Første turen til Blåfjellenden på beina i 2026.

En våt og kald tur inn.

Endelig var det antakelig igjen mulig å komme innover til Blåfjellenden på beina. En måned senere enn i fjor, men likevel nesten to uker tidligere enn det som har vært vanlig de siste 30 årene. Det har blitt tidligere og tidligere de siste årene, og jeg håper det blir tidlig neste år også.

Det er selvsagt alltid snakk om snøforholdene på den første fot-turen for året. Som alltid er det lett å si at det er omtrent like mye snø nesten på de samme plassene som det pleier å være på den første turen.

Det er lite snø under 700 til 750 moh, og det som lå, forsvant fort i løpet av de dagene jeg var i heia. Regn, vind og tåke tører fort på snøen. Helt øverst var det nesten sammenhengende snøfonn, og nedover mot hytta, i nordhellingen, er det fenner som vil ligge en stund.

Værmeldingen mente det ville komme litt regn, men være opphold midt på dagen da jeg dro oppover. Det var en bil litt lengre borte på parkeringsplassen, men jeg ventet egentlig ikke å treffe folk.

Værmeldingen tar noen ganger feil. Jeg fikk lett regn, yr og tåke på turen over heia. Heldigvis kom vinden bakfra, og det var egentlig ganske greit, men det var en kald og våt opplevelse mens det sto på. Tåke og yr gir ikke gode bilder...

Det var noen små snøflekker igjen oppe i toppen av Oleskaret, og her kom det to karer i mot. To dansker på tur. De hadde vært på Blåfjellenden den natta. Meningen var å gå over mot Sandvatn, men fant fort ut at det var for mye snø i høyden. Det tror jeg var lurt gjort.

Jeg valgte å gå rundt den første bratte bakken ned. Her i nordhellingen å det fortsatt en fonn. Den vil antakelig være borte om et par dager. Langs nedre Fossetjørn pleier det alltid å være et par fenner. Det var snø, men mindre enn det pleier å være på første turen.

Første store utfordring var Fossebekken. Den gikk stor og det var omtrent snøbru over. Jeg gikk – på snøen – min vanlige vei, og plumpet uti da snøen brast ned i bekken. Jeg viste jo at det ikke var langt ned, men mistet litt balansen og måtte vasse noen steg – med vann til over støvlene.

Heldigvis hadde jeg tatt på leggbeskyttere, og sammen med gore-tex bukse holdt jeg meg tørr på beina. Jeg måtte også vasse litt over vaet rett før nedgangen til Blåfjellenden, også der uten å bli våt på beina. Det er greit å holde seg tørr...

Først ved Ølbakken (stidelet mot Blåfjellenden og turisthytta Blåfjellenden) ble det mer snø enn barmark. Det var fortsatt helt greit å komme fram, men litt høyere oppe ble det store felter med snø. Neste utfordring for meg, er ura over Saftbekktjønnet.

For å komme bort til ura, må bekken krysses. Helt som vanlig på første turen, var det bare å gå rett over på snøbru. Her blir det vanligvis mulig å gå over bekken helt nede ved vannet når det ikke lenger er mulig å krysse på snøen.

Jeg kom greit over og opp mot ura. Det var spor i snøen i bratte henget over ura. Jeg valgte å gå nedenfor, gjennom ura. Det tar litt lengre tid, men for min del føles det sikrere. Alene i snøhaugen, tar jeg helst ikke noen sjanser på å ødelegge beina.

Det ble den vanlige veien nedover bakken mot Blåfjellenden. Det er som regel mulig å gå en bratt renne – utenom stien nedover. Eller som vi av og til gjør der, sitter på rompa ned. Heldigvis var det i år ingen for bratte fenner nedover.

Jeg kom til hytta etter en tur på over tre timer denne gangen. Været og forholdene – og en litt tyngre sekk en vanlig forklarer noe. Jeg kom likevel ned i så pass god form at det ble noen timer jobbing den dagen.

Rundtur på Høgjæren fra Tovdalsveien.

Det minnet mye om en treningsrunde.

Igjen var planen bare en kjapp og grei tur. Jeg tenkte på rundturen fra Tovdalsveien til Steinkjerringå og så til Holmavatn, før jeg så tok mot Synesvarden og videre til bilen. Ikke helt en langtur, men lengre enn de vanlige turene jeg har går den siste tiden.

Det skulle ikke blåse spesielt mue den dagen, og det passer bra å gå på Høgjæren en dag uten for mye vind. Yr mente likevel det skulle komme noe nedbør. Ikke mye, men nok til at jeg kledde meg for regn.

Ikke langt oppover bakken mot Synesvarden fra Tovdalsveien, kom det noen dråper ovenfra. Nå fortsatte det å småregne om trent hele turen, men likevel vil jeg ikke si det var en regntur. Det var så pass små mengder at jeg omtrent holdt meg tørr.

Det var ingen andre biler på parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Det var heller ikke folk på vei oppover. Ved Synesvarden er det god utsikt, og jeg kikket både nedover mot Holmavatn og mot Steinkjerringå, uten å se andre.

Har turområdet rundt på Høgjæren blitt mindre populært enn før? Jeg har i hvert fall møtt mindre folk enn hva jeg vanligvis gjorde. Selv nede ved Steinkjerringå var det tomt for andre. Det er ikke så ofte jeg har opplevd.

Nå var det selvsagt andre på tur denne dagen. Det kom en kar – som gikk fortere enn meg. Vi snakket litt sammen. Han besøkte en del topper rundt om, og var nå på en treningstur – i full fart. Karen var antakelig i god form.

Ved Holmavatn var det få biler. Et stykke oppover mot Synesvarden igjen, gikk jeg innpå en hel gjeng. Om karen jeg snakket med gikk fort, så var det motsatt med denne gjengen. Det kunne høres ut som om det var noen utlendinger.

Det er ganske stor kontrast mellom det fortsatt brune og visne Høgjæren, og det grønne landskapet nede på lavlandet. Det er ikke store høydeforskjellen, men væren er ikke helt kommet i gang oppe i høyden. Likevel fant jeg litt grønt gress nede under det gamle tørre, og igjen var det Bekkeblom ved en bekk.

Det ble en helt grei rundtur denne dagen. Det er enkelt å gå. Det er god sti og det var forholdsvis tørt i bakken. Det gikk lett nedover mot Steinkjerringå, og bare på vei oppover bakkene mot Synesvarden kunne jeg kjenne at jeg hadde vært på tur et par timer.

Tidligere ble det nærmest jogging nedover bakken tilbake mot bilen ved Tovdalsveien. Det er noen år siden. Selv om jeg ikke var spesielt trett, ble det litt forsiktig gåing nedover. Det skal etterhvert lite til før noe skjer.

Denne rundturen er på litt over en mil, nesten 11 kilometer. Det er ikke bratte bakker, men det går så pass opp og ned at jeg får høy puls noen plasser. Jeg gikk nesten 17.000 skritt, og denne dagen ble det ikke mye over to og en halv time på tur.

Rundtur fra Gramstad med fem topper.

Fredag med mye folk.

Jeg mente den vanlige turen fra Gramstad sto for tur. Det vil si å gå opp til Mattirudlå og over til Bjørndalsfjellet og så over mot Fjogstadnuten, så til topp av Dalsnuten. Jeg regner den turen til å være en tre timers tur.

Mange hadde nok fri denne inneklemte fredagen, og det var flere biler på parkeringsplassen enn vanlig utenom helgene. Det var likevel ikke mange som tok oppover veien mot Bjørndalsfjellet. Parkeringsplassen oppe ved stien var i hvert fall tom.

Det kom et par stykker i mot på vei oppover bakkene, men så snart jeg tok innover Bjørndalsmyra var jeg alene. Det begynner så vidt å gro til, og om ikke lenge vil nok stien omtrent ikke vise oppover mot Bjødnaskaret.

Jeg tok ikke opp på selve toppen av Mattirudlå, men bort mot bakken og fikk med meg utsikten utover mot Jæren og havet. Det var mørke og tunge skyer som dominerte. Det så ut som om det ville komme nedbør om ikke lenge.

Bortover Kulheia mot Bjørndalsfjellet, så jeg folk foran meg. I første bakke oppover tok jeg igjen gjengen. Kunne det være meg som var i superform? - Ikke helt, det var en del dansker som var på tur. Antakelig ikke helt vant med fjell og bakker.

Etter et kjapt besøk til toppen av Bjørndalsfjellet, tok jeg nedover mot veien. Det var fortsatt tørt i bakken og gode forhold, selv om det hadde kommet noen dråper. Det ble mer regn på vei oppover bakkene mot Fjogstadnuten.

Det hadde i grunnen gått lett og greit opp bakkene og nedover mot veien. Bortover Rindane, lurte jeg på om jeg skulle ta over og mot Resasteinen – i tillegg til Dalsnuten. Det ville i så fall bli omtrent en time mer på tur.

Jeg tok direkte mot Dalsnuten over Kjørkerindå. Det var litt rart å komme bort til trappene på nordsiden av Dalsnuten. Der var det folk. Både på vei oppover og nedover. Det ble noen små stopp underveis. Uten av det gjorde noe. Jeg var likevel godt andpusten da jeg kom opp trappene.

Det var enda mer folk i trappene og stien på sørsiden da jeg kom over der. Det ble litt kø-gåing et lite stykke. Selv med litt lett regn, var det en del som satt og beundret utsikten på toppen. For meg ble det bare en runde rundt varden før jeg gikk nedover igjen.

På vei nedover, kunne jeg godt ha tenkt meg å hatt med sløyfen om Resasteinen og Skaret. I stede for den «omveien» la jeg turen om Øvre Eikenuten. Det er ikke en lang «ekstra» tur i stede for å gå rundt Revholstjørn og så ta veien tilbake til Gramstad.

Ulempen med den omveien, er den lange bakken ned mot Gramstadtjørnet. Det kan godt være sleipt og glatt nedover, og selv om jeg går forsiktig, så kan det skje ting på slutten av turen. Det hadde regnet litt, men fortsatt var det ganske tørt i bakken. Det gikk greit å komme ned bakken.

Med 5 av toppene fra 7-nutsturen, på en gang blir det litt over tre timer og 11 kilometer på tur. Det ble i hvert fall 15.500 skritt. En helt grei tur, selv om det kom litt regn.

Karten og Brusanuten.

Det ble ingen rundtur.

Det har muligens blitt litt mange turer den siste tiden. Denne dagen var jeg liksom ikke klar for tur. Det fristet faktisk å bare sitte hjemme med en bok. Nå var boka jeg holdt på med kjekk, og det gjorde nok sitt til at jeg ikke helt så fram til en tur.

Med sol utenfor vinduet, fikk jeg dårlig samvittighet, og begynte å finne fram sekk og klær. Fortsatt nesten vinterklær. Temperaturen ute er ikke noe å skryte av, bare 6-7 grader på morgenen og nesten frost om natta.

Det skulle likevel være sol og lite vind. Egentlig ganske perfekte forhold for tur. Det kunne passe med en kjapp og grei tur. Gjerne bare to timer eller litt mer. Da pekte turen til Ulvarudlå eller til Karten og Brusanuten seg ut.

Begge er på under ti kilometer og selv med en topp – eller to, så bruker jeg under to timer på Ulvarudlå, og ikke mye mer en to timer på rundturen om Karten og Brusanuten. På vei mot Høgjæren måtte jeg ta en avgjørelse, og ved Undheim svingte jeg mot Buevegen.

Ved Mellomstrand var det to andre biler enn min på parkeringsplassen. Brusanuten/Karten er ikke de mest besøkte toppene, og jeg regnet egentlig ikke med å se andre på tur denne dagen. Nå var det meldt sol, men vind og lav temperatur gjorde at det ikke helt var optimale forhold.

Jeg går vanligvis opp til Karten først og så ned bakken til Kartavatnet og rundt til andre siden og opp mot Bjursfjellet. Det går en sti fra traktorveien som går vestover og oppover. Et stykke oppe går det en sti mot toppen. Det er litt kjekkere å gå en rundtur enn opp og ned samme vei.

Det ble bare en liten stopp på toppen for å ta noen bilder, før jeg fortsatte nedover mot Kartavatnet. Det er lett å gå nedover veien, og jeg kikket over mot Toraheia ovenfor Brusali. Og kikket en gang til. Det var så avgjort dyr ute på marka.

Stien mot Brusanuten går over Toraheia og opp mot toppen. Jeg har gått et par ganger her med mange dyr rundt meg. Ikke helt hva jeg synes er kjekt. Spesielt ikke om dyra nettopp har kommet ut av fjøset og er nysgjerrige og gjerne sjekker opp hva som går forbi.

Jeg kunne la være å gå til Brusanuten eller jeg kunne ta den vanlige turen rundt Kartavatnet. Det var også mulig å gå direkte mot Brusanuten for så å gå samme vei tilbake. Det ble til at jeg tok stien mot Kartavigå og videre ned til Fjæratjødnet.

Fortsatt kikker jeg bort på andre siden av nedra Skådamyra, der den gamle stien gikk. Det er tørrere å gå den nye stien på sørsiden, men denne dagen var det ikke fuktig i det hele tatt. Selv myra var egentlig ganske tørr.

Jeg synes det var letere å komme opp til toppen fra nordsiden. Bakkene opp på andre siden er «tunge», og jeg blir alltid andpusten før toppen. Det var bare omtrent en og en halv time siden jeg startet, og jeg stoppet ikke opp på toppen. En sjekk i protokollen viste at den fortsatt ikke var skiftet og at den gamle var full.

Det ble samme vei tilbake som opp til Brusanuten. Hele turen gikk unna, uten å treffe folk annet en ei jente på parkeringsplassen da jeg startet. Jeg regnet med at frem og tilbake samme vei muligens var litt lengre enn å ta rundt Kartavatnet.

Telefonen bekreftet det. Forrige gang ble det 13.500 skritt. Denne turen tok 14.500 skitt. Ingen stor forskjell, og jeg brukte omtrent like lang tid – 2 1/2 time. Jeg regner med at denne turen var på 10 kilometer.

Med broderen og Einar til Bjødnali.

Fine folk i farten.

Som vanlig var jeg i tvil om hvor jeg skulle på tur denne dagen. Det har blitt mye av de samme turene og jeg har gått både fra Gramstad og Sælandsskogen noen ganger. Likevel var det standardturen fra Sælandsskogen til Bjødnali og så «Skogen» jeg tenkte på.

Jeg hadde så vidt begynt å forberede meg for turen. Funnet fram sekk og satt fram termosen, og tenkt så vidt på hva jeg skulle ha på meg, da jeg kom på at broderen godt kunne bli med på deler av turen. Det ville være greit om han igjen kom opp bakken til Vindskaret.

Jeg ringte broderen. Han var litt skeptisk, men siden det hadde blitt en helt grei tur på Høgjæren sist, fant han ut at det kunne passe med en tur til Bjødnali. Vi ble enige om å treffes på parkeringsplassen i halv tolv tiden – som vanlig.

Siden jeg hadde telefonen i hånden, tok jeg like så godt kontakt med Einar også. Selv om klokka alt var godt over ti, så ville han også være klar til tur slik at vi ville være på parkeringsplassen i tide. Det er kjekt når folk ikke trenger lang tid på å gjøre seg klar for tur.

Vi ble altså tre gamle karer som tok ut på tur denne dagen. Med tanke på at broderen fortsatt ikke helt har fått kondisjonen på plass, tok vi det med ro i bakkene oppover mot Stølssletta og Ragnhildstølen.

Det var passe tørt i bakken og over myrene nedover mot Moldtjørn, gikk det denne dagen helt greit. Selv om både broderen og jeg tar det ganske forsiktig. Nede på vei mot Bjødnali, kunne vi gå omtrent uten å merke myrene – hvor vi nærmest vasset for noen uker siden.

Selvsagt måtte jeg og broderen opp å ta bildet av treet. Eika hadde bare så vidt fått antydning til blader. Bjørkene rundt sto vårgrønne, og med solskinn på seg, var det et flott syn. Det ble en pause før vi fortsatte videre langs Bjødnalivatnet.

Ved porten mot Skogen, fortsatte broderen oppover bakken mot Sjelset, men Einar og jeg tok mot Skogen. Vi ble møtt av sauer ved porten ved brua mellom Bjødnalivatnet og Engjavatnet. De var antakelig satt ned samme dag.

Heldigvis så vi ingen ting til de større dyra denne dagen, og kom til Skogen uten problemer. Det ble ingen pause. Vi hadde jo stoppet ved Bjødnali. Nå er det ikke langt fra Skogen , over Skogsånå forbi Bukkatoa, og opp til traktorveien ovenfor Engjamyrane.

Fra Jærbuskaret og ned til Sjelset er det en drøy bakke. Einar og jeg var i så pass god form at vi holdt god fart nedover, og kunne ta fatt på de siste to kilometerne inn over mot Sælandsskogen. Nå er det ganske flott å gå langs ånå og inne i skogen, men det er en stund siden vi startet.

Heldigvis er det ikke noe særlig med bakker fra Sjelset og tilbake til bilen. Vi holdt et jevnt tempo og kom til parkeringsplassen nok så nøyaktig tre timer etter at vi startet. Med en god pause ved Bjødnali.

Dagens tur ble på 15.500 skritt. Einar har lengre bein og brukte litt mindre. Begge mente turen rundt er på omtrent 10 kilometer, og alle var enige om at det hadde vært en flott tur. Takk for turen til både broderen og Einar.

Nesten fire topper fra Gramstad.

En grei søndagstur.

Det ble nesten fire topper denne dagen. Jeg gikk nesten opp til Fjogstadnuten. Det ble nesten en tur til Skjørestadfjellet, og jeg gikk forbi Øvre Eikenuten litt under toppen. Bare på Dalsnuten kom jeg helt opp til toppen.

Planen var egentlig å gå en litt kort og kjapp tur. Forrige tur hadde jeg litt problemer med et kne, og jeg ønsket ikke å utfordre skjebnen med en langtur. Det fikk holde med en av de vanlige turene ut fra Gramstad.

For omtrent en måned siden gikk jeg den greie turen fra Gramstad til Fjogstadnuten, over til Resasteinen om Skaret opp til Dalsnuten og tilbake til Gramstad om Øvre Eikenuten. Den gang la jeg inn en sløyfe om Mittskaret oppe mot Skjørestadfjellet.

Jeg sa til meg selv at dette var en tur jeg gjerne ville ta flere ganger, og det kunne passe denne søndagen. Skulle kneet skape seg, var det mulig enkelt å komme tilbake til bilen. Nå var en tur på nesten tre timer litt lengre enn det jeg hadde tenkt, så muligens det ble en kjappere tur.

Det var snakk om bra vær med noe sol og lite vind, men fortsatt kaldt. På Gramstad var det omtrent fullt med bil, og en kald trekk. Det var ikke sommertemperatur, og jeg fant fram tynne vanter oppover veien mot Fjogstadnuten.

Det hadde regnet om natten, men det så ganske tørt ut. Stort sett var det også det, men et par plasser – i nedover bakke, var det tørt bare i et tynt lag, med glatt sorpe under. Det gikk heldigvis godt, men jeg var ute og seilte en gang.

Det var få folk oppover mot Fjogstadnuten, men jeg traff en del folk i bakken mot Resasteinen. Det kom selvsagt en kar løpende nedover bakken mens jeg forsiktig kravlet meg oppover. Det ble likevel ikke noen pause ved steinen.

Jeg fortsatte videre oppover mot Skjørestadfjellet og flyvraket. Vanligvis er det «tungt» oppover. Det er ikke bratt, men de litt «seige» bakkene mot toppen, krever god kondisjon. Denne gangen gikk det lett. Muligens at formen er på plass.

Det var i hvert fall ikke vanskelig å legge turen om småtoppene bortover mot skogsveien og rundt Mittskaret. Rett før jeg kom til den vanlige stien nedover fra Skjørestadfjellet mot «Skaret», ble det ganske mørkt inne i skogen. Sorte skyer dekket sola.

Det kom hagel og minnet om at vinteren ikke var langt unna. Det ble mye varmere nede ved «Skaret» da sola igjen tittet gjennom. Ved Skaret måtte jeg stoppe opp for å få med bilde av påske- og pinseliljene til Skaramannen som tidligere bodde her.

Skaramannen var en kar som holdt på med forskjellige naturmedisiner omtrent som Vistemannen i Stavanger. Han var en kjent mann i Sandnes, men det begynner jo å bli noen år siden. Jeg har snakket med folk som kjente ham.

Det ble som alltid tungt opp bakken mot Dalsnuten. Det var fullt av folk og heldigvis noen småstopper underveis. Oppe på flaten før toppen, kikket jeg opp på folkene og lå plutselig langflat. Det var en liten tue som veltet et lite lass.

Jeg var i tvil om jeg skulle legge turen om Øvre Eikenuten eller rundt Revholstjørn. På vei nedover fra Dalsnuten syntes jeg det gikk så pass greit at jeg la turen om en nesten en topp til. Beina ble litt stive nedover bakkene mot Gramstadtjørnet.

Denne turen ble på omtrent 16.000 skritt og som forrige gang målte jeg den til 11 kilometer. Denne dagen gikk turen på litt under tre timer, muligens litt fortere enn første gang.

Vårtur til Vårlivarden.

Det ble den bratte bakken opp denne gang også.

Vårlivarden er en tur som bare så vidt er lang nok eller tar så pass med tid, at den blir med i loggen. Med god vilje blir turen på 8 kilometer, og den tar vanligvis nok så nøyaktig to timer. Det er ikke en tur jeg går ofte.

Slik jeg går denne turen så får jeg en skikkelig bratt bakke opp fra Myrland til toppen. Det er omtrent 200 høydemeter fra der bakken starter til toppen. Det bratteste partiet er godt over 30 grader med nesten 125 høydemeter på 200 meter.

Nå slynger stien seg litt oppover, og det er ikke like bratt hele veien, men et par plasser må i hvert fall jeg klatre. Likevel kommer det folk løpende nedover av og til. For meg er det så pass bratt at jeg får litt «problemer» med høyden.

Jeg starter fra Øvre Hetland. Parkeringsplassen ligger omtrent i enden av Kleivadalsveien som starter fra veien mellom Hommersåk og Bersagel. En litt smal og svinget vei det siste stykket. Den har heldigvis blitt bedre etter hvert, og nå delvis med ny asfalt.

Denne dagen var det faktisk en del andre biler på parkeringsplassen. Jeg så ikke folk, men det burde være andre på tur. Det er mulig å gå direkte mot toppen, men for min del legger jeg turen om Lundekvam for å gjøre den litt lengre.

Det er også bra vei/sti videre fra Lundekvam til Myrland, der jeg starter på bakken opp. Det var med en viss «respekt» jeg tok fatt på bakken. Det var en stund siden jeg hadde tatt denne turen, og bakken – i mitt hode – hadde blitt bratt.

Det gikk selvsagt greit oppover, selv om det så avgjort var plasser der jeg «sikret» ekstra. Det ble også høyere puls på de mest utsatte stedene, men som alltid jeg nådde toppen, og kunne puste ut – og beundre utsikten.

Det var ingen andre der oppe, og jeg hadde ikke hørt eller sett folk fra jeg forlot bilen. Det pleier å være andre, men denne gang ble det en helt ensom tur fra start til jeg kom tilbake til parkeringsplassen. Det er greit å gå tur uten andre i nærheten.

Bakken nedover på nordsiden er mindre bratt enn den på sørsiden. Likevel gikk det ikke stort fortere. Det var noe med et kne, og vinden tok så pass på de mest utsatte plassene at jeg var redd for å blåse overende – i bratthengene.

Det tok tid å komme ned i skogen. Det var noen hindringer nedover i skogen også. Flere plasser var det blåst ned trær over stien, og jeg måtte gå rundt. Slike «omveier» tar ikke lang tid, men det virker som om de hindrer mye.

Det er faktisk mer enn en kilometer fra der stien kommer ned på vei og så tilbake til bilen. Det er selvsagt enkelt å gå på vei,  men det tar likevel tid.. Med sol ble det adskillig varmere enn oppe i høyden, og jeg fikk en flott tur det siste stykket.

Nede på parkeringsplassen sto bilen helt alene. Det var ingen andre på tur, og ikke så rart at jeg ikke hadde sett folk. Telefonen vise bare så vidt 12.000 skritt, så turen er nok på mindre enn 8 kilometer. Jeg hadde likevel brukt de vanlige to timene – uten pause underveis.