Rundt Lifjell fra Dale.

En vanlig treningstur tidligere.Det er kjekt å kunne gå tilbake i bloggen 10-15 år å se hva jeg gjorde den gang. Litt trist også, for jeg klarer på langt nær å gjennomføre like lange og tunge turer som da. Fridagene ble ofte brukt i heia, uansett vær.

Etter å ha lest litt fra «gamle dager» fant jeg ut at det igjen ville passe med en tur rundt Lifjellet. Noe som var en vintertur den gangen. En vanlig tur på sommeren og høst og vinter, var turen til Bynuten.

Etter som årene gikk, ble Bynuten byttet ut med rundturen fra Dale, og nå blir det helst korte turer fra Gramstad og Sælandsskogen. Jeg gikk rundt Lifjellet tidligere i år, og syntes det var en ganske tung tur, som tok nesten tre timer.

Det var litt rart å kjøre forbi veien opp mot Gramstad, og på Dale var det ikke så mange biler som jeg ventet. De fleste som parkerte der, ville til Søsterhytta – dagsturhytta ute på et berg litt etter Dalevågen.

Bare et lite stykke etter parkeringsplassen på Dale, så jeg et lite rådyr rett på siden av stien. Det la i vei mot mora, som sto et stykke lengre nede. Jeg har sett rådyr i dette område før. Det er kjekt å se at de fortsatt holder seg i skogen der.

Jeg liker ikke å gå oppe i henget, med kjettinger og stien på skeive svaberg. Det går (gikk) en sti lengre nede mot sjøkanten som kommer opp til den vanlige stien i Revsdal. Heldigvis har jeg gått den stien så pass mange ganger at jeg ikke har problem med å finne fram. Den var nesten gjengrodd.

I stien videre mot Sprettraubakken, kom det et par i mot. Et svensk ektepar på tur. De hadde snudd da de syntes stien ikke var spesielt «farbar» for folk som ikke er vant med kjettinger og svaberg. De så heller ikke syn på den bratte Sprettraubakken.

Etter det så jeg ikke folk før nesten helt oppe ved Lifjell. Stien rundt, selv om det er laget en del nye gangveier, virket ikke mye brukt. Oppover mot Lifjell var det likevel spor av folk. Jeg valgte å ikke gå snarveien rett mot toppen, men ta stien over haug og hammer, over små topper og opp og ned svaberg, som Franz Olsen laget.

Den «omveien» tar nok en god del mer tid en min «snarvei», som nå antakelig er nesten borte i gress og kratt. Jeg var i hvert fall glad for å ha bestemt meg å stoppe for å drikke på toppen. Det gjorde godt med en pause.

Nedover mot Øksendal var det få andre på tur. Først da jeg kom ned til Dalevatn traff jeg andre på tur. Det var noen som badet litt bortenfor demningen. Det må ha vært en kaldere fornøyelsen enn den dagen jeg gjorde det samme.

Nedover - tilbake mot bilen – fikk jeg tid til å tenke litt på turen, som denne gang hadde gått litt bedre. Som så mange ganger før, gikk det lettere oppover bakken mot toppen med litt trening i den bakken.

Turen er ikke på mer enn omtrent 9 kilometer. Jeg brukte 16.500 skritt på turen og det tok tre timer. En god del lengre enn «vanlig», noe på grunn av at jeg holdt meg til den merkede stien. Det var kjekt å ha gjennomført nok en tur rundt Lifjellet.

Tur til Bjødnali og rundt Engjavatnet.

Som vanlig - en flott tur.Det var snakk om skyer, og muligheter for lett regn den dagen. Yr mente det var muligheter for litt sol inne i mellom, Storm mente det kunne komme lett regn. Det er ikke lett å finne en tur som vil være kjekk å gå – om Storm fikk rett.

Værmeldingen var ikke bedre inne i heia. Der ble det meldt om nedbør stor sett hele dagen, og det er en stund siden jeg syntes det var kjekt å gå i regn. For oss som har mye tid til rådighet, blir det heller å sitte inne.

Nå var det en stund siden jeg hadde gått den vanlige runden fra Sælandsskogen. Opp til Håfjell, videre ned til Bjødnali og så rundt til Skogen og tilbake til Jærbuskaret og veien til bilen. En rundtur på omtrent en mil.

Det kunne på mange måter passe bra å ta denne turen. Jeg pakket sekken og tok mot parkeringsplassen i Sælandsskogen. Der var det en del andre biler, og det kom en da jeg startet, men eller få folk.

Jeg var – igjen – nesten alene på hele denne runden. Jeg møtte ei jente omtrent øverst i Vindskaret. Hun var på vei nedover etter å ha gått opp samme vei. Det var også få spor av folk oppe ved Bjødnali. Det kan være at dyr i stien holder folk hjemme.

Det var spor av hester nede i skogen, og av kyr både nedover mot Bjødnali og så rundt Engjavatnet. Denne dagen så jeg bare spor, og heldigvis ikke snurten av dyr. De holdt seg nok i høyden for å unngå insektene.

Denne dagen måtte jeg også oppom toppen av Håfjell. Det gir en grei treningsbakke fra bunn til toppen. Jeg får alltid høy puls oppover bakken, og først nedover bakkene mot Moldtjørn roet den seg. Det gir antakelig god trening.

Jeg måtte selvsagt oppom treet ved Bjødnali for å ta et bilde. For meg kjentes det ut som om det gikk ganske sakte i bakkene både oppover mot Håfjell og nedover mot Moldtjørn. Bildene viste at jeg hadde brukt et minutt mindre enn «vanlig» på turen fra bilen til treet ved Bjødnali.

Selv med litt lett regn videre innover mot Skogen – og på vei, er dette en flott del av turen, og jeg blir alltid i godt humør av å se på naturen – selv fra vei. Jeg tok som vanlig noen bilder på denne strekningen.

Tidligere – for noen år siden, var det vanskelig å finne stien fra Skogsånå og opp til traktorveien som går mot stien over til Jærbuskaret. Nå var stien skikkelig oppgått av dyr, og det lett å tråkke feil i alle de dype hullene.

Nede ved Kleiva, var det kommet nye skilter som viser avstander. Det er litt mer enn to kilometer mellom skiltet ved Sjelset og Sælandsskogen. Noe broderen har ment ment lenge. Denne dagen ble det 14.000 skritt på den 10 kilometer lange turen, som tok omtrent to og en halv time.

Til Blåfjellenden med retur samme dag.

En grei tur både frem og tilbake.

Denne uka var det vanskelig å finne to dager med brukbart vær. Mandag – som omtrent den eneste dagen – ville det være opphold og litt sol midt på dagen. Det skulle ikke blåse og det skulle være en nesten grei temperatur.

Tirsdag, var både Yr og Storm enige om at det skulle komme noe regn nesten hele dagen. Nå blir det ikke ofte så mye regn. Deler av dagen ville antakelig være grei, med bra turvær. Men det var vanskelig å si når.

Tidligere gikk jeg ganske ofte frem og tilbake på dagen. Etter som årene har gått, har det blitt færre og færre slike turer, og de er nå en «langtur». Likevel har jeg alt tatt mot til meg og prøvd en slik tur i år. Det har også blitt en tur frem og tilbake på dagen til både Sandvatn og Tomannsbu.

Det kunne passe å teste formen med å ta nok en tur til Blåfjellenden, med retur samme dag. Jeg bestemte meg for å prøve, og var tidlig oppe på morgenen. Alt da handelslaget åpnet på morgenen sto jeg i døra, klar til å handle inn mat for dagen, og morgendagen – for sikkerhets skyld.

Det var skyer og sol da jeg startet fra Høgaleitet i Hunnedalen. Det må ha regnet den natta, for det var vått i stien og i sorpa var det skikkelig sleipt. Jeg gikk forsiktig, og sa – som vanlig – til meg selv, at dette var dagen for å ta det rolig.

Bare et lite stykke innover i heia tok jeg igjen to karer, som også var på vei mot Blåfjellenden. De tok nok noen pauser innover, for de kom til hyttene en god stund etter at jeg var inne. Karene tok inn på den ene hemsen, og antakelig la seg «nedpå» - jeg verken hørte eller så de senere.

Jeg hadde håpet på å få ta frokosten utenfor annekset i sol. Det var sol en liten stund, men det trakk fort over og det ble så pass kaldt at jeg kom meg inn. Jeg håpet selvsagt at det igjen ville bli sol på hjemturen.

Det kom også andre som var på dagstur. To jenter satte seg på terrassen mens jeg holdt meg inne i annekset. Disse gikk jeg antakelig forbi på hjemveien, for de dukket plutselig opp bak meg på vei nedover mot Fossebekken.

Det var ikke stor jeg skulle gjøre denne dagen. Timene på Blåfjellenden ble avsatt til å ta det med ro. Det er greit å ligge på benken med en bok. Likevel var det en jobb som så avgjort burde gjøres denne dagen. Protokollen i hovedhytta var nesen full og jeg måtte finne fram en ny.

Først i firetiden, pakket jeg sekken og gjorde meg klar for turen tilbake til bilen. Jeg syntes det gikk sakt i bakken, oppover mot heia. Det kom en kar i mot, vi pratet litt, før jeg fortsatte – oppover. Likevel viste det seg at jeg hadde brukt omtrent like lang tid som vanlig oppover.

På toppen ble det igjen en stopp for å prate med flere som ville ned til hytta. Det passet i grunnen greit å snakke med folk denne gangen. Det ble ingen skikkelige pauser. Nedover mot Fossebekken kunne jeg kjenne at jeg hadde gått noen timer denne dagen.

Det ble litt vanskelig å plassere beina, det var også noen ganske små steine som jeg snublet over. Typiske tegn på at det har vært en lang tur. Opp den siste bratte kneika mot Oleskaret, måtte jeg hjelpe den ene foten opp for å komme videre. Det gikk ikke like lett som på turen innover.

Nede på flate veien var alt greit. Jeg glemte at det hadde vært mange timer på tur, og syntes dagen hadde vært helt flott. Dagen etter var jeg både støl og stiv. Turen hadde vært på omtrent 27.000 skritt og på omtrent 16 kilometer. Det ble nærmere to og en halv time hver vei.

Ny runde på Høgjæren

En passe lang tur.

Av en eller annen grunn har det blitt litt mindre kjekt å planlegge de litt lengre turene. Kroppen har liksom ikke hengt med, og det blir helst kappe og korte turer. Slik var det denne dagen også. Egentlig burde jeg ha dratt opp til Madland for å ta runden der.

Det var mange gode grunne for ikke å dra oppover. Det er langt å kjøre og det hadde blitt noen turer i det siste – og turen er jo ganske lang. Det kunne igjen, passe best med en kjapp og grei tur. Helst en tur jeg har gått noen ganger, men som det er en stund siden jeg har tatt.

Høgjæren er et greit område å ty til om det er snakk om korte og grei turer. På vinteren blir det en del turer fra Tovdalsveien og ned til Steinkjerringå og tilbake. En mil, eller muligens litt kortere, og omtrent to timer.

Det kunne passe å ta den turen igjen, selv om det ikke var så lenge siden jeg gikk i det området. To timer å tur, uten noen bratte bakker og med en liten pause nede ved statuen, kjentes ut til å være riktig denne dagen.

Selv om det var søndag, var et uvanlig mange biler på parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Jeg kunne også se folk oppe i lia, på vei mot Synesvarden. Det ble til at jeg tok over marka og ikke den vanlige stien.

Heldigvis var dyra ikke å se, og det går nok litt kjappere der enn å følge den merkede løypa. Jeg tok i hvert fall igjen folkene jeg hadde sett, ganske kjapt. Nå var det en familie med noen ganske små unger. Det gikk ikke fort.

Det skulle i følge værmeldingen, være en ganske flott dag. På parkeringsplassen tok jeg på jakken. Det blåste som vanlig ganske kaldt. I lia oppover mot Synesvarden, lurte jeg på om jeg burde stoppe for å hive jakken i sekken. På toppen av Synesvarden var det kaldt i vinden. Jakken ble på hele turen.

Jeg tok igjen et par nedover mot Steinkjerringå. Ikke lenge etter kom det en kar løpende – og for forbi i god fart. Det kom og ei jente i mot – løpende. Hun traff jeg igjen mellom Steinkjerringå og Holmavatn. Det tydet på at hun tok to runder...

Denne gang var det ingen andre nede ved Steinkjerringå. Jeg tok noen bilder og tok fatt på tilbaketuren. Ved stidelet mot Synesvarden og Holmavatn, ble det – også denne gang – til at jeg nesten uten å tenke på det, tok mot Holmavatn, og en litt lengre tur enn opprinnelig tenkt.

I bakkene oppover kjente jeg at det hadde vært mange turer, men det gikk likevel greit. På turene i dette området, har jeg kikket etter blomster. Først var det solblom, så var det gullris og rome. Denne gang var det blåknapp som stå langs stien.

Oppover fra Holmavatn mot Synesvarden, gikk det en del folk. Antakelig syntes de de ikke var helt greit å brøyte seg gjennom dyreflokken som sto i stien mot Steinkjerringå. Det betydde at det var folk som jeg – selvsagt – gjerne måtte forbi. Det gikk fort oppover, og jeg «glemte» at jeg hadde kjent det i låra tidligere.

Jeg kom forbi de fleste, men et par ungdommer hang på og gjorde at jeg også måtte gi litt ekstra i den siste bakken mot toppen. Det var lettere å nedover og tilbake til bilen. Her måtte jeg gå litt forsiktig. Det var en del småstein i veien...

Jeg kom tilbake til bilen, gjennomvåt. Ikke bare hadde jeg gått fort, men temperaturen hadde også steget. Det var 15-16 grader, nesten sommer. Det ble en tur på nesten 17.000 skritt og omtrent 11 kilometer. Denne dagen hadde jeg brukt noe over to og en halv time.

Strandtur i august.

Sol og vind.

Det skulle bli bare en kjapp tur. Egentlig bare for å strekke beina og få litt frisk luft. Det regnet inne i mellom på morgenen og det fristet ikke med en «skikkelig» tur. Etter hvert ble det bedre vær og jeg fikk nok av å sitte inne.

Det kjappeste ville være å ta ned til Borestranden og gå sørover. Stranden er ikke mer enn noen få kilometer fra huset, og det pleier å være mindre regn helt ute i kanten av Nordsjøen enn bare noen få kilometer lengre inne i landet. 

Det er et greit terreng å gå i. Innenfor strandsonene er det flatt og med et tynt lag av planter som holder sanden sammen. Det er omtrent som å gå på nyklippet plen. Siden det heller ikke er bakker. Så går det fort.

Etter et par kilometer sørover, går stien over eng, hvor det er dyr. Ganske mange dyr, og som er ganske nysgjerrige. Å få en flokk med ungdyr i hælene er ikke helt greit. Jeg fikk se hvor langt jeg kunne komme – før dyra ble for påtrengende.

I starten kjentes det ut som om det skulle bli en kort tur. Det gikk ikke lett, og beina kjentes tunge ut. Etter et par kilometer der jeg tar litt inn i landet, ble alt så meget bedre. Det vil si jeg glemte å kjenne etter og det ble tur – som vanlig.

På første marka jeg kom til sto dyra litt oppe i siden – over stien. Jeg kom greit forbi og fortsatte mot Reve havn – omtrent 5 kilometer fra Bore. På neste utmark kom jeg nesten til ende, før jeg så dyr i stien, og dyra gikk foran meg videre sørover.

De ville antakelig gå foran meg helt bort til gjerdeklyveren, og stå på samme plass om jeg kom tilbake. Det var enkelt å snu. Bortsett fra at de andre dyra nå sto omtrent i stien. Jeg kom forbi, men det diltet en flokk unge dyr i hælene til grinda.

Nå var planen bare en kjapp tur, men siden jeg var så pass godt i gang, gikk jeg stranden hele veien ned til Figgen og så tilbake mot bilen. Borestranden fra sør til nord, er på omtrent 3 kilometer. Det går egentlig fort å komme nord til elva.

Det er likevel uendelig langt å se «målet» 3 kilometer lengre framme – og litt kjedelig. Jeg blir like overrasket hver gang over hvor kort tid jeg bruker på det stykket. Det virker lenge. Tilbake til bilen går på vei. Ikke mye bedre enn å gå på stranden.

Selv med å gå hele stranden fra ende til ende gjorde ikke turen lengre enn litt over ti kilometer. Det ble 13.500 skritt, og jeg brukte litt over to timer.

Til Resasteinen, om Midtskaret til Skaret og Dalsnuten.

En kjapp og grei tur med flotte partier.

Etter to i grunnen korte dager frem og tilbake til Blåfjellenden, skulle jeg jo være klar for en litt lengre tur. Det var ikke slik jeg følte det på morgenen. Jeg var stiv og støl, og det kjentes ikke ut som om det hadde vært lette dager..

Lytt til kroppen, er et godt råd. Det ville ikke bli noen langtur denne dagen, men hvor skulle jeg da legge turen. En kjapp og grei tur fra Gramstad, er å gå mot Fjogstadnuten, så over til Resasteinen og Skjørestadfjellet, rundt til Midtskaret og ned til Skaret og så over Dalsnuten tilbake til bilen.

Det er mulig å korte ned turen ved å ta direkte til Skaret fra Skjørestadfjellet, eller hoppe helt over turen oppom Dalsnuten. Det ville jo også være mulig å utvide turen ved å ta mot Øvre Eikenuten etter besøket på Dalsnuten.

Det var mange biler på parkeringsplassen. Mesteparten tror jeg var turister, både fra Norge og utlandet. Det var i hvert fall ikke mange med «rett» dialekt av de norske. Alle – omtrent – ville til Dalsnuten.

Jeg tok oppover veien mot Fjogstadnuten. Uten å se andre, men det kom noen sykler nedover i minst 60 km/t – i 30 sonen. Uten om en familie som plukket bær. Traff jeg ingen andre over Rindane mot Svartholsleitet. Jeg var helt alene på tur, men kunne se masse folk på toppen Av Dalsnuten.

Yr hadde ikke nevnt regn, men det for ganske svarte skyer over himmelen. Det hadde nok regnet litt tidligere, for bakken var våt, men det var likevel hardt i sorpa. Det var egentlig ganske bra forhold, og jeg håpet å unngå nedbør.

På vei opp over mot Resasteinen fra Sørdalsleitet, traff jeg et par som også gikk oppover. De var de eneste jeg møtte på hele turen – før i trappene oppover mot Dalsnuten. Selv i det mest populære turområdet i Sandnes er det mulig å gå alene.

Jeg hadde ikke helt bestemt meg for om jeg skulle ta over småtoppene og bort til Midtskaret. Jeg gikk likevel den stien og la opp noen nødlinger på veien. Den «lille» omveien tar omtrent 20 minutter til jeg igjen går stien nedover mot Skaret.

Det ble igjen en tur over Kyrkerindå og den umerkede stien over til den merkede stien mellom Dale og Dalsnuten. I trappene på nordsiden av Dalsnuten var det mye folk. Enda flere gikk trappene og stien på sørsiden, og på toppen var det trengsel.

Jeg kikket å været og valgte å ikke gå over mot Øvre Eikenuten, men ta direkte mot trappen på nordsiden og Revholstjørn og veien tilbake til bilen. I bilen på vei nedover mot Sandnes regnet det. Jeg hadde antakelig fått regn på meg om jeg hadde gått til Øvre Eikenuten.

Turen denne dagen ble på 14.000 skritt og på litt mindre enn 10 kilometer. Det tok meg litt over to og en halv time. En ganske grei og kjapp tur, men med noen flotte partier. Det er både skogsti,myr og litt hei- og mye sau.

Til Blåfjellenden sent i juli.

Yr og Storm meldte regn - det ble ikke en dråpe på turen.

Det var faktisk mer enn en uke siden sist jeg var på Blåfjellenden. Først var det en tur til Nilsebu, som kom i veien, og så var det noen dager med dårlig vær. Som pensjonist har jeg tid til å vente på bedre vær.

Det tok tid, og jeg måtte finne to dager med «brukbart» vær. Mandag skulle det blåse – stikker og strå. Tirsdag og onsdag ville det være nedbør nesten hele dagen, både i følge YR og Storm. Det skulle likevel bare være noen få millimeter midt på dagen.

Jeg pakket sekken for regn. To plastposer inne i hverandre, og den «tunge» jakken – Norrøna recon. Det utstyret holder meg i hvert fall tørr fra regnet en stund.– svette derimot. Problemet er vekten, og når klær og sko i tillegg blir våte, så veier det ganske mye.

På parkeringsplassen var det sol inne i mellom skyene. Det var i tillegg ganske tørt i bakken. Det hadde regnet tidligere, men bakken var ikke blitt gjennomvåt. Det ble en lett tur innover mot Blåfjellenden.

Det var andre folk på tur i heia. Jeg hadde startet så pass tidlig hjemmefra at de som ville inn til hytta ikke hadde kommet i gang. Folk som jeg traff var på dagstur, men jeg traff også noen som kom fra hytta.

Jeg brukte som vanlig nok så nøyaktig en time opp til der jeg mener det er en tredjedel innover. Det første stykket går mye oppover, og videre innover heia går det normalt fortere. Jeg regner en time og 15 minutter til Saftbekken – som er halvveis.

Det går ikke like fort som tidligere. Da gikk det en time til Saftbekken, og jeg var som regel nede ved hytta etter omtrent to timer – eller litt under. Nå blir det to timer og 15 minutter, om jeg går fort. Jeg kommer i hvert fall fram.

Det var så vidt greit å sitte utenfor annekset og spise lunch da jeg kom ned. Temperaturen var grei, men sol hadde gjemt seg bak skyene og det blåste opp over dalen. Støvsuger og aggregat ble funnet fram, og jeg jobbet noen timer.

Det kom andre denne dagen. Det ble langt fra folk på alle rommene, men egentlig ganske mange til å være en natt midt i uka. Dagen etter fikk jeg avsluttet det jeg startet på og til og med lest ut boka jeg holdt på med, før jeg begynte å tenke på tilbaketuren.

Innover hadde jeg hatt bedre vær enn det Yr hadde meldt. For onsdagen mente både yr og Storm det ville komme lett regn store deler av dagen. På formiddagen kom sola gjennom, men da jeg pakket sekken var det overskyet, og det så ut som om det kunne komme nedbør.

Oppover bakken var jeg glad for å ha startet i bare ullblusen. Det ble varmt, bakken lå i le av vinden. Jeg kunne fortsetter over heia mot vinden, uten å ta på jakken, selv om blusen var gjennomvåt – av svette.

Regnet på ettermiddagen dagen før og om natta, hadde gjort bakken med sleip og jeg gikk nok litt mer forsiktig enn innover. Det tok i hvert fall lengre tid enn vanlig å nå Saftbekken. Fra Saftbekken og videre er det et par små kneiker, men stor sett nedoverbakke. Som jeg hadde gått opp dagen før.

Det ble betydelig varmere etter som jeg nærmet meg Hunnedalen. På parkeringsplassen vist termometeret 17 grader – nesten skikkelig sommer. Turen både inn og ut er på omtrent 13.000 skritt, og jeg regner med å bruke litt under to og en halv time begge veier.