Helikoptertur til Blåfjellenden – og Sandvatn.

En tur uten ski eller truger.

Det har denne vinteren ikke vært mulig å komme inn til Blåfjellenden med snøscooter. For lite snø, og nå er bekker og elver åpne. Det lager selvsagt litt problemer. Det vil ikke bli komler på skjærtorsdag for eksempel.

Det har også vært vanskelig å få inn nye sengklær, og siden vi, - det vil si Bestyrerinnen og jeg, ikke bruker ski, så har det ikke blitt til at vi har fått tatt av det skitne sengetøyet. Det blir forhåpentlig anledning til å gjøre denne jobben litt ut i mai.

Det er alltid litt som må gjøres i forkant av en slik tur. Heldigvis har jeg etterhvert funnet ut hva jeg bør få inn, slik at sommersesongen blir trivelig. Det betyr noen flasker pepsi. (Jeg lurer på om de vil stå, når jeg kommer inn senere.)

Helikopter inn, betyr stress. Først med å få ting inn i helikopteret, og når vi etter 3-4 minutter lander, så gjelder det å få varene ut så kjapt som mulig. Denne gang hjalp heldigvis flygerne med jobbingen. Det gikk greit.

Det ble ikke lange stoppen på Blåfjellenden. Sengetøy og annet ble stablet inn i skuten på hovedhytta, og jeg fikk så vidt tid til å titte inn i hytta, og en liten tur ned i uthuset. Jeg liker ikke å ha bensin stående i hyttene. Det passer best å ha den i uthuset.

For bare en kort stund siden, var et bart nede ved Blåfjellenden. Det var snø oppe i høyden, men nede ved hytta var det nesten helt bart. Da vi kom inn, var det omtrent 20-30 cm tung nysnø. Det var ikke lett å fote seg.

På turen over heia, både fra Hunnedalen og inn til Blåfjellenden, og et stykke inn Blåstøldalen og over til Sandvatn var det helt hvitt. Det var vanskelig å se hvor mye snø det egentlig var, men det virket som det var godt skiføre.

På Sandvatn ble det igjen litt jobbing, men også tid til å snakke med folk på dagstur. Det kom folk både fra hyttebyen i Hunnedalen – over Øyarvatnet, og fra Lortabu. Ingen hadde problemer med å komme fram. Det var nok snø, og alle hadde gått tvers over vannene innover.

På vei innover mot Blåfjellenden, så jeg en person som sto og kikket ned i dalen mot hyttene. Eller så det ikke ut som om det hadde vært folk den natta. På Sandvatn var jeg også alene – en stund. Etter hvert kom det ganske mye folk, på dagstur.

Det er alltid kjekt å treffe folk i heia. Det var et par år siden jeg hadde vært på Blåfjellenden i påsken og ønsket velkommen til dagsturister. Jeg savnet egentlig den jobben litt.

Det tar tid å gå fra Sandvatn til Høgaleitet i Hunnedalen. Med helikopter tok det ikke mange minuttene. Jeg fikk så vidt anledning til å se meg om der vi for over heia. 

Bore til Reve havn i sol.

En flott og flat tur.

Det er lenge siden jeg ble klar over at værmeldingen ikke helt er til å stole på. Det har noen ganger medført noen kalde og våte opplevelser, og gjør at jeg «sikrer» meg ved å ha med ekstra tøy, selv om det veier litt.

Eller på dagstur, starte med mer klør på kroppen enn strengt tatt nødvendig. Det var meldt vind, regn - stor sett hele dagen, men med noen solglimt inne i mellom regnbygene. Jeg kledde meg for regn. Det virket fornuftig denne gangen.

Mens jeg hold på å gjøre meg klar til å ta ut, fikk jeg noen telefoner. Som selvsagt tar tid. Planen er å dra til Blåfjellenden neste dag – i helikopter, for å få inn en del utstyr og greier. Det har i år ikke vært scooterføre, og nå må tingene inn med helikopter.

Jeg fikk litt uventet noen små «oppgaver» med koordinere dette. Det er påskeferie og andre var ikke tilgjengelige. Slike ting tar tid, og klokka var godt over elleve da jeg endelig kunne sette meg i bilen.

Det hadde ikke vært helt greit å bestemme hvor jeg skulle ta på tur. Med regn og vind passet det best med en tur i skog, som ut fra Sælandsskogen. Det ville lett bli en litt lengre tur enn hva jeg synes ville passe denne dagen.

Det hender ofte at det er tørrere helt ute i sjøkanten, og en tur fra Bore til Reve havn, er så vidt innenfor for å bli med i loggen. Etter fem dager med tur, kunne det passe med en svært enkel og kjapp tur denne dagen.

Nede på Bore startet jeg med jakken igjen til godt oppe i halsen. Det blåste, men bare så vidt, Litt etter tittet sola fram, og det ble en tur i sol omtrent helt til jeg kom tilbake til bilen. Regnet det var snakk om, så jeg ikke noe til.

et var også overraskende tørt i bakken. Hjemme hadde det regnet ganske bra de siste dagene. Helt i sjøkanten var det nesten tørt. Selvsagt var det sorpe her også, og et lite øyeblikk jeg ikke helt hadde kontrollen, fikk jeg en utgliding.

Hva jeg trodde ville bli en tur i regn og vind, ble en grei, rimelig flott tur sørover mot Reve havn. For å få litt lengde på turen, gikk jeg videre et stykke. Det merkelige var at antall skritt var litt forskjellig fra turen sørover til nordover.

Den siste tiden har jeg som oftest truffet andre når jeg går denne turen. Nå er det alltid folk mellom Fuglingene og Bore, men videre er det færre. Denne gangen var det ingen andre. Selv surfefolkene holdt seg på land denne dagen. Bølgene var antakelig litt for voldsomme. Det gikk i hvert fall hitt ute i sjøen.

Det ble en tørr tur. Inne i landet hang det mørke skyer og det så ut som om det regnet. Jeg valgte antakelig rett ved å legge turen i strandsonen. Dagens tur ble på 13.000 skritt. Det tok meg omtrent to timer å gå de ti kilometeren mellom Bore og Reve.

Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten.

En grei rundtur fra Gramstad.

Værmeldingen for lørdag var ikke spesielt god på fredagskveld. Det var likevel sol og blå himmel utenfor kjøkkenvinduet på morgenen. Det ville ikke vare, mente YR. Det var snakk om skyer og vind og så regn ut over dagen.

Temperaturen var lav på morgenen. Det kunne passe å ta på klær for å holde varmen i vind og regn, med temperatur godt under ti grader. Det ble den «tunge» gore-tex jakken, lang under og vinterlue. Muligens litt for varmt, om jeg tok den vanlige turen fra Gramstad. Det er bedre å være litt for varm en kald – og svett blir jeg jo uansett.

Det var andre som ville på tur denne dagen. Bra vær på morgenen hadde fått mange til Gramstad og det var både utlendinger og barnefamilier på vei mot Dalsnuten. Vinden nede i lavlandet var ikke sterk. Jeg lurte litt på hvor mye det blåste oppe i høyden.

I bakkene oppover mot Bjørndalsmyra, kom det et par karer i mot. I kortbukse og lette klær. De hadde tydeligvis satset på flott vårvær denne dagen. Kunne jeg – og værmeldingen, virkelig ha tatt så pass feil denne dagen.

Bare noen få minutter senere forsvant sola bak mørke skyer og det haglet. Så avgjort mer vinter enn vår. Det manglet heller ikke vann i myra, og oppe ved Mattirudlå var det sleip i sorpa. Det ble som vanlig noen forsiktige steg i nedoverbakkene.

På vei bortover Rindane mot Bjørndalsfjellet, kom sola frem, men oppe over skogen kunne jeg kjenne vinden. Som alltid får jeg høy puls i kleiva opp mot toppen av Bjørndalsfjellet, men etter hvert har jeg gått den bakken så pass mange ganger at jeg ikke får høy puls nedover.

Det ble ingen stopp på toppen. Jeg fortsatte turen nedover bakkene mot veien, og bort til bakkene opp mot Fjogstadnuten. Det er en god stund siden sist jeg «fusket» og tok direkte mot bilen etter Fjogstadnuten. Jeg lurte en stund på å bare gå en kort tur denne dagen.

Nedover mot Kvitemyr og stien mellom Gramstad og Dalsnuten, kom pulsen på plass og beina kjentes igjen bra ut. Jeg tok mot Dalsnuten. Nå var de mørke skyene kommet inn over land, og det så ut som om regnet, som var meldt, ville komme ganske snart.

Oppover trappene, kom det ei jente løpende nedover – i god fart. Litt lengre oppe kom jenta løpende oppover – i god fart. Samme jente traff jeg igjen da jeg kom ned fra Dalsnuten – fortsatt løpende – i god fart.

Oppe i høyden blåste det mye mer enn det hadde gjort på Bjørndalsfjellet. Godt i ly av varden satt det en dansk storfamilie. Jeg ble bedt om å ta et blide, noe jeg selvsagt gjorde. Jeg lurte på om jeg skulle advare mot været som kom rullende.

Det er ikke langt ned til bilen, og det er jo egentlig ikke min jobb å passe på folk. Jeg klarte å holde kjeft. Etter å ha satt meg inn i bilen, denne gangen uten å skifte til tørt tøy, kom regnet for fullt. De som var på vei ville ikke få en like tørr avslutning på turen som meg.

Det tok en time å komme til Bjørndalsfjellet om Mattirudlå. Det er den tiden jeg pleier å bruke. Det gikk litt fortere videre. Tilsammen ble det 15.500 skritt og omtrent 11 kilometer og på den turen brukte jeg nesten tre timer på. Det ble som alltid en helt grei tur.

Bjødnali og "Skogen" i vintervær.

En vintertur med snø under skoene.

Jeg skulle egentlig ha vært på Blåfjellenden denne dagen. Det var meningen å fly helikopter med utstyr og greier inn til hytta, og så gå tilbake dagen etter. Været satte en brå stopper for den turen, og hytta får klare seg selv i påsken.

Det var selvsagt været som gjorde det vanskelig å komme innover i heia. Egentlig ikke været denne dagen, men det ville være litt «friskt» å gå alene tilbake i vind og snø/sludd. Jeg valgte å holde meg hjemme. Det virket tryggere.

Det dårlige været slo til hjemme også. Det var bare noen få varmegrader på morgenen, og det kom noen store hvite filler ned fra himmelen. Snø og sludd selv hos oss, nesten helt ute i sjøkanten. Det ble raskt varmer, og værmeldingen mente det skulle bli en solrik dag, men med mye vind.

Sol og lite frost, burde gi forhold for tur. Vinden gjorde at en strandtur ikke var det jeg først og fremst tenkte meg. Selv om det har blitt noen turer i fra Sælandsskogen, ville det antakelig bli en grei tur der, på tross av vinden.

Med vinden i tankene, ble det til at jeg kledde meg for vinter. To-tre grader og kuling -i hvert fall i kastene, gir ganske kalde forhold. Den lange under kom på igjen, selv om jeg faktisk hadde trodd at den kunne ligge i skapet til neste vinter.

Jeg ble ganske overrasket over at det lå snø på markene, bare en liten kilometer lengre inne i landet. Oppe i høyden så det ut til å være mer snø. Jeg tenkte et øyeblikk på å snu, men da ville det bare bli en helt vanlig runde rundt Gruda.

Jeg så fram til en «skikkelig» tur., og fortsatte til Sæland. Det lå snø på parkeringsplassen, men det var faktisk en annen bil. I tillegg var det spor innover skogen. Jeg fikk ta en tur å sjekke forholdene. Det kunne jo bli en tur til Bjødnali opp bakken fra Sjelset. Det burde være greit å gå oppover traktorveien, selv med snø.

Ved stien oppover mot Stølsletta og Vindskaret, hadde den som gikk foran meg, valg å ta oppover bakken. Jeg vurderte å fortsette mot Sjelset, men valgte å følge sporene. Det var snø oppover, men også bart nede i stien, der vannet hadde smeltet snøen.

Det ble ingen tur opp til toppen av Håfjell denne gangen. Mannen foran (sporene var store), hadde heller ikke gått til toppen. Ved garden gikk jeg mot treet for å ta bilde, men karen foran gikk veien mot Sjelset.

På veien videre mot Skogen, var snøen omtrent vekk. Det var noen små fenner, men helt greit å gå – på flate veien. Jeg gikk inn til hytta, og valgte å ikke gå rundt Engjavatnet, men tok tilbake samme vei som jeg var kommet.

Engjavatnet gikk hvitt, og oppe i Jærbuskaret fikk jeg kraftig vind bakfra. Likevel ble det så pass bra i sola, at jeg måtte opp med jakken og av med lua. Det minnet litt om vår – på tross av at det fortsatt var en del snø rundt om.

Det siste stykket tilbake mot bilen går på samme vei som jeg startet. Det var blitt betydelig mindre snø i veien bare på den stunden jeg hadde vært på tur. Det hadde vært en grei tur, men det tok lengre tid enn vanlig. Det gikk sakte nedover bakken nedover bakkene.

Selv om jeg hadde samme to sporene foran meg helt fra starten og opp til Bjødnali, og så fra porten inn mot Skogen og helt tilbake til bilen, så jeg ikke et menneske. Det ble, nesten som vanlig, en ensom tur med bare spor i snøen foran meg.

Totalt ble det denne gang 14.500 skritt, men ikke mer enn snaut 11 kilometer. Det gikk med små og forsiktige skritt både oppover bakkene og nedover mot Moldtjørn i snøen. Tiden ble litt over to og en halv time.

Den bratte bakken til Håfjell og så rundt Engjavatnet.

En flott tur i bra vær.

Planen var egentlig å gå en runde på Høgjæren eller ha Karten og Brusanuten som turmål denne dagen. Det skulle blåse litt, men ikke mer enn det ville være greit å gå. Dagen før hadde det vært varmt, og jeg kledde meg for samme vær.

Noe som var feil. Utenfor inngangsdøra var det kaldt – og det blåste. Jeg heiv på varmere klær og tok mot Høgjæren. På vei gjennom Bryne kunne jeg se flagg som blafret i vinden. Det var mye mer vind enn hva jeg hadde trodd.

Med sterk vind og kastene var over 15 m/sek, så passer det best å gå tur i skog og holde seg unna de høyeste områdene. Det betydde ingen omvei å sette kursen mot Sælandsskogen. Der er det mulig å gå tur selv om det blåser stikker og strå.

Det har blitt noen turer i dette området den siste tiden., det var likevel en tur jeg ikke hadde gått. Det går en sti mot toppen av Håfjell direkte fra «porten» inn til veien. Dette er en ganske tøff tur, med mye bratte kneiker, med noen klyv for å komme opp.

Det er likevel en tur med flott utsikt tilbake og ned mot Tengesdalsvatnet. Turen går for det meste i skog – eikeskog og ikke mange bartrær. Det er sti i tøft terreng og langt fra vei. Turen er litt utfordrende for meg da det er bratt ned på den ene siden deler av stien.

Det var flere biler på parkeringsplassen en vanlig da jeg kom. Det kom noen familier i mot da jeg startet innover i skogen. Ved porten kikket jeg oppover bakken der stien går. En lang bakke. Det vil bli høy puls noen ganger i de bratteste kneikene.

Jeg trodde dette var en ganske lite brukt sti, men denne dagen var det folk som hadde gått oppover før meg. Jeg hørte ingen oppover, og så ikke folk. Utsikten og naturen langs stien er flott. Jeg syntes det ble en flott tur oppover.

Det var helt greit å stoppe helt øverst for å ta noen biler – og å trekke pusten. Fortsatt står det Blåfjell på skiltet, mens toppen heter Håfjell. Blåfjell ligger nedenunder, og jeg gikk forbi på turen opp.

Inne i skogen hadde jeg ikke merket vinden, men sett at sola skinte. Øverst vardet vind, men ikke mer enn «vanlig». Blå himmel og sol, var ikke det værmeldingen mente jeg skulle få. Der var det snakk om overskyet vær.

I flott vær var det – igjen – kjekt å gå turen oppom Bjødnali og videre bortover veien mot Skogen. Dyra hold seg ute på jordet, og Skogsbekken var så pass liten at jeg kom over med noen lange steg. Oppover bakken mot Jærbuskaret, kom det mørke skyer inn fra sør.

Det kunne se ut som om det hadde vært dårligere vær ute ved kysten, og at jeg hadde vært heldig som valgte Sælandsskogen denne dagen. Det var i hvert fall stor forskjell på være inne i landet og ute ved sjøen.

Sola forsvant på vei nedover mot Sjelset. Nesten hele skogen var også forsvunnet etter Kleiva. Problemet var at greinene dekket stien. Det kan muligens være bedre å gå på oppsiden i stede for helt nede ved ånå.

Det ble 15.500 skritt denne dagen, men ikke mer enn ca 11 kilometer. Bakken opp direkte mot Håfjell tar noe lengre tid enn å gå om Stølssletta. Det er likevel nesten verdt å ta turen rett opp. Det er en flott bakke opp.

Fjogstadnuten, Resasteinen, Dalevatn og Dalsnuten.

En virkelig flott vårdag.

Det hender Yr og Storm ikke er enige i hvordan været skal bli samme dag. Det hender det er bedre å kikke ut vinduet hjemme. Det forteller i hvert fall hvordan været er akkurat da. Denne dagen ville Yr ha det til at det ville være tåke, eller overskyet hele dagen.

Storm var mye mer optimistiske og mente vi ville få sol, Utenfor kjøkkenvinduet var det tåke, men det kunne se ut som om sola ville komme igjennom ganske snart. Det kunne bli en flott dag – på tross av dårlig melding fra yr.

Det var en god stund siden jeg hadde gått fra Gramstad over Fjogstadnuten til Resasteinen og ned til Dalevatn til Dale og så opp den lange bakken til Dalsnuten. Jeg måtte tilbake til august 2025 for å finne forrige gang.

Dette er en virkelig flott vårtur, og siden været i hvert fall ikke ville være dårlig, kunne det passe å ta turen. Det er en litt lengre tur enn de vanlige turene mine, den tar som oftest omtrent tre og en halv time.

Jeg bor nær havet, og det var tåke da jeg startet. Ikke langt mot Sandnes, kunne jeg se solglimt og oppover bakken mot Gramstad kom sola fram og det var omtrent blå himmel resten av turen. Det ble skikkelig bra turvær.

Selv om jeg kom til parkeringsplassen ved Gramstad tidligere enn vanlig, var det merkelig få andre biler – eller folk, denne dagen. Jeg startet oppover bakken mot Fjogstadnuten og ble helt alene. Det var ingen andre å se eller høre.

På vei over Rindane og bort til Svarthålsleitet, kunne jeg se mot fjorden og Stavanger. Der nede lå tåka fortsatt som et teppe over sjøen. Det var helt greit å gå i sol, men bakkene opp mot Resasteinen i sørhellingen, ble det varmt.

Oppover mot Resasteinen pleier det alltid å komme noen løpende nedover, denne dagen var det tomt for folk. Som vanlig tok jeg over mot nordsiden og så nedover flyene mot skogsveien og nedover mot Dalevatn.

Det første stykket fra toppen av bakken fra Skjørestad og bortetter noen småtopper, er ikke merket, men det står noen store varder (ikke nødlinger, som er mindre), og det er bare å følge disse nedover mot veien inne i skogen.

Jeg har et par ganger forsøkt å gå «snarveien» gjennom skogen i stede for rundt til den skogsveien som tar nedover mot Dalevatn. Det tar mye lengre tid å slåss seg gjennom skogen enn å gå rundt. Denne dagen var det fortsatt mange våte partier nedover bakkene.

I bakken nedover mot den vanlige og merkede stien fra Kjedaldfjellet, har jeg hatt problemer med å finne fram, så jeg merket en rute med merketape for et par år siden. Nå hadde noen andre fornyet merkene, og det var så vidt sti nedover.

Nede ved Dalevatn, var det folk på andre siden av vannet, men jeg traff ingen andre selv nede ved Dale. Som vanlig ble det noen bilder fra Kjedal og veien nedover lia. Bortover mot Dale, hadde jeg tid til å tenke på bakken opp mot Dalsnuten.

En lang og dryg bakke, som kan få opp pulsen. Det er syv stolper langs stien, og jeg teller alltid disse for få med meg hvor langt det er til toppen. Bortsett fra at jeg fortsatte videre oppover bakkene mot Dalsnuten og ikke direkte tilbake til Gramstad.

Det gikk ikke fort oppover alle bakkene. Jeg stoppet ikke opp og gikk i et rolig tempo. Uten pauser, og nesten uten å treffe andre, kom jeg opp til varden. Der var det noen få andre. Jeg ble bedt om å ta bilde av de andre, og det passet i grunnen med en liten pause før jeg fortsatte mot bilen.

Nedover fra Dalevatn og videre mot Dale og opp bakkene til Dalsnuten gikk i bare ullblusen. Selv helt på toppen var det denne dagen ikke nødvendig med mer. Nede ved bilen viste termometeret 10 grader. Det hadde vært en skikkelig vårtur.

Det ble 17.000 skritt denne dagen, men ikke mer en ca 12 kilometer, og turen hadde tatt tre og en halv time.

Håfjell, Bjødnali og Skogen.

Vann og vond fot laget litt problemer.

Etter en tur med skikkelig sterk vind på toppen av Dalsnuten, mente værmeldingen at det fortsatt ville blåse – om enn ikke så sterkt. Det kunne i hvert fall passe med en tur i skog og ikke så mye i høyden.

De siste dagene hadde det vært opphold på dagtid, men mye regn på natta. Det var mye vann på markene rundt om, og sorpa ville ligge i stien de fleste plassene. Det kunne passe med en tur over Håfjell til Bjødnali og «Skogen».

Det var ikke så lenge siden jeg gikk denne turen, og da fikk jeg noen små problemer med å krysse Skogsånå. Selv om det hadde regnet, så håpet jeg at det ville være mindre vann i elva, slik at det ville være mulig å komme over – uten problemer.

Alt oppover bakkene mot Stølssletta og Ragnhildsstølen var det klart at det fortsatt var mye vann. Nedover mot Moldtjørn gikk jeg forsiktig. Jeg husket fortsatt følelsen av å skli ut fra forrige tur i området.

Nede ved tjernet viste greina ute i vannet at det faktisk var mer vann enn forrige gang, og ved den lille brua gikk vannet nå over steinene som er lagt opp for å komme over. Det så ikke bra ut. Det kunne bli vanskelig å krysse Skogsånå.

Jeg hadde sett spor av andre oppover bakkene mot toppen av Håfjell, og da jeg kom bort til Bjødnali kunne jeg se en kar løpe bortover veien. Jeg gikk – selvsagt – opp til garden for å ta bilde av det vanlige treet.

Bortover veien mot Sjelset og Skogen, ble jeg igjen minnet om achillesen. Den var igjen begynt å si fra at det muligens har blitt mye tur den siste tiden. Nå har litt problemer med bakfoten aldri hindret tur, men det var muligens på tide å vurdere litt kortere turer.

Kunne det tenkes at bare å ta direkte mot Sjelset og Sælandsskogen, ville være en grei tur denne dagen. Det ville i så fall bli en tur på omtrent 8 kilometer – og godt under to timer. Alt for lite til å bli med i loggen.

Hva om jeg gikk bort til Skogen og tilbake. Det ville gjøre turen litt mer en to kilometer lengre, og antakelig ta godt over to timer. Ved å gå frem og tilbake, ville jeg også unngå Skogsånå og en eventuell våt kryssing.

Det virket som en god plan, og jeg vandret mot skogen, og fikk med meg den flotte naturen på den siden av Engjavatnet. Bortover mot Skogen går veien forbi marka der dyra holder til. Denne gangen med nye kalver, og de virket interessert i meg som kom gående. Det var jeg alt hadde bestemt meg for å snu.

På vei tilbake og videre oppover bakkene mot Sjelset, glemte jeg å kjenne etter om foten fortsatt var vond. Det kunne virke som det fortsatt var håp om at det ikke ville bli en skikkelig omgang med betennelse.

Fra toppen av Jærbuskaret og tilbake til bilen er det omtrent 3 kilometer – på vei for det meste. Selv om det er flott både ved Sjelsetvannet og langs ånå og inne i Sælandsskogen, så blir det likevel litt  kjedelig.

Etter to og en halv time var jeg ved bilen, og sjekket telefonen. Denne dagen hadde turen vært på nøyaktig 15.000 skritt. Litt kort og mye på vei, men en grei tur likevel.