Fjogstadnuten, Resasteinen, Skjørestadfjellet og Skaret.

Sammen med Einar.

Det er kjekt med følge på tur. Denne dagen ville Einar hjerne være med, og spurte hvor jeg hadde tenkt meg. Vi ville bli to gamle gubber på tur. Det kunne passe med en litt kortere tur enn hva jeg egentlig hadde tenkt.

Planen var å gå over Fjogstadnuten og så over til Resasteinen og ned til Skaret, opp til Dalsnuten og gjerne ta med Øvre Eikenutren til slutt. Bare for å gjøre det til en tur over fire topper. Med Einar på laget, ville det muligens passe med en kortere variant.

Jeg foreslo å ta over Fjogstadnuten og så bort til Resasteien og over Skjørestadfjellet ned til Skaret. Videre direkte mot Gramstad. Det ville antakelig bli en tur på 7-8 kilometer, men med noen bakker. Det går oppover til Fjogstadnuten og både bratt og langt til Resasteinen.

Jeg lurte litt på hvor mye is det ville være igjen. Forrige gang – for ikke så lenge siden – var stien nedover mot Skaret dekket av is. Det gikk greit å komme fram men, jeg måtte ut i marka og kunne ikke følge stien helt.

Vi startet litt tidligere enn vanlig, og rundt 11 var vi i gang oppover bakken mot stien til Fjogstadnuten. Det var meldt ganske bra vær, men bakken var bløt, og selv om det var snakk om sol, så var det overskyet på morgenen.

Det var omtrent ikke is igjen, men det var til gjengjeld mye sleip sorpe. Vi – i hvert all jeg – gikk forsiktig nedover bakkene fra Svarthålsleitet mot Sørdalsleitet. I myra var det vann, men ganglemmene gjorde at vi kom greit over til Sørdalsleitet.

Bakken oppover mot Resasteinen har aldri vært lett. Den er både bratt og for meg, også litt skummel. Einar, som er noen år eldre en meg, tok det litt roligere oppover, og det passet godt med en pause i le av Resasteinen da vi kom opp.

Det gikk lettere oppover bakkene mot Skjørestadfjellet etter pausen. Vi kom opp til flyvraket og gikk raskt videre nedover bakkene mot Skaret. Nesten all isen som lå sist jeg gikk her, var nå vekk, selv om det fortsatt lå noen floere langs stien.

Nede ved Skaret satt det to damer som også var på tur. Planen var å ta en liten kopp te, men Einar mente vi bare fikk fortsette tilbake mot Sørdalsleitet.. Det ble noen meter på samme sti som vi var kommet, men over myra tok vi stien til høyre, mot Revholstjørn.

Stien følger den nye veien et stykke, og det er først helt ute ved utsiktspunktet at stien igjen tar av fra den flotte veien. Ned bakken over Svarthålsmyra og opp mot skaret under Kjyrkerindå, husker jeg som kort, men det tar litt tid.

Siden det ikke ville bli noen tur opp om Dalsnuten tok det ikke lang tid før vi igjen sto ved bilen. Det hadde vært en to timers tur denne dagen. Været ble bra ut på dagen, og vi hadde fått en flott tur sammen. Klokka til Einar viste at vi hadde gått mellom 7 og 8 kilometer.

Tur fra Bore til Reve havn med broderen.

En flott vårdag.

Vanligvis blir det en tur i uka sammen med broderen. Den siste tiden, har broderen hatt problemer med hoftesmerter etter tur, og har redusert aktiviteten. Det har blitt færre og kortere turer. For min del har det blitt mange og litt lange turer.

Det var en stund siden vi hadde gått tur. Broderen tenkte på en tur i Njåskogen, og jeg foreslo en tur på Høgjæren. Vi ble enige om å ta en tur i sjøkanten. Den vanlige turen vi går sammen langs sjøen, er fra Sele til Hellestø.

Det er en kort og grei tur, på omtrent 7-8 kilometer, og som bare tar en og en halv time. For kort til å bli med i loggen. Turen fra Bore til Reve havn, er – med et nødskrik - lang nok. Den er på mellom 9 og 10 kilometer og tar nok så nøyaktig to timer.

Broderen ville komme opp til meg og ville så kjøre de få kilometerne ned til Bore stranden. Det var andre som også ville på tur denne dagen. Det er ikke så ofte- utenom de få flotte sommerdagene i året , at det er så mange biler på den parkeringsplassen.

Været var selvsagt virkelig bra. Det var lite vind, og sol, og i tillegg var det godt over null grader. Det ville, i følge væremeldingen, og så bli varmere ut over dagen. Det så ut til å bli en flott vårdag da vi startet sørover fra Bore.

Det var tørt i bakken, ikke antydning til is eller snø på flatene bortover mot Fuglingene. Sola sto rett i mot, og det var bare så vidt litt vind. Det minnet om vår. Alt gresset var imidlertid vissent, og det var lite grønt å se på bakken. I hagen hjemme er det likevel snøklokker.

Broderen var langt fra sikker på om han ville gå til havna. I det flotte været, og mens vi pratet om forskjellige ting, tror jeg han egentlig «glemt» hvor langt det er, og bare var på tur. Litt som i gamle dager. Det var kjekt å være på tur.

Et stykke mot sør fikk vi tre damer foran oss. Vi holdt omtrent samme fart, og det tok ikke lang tid før vi var ved havna. Der fant vi stolene i båthuset og satte oss. Det ble pause denne dagen. Vi har stoppet her noen ganger etter hvert, og det er liksom blitt et lite «høydepunkt» på disse turene.

Denne dagen var det mange som surfet. Rett utenfor havna var det en hel gjeng, og da vi vandret nordover, kunne vi se flere ute i bølgene. Vi fikk trekken bakfra, og det ble litt varmere ut over dagen.

Om det var pausen eller vinden bakfra som gjorde utslaget, vet jeg ikke, men nordover gikk det en del fortere enn på veien sørover. Broderen hadde ikke problemer med å henge med og det ble en grei tur tilbake.

Alt i alt ble det en kjapp tur denne dagen. Vi kom til bilen ikke mye etter to timer. Broderen burde i grunnen være godt fornøyd. Han fikk en lengre tur enn på lenge, og holdt god fat inn til bilen.

4 topper fra Gramstad - sent i februar.

En grei fjelltur midt i Sandnes.

Det var mer enn en måned siden sist jeg gikk fra Gramstad og over fire topper. Det er ikke mange ganger vinteren har vært like lang som i 2026. Helt fra starten av januar, og omtrent til nå har det vært kuldegrader, i hvert fall om nettene.

Det har ikke kommet mye nedbør, men isfloene har vokst, og gjort det vanskelig å komme fram enkelte plasser. Jeg har ikke utfordret meg selv med å gå de fire toppene, men jeg kan godt tenke meg at det har vært folk på toppene nesten hver dag i hele vinter.

Turen med fire topper fra Gramstad, har blitt en fast tur, spesielt om vinteren. Den er litt kortere, og «enklere» enn turen rundt Lifjellet, som var den gamle vinterturen. Før det, var det til topps på Bynuten som var den faste turen. Alle turene tok – til å begynne med – omtrent to og en halv time.

I dag vil turen til Bynuten ta nærmere fire timer, og turen rundt Lifjellet omtrent tre timer, men fortsatt tar «4 topper fra Gramstad» to og en halv time – så lenge det varer. I løpet av bare noen få år – 20-30 eller deromkring – endrer ting seg.

Nå var planen å dra til Gramstad, og heldigvis kom jeg på at Havnegata i Sandnes var sperret. Det ble noen kilometer og noen minutter lengre tur rundt Hana for å komme fram til Gramstad. 3 minutter er selvsagt viktig...

Det var ikke mange bilene på parkeringsplassen. Antakelig var det en del som ikke fant fram. Jeg satset på den vanlige veien oppover mot Bjørndalsmyra. Det lå som forventet en stor isfloe i ura oppover. Det var helt enkelt å gå forbi, og jeg kom til myra i grei form.

Værmeldingen var ganske god for denne dagen. Det skulle komme regn, men først ganske sent på dagen. Det var ikke snakk om vind, og det var mulighet for litt sol. Jeg fikk en tur i overskyet vær og så bare enkelte solflekker.

Myra innover var virkelig våt. Det var ikke frost i bakken, men antakelig tele i jorda litt lengre ned, som gjorde at ikke mye av vannet rant vekk. Det ble vassing innover denne dagen. Selvsagt var det ingen andre å se.

Selv oppe ved Mattirudlå og over Kulheia var det tomt for folk. Først da jeg kom ned fra toppen av Bjørndalsfjellet kom det folk i mot. Det virket som om mange startet sent denne dagen. Det kom i hvert fall familier i mot da jeg gikk over Fjogstadnuten og bortover Rindane mot Dalsnuten.

Jeg måtte selvsagt oppom Dalsnuten. Trappene oppover på nordsiden er dryge. Det er lettere å holde en rimelig fart på sørsiden. Denne dagen var det andre på tur. På toppen var det en god del folk.

På vei tilbake og ned igjennom trappen på nordsiden, gikk jeg på kjent folk. Kjell med følge var på vei oppover. De hadde også vært i Puerto Rico og gått en god del turer. Vi hadde litt å prate om. Det ble en hyggelig stopp – midt i trappa.

Tilbake ved bilen kunne jeg se at det hadde tatt litt lengre tid enn vanlig. Antakelig på grunn av stoppen underveis. Det hadde gått helt som vanlig fra parkeringsplassen til toppen av Bjørndalsfjellet.

Det ble nesten tre timer denne gangen, og det var kjekt med mer bakker. Nå håper jeg våren snart kommer. 

Varmegrader men fortsatt is på den vanlige rundturen til Håfjell, Bjødnali og rundt Engjavatnet.

En kjekk tur.

Etter noen dager med bra temperatur, hele 7 grader midt på dagen, og litt regn, og en tur i strandsonen med mange og store is-svuller, lurte jeg på hvor mye is det ville være litt inne i landet. Det ville fortsatt være noe. Is smelter sent.

Jeg tenkte på en tur fra Sælandsskogen. For en stund siden, før turen til Grand Canaria, så gikk Einar og jeg først opp bakken fra Sjelset opp til Skogen og Bjødnali før vi gikk ned Urdådalen. Det var noe is, men vi kom greit fram.

Det kunne passe å gå samme turen, men muligens ned til Sjelset i stede for Urdådalen på tilbakeveien. Den turen burde værer helt grei å gjennomfør, og muligens ville det igjen være mulig å ta ned Urdådalen.

Værmeldingen for dagen var opphold for det meste, men overskyet. Problemet var vinden, som ville være 10 m/sek med opp til 17-18 m/sek i kastene. Det var en god grunn til å velge Sælandsskogen rundturen. Vinden ville bare ta over skarene.

Det var lett yr på bilruta på vei mot Sælandsskogen. Da jeg parkerte var det opphold. Det var ikke antydning til is inne i skogen, og jeg satset på å gå mot Sjelset. Ved stien opp mot Håfjell og Vindskaret så jeg spor oppover, og tenkte jeg fikk sjekke forholdene.

Det var en isfloeved den første lille bekken, men greit å komme forbi. Litt lengre opp lå den vanlige isfloen, men her hadde det gått så pass med folk at det var sti rundt. Det virket som om det ville være helt greit å gå opp til Stølsletta og videre.

Det var litt is oppover, men helt greit å komme forbi. Det ble til og med en tur til toppen av Håfjell, selv om det blåste ganske bra både i Vindskaret og oppover mot toppen. Vinden var nok sterkere enn 10 m/sek, men laget ikke problemer.

Nedover mot Moldtjørnet var det stor mengder is, men også her var det stort sett laget ny sti rundt. Myrene innover mot Bjødnali var frosset og det var greit å komme opp til garden. Oppe ved garden fikk jeg tatt det vanlige bildet av treet.

Det hadde gått greit til Bjødnali, og jeg jeg mente det også ville være greit å gå rundt Engjavatnet. Skogsånå kunne fortatt være dekket av is, men det ville antakelig være greit å komme over. Bekken var lav og steinen bare og greie å gå på.

Oppe i Jærbuskaret blåste det friskt, men vinden kom bakfra og bare skjøv meg nedover bakken mot Sjelset. Nede på skogsveien mot parkeringsplassen, var det masse spor. Det var mange andre enn meg på tur denne dagen, men jeg hadde ikke truffet noen.

Det ble en helt vanlig tur rundt Bjødnali og Engjavatnet, selv om jeg i utgangspunktet trodde det vill være for mye is til den turen. I tillegg hadde det gått i omtrent normal fart. Til treet, brukte jeg bare litt over en time, og totalt ble det nok så nøyaktig to og en halv time. Jeg var godt fornøyd med dagens tur.

Bore til Reve havn - fortsatt vinter.

Det ble en strandtur.

Da vi reiste nedover til Gran Canaria, var jeg sikker på at været ville ha endret seg til vi kom hjem. Det ville tross alt gå 15 dager. Det var så vidt frost som møtte oss på flyplassen da vi landet sent på kvelden. Det glitret på veien og strøbilen var ute.

Dagen etter ble det ikke tur, selv om det var søndag, og været ikke så aller verst. Det var heller mange turer i Puerto Rico som gjorde utslaget. Det passet med en hviledag etter en lang – og kjedelig – flyreise.

Mandag var værmeldingen ikke helt på topp, men det ville bare være litt regn og vinden ville bli svært moderat. Det lå fortsatt is og snø langs veien, og jeg regnet med det ville være store is-floer i alle stiene inne i landet.

Det ville selvsagt går greit å komme på tur for eksempel i Sælandsskogen, men det passet på mange måter bedre med en flat og kort tur – på stranden. Det var tross alt en stund siden jeg hadde vært på en sandstrand.

Jeg bestemte meg for å ta den korte og kjappe turen fra Bore til Sele havn, og tilbake. En tur helt uten bakker og utfordringer. Flat omtrent som et stugulv for det meste, men ikke sandstrand mer enn et lite stykke.

Bekledningen for turen var svært annerledes enn det jeg hadde brukt på turen i Puerto Rico. Der gikk jeg med minst mulig, og i hvert fall ikke med fjellsko. Hjemme ble det både lang under, mellomlags fleece og vinterlue. Selvsagt også vanter.

Temperaturen var bare 2-3 grader da jeg kom til parkeringsplassen ved Bore stranden. Det trakk fra sør og jeg ville få motvind sørover og medvind på hjemturen. Når var det heldigvis ikke snakk om mye vind, men selv en liten trekk kjennes kald ut i mot.

Det gikk trått den første kilometeren. Det var langt fra samme farten som i syden. Skoa var mye tyngre, beina kjentes stive og støle, og sekken veide mye mer enn den lette pakningen jeg brukte på turene nede på Gran Canaria.

Til å begynne med, var jeg ikke engang sikker på om det ble en tur hele veien til Reve havn. Det er ikke mer en litt under 5 kilometer, og uten bakker, men den dagen virket det ganske langt – til å begynne med.

Etter som jeg kom lengre og lengre sørover, ble det, som mange ganger før, til at jeg satte meg nye mål. Nesten framme kom det noen partier med mye is i stien. Jeg måtte ut på stranden for å komme forbi. På dette strekket er det ikke sandstrand men grus og stein.

Selv med noen hindringer, kom jeg selvsagt til Reve hav, og fikk satt meg ned i stolen som står i båthuset. Ikke lenge, for ute i vest var det mørke skyer, regnet komme som regel fra vest. Bortsett fra at denne dagen trakk det fra sørøst.

Jeg fikk noen dråper på med, men det var også solglimt. Det gikk bedre på tilbaketuren og det ble en tur som mange andre. Jeg glemte å kjenne etter de plassene som gjorde vondt, og det gikk lettere å holde farten opp.

Også denne gangen gikk jeg forbi stolpen som viser hvor stien tar av fra gjordet, og måtte gå noen meter tilbake. Det ble en tur med mye sorpe. Det viste tydelig på buksa, som var skitten til langt opp på lårene.

Neste 10 kilometer på to timer denne dagen. Men ikke mer enn 13.000 skritt.

Siste turen i denne omgang - med Edvin til Hjermands plass.

En virkelig flott tur.

Det har blitt noen flotte turer i løpet av de dagene vi har vært på Gran Canaria. Nå var det kun en dag for tur igjen. Det var ikke helt lett å finne en tur som passet som avslutning. Denne gang fikk jeg god hjelp av Edvin.

Han mente at det ville passe å ta turen til Hjermand plass. En skikkelig langtur. Først helt inn til dusjen så nedover mot selve plassen og så dalsiden ut og så stien til Eivinds plass og ned. Vi var litt usikre på hvor lang tid turen ville ta, men mente det ville bli omtrent fem timer.

For min del hadde denne turen stått på programmet, uten at jeg egentlig så syn på å gå alene. Det er ikke mange som går om Hjermands plass, og det kunne lett bli en ensom tur. Fornuften sier at det passer med følge på slike turer.

Jeg må også innrømme at beina kjentes litt støle og stive, og det er noen små blemmer på føttene. Jeg var ikke sikker på om det ville være så lurt med en langtur som avslutning. Edvin var ikke i tvil. Dette var en tur han ønsket, men ikke alene.

Jeg lot meg overtale til å bli med. Vi fant ut at det kunne passe å starte tidlig denne dagen, og alt halv ti var vi igang. Jeg opp den bratte bakken. Sigbjørn og Edvin tok den lange bakken, og vi ville treffes på toppen.

Sigbjørn ville ikke på langtur, men tok følge med oss innover til Norskeplassen. Edvin og jeg gikk mot Sukkertoppen i bra tempo, og fortsatte videre innover. Der stien tar av mot Eivinds plass og stikkveien mot «Våres Plass» måtte vi ta en avgjørelse.

Skulle vi gå stien nesten om «Våres plass» eller ta veien opp mot karpedammen. Det går fortere og lettere på vei, men det mye mer kjedelig. Det ble den kjedelige veien opp til avstikkeren mot Karpedammen. Der går det også en slags vei videre oppover, som ikke tar fullt så lange svinger ut og inn.

Vi fulgte denne «veien» opp til stien mot Dusjen, og havnet omsider ved Dusjen. Der satt det en kar som hadde kommet opp fra Hjermands plass. Det kom til og med nok en kar i mot oss da vi vandret nedover fra Hjermands plass.

Den første bakken ned fra veien, rett under Dusjen, var ikke lett å gå. Her hadde regnet vasket ut store deler av stien. Fra bunn av bakken var det bra sti som følger en en gammel opparbeidet Camino. Opp og ned og over kanter og langs bratte sider – med fjell på den ene siden og stup på den andre.

Vi har gått denne turen noen ganger, men det var første gang det var skikkelig med grønne busker og blomster. Lavendelen sto i blomst. Det var til og med gress, som nesten dekket stien enkelt plasser. Det ble en skikkelig flott opplevelse denne gang.

Vi nådde Hjermands Plass, og fikk tatt det vanlige bildet av tigeren uten for bygget under selve plassen Som vanlig var det pause på plassen. Det var nå satt opp noen staker som viser stien videre det første stykket.

Det har nok hendt at folk ikke helt har funne stien videre, men den går sørover på flaten, og er godt merket videre. Enkelte plasser er det lagt stein på siden og det minner litt om «vei». Det er lett å gå dette stykket, men stien kommer etter en stund til bakken ned mot juvet.

Den er lang, bratt og med løs grus, Vi kom oss greit ned til bunnen. Vi glemte å se etter tauet som også kan brukes for å komme opp på andre siden. Vi går litt nedover elveleiet og så opp på stien, som følger dalen utover.

Denne gangen var det frodig nede i juvet. Det var fortsatt litt vann å se, og det var langt fra så tørt som det pleier å være. Det ble en flott opplevelse opp til stien mot Eivinds plass. Som også denne gangen «hoppet» lengre fram etter som vi kom nærmere og nærmere.

På Eivinds plass var vi nesten hjemme. Det gjensto bakken opp til Sukkertoppen og så ned til Norskeplassen. Hvor det heller ikke denne gangen ble noen pause. Det ble Dalen tilbake. Vi ble enige om at den ekstra kilometeren i stede for å ta rett ned brattebakken, var verdt å ta med.

Det hadde vært en lang tur. Vi hadde gått 18-19 kilometer og brukt nesten fem timer. Edvin mente vi hadde tatt omtrent 1000 høydemeter med alle bakkene opp og ned.

Med Edvin og Sigbjørn om Glassberget til Arguineguin.

Det ble en tur på lite brukte stier.

Denne dagen var det noen forslag til hvor vi skulle gå, og hvor mange som ville være med. Jentene ble ettervert enige om å ta til Arguineguin, og møte oss gutta enten på kirka eller ved Norskeklubben.

For oss andre, ble det ikke tatt noen endelig beslutning før på vei innover mot Norskeplassen. Da kom Edvin med forslag om å ta ned til «Glassberget» og Arguineguin. Rekesmørbrød på Norskeklubben sto da på programmet.

Det var fortsatt litt Calima i lufta. Ellers var det sol og litt vind. På morgenen hadde det vært kaldt med bare 13 grader, og det ble bare langsomt varmer. Det ble meldt om 20 grader ut på dagen, men i vinden rett over klokka ti, på vei innover, var det greit å beholde blusen på.

Det var ikke direkte folksomt på Norskeplassen da vi kom inn. Vi tok oss tid til en liten pause før vi fortsatte mot Lavendelstien og videre. For å komme til Lavendelstien fra Norskeplassen, så er det å ta bakken ned rett etter porten.

Lavendeldalen ender ut på grusvei som går videre ut mot noen topper og en sti til Patalavaka. Vi skulle videre mot sør og tok ned en stikkvei mot en pumpestasjon nedenunder veien. Fra der er det bare å følge stien videre til veien mot korset over Arguineguin.

«Bare» å følge, er litt enkelt, for stien synger seg i sving etter sving bortover. Det er lite oversikt, og stien er ganske smal. Vi traff selvsagt et helt følge, og måtte finne en plass der de kunne passere. Det kom selvsagt andre også, men på veien sto en annet følge og ventet til stien ble klar.

Stien mot «Glassberget» tar av fra veien mellom Geitefarmen og Korset over Arguineguin ved en liten innegjerdet farm. Stien går til venstre (nedover) og langs gjerdet til farmen, omtrent som miljøstien.

Denne stien er ikke så godt vedlikehold som miljøstien, og den er smalere og litt med på kanten av stupet – dalen under og motorveien. Er stien kommer ut på ryggen ligger det mengder av knuste flasker. I hauger og lass – derfor navnet «Glassberget».

Det er til og med lagt ut gangsteiner over all glasset. Videre går stien ganske bratt nedover og mot den samme åpne plassen som hvor Miljøstien ender ut, bare på motsatte side. Det siste stykket nedover går på noe løs grus, og vi brukte tid på å komme ned.

Det er fortsatt et stykke å gå fra der stien kommer ned til Arguineguin og inn til Norskeklubben. Vi kom oss greit inn, og traff jenten som alt hadde spist smørbrød. Rekesmørbrød og noe drikke var helt på sin plass denne dagen.

Nå var vi jo et stykke fra Natural Park, og noen valgte drosje, mens Edvin, Anne Margrete og jeg tok beina fatt og gikk promenaden videre mot Sjømanskirka, Anfi, og tilslutt Balitobakken. Som også denne dagen var både lang og varm.

Fra Natural Park, opp den bratte bakken, om Norskeplassen og ned «Glassberget» til Arguineguin er det omtrent 10 kilometer. Vi brukte godt over to timer på turen – med noen små stopp. Videre langs sjøen tilbake til hotellet, er det ytterligere omtrent 5 kilometer. Jeg endte i hver fall opp med 22 000 skritt å turen.