Over bakker og berg fra Gramstad.

Det ble en skikkelig tur likevel denne dagen.

Det skulle bli et helt annet vær 2. påskedag enn 1. påskedag, da vi hadde besøk av ekstremvær med sterk vind. Nå ble det egentlig aldri så galt som meldt, men det er jo ikke uvanlig. Det måtte bli tur 2. påskedag, med sol og bare litt vind.

Jeg hadde litt problemer med å finne en passe plass for dagens tur. Det hadde jo vært kjekt å gå plasser jeg sjeldent befinner meg. Jeg bestemte meg likevel for å ta til Gramstad. Siden det hadde vært en hviledag på søndag, mente jeg det ville være greit med en langtur mandag.

Planen var å ta til Fjogstadnuten, over Løemyr til Sørdalsleitet og opp til Resasteinen. Fra der ville jeg opp til Skjørestadfjellet og videre ned til Dalevatn og så opp til Dalsnuten før innspurten tilbake til bilen.

Etter en innedag, var det mange som ville på tur. Det var folk på vei mot både Dalsnuten og Bjørndalsfjellet. Jeg satte kursen mot Fjogstadnuten. Det lå et tre som hadde blåst ned, og sperret litt av stien.

Oppover bakkene mot Resasteinen, ble det klart at en hviledag ikke hadde vært nok. Det gikk tungt og jeg klarte liksom ikke å få opp farten. Eller som jeg sa til hun som kom i mot. Bakken var blitt mye brattere i løpet av 40 år.

Jeg hadde kledd meg for vår, og gikk i skjorte med en ullbluse under. Det var litt kaldt til å begynne med, men selv over de bare flyene oppover mot Skjørestadfjellet gikk det greit. Det var fortsatt tungt, og jeg bestemte meg for å legge om turen, og ta ned mot Skaret og over myrene til Stien opp mot Dalsnuten.

Nå var ikke turen nedover mot Skaret et dårlig bytte for den lange og tunge bakken opp fra Dale. Uten jakke hadde jeg kjent vinden komme i mot meg oppe i høyden. Nedover lia og inne i skogen med sola rett i mot, ble det en helt annen temperatur.

Da var det rett og slett litt for varmt, og jeg svettet ganske bra. Det er flott fra Skaret, rundt Skreppa og bort til stien mellom Svarthålsleitet og Resasteinen. Det hender jeg stopper opp bare for å få med naturen rundt.

Denne dagen hadde jeg nok med å holde kontroll på beina nedover bakkene. Det var sleip i sorpa, og det tørket ikke mye opp, selv med sol fra blå himmel. Jeg hadde håpet at det ville være tørrere, men med litt forsiktighet, gikk det greit.

Med dårlig vilje og sure bein, var jeg i utgangspunktet klar for å ta rett mot bilene etter å ha kommet til Revholstjørn. På vei over Svarthålsmyra, kjentes alt så meget bedre, og jeg tok over Kyrkerindå og opp mot Dalsnuten.

Der var jeg ikke alene. Det var foreldre med unger, utlendinger og mange andre – til og med en jente som gikk den lange runden med start opp mot Mattirudlå. Nedover fra toppen ble det til at jeg la turen bortom Øvre Eikenuten.

Det var første gang jeg gikk gjennom brannområdet. Jeg er litt usikker på om bjørkene vil komme med grønne blader denne våre, eller om de er døde. Jeg kunne etter hvert kjenne at jeg hadde vært på tur en stund.

Tilbake ved bilen viste det seg at turen hadde vært på over 17.000 skritt og hadde tatt over tre og en halv timer, men den var ikke på mer enn 10-11 kilometer. 

En rundtur fra Gramstad med fire topper.

Det ble en litt tung dag.

I noen dager har aviser og nyheter vært fulle av advarsler om sterk vind og mye nedbør på søndag. Det var snakk om vind i over 40 m/ sek – i kastene, men også om storm ellers. Jeg har aldri vært ute i vindkast på 40 m/sek, men det må være omtrent umulig å holde seg på beina i slik vind.

Med så pass dystre varsler for søndagen, måtte det bli tur på påskeaften. Nå var værmeldingen for den dagen bra, med sol, men litt vind. Det skulle i hvert fall ikke komme nedbør. Vinden skulle ikke være så sterk at det ville hindre en kjapp tur opp om noen topper.

Siden jeg hadde gått fra Sælandsskogen noen ganger i det siste, ville det passe med en tur fra Gramstad. Jeg kunne til og med tenke meg en litt lengre tur denne gangen. Det var en stund siden jeg hadde gått de fire vanlige toppene, sammen med turen om Resasteinen, Skjørestadfjellet og Skaret.

Planen var å ta mot Mattirudlå, så over Kulheia til Bjørndalsfjellet, før Fjogstadnuten, og så over til Resasteien og til slutt Dalsnuten. Jeg så fram til en skikkelig langtur på omtrent fire timer. Med sol og bare litt vind, ville det bli en flott tur.

Det var andre på Gramstad, men ikke så mange som jeg hadde ventet. Med bare fire-fem grader og litt vind, var det i grunnen ganske forståelig. Det var likevel andre på vei oppover mot Bjørndalsfjellet.

Straks jeg gikk innover Bjørndalsmyra, var jeg alene. Det var fortsatt mye vann i myra. Bakkene mot Mattirudlå, innerst i myra, var fortatt bratte, og stien var ikke blitt bedre siden sist jeg gikk her. Selv opp i høyden fra Mattirudlå til Bjørndalsfjellet var jeg denne gang alene.

Jeg kunne se andre på toppen og det var også folk på vei oppover lia. På toppen var det ingen andre. Folkene må ha tatt stien nedover mot Fjogstadvannet. Nedover mot veien og bakkene opp mot Fjogstadnuten, fikk jeg tid til å kjenne etter om formen var på plass.

Det hadde gått trått oppover bakkene og på toppen av Bjørndalsfjellet kunne jeg kjenne syra i beina. Det var antakelig en langtur tidligere i uka og småturer inne i mellom, pluss en skikkelig arbeidsdag på torsdag, som gjorde utslaget.

Bortover Rinnane var det klart, at dette ikke var dagen for en langtur. Det gikk tungt, og jeg vurderte et lite øyeblikk å sløyfe turen om Dalsnuten. Det kom seg nedover bakkene mot Kvitemyr, og jeg tok mot Dalsnuten likevel.

Det ble tungt opp bakkene mot toppen. Det gikk noen folk foran meg, og jeg hadde ikke mulighet til å holde følge. Jeg gikk rolig over sletta mot trappene på sørsiden og fant pusten på veien. Det blåste kaldt da jeg gikk rundt varden.

Nede, på andre siden av Revholstjørn og i le av vinden ble det ganske varmt i sola. Jeg lurte på hvorfor jeg hadde på vindtett og varme klær – helt til jeg igjen om ut i vinden. Ullblusen under vindfleecen var gjennomvåt da jeg skiftet på parkeringsplassen.

Denne rundturen er på omtrent 11 kilometer, og tar meg nesten tre timer. Det ble 15.500 skitt, og selv om det noen ganger var tungt, ble det en grei tur.

Fra Sælandsskogen til fire nedlagte fjellgårder.

En ganske lang, men virkelig flott rundtur.

Jeg måtte helt tilbake til juni 2025 for å finne forrige gang jeg gikk turen fra Sælandsskogen til Bjødnali, Ristøl, Lauvlia og Skogen. En skikkelig flott tur, men som er på mellom 14 og 15 kilometer. Med noen bakker opp og ned.

Dette er egentlig en tur jeg virkelig ser fram til. Den inneholder mye av det jeg synes er kjekt. Først og fremst blir det litt hei og fjell, og i tillegg går turen om fire nedlagte fjellgårder. Det er jo litt interessant å se hvor folk bodde og arbeidet i gamle dager – for femti år siden eller der omkring.

I forhold til andre turer ut fra Sælandsskogen, så går denne mye i terreng, og i virkelig flott terreng. Det ble en start opp bakken mot Stølssletta og Vindskaret. Denne gang tok jeg også en tur opp til toppen av Håfjell.

Det har etter hvert blitt litt en test tur, å gå om Stølssletta og Håfjell til treet ved Bjødnali. Som fra Gramstad om Mattirudlå og bort til Bjørndalsfjellet, tar denne delen av turen nok så nøyaktig en time. Det hendet jeg bruker litt lengre tur, om været og vinden ikke samarbeider.

Fra bakken nedover mot Bjødnali fra Håfjell, kan jeg se bort mot Ristølnuten og bakken opp. Planen var å ta den litt lengre turen rundt Ristøl og Lauvlia, men bakken opp virket lang og bratt. Jeg gikk opp til garden, fikk tatt bildet av treet, og bestemte meg fort for å forsøke oppover bakken.

Det er ikke så lenge siden stien oppover omtrent ikke var synlig. Nå var det tydelig sti, og til og med spor av andre på vei oppover. Selv om det var både sti og nødlinger, var ikke bakken mindre bratt. Heldigvis er det nødvendig å stoppe opp for å ta bilder.

Litt oppe i lia, ble jeg overrasket av et par Orrfugler som fly opp rett foran meg. Jeg klarte ikke å se om det var et par eller to hanner. Jeg har truffet orrfugler noen ganger, men jeg tror det er første gang i dette området.

Det var ikke folk på Ristøl, men spor av traktor. Som vanlig tar jeg langs myra mot Lauvlia og ikke traktorveien, som går et stykke motsatt vei. Det er rester av en bygning i myrkanten, og fra den muren går det en utydelig sti over myra til skogholtet på andre side.

Gjennom skogdotten og over et gjerde (på en grei stein), så går det tydelig sti ned til Lauvlia. Nå er det et einerkratt i veien, men dyra har laget sti rundt. Det var ingen andre ved Lauvlia denne dagen, så det ble ingen pause. Jeg fortsatte oppover bakkene mot Morstjørn.

Det er mye våt myr i stien mot Morstjørn, så denne dagen ble det litt vassing bortover. Sola som Yr hadde ment ville vise seg, holdt seg bak skyene, og når det i tillegg blåste ganske kraftig over kantene. Ble det litt utrivelig. Heldigvis hadde jeg vinden bakfra.

Jeg gikk forsiktig ned bakken mot Skogen. Steinene var sleipe, og våte. Nede ved veien mot Skogen, måtte jeg bestemme meg for hvor jeg skulle gå for å komme tilbake til bilen. Skulle jeg velge å gå ned Urdådalen eller videre rundt Engjavatnet og opp om Jærbuskaret.

Det ble den vanlige veien om Engjavatnet og ned til Sjelset og veien langs ånå tilbake til Sælandsskogen. Dette er en langtur for meg. Nesten 20.000 skritt og til sammen omtrent 14 kilometer – med noen bakker. Denne dagen brukte jeg litt over tre og en halv time på turen.

Bore til Reve havn i sol.

En flott og flat tur.

Det er lenge siden jeg ble klar over at værmeldingen ikke helt er til å stole på. Det har noen ganger medført noen kalde og våte opplevelser, og gjør at jeg «sikrer» meg ved å ha med ekstra tøy, selv om det veier litt.

Eller på dagstur, starte med mer klør på kroppen enn strengt tatt nødvendig. Det var meldt vind, regn - stor sett hele dagen, men med noen solglimt inne i mellom regnbygene. Jeg kledde meg for regn. Det virket fornuftig denne gangen.

Mens jeg hold på å gjøre meg klar til å ta ut, fikk jeg noen telefoner. Som selvsagt tar tid. Planen er å dra til Blåfjellenden neste dag – i helikopter, for å få inn en del utstyr og greier. Det har i år ikke vært scooterføre, og nå må tingene inn med helikopter.

Jeg fikk litt uventet noen små «oppgaver» med koordinere dette. Det er påskeferie og andre var ikke tilgjengelige. Slike ting tar tid, og klokka var godt over elleve da jeg endelig kunne sette meg i bilen.

Det hadde ikke vært helt greit å bestemme hvor jeg skulle ta på tur. Med regn og vind passet det best med en tur i skog, som ut fra Sælandsskogen. Det ville lett bli en litt lengre tur enn hva jeg synes ville passe denne dagen.

Det hender ofte at det er tørrere helt ute i sjøkanten, og en tur fra Bore til Reve havn, er så vidt innenfor for å bli med i loggen. Etter fem dager med tur, kunne det passe med en svært enkel og kjapp tur denne dagen.

Nede på Bore startet jeg med jakken igjen til godt oppe i halsen. Det blåste, men bare så vidt, Litt etter tittet sola fram, og det ble en tur i sol omtrent helt til jeg kom tilbake til bilen. Regnet det var snakk om, så jeg ikke noe til.

et var også overraskende tørt i bakken. Hjemme hadde det regnet ganske bra de siste dagene. Helt i sjøkanten var det nesten tørt. Selvsagt var det sorpe her også, og et lite øyeblikk jeg ikke helt hadde kontrollen, fikk jeg en utgliding.

Hva jeg trodde ville bli en tur i regn og vind, ble en grei, rimelig flott tur sørover mot Reve havn. For å få litt lengde på turen, gikk jeg videre et stykke. Det merkelige var at antall skritt var litt forskjellig fra turen sørover til nordover.

Den siste tiden har jeg som oftest truffet andre når jeg går denne turen. Nå er det alltid folk mellom Fuglingene og Bore, men videre er det færre. Denne gangen var det ingen andre. Selv surfefolkene holdt seg på land denne dagen. Bølgene var antakelig litt for voldsomme. Det gikk i hvert fall hitt ute i sjøen.

Det ble en tørr tur. Inne i landet hang det mørke skyer og det så ut som om det regnet. Jeg valgte antakelig rett ved å legge turen i strandsonen. Dagens tur ble på 13.000 skritt. Det tok meg omtrent to timer å gå de ti kilometeren mellom Bore og Reve.

Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten.

En grei rundtur fra Gramstad.

Værmeldingen for lørdag var ikke spesielt god på fredagskveld. Det var likevel sol og blå himmel utenfor kjøkkenvinduet på morgenen. Det ville ikke vare, mente YR. Det var snakk om skyer og vind og så regn ut over dagen.

Temperaturen var lav på morgenen. Det kunne passe å ta på klær for å holde varmen i vind og regn, med temperatur godt under ti grader. Det ble den «tunge» gore-tex jakken, lang under og vinterlue. Muligens litt for varmt, om jeg tok den vanlige turen fra Gramstad. Det er bedre å være litt for varm en kald – og svett blir jeg jo uansett.

Det var andre som ville på tur denne dagen. Bra vær på morgenen hadde fått mange til Gramstad og det var både utlendinger og barnefamilier på vei mot Dalsnuten. Vinden nede i lavlandet var ikke sterk. Jeg lurte litt på hvor mye det blåste oppe i høyden.

I bakkene oppover mot Bjørndalsmyra, kom det et par karer i mot. I kortbukse og lette klær. De hadde tydeligvis satset på flott vårvær denne dagen. Kunne jeg – og værmeldingen, virkelig ha tatt så pass feil denne dagen.

Bare noen få minutter senere forsvant sola bak mørke skyer og det haglet. Så avgjort mer vinter enn vår. Det manglet heller ikke vann i myra, og oppe ved Mattirudlå var det sleip i sorpa. Det ble som vanlig noen forsiktige steg i nedoverbakkene.

På vei bortover Rindane mot Bjørndalsfjellet, kom sola frem, men oppe over skogen kunne jeg kjenne vinden. Som alltid får jeg høy puls i kleiva opp mot toppen av Bjørndalsfjellet, men etter hvert har jeg gått den bakken så pass mange ganger at jeg ikke får høy puls nedover.

Det ble ingen stopp på toppen. Jeg fortsatte turen nedover bakkene mot veien, og bort til bakkene opp mot Fjogstadnuten. Det er en god stund siden sist jeg «fusket» og tok direkte mot bilen etter Fjogstadnuten. Jeg lurte en stund på å bare gå en kort tur denne dagen.

Nedover mot Kvitemyr og stien mellom Gramstad og Dalsnuten, kom pulsen på plass og beina kjentes igjen bra ut. Jeg tok mot Dalsnuten. Nå var de mørke skyene kommet inn over land, og det så ut som om regnet, som var meldt, ville komme ganske snart.

Oppover trappene, kom det ei jente løpende nedover – i god fart. Litt lengre oppe kom jenta løpende oppover – i god fart. Samme jente traff jeg igjen da jeg kom ned fra Dalsnuten – fortsatt løpende – i god fart.

Oppe i høyden blåste det mye mer enn det hadde gjort på Bjørndalsfjellet. Godt i ly av varden satt det en dansk storfamilie. Jeg ble bedt om å ta et blide, noe jeg selvsagt gjorde. Jeg lurte på om jeg skulle advare mot været som kom rullende.

Det er ikke langt ned til bilen, og det er jo egentlig ikke min jobb å passe på folk. Jeg klarte å holde kjeft. Etter å ha satt meg inn i bilen, denne gangen uten å skifte til tørt tøy, kom regnet for fullt. De som var på vei ville ikke få en like tørr avslutning på turen som meg.

Det tok en time å komme til Bjørndalsfjellet om Mattirudlå. Det er den tiden jeg pleier å bruke. Det gikk litt fortere videre. Tilsammen ble det 15.500 skritt og omtrent 11 kilometer og på den turen brukte jeg nesten tre timer på. Det ble som alltid en helt grei tur.

Bjødnali og "Skogen" i vintervær.

En vintertur med snø under skoene.

Jeg skulle egentlig ha vært på Blåfjellenden denne dagen. Det var meningen å fly helikopter med utstyr og greier inn til hytta, og så gå tilbake dagen etter. Været satte en brå stopper for den turen, og hytta får klare seg selv i påsken.

Det var selvsagt været som gjorde det vanskelig å komme innover i heia. Egentlig ikke været denne dagen, men det ville være litt «friskt» å gå alene tilbake i vind og snø/sludd. Jeg valgte å holde meg hjemme. Det virket tryggere.

Det dårlige været slo til hjemme også. Det var bare noen få varmegrader på morgenen, og det kom noen store hvite filler ned fra himmelen. Snø og sludd selv hos oss, nesten helt ute i sjøkanten. Det ble raskt varmer, og værmeldingen mente det skulle bli en solrik dag, men med mye vind.

Sol og lite frost, burde gi forhold for tur. Vinden gjorde at en strandtur ikke var det jeg først og fremst tenkte meg. Selv om det har blitt noen turer i fra Sælandsskogen, ville det antakelig bli en grei tur der, på tross av vinden.

Med vinden i tankene, ble det til at jeg kledde meg for vinter. To-tre grader og kuling -i hvert fall i kastene, gir ganske kalde forhold. Den lange under kom på igjen, selv om jeg faktisk hadde trodd at den kunne ligge i skapet til neste vinter.

Jeg ble ganske overrasket over at det lå snø på markene, bare en liten kilometer lengre inne i landet. Oppe i høyden så det ut til å være mer snø. Jeg tenkte et øyeblikk på å snu, men da ville det bare bli en helt vanlig runde rundt Gruda.

Jeg så fram til en «skikkelig» tur., og fortsatte til Sæland. Det lå snø på parkeringsplassen, men det var faktisk en annen bil. I tillegg var det spor innover skogen. Jeg fikk ta en tur å sjekke forholdene. Det kunne jo bli en tur til Bjødnali opp bakken fra Sjelset. Det burde være greit å gå oppover traktorveien, selv med snø.

Ved stien oppover mot Stølsletta og Vindskaret, hadde den som gikk foran meg, valg å ta oppover bakken. Jeg vurderte å fortsette mot Sjelset, men valgte å følge sporene. Det var snø oppover, men også bart nede i stien, der vannet hadde smeltet snøen.

Det ble ingen tur opp til toppen av Håfjell denne gangen. Mannen foran (sporene var store), hadde heller ikke gått til toppen. Ved garden gikk jeg mot treet for å ta bilde, men karen foran gikk veien mot Sjelset.

På veien videre mot Skogen, var snøen omtrent vekk. Det var noen små fenner, men helt greit å gå – på flate veien. Jeg gikk inn til hytta, og valgte å ikke gå rundt Engjavatnet, men tok tilbake samme vei som jeg var kommet.

Engjavatnet gikk hvitt, og oppe i Jærbuskaret fikk jeg kraftig vind bakfra. Likevel ble det så pass bra i sola, at jeg måtte opp med jakken og av med lua. Det minnet litt om vår – på tross av at det fortsatt var en del snø rundt om.

Det siste stykket tilbake mot bilen går på samme vei som jeg startet. Det var blitt betydelig mindre snø i veien bare på den stunden jeg hadde vært på tur. Det hadde vært en grei tur, men det tok lengre tid enn vanlig. Det gikk sakte nedover bakken nedover bakkene.

Selv om jeg hadde samme to sporene foran meg helt fra starten og opp til Bjødnali, og så fra porten inn mot Skogen og helt tilbake til bilen, så jeg ikke et menneske. Det ble, nesten som vanlig, en ensom tur med bare spor i snøen foran meg.

Totalt ble det denne gang 14.500 skritt, men ikke mer enn snaut 11 kilometer. Det gikk med små og forsiktige skritt både oppover bakkene og nedover mot Moldtjørn i snøen. Tiden ble litt over to og en halv time.

Den bratte bakken til Håfjell og så rundt Engjavatnet.

En flott tur i bra vær.

Planen var egentlig å gå en runde på Høgjæren eller ha Karten og Brusanuten som turmål denne dagen. Det skulle blåse litt, men ikke mer enn det ville være greit å gå. Dagen før hadde det vært varmt, og jeg kledde meg for samme vær.

Noe som var feil. Utenfor inngangsdøra var det kaldt – og det blåste. Jeg heiv på varmere klær og tok mot Høgjæren. På vei gjennom Bryne kunne jeg se flagg som blafret i vinden. Det var mye mer vind enn hva jeg hadde trodd.

Med sterk vind og kastene var over 15 m/sek, så passer det best å gå tur i skog og holde seg unna de høyeste områdene. Det betydde ingen omvei å sette kursen mot Sælandsskogen. Der er det mulig å gå tur selv om det blåser stikker og strå.

Det har blitt noen turer i dette området den siste tiden., det var likevel en tur jeg ikke hadde gått. Det går en sti mot toppen av Håfjell direkte fra «porten» inn til veien. Dette er en ganske tøff tur, med mye bratte kneiker, med noen klyv for å komme opp.

Det er likevel en tur med flott utsikt tilbake og ned mot Tengesdalsvatnet. Turen går for det meste i skog – eikeskog og ikke mange bartrær. Det er sti i tøft terreng og langt fra vei. Turen er litt utfordrende for meg da det er bratt ned på den ene siden deler av stien.

Det var flere biler på parkeringsplassen en vanlig da jeg kom. Det kom noen familier i mot da jeg startet innover i skogen. Ved porten kikket jeg oppover bakken der stien går. En lang bakke. Det vil bli høy puls noen ganger i de bratteste kneikene.

Jeg trodde dette var en ganske lite brukt sti, men denne dagen var det folk som hadde gått oppover før meg. Jeg hørte ingen oppover, og så ikke folk. Utsikten og naturen langs stien er flott. Jeg syntes det ble en flott tur oppover.

Det var helt greit å stoppe helt øverst for å ta noen biler – og å trekke pusten. Fortsatt står det Blåfjell på skiltet, mens toppen heter Håfjell. Blåfjell ligger nedenunder, og jeg gikk forbi på turen opp.

Inne i skogen hadde jeg ikke merket vinden, men sett at sola skinte. Øverst vardet vind, men ikke mer enn «vanlig». Blå himmel og sol, var ikke det værmeldingen mente jeg skulle få. Der var det snakk om overskyet vær.

I flott vær var det – igjen – kjekt å gå turen oppom Bjødnali og videre bortover veien mot Skogen. Dyra hold seg ute på jordet, og Skogsbekken var så pass liten at jeg kom over med noen lange steg. Oppover bakken mot Jærbuskaret, kom det mørke skyer inn fra sør.

Det kunne se ut som om det hadde vært dårligere vær ute ved kysten, og at jeg hadde vært heldig som valgte Sælandsskogen denne dagen. Det var i hvert fall stor forskjell på være inne i landet og ute ved sjøen.

Sola forsvant på vei nedover mot Sjelset. Nesten hele skogen var også forsvunnet etter Kleiva. Problemet var at greinene dekket stien. Det kan muligens være bedre å gå på oppsiden i stede for helt nede ved ånå.

Det ble 15.500 skritt denne dagen, men ikke mer enn ca 11 kilometer. Bakken opp direkte mot Håfjell tar noe lengre tid enn å gå om Stølssletta. Det er likevel nesten verdt å ta turen rett opp. Det er en flott bakke opp.