En litt fuktig tur over fire topper fra Gramstad.

En dag med lite folk på tur.Det var mer enn en måned siden jeg forsøkte meg på rundturen med fire topper fra Gramstad. Den gang ble det stopp etter bare to topper, denne gang håpet jeg på å få med meg alle fire. Forholdene og værmeldingen var ikke alt for gode til en lengre tur.

Selv om det ganske ofte har blitt til at jeg har tatt med Øvre Eikenuten i tillegg til Mattirudlå. Bjørndalsfjellet Fjogstadnuten og Dalsnuten, mente jeg det var litt for fuktig og sleipt, og antakelig litt for mye vann innover Bjørndalsmyra, slik at ting ville ta tid, og i tillegg viste værmeldingen at det skulle komme regn ut på dagen.

Det var merkelig få biler på parkeringsplassen da jeg kom til Gramstad. Det kom likevel folk i mot, som antakelig hadde vært på Bjørndalsfjellet. Innover Bjørndalsmyra mot Bjødnaskaret var det mye spor. Ikke etter folk men av ungdyr på beite.

Jeg nesten vasset i kurukker og det var dype spor i stien. Selv oppe på bare Kulheia var det spor av dyra. Det var også andre på tur over Kulheitippen. To danske jenter hadde kommet opp fra Paradisskaret og to andre gikk og sjekket om det var greit å gå ned mot Bjørndalsmyra.

Etter at jeg hadde gått forbi jentene nedover mot veien, ble det en ensom tur. Det pleier nesten alltid å være folk på vei over Rinnane, men denne dagen var det ingen andre. Jeg tok som vanlig over Kjørkerinda og den umerkede stien opp til stien mellom Dale og Dalsnuten. Der var det ikke en gang spor av andre.

Jeg så folk på vei ned fra Dalsnuten, men det kom ingen i mot der jeg gikk og det var ingen på vei mot toppen. Jeg trodde først jeg ville være alene helt øverst, men da jeg gikk rundt varden, satt det en person i le av vinden.

Det er ikke ofte jeg har opplevd så få mennesker i det området. Det ble som vanlig ingen stopp for meg. En runde på toppen og så nedover mot trappene på sørsiden og over til trappene på nordsiden, og videre ned til Kvitemyr.

Jeg hadde kledd meg for regn. Værmeldingen, både YR og Storm, mente det ville komme regn først i et-to tiden. Jeg fikk – selvsagt – litt lett regn over åpne Kulheia, og så var det opphold og overskyet på resten av turen.

Det ble en svett tur. Temperaturen var opp mot 15 grader, og med jakken på, ble det varmt opp og ned bakkene. Jeg kunne omtrent vri blusen da jeg igjen sto ved bilen. Mange må ha sjekket værmeldingen den dagen, for da jeg kom til parkeringsplassen, var det omtrent tomt for bil.

Jeg kan ikke huske å ha sett så få andre biler noen gang i hva som egentlig var bra turvær.. Nå fikk Yr og Storm rett. Klokka 2 startet jeg å kjøre nedover bakken, og omtrent samtidig begynte det å regne.

Denne rundturen fra parkeringsplassen ved Gramstad med opp og ned fire topper, er på 15.000 skritt. Den er likevel ikke stort mer enn på 10 kilometer. For meg går turen på rundt tre timer. Den er i hvert fall en grei treningstur.

Høst-tur frem og tilbake på dagen til Blåfjellenden.

Høsten er en stille tid i heia.
Mandag og tirsdag så ut til å bli to brukbare dager for tur. Nå var ikke YR og Storm helt enige om hva vær vi ville få, men begge var stor sett enige om at det ville bli opphold, Yr melde vindkast på 18-19 m/sek, Storm mente det så vidt ville blåse kuling - i kastene. Storm ville ha litt lett regn, YR opphold og sol.

Det kunne på mange måter passe bra med en tur til Blåfjellenden de dagene. Det var ikke noe som absolutt måtte gjøres, og jeg så egentlig fram til en rolig tur uten for mye jobbing. Det ville jo også passe og sjekke hvem som har rett når det gjelder været.

Det ble sol, som Yr mente, og det ble lite vind, som Storm meldte. Litt fra begge, og begge hadde like rett eller like feil - alt ettersom. For meg var det greit å gå uten regn (som Storm hadde nevnt), og det var bra at vinden som rett imot, ikke ble sterkere.

På parkeringsplassen var det en gjeng som holdt på å gjøre seg klar for tur innover til Blåfjellenden. De var totalt 8 stykker, men to var kjørt mot Lortabu for å sette igjen en bil der. Nå ville jo en gjeng på 6 stykke uansett bruke tid innover, så jeg kom til hyttene en god stund før gjengen.

Det er tydelig høst i heia. Myrene er brune og nesten røde. Uten frost så langt har bladene bare så vidt fått høstfargen, og bjørkene står nesten uten. Denne gangen skremte jeg opp en ganske stor flokk med ryper. Det var en stund siden jeg har sett så mange på en gang innover mot Blåfjellenden.

Nå er det ikke mange andre fugler å se, men tårnfalken jeg har sett noen ganger rett ved hyttene, var også på plass denne gangen. Den sto stille oppe lufta og stupte nedover, men stoppet underveis og fløy opp for igjen å sjekke terrenget under.

Jeg hadde med mat og «greier» for å ligge over til neste dag. Litt ut på ettermiddagen – rett før fem, gjorde jeg klar for å dra tilbake. Gjengen fra parkeringsplassen kom, og jeg snakket med folkene før jeg tok oppover bakken.

Der traff jeg de to siste, som hadde vært en tur på Ålgård for å kjøpe nye sko. Sålen hadde løsnet på det gamle paret fjellsko. Dette er ingen ny ting. Omtrent hvert år treffer jeg på noen som holder på å miste sålen, eller som har mistet de. Såler på fjellsko er ferskvare...

Det gikk greit oppover bakken, selv om det nok ikke gikk spesielt hurtig. Oppe i høyden, med vinden bakfra, ble det kjekt å være på tur. Det er en egen stillhet i heia, på høsten. Naturen går liksom til ro og venter på vinteren.

Jeg hadde ikke ventet å treffe andre på veien mot Hunnedalen, men ved Saftbekken kom det et par i mot. Det var flere som ville utnytte de to dagene med bra vær. De to ville bare inn for en overnatting og så gå tilbake dagen etter.

Det ble en skikkelig flott tur denne gangen. Jeg fikk ta lunchen utenfor annekset med te og skoleboller – i stillhet. Det ble tur tilbake hvor jeg fikk heia for meg selv – i stillhet. Det var selvsagt en lang dag på tur, men det gikk egentlig greit å gå begge veier. I bilen kunne jeg jo kjenne jeg hadde gått lengre enn vanlig. Dagen etterpå var ikke like god...

Tilsammen ble det litt over 27.000 skritt den dagen men en god og lang pause mellom øktene. Både turen (på 8 kilometer) inn og tilbake gikk på ro og en halv time. En flott opplevelse.

Fra Bore til Hodne.

En tur uten regn.Etter flere «våte» turer den siste tiden var i grunnen klar for en tur uten regn. Denne dagen mente Yr det ville bli opphold. En liten titt ut kjøkkenvinduet, gjorde at jeg ikke helt stolte på dette varselet. Det var mørke skyer og det skulle blåse.

Nå var jeg heller ikke klar for en lang tur denne dagen. Antakelig har det blitt så pass mange korte og kjappe turer at jeg ikke helt har overskudd. Det kunne passe med en enkel tur uten for mange bakker.

Jeg spurte broderen om han kunne tenke seg en tur fra Bore til Sele Havn. Han hadde andre planer, og skulle jeg gå turen måtte det bli en tur i eget selskap. Dette er ikke en tur for sommerføre. Da er det fullt opp av kyr og ungdyr på markene rundt Hodne.

Det kunne jo være greit å sjekke om det fortsatt er dyr på stien mellom Bore og Reve. Selv om jeg ikke fikk følge på turen kunne det jo også passe med en stopp i båthuset der det er plassert ut stoler for folk i farta.

Det var en hel del folk på parkeringsplassen ved Borestranden. De fleste var enten på tur med hund – ofte i flertall, eller så var det folk som ville ut i bølgene med surfebrett. Det blåste i hvert fall så pass at det burde være bra med bølger.

Jeg fikk vinden i mot på turen sørover. Yr mente det ville blåse ganske kraftig i kastene., men vinden kom aldr opp i den styrken yr hadde nevnt. Selv om det var skyer, så kom sola igjennom av og til, og det var greit turvær.

På den første marka der det pleier å være dyr så jeg ingen, men litt lengre sør kunne jeg se ungdyr. Jeg lurte på å snu, men fant ut at jeg fikk forsøke å komme forbi. Det ville jo være mulig å helt ute i sjøkanten om nødvendig.

Dyra enset meg omtrent ikke, selv om jeg bare gikk et par meter i fra. De var antakelig ganske vandt med folk på tur. Jeg kom greit til havna, og kunne i grunnen snu, men for å gjøre en litt lengre tur ut av det fortsatte jeg mot Hodne.

Jeg snudde da appen fortalte meg at jeg hadde gått over fem kilometer. En tur på en mil må få «godkjent» selv om det er på flate stranden og uten en bakke. Dyr er ikke en godkjent hindring, selv om jeg har snudd noen ganger.

Det ble ingen stopp ved havna, selv om jeg hadde med både te på termos og kjeks. Jeg fortsatte og gikk ganske greit forbi dyra på vei tilbake også – helt til jeg kom til marka der jeg ikke så dyr på veien sørover.

Nå var det plutselig en flokk ganske unge – og nysgjerrige dyr. De holdt seg et lite stykke på oppsiden av meg med noen meter, men fulgte meg over jordet. Dette var ganske unge og små dyr, og antakelig lettskremte. Jeg gikk bare - rolig – til leet.

På vei tilbake, kunne jeg se mørke skyer litt lengre inne i landet, og det hang nedbør under noen av skyene. Jeg hadde ikke en dråpe på meg på hele turen, men det var ikke tørt i bakken. Det ble en grei tur. Tilsammen ble det nesten 14.000 skritt og omtrent ti kilometer – på vel to timer.

Håfjell, Bjødnali og Skogen, men ikke om Engjavatnet.

Mye vann og litt regn.Det kan virke som værgudene bar tildeler oss et par dager med turvær i uka. Den siste tiden har det vært vanskelig å finne dager med bra turvær, men heldigvis kommer det et par slike dager inne i mellom. Som jeg da benytter til å gå inn i heia til Blåfjellenden.

Utenom disse er det regn og vind omtrent hver dag, selvsagt med noen solglimt av og til. Bare for å vise at det faktisk er sol bak skyene. Det har blitt nødvendig, selv for en pensjonist med alle dager tilgjengelig for tur, å finne fram regntøy, og - ikke minst – gammel erfaring.

Denne dagen var det meldt muligheter for regn hele dagen, men ikke i store mengder. Det skulle faktisk være muligheter for opphold også. Likevel ble det til at jeg tok på mellomlag under Gore-texen, og gjorde klar for en våt tur.

Jeg tenkte på den vanlige turen rundt Engjavatnet, noe som betyr en svipp opp om Håfjelltoppen og treet ved Bjødnali, før jeg tar veien innover mot Skogen – og Skogsånå. Jeg var i tvil om det ville være lurt å krysse den. Jeg fikk se.

Det var ikke mange andre på tur da jeg startet fra parkeringsplassen i Sælandsskogen. Bare en bil utenom min, og jeg traff en kar som kom i mot ved brua. Han hadde gått mot Urdådalen, hadde vasset til opp på støvlene.

Nå skulle jeg oppover bakkene mot Håfjell og toppen der. Stien minnet litt om en bekk, men det gikk greit å komme opp til Stølssletta og videre opp til Vindskaret. Selvsagt ble det regn og vind øverst, og ikke forhold for stopp.

Det var skikkelig vått i stien nedover mot Moldtjørn, som var så pass høyt at jeg denne gangen måtte gå inne i ura for å komme til den lille brua over elva. Der gikk vannet så pass høyt at jeg ganske fort bestemte meg for å hoppe over turen rundt Engjavatnet.

Etter en tur opp til treet og Bjødnali, tok jeg veien mot Sjelset, men ved porten inn mot Skogen, gikk jeg videre innover. Det er omtrent en kilometer fra porten og inn til Skogen. Denne gang så jeg ikke annet enn sauer. Det kunne virke som dyra ellers var vekk.

Det ble en tur frem og tilbake til veien denne gang. Antakelig er det omtrent like langt i avstand som å gå rundt, men det er enklere å gå på vei enn ute i terrenget på den andre siden av Engjavatnet. Det tok i hvert fall omtrent like lang tid.

Fra porten inn mot Skogen gikk jeg veien ned til Sjelset og så vider til Kleiva og Sælandsskogen. I avstand er dette antakelig tre og en halv kilometer, men det går ganske kjapt med nedoverbakke og god vei.

På denne turen hadde jeg egentlig ikke brukt for mellomlag under regnklærne. Det var lett regn ganske mye av turen, men bare noen få skikkelige byger, og det var faktisk litt sol av og til. Det ble en grei tur, men mine gamle ALFA Impact holdt ikke tett.

Dagen bud på omtrent 13.000 skritt, som er det samme som om jeg hadde gått den vanlige runden. Turen gikk litt fortere en runden, og jeg brukte litt under to og en halv time. Nå gikk turen oppom Håfjell til treet 10 minutter saktere enn vanlig, så turen frem og tilbake til Skogen går en del kjappere.

Regnværstur i sjøkanten.

Sele til Hellestø. og en tur over til Bore.Det ble en dag uten tur etter smellen på vei tilbake fra Blåfjellenden. Dagen etter mente YR det ville regne og blåse, om enn ikke spesielt kraftig, hele dagen. Likevel syntes jeg det ville være greit å sjekke om kneet var klar for tur.

Jeg hadde mindre smerter, og syntes det egentlig gikk ganske bra, da jeg sjekket været den morgenen. Skikkelig trist vær, men det burde være mulig å gå en kjapp test tur. En tur i sjøkanten, på flate stranden burde være greit.

Det er ikke så ofte jeg går tur i regnvær. Som pensjonist har jeg mer mulighet til å velge dager med noenlunde bra vær, og holde meg hjemme om det regner eller blåser for mye. Den siste tiden har det manglet godt vær.

Det er så avgjort ikke «morsomt» å gå tur i regnvær. Nå har jeg selvsagt klar å skaffe meg klær av beste sort – Norrøna Recon bukse og jakke. De holder meg ikke tørr, men de holder så avgjort regnet ute. Svetten gjør at jeg likevel blir våt.

Dette ble skikkelig demonstrert da jeg gikk en kjapp tur i regnvær. Buksa var en vanlig Bergans tolags Breheimen, mens jakken var den vanlige Norrøna Recon. Etter en stund kom det regn gjennom buksa, mens jakken holdt meg tørr på kroppen.

Det var ikke vanskelig å kjenne når regnet kom gjennom – etter en halv time på tur. Det var kaldt vann som kom inn og ikke varm svette. For turen denne dagen, med dårlig værmelding, ble det de «tunge» klærne som holder nedbør ute.

Planen denne dagen var å gå fra Sele til Hellestø, og eventuelt ta en tur videre sørover fra Sele etter først å ha gått nordover. Fra Sele til Hellestø er omtrent 7 kilometer frem og tilbake. Dette er en tur jeg går ganske ofte, men som ikke er lang nok til å komme med i loggen.

Det regnet på vei nedover mor Sele, som ligger bare 3-4 kilometer fra huset. Det regnet hele veien Nordover mot Hellestø, og det kom nedbør på vei nordover -tilbake til Sele. Det regnet ikke like mye hele tiden. Inne i mellom var det bar yr-regn.

I tillegg til nedbør var det en vind på 7-8 m/sek, som ikke var noe problem sørover – i medvind, men som gjorde det ganske utrivelig på vei nordover. Nå er det greit å holde regnet vekk fra ansiktet med en caps under hetta.

Det var en del turfolk på Sele, men ikke langt sørover, var jeg ganske alene. Hele veien mot Hellestø, hvor det pleier å være andre på tur så jeg ikke folk. I søre enden av Skarasanden (som er navnet på stranden ved parkeringsplassen), var det fullt av ungdom som prøvde seg på surfebrett.

Jeg var i grunnen ganske våt da jeg kom tilbake til Sele og bilen. Likevel bestemte jeg meg for å gå videre nordover. Litt for igjen å teste hvordan det er å gå i regnvær – i opp mot to timer. Selvsagt kom det en skikkelig byge i motvinden.

Jeg gikk over brua og bort til Borestranden, og fant ut at det fikk klare seg denne dagen. Jeg var våt nok, og det var på tide å få på tørre klær. Så snart jeg snudde, og fikk vinden bakfra, ble alt så meget bedre.

Det ble bare så vidt 13.000 skritt den dagen og ikke mer enn så vidt 10 kilometer. Turen gikk likevel unna på omtrent to timer – på flate stranden – uten bakker...

To dager i heia med bra vær.

Frem og tilbake til Blåfjellenden.Det begynner å bli høst i heia. Så langt har det ikke vært frost, men kommer det noen dager med klarvær, kan ikke frosten være langt unna. Mørket kommer også krypende tidligere og tidligere, alt i åtte-tiden fant jeg fram stearinlysene da jeg var innover til Blåfjellenden.

Det var lett å bestemme hvile dager jeg burde gå innover til hyttene denne uka. Det var bare to dager med antydning til bra vær. Søndag og mandag, var det til og med snakk om noe sol. Jeg bestemte meg fort for å gå disse dagene – som i forrige uke.

Med godt vær, sauesanking, og helg, var det nesten fullt på parkeringsplassen. Ikke lenge etter jeg startet kom de første som hadde overnattet på Blåfjellenden i mot. Det ble ganske mange etter hvert. Noen av de jeg traff, hadde jeg snakket med tidligere.

Et stykke ovenfor Fossebekken kom sauedriften. Det var sauene som ikke kom med i den vanlige samlingen. Det var rett og slett for mye vann i Fidjafossen. Sammen med sauene var også folkene fra Fidjastølen.

Nå hadde jeg snakket med folkene sist uke, men denne gangen var også Sigmund med. Det var riktig lenge siden jeg hadde truffet Sigmund, og det ble – som vanlig – en hyggelig prat. Det er alltid kjekt å treffe disse folkene.

Det var greit vær for en tur i heia, men da jeg kom opp i høyden fikk jeg en skikkelig kald vind i mot, men det var sol. I le av vinden, rett ved Saftbekken, satt det en liten familie. Mor med tre småinger.

De var halvveis på hjemturen, og hadde ordnet seg med varm mat. Det ble igjen en kjekk og hyggelig stopp. Jeg hadde det jo ikke travelt og familien gjorde det verdt å stoppe for en stund. Det er mye kjekke folk i heia.

Nede ved hyttene var det varmer, og i le av vinden på sørsiden – i sola – ble det til og med ganske varmt. Det ble pause utenfor med te og mat. Etterpå var det tid for litt jobbing, som ikke tok hele ettermiddagen. Det ble en kort økt – å bære stein er tungt.

Det ble en litt ensom kveld, selv om det kom et par som tok inn på hovedhytta. Det er greit å ha med lesebrett og sudoko. Bare litt over åtte fant jeg fram stearinlysene. Det blir mørkt tidligere og tidligere.

Fra midten av september og utover, kan det komme frost. Med is og snø, blir det ikke til at jeg tar innover. Normalt er min siste tur til Blåfjellenden i månedsskiftet oktober/november. Det bestyr at jeg bare har 5-6 turer igjen dette året.

Nå kan det være at frost, eller dårlig vær hindrer meg fra å komme innover en uke, men til gjengjeld er det noen år mulig å gå innover en gang i november. Et spesielt år kom jeg greit inn en tur i desember.

På morgenen lå det lille tjernet utenfor annekset speilblankt. Litt ut på dagen tittet til og med sola gjennom, og det ble bra turvær. Hjemover ble en flott opplevelse, til jeg lå paddeflatt i stien med sår i hendene og et skikkelig vondt kne etter et møte med en stein.

Med litt blodige hender og ett forslått kne gikk det sakte i bakkene nedover mot Hunnedalen. Jeg lurte litt på hvordan det ville gå den siste bratte kneika opp mot Oleskaret. Jeg kom opp, men det tok nok litt lengre tid enn vanlig ned til bilen.

Det ble 12-13.000 skritt begge veier på den 8 kilometer lange turen. På grunn av stopp underveis innover, og bråstopp på vei tilbake brukte jeg nok over to og en halv time hver vei.

Resasteinen, Midtskar, Skaret og Dalsnuten fra Gramstad.

En grei tur, for det mestre alene.
Tidligere i uka, mente YR at denne dagen skulle bli virkelig flott. Det var melding om sol og bra temperatur. Som forrige dag, så sviktet YR. Det var overskyet, og grått på morgenen og selv om Yr fortsatt mente det ville bli bedre ut over dagen, var morgenen litt trist.

Jeg hadde planlagt en tur i heia. Jeg hadde ikke vært mange gangene på Sandvatn denne sommeren, og det kunne passe med en tur i godt vær innover i heia. Nå sviktet Yr, så jeg måtte finne en anen tur, men muligens ikke en så lang som frem og tilbake til Sandvatn.

Det var en stund siden jeg hadde tatt en tur ut fra Gramstad. Jeg kunne tenke meg en litt kjapp og grei tur der. Nå er det en del mulige turer, men jeg planla å gå om Fjogstadnuten til Resasteinen over til Midtskaret og ned til Skaret, gjerne om Dalsnuten før retur til bilen.

Til å være en helt vanlig torsdag, uten sol, var det mange biler på Gramstad. Det var nok en del som hadde sjekket værmeldingen og håpet på en flott dag – som meg. Oppover mot Fjogstadnuten var det langt fra tørt. Det var tydelig regnet ganske mye de siste dagene.

Det var også folk mellom Kvitemyr og Gramstadveien. Det kom som vanlig en løpende etter meg og forsvant nedover bakken i god fart. Med mye nedbør den siste tiden var Løemyr våt og sleip. Nedover bakken måtte jeg gå forsiktig og se hvor jeg satte foten.

Antakelig vil det ikke bli «tørt» i bakken før til våren, så det gjelder antakelig å bli vandt med sleipe forhold. Det var ikke stort bedre etter Kleiva, men er er det nå lagt ut ganske mange gangveier. Det er helt greit å gå denne strekningen selv om det er vått.

Fra Sørdalsleitet og opp forbi Resasteinen og til Skjørestadfjellet, er en lang bakke. Denne gangen gikk det greit. Jeg klarte å holde farten slik at pust og puls hang med. Det kjentes lett, men jeg er ikke sikker på om det gikk så veldig fort.

Jeg la turen over flyerne bortover mot Midtskaret og skogsveien der. Det gjør at turen blir en god kilometer lengre og blir passe lang. Nå er det også flott å gå denne veien gjennom skogen og ned mot Skaret.

Det som overrasket meg på veien gjennom skogen var alle de røde fluesoppene. De sto tett i tett inne i skogen, og jeg kan i grunnen ikke huske å ha sett så mange sopper av denne arten på en gang tidligere.

Fra Svarthålsleitet og over Løemyr så jeg to stykker foran meg. De forsvant nedover mot Skreppå og Skaret, Videre var det ikke folk i det hele tatt. På vei fra Skaret og mot stien over Svarthålsmyr, var et heller ikke folk.

Først da jeg kom opp trappene på nordsiden av Dalsnuten så jeg andre. Det var selvsagt ganske mange på vei oppover eller nedover fra Dalsnuten, da jeg kom bort til trappene på sørsiden. De fleste på toppen satt i le for vinden, som var kald.

Denne gang tok jeg tilbake ned trappene på nordsiden og langs Revholstjørn og ned mot Gramstadtjørnet. Det hadde vært en grei tur. Den ble ikke så lang som den «burde». Men jeg var likevel fornøyd med å ha vært på tur i to og en halv time.

Det ble litt over 15.000 skritt denne dagen, og turen er antakelig på litt over ti kilometer.