En litt uvanlig tur med fire topper fra Gramstad.

Sterk vind over Kulheia.

Denne dagen ville jeg ta den «nye» standard turen fra Gramstad. Forrige turen var den «gamle» - rundt Lifjellet. Jeg bruker omtrent like lang tid på disse turene, og det er i hvert fall ikke mindre høydemeter på den «nye» med fire topper.

Det virker likevel som om fire topper fra Gramstad er enklere, og etter mange år og virkelig mange turer rundt Lifjellet, har jeg liksom gått den turen. Den nye fra Gramstad, vil antakelig vare noen år, til jeg finner en ny.

Jeg starter jo med Mattirudlå og går så over Kulheia til Bjørndalsfjellet. De fleste går opp inn til Paradisskaret og så opp Rindå til Mattirudlå. Jeg går opp veien og stien mot Bjørndalsfjellet og inn Bjørndalsmyra og så opp mot Mattirudlå.

Jeg hopper som regel over den siste oppstigningen til selve toppen. (Det samme gjør jeg ved Fjogstadnuten – går forbi.) Da jeg begynte å gå denne runden, syntes jeg det var nok bakke opp Rindå, og gikk bare direkte videre mot Kulheia.

Det står kuheia på kartet, men lokalnavnet er Kulheia, og det er jo noen «kuler» bortover mot Bjørndalsfjellet. Jeg har ingen tro på at det rette navnet vil komme på kartet, men jeg kommer til å bruke det.

Denne dagen var det meldt oppholdsvær og noe sol, litt vind, men stort sett godt turvær. Det var ikke mye sol å se da jeg ruslet oppover bakkene mot Bjørndalsmyra. Jeg trodde det ville bli en overskyet dag, men ellers greit.

Oppe mot Mattirudlå, kunne jeg se innover. Det kom mørke og sinte skyer seilende. Skikkelig mørke, med nedbør så det ut som. Om jeg var heldig – og det så ut slik, så ville jeg gå i mellom de verste skyene, der det var noen glimt av blå himmel.

På toppen – selvsagt – av Kulheia, fikk jeg været over meg som sluppet ut av en sekk, med litt nedbør, men med sterk vind. Jeg vet ikke om den «sekken med dårlig vær» inneholdt «storm» som er gjennomsnittsmåling i ti minutter, men det jeg fikk på meg var langt mer enn kuling.

Jeg lurte på å sløyfe toppen av Bjørndalsfjellet, men da jeg så en kar oppe på toppen, måtte jeg jo forsøke meg. Det var fortsatt vind øverst, men på langt nær av samme styrke som da jeg krysset Kulheia. Det blåste antakelig ikke mer enn 14-15 m/sek.

Nedover mot veien og bakkene oppover mot Fjogstadnuten, klarte jeg å fortrenge kampen mot vinden over Kulheia, og satset på komme rundt som vanlig. Nedover mot Kvitemyr, fant jeg ut at denne gang ville jeg prøve den umerkede veien oppover mot Dalsnuten.

Det betyr en liten tur over Kjyrkerinda og så ned og opp til stien fra Dale. Det er ikke en kortere tur enn om jeg går helt ned til Revholstjørn, men det betyr litt mer sti og mindre folk. Denne dagen var det omtrent ingen andre i bakken.

Det kom en kar nedover, og da jeg kom til trappene på sørsiden kom det også noen i mot. På toppen av Dalsnuten var jeg denne gang helt alene. Det satt ingen bak varden og først et godt stykke nede i bakken traff jeg andre.

Det ble 16.000 skritt på disse 11-12 kilometerne. Til min overraskelse hadde turen gått unna på omtrent vanlig tid – litt under tre timer.

En tur i vinden fra Bore til Reve.

 Fralandsvind og flat sjø.

Dette var en av de dagene der det var vanskelig å finne en tur jeg virkelig hadde lyst å gå. Det var egentlig ganske bra vær. Yr mente det ville bli sol deler av dagen, og det var ikke snakk om nedbør. Hva både YR og Storm meldte, var vind.

Ikke så sterk vind som dagen før, men sterk nok til at jeg ikke ønsket en tur i åpent terreng. Det burde liksom være en tur i skog, men fantes det ikke noe alternativ? Jeg syntes også det kunne være greit med bare en kort tur.

For lenge siden gikk jeg en liten tur langs stranden i storm. Ingen lang tur, men i vind så pass sterk at vi hadde problemer med å komme fram i motvinden. Det kunne jo være morsomt å teste hvordan det er i litt mindre vind.

Den vanligste turen jeg går i sjøkanten, er fra Bore til Reve havn. Det er bare 8-9 kilometer og tar – med følge – over to timer. Det er likevel en ganske kjekk tur når jeg går med andre. Det blir da en stopp i båthuset ved havna. Te og kjeks og prat.

Jeg kunne jo ta ned til Bore og sjekke hvordan det egentlig er å gå i motvind. Det trengte jo ikke bli en lang tur, men om jeg kom meg nesten til havna, så ville det vare greit. Det ville i hvert fall være bedre enn å sitte hjemme hele dagen i ellers bra vær.

Det første jeg la merke til da jeg kom ned til parkeringsplassen ved Borestranda, var at det ikke var pytter og vått. Det hadde antakelig regnet mye mindre helt ute mot havet enn bare litt lengre inne i landet der jeg bor.

I vind og sol tørker det også ganske fort opp, og sørover var det helt greit å gå, i hvert fall det første stykket. Vinden, på det åpne området bak stranden, var ganske sterk. Det blåste ikke mer enn hva jeg hadde gått i, mange ganger i heia. Antakelig omtrent 14-15 m/sek.

I heia er det som regel litt bakker og steiner og kanter. Det blir ofte noen små områder uten skikkelig vind. Det er lettere å gå med litt mindre vind inne i mellom. Her på åpne marka, var det motvind hele tiden. Det var litt som å gå i motbakke. Jeg kunne kjenne det på pulsen.

Det var likevel helt greit å gå. Jeg kom meg halvveis til havna, og så de åpne flatene videre, og tenkte at jeg i hvert fall ville bort til der det normalt er mye sorpe. Det var tørt, og jeg fant innen unnskyldning for å snu.

Siden jeg likevel var på tur denne dagen, ble det til at jeg vandret videre sørover fra havna. Jeg kunne jo gå de vanlige 15.000 skrittene denne dagen. Det merkelige var at jeg måtte gå et bra stykke lengre denne ganen enn forrige gang jeg gikk samme strekningen for å få rett antall skritt.

Også denne gangen ble det flere hundre skitt mindre på returen enn da jeg gikk sørover, selv om jeg gikk helt samme vei. Blir det lengre bein på tilbaketuren? Denne dagen tok de 15.000 skrittene noe over to timer. Det går fortere på flate marka.

En vindfull dag med tur til Bjødnali og rundt Engjavatnet.

Det var også andre på tur denne dagen.

Det var snakk om sol og blå himmel, - men med vindkast på over 24 m/sek. Hvor skal jeg da legge turen. Det er mulig å gå tur i sterk vind, spesielt om turen legges i skogsterreng. Det er en del skog i mitt område, men de er ikke store.

Sælandsskogen er skog, men er også knyttet til naturvernområde Urdådalen, som igjen har Bjødnali opp for seg. Oppover Urdådalen er det stor sett livd for alle vinder, og selv med storm i kastene, vil en tur der være greit.

Nå går jeg som oftest over Stølssletta og opp vindskaret og opp til toppen av Håfjell. Vindskaret er ikke så galt i vind fra sør eller øst, men på toppen av Håfjell ville det blåse uansett. Jeg satset likevel på den vanlige turen opp til Bjødnali og rundt Engjavatnet.

Det var ganske mange biler på parkeringsplassen da jeg kom. Det var nok andre som også ville på tur denne dagen. I skog. Oppover bakken mot Stølssletta, traff jeg en kar og han hadde tatt turen opp til toppen av Håfjell. Det blåste mente han.

Jeg merket ikke stort til vinden, og tok bakken opp mot toppen. Et lite stykke oppe i bakken fikk jeg vinden på meg. Det var nok langt sterkere vind i kastene en 20 m/sek. Jeg hadde problemer med å holde balansen, og måtte stoppe opp et lite øyeblikk.

Nedover mot Moldtjørn gikk det greit, og det var egentlig tørrere enn det jeg hadde ventet. Nede ved vannet, kunne jeg se at greina lå over vannflaten. Det ville være greit å gå ute i myra mot den lille brua, og Skogsbekken ville være enkel å krysse.

Litt før jeg kom til Bjødnali, kunne jeg kjenne lukten av bål. Noen koste seg med bål denne dagen, selv om det blåste litt. Det var en hel gjeng som hadde søkt ly bak en liten kolle og fyrt opp bål. Jeg tok turen opp til gården og fikk tatt bildet av treet.

Det er ikke så veldig lenge siden jeg syntes turen rundt Engjavatnet var ganske lang, og tok på kreftene. Nå er dette en standardtur, og selv om jeg fortsatt kjenner at jeg har vært på tur etter runden, så går det greit.

På vei innover mot Skogen , kikk jeg inn på en kar som også var på tur innover. Med to staver, og litt «uryddig» gange, gikk det ikke så fort som med meg. Han hadde likevel – imponerende nok – gått opp Urdådalen og skulle rundt Engjavatnet som meg.

Som vanlig var det kjekt å gå stykket fra Skogen og opp til traktorveien mot Jærbuskaret. Et lite stykke oppe i veien var det lite som ga le for vinden, og det kunne kjennes ut som den var sterkere enn da jeg var på Håfjellet.

Heldigvis hadde jeg vinden bakfra i Jærbuskaret og nedover mot Sjelset. Det blåste kraftig, og det kom en oppover, som måtte snu seg og ta pause i bakken. Nede ved ånå, var det igjen ganske stille. Busker og trær der nede hadde knopper, og det kan ikke være mange dager med varme før alt er grønt.

Jeg ser selvsagt fram til heggen blomstrer, men det kan ta noen dager. Turen hadde faktisk gått ganske greit. En titt på telefonen fortalte meg at jeg hadde gått omtrent 14.800 skritt og 10-11 kilometer.

Det gledelige var at turen hadde gått ganske fort. Fra bilen til treet gikk på noen minutter under den vanlige timen, og hele turen var unnagjort på litt under to og en halv time.

Fra Dale til Einerneset, Bymarka og over Lifjellet.

En ganske tung tur.

Bilen skulle på verksted denne dagen. Problemet var at jeg ikke helt viste nå jeg skulle levere kjøretøyet i Sandnes. Jeg hadde i utgangspunktet ikke sett for meg noen tur denne dagen. Det ville bli venting og «bortkastet» tid.

Nå viste det seg at verkstedet ville ha meg på plass klokka 11, og at de gjerne lånte meg en bil. Da var det mulig å ta en tur likevel, men hvor? Det hadde blitt en del turer fra Gramstad, og det ville bety en del kjøring om jeg ville til Sælandsskogen.

Vinden var problemet. Det skulle blåse stiv kuling og over 24 m/sek i kastene. Det er litt for heftig vind til å gå topptur i åpent landskap. Det er heller ikke så mye skog om jeg valgte Gramstad som utgangspunkt.

Siden jeg likevel var i Sandnes ville det passe med en tur i nærheten. I mange år har jeg omtrent brukt turen rundt Lifjellet en gang i uka. Det er en tur som går godt beskyttet mot vind – for det meste. Bare helt på toppen av Lifjell vil vinden få tak.

Det hendte en gang at jeg måtte krype noen meter for å komme fram. Vinden var så sterk at jeg ikke klarte å stå. Denne dagen var det ikke snakk om så sterk vind utenom i kastene. Det burde gå greit å komme rundt.

Rundturen, som for 5-10 år siden tok meg rundt 2 og en halv time, vil antakelig ta tre timer nå. Det er i tillegg en ganske tøff tur med mange småkneiker og kanter. Det er til og med en bakke hver det er tau til hjelp.

Det passet på mange måter greit å prøve å gå den gamle turen en gang til. Jeg var langt fra sikker på om det ville bli lett, jeg trodde faktisk det ville bli en hard tur. Det var en stund siden sist, og jeg husker at den gangen var jeg ganske trett etter turen – og jeg hadde brukt lang tid.

Det var andre på Dale da jeg kom der, men et lite stykke utover langs sjøen var det ikke nye spor. Det kunne bli en ensom tur rundt denne gang. Ute med Einerneset hørte jeg plutselig mange stemmer.

Det var en dugnadsgjeng fra Sandnes Turlag som var i gang med å legge ut ganglemmer i noen myrer og myrhull. Her har jeg gått over myrene i langt over 30 år, og ført når jeg nesten er for gammel til å gå denne turen, så kommer ganglemmene på plass...

Gjengen har gjort godt arbeid. De har gjort det letter å komme tørrskodd fram rundt Einerneset, og laget en bru nede i Klungeldalen, hvor det tidligere tok både tid og det kunne lett bli vått å komme fram. Det er bare å si takk til gjengen.

Jeg har alltid gått den «gamle» stien oppover mot toppen av Lifjellet. Franz som først merket stien, var opptatt av utsikt og lå merkingen over Ørnafjell. Litt lengre oppe i henget, tar stien bratt av til venstre. Her går jeg en umerket sti direkte mot toppen. Jeg savner ikke utsikten...

Den umerkede stien går i le for sønnavind, som vi hadde denne dagen. Bare helt øverst fikk vinden skikkelig tak denne dagen. Det var helt greit å komme nedover mot Øksendal, selv om det blåste ganske godt øverst.

På vei nedover ble jeg igjen overrasket av en orrfugl som føy opp, omtrent på samme plass som jeg også ble overrasket av et par orrfugler, men det var noen år siden. Det er jo kjekt å se litt uvanlige fugler på tur.

En grunn til å gå denne turen var å sjekker våren. I mange så jeg hvor langt bjørka var kommet langs fjorden. Det kunne «museører» tidlig i april, men noen år varte det til ute i mai før de viste seg. I år var det så vidt museører på bjørkene denne dagen.

Nede ved bilen kunne jeg sjekke telefonen. Dagens tur hadde vært på 16.500 skritt, men jeg hadde ikke gått mer enn 10-11 kilometer. Jeg brukte lang tid.

Høgjæren i sol og uten vind.

En vårtur i flott vårvær.

I løpet av tre dager gikk værmeldingen fra varsel om ekstremvær til varsel om virkelig flott vårvær. Kontrastene er store, men med sol og over ti grader, så må det bli tur. Det er i hvert fall enklere med tur i vårvær enn i storm og regn.

Nå var det sol og kaldt på morgenen, men det skulle raskt bli varmere. Det var en god stund siden jeg hadde vært på Høgjæren. I flott vær, - uten vind, er det en virkelig flott plass å gå. Det er ikke mange bratte bakker, men noen seige bakker får likevel pulsen opp.

Jeg starter vanligvis fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Fra der går det greit å komme opp til Synesvarden og videre ned til Steinkjerringa. Er det dagen for en litt lengre tur, så kan returen gå først til Holmavatn og så tilbake til Synesvarden og videre til bilen.

Det har blitt noen vårturer på Høgjæren opp gjennom årene, og det er etter hvert blitt litt tradisjon å gå en runde en tidlig vårdag, med sol og lite vind. Nettopp slik værmeldingen hadde lovet oss denne dagen.

Det var kaldt på morgenen. På parkeringsplassen var det is i skyggen, men uten vind var det likevel greit å gå i bare skjorten. Jeg ble varm oppover bakkene mot Synesvarden. Det passet med en stopp på toppen.

Jeg kunne ikke se andre hverken nedover mot Steinkjerringå eller på stien mot Holmavatn. Det kom to stykker i mot meg ganske snart. Nedover mot Steinkjerringå gikk det greit, selv om jeg fortsatt kunne kjenne bakkene oppover mot toppen.

Nede ved Steinkjerringå var det selvsagt andre. Jeg gikk tilbake og ved stidelet måtte jeg bestemme meg om det skulle bli en kjapp tur eller en litt lengre. I det flotte været ville det være feil å bare ta en to-timers tur.

Det måtte bli en rundtur til Holmavatn og så tilbake opp til Synesvarden. Med folk foran, måtte jeg jo holde følge. Eller gå forbi. Det ble i hvert fall litt hurtigere tempo fra Steinkjerringå til Holmavatn. Det fikk jeg kjenne i bakkene litt senere.

Jevnt tempo og ikke puls i rød sone, hjelper. Jeg kom opp til Synesvarden i god stil. Den siste bakken gikk til og med raskt. På toppen var det andre og jeg fikk en liten prat med andre turfolk. Det er alltid kjekt.

Det gikk likevel ikke fort nedover bakkene fra Synesvarden mot Tovdalsveien. Her har jeg noen ganger – for flere år siden – løpt lett og ledig nedover. Det var det ikke snakk om denne dagen. Forsiktig og med kontroll var dagens tempo.

På parkeringsplass sjekket jeg telefonen . Dagens tur hadde gått på nesten tre timer og jeg hadde gått 17.500 skritt og mellom 11 og 12 kilometer.. Det ikke en skikkelig langtur, men heller ikke en kort.

erPå veien oppover hadde jeg kikket etter de vanlige vårtegnene. Påskeliljene sto i blomst, men det var ikke lam ute på markene. På veien hjem, så jeg lam, og det var bønder som kjørte hevd. Alle de vanlige vårtegnene var på plass.

Over bakker og berg fra Gramstad.

Det ble en skikkelig tur likevel denne dagen.

Det skulle bli et helt annet vær 2. påskedag enn 1. påskedag, da vi hadde besøk av ekstremvær med sterk vind. Nå ble det egentlig aldri så galt som meldt, men det er jo ikke uvanlig. Det måtte bli tur 2. påskedag, med sol og bare litt vind.

Jeg hadde litt problemer med å finne en passe plass for dagens tur. Det hadde jo vært kjekt å gå plasser jeg sjeldent befinner meg. Jeg bestemte meg likevel for å ta til Gramstad. Siden det hadde vært en hviledag på søndag, mente jeg det ville være greit med en langtur mandag.

Planen var å ta til Fjogstadnuten, over Løemyr til Sørdalsleitet og opp til Resasteinen. Fra der ville jeg opp til Skjørestadfjellet og videre ned til Dalevatn og så opp til Dalsnuten før innspurten tilbake til bilen.

Etter en innedag, var det mange som ville på tur. Det var folk på vei mot både Dalsnuten og Bjørndalsfjellet. Jeg satte kursen mot Fjogstadnuten. Det lå et tre som hadde blåst ned, og sperret litt av stien.

Oppover bakkene mot Resasteinen, ble det klart at en hviledag ikke hadde vært nok. Det gikk tungt og jeg klarte liksom ikke å få opp farten. Eller som jeg sa til hun som kom i mot. Bakken var blitt mye brattere i løpet av 40 år.

Jeg hadde kledd meg for vår, og gikk i skjorte med en ullbluse under. Det var litt kaldt til å begynne med, men selv over de bare flyene oppover mot Skjørestadfjellet gikk det greit. Det var fortsatt tungt, og jeg bestemte meg for å legge om turen, og ta ned mot Skaret og over myrene til Stien opp mot Dalsnuten.

Nå var ikke turen nedover mot Skaret et dårlig bytte for den lange og tunge bakken opp fra Dale. Uten jakke hadde jeg kjent vinden komme i mot meg oppe i høyden. Nedover lia og inne i skogen med sola rett i mot, ble det en helt annen temperatur.

Da var det rett og slett litt for varmt, og jeg svettet ganske bra. Det er flott fra Skaret, rundt Skreppa og bort til stien mellom Svarthålsleitet og Resasteinen. Det hender jeg stopper opp bare for å få med naturen rundt.

Denne dagen hadde jeg nok med å holde kontroll på beina nedover bakkene. Det var sleip i sorpa, og det tørket ikke mye opp, selv med sol fra blå himmel. Jeg hadde håpet at det ville være tørrere, men med litt forsiktighet, gikk det greit.

Med dårlig vilje og sure bein, var jeg i utgangspunktet klar for å ta rett mot bilene etter å ha kommet til Revholstjørn. På vei over Svarthålsmyra, kjentes alt så meget bedre, og jeg tok over Kyrkerindå og opp mot Dalsnuten.

Der var jeg ikke alene. Det var foreldre med unger, utlendinger og mange andre – til og med en jente som gikk den lange runden med start opp mot Mattirudlå. Nedover fra toppen ble det til at jeg la turen bortom Øvre Eikenuten.

Det var første gang jeg gikk gjennom brannområdet. Jeg er litt usikker på om bjørkene vil komme med grønne blader denne våre, eller om de er døde. Jeg kunne etter hvert kjenne at jeg hadde vært på tur en stund.

Tilbake ved bilen viste det seg at turen hadde vært på over 17.000 skritt og hadde tatt over tre og en halv timer, men den var ikke på mer enn 10-11 kilometer. 

En rundtur fra Gramstad med fire topper.

Det ble en litt tung dag.

I noen dager har aviser og nyheter vært fulle av advarsler om sterk vind og mye nedbør på søndag. Det var snakk om vind i over 40 m/ sek – i kastene, men også om storm ellers. Jeg har aldri vært ute i vindkast på 40 m/sek, men det må være omtrent umulig å holde seg på beina i slik vind.

Med så pass dystre varsler for søndagen, måtte det bli tur på påskeaften. Nå var værmeldingen for den dagen bra, med sol, men litt vind. Det skulle i hvert fall ikke komme nedbør. Vinden skulle ikke være så sterk at det ville hindre en kjapp tur opp om noen topper.

Siden jeg hadde gått fra Sælandsskogen noen ganger i det siste, ville det passe med en tur fra Gramstad. Jeg kunne til og med tenke meg en litt lengre tur denne gangen. Det var en stund siden jeg hadde gått de fire vanlige toppene, sammen med turen om Resasteinen, Skjørestadfjellet og Skaret.

Planen var å ta mot Mattirudlå, så over Kulheia til Bjørndalsfjellet, før Fjogstadnuten, og så over til Resasteien og til slutt Dalsnuten. Jeg så fram til en skikkelig langtur på omtrent fire timer. Med sol og bare litt vind, ville det bli en flott tur.

Det var andre på Gramstad, men ikke så mange som jeg hadde ventet. Med bare fire-fem grader og litt vind, var det i grunnen ganske forståelig. Det var likevel andre på vei oppover mot Bjørndalsfjellet.

Straks jeg gikk innover Bjørndalsmyra, var jeg alene. Det var fortsatt mye vann i myra. Bakkene mot Mattirudlå, innerst i myra, var fortatt bratte, og stien var ikke blitt bedre siden sist jeg gikk her. Selv opp i høyden fra Mattirudlå til Bjørndalsfjellet var jeg denne gang alene.

Jeg kunne se andre på toppen og det var også folk på vei oppover lia. På toppen var det ingen andre. Folkene må ha tatt stien nedover mot Fjogstadvannet. Nedover mot veien og bakkene opp mot Fjogstadnuten, fikk jeg tid til å kjenne etter om formen var på plass.

Det hadde gått trått oppover bakkene og på toppen av Bjørndalsfjellet kunne jeg kjenne syra i beina. Det var antakelig en langtur tidligere i uka og småturer inne i mellom, pluss en skikkelig arbeidsdag på torsdag, som gjorde utslaget.

Bortover Rinnane var det klart, at dette ikke var dagen for en langtur. Det gikk tungt, og jeg vurderte et lite øyeblikk å sløyfe turen om Dalsnuten. Det kom seg nedover bakkene mot Kvitemyr, og jeg tok mot Dalsnuten likevel.

Det ble tungt opp bakkene mot toppen. Det gikk noen folk foran meg, og jeg hadde ikke mulighet til å holde følge. Jeg gikk rolig over sletta mot trappene på sørsiden og fant pusten på veien. Det blåste kaldt da jeg gikk rundt varden.

Nede, på andre siden av Revholstjørn og i le av vinden ble det ganske varmt i sola. Jeg lurte på hvorfor jeg hadde på vindtett og varme klær – helt til jeg igjen om ut i vinden. Ullblusen under vindfleecen var gjennomvåt da jeg skiftet på parkeringsplassen.

Denne rundturen er på omtrent 11 kilometer, og tar meg nesten tre timer. Det ble 15.500 skitt, og selv om det noen ganger var tungt, ble det en grei tur.