Ny runde på Høgjæren

En passe lang tur.

Av en eller annen grunn har det blitt litt mindre kjekt å planlegge de litt lengre turene. Kroppen har liksom ikke hengt med, og det blir helst kappe og korte turer. Slik var det denne dagen også. Egentlig burde jeg ha dratt opp til Madland for å ta runden der.

Det var mange gode grunne for ikke å dra oppover. Det er langt å kjøre og det hadde blitt noen turer i det siste – og turen er jo ganske lang. Det kunne igjen, passe best med en kjapp og grei tur. Helst en tur jeg har gått noen ganger, men som det er en stund siden jeg har tatt.

Høgjæren er et greit område å ty til om det er snakk om korte og grei turer. På vinteren blir det en del turer fra Tovdalsveien og ned til Steinkjerringå og tilbake. En mil, eller muligens litt kortere, og omtrent to timer.

Det kunne passe å ta den turen igjen, selv om det ikke var så lenge siden jeg gikk i det området. To timer å tur, uten noen bratte bakker og med en liten pause nede ved statuen, kjentes ut til å være riktig denne dagen.

Selv om det var søndag, var et uvanlig mange biler på parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Jeg kunne også se folk oppe i lia, på vei mot Synesvarden. Det ble til at jeg tok over marka og ikke den vanlige stien.

Heldigvis var dyra ikke å se, og det går nok litt kjappere der enn å følge den merkede løypa. Jeg tok i hvert fall igjen folkene jeg hadde sett, ganske kjapt. Nå var det en familie med noen ganske små unger. Det gikk ikke fort.

Det skulle i følge værmeldingen, være en ganske flott dag. På parkeringsplassen tok jeg på jakken. Det blåste som vanlig ganske kaldt. I lia oppover mot Synesvarden, lurte jeg på om jeg burde stoppe for å hive jakken i sekken. På toppen av Synesvarden var det kaldt i vinden. Jakken ble på hele turen.

Jeg tok igjen et par nedover mot Steinkjerringå. Ikke lenge etter kom det en kar løpende – og for forbi i god fart. Det kom og ei jente i mot – løpende. Hun traff jeg igjen mellom Steinkjerringå og Holmavatn. Det tydet på at hun tok to runder...

Denne gang var det ingen andre nede ved Steinkjerringå. Jeg tok noen bilder og tok fatt på tilbaketuren. Ved stidelet mot Synesvarden og Holmavatn, ble det – også denne gang – til at jeg nesten uten å tenke på det, tok mot Holmavatn, og en litt lengre tur enn opprinnelig tenkt.

I bakkene oppover kjente jeg at det hadde vært mange turer, men det gikk likevel greit. På turene i dette området, har jeg kikket etter blomster. Først var det solblom, så var det gullris og rome. Denne gang var det blåknapp som stå langs stien.

Oppover fra Holmavatn mot Synesvarden, gikk det en del folk. Antakelig syntes de de ikke var helt greit å brøyte seg gjennom dyreflokken som sto i stien mot Steinkjerringå. Det betydde at det var folk som jeg – selvsagt – gjerne måtte forbi. Det gikk fort oppover, og jeg «glemte» at jeg hadde kjent det i låra tidligere.

Jeg kom forbi de fleste, men et par ungdommer hang på og gjorde at jeg også måtte gi litt ekstra i den siste bakken mot toppen. Det var lettere å nedover og tilbake til bilen. Her måtte jeg gå litt forsiktig. Det var en del småstein i veien...

Jeg kom tilbake til bilen, gjennomvåt. Ikke bare hadde jeg gått fort, men temperaturen hadde også steget. Det var 15-16 grader, nesten sommer. Det ble en tur på nesten 17.000 skritt og omtrent 11 kilometer. Denne dagen hadde jeg brukt noe over to og en halv time.

Strandtur i august.

Sol og vind.

Det skulle bli bare en kjapp tur. Egentlig bare for å strekke beina og få litt frisk luft. Det regnet inne i mellom på morgenen og det fristet ikke med en «skikkelig» tur. Etter hvert ble det bedre vær og jeg fikk nok av å sitte inne.

Det kjappeste ville være å ta ned til Borestranden og gå sørover. Stranden er ikke mer enn noen få kilometer fra huset, og det pleier å være mindre regn helt ute i kanten av Nordsjøen enn bare noen få kilometer lengre inne i landet. 

Det er et greit terreng å gå i. Innenfor strandsonene er det flatt og med et tynt lag av planter som holder sanden sammen. Det er omtrent som å gå på nyklippet plen. Siden det heller ikke er bakker. Så går det fort.

Etter et par kilometer sørover, går stien over eng, hvor det er dyr. Ganske mange dyr, og som er ganske nysgjerrige. Å få en flokk med ungdyr i hælene er ikke helt greit. Jeg fikk se hvor langt jeg kunne komme – før dyra ble for påtrengende.

I starten kjentes det ut som om det skulle bli en kort tur. Det gikk ikke lett, og beina kjentes tunge ut. Etter et par kilometer der jeg tar litt inn i landet, ble alt så meget bedre. Det vil si jeg glemte å kjenne etter og det ble tur – som vanlig.

På første marka jeg kom til sto dyra litt oppe i siden – over stien. Jeg kom greit forbi og fortsatte mot Reve havn – omtrent 5 kilometer fra Bore. På neste utmark kom jeg nesten til ende, før jeg så dyr i stien, og dyra gikk foran meg videre sørover.

De ville antakelig gå foran meg helt bort til gjerdeklyveren, og stå på samme plass om jeg kom tilbake. Det var enkelt å snu. Bortsett fra at de andre dyra nå sto omtrent i stien. Jeg kom forbi, men det diltet en flokk unge dyr i hælene til grinda.

Nå var planen bare en kjapp tur, men siden jeg var så pass godt i gang, gikk jeg stranden hele veien ned til Figgen og så tilbake mot bilen. Borestranden fra sør til nord, er på omtrent 3 kilometer. Det går egentlig fort å komme nord til elva.

Det er likevel uendelig langt å se «målet» 3 kilometer lengre framme – og litt kjedelig. Jeg blir like overrasket hver gang over hvor kort tid jeg bruker på det stykket. Det virker lenge. Tilbake til bilen går på vei. Ikke mye bedre enn å gå på stranden.

Selv med å gå hele stranden fra ende til ende gjorde ikke turen lengre enn litt over ti kilometer. Det ble 13.500 skritt, og jeg brukte litt over to timer.

Til Resasteinen, om Midtskaret til Skaret og Dalsnuten.

En kjapp og grei tur med flotte partier.

Etter to i grunnen korte dager frem og tilbake til Blåfjellenden, skulle jeg jo være klar for en litt lengre tur. Det var ikke slik jeg følte det på morgenen. Jeg var stiv og støl, og det kjentes ikke ut som om det hadde vært lette dager..

Lytt til kroppen, er et godt råd. Det ville ikke bli noen langtur denne dagen, men hvor skulle jeg da legge turen. En kjapp og grei tur fra Gramstad, er å gå mot Fjogstadnuten, så over til Resasteinen og Skjørestadfjellet, rundt til Midtskaret og ned til Skaret og så over Dalsnuten tilbake til bilen.

Det er mulig å korte ned turen ved å ta direkte til Skaret fra Skjørestadfjellet, eller hoppe helt over turen oppom Dalsnuten. Det ville jo også være mulig å utvide turen ved å ta mot Øvre Eikenuten etter besøket på Dalsnuten.

Det var mange biler på parkeringsplassen. Mesteparten tror jeg var turister, både fra Norge og utlandet. Det var i hvert fall ikke mange med «rett» dialekt av de norske. Alle – omtrent – ville til Dalsnuten.

Jeg tok oppover veien mot Fjogstadnuten. Uten å se andre, men det kom noen sykler nedover i minst 60 km/t – i 30 sonen. Uten om en familie som plukket bær. Traff jeg ingen andre over Rindane mot Svartholsleitet. Jeg var helt alene på tur, men kunne se masse folk på toppen Av Dalsnuten.

Yr hadde ikke nevnt regn, men det for ganske svarte skyer over himmelen. Det hadde nok regnet litt tidligere, for bakken var våt, men det var likevel hardt i sorpa. Det var egentlig ganske bra forhold, og jeg håpet å unngå nedbør.

På vei opp over mot Resasteinen fra Sørdalsleitet, traff jeg et par som også gikk oppover. De var de eneste jeg møtte på hele turen – før i trappene oppover mot Dalsnuten. Selv i det mest populære turområdet i Sandnes er det mulig å gå alene.

Jeg hadde ikke helt bestemt meg for om jeg skulle ta over småtoppene og bort til Midtskaret. Jeg gikk likevel den stien og la opp noen nødlinger på veien. Den «lille» omveien tar omtrent 20 minutter til jeg igjen går stien nedover mot Skaret.

Det ble igjen en tur over Kyrkerindå og den umerkede stien over til den merkede stien mellom Dale og Dalsnuten. I trappene på nordsiden av Dalsnuten var det mye folk. Enda flere gikk trappene og stien på sørsiden, og på toppen var det trengsel.

Jeg kikket å været og valgte å ikke gå over mot Øvre Eikenuten, men ta direkte mot trappen på nordsiden og Revholstjørn og veien tilbake til bilen. I bilen på vei nedover mot Sandnes regnet det. Jeg hadde antakelig fått regn på meg om jeg hadde gått til Øvre Eikenuten.

Turen denne dagen ble på 14.000 skritt og på litt mindre enn 10 kilometer. Det tok meg litt over to og en halv time. En ganske grei og kjapp tur, men med noen flotte partier. Det er både skogsti,myr og litt hei- og mye sau.

Til Blåfjellenden sent i juli.

Yr og Storm meldte regn - det ble ikke en dråpe på turen.

Det var faktisk mer enn en uke siden sist jeg var på Blåfjellenden. Først var det en tur til Nilsebu, som kom i veien, og så var det noen dager med dårlig vær. Som pensjonist har jeg tid til å vente på bedre vær.

Det tok tid, og jeg måtte finne to dager med «brukbart» vær. Mandag skulle det blåse – stikker og strå. Tirsdag og onsdag ville det være nedbør nesten hele dagen, både i følge YR og Storm. Det skulle likevel bare være noen få millimeter midt på dagen.

Jeg pakket sekken for regn. To plastposer inne i hverandre, og den «tunge» jakken – Norrøna recon. Det utstyret holder meg i hvert fall tørr fra regnet en stund.– svette derimot. Problemet er vekten, og når klær og sko i tillegg blir våte, så veier det ganske mye.

På parkeringsplassen var det sol inne i mellom skyene. Det var i tillegg ganske tørt i bakken. Det hadde regnet tidligere, men bakken var ikke blitt gjennomvåt. Det ble en lett tur innover mot Blåfjellenden.

Det var andre folk på tur i heia. Jeg hadde startet så pass tidlig hjemmefra at de som ville inn til hytta ikke hadde kommet i gang. Folk som jeg traff var på dagstur, men jeg traff også noen som kom fra hytta.

Jeg brukte som vanlig nok så nøyaktig en time opp til der jeg mener det er en tredjedel innover. Det første stykket går mye oppover, og videre innover heia går det normalt fortere. Jeg regner en time og 15 minutter til Saftbekken – som er halvveis.

Det går ikke like fort som tidligere. Da gikk det en time til Saftbekken, og jeg var som regel nede ved hytta etter omtrent to timer – eller litt under. Nå blir det to timer og 15 minutter, om jeg går fort. Jeg kommer i hvert fall fram.

Det var så vidt greit å sitte utenfor annekset og spise lunch da jeg kom ned. Temperaturen var grei, men sol hadde gjemt seg bak skyene og det blåste opp over dalen. Støvsuger og aggregat ble funnet fram, og jeg jobbet noen timer.

Det kom andre denne dagen. Det ble langt fra folk på alle rommene, men egentlig ganske mange til å være en natt midt i uka. Dagen etter fikk jeg avsluttet det jeg startet på og til og med lest ut boka jeg holdt på med, før jeg begynte å tenke på tilbaketuren.

Innover hadde jeg hatt bedre vær enn det Yr hadde meldt. For onsdagen mente både yr og Storm det ville komme lett regn store deler av dagen. På formiddagen kom sola gjennom, men da jeg pakket sekken var det overskyet, og det så ut som om det kunne komme nedbør.

Oppover bakken var jeg glad for å ha startet i bare ullblusen. Det ble varmt, bakken lå i le av vinden. Jeg kunne fortsetter over heia mot vinden, uten å ta på jakken, selv om blusen var gjennomvåt – av svette.

Regnet på ettermiddagen dagen før og om natta, hadde gjort bakken med sleip og jeg gikk nok litt mer forsiktig enn innover. Det tok i hvert fall lengre tid enn vanlig å nå Saftbekken. Fra Saftbekken og videre er det et par små kneiker, men stor sett nedoverbakke. Som jeg hadde gått opp dagen før.

Det ble betydelig varmere etter som jeg nærmet meg Hunnedalen. På parkeringsplassen vist termometeret 17 grader – nesten skikkelig sommer. Turen både inn og ut er på omtrent 13.000 skritt, og jeg regner med å bruke litt under to og en halv time begge veier.

En grei tur med fire topper fra Gramstad.

Litt regn, litt sol, og det var kaldt.

Etter et par dager på hytta i Tysvær, burde jeg i grunnen være klar for en litt lengre tur. Nå var det noen småjobber som måtte gjøres, og av en eller merkelig grunn tar stein og jord arbeid mye på kroppen. Det var liksom ikke med den store entusiasmen jeg så fram til tur denne dagen.

Nå hadde nok været også litt av skylda. Det var en våt morgen, og den siste tiden har vi vært velsignet med sol og sommer. Ute, minnet det mer om september/oktober med 14-15 grader og skyer med noen regnbyer inne i mellom.

Det var faktisk litt vanskelig å bestemme hva jeg skulle ha på av klær. Temperaturen sa at det ville være greit med kortbukse, regn betyr langbukse – og den «tunge» jakken i sekken. Det viste seg å være riktig – til litt ut på dagen, da sola kom igjennom noen øyeblikk.

Planen var å ta en helt vanlig tur ut fra Gramstad. Det var faktisk en stund siden jeg hadde gått turen opp til Bjørndalsmyra, inn og opp mot Mattirudlå og så over Kulheia til Bjørndalsfjellet og så ned til veien. Dagsform og forholdene fikk bestemme om det også ville bli en tur til Dalsnuten i tillegg til Fjogstadnuten.

Det var folk på Gramstad, men det var omtrent ikke spor oppover bakkene mot Bjørndalsmyra. Det virket ikke som om det hadde vært folk i stien, og jeg så ingen andre på veien oppover. Innover myra var jeg selvsagt alene.

Stien innover myra var så vidt synbar, dekket av høyt gress. Videre oppover mot Bjødnaskaret var det, selv for meg som har gått der mange ganger, nesten umulig å holde stien. Den var omtrent forsvunnet. Det blir antakelig bedre til høsten.

I skaret kom det et par ned fra Mattirudlå. De lurte på hvor jeg kom fra og jeg fortalte at det er mulig å gå innover myra og opp mot Mattirudlå, men at de burde vente til vinteren med å gå for første gang.

Det var en god del folk på vei mot Bjørndalsfjellet, og jeg traff flere nedover. Jeg hadde nok startet tidlig i forhold til andre. Det kan nok skyldes at det regnet tidligere på dagen, og at sola kom fram litt senere.

På vei over Fjogstadnuten og Rindane var det også folk, og - selvsagt – noen som løper. Selv på stien mellom Dale og Dalsnuten traff jeg to jenter som var på vei nedover. Det er ikke så ofte jeg treffer folk på denne stien, selv om den er merket med T-er.

På toppen av Dalsnuten var det- som vanlig på en søndag – fullt av folk, voksne, unger og en god del fra utlandet. Dalsnuten må være nevnt i omtale av Rogaland. Det er for mange til å finne fram på egen hånd.

Denne dagen passet det ikke å ta turen om Øvre Eikenuten. Både formen og været gjorde at jeg tok direkte tilbake mot Gramstad og bilen. Av en eler annen grunn var det ingen som badet i Revholstjørnet denne dagen. Muligens temperatur på 13 grader har noe med saken å gjøre.

Det ble «bare» nesten 15.000 skritt denne dagen, og turen tok omtrent tre timer. Noe lengre enn vanlig, men det ble noen stopp for å snakke med folk.

Rundtur på Høgjæren fra Tovdalsveien.

En kjekk tur som gikk fort.

Det var ingen lang tur fra Nilsebu til Klegjadalen, men vi hadde brukt litt tid. Dagen etter var jeg ikke helt klar for en skikkelig langtur, i hvert fall ikke om det ville medføre en lang kjøretur. Jeg burde nok ha tatt turen til Madland denne dagen og tatt runden der, men....

Det var først da jeg burde ha tatt ut, jeg startet å pakke sekk og å gjøre meg klar for tur. Jeg hadde omsider bestemt meg for en vanlig runde på Høgjæren. Fra Tovdalsveien og over Synesvarden til Steinkjerringå.

Det ville være mulig å utvide med å gå mot Holmavatn og så tilbake til Synesvarden, om jeg synes det ville passe. Det ga også mulighet til å snu på Synesvarden om dette ikke var dagen for tur i det hele tatt. Jeg håpet på å nå Steinkjerringå uten problemer.

Det skulle være siste dagen med noenlunde bra vær, men temperaturen hjemme minnet ikke mye om sommer. Det var bare 14 grader og det skulle blåse opp mot 10 m/sek oppe i høyden. Det betydde langbukse og ull med mellomlag utenpå. Jakken er alltid med i sekken.

Det var ingen andre biler på parkeringsplassen. Jeg valgte å gå den merkede stien opp mot Kartakalven. Jeg kunne ikke se dyra fra veien, men trodde de muligens ville stå ved gjerdet og «stenge» for å komme videre.

Det viste seg – selvsagt – at dyra sto langt inne mot de to småtjernene. Jeg traff en kar, denne gang var han i følge med andre, som jeg har snakket med noen ganger. Omtrent på samme plass. Han kunne fortelle at gjerdet var tidligere tråkket ned, og først nå kunne dyra dra inn mot Ras og Kunta, hvor de vanligvis oppholder seg.

Det gikk merkelig lett oppover bakkene mot Synesvarden, og videre nedover mot Steinkjerringå, mente jeg det var opp mot god gammel fart. Jeg bli i hvert fall ikke tatt igjen av en kar som startet like bak meg fra Synesvarden.

Siden det gikk greit nedover mot Steinkjerringå, ble det bare en kjapp stopp, før jeg snudde og tok fatt på veien tilbake. Nå ble det om Holmavatn. Siden det antakelig ble dårligere vær fremover, passet det bra å ta en litt lengre tur denne dagen.

På vei nedover mot Steinkjerringå, var det en masse gullris denne gangen. Det var nærmest gult ute på marka. På vei over mot Holmavatn, var det også masse gule blomster, men nå var det rome. Selvsagt var det også tepperot (som også er gul) nærmest over alt, selv om de aldri lå tett på hverandre.

Nede ved Holmavatn traff jeg på mjødurt, som sammen med gullris og mjødurt alle er gamle medisinplanter. Rome derimot gir alvild på sauer og er giftig for dyr. Nå var det også noen temmelig visne solblom et stykke fra stien. Den er bare sjelden.

Selvsagt tar det tid å sjekke planter og rote rundt ute i marka, men utenom det, gikk jeg fortsatt fort. Det er ingen selvfølge å klare å holde farten oppe etter et par timer. Det ble så vidt tid til å trekke pusten et par ganger på Synesvarden, før jeg fortsatte mot bilen.

På tilbaketuren var det ikke snakk om å gå den merkede løypa. Der ble det korteste og enkleste vei,. Dyra sto fortsatt inne ved tjernene. Det ble til sammen nesten 18.000 skritt denne dagen. Noe mer en «vanlig». Jeg brukte omtrent tre timer på turen.

Fra Nilsebu til Klegjadalen.

En utfordring for både Magnar og meg.

Det var virkelig mange år siden jeg hadde gått tur mens jeg var på Nilsebu. I utgangspunktet var det jo meningen at jeg denne gang skulle dra alene opp til Nilsebudammen og så gå inn til Nilsebu – for å gå samme vei tilbake, dagen etter.

Nå ble det jo en tur sammen med broderen og Magnar. Han tok ut på tur på tirsdag, selv om det var en god stund siden han egentlig hadde vært på tur i heia. Det gikk så pass bra at han bestemte seg for å ta over Heia-akslå og til parkeringsplassen ved Klegjadalen.

Det er en tur på «bare» 6-7 kilometer, og som folk i gamle dager brukte 2 timer på. Noe jeg klarte en gang for lenge siden – minst 15-20 år. De siste åren har det liksom ikke blitt tid til tur, mens jeg har vært på Nilsebu.

Siden Magnar bestemte seg for å gå, ble det også til at jeg tok følge. Sist jeg var i bakken oppover mot Heiafjellet, måtte jeg hjelpe en jevngammel kammerat med sekken. Han hadde fått problemer på nedturen.

Magnar har fått nytt kne, og det har muligens gjort at han har belastet hoftene på en ny måte. I alle tilfeller har det medført at han har hatt problemer med å komme seg på tur. Noe han setter stor pris på, og har gjort siden han var guttunge.

Han syntes det gikk så bra dagen før at nå ville han på en skikkelig tur – over Heiafjellet. En bratt bakke opp og en like bratt bakke ned før stien går i en sving rundt Heiavatnet og til nedgangen mot Klegjadalen.

Bakken er ikke på «mer» enn ca 250 høydemeter, og på Nordsiden er det ikke snakk om klatring – mer en noen ganske få meter. Det er bratt og krevende, men i grunnen ganske greit å komme opp. Magnar startet litt før meg, og gikk fort oppover.

Denne bakken krever et jevnt og greit tempo. Det gjelder å ikke komme for høyt opp i puls. Vi tok noen små pauser oppover – selvsagt for å beundre utsikten tilbake mot Nilsebu. Som virkelig var flott, og greit å få med seg.

Det ble ingen lang pause på toppen, Det blåste en kald vind imot. Det er ikke fullt så mange høydemeter ned til Heiavatnet. (Bare litt under 200.), men betydelig brattere, og mye av stien – utenom de bratte partiene går på hellende svaberg

Heldigvis hadde Magnar med seg to staver og var villig til å låne meg en. Jeg hadde glemt min egen. Det hjalp godt nedover den bratte lia. Som på en eller merkelig måte var blitt betydelig brattere og mer kronglet enn det jeg husket.

Heldigvis var det tørt. Vi hadde ikke problemer med å gå nedover svabergene og hadde litt hjelp av kjettingene som er lagt ut. Enkelte plasser var det så pass bratt at det ble nærmest klatring. Vi måtte i hvert fall ta nevne til hjelp for å komme videre, sammen med noen lange steg nedover fra steinen til svabergene.

Turen rundt Heiavatnet, med en pause ved Heiabekken, gikk i grunnen ganske greit. Det er jo et ganske flatt og lett terreng å gå i. Ved Svabergsteinen helt i søndre enden av Heiavatnet er det mulig å se nedover til Klegjadalen.

Her kunne Magnar kjenne at det – tross alt – er en ganske krevende og tøff tur, selv om den er ganske kort. Det gikk ikke fullt så for nedover bakkene mot Klegjadalen. Hvor det også er noen små partier som krever litt «klatring».

På tross av noen flate og greie partier – med rester av ei bu, så er Klegjadalen «elten» å gå. Det er mye myr, stein og tuer, og noen bakker opp og ned, som selvsagt har noen partier med stein som det tar tid å komme over eller rundt – når det er vanskelig å løfte beina skikkelig.

Vi kom likevel til bilen, hvor broderen hadde ventet en stund. Turen var på omtrent 11.000 skitt, og vi hadde brukt litt mer enn de «gamle» to timene. Både jeg og Magnar var likevel svært godt fornøyd med å ha gått fra Nilsebu til Klegjadalen.

Magnar hadde vært på en fjelltur for første gang på lenge. Jeg hadde fått gjennomført en tur jeg hadde ønsket meg (og slapp å gå begge veier.) Vi var begge svært glade for å komme til bilen. En virkelig flott men krevende tur for oss to gamle gubber.