høyden.

Planen var å gå en virkelig flott langtur, fra Sælandsskogen. Tanken var å gå til Bjødnali over Vindskaret og så opp og over til Ristøl. Etter det tar jeg vanligvis over myrene mot Lauvlia. Å gå mot veien fra Snorestad, er en «omvei».

Jeg avtalte med Einar. Han hadde tidligere sagt at han gjerne ville være med på en tur til Ristøl og Lauvlia, og nå syntes jeg det passet. Hjemme var det bare 2-3 grader da vi tok ut, på parkeringsplassen var det litt varmer.

Det var ganske kaldt inne i skogen, men vi så ikke is før helt oppe på Stølssletta. Nedover bakken mot Moldtjørn, traff vi en kar, som kunne fortelle at det var frost nede i skyggen ved Moldtjørn og Bjødnali.

Karen hadde helt rett, og jeg, for min del, syntes ikke forholdene lå til rette for den planlagte turen. Einar var villig til å gjøre turen kortere ved at vi tok mot Skogen og rundt Engjavatnet. Vi ble enige om å legge om planene.

Nede ved bekken og den lille brua, var en annen kar i gang med å lage gangveier over den lille myra før brua. Han nevnte også at det ville komme ny bru slik at vi ikke lenger ville gå i steinene, som i dag.

Einar og jeg fortsatte til Bjødnali. Jeg for å ta bilde av treet, og Einar for en liten pause, før vi fortsatte veien mot Skogen. Det er jo litt «fusk» å gå på vei. Vi avtalte at neste gang, ville vi ta over marka og over haugen for å komme mot Skogen.

Jeg har lenge syntes at området rundt Bjødnali og Engjavatnet, er virkelig flott. Denne dagen med sol og nesten uten vind, og med fortsatt noen høstfarger rundt om, var det ikke vanskelig å finne flotte fotomotiver. Jeg brukte også litt tid på bare beundre naturen.

Ved Skogen var det tid for en liten pause. Vi hadde det ikke travelt. Vi hadde jo regnet med å bruke dagen på en lengre tur. Det var greie steiner rett ved hytta på Skogen, og i sola var ble det en skikkelig hyggelig pause. Sola varmet og dyra på marka hold seg vekk.

Det var jo en stund siden det hadde kommet nedbør. Skogsånå var lav, og grei å komme over. Selv med lite regn, var myrene bløte og med like mye vann som etter regn. De tørker vel ikke opp før til våren.

Vi kom oss greit rund vannet og opp bakken til Jærbuskaret, hvor høyhuset på Bryne står som et stearinlys ute på flate Jæren. Nedover bakken og bort mot Sælandsskogen gikk greit, Vi kom tilbake til bilen etter litt over tre timer.

Lengden på turen er som alltid omtrent 11 kilometer, og denne gangen brukte jeg 15.000 skritt på turen. Både Einar og jeg var godt fornøyd med turen. Vi hadde antakelig klart å gå til Ristøl og Lauvlia, men det får bli en tur en annen gang. Det er greit å vite at jeg kan få med noen på en slik tur.

Bore til Reve havn med Einar.

En kort tur i flott vær.Det hadde blitt noen dager med tur i det siste. Jeg burde egentlig tenke på en langtur, for været var så avgjort brukbart for tur – gjerne en litt lengre enn vanlig. Når var det en stund siden sist jeg hadde gått tur med broderen,

Han er ikke så begeistret for de lengre turene, men vil gjerne være med om både vær og lengde tillater det. Muligens burde jeg tenke på en kjapp og grei tur langs stranden, som broderen kunne bli med på.

Jeg sendte broderen en invitasjon, og samtidig fant jeg ut at det kunne være kjekt om også Einar ble med. Han har tidligere vært med på noen turer frem og tilbake fra Bore til Reve hav, og det ville være kjekt om han ble med på denne også.

Jeg tok kontakt med Einar og han ville gjerne på tur. Broderen derimot, måtte melde avbud. Han hadde transportoppdrag den dagen og fikk dessverre ikke anledning til å bli med.

Det var været som gjorde at jeg i første omgang så for meg en litt lengre tur. Det var sol, omtrent fra en skyfri himmel. Det var i tillegg bare så vidt en liten bris. Når også temperaturen var ganske bra, stemte det meste.

Einar og jeg ble enige om å starte på vanlig tid – klokka 11. Jeg var litt i tvil om hva jeg skulle ha på kroppen. Det ble til at jeg tok på en ull-bluse og en tynn mellomlagsjakke.

Vi var ikke alene som ville på tur. en hel del folk bruker nettopp dette området til å lufte hunden. Ikke alle er like flinke til å overholde båndtvangen. Det gjaldt heldigvis ikke båndtvang for oss.

Over de nesten flate gressbakkene mot Fuglingene, hadde vi sola i ansiktet og trekken bakfra. Det ble faktisk så pass varmt – i sola – at det minnet om sommer. I hvert fall ikke om vinter.

Denne dagen var det ikke dyr på marka. Vi kom greit over markene og gjerde-klyverne bortover mot Reve havn. Her helt ute i kanten av Nordsjøen, var bakkene fortsatt grønne og det minnet ikke en gang om høst.

Bortsett fra at det ble adskillig kaldere da vi tok fatt på turen tilbake. Før det ble det en liten pause i sjøboden på havna, hvor stolene fortsatt sto til bruk for vandrere. En kjapp kopp te, var det vi tok oss tid til.

På turen sørover hadde vi ikke sett folk etter at vi var forbi Fuglingene ute i sjøen. På turen tilbake møtte vi to jenter som også så ut som om de var pen litt lengre tur. Vi hilste pent....

Det ble tur på rundt to timer, og dette er ikke en lang tur, bare rundt 9 kilometer. Jeg fikk det til å bli omtrent 12.500 skritt. I det flotte turværet hadde det likevel været en tur som vi begge syntes var svært grei. Vi håper på flere slike turer ut over vinteren.