Bursfjellet, "Skogen", Bjødnali og Urdådalen

En grei langtur.

Denne dagen var planen å ta en rundtur ut fra Sælandsskogen. Først til toppen av Bursfjellet (362 moh), så ned samme vei og over til Skogen og videre mot Bjødnali og så ned Urdådalen tilbake til bilen.

Yr meldte noe optimistisk null nedbør og muligheter for sol. Det skulle uansett bli ganske bra temperatur – i forhold til hva vi har hatt denne våren. De mente det kunne bli opp mot 15 grader. Til nå har jeg hatt en dag med så pass varme.

Det er vanskelig å omstille seg fra lav temperatur og litt gufsent vær til mer sommerlig varme. Jeg startet bortover mot Kleiva og Sjelset i jakke med ullbluse under, men måtte ganske snart hive av jakken og fortsette i bare blusen.

Det ble en tur i bare ullblusen for første gang denne våren. Det var kjekt å kunne gå i lette klær. Nesten alltid har det vært en periode med varme i april/mai. I år kom varmen først i juni – selv om det bare var 1. juni denne dagen.

Bakken opp fra Sjelset til Jærbuskaret har jeg gått nok så mange ganger – ned. Jeg har til og med noen ganger småløpt nedover bakken. Det var ikke snakk om løping oppover denne dagen. I et jevnt - sakte – tempo kom jeg opp i skaret i god form, og kunne fortsatte nedover mot Engjamyra i god stil.

Nå skulle jeg opp mot «den søta hålå» og videre oppover mot Bursfjellet. Nå går jeg alltid med en stav, men denne gangen hadde jeg den også med, om det sto dyr på marka. Nå var det bare sauer, og de lager sjeldent problemer.

Om bakken fra Sjelset og til Jærbuskaret er lang og bratt, så er bakken opp mot Bursfjellet både brattere og muligens lengre. Det tar i hvert fall tid å komme opp over skogen, og få litt utsikt nedover mot Engjavatnet.

Det passer selvsagt bra å ta en liten stopp både øverst i bakken og videre oppover mot toppen. Det henger selvsagt sammen med utsikten, og har ingen ting med dårlig kondisjon å gjøre. Det ble i hvert fall tatt noen bilder oppover bakke.

Utsikten er flott på toppen, selv om det denne dagen var noen skyer ute i havkanten. Det ble likevel ingen pause jeg fortatte nedover samme vei som jeg var kommet opp. Nederst i bakken tok jeg igjen stien langs Sollkjen og ned til Bukkatoa.

Fra der ble det den vanlige turen til «Skogen» og veien videre mot Bjødnali. Nå ble det til at jeg også denne gang tok «snarveien» over berget til Bjødnali, i stede for bilveien på andre siden av Bjødnalivatnet.. Jeg tror ikke det går fortere, men det er kortere.

Jeg trengte ikke å gå fra porten og opp til treet, for å gå tilbake igjen denne gang.. Det sparte noen skritt. Det ble ingen pause på Bjødnali heller, selv om jeg burde har stoppet og drukket noe. Jeg var svett og varm, men tenkte ikke på å drikke...

Nedover Urdådalen var det grønt. Det var ikke snakk om vår, men heller sommer, da sola tittet igjennom. Det er mye stein i Urdådadalen, men denne gangen gikk det ganske fort å tråkke seg ned til Taksdalsvatnet og videre til parkeringsplassen.

Jeg regner dette som en langtur. Denne dagen ble det nesten 20.000 skritt, og det brukte jeg omtrent tre og en halv time på turen. Med en del bakker opp, er turen likevel ikke på mer enn omtrent 13 kilometer.

Tåketur med fire topper fra Gramstad.

Ganske tett tåke, og lite utsikt fra toppene.

Det er ikke så ofte jeg opplever noe jeg aldri har opplevd før på mine turer. Denne gang fikk jeg med meg en rådyrkalv som lå langs veien oppover mot Bjørndalsfjellet. Jeg tror dyret hadde kommet på feil side av gjerdet, og forsøkte å komme seg tilbake på rett side. Jeg så i hvert fall ikke noe til mora.

Det var jo en hyggelig opplevelse på noe som bare skulle være en helt vanlig «treningstur» med besøk av fire topper rundt Gramstad. Været får ta «skylda» for at det jeg mente det ville bli en treningstur.

Yr og Storm mente begge at denne dagen ville det bli tåke og opphold fra morgenen av, men at tåka ville lette ut over dagen. Det er liksom ikke helt forhold for en langtur, og i hvert fall ikke i ukjent terreng. Slikt sett passet det med en tur fra Gramstad. Der er jeg godt kjent.

Tåka var tett da jeg startet oppover mot stien til Bjørndalsmyra. I tillegg var det fuktig. Ikke helt regn men lett yr. Busker og trær var fulle av vann , og jeg var ganske våt før jeg kom opp mot Mattirudlå. Videre var det ikke så mye busker, slik at jeg litt tørrere.

Oppover bakkene mot Bjørndalsmyra gikk jeg forbi en liten familie. To unger og mor. De hadde sjokoladepause. Alle var i godt humør og ville videre oppover. På vei nedover tok jeg igjen den samme lille familien. Alle var fortsatt i god humør, og vi fikk igjen en hyggelig prat.

Over Kulheia, var det ingen andre, og jeg så heller ikke spor. Borte ved varden på Bjørndalsfjellet, satt det en kar – i skjortearmene. Han så ikke videre våt ut. Han ville videre mot Paradis-skaret og Gramstad.

Det ville jenten jeg traff i bakken nedover fra toppen. Bortsett fra at jeg ikke var helt sikker på om de viste i hvilken retning stien mot Mattirudlå og Paradis-skaret var. I tett tåke, og tåka var ganske tett – så anbefalte jeg heller å ta tilbake til veien og mot Fjogstadnuten og rundt til Gramstad.

Dette var dagen for familier med små unger på tur i tåkehavet. Litt etter å ha passert Fjogstadnuten, traff jeg en ny gjeng med små unger. Her var det antakelig besteforeldrene på tur med barnebarn. De hadde også pause, men jeg er usikker på om sjokolade var med i pausen.

Jeg var langt fra sikker på om det ville bli en tur oppom Dalsnuten denne gangen. Da jeg sto oppe i skaret over Kvitemyr, ble det likevel til at jeg gikk over Kyrkerindå og opp til stien mellom Dale og Dalsnuten. Fortsatt var det vått og inne i skogen ble jakken skikkelig regntung.

Det var lite folk på nordsiden av Dalsnuten. Først da jeg kom til trappen på sørsiden var det folk. Oppe på toppen var det flere gjenger som hadde stopp. Denne dagen var det ikke snakk om utsikt. Tåka var tett øverst.

Det fikk holde med fire topper denne dagen. Nedover fra toppen av Dalsnuten ble det til at jeg tok trappene på nordsiden nedover og veien tilbake til Gramstad. Det var lettere vær nede ved Revholstjørn, men tåka som skulle ha lettet lå fortsatt oppe i høyden.

Selv med dårlig vær, hadde det vært en grei treningstur. Det ble de vanlige 15.000 skittene og jeg brukte tre timer på turen. En våt historie.

Sesongen er i gang med en sommertur tilbake fra Blåfjellenden

Første skikkelige sommerdagen i heia.

Nesten i en uke hadde jeg kikket på værmeldingene og sjekket når det var best å ta innover mot Blåfjellenden for andre gang denne sommersesongen. Både Yr og Storm var enige om at det ville være bra vær med sol, men litt vind på onsdag. Det ville være litt motvind, og ikke direkte sommer temperatur.

Torsdag ville det bli varmer og nesten vindstille. Det tegnet til å bli en bra dag. Det ville også være bra vær på fredag, men regnet ville komme ut over ettermiddagen. Jeg bestemte meg for å ta inn onsdag, med retur torsdag.

Jeg pakket de vanlige tingene i sekken, men tok også med en lett treningsbukse, og kortarmet ullbluse. Det kunne jo vøre jeg fikk bruk for sommertøy. Heldigvis ligger det tynne hansker i både sekken og i jakken.

Sola som var meldt, holdt seg bak skyene. Vinden, var sterkere enn meldt. Oppover bakkene mot toppen av Oleskaret, måtte vantene på og de kom ikke av før jeg var helt inne ved hytta. Det var ikke vinterforhold, men skikkelig kaldt i vinden.

Det er jo alltid litt spennende å se hvor mye av snøen som har forsvunnet og hvor mye det er igjen. Det er egentlig sommerforhold. Det ligger fortatt fenner på de vanlige plassen oppe i høyden, men under 750 moh er nesten all snøen borte, og bare i ura over Saftbekkfjønnet er det problemer.

Jeg valgte også denne gangen å gå gjennom ura. Noe som bare tar et par minutter lengre tid en nå følge den vanlige stien. Nedover mot Blåfjellenden, ligger det et par fenner, men selv disse (som ligger hvert år - gjerne til august) minker fort.

Jeg hadde i utgangspunktet regnet med å være alene denne gangen, selv med god værmelding. Det var en familie på vei innover. Jeg gikk forbi disse baret lite stykke innover heia. De brukte virkelig lang tid og var ikke inne ved hytta før i femtiden.

Familien var fra Tyskland, og hadde ikke besøkt en turisthytte tidligere. Som mange andre var de overrasket over «standarden». De hadde i hvert fall fått med seg at de måtte gjøre rent etter seg. Det var fuktig på gulvet, og vann i bøttene da de for videre mot Sandvatn.

Selv om sola bare viste seg borte i lia på andre siden, var det flott å komme ned til hyttene. Bjørka hadde fått blader – og den spesielle grønnfargen som bare varer noen få dager. Det er jo litt greit å sitte inne med varm te og mat, når det blåser kaldt ute – og ovnen gir den gode varmen.

Det var bare noen småting jeg skulle ha gjort denne gangen. Det tok likevel noen timer, og i tillegg til litt rengjøring, så var jeg fornøyd med innsatsen. Det ble aldri mørkt den natta. Sola var bare så vidt nedenfor fjellene i nord, før det igjen begynte å lysne.

Gjøken vekket meg på morgenen. Den var antakelig også fornøyd med været. Det var sol fra blå himmel, og nesten ikke et vindpust. Det ble noen skikkelig flotte timer med litt jobbing, litt soling og mye «ingenting».

Jeg fikk bruk for de lette klærne. Oppover bakkene på tilbaketuren, ble det varm – svetten silte. Over flyene bortover mot Hunnedalen hadde jeg trekken bakfra og sola i ansiktet. Det var til og med ganske tørt i bakken. Bare under fennene var det vann. Når jeg i tillegg finner mine gamle venner Grepplyngen i blomst – i mai, er jeg fornøyd.

Turen tilbake til bilen ble en skikkelig flott opplevelse. Det er slike turer jeg egentlig trener for . En dag i heia med sol og sommer – snø og blå himmel, er fantastisk etter en lang vår med kalde dager. Det var kjekt å være på tur.

Fra Sælandsskogen og rundt Engjavatnet.

Det ble ingen langtur denne dagen.

Det er lett å planlegge turer. Bakkene er ikke tunge og det gjør jo ikke noe om den planlagte turen blir på 3-4 timer. Av og til kommer virkeligheten å legger hindringer for å gjennomføre planene. Noe slikt hendte denne gangen.

Jeg var innstilt på å ta den flotte turen om Bjødnali, Ristøl, Lauvlia og Skogen, denne dagen. Det er en virkelig fin tur, og som jeg egentlig burde gå oftere. Bortsett fra at den er noe lengre enn mine vanlig turer på omtrent tre timer.

Det er i tillegg en bakke og to, som kan bli tunge nok, om formen ikke er på plass. Nå er det andre grunner til å ta denne turen på våren. Det er ungdyr på beite flere plasser litt senere, og jeg håpet å unngå dyr om jeg tok turen denne dagen.

Været var noenlunde bra. Det skulle ikke komme nedbør, og det ble meldt om sol deler av dagen. Det beste var at det ville bli nesten sommertemperatur. Det var en stund siden jeg hadde sett 15 tallet på temperaturmåleren i bilen.

Siden det var andre pinsedag, var det en god del andre som også ville på tur. Parkeringsplassen i Sælandsskogen var ikke full, men det var flere biler enn vanlig. Det kom også biler mens jeg gjorde meg klar for å gå.

De fleste familiene, ville nok bare inn til vatnet, men en del andre ville nok også opp til Bjødnali. Jeg tok mot Stølsletta, Vindskaret og toppen av Håfjell. Uten å møte andre, selv om det var spor etter folk oppover bakken.

Jeg kjente at beina ikke var helt samarbeidsvillige oppover. Det ble fort litt vondt i låret. Det hadde blitt mange høydemeter dagen før og beina protesterte litt. Muligens jeg ikke burde ta flere tunge bakker denne dagen.

Jeg utsatte beslutningen om å gjennomføre planene, eller korte inn på turen, til jeg kom til Bjødnali. Ved garden var det andre enn meg og jeg gikk forbi et følge ved den lille brua. Det var (heldigvis) ikke spor oppover mot Ristøl .

Jeg fant ut at dette ikke var dagen for å gå den bakken opp, og fikk bare tatt bildet av treet, som nå sto med grønne blader, før jeg fortsatte veien bortover mot Skogen. Innover langs vannet, kom det et par i mot. De hadde snudd ved skiltet som varsler at det går høylandsfe lengre inne.

Jeg hadde ikke sett noe til dyra på forrige turen, og heller ikke nå. Det kan være dyra er tatt ut, for det var heller ikke ferske spor. Over Skogsånå og på andre siden av Engjavatnet, var det til gjengjeld masse ferske spor, selv om jeg ikke så dyr.

Bakken opp mot Jærbuskaret, ble tatt i et rolig tempo. Nedover mot Sjelset gikk det heller ikke fort, men etter en stund på flate veien mot Kleiva, gikk alt så meget bedre. Det ble igjen kjekt å være på tur.

Nede langs ånå, ble jeg møtt av den sterke lukta av hegg. Her sto alle buskene fulle av blomster. Jeg kan ikke huske å ha sett så mye hegg tidligere. Det minner i hvert fall om sommer. Det gjorde temperaturen nede ved ånå også. Det ble varmt og jeg ble dyktig svett.

Det hadde vært en helt grei tur rundt Engjavatnet. Jeg noterte nesten 15.000 skritt på denne turen som er omtrent 11 kilometer. Turen denne dagen hadde tatt to og en halv time – som vanlig.

Lammanuten i Tysvær.

En skikkelig topptur.

Bestyrerinnen ville inn til hytta i Tysvær for å gjøre en liten jobb. Hun kunne tenke seg at jeg ble med for å hjelpe med noen ganske få ting som hun ikke kunne klare på egenhånd. Nå kunne jeg i grunnen tenke meg en hviledag, så det passet greit å ta innover på lørdag.

Nå er vi så heldige å ha turvenner boende ikke langt fra hytta, Vi inviterte til et lite rekemåltid på kvelden, og på spørsmål var Anne Margrete og Edvin klar for tur på søndag. Edvin ønsket å ta en litt lengre og «tyngre tur, så det ble bare oss to som tok ut på topptur.

Edvin, som i år blir en godt voksen mann, har fortsatt som mål å ta til toppen av Lammanuten en gang i året. Lammanuten er det høyeste fjellet i Tysvær og rager 631 moh. Det kunne passe at jeg ble med.

Vi avtale å møtes for å kjøre bort til parkeringsplassen ved Sandvik. Været så ut til å bli bra, selv om det ikke var meldt mye sol. Det var i hvert fall ikke snakk om vind. Det er «bare» 600 høydemeter til toppen...

Jeg hadde selv tenkt på denne turen. Da Edvin foreslo å gå til toppen av Lammanuten, sjekket jeg når jeg sist gikk den lange bakken opp. Det var omtrent 7 år siden. Den gang gikk det ikke lett oppover de siste bakkene. Jeg syntes det var bratt og på toppen, tenkte jeg på returen over blanke berg og nedover noen bratte kanter.

Selvsagt gikk det greit nedover den gangen, men det tok tid, og jeg gikk forsiktig. Noe jeg hadde tenkt å gjøre om vi tok turen igjen. Vi startet oppover veien, som gikk over i sti etter omtrent 1,7 kilometer.

Videre skiftet det mellom bakker opp og flate myrer. I de små bakkene, gikk stien enten på blanke svaberg oppover eller i dype groper der stien hadde gravd seg ned. Det tok tid. På de flate myrene var det lagt ut ganglemmer og her gikk det kvikt.

Oppover de siste par hundre høydemeterne, som forrige gang var litt skremmende, gikk det denne gangen helt uten problemer. Det vil si at det etter hvert ble tungt å holde følge med Edvin. Det ble vanskelig å holde pulsen på et rimelig nivå, og bare et par kjappe skritt var nok til å få skikkelig høy puls.

Vi kom selvsagt til toppen – etter å ha gått på siden av den første varden. Vi var ikke alene. Det var folk da vi kom, og mens vi hadde pause, kom det flere. Det ble folksomt etter hvert. Vi møtte også en del på veien nedover.

Edvin hadde sjekket tiden opp og da vi igjen sto på den første lange gangbanen, viste klokka at vi hadde brukt like lang tid oppover som nedover på det stykket. Vi hadde gått forsiktig nedover og brukte tiden.

Turen som er 5,5 kilometer opp og selvsagt det samme nedover, er krevende. Det viser også på hvor mye tid folk bruker. Noen går opp – og ned, på godt under tre timer. Vi brukte nok så nøyaktig fire timer – med pause. Andre har nevnt fem timer totalt.

Det ble 18.000 skritt på dagens tur. Det gir mange små steg oppover bakkene. På flat mark blir det 12-1300 skritt på kilometeren, her ble det godt over 1600. Det var kjekt å prøve seg på en skikkelig topptur igjen. Det er en stund siden jeg gikk 600 høydemeter omtrent på så kort tid.

Takk til Edvin, som igjen fikk dratt meg med på en – for meg – litt utfordrende tur. Som alltid gikk det helt greit, og jeg hadde denne gangen også en god følelse da vi sto ved bilen etter en flott tur.

Tilbake mot Hunnedalen etter jobbing på Blåfjellenden

En virkelig flott tur.

Etter mye jobbing på Blåfjellenden, med rengjøring og skifting av sengetøy, var jeg klar for turen tilbake til Hunnedalen. Jeg kunne ha vært en dag til, men ut over morgenen ble været bedre og bedre, og det kunne se ut som om det ville bli en tur i sol tilbake.

Det er jo alltid en del ting som må ordnes, og de siste «oppgaven» tok litt lengre tid enn hva jeg hadde trodd. I to-tiden var alt klart. Hyttene var klare for nye gjester, og selv om det er ting som burde gjøres, så syntes jeg det var greit å forlate hyttene – i god stand.

Med regn og yr på vei innover, var det greit å starte oppover bakkene i sol. Jeg hadde bare på jakke og en tynn ullbluse. Det ble varmt, og jeg svettet skikkelig. Til og med vinden samarbeidet , den kom bakfra.

De vanlige fennene i nordhellingen oppover lå fortsatt som på veien nedover, selv om det hadde smeltet mye snø. I noen år, ligger disse fennene til august. Det vil ikke ta veldig mange uker før all snøen er vekke fra stien her.

Det merkelige er at det tar tid å gå oppover på snø. Øverst i bakken, sjekket jeg klokka og fant ut at jeg hadde brukt litt lengre tid en vanlig. Vaet, som jeg vasset over på vei inn, var litt lavere, og jeg kom over uten problemer.

Videre bortover mot Saftbekktjønet (halvveis mot Hunnedalen) og ura der, var det tørr mark og lange fenner om hverandre. Jeg lurte et øyeblikk på om det ville komme folk som ville til Fidjastølen, men jeg så ikke andre.

Halvveis, var det nå enklere å krysse ura enn på vei inn. Mye av snøen inne i mellom steinene var vekk, og siden jeg har gått her noen ganger, kom jeg greit forbi og bortover mot Saftbekken. Jeg synes ikke det er greit å gå på snøen i henget over ura, selv om det er der stien går.

Ved Saftbekken var det folk. Et par hadde tatt turen innover. Han på lave sko. Jeg er litt usikker på om de ville inn til Blåfjellenden for å overnatte, eller om de bare var på dagstur, men uansett tror jeg de snudde.

I sørhellingen nedover mot Fossebekken og stien langs Fossetjødnene, var snøen minket. Her under 700 moh, vil det ikke ta lang tid før det sommerforhold. Med mye snøsmelting, gikk Fossebekken stor, og som på vei inn, ble det vassing over – noen få skritt.

I det flotte været hadde jeg nesten trodd det ville være noen på tur inn til Blåfjellenden. Jeg møtte ingen andre, og det var bare en bil utenom min på parkeringsplassen. Jeg gikk fortsatt rundt den lille bakken opp mot toppen av Oleskaret, men her vil det være greit å gå opp og ned om bare en dag eller to.

Nedover mot veien og parkeringsplassen med sola midt i mot, ble det varmt. Sola skinte, og hjemme kunne jeg kjenne at jeg var varm i ansiktet. Jeg burde ha tatt av jakken og gått det siste stykket i bare ullblusen. Det var skikkelig kjekt med en tur i heia igjen.

Tilbaketuren, i virkelig flott vær, hadde gått mye greiere enn turen inn. Det ble de vanlige nesten 15.000 skitt. Det tok meg likevel nesten tre timer på 8 kilometer – som det står på skiltene. Jeg mener det er litt mer – 8,4 kilometer.

Første turen til Blåfjellenden på beina i 2026.

En våt og kald tur inn.

Endelig var det antakelig igjen mulig å komme innover til Blåfjellenden på beina. En måned senere enn i fjor, men likevel nesten to uker tidligere enn det som har vært vanlig de siste 30 årene. Det har blitt tidligere og tidligere de siste årene, og jeg håper det blir tidlig neste år også.

Det er selvsagt alltid snakk om snøforholdene på den første fot-turen for året. Som alltid er det lett å si at det er omtrent like mye snø nesten på de samme plassene som det pleier å være på den første turen.

Det er lite snø under 700 til 750 moh, og det som lå, forsvant fort i løpet av de dagene jeg var i heia. Regn, vind og tåke tører fort på snøen. Helt øverst var det nesten sammenhengende snøfonn, og nedover mot hytta, i nordhellingen, er det fenner som vil ligge en stund.

Værmeldingen mente det ville komme litt regn, men være opphold midt på dagen da jeg dro oppover. Det var en bil litt lengre borte på parkeringsplassen, men jeg ventet egentlig ikke å treffe folk.

Værmeldingen tar noen ganger feil. Jeg fikk lett regn, yr og tåke på turen over heia. Heldigvis kom vinden bakfra, og det var egentlig ganske greit, men det var en kald og våt opplevelse mens det sto på. Tåke og yr gir ikke gode bilder...

Det var noen små snøflekker igjen oppe i toppen av Oleskaret, og her kom det to karer i mot. To dansker på tur. De hadde vært på Blåfjellenden den natta. Meningen var å gå over mot Sandvatn, men fant fort ut at det var for mye snø i høyden. Det tror jeg var lurt gjort.

Jeg valgte å gå rundt den første bratte bakken ned. Her i nordhellingen å det fortsatt en fonn. Den vil antakelig være borte om et par dager. Langs nedre Fossetjørn pleier det alltid å være et par fenner. Det var snø, men mindre enn det pleier å være på første turen.

Første store utfordring var Fossebekken. Den gikk stor og det var omtrent snøbru over. Jeg gikk – på snøen – min vanlige vei, og plumpet uti da snøen brast ned i bekken. Jeg viste jo at det ikke var langt ned, men mistet litt balansen og måtte vasse noen steg – med vann til over støvlene.

Heldigvis hadde jeg tatt på leggbeskyttere, og sammen med gore-tex bukse holdt jeg meg tørr på beina. Jeg måtte også vasse litt over vaet rett før nedgangen til Blåfjellenden, også der uten å bli våt på beina. Det er greit å holde seg tørr...

Først ved Ølbakken (stidelet mot Blåfjellenden og turisthytta Blåfjellenden) ble det mer snø enn barmark. Det var fortsatt helt greit å komme fram, men litt høyere oppe ble det store felter med snø. Neste utfordring for meg, er ura over Saftbekktjønnet.

For å komme bort til ura, må bekken krysses. Helt som vanlig på første turen, var det bare å gå rett over på snøbru. Her blir det vanligvis mulig å gå over bekken helt nede ved vannet når det ikke lenger er mulig å krysse på snøen.

Jeg kom greit over og opp mot ura. Det var spor i snøen i bratte henget over ura. Jeg valgte å gå nedenfor, gjennom ura. Det tar litt lengre tid, men for min del føles det sikrere. Alene i snøhaugen, tar jeg helst ikke noen sjanser på å ødelegge beina.

Det ble den vanlige veien nedover bakken mot Blåfjellenden. Det er som regel mulig å gå en bratt renne – utenom stien nedover. Eller som vi av og til gjør der, sitter på rompa ned. Heldigvis var det i år ingen for bratte fenner nedover.

Jeg kom til hytta etter en tur på over tre timer denne gangen. Været og forholdene – og en litt tyngre sekk en vanlig forklarer noe. Jeg kom likevel ned i så pass god form at det ble noen timer jobbing den dagen.