Engjavatnet og Bjødnali og ned Urdådalen.

Vind og kaldt og is i stien.

Det er ikke vanlig at vinteren, med kulde og vind, varer en måned. Januar var usedvanlig tørr – og kald, og februar fortsetter med mye samme vær. Det kom riktignok noen fjoner på søndag. Det ble så vidt hvitt der snøen blåste sammen.

Vinden vil ikke gi seg. Når det i tillegg er kuldegrader, frister det ikke med tur på stranden. Det blir fort en kald fornøyelse. Broderen bruker Njåskogen som turområde. For egen del har det blitt noen runder rundt Gruda.

Den turen er for kort til å bli med i loggen, og selv om det tar godt over en time, og det er en bra bakke på rundturen, så blir det liksom ikke «tur», men trening. Det hadde passet å få vanlig vintervær, mellom 5 og 10 grader og regn.

Selv på turen rundt Gruda er det noen skikkelige si-svuller som jeg må rundt. På siste turen fra Gramstad vær det mye is nedover mot «Skaret». Det gikk egentlig greit å komme fram, men det hadde passet med mindre is.

Jeg gikk og tenkte på en tur ut fra Sælandsskogen. Det burde være mulig å ta fra Skaret og opp til Bjødnali. Det er jo grus elle asfalt på hele strekningen. Det er i hvert fall ikke is. Det ville muligens også være mulig å utvide turen ved å ta rundt Engjavatnet.

Selv med en runde rundt Engjavatnet ville det antakelig ikke bli mer enn 8-9 kilometer. I tillegg kunne det jo være vanskelig å komme over Skogsånå på grunn av is. Det fristet likevel med en tur, spesielt siden vinden gjorde det kaldt å gå på stranden.

Jeg pakket sekken, og tok på mer klær enn vanlig. Vindtett ytterst, både hodeplagg og hansker. Ekstra mellomplagg under Reconjakken. I sekken tok jeg med både te på termos og varm saft i isolert pose.

Jeg tok mot Sæland, men var ikke sikker på om jeg ville starte fra den vanlige plassen eller fra Skaret. Jeg kjørte rett forbi Skaret og videre mot Sælandsskogen uten å tenke meg om. Det ble den vanlige plassen denne gang også.

Det var andre biler enn min på parkeringsplassen. Utenom vinden var det jo ganske bra vær med sol inne i mellom, og Sælandsskogen er grei i vind. Jeg tok en liten tur oppover mot Stølssletta, men der var det store is-svuller i stien.

Det ble til at jeg tok mot Sjelset og bakken opp til Jærbuskaret. Det blåste skikkelig på toppen. Antakelig opp mot 14 m/sek, og med noen få kuldegrader ble det kaldt, men det ville jo bli bedre etter hvert.

På toppen bestemte jeg meg for å ta direkte mot Skogen. Det ville i så fall bli en vanlig tur, men i motsatt retning. Nedover mot Engjamyrene, var det masse is. Det var likevel greit å gå rundt. Skogsånå laget heller ikke spesielle problemer. Det stakk opp steiner i bekken og jeg kunne greit komme over, selv om det ble en litt annen plass enn vanlig.

Ved Skogen var dyra på plass i vinterkulden – uten å ha noen plass å trekke inn. Det virket kaldt. Jeg var i hvert fall glad for å ha på godt med klær. Som planlagt tok jeg turen bort til Bjødnali og fikk bildet av treet til broderen.

Jeg hadde hele tiden tenkt å gå veien tilbake til Sjelset og bilen. På vei ned fra garden, tok jeg en liten avstikker for å se om det var mye is ved den lille brua rett før Bjødnali. Det var ikke is i det hele tatt.

Jeg viste det hadde gått folk oppover Urdådalen, og la raskt om planene og tok stien nedover Urdådalen og mot Taksdalsvatnet. Det var bare en plass jeg måtte ut av «veien» for å komme rundt en issvull.

Midt på den issvullen sto det ei jente som var på vei oppover. Jeg møtte også andre på tur denne dagen også. Det kom et par i mot, og nede på parkeringsplassen snakket jeg med en kar som også ville opp Urdådalen til Bjødnali.

Med noen ekstra avstikkere, ble turen på omtrent 10 kilometer, og med noen små stopp og litt frem og tilbake, tok det meg nesten tre timer. Det var en kald og vindfull tur. Det var likevel kjekt å være på tur uten sand.

En langtur i sjøkanten fra Bore til Hellestø.

Fortsatt vinter med kuldegrader og vind.

Det er fortsatt vinter. Siste turen gikk i det vanlige terrenget ut fra Gramstad, og der var det en hel del is i stien. Det var greit å komme fram, men det tok mer tid enn vanlig. Det var likevel greit å få sjekket at jeg fortsatt kan utfordre forholdene og komme meg på tur på tross av «litt» is.

Nå er det ikke lenge til Bestyrerinnen og jeg skal på vår – etter hvert – vanlige tur til Gran Canaria. 14 dager i sol og sommer, med tur nesten hver dag. Det skal bli kjekt å igjen kunne gå i bare lite sommerklær.

Fra Puerto Rico er det en skikkelig bakke opp til platået inn mot «Norskeplassen» og de andre «plassene» videre i terrenget. Det er fortsatt bakker, men mesteparten av turene går i nok så flatt terreng, og enten på grusvei eller god sti.

Det er mer snakk om utholdenhet enn kondisjon på turen der nede. De blir ofte på 15 kilometer eller mer. Her hjemme er det en lang tur. Det kunne – på mange måter – passe bra med en sjekk av formen for slike lange litt flate turer før vi reiser.

Da passer det fint med en tur i sjøkanten, og gjerne på sandstrand. Slike forhold har jeg jo bare 5 minutter fra kjøkkendøra. Planen var å gå strekket fra Hellestø til Sandsenden som er det sørligste punktet på Borestranden og tilbake.

På vei nedover mot Hellestø, fant jeg ut at det egentlig er det samme hvor jeg starter, så lenge jeg likevel skal gå i samme spor begge veier. Det ville være likegreit å ta til Bore og så gå sørover før jeg snudde og gikk nordover mot Hellestø. Det ville spare meg for omtrent ti minutters kjøring...

På parkeringsplassen ved Borestranden var det kaldt. Det blåste ikke mye, men med en temperatur på 4-5 kuldegrader, ble det fort hvite fingre. Det gikk fort det første stykket sørover til Sandsenden. Nå kom vinden fra sørøst, slik at jeg hadde den fra siden på omtrent hele turen.

Heldigvis er det sanddyner som dekker for nettopp østavind. Det ble til og med litt varmt i sola, der vinden ikke fikk tak. Likevel ble det en kald opplevelse stor sett. Nå er det heldigvis ikke vanskelig å kle kulden ute, og jeg blir jo svett uansett temperatur.

Sola står alt merkbart høyere på himmelen enn rundt årsskiftet. Det er likevel mye «solnedgang». Jeg har funnet ut at telefonen takler slike bilder mye bedre enn fotografiapparatet. Det gjør om mulig en liten forskjell.

Nå har jeg gått denne turen et par ganger den siste tiden. Det er jo egentlig litt kjedelig å se strand og sjø. Det er jo likevel noen ting som gjør at jeg synes det er flott å gå her. Feistein fyr, gjør seg selvsagt alltid på bildene.

Helt nede ved Hellestø (selve støet) var det brent ned et område med nyperoser. Disse er uønsket, og ble antakelig plantet for å beskytte sanddynene. Nå er også marehalmen importert for å beskytte sanddynene, men den er ikke svartelistet.

Det hadde egentlig gått greit på turen. Det siste stykket på vei tilbake til bilen, kunne jeg kjenne at det – tross alt – hadde vært en ganske lang tur. Jeg vurderte å ta en ekstra tur til Fuglingene, men tilbake ved parkeringsplassen, virket det ikke helt greit.

Nå er appen på telefonen grei å ha. Den kunne fortelle meg at jeg hadde brukt omtrent tre timer på 15- 16 kilometer. Det er omtrent 5 kilometer i timen, men da nesten uten bakker. Farten er noe over 11 minutter på kilometeren. Noe som ikke er spesielt imponerende, når marsjmerke kravet er 9 minutter på kilometeren – med en sekk på 12 kilo pluss våpen.

Resasteinen, rundt til "Skaret" og til toppen av Dalsnuten.

En kald vintertur med mye is i stien.

Vinteren bare fortsetter. Det er kalde netter og så vidt opp mot null på dagtid – om sola får tak. Vinterforhold gir is i stiene, og jeg har holdt meg ute i sjøkanten for det meste. Strender er nok så sikre når det gjelder is.

Nå ble det en tur rundt Engjavatnet med Einar, og det gikk egentlig ganske greit. Det var is der vi gikk, men vi kom rundt de største svullene i stien. Det burde liksom være mulig å få en tur fra Gramstad også.

Siste turen fra Gramstad var den vanlige runden med fire topper. Det var en stund siden jeg hadde vært opp til Resasteinen og rundt til Skaret og opp til Dalsnuten. Det burde i hvert fall ikke være for mye is oppover mot Resasteinen. Den bakken ligger mot sør, og sola.

Denne dagen ville det fortsatt være kaldt, og Yr mente det ville blåse opp mot 7-8 m/sek. Noe som er skikkelig kaldt. Det skulle stort sett være overskyet, men med noen solglimt inne i mellom. En bra dag for tur – om det ikke var for isen.

Det var andre på parkeringsplassen ved Gramstad, men ikke mange. Det var nok for kaldt for de fleste, og av de som ville på tur, gikk nesten alle mot Dalsnuten. Jeg var alene oppover bakkene mot Fjogstadnuten denne dagen.

Jeg traff ikke et menneske på turen over Rindane. Først i bakken mot Resasteinen kom det en kar løpende nedover bakken. Jeg kravlet meg som vanlig oppover. Denne gangen mer forsiktig enn vanlig, Jeg sjekket for is før jeg satte foten ned...

Karen hadde god fart nedover på det bratteste, og så ut som om han ikke tok hensyn til is i det hele tatt. Jeg ønsket god tur. Det går selvsagt godt. Egentlig var det bare ganske lite is i stien oppover, og det gikk helt uten problemer å komme opp til skaret under toppen av Skjørestadfjellet.

For å komme fra Svarthålsleite og over til Sørdalsleite i bakken opp mot Resasteinen, går stien over Løemyr. Her var stien dekket av is, og jeg måtte gå rundt. Det fikk meg til å lure på hvor mye is det ville være på skyggesiden, nedover mot Skaret.

Rundt flyvraket var det is i stien, men greit. Nedover mot Skaret var det nesten en sammen hengende si-svull til der stien tar til venstre inn i skogen. Nå var det andre som hadde gått nedover denne bakken.

Det var en litt utydelig sti på siden av den vanlige «veien» - stien. Det gikk langt fra like greit å komme nedover bakken, men ute i terrenget var det ikke is. Inne på skogsveien mot «Skaret», var det tørt, og nesten sommerforhold.

Rundt Skreppå på vei fra Skaret tilbake til Sørdalsleitet, kom jeg i le for vinden og hadde sola i ansiktet. Det var skikkelig bra å kjenne at sola varmet. Det er fortsatt vinter, men det går mot varmere dager og vår.

Planen var å ta med Dalsnuten denne dagen. Jeg gikk stien over Svarthålsmyra og mot Kvitemyr under Dalsnuten. I Svarthålsmyra var ganglemmene helt dekket av is, og jeg måtte finne en vei rundt.

Det andre på vei oppover mot Dalsnuten. Jeg traff ingen på vei nedover, men på toppen var jeg helt alene. Det kom folk opp bak meg, men rundt toppen var det ingen. Det er ikke ofte jeg er alene på toppen av Dalsnuten.

Jeg burde ha lagt turen rundt Øvre Eikenuten for å se på det området hvor det hadde brent, men nedover bakkene fra toppen, fant jeg ut at det hadde blitt nok is i stien for en dag. Jeg gikk tilbake til bilen.

Det ble bare omtrent ti kilometer denne dagen, okke fullt så mange høydemeter som på den vanlige turen med fire nuter. Likevel brukte jeg opp mot 3 timer. Det gikk litt tid på å rote rundt utenfor stien.

Fra Varhaug gamle kirkegård og sørover forbi Madland havn.

En tur med vind og frost.

Det er greit å ha planer. Det er likevel ikke sikkert at planene lar seg gjennomfør. Av forskjellige årsaker, men jeg hadde ikke ventet å bli stoppet av en manglende bro. Faktisk for andre gang manglet broa over Bodlebekken.

Det er fortsatt vinter i Norge, med så vidt kuldegrader. Det blir meldt sol, men den holder seg for en stor del bak lett skydekke. Vinden derimot, blir ofte sterkere enn meld – og kaldere. Selv en bris på 7-8 m/sek blir kald med minus en grad.

Planen var å gå fra Varhaug gamle kirkegård og nordover til Obrestad havn. En tur frem og tilbake på omtrent 14 kilometer. Siden det ikke er spesielt mange bakker her helt ute ved sjøen, så er dette en ganske grei tur.

Det var dagen for en «grei» tur. Det hadde blitt mye tung jobbing med å få brent opp noe av alle greinene fra noen kjempestore sitkagraner. Bestyrerinnen og broren, har en hytte i sammen, og nå måtte noen av de store granene tas ned.

De var blitt mer enn 30 meter høye og ville før eller senere lage problemer. Nå laget de problemer for meg – det var virkelig tungt å dra fram greinene fra en stor dunge og få de på bålet. Nå var jeg ikke alene om jobben, og vi ble på langt nær ferdig.

Kroppen var ikke klar for en langtur denne dagen. Det kunne kjennes at jeg hadde jobbet 4-5 timer dagen før. En flat tur, med muligheter for å snu om det ville være fornuftig, passet bra. Bortsett fra at brua ved Bodle manglet, så jeg måtte snu å gå tilbake til kirkegården.

Nå er det mulig å gå sørover fra Varhaug gamle kirkegård. Det har jeg gjort et par – tre ganger, men ikke etter 2019. Som et alternativ ville det være bedre enn å kjører hjem for å innta godstolen. Det blir ikke mye tur av det.

Det er 3 kilometer til Madland havn. Delvis på grusvei, og i hvert fall noenlunde brukbar sti resten. Vinden gjorde det kaldt, og kulden gjorde nok sitt til at jeg holdt farten oppe det første stykket sørover.

Fra Madland havn og videre sørover er det nye 3 kilometer til Haar. Her er det stort sett marker hvor det om sommeren går dyr. Det passer med en advarsel. På grunn av mye dyr, er markene oppgått og består av sorpe og dårlig sti om det ikke er skikkelig tørt.

På min tur var det frost i bakken, og greit, men det var mange plasser oppgått og lite sti. Jeg kom meg likevel helt greit ned til Skarvastøa og Skarvasteinen. Antakelig ca 5 kilometer fra kirkegården, og en kilometer til Haar.

På mine strandturer, er det som oftest snakk om lange og mange meter på flat sandstrand. Her, lengre sør på Jæren er det ikke sand men stein. Det er ikke en skikkelig sandstrand mellom Hå gamle prestegård og sør til Ogna.

Naturen er nok så annerledes. Det er tydelige tegn til aktiviteter nesten i hele sjøkanten. Gardene litt inne i landet hadde alle sjørett og båt. Det ble fisket, hentet hummer og krabbe, og ikke minst høstet tare.

I dag er det omtrent ikke noen som bruker havet på den gamle måten, men sporene er tydelige, og mange navn henviser til bruken. I følge Særheim, så har for eksempel navnet «Skrydevigå» ikke noe med «å skryte» å gjøre, derimot henviser det til stor krabbe.

Madland er navn på havna omtrent midtveis. Dette navnet finnes også inne i landet – i Gjesdal. Også i følge Særheim, så har dette navnet å gjøre med gammelnorsk for «banke av småstein». Noe som passer for begge plassene.

Det ble tilbake i samme spor som sørover, men med vinden delvis bakfra, ble det en litt mindre kald tur. Totalt gikk jeg denne dagen opp mot 12 kilometer, og brukte omtrent tre timer.

Fra Bore til Sandsenden og så helt nord til Hellestø - og tilbake.

En tur med kald østavind.

Yr mener det vil være sol og kaldt i mange dager fremover. Det vil antakelig være kald vind og skikkelig vinter fremover. Nå skulle det være litt varmere og ikke fullt så mye vind denne dagen. Det måtte bli tur.

Gårsdagen gikk med til å holde rørlegger med selskap. Etter femti år må både toalett og vask ordnes. Det er jo ingen ting som vare lengre. Det blir ikke mye tur av slikt. Jeg brukte dagen til å planlegge neste tur.

Det hadde blitt tur både fra Gramstad og fra Sælandsskogen de siste gangene. Jeg syntes det igjen ville være greit med en strandtur. Nå fikk ikke YR helt rett denne dagen. Det var både kaldere og det blåste mer enn det YR mente det skulle.

Om bare noen uker blir det 14 dager på Gran Canaria med tur omtrent hver dag. Det er oppkjøringen til sommersesongen, men det ville være greit med litt «trening» før oppholdet i Puerto Rico.

Det er avgjort noen bakker på de vanlige turene der nede, men mye er ganske flate turer, delvis på grusvei, men i hvert fall på god sti. Det nærmeste jeg kommer her hjemme er nettopp strandturer. Det kunne også passe med en litt lengre tur.

De vanlige turne på Gran Canaria er på rundt tre timer og det kan lett bli både 15 og 20 kilometer på en dag. Det har blitt få slike turer det siste halve året. Det kunne passe med en oppkjøring før treningsoppholdet.

Det er flere mulige ganske lange strandturer. I mange år har turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård – og tilbake, vært en fast vintertur. De siste årene har jeg også gått fra Hellestø langs sjøkanten til forbi Bore til Fuglingene og så returnert.

Dette er ikke en like lang tur som den på Hå, og den gå mer på sandstrand. Fordelen med Bore eller Hellestø, er at det bare er 5 minutter med bil før jeg kan begynne å gå. Litt lengre om jeg velger å starte fra Hellestø.

En kikk på værmeldingen viste at vinden skulle komme rett fra øst, og jeg fant ut at jeg like så godt kunne starte fra Bore denne dagen. Vinden ville komme fra siden både på vei nordover som på vei sørover.

På parkeringsplassen ved Borestranden var det skikkelig kaldt. Det tok tid før jeg ble varm da jeg gikk i god fart sørover. Det ble en sving inn i landet før jeg gikk ut på stranden ved Sandsenden og satte kursen nordover.

Ved Fuglingene er det mulig å se helt ned til Elvenes og litt lengre nord til Sele og enda lenge nord dagmerket over Hellestø. Det virker uendelig langt nedover den åpne stranden, men det tar egentlig ikke lang tid. På mindre enn en halv time nådde jeg brua over Figgen.

Nord på Borestranden kom jeg i le for vinden og fikk sola i nakken. Det ble nesten varmt. Til gjengjeld ble det kaldt igjen da jeg kom opp fra stranden og fikk vinden i fleisen. På hele turen hadde det vært folk på tur. Også videre nedover mot Hellestø kom det folk i mot – godt innpakket i vinden.

Jeg var ute for å teste om jeg var klar for de litt lengre turene som vi antakelig ville gå på Grand Canaria. Dagens tur ble derfor lagt til helt nord ved Hellestø, før jeg startet sørover igjen. Fortsatt var vinden inn fra siden, og stedvis var den kald....

Sørover tok jeg stien mellom veien og sanddynene, og det var lettere å gå i terrenget enn på veien. Ved bilen fortalte telefonen meg at jeg hadde brukt nokså nøyaktig 3 timer på turen som ble på omtrent 14-15 kilometer.

Med Einar på en vintertur til Bjødnali og rundt Engjavatnet.

En god del is og litt snø i stien.

Etter en flott tur fra Gramstad med en runde på de fire vanlige toppen på søndag, og en kjapp tur fra Sele til Hellestø sammen med broderen på mandag, var det egentlig tid for en hviledag. Det hadde vært 6 dager med tur på rad, og jeg kunne kjenne det.

Nå var værmeldingen for tirsdagen ganske bra. Det skulle være varmegrader på dagen, sol og lite vind. Nå var det likevel et spørsmål om is. Det hadde vært mer is i stien på søndagsturen enn det jeg likte. Det hadde likevel god bra.

Skulle jeg ta en tur litt i høyden og inne i landet, ville det lett bli en tur til Bjødnali og rundt Engjavatnet. På morgenen holdt jeg på å pakke sekken – og lage havregrøt til frokost, da Einar ringte.

Han ville gjerne på tur denne dagen og lurte på hvor jeg hadde tenkt meg. Vi ble fort enige om at det kunne på mange måter passe med en tur til Bjødnali. Jeg var ikke sikker på om Einar så for seg å i tillegg gå rundt Engjavatnet.

Det ble stien mot Stølsletta og Ragnhildsstølen vi tok fatt på da vi startet. Alt i starten måtte vi -forsiktig – ta oss forbi noen skikkelige is-floer. Videre oppover var det is nesten hele veien, men det gikk egentlig greit å komme fram. Vi måtte likevel sjekke grundig hvor vi satte støvlene.

Oppover mot Vindskaret, ble det klart at Einar så avgjort så for seg å legge turen rundt Engjavatnet. Vi gikk ikke opp om Håfjellet og fortsatte nedover bakken mot Moldtjørn. Bakken nedover, ligger mer i sola, og her var det ikke mye is, og der det lå noen floer, var det lett å komme forbi.

Ved Bjødnali ville Einar ta en liten pause, mens jeg gikk opp til gården for å ta bilde av treet til broderen. Ved den ny kanalen på veien opp mot gården, var den eneste plassen der jeg virkelig måtte gå forsiktig. Det gikk greit, men nedover ble det en omvei.

Det blåste kaldt på veien langs Bjødnalivatnet. Selv om det muligens var to-tre varmegrader, ble det skikkelig kaldt i vinden. Inne i skogen langs Engjavatnet ble alt så meget bedre. Dyra ved «Skogen» holdt seg ute på marka, og vi tok en pause godt i le for vinden.

Etter å ha krysset brua forsiktig på veien opp mot Bjødnali, var vi litt usikre på hvordan det ville være å krysse Skogsånå. Der var det tørre steiner og lite vann. Vi kom over uten problemer og kunne fortsatte vider gjennom den lille skogen mot Engjanemyrane.

Jeg har alltid trodd at det er ganske få folk som går denne stien. Denne gang var det tydelig nedtråkket snø, og spor av andre. Jeg har bare truffet folk et par ganger, men tydeligvis er det flere som synes det er en flott plass.

Vi fikk vinden med oss i Jærbuskaret og nedover bakken mot Sjelset. Det var nesten vindstille nede langs ånå, og det var bare et par plasser der det lå is i traktorveien. Vår tur denne ganen hadde vært på omtrent 11-12 kilometer, og vi brukte nøyaktig tre timer på turen.

Endelig fire topper fra Gramstad.

Enkelte glatte plasser.

Det har vært noen dager uten frost, og mesteparten av isen og snøen har forsvunnet. Det henger likevel litt is igjen enkelte plasser, og det var skikkelig glatt langs Grudavatnet, på siste turen. Selv om det ellers var greit å gå.

Det er spesielt på sti inne i skog, isen ligger lenge. Selvsagt er det nettopp der jeg vil. Jeg sjekker værmeldingen og lurer på om det vil være mulig å ta en av de vanlige turen. Dårlig balanse og svake lårhalser, holder meg litt tilbake.

Det har vært slike forhold mange ganger opp gjennom årene, og selv om jeg er blitt mer og mer skeptisk til glatte forhold – etter som årene siger på, så burde det fortsatt være mulig å gå på tross av litt is.

Værmeldingen fremover meldte mer frost, og det så ut som om søndagen ville være den siste dagen uten nattefrost på en stund. Skulle jeg på tur, ville det antakelig passe best den dagen. Spørsmålet var som vanlig hvor jeg skulle ta ut.

Det pleier normalt å være varmere ute langs kysten, og da ville det passe at jeg forsøkte meg på fire topper fra Gramstad. Den turen er på omtrent 12 kilometer, men med en god del høydemeter. Vanligvis tar turen nesten tre timer.

Bestyrerinnen var ikke helt enig i at jeg skulle forsøke meg på denne turen med is og glatte forhold i stien. Jeg var heller ikke sikker på om det var en god ide. Det ville jo være mulig å snu om og ta en kortere tur om isen hindret i bakken oppover mot Bjørndalsmyra.

Det var ikke mer en tre grader da jeg kjørte innover mot Sandnes. Jeg så så vidt firetallet, før jeg parkerte ved Gramstad. Det var i hvert fall mange andre som ville på tur denne dagen. Selv oppover mot Bjørndalsmyra traff jeg folk.

Det var is i stien oppover. Folk hadde tråkket ned snøen og det var det nå is. Litt lengre oppe i «henget», var vannet frosset til store is-svuller over stien. Det var mulig å gå rundt, selv om jeg lurte på hvordan det ville gå på turen nedover.

Bjørndalsmyra var våt og ikke hard. Det ble nærmest vassing innover. Her var det ikke is i stien. Det hadde antakelig ikke vært folk her siden sist jeg gikk denne turen. Oppe i stien mellom Mattitrudlå og Bjørndalsfjellet, var det is enkelte plasser. Det tok litt tid, men det var egentlig greit å komme fram.

Det var andre som også ville til Bjørndalsfjellet denne dagen. Jeg møtte en hel familie på vei oppover. Det kom også et par, og to damer. Alle snakket et annet morsmål enn norsk. Det kom en kar løpende over toppen og videre. I god fart. Jeg antar at han var norsk.

Det hadde vært tungt å komme over Kulheia og opp til toppen av Bjørndalsfjellet. Nedover bakkene mot veien gikk det lettere, men sakte. Jeg brukte tid rundt is-svullene. Det var bedre forbi Fjogstadnuten og bort til Revholstjørnet og Kvitemyr.

Det gikk ikke fort opp trappene på nordsiden mot Dalsnuten, men jeg kunne jo ikke slippe ei jente fra meg. Det ble høy puls på toppen av trappene. Stien opp på sørsiden gikk i et mer rolig tempo til toppen. Det var folk på toppen, og andre i stien.

Jeg valgte å gå samme vei ned som opp og tok turveien forbi Revholstjørn tilbake til bilen. Det hadde gått saktere enn vanlig. Jeg brukte mer enn tre timer på turen. Det var likevel kjekt å være på topp-tur igjen.