Rundtur med fire enkle topper fra Gramstad.

Det er ikke mye folk der jeg går.

Igjen var det en av de dagene med krav om at jeg måtte stille hjemme tidlig. Det var snakk om selskap på kvelden, og det krevde litt reisetid. Det kunne derfor ikke bli noen langtur denne dagen. Jeg satset på en kjapp tur fra Gramstad.

Det var ikke så lenge siden jeg hadde gått til Fjogstadnuten, Resasteinen, Skjørestadfjellet og til Skaret, for så å ta med Dalsnuten. Det kan jo passe å ta med Øvre Eikenuten i tillegg, men jeg var usikker på om det ville være greit.

Jeg fikk gjort meg klar til tur ganske fort den morgenen, og lå alt fra start en halv time foran programmet. Med tett trafikk tok det litt lengre tid enn vanlig å komme inn til parkeringsplassen ved Gramstad.

Der var det alt en god del biler, og folk på vei mot Dalsnuten, men også oppover bakken mot Fjogstadnuten. Et par, noen få år yngre enn meg, holdt litt større fart enn meg i kneikene oppover, men på flaten gikk vi omtrent like fort. Jeg tror ikke de anstrengte seg for å holde farten oppe.

Så snart jeg tok fatt på stien fra Svarthålsleitet bort mot Sørdalsleitet og videre mot Resasteinen, var det tomt for folk. Det var ikke et menneske å se i bakken oppover mot Resasteinen og videre mot Flyvraket heller.

Først nedover mot Skaret på nordsiden så jeg spor – antakelig en elg denne gang også. Folk var ikke å se – eller høre. Det skulle i utgangspunktet være en tørr dag, og det kom sol etter hvert. Det var i tillegg ganske bra temperatur. Det minnet om sommertur, men det blåste ganske kraftig.

Marka og myrsøkkene var imidlertid våte, og i bakkene nedover måtte jeg sjekke hvor jeg satte beina. Denne dagen gikk det greit – uten sklispor i sorpa nedover. Igjen burde jeg takke gjengen fra Sandnes som har lagt ned mye arbeid i ganglemmer fra Skaret, rundt Skreppå og bort til Sørdalsleitet.

Over Løemyr og bort til Svarthålsmyra, kunne jeg se folk på toppen av Dalsnuten. Jeg var i tvil om jeg skulle ta stien over Kjørkerindå og bort til stien mellom Dale og Dalsnuten. Det er omtrent like greit å gå ned til Kvitemyr å ta opp den vanlige stien mot toppen.

Det er i hver fall mindre folk over Kyrkerindå, så det ble den veien denne dagen også. Denne gang kom jeg opp trappene på nordsiden og til marka, uten å ta meg helt ut. Med noen rolige steg i bakken oppover på¨sørsiden kom jeg omtrent til toppen uten å bli skikkelig andpusten.

Alt i det jeg kom opp over skogen, kunne jeg kjenne vinden. Den var sterkere enn det som var meldt. Jeg antar at i kastene var vinden opp mot 16-17 m/sek. Den var så pass kraftig at jeg måtte passe på å ikke miste balansen. Alle folkene på toppen satt i le av varden.

Nedover trappene på sørsiden, ble det til at jeg tok stien mot Øvre Eikenuten. Det er ikke mer enn omtrent 700 meter og noen høydemeter ekstra å gå om Øvre Eikenuten i stede for å ta strake veien mot Gramstad.

Det ble de vanlige 15.000 skrittene denne dagen også. Jeg brukte omtrent to og en halv time på turen som var omtrent ti kilometer.

Håfjell, Bjødnali og Skogen.

En kjapp runde rundt Engjavatnet.

Jeg gikk og tenkte på en tur til heis. Planen var å ta innover mot Sandvatn, men fortsatt jeg jeg litt usikker på om jeg burde ta ut på langturer. Av en eller annen grunn har jeg igjen fått noen små problemer med akillessen.

Det ville nok passe best med en litt kortere tur, og da kunne det passe men en helt vanlig tur til Bjødnali og rundt Engjavatnet. Jeg kunne selvsagt ta opp om Bursfjellet også, men det så jeg som litt mer vanskelig. Jeg vil jo helst værer i form til å gå til Blåfjellenden.

Det var snakk om sommer. Temperatur på opp mot tjue grader. Noe som vi ikke har hatt så langt. Jeg kunne umulig sitte hjemme, og pakket sekken. Termometeret utenfor stuevinduet sa 14 grader på morgenen. Det ble langbukse, men kortarmet ullbluse.

Det var andre på tur denne dagen. Opp mot ti biler på parkeringsplassen, men jeg verken så eller hørte andre da jeg startet. Jeg sa til meg selv, at det fikk bli en rolig tur denne dagen. Dagen før hadde det blitt en kort tur, men med høy puls i bakkene. Det pleier jeg å kjenne dagen etter.

I den lange bakken oppover mot Stølsletta og videre oppover mot Vindskaret gikk det merkverdig lett. Selv bakken videre til toppen av Håfjellet var grei å komme opp. Det ble selvsagt tung pust og høy puls, men fortsatt ganske lett.

Nedover mot Moldtjørn var det mer forholdene som gjorde at det ikke gikk fort. Det var fortsatt sleipt i de våre områdene, og jeg måtte ta det litt med ro. Helt nede hørte jeg stemmer. Noen kom opp Urdådalen.

Ellers var det en heller ensom tur, uten andre i stien, helt til jeg kom tilbake til parkeringsplassen. Jeg måtte opp for å ta bilde av treet til broderen. Fra parkeringsplassen til treet, over toppen av Håfjell, bruker jeg normalt ganske nøyaktig en time.

Hjemme kunne jeg sjekke hvor lang tid jeg hadde brukt denne dagen. Det hadde gått lett opp bakkene, og jeg var ikke overrasket da bildene på kamera, viste at jeg hadde brukt noe mindre en det. Formen må være på plass.

Ved Bjødnali, ble det en stopp. Jeg tar normalt ikke noen pause på disse litt korte turene. Denne dagen skiftet jeg til kortbukse. Det var virkelig greit å kunne gå tur med lett bekledning. Jeg var fortsatt ikke halvveis på turen, og lurte på om jeg skulle gå veien mot Skogen eller ta direkte over haugene.

Det ble til at jeg satset på å gå veien. Forrige gang jeg gikk direkte mellom Skogen og Bjødnali, var de t vått i myra. Det passet å gå tørt denne dagen. Dyra ved Skogen må være tatt ut. Jeg kunne ikke se spor av andre enn sauer.

Over Skogsånå, var det til gjengjeld mange spor og stien var godt opptråkket av kyr. Nå så jeg ikke dyr, verken på den siden av Engjamyra eller på andre siden. Det var mye spor også på andre siden av myra. Dyra holdt vel til oppe i høyden.

Fra Jærbuskaret og tilbake til bilen er det nesten bare vei og ikke sti. Det er en litt kjedelig strekning, men turen eller er så pass flott at jeg likevel gjerne går rundturen, Det er likevel ganske greit at det nesten bare er nedoverbakker...

Som vanlig ble det nesen 15.000 skritt på denne turen, og selv med stopp for å skifte til kortbukse, brukte jeg ikke mer en to og en halv time. Det var godt å kjenne sommervarme på en tur.

En flott sommertur til Blåfjellenden.

Mye folk i heia.

Etter en kjapp og grei tur på lørdag, som egentlig var ganske lang, lurte jeg på hvor jeg skulle gå søndagsmorgen. Jeg pleier å være ute av dørene mellom 10 og 11, og da klokka ble 10, hadde jeg fortsatt ikke bestemt meg for hvor jeg ville gå.

Værmeldingen var ganske bra, og på mandag var det snakk om sommer. Videre fremover var det meldt mye regn og dårlig vær. Det var vanskelig å finne to dager med bra vær for å besøke Blåfjellenden.

Det kunne jo passe å ta opp på søndag, og så gå tilbake på mandag – i flott vær. Nå var det ikke lenge siden jeg hadde vært på Blåfjellenden. Jeg kom ned på torsdag, og hadde egentlig ikke planer om ny tur innover før i slutten av uka.

Likevel var det en ny tur til Blåfjellenden jeg satset på. Bestyrerinnen mente også at jeg fikk utnytte de flotte dagene som kom. Problemet var at jeg måtte handle - på en søndag. Jeg fikk ikke med meg alt det vanlige, men fikk likevel med meg mat for to dager.

Det ble en tur innover i heia i kortarmet ullbluse, men med lang gore-tex bukse. Jeg savnet ikke kortbuksa. Vinden var kald over kantene. Ellers var det skikkelig flott vær med sol og litt skyer. Jeg håpet været ville tillate lettere klær på tilbaketuren.

På vei innover kom det folk i mot som hadde overnattet på hytta. Lørdag til søndag er den natta med mest besøk. Helt nede ved hytta var det en gjeng som gjorde seg klar for turen tilbake mot veien. Det var fem polske speidere, som nok ikke helt var vant med fjell og for-tur. De klaget i hvert fall på stien og merkingen.

Jeg hadde ikke planlagt å gjøre så mye på denne turen. Det var (og er fortsatt) en lampe som burde vært skiftet inne på et av rommene i annekset. Etter – igjen – å ha forsøkt meg på jobben, må det mer «planlegging» til før jobben er ferdig.

Denne gang ble det noen timer i sola utenfor annekset. Uten å gjøre stor annet enn å kikke på naturen og småfuglene. Linerla under hytta er fortsatt ikke helt fortrolig med folk utenfor på terrassen.

Mens jeg satt og tok livet helt med ro, kom det folk. To tyskere som ville hente en gjenglemt brille. Som jeg selvsagt hadde tatt vare på og planla å sende i posten. Nå slapp jeg det. Det kom også folk som ville overnatte. I alt ble vi 6 som lå over til mandag.

Mandag morgen ble en opplevelse. Sol fra blå himmel, og nesten ikke vind. Pytten utenfor hytta lå nesten speilblank. Sola gjorde det fort varmt og i le for trekken var det mulig å sole seg, Det ble gjort lite den morgenen også.

Heldigvis tok jeg på den kortarmede ullblusen da jeg gikk tilbake mot veien. Hadde jeg gått med bar overkropp, så hadde jeg blitt skikkelig solbrent. Nå var jeg bare litt rød og varm da jeg sto i dusjen hjemme.

Det ble likevel en sommertur i kortbukse og med ganske tørt i bakkenetter hvert. Egentlig var det flotte forhold. Det var kjekt å gå den vanlige veien i fint vær etter noen turer med regn. Det gikk likevel ikke fortere enn det jeg vanligvis går.

Turen er på bare så vidt 13.000 skritt og ikke mer enn så vidt over 8 kilometer. Likevel bruker jeg nå godt over to timer på turen – som regel nesten to og en halv time.

En grei rundtur fra Gramstad.

Det ble bare fire topper.

Det var snakk om bra vær litt ut på dagen, men det kunne komme litt regn på morgenen. Det var likevel så pass bra melding at jeg fant ut at det måtte bli en tur. Selv om jeg kunne bli våt helt i starten. Det ville ikke være første gang jeg ble våt.

Jeg planla bare en litt kjapp og grei tur. Tanken var en vanlig to og en halv time på tur. Det ville bli noen dager med bra vær etter hvert og flere turer. Jeg planla å ta litt lengre turer etter hvert. Planene var ikke helt på plass, men jeg kunne muligens få til en tur i Madland.

Det måtte bli en kjapp tur denne dagen. Bestyrerinnen hadde invitert hele familien til feiring av fødselsdager. Jeg hadde streng beskjed om være hjemme i god tid før gjestene skulle komme, noen ville komme alt i firetiden.

Jeg tok mot Gramstad for å ta den helt vanlige runden om Bjørndalsmyra, Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten. En tur jeg har gått en del ganger, men som fortsatt er kjekk å gå.

Det var lett regn omtrent hele veien innover mot Gramstad. Først oppover bakken mot parkeringsplassen ble det opphold. En vanlig lørdag pleier det å være en del biler, denne dagen var det få andre. Værmeldingen hadde nok skremt en del fra å starte tidlig.

Det var opphold da jeg startet bakken oppover mot stien til Bjørndalsfjellet. Det var lagt fra tørt. Innover Bjørndalsmyra var det mye vann, og jeg måtte gå litt utenom stien. Som nå etter hvert omtrent ikke viser.

Alt det grønne som kommer opp dekker stien, selv om vet godt hvor stien skulle være, hadde jeg problemer med å holde meg på rett kurs. Ett stykke innover i myra, pleier det å være Flekkmarihånd, men jeg fant «bare» mye Skogsstjerner, tepperot, tyttebærblomster og tettegress. Oppe ved Fjogstadnuten dukket det opp en enslig Flekkmarihånd.

Det var faktisk ikke spor oppover i bakken mot Bjørndalsfjellet, men så snart jeg kom opp mot Mattirudlå var det tydelige spor i sorpa, Jeg kunne også se folk foran meg i stien. Det kom flere folk imot, som ville ned Rindå mot Paradisskaret.

Selv om det ikke var mange folk å se på denne lørdagen, så var det mange som for forbi – løpende. Det har blitt flere og flere som løper, i stede for å gå en tur – som meg. De løper for oppover og nesten like fort nedover.

På Dalsnuten var det få norske. Det var stort sett bare utlendinger, fra mange forskjellige land, så vidt jeg kunne høre. Mange familier, men også tyskere med seriøs utrustning - fjellsko og skikkelig tursekk, og gore-tex. På vei til toppen som er 363 moh...

Jeg burde selvsagt ha lagt turen om Øvre Eikenuten. Det tar ikke lange tiden ekstra. Heldigvis satte jeg kursen rett tilbake til bilen. Jeg mente denne turen normalt tar to og en halv time. Langs Revholstjørn sjekket jeg telefonen og fant ut at turen nok er en nesten tre timers tur – og da hadde jeg det travelt kom jeg plutselig på. Bestyrerinnen ventet hjemme

Selv om jeg har gått denne turen mange ganger, så klarte jeg altså å glemme hvor lang tid den tar. Denne dagen gikk det nesten tre timer og jeg gikk 15.500 skritt. Turen er likevel ikke på mer enn litt over ti kilometer.

En tur til Blåfjellenden med litt regn, men uten vind.

Det var vått, men uten snø i stien.

Det var ikke lett å finne et par dager med så pass vær at det ville være kjekt å gå innover mot Blåfjellenden. Da fikk det bli to dager med dårligere være enn «bra». Det måtte bli dager der både Yr og Storm mente det ville regne.

Som i forrige uke ble det innover på onsdag og tilbake på torsdag. Nå mente Yr at det ville bli bra vær med sol på torsdag ettermiddag. Det fikk holde. Turen tilbake antakelig i bra vær, var greit. Jeg tok innover på onsdags morgen.

Sekken var pakket for regn. Det vil si ekstra plastikkpose til å ha maten i, og klær i vanntett sekk. I regnvær har jeg, selv med bra temperatur, en tynn jakke mellom ullblusen og Gore-Tex jakken. Uten mellomlag blir det som regel ganske kaldt.

Det regnet omtrent hele turen oppover mot Høgaleitet i Hunnedalen. Det regnet da jeg tok bakken oppover mot Oleskaret. Ikke langt oppover ble det opphold. Det var fortsatt fuktig i bakken, og mye vann, men ikke regn.

Jeg kikket opp, og lurte på når regnet ville komme tilbake. Det var fortsatt mørke og tunge skyer som kom bakfra. Ville jeg nå Fossebekken før det igjen ble regn?. Fossebekken gikk stor, men denne gangen kom jeg over uten problemer.

Videre oppover mot Ølbakken og merket for 1/3 del av veien innover, var det fortsatt ikke regn, selv om det kom noen små dråper inne i mellom. Jeg håpet å nå halvveis inn uten regn, det er ikke lange stykket til Saftbekken fra Ølbakken.

Det ble opphold et god stykke, men jeg fikk en skikkelig bøye på meg før jeg nådde hytta. Det var jo greit å har nytte av forberedelsene. Ikke lenge etter at jeg var kommet innendørs, og så vidt fått varme i ovnen dundret det i bakken med skikkelig regn.

Det var fire tyske karer som hadde tatt inn på hytta – for lunch. De ville videre oppover mot Langavatn og Kjerrag – og ligge i telt. Det ble antakelig en ganske våt opplevelse. Det dukket også opp et par fra Nederland. De lå i telt litt fra hytta.

Torsdag morgen, ble været fort ganske bra. Med sol og skyer, men nesten vindstille. Nå var jeg der for å jobbe, og sjekket bare været når jeg beveget meg mellom byggene. Litt ur på dagen var jeg ferdig med jobbingen.

Etter en pause og litt mat, var jeg klar for å ta mot Hunnedalen. Da var de mørke skyer og det hang tåke nedover fjellsidene. Det tydet på at det gode været alt var forbi. Noe tidligere enn meldt. Jeg tok oppover bakken med litt sol i nakken.

Ikke langt fra toppen kom det dårlige været, og denne gangen hadde jeg vinden omtrent i ansiktet. Det ble litt surt en stund. Jeg så igjen på hvor langt jeg hadde å gå før bilen. 1/3 – 1/2 parten og videre. Jeg har gått i regnvær, og har kles-skifte i bilen, og et håndkle for å tørke av det verste vannet.

Det ble opphold etter en skikkelig byge, og regnet holdt seg vekke på resten av turen. Det ble egentlig en ganske bra tur tilbake, men jeg kunne kjenne at det ikke var like mye overskudd denne dagen som på vei innover.

Det tar på å jobbe noen timer, og så gå en to-tre timer over heia. Det er ikke mer enn omtrent 14.000 skritt for å gå 8 kilometer mellom Hunnedalen og Blåfjellenden, men det er langt fra flatt.

En rundtur på Høgjæren

En grei tur i flott vær.

Det hadde vært mange dager med tur i det siste. En opptelling viste at det var ti-elleve dager med tur hver dag. Ikke alle dagene lange turer, men i hvert fall godt over en time. Det kunne på mange måter passe bra å ta en hviledag.

Bortsett fra at det denne dagen var meldt ganske bra vær, og vi har hatt mange dager med dårlig vær. Jeg fant ut at jeg jo kunne ta en litt rolig tur, uten for mange bakker og ikke for lang. Hadde det fortsatt vært vinter, hadde det blitt en strandtur.

Alternativet til strand, ville være Høgjæren. Den korte turen der, er å gå fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien og over Synesvarden og videre ned til Steinkjerringå. En tur på – nesten en mil, og som tar meg nokså nøyaktig to timer.

I tillegg til at turen er ganske kort, har den ingen bratte bekker. Nå får bakken opp mot Synesvarden, alltid pulsen opp, men det vil være greit. Det er jo selvsagt også mulig å ta det rolig oppover – noe jeg aldri har klart.

Jeg så fram til en rolig og ganske kort tur på vei oppover mot Tovdalsveien. Denne dagen var det flere biler der, og det måtte være andre på tur også. Det var likevel ingen andre å så før jeg kom til Synesvarden.

Det går en traktorvei litt nedenfor stien oppover mot «litle Karten», Jeg pleier å gå den på vinteren, uten dyr ute på marka. Nå var det spor av dyr i veien, og jeg var ikke sikker på at det var lurt å ta «snarveien» denne dagen.

Det var dyr på marka. Rett der jeg normalt ville gå for å komme over til den vanlige stien. I tillegg lå de rett foran porten jeg burde gå gjennom – eller over. Jeg lurte et lite øyeblikk på å snu., men valgte å gå – rolig – gjennom flokken, som ikke brydde seg noe spesielt.

Et par av dyra, var nysgjerrige og kom etter meg. De laget egentlig ikke noe problem, men jeg må innrømme å være glad da jeg sto på andre siden av porten. Jeg glemte selvsagt å ta bilder av dyreflokken jeg måtte gjennom.

På vei tilbake i bakken oppover mot der dyra sto, snakket jeg med en lokal kar. Han kjente selvsagt de som hadde dyra på marka, og kunne fortelle at de dyra er helt greie, og han ville ikke hatt problemer med å gå gjennom flokken.

Det gikk greit og ganske fort over Synesvarden og ned til Steinkjerringå. Mye lettere enn hva jeg hadde fryktet. Det var muligens likevel dagen for en litt lengre tur. Nede ved Steinkjerringå, bestemte jeg meg for å gjøre en rundtur av det, og la i vei mot Holmavatn.

Det ble ikke like lett i bakkene tilbake mot Synesvarden, men jeg tok det litt roligere enn vanlig, og holdt pulsen på et rimelig nivå, og kom greit opp til varden og videre nedover bakkene tilbake mot bilene.

På vei opp mot gjerdet der dyra fortsatt sto, vardet ikke vanskelig å ta den «vanlige» bakken opp og tilbake mot bilen. Det var fortatt en del biler på parkeringsplassen, det var andre enn meg og den lokale karen på tur.

Det ble nesten 17.000 skritt denne dagen Jeg brukte to og en halv time på turen, som jeg mener er omtrent 11 kilometer.

En kjapp runde fra Gramstad.

Denne gang var det også andre på tur.

Etter en tur til Blåfjellenden, lurte jeg på hva jeg skulle gjøre neste dag. Det var meldt bedre vær og det var egentlig ingen grunn for å sitte hjemme. Siden jeg nettopp hadde vært i Sælandsskogen, syntes jeg det kunne passe med en tur fra Gramstad.

Nå er det flere mulige turer ut fra Gramstad. Jeg så for meg en ganske kjapp tur. Ikke en av de lengste, men denne dagen kunne det passe å ta over Fjogstadnuten mot Resasteinen og så ned til Skaret og over Kyrkerindå til Dalsnuten.

Jeg fikk se om det ville være greit å ta runden om Midtmyrskaret oppe ved Skjørestadfjellet, og om det kunne passe å ta med Øvre Eikenuten helt på slutten. Dagsformen fikk avgjøre om det ble noen av disse «omveiene».

Det var mange andre på Gramstad. Lørdag er nok turdag for en god del familier. Parkeringsplassen var temmelig full, og jeg kunne se folk på både toppen av Bjørndalsfjellet og på Dalsnuten. Det var ikke mange på vei oppover mot Fjogstadnuten.

Regnet den siste tiden hadde gjort bakken skikkelig våt og det var omtrent «skøyteis» i sorpa. Skikkelig glatt, og jeg gikk forsiktig – spesielt nedover bakkene. Likevel ble det et par «bremsespor» etter meg.

Det var to jenter på vei oppover mot Resasteinen da jeg gikk over Løemyr mot Sørdalsleitet. De var på vei opp mot Skjørestadfjellet som det fjerde av de syv nutene i 7-nuts turen. De var klar for de neste toppen, og så fram til resten av turen.

Oppe ved flyvraket, måtte jeg bestemme meg for om jeg skulle ta runden over småtoppene og rundt til Midtskaret, eller om jeg skulle gå rett nedover mot «Skaret». Denne dagen passet det med en ganske kort tur, og jeg fortsatte nedover bakkene mot Skaret.

Det var mange våte partier nedover, og det var spor av dyr. Jeg mener det må ha vært noen hjorter foran meg. Jeg fikk ikke sett dyra, men sporene var ganske ferske. De gikk samme vei som meg omtrent fra toppen og ned til Skaret.

Denne dagen var jeg skikkelig glad for alle ganglemmene som er lagt ut mellom Skaret, rundt Skreppå og tilbake til Sørdalsleitet. Det hadde vært et fuktig stykke uten. Videre ble det over Løemyr igjen, og tilbake mot Kvitemyr.

Denne gangen valgte jeg å ta over Kyrkerindå og opp til stien mellom Dale og Dalsnuten. De to jentene fra Resasteinen var på vei nedover mot Revholstjørn og trappene på nordsiden. Jeg tok trappene og over marka til sørsiden og opp.

Jeg snakket så vidt med jentene på toppen, de skulle videre mot neste topp, som var Øvre Eikenuten. Jeg fortsatte nedover og denne gangen ble det ingen tur til Øvre Eikenuten for meg. Jeg valgte å ta direkte mot Gramstad.

Med bare tre topper, ble det denne dagene en ganske kort tur. Tilsammen gikk jeg antakelig ikke mer enn rundt 9 kilometer, og selv om det er noen høydemeter, var det langt fra en tung tur. Jeg var egentlig i god form til å fortsette da jeg sto ved bilen.

Det ble ikke mer enn 13.000 skritt denne dagen, men likevel hadde jeg brukt – nesten – to og en halv time. Det var jo likevel kjekt å være ute i ganske bra vær.