Det ble "bare" en tur rundt Engjavatnet.

Planen var å gå til Ristøl og Lauvlia.
Vi har hatt et høytrykk liggende over Nordsjøen de siste dagene. Det gar gitt sol og lite skyer og nesten ikke vind. Ulempen har vært lav temperatur. Helt end mot null-punktet tidlig på morgenen.

Det har vært nødvendig å skrape bilene, men jeg håpet jo at sola ville varme så pass at det ikke ville være is og frost ut over dagen. Det viste seg å være litt optimistisk. Spesielt bare noen meter opp i høyden.

Planen var å gå en virkelig flott langtur, fra Sælandsskogen. Tanken var å gå til Bjødnali over Vindskaret og så opp og over til Ristøl. Etter det tar jeg vanligvis over myrene mot Lauvlia. Å gå mot veien fra Snorestad, er en «omvei».

Jeg avtalte med Einar. Han hadde tidligere sagt at han gjerne ville være med på en tur til Ristøl og Lauvlia, og nå syntes jeg det passet. Hjemme var det bare 2-3 grader da vi tok ut, på parkeringsplassen var det litt varmer.

Det var ganske kaldt inne i skogen, men vi så ikke is før helt oppe på Stølssletta. Nedover bakken mot Moldtjørn, traff vi en kar, som kunne fortelle at det var frost nede i skyggen ved Moldtjørn og Bjødnali.

Karen hadde helt rett, og jeg, for min del, syntes ikke forholdene lå til rette for den planlagte turen. Einar var villig til å gjøre turen kortere ved at vi tok mot Skogen og rundt Engjavatnet. Vi ble enige om å legge om planene.

Nede ved bekken og den lille brua, var en annen kar i gang med å lage gangveier over den lille myra før brua. Han nevnte også at det ville komme ny bru slik at vi ikke lenger ville gå i steinene, som i dag.

Einar og jeg fortsatte til Bjødnali. Jeg for å ta bilde av treet, og Einar for en liten pause, før vi fortsatte veien mot Skogen. Det er jo litt «fusk» å gå på vei. Vi avtalte at neste gang, ville vi ta over marka og over haugen for å komme mot Skogen.

Jeg har lenge syntes at området rundt Bjødnali og Engjavatnet, er virkelig flott. Denne dagen med sol og nesten uten vind, og med fortsatt noen høstfarger rundt om, var det ikke vanskelig å finne flotte fotomotiver. Jeg brukte også litt tid på bare beundre naturen.

Ved Skogen var det tid for en liten pause. Vi hadde det ikke travelt. Vi hadde jo regnet med å bruke dagen på en lengre tur. Det var greie steiner rett ved hytta på Skogen, og i sola var ble det en skikkelig hyggelig pause. Sola varmet og dyra på marka hold seg vekk.

Det var jo en stund siden det hadde kommet nedbør. Skogsånå var lav, og grei å komme over. Selv med lite regn, var myrene bløte og med like mye vann som etter regn. De tørker vel ikke opp før til våren.

Vi kom oss greit rund vannet og opp bakken til Jærbuskaret, hvor høyhuset på Bryne står som et stearinlys ute på flate Jæren. Nedover bakken og bort mot Sælandsskogen gikk greit, Vi kom tilbake til bilen etter litt over tre timer.

Lengden på turen er som alltid omtrent 11 kilometer, og denne gangen brukte jeg 15.000 skritt på turen. Både Einar og jeg var godt fornøyd med turen. Vi hadde antakelig klart å gå til Ristøl og Lauvlia, men det får bli en tur en annen gang. Det er greit å vite at jeg kan få med noen på en slik tur.

Bore til Reve havn med Einar.

En kort tur i flott vær.Det hadde blitt noen dager med tur i det siste. Jeg burde egentlig tenke på en langtur, for været var så avgjort brukbart for tur – gjerne en litt lengre enn vanlig. Når var det en stund siden sist jeg hadde gått tur med broderen,

Han er ikke så begeistret for de lengre turene, men vil gjerne være med om både vær og lengde tillater det. Muligens burde jeg tenke på en kjapp og grei tur langs stranden, som broderen kunne bli med på.

Jeg sendte broderen en invitasjon, og samtidig fant jeg ut at det kunne være kjekt om også Einar ble med. Han har tidligere vært med på noen turer frem og tilbake fra Bore til Reve hav, og det ville være kjekt om han ble med på denne også.

Jeg tok kontakt med Einar og han ville gjerne på tur. Broderen derimot, måtte melde avbud. Han hadde transportoppdrag den dagen og fikk dessverre ikke anledning til å bli med.

Det var været som gjorde at jeg i første omgang så for meg en litt lengre tur. Det var sol, omtrent fra en skyfri himmel. Det var i tillegg bare så vidt en liten bris. Når også temperaturen var ganske bra, stemte det meste.

Einar og jeg ble enige om å starte på vanlig tid – klokka 11. Jeg var litt i tvil om hva jeg skulle ha på kroppen. Det ble til at jeg tok på en ull-bluse og en tynn mellomlagsjakke.

Vi var ikke alene som ville på tur. en hel del folk bruker nettopp dette området til å lufte hunden. Ikke alle er like flinke til å overholde båndtvangen. Det gjaldt heldigvis ikke båndtvang for oss.

Over de nesten flate gressbakkene mot Fuglingene, hadde vi sola i ansiktet og trekken bakfra. Det ble faktisk så pass varmt – i sola – at det minnet om sommer. I hvert fall ikke om vinter.

Denne dagen var det ikke dyr på marka. Vi kom greit over markene og gjerde-klyverne bortover mot Reve havn. Her helt ute i kanten av Nordsjøen, var bakkene fortsatt grønne og det minnet ikke en gang om høst.

Bortsett fra at det ble adskillig kaldere da vi tok fatt på turen tilbake. Før det ble det en liten pause i sjøboden på havna, hvor stolene fortsatt sto til bruk for vandrere. En kjapp kopp te, var det vi tok oss tid til.

På turen sørover hadde vi ikke sett folk etter at vi var forbi Fuglingene ute i sjøen. På turen tilbake møtte vi to jenter som også så ut som om de var pen litt lengre tur. Vi hilste pent....

Det ble tur på rundt to timer, og dette er ikke en lang tur, bare rundt 9 kilometer. Jeg fikk det til å bli omtrent 12.500 skritt. I det flotte turværet hadde det likevel været en tur som vi begge syntes var svært grei. Vi håper på flere slike turer ut over vinteren.

En grei runde fra Gramstad med fire topper.

Tåke til å begynne med, sol til slutt.Selvsagt betyr været – og værmeldingen mye for når og hvor turen vil gå – eller om jeg blir hjemme. Denne søndagen skulle det i utgangspunktet være rimelig bra vær. Det var i hvert fall ikke snakk om nedbør.

På morgenen var det tåke og lett yr hjemme, og det så ikke ut som om været ville bli svært mye bedre med det første. Nå hadde jeg håpet på bedre vær – som egentlig var meldt.

Planen var å ta til Gramstad å gå en runde der. Jeg tenkte på å ta turen mot Resasteinen og videre rundt til Skaret og så oppom Dalsnuten før jeg tok mot bilen. En ganske kjapp og grei tur på omtrent to og en halv time.

Litt yr, har jeg overlevd før, og det var jo nesten ikke vind å snakke om. Jeg fulgte planen og tok mot Gramstad. Det var tørrere innover. Etter en stund sluttet vindusviskerne å gå. Det ble bra vær, men tåka hang nedover toppene, og det var ikke mye utsikt fra Dalsnuten.

Oppover bakken fra parkeringsplassen ved Gramstad, ombestemte jeg meg, og tok videre oppover mot Bjørndalsmyra. Og inn i tåke, og det kom vann fra buskene jeg kom bort i. Det kunne bli en fuktig tur.

Innover myra var det mye vann i stien. I tillegg var stien oppgått av dyra som nå heldigvis ikke lenger var ute. Det ble sorpe til langt opp på leggen, og jeg gikk ganske forsiktig.

Det var lite vits i å gå helt opp på Mattirudlå. Ved skiltet snudde jeg og tok over Kulheia mot Bjørndalsfjellet. Det dukket opp andre i tåka. Ei jente var ikke helt sikker på stien, og tok følg ned til stidelet.

Jeg måtte jo opp til toppen, selv om det ikke var mye utsikt den dagen. På toppen var det andre, også de litt usikker på veien, men de kom etter nedover bakkene. Det var også andre på vei nedover – som jeg aldri helt tok igjen.

Nede i bakken kom det en liten familie i mot , og jeg kikket meg tilbake for å sjekk om de ville få sett noe fra varden. Da kunne jeg se at tåka hadde lettet og varden var godt synlig.

Nå var skydekket høyere enn stien videre, men det var fortsatt ikke spor av sol. Først da jeg kom forbi Fjogstadnuten og opp på Rindane, fikk jeg se sol – over Stavanger. Det kunne se ut som det ble oppklaring fra vest.

Jeg var i utgangspunktet ikke sikker på om jeg skulle ta bort og opp til Dalsnuten, men jeg tok mot Kjyrkerindå og videre mot stien fra Dale til Dalsnuten. Den stien var mye mer sorpet enn før, antakelig mer brukt.

Det ble en grei tur oppom toppen. Det var selvsagt ganske mange andre på tur, men de fleste går antakelig opp på sørsiden og jeg bruker trappene på nordsiden både opp og ned.

Jeg brukte tre-fire minutter lengre tid en normalt på turen opp til Bjørndalsfjellet, men totalt gikk turen omtrent som vanlig. Denne gang på noen minutter mindre enn tre timer. Totalt ble det omtrent en mil og litt over 15.000 skritt og det ble etter hvert en ganske fin tur.

Fra Blåfjellenden tilbake til Hunnedalen i sol.

Virkelig bra vær i slutten av oktober.Det blir som oftest bare et innlegg i logen fra en tur til Blåfjellenden. Tilbaketuren blir ofte bare nevnt med noen ganske få ord. Denne gangen var forskjellen på turen innover i heia og turen tilbake så pass stor at det blir to innlegg.

Etter en heller våt tur innover håpet jeg Yr ville få rett og at det ville komme litt sol på morgenen og opphold videre ut over dagen. Det ville i så fall bli vesentlig bedre enn være dagen før.

Jeg var ute i et nødvendig ærend på natta, og da var det fortsatt 5 grader. Det var langt fra vinter. Det kunne se ut som om tilbaketuren ville kunne gå i bra vær. Det kunne til og med bli en fin tur.

Nå kommer dagslyset ganske tidlig og da jeg sto opp var det omtrent vanlig dagslys. Bortsett fra at sola fortsatt var bak fjellet i sørøst. Det var en god del blå himmel, og bare lette skyer ellers.

Ut over morgenen klaret det opp og sola skinte omtrent fra blå himmel. Det som så ut til å bli en grei dag ble til en virkelig flott morgen. Temperaturen steg til omtrent 10 grader, 600 meter over havet helt i slutten av Oktober.

Jeg fikk det plutselig travelt med å gjøre ingen ting. Det var en så pass flott dag, at jeg la arbeid ned i å virkelig nyte dagen og forholdene. Sola skinte inn vinduene, og det minnet mye mer om sommer enn om snart vinter.

Nå var det selvsagt noe som måtte gjøres. Gulv blir ikke rene av seg selv, og det ville jo være greit om det var ryddig og rent i uthuset. Det var ikke arbeid, men ting som fikk meg til å sette pris på dagen og oppholdet.

Nå kunne det lett bli siste gang jeg er inne denne sommersesongen. Været vil selvsagt avgjøre om jeg kan komme innover flere ganger. Det hender en del år at siste turen går i slutten av oktober.

Denne dagen var det ikke antydning til vinter. Det var kjekt å oppleve høy temperatur og nesten vindstille. Pytten utenfor annekset lå speilblank. Sola sto onn døra og det ble varm. Jeg kunne tenke meg å bli lengre.

Nå forsvinner dagslyset ganske fort. Alt lenge før 6 kommer mørket, og det vil kreve hodelykt for å gå ute. Jeg har lykt med, men jeg prøver å komme over heia i dagslys. Eller som denne dagen i sol.

På et tidspunkt måtte jeg jo pakke sekken og komme meg avgårde oppover bakken mot Hunnedalen. Det var vanskelig å bryte opp. Ved å telle timer bakover fra 5-6, fant jeg ut at jeg i hvert fall burde ha startet i to tiden.

Alt i halv ett-tiden var alt på stell og sekken pakket. Sel på en perfekt dag, får jeg for meg at jeg må komme meg avgårde. Nå ligger bakken oppover i skygge. Jeg kunne godt ha klart meg uten jakken. Jeg ble svett oppover.

Oppe i heia, var det sol og blanke vann som dominerte. Det ble en god del stopp underveis, både for å ta bilder, men også for å se på naturen. Nå har jeg travet denne stien noen ganger, og det burde ikke vøre mye «nytt», men denne dagen var det virkelig noe å få med seg.

En dag som denne burde egentlig mange flere få gleden av å oppleve. Det kom to jenter i mot. De hadde hatt en varm tur oppover bakkene i sola, men fikk litt andre forhold da de kom over kanten og fikk trekken i mot.

Nesten nede ved bilen ble det en stopp ved en hytte for en prat. Sola skinte , slik at jeg ikke ble kald – til den forsvant bak åsryggen. Det tok ikke lang tid før jeg kjente at det ikke er sommer. Nede ved bilen viste termometeret 7 grader.

Som vanlig ble det nesten 15.000 skitt på turen mellom Blåfjellenden og Hunnedalen. Selv om jeg tok det med ro og stoppet noen ganger, gikk turen unna på godt under tre timer.

Til Blåfjellenden i yr og regn.

Det ble en litt "sur" tur innover.
Det nærmer seg raskt månedsskiftet oktober/november, som er et vanlig skille mellom sommersesong og vintersesong for meg. Det vil si at i november blir det en tur inn til Blåfjellenden omtrent i 5 av 10 år.

Når det nærmer seg månedsskiftet blir værmeldingen sjekket ganske ofte, og den endrer seg også ganske ofte – selv bare i løpet av et døgn. Ofte er det mindre endringer som vindstyrke og temperatur, men noen ganger går det fra regn til sol.

På onsdag hadde yr «ombestemt seg» og mente at det ville bli bra vær fremover. Det vil si temperaturen kunne gå ned mot null på natten på Blåfjellenden, men stien mellom Hunnedalen og Blåfjellenden, går 300 høydemeter høyere.

Siden jeg ikke er spesielt glad i vinter og glatte forhold, prøver jeg å holde meg på beina. Jeg unngår de glatte gangveiene og is om jeg kan. Torsdag til fredag, ville det være ganske høy temperatur, selv om det kunne komme noe nedbør på torsdag.

Nå skulle det bli enda bedre vær på lørdag, med mer sol, men da med lavere nattetemperatur, nesten ned mot null. Noe som altså er ganske vanlig så sent på året om det klarer opp og blir sol.

Forrige uke, da jeg overnattet fra fredag til lørdag, var det en del folk på hyttene uten om meg. Denne uka var det nesten ikke noen bestillinger, og ingen for natt til fredag. Det kan godt komme andre – som ikke har bestilt.

Selv om det bare var snakk om lett regn mellom 0,2 og 0,3 millimeter i timen, pakket jeg for regn. Det vil si to plastikkposer på alt som ikke bør bli vått. I tillegg ble det klær for regn og kalde forhold med mellomlag og vinterlue.

Jeg ble litt overrasket over å se spor innover. Selv om jeg startet ganske tidlig, så var det altså andre som var på tur enda tidligere. Jeg lurte litt på om det var kjentfolk som ville innover, og det ville jo være kjekt med litt selskap.

Det ble en tur innover, med litt verre forhold enn jeg hadde sett for meg. Det var vind – midt i mot, og temperaturen ned mot 7 grader. Når det i tillegg kom noen regnbyger – som avløste yr, ble det litt surt inne i mellom.

Marka var gjennombløt, og det var mye vann i Fossebekken. Vannet i vaet, øverst i bakken opp av Blåfjellenden, gikk godt opp på støvlene, men uten at jeg fikk vann over kanten. Nå hadde jeg på de gamle ALFA Impact, som lekker litt. De helt nye Impact 2 sto hjemme.

Nedover bakkene gikk jeg virkelig forsiktig. Det var så pass sleipt, at jeg holdt igjen for ikke å gli ute. Det ok tid denne gangen, for å komme inn til hyttene. Det luktet røyk da jeg nærmet meg. Sporene jeg så, tilhørte en kar som ville ligge over til neste dag.

Det ble de vanlige 12.500 skrittene på den 8 kilometer lange turen, som denne dagen tok meg omtrent tre timer. En litt sur tur, men det er jo greit å få med noen turer i regnvær også.

Fra Bore til Sele havn med nye sko.

Sterk vind i mot på vei sørover.

Fra parkerinsgplassen og sørover.

Det har vært noen dager uten tur, eller bare korte turer. Været får ta en stor del av skylda, men det har også vært en litt høy dørstokk. Det er liksom lettere å være inne og se på det dårlige været enn ute.

Denne dagen ville det også være en samling av gamle naboer, og jeg prøver å møte opp om det kan la seg gjøre. Onsdagen , som disse samlingene er på, blir det ofte derfor «bare» en kjapp og kort tur rundt Gruda.

Mot Sandsenden i sørenden av Borestranden.

Den turen er på omtrent 8 kilometer og tar godt under to timer, og turen går for det meste på vei, delvis med asfalt. Nå er det en grei bakke på den turen, som får pulsen opp noen hakk.

Jeg kunne i grunnen tenke meg en litt lengre tur, og siden vi har satt klokka tilbake til normaltid, så er det lyse morgener. Det vil være greit å starte så pass tidlig at jeg vil kunne nå samlingen.

Moldvika på Hodne.

Nå lå det i tillegg et par nye ALFA Impact 2 i en eske på utstyrsrommet. Det kunne passe greit å teste disse på en tur som ikke er alt for lang. En gang i tiden dro jeg på et par med sko i sekken på første tur for et par med fjellsko.

Jeg kunne jo gjøre noe tilsvarende og på den måten, helt greit komme hjem – uten ømme eller såre føtter på grunn av nye sko. Nå pleier Alfa Impact å være skikkelig greie å gå på, selv om de er helt nye.

Moloen på Reve havn.

Da jeg sjekket værmeldingen på morgenen, skulle det komme regn fra 11 av. Det kunne passe å gå i sjøkanten – rundt Gruda ville det i hvert fall bli en våt tur – om YR fikk rett.

Jeg pakket sekken – med et par lave sko, og tok ned til Bore, for å gå sørover til Reve havn. Det blåste – imot. Yr mente det ville blåse opp mot 14-15 m/sek, noe som tilsvarer stiv kuling.

Klopsteinstangen med Klopsteinen.

Det er lite å gjemme seg bak på vei mellom Bore og Sele Havn. Til å begynne med var nok vinden svakere enn stiv kuling, men etter hver blåste det ganske kraftig på de mest utsatte stedene.

Det ble en tur sørover i «motbakke». Jeg gikk nesten hele tiden med ganske høy puls, bare for å holde en vanlig fart. Det ble likevel ingen pause ved Sele havn. Jeg snudde og startet på turen tilbake. Alt ble så meget bedre – med vinden bakfra.

Båtstø ved Skiftetangen.

De nye skoene (ALFA Impact 2) viste seg å holde hva de lovet. Det var ikke nødvendig å «gå inn» disse skoene heller – som også med den gamle modellen. Helt til å begynne med var de litt «trange», men ble fort ganske «normale» og greie å gå med.

De var faktisk så gode på foten at jeg sterkt vurderte om jeg skulle bruke disse skoene på neste tur innover i heia. De gamle holder jo en stund til, men disse nye passer mer på foten. Selv etter bare en kort tur.

Nyperosebusker.

Med vinden bakfra, ble det jo en grei tur nordover.- Halvveis kom det noen dråper, og det kom litt regn i det jeg nærmet meg bilen. På vei hjem regnet det skikkelig, og hadde jeg tatt turen rundt Gruda, ville det ha blitt en regnfull tur.

Dette er jo en kjapp og grei tur på 12.500 skritt, og på litt under 10 kilometer. Denne dagen, med sterk vind i mot på vei sørover, brukte jeg litt over to timer.

Tur til Blåfjellenden på tross av advarsel om sterk vind.

En flott tur sent på høsten.Etter som årene går, har balansen blitt litt dårligere, og den siste tiden har jeg fått erfare at det kan være vanskelig å holde seg på beina. Nå var det ikke balansen som gjorde at jeg fikk ødelagt en finger, men noen fall har gjort meg litt mer forsiktig.

Tilsammen har disse episodene gjort meg litt skeptisk til å ta innover mot Blåfjellenden. Selv om det ikke er en lang tur innover i heia, så er det ikke mange andre på tur midt i uka. De siste ukene har det blitt en tur innover fredag til lørdag, og da pleier det å være andre.

Nå var jeg ikke helt sikker på om jeg burde ta turen. YR – og Storm, varslet sterk vind i kastene, og det skulle være ganske kaldt. Med nedbør i tillegg hadde jeg i hvert fall holdt meg hjemme. Vind, regn og lav temperatur, er en kombinasjon jeg ikke vil ha på tur.

I tillegg begynner det å bli ganske sent i sesongen. Vi er alt i slutten av oktober, og jeg regner med at min siste tur innover går enten i siste uka av oktober eller – vanligvis – i første uke av november. Det er været som bestemme – selvsagt.

Det kunne lett bli den siste turen innover dette året, og litt på tross av værmeldingen , satset jeg på å komme inn. Det ble en tidlig start, da meldingen lød på sterkere vind ut over dagen. Andre må ha vært i gang tidligere enn meg, for bare et lite stykke oppe i bekken kom det et par i mot som hadde vært på Blåfjellenden.

Det var ingen andre å se innover, men vinden var i grunnen ganske moderat, og i tillegg kom den bakfra. Jeg hadde ikke dråpen av nedbør, og bakken var for en stor del tørr. Det var greie forhold til å være så sent i sesongen.

Inne på annekset var det langt under 10 grader. Det ble bålfyring i ovnen mens jeg tok den vanlige runden i uthuset og i hovedhytta. Jeg kan ikke si at de siste gjestene hadde gjort en spesielt god jobb med rengjøringen.

Den natta blåste det skikkelig. Det rutlet i plankene under hytta og ulte litt i pipa, og en ledning slo av og til i veggen. Det ble lite skikkelig søvn, og jeg sto opp tidlig. En melding fra Bestyrerinnen gjorde at jeg også tok ut i ti-tiden. Da skulle det blåse minst.

Opp bakken laget vinden små problemer. Den kom fra sørøst, og bakken ligger i le. Over toppen blåste det ganske kraftig, opp mot 16-17 m/sek. Bortover de åpne flyene øverst, måtte jeg kjempe litt mot vinden, men det var langt fra at jeg hadde problemer.

Jeg vet ikke hvordan de kommer fram til vindhastigheten i «kastene», men det var langt fra de opp mot 20 m/sek som meldt, og jeg hadde små problemer med å komme over heia. Spesielt siden det fortsatt var tørre forhold, og ikke nedbør.

Nå hadde jeg regn på bilruta nedover Øvstebødalen mot Byrkjedalstunet, men sola skinte da jeg kom hjem. Det hadde vært en mer en grei tur denne gangen. Stort bedre være enn det jeg hadde, - minus noen få skritt med skikkelig vind over kantene, er vanskelig å få i slutten av oktober.

Som vanlig ble det 14-15.000 skritt hver vei. Det gikk en god del senere enn vanlig. Jeg brukte nesten tre timer både innover og tilbake. Vinden må likevel ha gjort litt utslag.