Høgjæren. Denne gang i selskap med arving.

En grei tur i god fart.

Det var på tide med en ny tur på Høgjæren. Jeg måtte tilbake til 2025 for å finne siste turen i det området. Det er flere turer som er mulige her oppe. Den vanligste er fra Tovdal til Steinkjerringå og tilbake. Omtrent en mil og to timer.

Alen, blir det ofte den litt lengre turen om Holmavatn på tilbakeveien. Da blir turen omtrent 12 kilometer og det tar meg vanligvis omtrent to og en halv time. (Forrige gang gikk det nærmere tre timer.)

Det blir en del oppslag på Yr før en tur på Høgjæren. Turer i regn og vind i det området, kan lett bli våte og kalde opplevelser. Denne dagen var det snakk om lite vind, overskyet og ganske mildt. Det vil si mellom 5-8 grader.

Det har vært mange dager med kulde og frost i 2026. Selv temperaturer på over 5 grader setter jeg pris på . Når det i tillegg er snakk om lite vind. Ble det til at jeg ikke hadde på full vinterutrustning. Det ble kaldt til å begynne med.

Jeg fikk til og med selskap på turen. Min eldste sønn, som ganske snart runder 50, ville gjerne være med. Han trener jevnlig og burde være i stand til å bli med sin gamle far i hans tempo. Mange jevngamle synes mine turer blir litt for lange og går ofte i høyt tempo.

Det var likevel den gamle gubben som heiv på ryggsekk med utstyr. Ikke tunge sekken, men det blir fort 5-8 kilo. Ungdommen gikk uten noe på ryggen. Vi så ikke folk før helt nede ved Steinkjerringå. Det var likevel spor av andre og det sto en annen bil på parkeringsplassen ved Tovdalsveien.

Det var likevel få folk på tur denne dagen. Ved Holmavatn sto det en bil, og den tilhørte antakelig han som holdt på med steingjerdet langs stien. Så folk på tur kan jeg ikke huske å ha møtt på mange år. Selv i snø og vind traff jeg folk en gang.

Selv om de var meldt en nesten tørr dag, så var det vått i marka, og det var glatt i sorpa. Det ble litt forsiktig nedover de bratteste bakkene. Det tok oss nøyaktig en time før vi sto vi statuen og kikket tilbake der vi kom fra.

Ved stidelet mot Holmavatn og Synesvarden, ble det spørsmål om vi skulle ta den kjappe veien tilbake eller legge turen om Holmavatn. Det ble til at vi la turen om Holmavatn slik at turen ville bli på omtrent 12 kilometer.

Vi holdt god fart både mot Holmavatn og videre oppover bakkene mot Synesvarden. Det gikk fort nok på flatene, men i bakkene hadde min nesten 30 år yngre arving ingen problemer med å henge på. Han ble til og med ikke skikkelig andpusten.

Det ble en liten pause på toppen av Synesvarden, for å trekke pusten – for meg, før vi tok nedover bakken tilbake til parkeringsplassen. Det var helt greit å komme til bilen. Turen hadde gått i bra tempo og vi hadde brukt omtrent to og en halv time. En flott tur i godt selskap.

Bjursfjellet og så rundt Engjavatnet og ned Urdådalen.

En lang tur med bakker.

I fjor sommer, fikk jeg igjen problemer med en bakfot. Jeg har noen ganger opp gjennom årene hatt problemer med achillesen, og igjen ble jeg hindret i å ta på de litt lengre turene. Ut over høsten ble det klart at lange turer ikke var like enkelt som før sommeren.

Sist jeg hadde problemer, måtte jeg virkelig ta meg sammen for – igjen – å bli i stand til å utfordre bakker og lange dager på tur. Det tok tid, men etter hvert ble det slik at selv lange og bratte bakker ble mulig – om enn i sakte tempo.

Det var ikke vanskelig å si til meg selv at denne gangen skulle jeg starte så snart foten ble bra nok. Det ble vanskelig å sjekke. Det var egentlig behagelig å bare gå korte og grei turer. Selv en strandtur på en mil er jo tur, selv om en slik tur ikke byr på utfordringer.

Rett før den årlige turen til Gran Canaria, ble det noen litt lengre test-turer. På Gran Canaria ble mange turer på mer enn 20.00 skritt. Det kunne virke som om jeg igjen var klar for litt mer enn en tur på to-tre timer.

En slik tur var runden rundt Engjavatnet, med en tur opp om Bjursfjellet. Ikke stort mer enn 14-15 kilometer og tre og en halv time. Det var en god stund siden jeg hadde vært på toppen av Bjursfjellet.. Det kunne passe å forsøke.

Etter å ha tenkt en del på turen, planla jeg å parkere ved Kleiva og så gå til toppen av Bjursfjellet, og om formen var grei ta en runde rundt Engjavatnet, før jeg vandret tilbake til bilen. Det burde ikke være en for krevende tur.

På vei mot Sælandsveien og Kleiva, fant jeg ut at jeg like godt kunne starte fra Sælandsskogen – som vanlig. På vei mot Kleiva og Sjelset, gikk jeg forbi stien opp mot Håfjell og Vindskaret. Det fristet å gå den vanlige runden og så se om jeg kunne ta med toppen.

Jeg fortsatte mot Sjelset og den lange bakken oppover mot Jærbuskaret og stien – og veien mot «Den søta hålå» nederst i traktorvegen mot toppen. Bakken opp traktorveien og videre til toppen var ikke blitt mindre bratt etter 9-10 måneder.

På toppen kom det ei jente samtidig med meg. Hun skulle samme vei som meg nedover, men løp ned de bratte bakkene. Jeg stoppet for å ta noen bilder. Nesten nede igjen kikket jeg på skaret med det flotte navnet «Sollkjen».

Det måtte være mulig å komme ned til Bukkatoa den veien. Etter et lite stykke over myra, traff jeg en sti som tok meg greit ned til stien mot Skogsånå. Det var litt kjekt å gå en ny plass, og like kjekt å gå på en sti som antakelig bare blir brukt av dyr og få mennesker.

Det ble ingen pause ved «Skogen». Jeg fortsatte videre mot veien, men bestemte meg for å gå om Bjødnali og Urdådalen da jeg sto ved porten og veien mot Sjelset. Det ble selvsagt også en tur oppom Bjødnali før jeg tok fatt på Urdådalen og all steinen der.

Etter nesten tre timer på tur, var jeg litt stiv i beina, og gikk forsiktig nedover. Det gikk nok litt lengre tid enn normalt. Jeg brukte like lang tid nedover denne gang som jeg bruker oppover. Det var greit å komme ned til Taksdalsvatnet.

Tilbake ved bilen – etter å ha drukket litt – sjekket jeg telefonen. Jeg hadde brukt nok så nøyaktig tre og en halv time på rundturen. Den var antakelig på omtrent 14 kilometer. Denne dagen ble det en tur på 22.000 skritt, og jeg lurer på hvor mange høydemeter.

Fjogstadnuten, Resasteinen, Skjørestadfjellet og Skaret.

Sammen med Einar.

Det er kjekt med følge på tur. Denne dagen ville Einar hjerne være med, og spurte hvor jeg hadde tenkt meg. Vi ville bli to gamle gubber på tur. Det kunne passe med en litt kortere tur enn hva jeg egentlig hadde tenkt.

Planen var å gå over Fjogstadnuten og så over til Resasteinen og ned til Skaret, opp til Dalsnuten og gjerne ta med Øvre Eikenutren til slutt. Bare for å gjøre det til en tur over fire topper. Med Einar på laget, ville det muligens passe med en kortere variant.

Jeg foreslo å ta over Fjogstadnuten og så bort til Resasteien og over Skjørestadfjellet ned til Skaret. Videre direkte mot Gramstad. Det ville antakelig bli en tur på 7-8 kilometer, men med noen bakker. Det går oppover til Fjogstadnuten og både bratt og langt til Resasteinen.

Jeg lurte litt på hvor mye is det ville være igjen. Forrige gang – for ikke så lenge siden – var stien nedover mot Skaret dekket av is. Det gikk greit å komme fram men, jeg måtte ut i marka og kunne ikke følge stien helt.

Vi startet litt tidligere enn vanlig, og rundt 11 var vi i gang oppover bakken mot stien til Fjogstadnuten. Det var meldt ganske bra vær, men bakken var bløt, og selv om det var snakk om sol, så var det overskyet på morgenen.

Det var omtrent ikke is igjen, men det var til gjengjeld mye sleip sorpe. Vi – i hvert all jeg – gikk forsiktig nedover bakkene fra Svarthålsleitet mot Sørdalsleitet. I myra var det vann, men ganglemmene gjorde at vi kom greit over til Sørdalsleitet.

Bakken oppover mot Resasteinen har aldri vært lett. Den er både bratt og for meg, også litt skummel. Einar, som er noen år eldre en meg, tok det litt roligere oppover, og det passet godt med en pause i le av Resasteinen da vi kom opp.

Det gikk lettere oppover bakkene mot Skjørestadfjellet etter pausen. Vi kom opp til flyvraket og gikk raskt videre nedover bakkene mot Skaret. Nesten all isen som lå sist jeg gikk her, var nå vekk, selv om det fortsatt lå noen floere langs stien.

Nede ved Skaret satt det to damer som også var på tur. Planen var å ta en liten kopp te, men Einar mente vi bare fikk fortsette tilbake mot Sørdalsleitet.. Det ble noen meter på samme sti som vi var kommet, men over myra tok vi stien til høyre, mot Revholstjørn.

Stien følger den nye veien et stykke, og det er først helt ute ved utsiktspunktet at stien igjen tar av fra den flotte veien. Ned bakken over Svarthålsmyra og opp mot skaret under Kjyrkerindå, husker jeg som kort, men det tar litt tid.

Siden det ikke ville bli noen tur opp om Dalsnuten tok det ikke lang tid før vi igjen sto ved bilen. Det hadde vært en to timers tur denne dagen. Været ble bra ut på dagen, og vi hadde fått en flott tur sammen. Klokka til Einar viste at vi hadde gått mellom 7 og 8 kilometer.

Tur fra Bore til Reve havn med broderen.

En flott vårdag.

Vanligvis blir det en tur i uka sammen med broderen. Den siste tiden, har broderen hatt problemer med hoftesmerter etter tur, og har redusert aktiviteten. Det har blitt færre og kortere turer. For min del har det blitt mange og litt lange turer.

Det var en stund siden vi hadde gått tur. Broderen tenkte på en tur i Njåskogen, og jeg foreslo en tur på Høgjæren. Vi ble enige om å ta en tur i sjøkanten. Den vanlige turen vi går sammen langs sjøen, er fra Sele til Hellestø.

Det er en kort og grei tur, på omtrent 7-8 kilometer, og som bare tar en og en halv time. For kort til å bli med i loggen. Turen fra Bore til Reve havn, er – med et nødskrik - lang nok. Den er på mellom 9 og 10 kilometer og tar nok så nøyaktig to timer.

Broderen ville komme opp til meg og ville så kjøre de få kilometerne ned til Bore stranden. Det var andre som også ville på tur denne dagen. Det er ikke så ofte- utenom de få flotte sommerdagene i året , at det er så mange biler på den parkeringsplassen.

Været var selvsagt virkelig bra. Det var lite vind, og sol, og i tillegg var det godt over null grader. Det ville, i følge væremeldingen, og så bli varmere ut over dagen. Det så ut til å bli en flott vårdag da vi startet sørover fra Bore.

Det var tørt i bakken, ikke antydning til is eller snø på flatene bortover mot Fuglingene. Sola sto rett i mot, og det var bare så vidt litt vind. Det minnet om vår. Alt gresset var imidlertid vissent, og det var lite grønt å se på bakken. I hagen hjemme er det likevel snøklokker.

Broderen var langt fra sikker på om han ville gå til havna. I det flotte været, og mens vi pratet om forskjellige ting, tror jeg han egentlig «glemt» hvor langt det er, og bare var på tur. Litt som i gamle dager. Det var kjekt å være på tur.

Et stykke mot sør fikk vi tre damer foran oss. Vi holdt omtrent samme fart, og det tok ikke lang tid før vi var ved havna. Der fant vi stolene i båthuset og satte oss. Det ble pause denne dagen. Vi har stoppet her noen ganger etter hvert, og det er liksom blitt et lite «høydepunkt» på disse turene.

Denne dagen var det mange som surfet. Rett utenfor havna var det en hel gjeng, og da vi vandret nordover, kunne vi se flere ute i bølgene. Vi fikk trekken bakfra, og det ble litt varmere ut over dagen.

Om det var pausen eller vinden bakfra som gjorde utslaget, vet jeg ikke, men nordover gikk det en del fortere enn på veien sørover. Broderen hadde ikke problemer med å henge med og det ble en grei tur tilbake.

Alt i alt ble det en kjapp tur denne dagen. Vi kom til bilen ikke mye etter to timer. Broderen burde i grunnen være godt fornøyd. Han fikk en lengre tur enn på lenge, og holdt god fat inn til bilen.

4 topper fra Gramstad - sent i februar.

En grei fjelltur midt i Sandnes.

Det var mer enn en måned siden sist jeg gikk fra Gramstad og over fire topper. Det er ikke mange ganger vinteren har vært like lang som i 2026. Helt fra starten av januar, og omtrent til nå har det vært kuldegrader, i hvert fall om nettene.

Det har ikke kommet mye nedbør, men isfloene har vokst, og gjort det vanskelig å komme fram enkelte plasser. Jeg har ikke utfordret meg selv med å gå de fire toppene, men jeg kan godt tenke meg at det har vært folk på toppene nesten hver dag i hele vinter.

Turen med fire topper fra Gramstad, har blitt en fast tur, spesielt om vinteren. Den er litt kortere, og «enklere» enn turen rundt Lifjellet, som var den gamle vinterturen. Før det, var det til topps på Bynuten som var den faste turen. Alle turene tok – til å begynne med – omtrent to og en halv time.

I dag vil turen til Bynuten ta nærmere fire timer, og turen rundt Lifjellet omtrent tre timer, men fortsatt tar «4 topper fra Gramstad» to og en halv time – så lenge det varer. I løpet av bare noen få år – 20-30 eller deromkring – endrer ting seg.

Nå var planen å dra til Gramstad, og heldigvis kom jeg på at Havnegata i Sandnes var sperret. Det ble noen kilometer og noen minutter lengre tur rundt Hana for å komme fram til Gramstad. 3 minutter er selvsagt viktig...

Det var ikke mange bilene på parkeringsplassen. Antakelig var det en del som ikke fant fram. Jeg satset på den vanlige veien oppover mot Bjørndalsmyra. Det lå som forventet en stor isfloe i ura oppover. Det var helt enkelt å gå forbi, og jeg kom til myra i grei form.

Værmeldingen var ganske god for denne dagen. Det skulle komme regn, men først ganske sent på dagen. Det var ikke snakk om vind, og det var mulighet for litt sol. Jeg fikk en tur i overskyet vær og så bare enkelte solflekker.

Myra innover var virkelig våt. Det var ikke frost i bakken, men antakelig tele i jorda litt lengre ned, som gjorde at ikke mye av vannet rant vekk. Det ble vassing innover denne dagen. Selvsagt var det ingen andre å se.

Selv oppe ved Mattirudlå og over Kulheia var det tomt for folk. Først da jeg kom ned fra toppen av Bjørndalsfjellet kom det folk i mot. Det virket som om mange startet sent denne dagen. Det kom i hvert fall familier i mot da jeg gikk over Fjogstadnuten og bortover Rindane mot Dalsnuten.

Jeg måtte selvsagt oppom Dalsnuten. Trappene oppover på nordsiden er dryge. Det er lettere å holde en rimelig fart på sørsiden. Denne dagen var det andre på tur. På toppen var det en god del folk.

På vei tilbake og ned igjennom trappen på nordsiden, gikk jeg på kjent folk. Kjell med følge var på vei oppover. De hadde også vært i Puerto Rico og gått en god del turer. Vi hadde litt å prate om. Det ble en hyggelig stopp – midt i trappa.

Tilbake ved bilen kunne jeg se at det hadde tatt litt lengre tid enn vanlig. Antakelig på grunn av stoppen underveis. Det hadde gått helt som vanlig fra parkeringsplassen til toppen av Bjørndalsfjellet.

Det ble nesten tre timer denne gangen, og det var kjekt med mer bakker. Nå håper jeg våren snart kommer. 

Varmegrader men fortsatt is på den vanlige rundturen til Håfjell, Bjødnali og rundt Engjavatnet.

En kjekk tur.

Etter noen dager med bra temperatur, hele 7 grader midt på dagen, og litt regn, og en tur i strandsonen med mange og store is-svuller, lurte jeg på hvor mye is det ville være litt inne i landet. Det ville fortsatt være noe. Is smelter sent.

Jeg tenkte på en tur fra Sælandsskogen. For en stund siden, før turen til Grand Canaria, så gikk Einar og jeg først opp bakken fra Sjelset opp til Skogen og Bjødnali før vi gikk ned Urdådalen. Det var noe is, men vi kom greit fram.

Det kunne passe å gå samme turen, men muligens ned til Sjelset i stede for Urdådalen på tilbakeveien. Den turen burde værer helt grei å gjennomfør, og muligens ville det igjen være mulig å ta ned Urdådalen.

Værmeldingen for dagen var opphold for det meste, men overskyet. Problemet var vinden, som ville være 10 m/sek med opp til 17-18 m/sek i kastene. Det var en god grunn til å velge Sælandsskogen rundturen. Vinden ville bare ta over skarene.

Det var lett yr på bilruta på vei mot Sælandsskogen. Da jeg parkerte var det opphold. Det var ikke antydning til is inne i skogen, og jeg satset på å gå mot Sjelset. Ved stien opp mot Håfjell og Vindskaret så jeg spor oppover, og tenkte jeg fikk sjekke forholdene.

Det var en isfloeved den første lille bekken, men greit å komme forbi. Litt lengre opp lå den vanlige isfloen, men her hadde det gått så pass med folk at det var sti rundt. Det virket som om det ville være helt greit å gå opp til Stølsletta og videre.

Det var litt is oppover, men helt greit å komme forbi. Det ble til og med en tur til toppen av Håfjell, selv om det blåste ganske bra både i Vindskaret og oppover mot toppen. Vinden var nok sterkere enn 10 m/sek, men laget ikke problemer.

Nedover mot Moldtjørnet var det stor mengder is, men også her var det stort sett laget ny sti rundt. Myrene innover mot Bjødnali var frosset og det var greit å komme opp til garden. Oppe ved garden fikk jeg tatt det vanlige bildet av treet.

Det hadde gått greit til Bjødnali, og jeg jeg mente det også ville være greit å gå rundt Engjavatnet. Skogsånå kunne fortatt være dekket av is, men det ville antakelig være greit å komme over. Bekken var lav og steinen bare og greie å gå på.

Oppe i Jærbuskaret blåste det friskt, men vinden kom bakfra og bare skjøv meg nedover bakken mot Sjelset. Nede på skogsveien mot parkeringsplassen, var det masse spor. Det var mange andre enn meg på tur denne dagen, men jeg hadde ikke truffet noen.

Det ble en helt vanlig tur rundt Bjødnali og Engjavatnet, selv om jeg i utgangspunktet trodde det vill være for mye is til den turen. I tillegg hadde det gått i omtrent normal fart. Til treet, brukte jeg bare litt over en time, og totalt ble det nok så nøyaktig to og en halv time. Jeg var godt fornøyd med dagens tur.

Bore til Reve havn - fortsatt vinter.

Det ble en strandtur.

Da vi reiste nedover til Gran Canaria, var jeg sikker på at været ville ha endret seg til vi kom hjem. Det ville tross alt gå 15 dager. Det var så vidt frost som møtte oss på flyplassen da vi landet sent på kvelden. Det glitret på veien og strøbilen var ute.

Dagen etter ble det ikke tur, selv om det var søndag, og været ikke så aller verst. Det var heller mange turer i Puerto Rico som gjorde utslaget. Det passet med en hviledag etter en lang – og kjedelig – flyreise.

Mandag var værmeldingen ikke helt på topp, men det ville bare være litt regn og vinden ville bli svært moderat. Det lå fortsatt is og snø langs veien, og jeg regnet med det ville være store is-floer i alle stiene inne i landet.

Det ville selvsagt går greit å komme på tur for eksempel i Sælandsskogen, men det passet på mange måter bedre med en flat og kort tur – på stranden. Det var tross alt en stund siden jeg hadde vært på en sandstrand.

Jeg bestemte meg for å ta den korte og kjappe turen fra Bore til Sele havn, og tilbake. En tur helt uten bakker og utfordringer. Flat omtrent som et stugulv for det meste, men ikke sandstrand mer enn et lite stykke.

Bekledningen for turen var svært annerledes enn det jeg hadde brukt på turen i Puerto Rico. Der gikk jeg med minst mulig, og i hvert fall ikke med fjellsko. Hjemme ble det både lang under, mellomlags fleece og vinterlue. Selvsagt også vanter.

Temperaturen var bare 2-3 grader da jeg kom til parkeringsplassen ved Bore stranden. Det trakk fra sør og jeg ville få motvind sørover og medvind på hjemturen. Når var det heldigvis ikke snakk om mye vind, men selv en liten trekk kjennes kald ut i mot.

Det gikk trått den første kilometeren. Det var langt fra samme farten som i syden. Skoa var mye tyngre, beina kjentes stive og støle, og sekken veide mye mer enn den lette pakningen jeg brukte på turene nede på Gran Canaria.

Til å begynne med, var jeg ikke engang sikker på om det ble en tur hele veien til Reve havn. Det er ikke mer en litt under 5 kilometer, og uten bakker, men den dagen virket det ganske langt – til å begynne med.

Etter som jeg kom lengre og lengre sørover, ble det, som mange ganger før, til at jeg satte meg nye mål. Nesten framme kom det noen partier med mye is i stien. Jeg måtte ut på stranden for å komme forbi. På dette strekket er det ikke sandstrand men grus og stein.

Selv med noen hindringer, kom jeg selvsagt til Reve hav, og fikk satt meg ned i stolen som står i båthuset. Ikke lenge, for ute i vest var det mørke skyer, regnet komme som regel fra vest. Bortsett fra at denne dagen trakk det fra sørøst.

Jeg fikk noen dråper på med, men det var også solglimt. Det gikk bedre på tilbaketuren og det ble en tur som mange andre. Jeg glemte å kjenne etter de plassene som gjorde vondt, og det gikk lettere å holde farten opp.

Også denne gangen gikk jeg forbi stolpen som viser hvor stien tar av fra gjordet, og måtte gå noen meter tilbake. Det ble en tur med mye sorpe. Det viste tydelig på buksa, som var skitten til langt opp på lårene.

Neste 10 kilometer på to timer denne dagen. Men ikke mer enn 13.000 skritt.