Vårtur til Vårlivarden.

Det ble den bratte bakken opp denne gang også.

Vårlivarden er en tur som bare så vidt er lang nok eller tar så pass med tid, at den blir med i loggen. Med god vilje blir turen på 8 kilometer, og den tar vanligvis nok så nøyaktig to timer. Det er ikke en tur jeg går ofte.

Slik jeg går denne turen så får jeg en skikkelig bratt bakke opp fra Myrland til toppen. Det er omtrent 200 høydemeter fra der bakken starter til toppen. Det bratteste partiet er godt over 30 grader med nesten 125 høydemeter på 200 meter.

Nå slynger stien seg litt oppover, og det er ikke like bratt hele veien, men et par plasser må i hvert fall jeg klatre. Likevel kommer det folk løpende nedover av og til. For meg er det så pass bratt at jeg får litt «problemer» med høyden.

Jeg starter fra Øvre Hetland. Parkeringsplassen ligger omtrent i enden av Kleivadalsveien som starter fra veien mellom Hommersåk og Bersagel. En litt smal og svinget vei det siste stykket. Den har heldigvis blitt bedre etter hvert, og nå delvis med ny asfalt.

Denne dagen var det faktisk en del andre biler på parkeringsplassen. Jeg så ikke folk, men det burde være andre på tur. Det er mulig å gå direkte mot toppen, men for min del legger jeg turen om Lundekvam for å gjøre den litt lengre.

Det er også bra vei/sti videre fra Lundekvam til Myrland, der jeg starter på bakken opp. Det var med en viss «respekt» jeg tok fatt på bakken. Det var en stund siden jeg hadde tatt denne turen, og bakken – i mitt hode – hadde blitt bratt.

Det gikk selvsagt greit oppover, selv om det så avgjort var plasser der jeg «sikret» ekstra. Det ble også høyere puls på de mest utsatte stedene, men som alltid jeg nådde toppen, og kunne puste ut – og beundre utsikten.

Det var ingen andre der oppe, og jeg hadde ikke hørt eller sett folk fra jeg forlot bilen. Det pleier å være andre, men denne gang ble det en helt ensom tur fra start til jeg kom tilbake til parkeringsplassen. Det er greit å gå tur uten andre i nærheten.

Bakken nedover på nordsiden er mindre bratt enn den på sørsiden. Likevel gikk det ikke stort fortere. Det var noe med et kne, og vinden tok så pass på de mest utsatte plassene at jeg var redd for å blåse overende – i bratthengene.

Det tok tid å komme ned i skogen. Det var noen hindringer nedover i skogen også. Flere plasser var det blåst ned trær over stien, og jeg måtte gå rundt. Slike «omveier» tar ikke lang tid, men det virker som om de hindrer mye.

Det er faktisk mer enn en kilometer fra der stien kommer ned på vei og så tilbake til bilen. Det er selvsagt enkelt å gå på vei,  men det tar likevel tid.. Med sol ble det adskillig varmere enn oppe i høyden, og jeg fikk en flott tur det siste stykket.

Nede på parkeringsplassen sto bilen helt alene. Det var ingen andre på tur, og ikke så rart at jeg ikke hadde sett folk. Telefonen vise bare så vidt 12.000 skritt, så turen er nok på mindre enn 8 kilometer. Jeg hadde likevel brukt de vanlige to timene – uten pause underveis.

Tur om Steinkjerringå og Vandavatnet.

En flott tur i godt vær.

Det er ikke alltid like lett å finne en plass å gå tur – som jeg ikke har gått på lenge. Fortsatt er det mye snø i heia. Selv om det var mulig å komme til Viglesdalen, er det ikke mange andre plasser i heia som kan besøkes.

Det får bli en tur på kjente stier i lavlandet. Nå var det ikke lenge siden jeg gikk fra Holmavatn på Høgjæren til Steinkjerringå med broderen og Bjørg og Bestyrerinnen. Det er en alt for kort tur til å bli med i loggen.

Det er mulig å utvide denne turen ved å ta om Vandavatn og så tilbake til Gauleiksvarden og så mot bilen. Bestyrerinnen og jeg tok den turen en gang, og jeg mente den gang at turen var på 13-14 kilometer. Det kunne passe med den turen på ny.

Det bør være tørt i marka på denne turen. Den går over noen skikkelige myrer, og det var faktisk vanskelig å komme fram forrige gang jeg gikk der. Nå har det omtrent ikke kommet regn på flere uker. Det burde være tørt nok i marka til å gå denne rundturen.

Det var en del andre biler på parkeringsplassen ved Holmavatn. Et par – tyskere, gjorde seg klar til en tur. De viste meg kart over området, og der den turen jeg tenkte på var markert. De ville antakelig samme vei som meg.

Det var sol, men ganske sterk vind. Det var fortsatt ikke sommertemperatur, og jeg hadde på vindfleece i tillegg til ullbluse.. Det ble ingen tur i bare blusen, men jeg hadde ikke på vantene på denne turen.

Det gikk ganske lett sørover mot Gauleiksvarden og videre mot Steinkjerringå. Det var tørt i marka og jeg kunne greit å klart meg med lave sko – på det strekket. Mellom Steinkjerringå og Holmavaten er det faktisk noen bakker, og denne dagen kom jeg opp bakkene uten å utfordre kondisjonen noe spesielt.

Det var ikke mange andre på tur. Det kom et par ovenfra Synesvarden, men jeg så de bare på avstand. Så snart jeg snudde og tok stien mot Vandavatnet, var jeg alene. Det var greit å gå det stykke også. Jeg kunne ha hatt lave sko.

Mellom Steinkjerringå og Vandavatnet er det spor av torvskjæring. I myrene viser det hvor skjæringen foregikk og rundt om mer det rester av flere torvløer. Det er også vei innover mot myrene.

Ved Vandavatnet i Vasshodelen, er det rester av et gårdsanlegg fra jernalderen/middelalderen. Fra Vandavatnet og innover mot Skrubbhodelen og Podhodelen er det i dag store områder som er dyrket.

Det var arbeid på veien innover, og over et par av de verste myrsøkkene var det nå god vei, og slik jeg forsto det, så skulle veien videre også oppgraderes. Med veien forbedret innover, vil det faktisk ikke bli så galt å gå turen selv om det er bløtt i marka.

Stien, som hele tiden var bra merket med blå maling på pinner, går gjennom en skog og ut i heielandskapet. Med myr, bekker og rygger lagt igjen av isen. Her følger stien ryggene over til høyden opp mot Gauleiksvarden.

Fra der er det samme vei tilbake til bilen. Jeg mente dette var en ganske lang tur, men ved bilen fortalte telefonen meg at jeg ikke hadde gått mer enn 16.000 skitt og ca 11 kilometer. Turen hadde likevel tatt nesten tre timer.

Rundtur på Bokn.

Sammen med en flott gjeng fra Ragnargruppa.

Jeg er av en eller annen grunn blitt medlem av en turgruppe som går turer i områder der jeg ikke kommer på egenhånd. Nå passer det dårlig med tur på tirsdager. Da har jeg andre sosiale oppgaver, og som jeg også synes det er viktig å være med på,

Denne gangen mente jeg at min svoger Sigbjørn hadde sent en invitasjon, og da kunne jeg jo ikke si at det ikke passet. Nå skulle turen denne gangen gå en plass jeg så avgjort aldri ville funnet fram til selv.

Sigbjørn hadde «gått opp» turen og testet forhold og sti. Han inviterte til en tur på Bokn. En øy jeg hadde kjørt gjennom noen ganger, men hvor jeg aldri hadde gått tur. Siden vi ikke skulle opp på det høyeste punktet – med Bokn-senderen, ville det ikke bli mange lange bakker på turen.

Vi skulle kjøre en stund og Ragnar-gruppa begynner sine turer nok så tidlig. Starten hjemmefra var før 8 på morgenen. Det er tidlig for meg som vanligvis står opp på den tiden. Det går det meste, og jeg var klar da Sigbjørn kom for å hente meg.

Det ble en biltur og en ferjetur før vi sto på parkeringsplassen ved Bokn kirke. Vi var 18 stykker som ville på tur denne morgenen. De andre kjente hverandre fra mange turer. Det var bare jeg som var ny i gruppa. Nå var det jo andre jeg kjente, så det ville være noen å prate med på turen.

Første punkt på turen var et besøk på Bokn sin dagturhytte – Kongsbu. For å komme dit var det laget en god turvei utover. Vi fulgte veien omtrent et par kilometer, og det ble et lite stopp ved selve hytta før vi fortsatte innover på øya.

Hytta ligger litt innenfor Stollstjørn og vi skulle videre innover i Stoggdalen. Stoggdalsmyra var egentlig ganske tørr, men det var likevel så pass fuktig at det var glatte steiner da vi krysset Halvardsbekken.

Vi skulle denne dagen ut til Boknahovet. Egentlig en fyrlykt helt nord på øya. Et lite stykke etter stidelet mot Borgenvik, gikk stien forbi en stor stein. På kartet er den merket som Piggsteinen og Halvarshidleren skal ligge like i nærheten. Jeg så ikke spor av noen hidler.

Videre mot Boknahovet, gikk stien opp og ned over svaberg og rundt tjørn. Det var ikke helt enkelt å komme fram, og jeg for min del gikk litt forsiktig enkelte plasser. Det var et litt spesielt landskap, med myr og småtjørn og fjorden like i nærheten.

Vi kom – selvsagt – fram til fyrlykta, og der var det tid for matpause. I sola, og i le av vinden var det skikkelig hyggelig med en pause – og prat med de andre. Det ble samme vei tilbake som inn til fyret. Til vi kom til stidelet.

Der tok vi over mot Borgenvik. Vi fikk dagens eneste skikkelige bakke opp fra Lindemyra. I tillegg til bakke fikk vi også noen sinte skyer over oss, og det kom faktisk noen hvite greier seilende. Det gikk over til regn etter hvert.

Der fikk også en av oss øye på et reir langt nede i gresset ved en stein. Det var godt gjort å finne reiret. En av turdeltakerne sjekket ganske kvikt opp hva slags fugl det kunne være og fant ut at reiret tilhørte heiepipelerker.

Borgenvik var ikke store stedet. Jeg så ikke et hus, men det gikk vei som vi fulgte – noen meter. Det ble en tur i skog og regn på vei tilbake mot bilene. Vi fant veien vi hadde fulgt innover på morgenen og kom til bilene etter vel en kilometer.

Vi hadde brukt nesten fem timer på turen, men da med noen gode stopper underveis. Det ble 11,5 kilometer totalt. Alle var enige om at det hadde vært en flott tur. - Takk for turen til Ragnargruppa.

Direkte mot Håfjell og snarveien fra Bjødnali til Skogen.

En tur på sti mer enn vanlig.

Det er ikke alltid lett å finne en tur jeg synes er grei å gå. Det blir ofte mye de samme turene, og av og til synes jeg det kunne passe med noe nytt. Ut fra Sælandsskogen har det de siste årene blitt vanlig å gå til Ristøl og Lauvlia, og jeg har også lagt til Bjursfjellet som turmål.

Sist jeg var på tur, gikk jeg ut fra Gramstad. Det kunne passe å ta en tur fra Sælandsskogen. Siden jeg hadde gått noen ganske lange (for meg) turer i det siste, så tenkte jeg på en helt ordinær tur rundt Engjavatnet. En tur på omtrent to og en halv time.

Det var meldt oppholdsvær og mye sol, litt vind, men ikke så sterk at den ville lage problemer. Temperaturen derimot, ville være lav. Det var så avgjort ikke snakk om sommer. Det pleier ofte å være varmeperiode i slutten av april og begynnelsen av mai. Dette året har det vært kaldt til nå.

Det var den vanlige turen jeg tok sikte på, til jeg kom til porten inne i Sælandsskogen. Rett over veien ovenfor porten går det en sti til toppen av Håfjell. Denne stien går oppover og «utover» langs Taksdalsvatnet, før den svinger oppover mot toppen.

Det går egentlig litt i svinger oppover, og enkelte plasser er det noen kneiker som krever litt hjelp av armene. Jeg synes alltid det liksom er noen bakker for mange, og at det alltid er nok en bakke før toppen. Det er likevel en flott tur oppover i skogen.

På toppen var det ingen andre, og siden det var ganske tørt i bakken og gode forhold, gikk det fort nedover og bort til Bjødnali. Der var det folk. En skole klasse holdt til nede ved vannet, og oppe ved gården satt det to jenter.

Jeg fikk tatt bildet av treet, som fortsatt er uten grønt, selv om bjørkene nå stor sett har blader. Jeg snakket med en kar for en stund siden. Han hadde gått den gamle stien på sørsiden av Bjødnalivatnet, mellom Skogen og Bjødnali.

Stien skulle være grei å gå. Noen hadde ryddet einer slik at det var mulig å komme fram. Jeg bestemte meg for å ta stien mot Skogen i stede for å gå veien langs vannet på den andre siden. Det blir i hvert fall kortere å gå, men jeg var usikker på om det gikk fortere.

Det var noen år siden jeg gikk det korte stykket over mot Skogen. Den gang var det mye einer i stein, og det ble å brøyte seg fram. Stien var også ikke helt lett å se. Denne gang var det ikke vanskelig å følge stien over haugene og ned brekkene og over myrene. Det er ikke stort mer enn omtrent 7-800 meter, og det gikk nok fortere enn å gå rundt vannet.

Som vanlig var det en fin tur langs veien innover mot Skogen, og bort til Skogsånå, som denne gang var nesten tørr. Videre gjennom skogen, med lyse grønne bjørker og litt solskinn var virkelig flott. Det er i hvert fall vår selv om det er kaldt.

Oppe i Jærbuskaret minnet det ikke mye om vår. Vinden jeg fikk imot meg var kald, og selv nede ved Sjelset var det best med lua på. Det var begynt å bli skikkelig grønt nede ved ånå.

Turen ble noe kortere enn den vanlige. Det ble bare så vidt 15.000 skritt. Jeg tror ikke det ble mer enn omtrent ti kilometer denne veien, men det tok meg likevel like lang tid som den vanlige turen.

En tur fra Gramstad til Resasteinen, Dalevatn og Dalsnuten.

Det ble fire topper denne dagen også.

Det har vært sol og tørt vær i mange dager. Noen dager med sterk vind, andre med blå himmel og ikke en sky. Nesten alle dagene har vært kalde. Noen få dager med temperatur over ti grader, og det har vært kalde netter.

Søndag mente yr det ville bli sol, lite vind, og temperaturen skulle komme over ti grader. Med slike forhold måtte det bli en tur. Det var en stund siden jeg hadde vært på Gramstad, og det er flere turmuligheter der.

Jeg tenkte meg over Fjogstadnuten til Resasteienen og videre ned til Dalevatn og så opp den lange bakken til toppen av Dalsnuten. I utgangspunktet var så planen å ta tilbake til bilen. Siste turen viste at det ikke var store forskjellen på å gå rundt Revholstjørn eller ta til Øvre Eikenuten, så jeg kunne tenke meg å ta med den også.

Søndag og flott vær betydde mange folk og biler på Gramstad. Jeg fant en plass og tok veien oppover for å gå mot Fjogstadnuten. Det ville ikke bli en ensom tur denne dagen. Det startet folk samtidig med meg.

En familie stoppet opp i bakken, og jeg kom forbi. Det gikk tre gutter rett foran meg. Det var ikke vanskelig å holde følge med guttene på flaten, men så snart det kom en bakke forsvant de oppover og jeg så ikke mer til de.

Det var tørt og fint i myrene. Der jeg hele vinteren hadde nærmest vasset. Var det nå fin sti og greit å gå. Som vanlig var det tungt å komme opp til Resasteinen. Den bakken har ikke blitt mindre bratt, men den utfordrer ikke med bratte kanter og stup til venstre, jeg er blitt vant med å gå der.

Det var andre ved Resasteinen. Det ble en liten stopp og en prat, noe som passet meg bra, før jeg fortsatte videre oppover lia mot Skjørestadfjellet og flyvraket. Hvor det også var folk, men her gikk jeg rett forbi.

Fra toppen av bakken opp fra Skjørestad og Skaret går det en sti over småtopper ned til en skogsvei på andre siden. Stien er ikke merket, men det er enkelt å følge vardene. Dette er ganske store varder og godt synlige.

Jeg følger skogsveien tilbake mot Midtskaret og tar en vei nedover tilbake mot Dalevatn. Bakken nedover er ganske bratt, men det er etterhvert blitt litt sti, som går ned og bort til den T-merkede stien fra Kjedalsfjellet til Dalevatn.

Som vanlig var det mange folk ved demningen ved Dalevatn. Jeg tok også denne gang nedover veien mot Kjedal og bort til stien mot Dalsnuten. Som vanlig talte jeg stolpene oppover bakken. Stien gå på siden av 7 stolper og det er langt opp.

Nå er det fortsatt en del stigning igjen før toppen, men her går jeg så pass ofte at det er lettere å holde «riktig» fart og ikke få for høy puls. Om det ikke kommer folk bak oppover trappene, som denne gagn. Jeg måtte ta en liten pustepause denne gang.

Det var folk på toppen, og denne gang svevde ørna over oss. Det lå en ganske ung kar på marka et stykke under toppen og jenta han var sammen med spurte «hvordan går det». Ikke alle er i like god form, men de fleste kommer til toppen av Dalsnuten.

Siden det ikke er store forskjellen om jeg tar rundt Revholstjørn eller tar om Øvre Eikenuten, ble det nesten en topp til , slik at denne turen også gikk (nesten) over fire topper. Selv om det var tørt i bakken og gode forhold, så ble det ikke småløping ned mot Gramstadtjørnet. Beina var ikke i form til det.

Totalt var denne rundturen på nesten 18.000 skritt, men likevel påstår telefonen at jeg ikke hadde gått mer enn omtrent 12 kilometer. Det er likevel en virkelig flott tur, som for en god del går uten at det er mange andre.

Bjursfjellet i tåke, med sol og varme langs Engjavatnet.

En virkelig flott tur denne gangen.

For ikke lenge siden fant jeg en ny tur oppom Bjursfjellet, rundt Engjavatnet, bort til Bjødnali og så ned Urdådalen til bake til bilen i Sælandsskogen. Sammen med en ny sti nedenfor bakken mot Bjursfjellet, fra Sollkjen til Bukatoa ved Engavatnet, ble dette en tur jeg gjerne går.

Det har alt blitt to slike turer på ganske kort tid, og denne dagen kunne det passe å ta nok en tur. Værmeldingen var bra, men det jeg kunne se ut vinduet på morgenen var tåke. Den skulle forsvinne ut over dagen, og det hender det er mindre tåke bare litt lengre inn i landet enn der jeg holder til.

Dette er en lang tur, og denne dagen ble det nok en ganske ensom tur. Det er ikke så mange av de jeg kjenner som synes det er spesielt morsomt å gå 3-4 timer i terrenget. Jeg for min del synes det er både litt spennende og i hvert fall kjekt.

Det var mye folk i Sælandsskogen. Det skulle være orienteringsløp. Harr var med og organiserte. Selv om hadde det travelt og mye som skulle gjøres, fik vi vekslet noen ord. Det er alltid kjekt å treffe kjentfolk.

Så snart jeg kom inn i skogen, ble jeg alene. Det var ingen andre på vei bortover mot Sjelset. Det er ganske flatt bort til Sjelset, men opp til Jærbuskaret er det en lang og ganske seig bakke. Jeg pleier å gå nedover her.

Med jevn fart og litt rolig gange oppover, kom jeg til toppen – uten problemer. Selv om tåka var ganske tjukk inne i mellom , var det aldri fare for å gå feil. Det er vei helt opp til Jærbuskaret og nedover mot Engjanemyrane.

Nede ved «den søta hålå» var det tåke. Bakken opp mot Bjursfjellet er lang og bratt, før den blir skikkelig bratt. Det siste stykket ut mot varden er litt enklere å gå, og jeg fant pusten oppover – den hadde jeg mistet litt lengre nede...

Fra kanten og opp til varden er det antakelig 4-500 meter. Denne dagen var varden gjemt inne i tåke omtrent til jeg sto rett ved siden. Det ble ingen lang pause. Med null utsikt var det bare å ta fatt på veien nedover.

Det virket som om tåka lettet litt, og da jeg traff to damer midt i bakken, og kikket meg tilbake, kunne det se ut som de ville få se utover fra toppen. Nede ved «den søta håla» var tåka vekk, og jeg fant lett den litt utydelige stien ned bakken mot Bukkatoa.

Etter å ha strevd meg opp bakkene mot toppen og kommet meg ned, var det tid for å virkelig kjenne etter at det var kjekt og flott å være på tur rundt Engjavatnet mot Skogen. Det var spor etter dyra i stien, men heldigvis så jeg ikke snurten av de.

Det var vår nede ved vatnet. Bjørken sto nesten grønne, og da sola tittet gjennom et lite øyeblikk, ble det usedvanlig kjekt å være på tur. Selv uten sol, var det en varm dag. Det ble stopp for drikking da jeg sto ved treet ved Bjødnali.

På vei bortover mot Urdådalen hørte jeg gjøken borte i lia. Det er vår. Nedover dalen mot Taksdalsvatnet, var det grønt og mange av buskene hadde fått store blader. Det var temmelig tørt etter mange dager uten regn, og det var greit å gå.

Helt nede, på det siste stykket langs Tengesdalsvatnet mot Sælandsskogen, kunne jeg kjenne at det hadde vært en litt lengre tur enn vanlig. Tilbake ved bilen, ble jeg tilbudt kakke og kaffe av orienteringsfolka. Det er brei folk.

Dagens tur hadde vært på 20.000 skritt og jeg hadde brukt omtrent tre og en halv time. Likevel er ikke turen på stort mer enn 14 kilometer. En flott rundtur.

Fra Tovdalsveien til Steinkjerringå.

Tre gamle gubber på tur - igjen.

Det har blitt en del litt lengre turer de siste dagene. Det kunne – på mange måter – passe bra med en kjapp og grei tur. Været var fortsatt godt, selv om det ikke var spesielt varmt, og det skulle blåse litt. Det måtte uansett bli tur med sol og blå himmel.

Planen var å ta til Tovdalsveien og så gå over Synesvarden og ned til Steinkjerringå. En tur på omtrent en mil og jeg bruker vanligvis rundt to timer. I det flotte været var det ingen grunn til å vente med å ta ut. Jeg pakket sekken og gjorde meg klar ganske tidlig.

Jeg så ikke for meg at andre ville bli med på turen. Da ringte telefonen og Einar spurte om jeg hadde tenkt meg på tur. Da jeg fortalte om planene, ville han gjerne bli med. Han hadde faktisk tenkt på en tur på Høgjæren selv.

Broderen har en god stund sviktet som turfølge. Det kunne jo være at han omsider var så pass bra at han igjen kunne bli med på tur. Jeg ringte og heldigvis, litt overraskende, så sa broderen at han gjerne ville være med på en tur ned mot Steinkjerringå.

Han ville kjøre selv, og skulle helsa igjen gjøre opprør, kunne han snu der det passet og ta tilbake til bilen. Han så i hvert fall for seg en tur over Synesvarden og nedover mot Steinkjerringå. Muligens halvveis til Steinkjerringå fra Synesvarden.

Vi ville altså bli tre på tur denne dagen. Det har blitt så pass mange turer alene, at jeg så fram til å følge for en gangs skyld. Det som møtte oss på parkeringsplassen ved Tovdalsveien var en kald vind – midt i mot.

Det er en bakke opp til å begynne med, og jeg for min del ble i hvert fall varm etter en stund. Det gikk i et greit tempo oppover mot Synesvarden. Det pleier normalt å være andre på tur. Denne dagen var det bare våre biler på parkeringsplassen, og vi så ikke folk ved Synesvarden.

Det var heller ingen på vei oppover og vi møtte ingen nedover. Selv nede ved statuen var det ingen andre. Det er ikke ofte jeg – denne gang vi – ikke treffer andre nede ved Steinkjerringå. Med bra turvær var det litt underlig.

Hytte-eieren som holder til like ved Steinkjerringå, har laget benk og bord. Denne dagen var det så vidt litt livd ved hytta. Vi satte oss og tok en god pause med god drøs i tillegg. For broderen passet det bra å få i seg noe drikke – og en kvikk lunch.

Etter en god pause var det greit å starte oppover mot Synesvarden. Fortsatt uten å se andre, men nå med vinden bakfra. Det hadde vært kaldt i motvinden, men tilbake mot bilen ble det en skikkelig behagelig tur.

Det ble noen små stopp underveis for å se på utsikten og fortsette drøsen fra pausen. Oppe ved Synesvarden var det tre andre. De første og eneste vi møtte denne dagen. Vi vekslet noen ord før vi fortsatte mot bilen.

Vi hadde gått omtrent 17.000 skritt på en god mil, og denne dagen gikk det nesten tre timer før vi igjen sto ved bilen. Det hadde vært en flott tur i godt selskap.