Til Blåfjellenden, og med ødelagt finger tilbake.

Sleipe forhold og glatte sko.
Noen ganger går det greit, andre ganger får det mindre bra. For et par uker siden gikk jeg på tryne, og fikk noen sår her og der. Denne gang ble det en pekefinger som fikk et skikkelig sår. Med besøk på SUS og mye venting.

Innover på søndagen var jeg i grunnen lovet bra vær. Det blåste. Heldigvis hadde jeg medvind innover heia. De som kom i mot var godt innpakket, og syntes det nok var ganske kaldt. Det var mange som kom i mot.

På Blåfjellenden den natta hadde det vært 35 som overnattet, og de fleste kom i mot – på vei mot Hunnedalen. I tillegg kom det også sauefolk som hadde med noen få sauer. Det var denne gang folkene på Blåfjellenden som hadde vært inne på «ettersanking». De mangler fortsatt noen dyr, og vil fortsatte å lete ut over høsten.

Sola Yr hadde nevnt lå godt gjemt bak skyene, og på Leitevatnet gikk det hvitt. Litt i kontrast til makene og myrene som nå er dyprøde og brune. Naturen forbereder seg på vinter og kulde. Nede ved Blåfjellenden var bladene omtrent forsvunnet fra bjørka utenfor annekset. Stien og gangveiene er dekket med blader.

Heldigvis klaret det opp, slik at jeg – igjen – fikk anledning til å ta en pause utenfor annekset med varm sjokolade og noe å spise. Det er virkelig kjekt å sitte i sol og stillet og bare ta det helt rolig. Det er en grei belønning for turen inn.

Etter litt jobbing, skulle jeg ut en tur og klarte å skli i sorpa og fikk revet opp pekefingeren. Jeg så med en gang at dette var noe mer enn et skrubbsår, og lurte på om jeg skulle pakke sekken og ta mot bilen.

Klokka var alt godt over syv og det ville bli mørkt lenge før jeg kunne være i Hunnedalen. Jeg fant ut det ville være litt risikabelt, og valgte å ligge over til neste morgen. Etter en litt urolig natt, tok jeg ut bare rett over 8.

Selv med en fing i ulage var det likevel tid til å beundre landskapet. Som var dekket av tåke, som kom og gikk. Jeg har ikke gått turen så tidlig på dagen så ofte. Det var litt kjekt å få med seg skiftingen i tåke og klar sikt.

På det tykkeste var det bare 20-30 meter sikt, noe som ikke hindrer i det hele tatt. Spesielt for meg som omtrent kjenner hver stein i den stien. Oppe i høyden hang det tåke i dalsidene, mens det etterhvert ble klart og god sikt.

Litt ut på dagen, da jeg nærmet meg Hunnedalen tittet også sola igjennom inne i mellom, og det ble skikkelig bra vær. Sorpa forsvant ikke. Den tørker antakelig ikke opp før til våren. Det var sleipt og jeg gikk forsiktig i nedoverbakkene.

Selv om jeg hadde startet tidlig og egentlig ikke ventet å treffe folk imot, så kom det en skoleklasse oppover. 25 stykker som ville inn til Blåfjellenden, for å gå ned Fidjadalen dagen etter. Selv om dette var «idrettslinja» så vil det ta tid og mange vil bli ganske «kjørt» på turen mot Mån og Eikeskog.

Nå var det – heldigvis – meldt skikkelig bra vær dagen etter, og det er – tross alt – en virkelig flott opplevelse å gå Fidjadalen nedover. For den gjengen tror jeg det lett vil ta 8-9 timer. Det kal bli spennende å høre hvordan det gikk

Jeg kom meg greit til bilen – og til legen da jeg kom hjem. Som sendte meg til SUS etter en stivkrampesprøyte. Hvor de gjorde nesten ingen ting annet enn å rense såret (som gikk inn til beinet) og ga meg noen dicloacillin piller. Og håpet det ville gå bra......

Det gikk ikke fort innover, med mange stopp ble det tre timer på 8 kilometer, og som vanlig nesten 13.000 skritt, med samme avstand tilbake. Jeg brukte likevel like lang tid som innover – uten stopp for annet enn å ta bilder.

Lørdagstur til Bjødnali og rundt Engjavatnet,

Mye vann i myrene, lite vann i Skogsånå.
Det var en stund siden jeg hadde gått den vanlige runden fra Sælandsskogen til vindskaret, om Håfjelltoppen, ned til Bjødnali, om Skogen og Engjavatnet og tilbake til bilen. Forrige gang ble det ikke rundt Engjavatnet da jeg mente Skogsåna gikk for stor.

Det er ikke så ofte jeg er på parkeringsplassen i Sælandsskogen en lørdag, og vet ikke helt hvor mange biler det pleier å være, men denne dagene var det mange biler og en del familier som gjorde seg klar til tur.

For min del ble det oppover mot Stølssletta og Vindskaret og også oppom toppen av Håfjell. Der kunne jeg kjenne hvorfor jeg valgte denne turen denne dagen. Det blåste en kald trekk fra sørvest, og selv om det bar blå himmel noen plasser så var det skyene som dominerte.

Det kunne se ut som om det ville komme noen dråper, selv om værmeldingen mente regnet først skulle komme senere på dagen. Det hadde regnet på natta, og nedover mot Moldtjørn, var bakken skikkelig bløt. Det var vann nesten over alt, og dype myrhull – med vann.

Det kom to karer i mot oppover bakken. Den ene bærende på kamera, med en kanon av en linse. Et 600 mm objektiv. Jeg har normalt problemer med å holde et objektiv på 135mm rolig Dette hadde stabilisatorhjelp.

Nede ved Moldtjørn, lå greina som viser hvor mye vann det er i myrene, omtrent i vannskorpa. Det betydde at jeg måtte delvis inn i ura for å komme fram, og at noe av stien ute i vannkanten lå under vann.

Etter en liten tur opp om selve garden på Bjødnali, ble det veien videre mot Sjelset og så inn mot Skogen. Her var det fortsatt ikke ungdyr på marka, bare sauer. Til gjengjeld var det mye sau – og saueskitt i veien.

Selv med mange biler på parkeringsplassen, og noen folk på vei over Vindskaret, var det ingen andre ved Bjødnali. Jeg traff heller ingen på vei mot Skogen og opp mot Jærbuskaret. Først nede ved Kleiva kom det folk i mot.

Skogsånå som jeg mente var for stor forrige gang, oppførte seg denne gang bra, og jeg kunne nesten spasere over. Det var likevel skikkelig vått i søkkene bortover og i myra. Oppover mot Jærbuskaret, vurderte jeg å hive på jakken. Det var igjen kaldt i vinden.

Det gikk fort nedover bakkene mot Sjelset, i den kalde trekken var det greit å gi på litt gass, for å holde varmen. Når jeg først har begynt å gå fort, blir det ofte til at jeg fortsetter å holde tempoet oppe.

Jeg går like mange skritt på denne turen som turen med fire topper fra Gramstad. Rundturen fra Sælandsskogen er likevel en kilometer lengre. Jeg bruker omtrent samme tid på begge turene. Det blir små skritt i bakkene oppover, og lavere fart, men det er god trening. Dagens tur var en grei runde, men det var temmelig vått.

En litt fuktig tur over fire topper fra Gramstad.

En dag med lite folk på tur.Det var mer enn en måned siden jeg forsøkte meg på rundturen med fire topper fra Gramstad. Den gang ble det stopp etter bare to topper, denne gang håpet jeg på å få med meg alle fire. Forholdene og værmeldingen var ikke alt for gode til en lengre tur.

Selv om det ganske ofte har blitt til at jeg har tatt med Øvre Eikenuten i tillegg til Mattirudlå. Bjørndalsfjellet Fjogstadnuten og Dalsnuten, mente jeg det var litt for fuktig og sleipt, og antakelig litt for mye vann innover Bjørndalsmyra, slik at ting ville ta tid, og i tillegg viste værmeldingen at det skulle komme regn ut på dagen.

Det var merkelig få biler på parkeringsplassen da jeg kom til Gramstad. Det kom likevel folk i mot, som antakelig hadde vært på Bjørndalsfjellet. Innover Bjørndalsmyra mot Bjødnaskaret var det mye spor. Ikke etter folk men av ungdyr på beite.

Jeg nesten vasset i kurukker og det var dype spor i stien. Selv oppe på bare Kulheia var det spor av dyra. Det var også andre på tur over Kulheitippen. To danske jenter hadde kommet opp fra Paradisskaret og to andre gikk og sjekket om det var greit å gå ned mot Bjørndalsmyra.

Etter at jeg hadde gått forbi jentene nedover mot veien, ble det en ensom tur. Det pleier nesten alltid å være folk på vei over Rinnane, men denne dagen var det ingen andre. Jeg tok som vanlig over Kjørkerinda og den umerkede stien opp til stien mellom Dale og Dalsnuten. Der var det ikke en gang spor av andre.

Jeg så folk på vei ned fra Dalsnuten, men det kom ingen i mot der jeg gikk og det var ingen på vei mot toppen. Jeg trodde først jeg ville være alene helt øverst, men da jeg gikk rundt varden, satt det en person i le av vinden.

Det er ikke ofte jeg har opplevd så få mennesker i det området. Det ble som vanlig ingen stopp for meg. En runde på toppen og så nedover mot trappene på sørsiden og over til trappene på nordsiden, og videre ned til Kvitemyr.

Jeg hadde kledd meg for regn. Værmeldingen, både YR og Storm, mente det ville komme regn først i et-to tiden. Jeg fikk – selvsagt – litt lett regn over åpne Kulheia, og så var det opphold og overskyet på resten av turen.

Det ble en svett tur. Temperaturen var opp mot 15 grader, og med jakken på, ble det varmt opp og ned bakkene. Jeg kunne omtrent vri blusen da jeg igjen sto ved bilen. Mange må ha sjekket værmeldingen den dagen, for da jeg kom til parkeringsplassen, var det omtrent tomt for bil.

Jeg kan ikke huske å ha sett så få andre biler noen gang i hva som egentlig var bra turvær.. Nå fikk Yr og Storm rett. Klokka 2 startet jeg å kjøre nedover bakken, og omtrent samtidig begynte det å regne.

Denne rundturen fra parkeringsplassen ved Gramstad med opp og ned fire topper, er på 15.000 skritt. Den er likevel ikke stort mer enn på 10 kilometer. For meg går turen på rundt tre timer. Den er i hvert fall en grei treningstur.

Høst-tur frem og tilbake på dagen til Blåfjellenden.

Høsten er en stille tid i heia.
Mandag og tirsdag så ut til å bli to brukbare dager for tur. Nå var ikke YR og Storm helt enige om hva vær vi ville få, men begge var stor sett enige om at det ville bli opphold, Yr melde vindkast på 18-19 m/sek, Storm mente det så vidt ville blåse kuling - i kastene. Storm ville ha litt lett regn, YR opphold og sol.

Det kunne på mange måter passe bra med en tur til Blåfjellenden de dagene. Det var ikke noe som absolutt måtte gjøres, og jeg så egentlig fram til en rolig tur uten for mye jobbing. Det ville jo også passe og sjekke hvem som har rett når det gjelder været.

Det ble sol, som Yr mente, og det ble lite vind, som Storm meldte. Litt fra begge, og begge hadde like rett eller like feil - alt ettersom. For meg var det greit å gå uten regn (som Storm hadde nevnt), og det var bra at vinden som rett imot, ikke ble sterkere.

På parkeringsplassen var det en gjeng som holdt på å gjøre seg klar for tur innover til Blåfjellenden. De var totalt 8 stykker, men to var kjørt mot Lortabu for å sette igjen en bil der. Nå ville jo en gjeng på 6 stykke uansett bruke tid innover, så jeg kom til hyttene en god stund før gjengen.

Det er tydelig høst i heia. Myrene er brune og nesten røde. Uten frost så langt har bladene bare så vidt fått høstfargen, og bjørkene står nesten uten. Denne gangen skremte jeg opp en ganske stor flokk med ryper. Det var en stund siden jeg har sett så mange på en gang innover mot Blåfjellenden.

Nå er det ikke mange andre fugler å se, men tårnfalken jeg har sett noen ganger rett ved hyttene, var også på plass denne gangen. Den sto stille oppe lufta og stupte nedover, men stoppet underveis og fløy opp for igjen å sjekke terrenget under.

Jeg hadde med mat og «greier» for å ligge over til neste dag. Litt ut på ettermiddagen – rett før fem, gjorde jeg klar for å dra tilbake. Gjengen fra parkeringsplassen kom, og jeg snakket med folkene før jeg tok oppover bakken.

Der traff jeg de to siste, som hadde vært en tur på Ålgård for å kjøpe nye sko. Sålen hadde løsnet på det gamle paret fjellsko. Dette er ingen ny ting. Omtrent hvert år treffer jeg på noen som holder på å miste sålen, eller som har mistet de. Såler på fjellsko er ferskvare...

Det gikk greit oppover bakken, selv om det nok ikke gikk spesielt hurtig. Oppe i høyden, med vinden bakfra, ble det kjekt å være på tur. Det er en egen stillhet i heia, på høsten. Naturen går liksom til ro og venter på vinteren.

Jeg hadde ikke ventet å treffe andre på veien mot Hunnedalen, men ved Saftbekken kom det et par i mot. Det var flere som ville utnytte de to dagene med bra vær. De to ville bare inn for en overnatting og så gå tilbake dagen etter.

Det ble en skikkelig flott tur denne gangen. Jeg fikk ta lunchen utenfor annekset med te og skoleboller – i stillhet. Det ble tur tilbake hvor jeg fikk heia for meg selv – i stillhet. Det var selvsagt en lang dag på tur, men det gikk egentlig greit å gå begge veier. I bilen kunne jeg jo kjenne jeg hadde gått lengre enn vanlig. Dagen etterpå var ikke like god...

Tilsammen ble det litt over 27.000 skritt den dagen men en god og lang pause mellom øktene. Både turen (på 8 kilometer) inn og tilbake gikk på ro og en halv time. En flott opplevelse.

Fra Bore til Hodne.

En tur uten regn.Etter flere «våte» turer den siste tiden var i grunnen klar for en tur uten regn. Denne dagen mente Yr det ville bli opphold. En liten titt ut kjøkkenvinduet, gjorde at jeg ikke helt stolte på dette varselet. Det var mørke skyer og det skulle blåse.

Nå var jeg heller ikke klar for en lang tur denne dagen. Antakelig har det blitt så pass mange korte og kjappe turer at jeg ikke helt har overskudd. Det kunne passe med en enkel tur uten for mange bakker.

Jeg spurte broderen om han kunne tenke seg en tur fra Bore til Sele Havn. Han hadde andre planer, og skulle jeg gå turen måtte det bli en tur i eget selskap. Dette er ikke en tur for sommerføre. Da er det fullt opp av kyr og ungdyr på markene rundt Hodne.

Det kunne jo være greit å sjekke om det fortsatt er dyr på stien mellom Bore og Reve. Selv om jeg ikke fikk følge på turen kunne det jo også passe med en stopp i båthuset der det er plassert ut stoler for folk i farta.

Det var en hel del folk på parkeringsplassen ved Borestranden. De fleste var enten på tur med hund – ofte i flertall, eller så var det folk som ville ut i bølgene med surfebrett. Det blåste i hvert fall så pass at det burde være bra med bølger.

Jeg fikk vinden i mot på turen sørover. Yr mente det ville blåse ganske kraftig i kastene., men vinden kom aldr opp i den styrken yr hadde nevnt. Selv om det var skyer, så kom sola igjennom av og til, og det var greit turvær.

På den første marka der det pleier å være dyr så jeg ingen, men litt lengre sør kunne jeg se ungdyr. Jeg lurte på å snu, men fant ut at jeg fikk forsøke å komme forbi. Det ville jo være mulig å helt ute i sjøkanten om nødvendig.

Dyra enset meg omtrent ikke, selv om jeg bare gikk et par meter i fra. De var antakelig ganske vandt med folk på tur. Jeg kom greit til havna, og kunne i grunnen snu, men for å gjøre en litt lengre tur ut av det fortsatte jeg mot Hodne.

Jeg snudde da appen fortalte meg at jeg hadde gått over fem kilometer. En tur på en mil må få «godkjent» selv om det er på flate stranden og uten en bakke. Dyr er ikke en godkjent hindring, selv om jeg har snudd noen ganger.

Det ble ingen stopp ved havna, selv om jeg hadde med både te på termos og kjeks. Jeg fortsatte og gikk ganske greit forbi dyra på vei tilbake også – helt til jeg kom til marka der jeg ikke så dyr på veien sørover.

Nå var det plutselig en flokk ganske unge – og nysgjerrige dyr. De holdt seg et lite stykke på oppsiden av meg med noen meter, men fulgte meg over jordet. Dette var ganske unge og små dyr, og antakelig lettskremte. Jeg gikk bare - rolig – til leet.

På vei tilbake, kunne jeg se mørke skyer litt lengre inne i landet, og det hang nedbør under noen av skyene. Jeg hadde ikke en dråpe på meg på hele turen, men det var ikke tørt i bakken. Det ble en grei tur. Tilsammen ble det nesten 14.000 skritt og omtrent ti kilometer – på vel to timer.

Håfjell, Bjødnali og Skogen, men ikke om Engjavatnet.

Mye vann og litt regn.Det kan virke som værgudene bar tildeler oss et par dager med turvær i uka. Den siste tiden har det vært vanskelig å finne dager med bra turvær, men heldigvis kommer det et par slike dager inne i mellom. Som jeg da benytter til å gå inn i heia til Blåfjellenden.

Utenom disse er det regn og vind omtrent hver dag, selvsagt med noen solglimt av og til. Bare for å vise at det faktisk er sol bak skyene. Det har blitt nødvendig, selv for en pensjonist med alle dager tilgjengelig for tur, å finne fram regntøy, og - ikke minst – gammel erfaring.

Denne dagen var det meldt muligheter for regn hele dagen, men ikke i store mengder. Det skulle faktisk være muligheter for opphold også. Likevel ble det til at jeg tok på mellomlag under Gore-texen, og gjorde klar for en våt tur.

Jeg tenkte på den vanlige turen rundt Engjavatnet, noe som betyr en svipp opp om Håfjelltoppen og treet ved Bjødnali, før jeg tar veien innover mot Skogen – og Skogsånå. Jeg var i tvil om det ville være lurt å krysse den. Jeg fikk se.

Det var ikke mange andre på tur da jeg startet fra parkeringsplassen i Sælandsskogen. Bare en bil utenom min, og jeg traff en kar som kom i mot ved brua. Han hadde gått mot Urdådalen, hadde vasset til opp på støvlene.

Nå skulle jeg oppover bakkene mot Håfjell og toppen der. Stien minnet litt om en bekk, men det gikk greit å komme opp til Stølssletta og videre opp til Vindskaret. Selvsagt ble det regn og vind øverst, og ikke forhold for stopp.

Det var skikkelig vått i stien nedover mot Moldtjørn, som var så pass høyt at jeg denne gangen måtte gå inne i ura for å komme til den lille brua over elva. Der gikk vannet så pass høyt at jeg ganske fort bestemte meg for å hoppe over turen rundt Engjavatnet.

Etter en tur opp til treet og Bjødnali, tok jeg veien mot Sjelset, men ved porten inn mot Skogen, gikk jeg videre innover. Det er omtrent en kilometer fra porten og inn til Skogen. Denne gang så jeg ikke annet enn sauer. Det kunne virke som dyra ellers var vekk.

Det ble en tur frem og tilbake til veien denne gang. Antakelig er det omtrent like langt i avstand som å gå rundt, men det er enklere å gå på vei enn ute i terrenget på den andre siden av Engjavatnet. Det tok i hvert fall omtrent like lang tid.

Fra porten inn mot Skogen gikk jeg veien ned til Sjelset og så vider til Kleiva og Sælandsskogen. I avstand er dette antakelig tre og en halv kilometer, men det går ganske kjapt med nedoverbakke og god vei.

På denne turen hadde jeg egentlig ikke brukt for mellomlag under regnklærne. Det var lett regn ganske mye av turen, men bare noen få skikkelige byger, og det var faktisk litt sol av og til. Det ble en grei tur, men mine gamle ALFA Impact holdt ikke tett.

Dagen bud på omtrent 13.000 skritt, som er det samme som om jeg hadde gått den vanlige runden. Turen gikk litt fortere en runden, og jeg brukte litt under to og en halv time. Nå gikk turen oppom Håfjell til treet 10 minutter saktere enn vanlig, så turen frem og tilbake til Skogen går en del kjappere.

Regnværstur i sjøkanten.

Sele til Hellestø. og en tur over til Bore.Det ble en dag uten tur etter smellen på vei tilbake fra Blåfjellenden. Dagen etter mente YR det ville regne og blåse, om enn ikke spesielt kraftig, hele dagen. Likevel syntes jeg det ville være greit å sjekke om kneet var klar for tur.

Jeg hadde mindre smerter, og syntes det egentlig gikk ganske bra, da jeg sjekket været den morgenen. Skikkelig trist vær, men det burde være mulig å gå en kjapp test tur. En tur i sjøkanten, på flate stranden burde være greit.

Det er ikke så ofte jeg går tur i regnvær. Som pensjonist har jeg mer mulighet til å velge dager med noenlunde bra vær, og holde meg hjemme om det regner eller blåser for mye. Den siste tiden har det manglet godt vær.

Det er så avgjort ikke «morsomt» å gå tur i regnvær. Nå har jeg selvsagt klar å skaffe meg klær av beste sort – Norrøna Recon bukse og jakke. De holder meg ikke tørr, men de holder så avgjort regnet ute. Svetten gjør at jeg likevel blir våt.

Dette ble skikkelig demonstrert da jeg gikk en kjapp tur i regnvær. Buksa var en vanlig Bergans tolags Breheimen, mens jakken var den vanlige Norrøna Recon. Etter en stund kom det regn gjennom buksa, mens jakken holdt meg tørr på kroppen.

Det var ikke vanskelig å kjenne når regnet kom gjennom – etter en halv time på tur. Det var kaldt vann som kom inn og ikke varm svette. For turen denne dagen, med dårlig værmelding, ble det de «tunge» klærne som holder nedbør ute.

Planen denne dagen var å gå fra Sele til Hellestø, og eventuelt ta en tur videre sørover fra Sele etter først å ha gått nordover. Fra Sele til Hellestø er omtrent 7 kilometer frem og tilbake. Dette er en tur jeg går ganske ofte, men som ikke er lang nok til å komme med i loggen.

Det regnet på vei nedover mor Sele, som ligger bare 3-4 kilometer fra huset. Det regnet hele veien Nordover mot Hellestø, og det kom nedbør på vei nordover -tilbake til Sele. Det regnet ikke like mye hele tiden. Inne i mellom var det bar yr-regn.

I tillegg til nedbør var det en vind på 7-8 m/sek, som ikke var noe problem sørover – i medvind, men som gjorde det ganske utrivelig på vei nordover. Nå er det greit å holde regnet vekk fra ansiktet med en caps under hetta.

Det var en del turfolk på Sele, men ikke langt sørover, var jeg ganske alene. Hele veien mot Hellestø, hvor det pleier å være andre på tur så jeg ikke folk. I søre enden av Skarasanden (som er navnet på stranden ved parkeringsplassen), var det fullt av ungdom som prøvde seg på surfebrett.

Jeg var i grunnen ganske våt da jeg kom tilbake til Sele og bilen. Likevel bestemte jeg meg for å gå videre nordover. Litt for igjen å teste hvordan det er å gå i regnvær – i opp mot to timer. Selvsagt kom det en skikkelig byge i motvinden.

Jeg gikk over brua og bort til Borestranden, og fant ut at det fikk klare seg denne dagen. Jeg var våt nok, og det var på tide å få på tørre klær. Så snart jeg snudde, og fikk vinden bakfra, ble alt så meget bedre.

Det ble bare så vidt 13.000 skritt den dagen og ikke mer enn så vidt 10 kilometer. Turen gikk likevel unna på omtrent to timer – på flate stranden – uten bakker...