Fra Dale til Einerneset, Bymarka og over Lifjellet.

En ganske tung tur.

Bilen skulle på verksted denne dagen. Problemet var at jeg ikke helt viste nå jeg skulle levere kjøretøyet i Sandnes. Jeg hadde i utgangspunktet ikke sett for meg noen tur denne dagen. Det ville bli venting og «bortkastet» tid.

Nå viste det seg at verkstedet ville ha meg på plass klokka 11, og at de gjerne lånte meg en bil. Da var det mulig å ta en tur likevel, men hvor? Det hadde blitt en del turer fra Gramstad, og det ville bety en del kjøring om jeg ville til Sælandsskogen.

Vinden var problemet. Det skulle blåse stiv kuling og over 24 m/sek i kastene. Det er litt for heftig vind til å gå topptur i åpent landskap. Det er heller ikke så mye skog om jeg valgte Gramstad som utgangspunkt.

Siden jeg likevel var i Sandnes ville det passe med en tur i nærheten. I mange år har jeg omtrent brukt turen rundt Lifjellet en gang i uka. Det er en tur som går godt beskyttet mot vind – for det meste. Bare helt på toppen av Lifjell vil vinden få tak.

Det hendte en gang at jeg måtte krype noen meter for å komme fram. Vinden var så sterk at jeg ikke klarte å stå. Denne dagen var det ikke snakk om så sterk vind utenom i kastene. Det burde gå greit å komme rundt.

Rundturen, som for 5-10 år siden tok meg rundt 2 og en halv time, vil antakelig ta tre timer nå. Det er i tillegg en ganske tøff tur med mange småkneiker og kanter. Det er til og med en bakke hver det er tau til hjelp.

Det passet på mange måter greit å prøve å gå den gamle turen en gang til. Jeg var langt fra sikker på om det ville bli lett, jeg trodde faktisk det ville bli en hard tur. Det var en stund siden sist, og jeg husker at den gangen var jeg ganske trett etter turen – og jeg hadde brukt lang tid.

Det var andre på Dale da jeg kom der, men et lite stykke utover langs sjøen var det ikke nye spor. Det kunne bli en ensom tur rundt denne gang. Ute med Einerneset hørte jeg plutselig mange stemmer.

Det var en dugnadsgjeng fra Sandnes Turlag som var i gang med å legge ut ganglemmer i noen myrer og myrhull. Her har jeg gått over myrene i langt over 30 år, og ført når jeg nesten er for gammel til å gå denne turen, så kommer ganglemmene på plass...

Gjengen har gjort godt arbeid. De har gjort det letter å komme tørrskodd fram rundt Einerneset, og laget en bru nede i Klungeldalen, hvor det tidligere tok både tid og det kunne lett bli vått å komme fram. Det er bare å si takk til gjengen.

Jeg har alltid gått den «gamle» stien oppover mot toppen av Lifjellet. Franz som først merket stien, var opptatt av utsikt og lå merkingen over Ørnafjell. Litt lengre oppe i henget, tar stien bratt av til venstre. Her går jeg en umerket sti direkte mot toppen. Jeg savner ikke utsikten...

Den umerkede stien går i le for sønnavind, som vi hadde denne dagen. Bare helt øverst fikk vinden skikkelig tak denne dagen. Det var helt greit å komme nedover mot Øksendal, selv om det blåste ganske godt øverst.

På vei nedover ble jeg igjen overrasket av en orrfugl som føy opp, omtrent på samme plass som jeg også ble overrasket av et par orrfugler, men det var noen år siden. Det er jo kjekt å se litt uvanlige fugler på tur.

En grunn til å gå denne turen var å sjekker våren. I mange så jeg hvor langt bjørka var kommet langs fjorden. Det kunne «museører» tidlig i april, men noen år varte det til ute i mai før de viste seg. I år var det så vidt museører på bjørkene denne dagen.

Nede ved bilen kunne jeg sjekke telefonen. Dagens tur hadde vært på 16.500 skritt, men jeg hadde ikke gått mer enn 10-11 kilometer. Jeg brukte lang tid.

Høgjæren i sol og uten vind.

En vårtur i flott vårvær.

I løpet av tre dager gikk værmeldingen fra varsel om ekstremvær til varsel om virkelig flott vårvær. Kontrastene er store, men med sol og over ti grader, så må det bli tur. Det er i hvert fall enklere med tur i vårvær enn i storm og regn.

Nå var det sol og kaldt på morgenen, men det skulle raskt bli varmere. Det var en god stund siden jeg hadde vært på Høgjæren. I flott vær, - uten vind, er det en virkelig flott plass å gå. Det er ikke mange bratte bakker, men noen seige bakker får likevel pulsen opp.

Jeg starter vanligvis fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Fra der går det greit å komme opp til Synesvarden og videre ned til Steinkjerringa. Er det dagen for en litt lengre tur, så kan returen gå først til Holmavatn og så tilbake til Synesvarden og videre til bilen.

Det har blitt noen vårturer på Høgjæren opp gjennom årene, og det er etter hvert blitt litt tradisjon å gå en runde en tidlig vårdag, med sol og lite vind. Nettopp slik værmeldingen hadde lovet oss denne dagen.

Det var kaldt på morgenen. På parkeringsplassen var det is i skyggen, men uten vind var det likevel greit å gå i bare skjorten. Jeg ble varm oppover bakkene mot Synesvarden. Det passet med en stopp på toppen.

Jeg kunne ikke se andre hverken nedover mot Steinkjerringå eller på stien mot Holmavatn. Det kom to stykker i mot meg ganske snart. Nedover mot Steinkjerringå gikk det greit, selv om jeg fortsatt kunne kjenne bakkene oppover mot toppen.

Nede ved Steinkjerringå var det selvsagt andre. Jeg gikk tilbake og ved stidelet måtte jeg bestemme meg om det skulle bli en kjapp tur eller en litt lengre. I det flotte været ville det være feil å bare ta en to-timers tur.

Det måtte bli en rundtur til Holmavatn og så tilbake opp til Synesvarden. Med folk foran, måtte jeg jo holde følge. Eller gå forbi. Det ble i hvert fall litt hurtigere tempo fra Steinkjerringå til Holmavatn. Det fikk jeg kjenne i bakkene litt senere.

Jevnt tempo og ikke puls i rød sone, hjelper. Jeg kom opp til Synesvarden i god stil. Den siste bakken gikk til og med raskt. På toppen var det andre og jeg fikk en liten prat med andre turfolk. Det er alltid kjekt.

Det gikk likevel ikke fort nedover bakkene fra Synesvarden mot Tovdalsveien. Her har jeg noen ganger – for flere år siden – løpt lett og ledig nedover. Det var det ikke snakk om denne dagen. Forsiktig og med kontroll var dagens tempo.

På parkeringsplass sjekket jeg telefonen . Dagens tur hadde gått på nesten tre timer og jeg hadde gått 17.500 skritt og mellom 11 og 12 kilometer.. Det ikke en skikkelig langtur, men heller ikke en kort.

erPå veien oppover hadde jeg kikket etter de vanlige vårtegnene. Påskeliljene sto i blomst, men det var ikke lam ute på markene. På veien hjem, så jeg lam, og det var bønder som kjørte hevd. Alle de vanlige vårtegnene var på plass.

Over bakker og berg fra Gramstad.

Det ble en skikkelig tur likevel denne dagen.

Det skulle bli et helt annet vær 2. påskedag enn 1. påskedag, da vi hadde besøk av ekstremvær med sterk vind. Nå ble det egentlig aldri så galt som meldt, men det er jo ikke uvanlig. Det måtte bli tur 2. påskedag, med sol og bare litt vind.

Jeg hadde litt problemer med å finne en passe plass for dagens tur. Det hadde jo vært kjekt å gå plasser jeg sjeldent befinner meg. Jeg bestemte meg likevel for å ta til Gramstad. Siden det hadde vært en hviledag på søndag, mente jeg det ville være greit med en langtur mandag.

Planen var å ta til Fjogstadnuten, over Løemyr til Sørdalsleitet og opp til Resasteinen. Fra der ville jeg opp til Skjørestadfjellet og videre ned til Dalevatn og så opp til Dalsnuten før innspurten tilbake til bilen.

Etter en innedag, var det mange som ville på tur. Det var folk på vei mot både Dalsnuten og Bjørndalsfjellet. Jeg satte kursen mot Fjogstadnuten. Det lå et tre som hadde blåst ned, og sperret litt av stien.

Oppover bakkene mot Resasteinen, ble det klart at en hviledag ikke hadde vært nok. Det gikk tungt og jeg klarte liksom ikke å få opp farten. Eller som jeg sa til hun som kom i mot. Bakken var blitt mye brattere i løpet av 40 år.

Jeg hadde kledd meg for vår, og gikk i skjorte med en ullbluse under. Det var litt kaldt til å begynne med, men selv over de bare flyene oppover mot Skjørestadfjellet gikk det greit. Det var fortsatt tungt, og jeg bestemte meg for å legge om turen, og ta ned mot Skaret og over myrene til Stien opp mot Dalsnuten.

Nå var ikke turen nedover mot Skaret et dårlig bytte for den lange og tunge bakken opp fra Dale. Uten jakke hadde jeg kjent vinden komme i mot meg oppe i høyden. Nedover lia og inne i skogen med sola rett i mot, ble det en helt annen temperatur.

Da var det rett og slett litt for varmt, og jeg svettet ganske bra. Det er flott fra Skaret, rundt Skreppa og bort til stien mellom Svarthålsleitet og Resasteinen. Det hender jeg stopper opp bare for å få med naturen rundt.

Denne dagen hadde jeg nok med å holde kontroll på beina nedover bakkene. Det var sleip i sorpa, og det tørket ikke mye opp, selv med sol fra blå himmel. Jeg hadde håpet at det ville være tørrere, men med litt forsiktighet, gikk det greit.

Med dårlig vilje og sure bein, var jeg i utgangspunktet klar for å ta rett mot bilene etter å ha kommet til Revholstjørn. På vei over Svarthålsmyra, kjentes alt så meget bedre, og jeg tok over Kyrkerindå og opp mot Dalsnuten.

Der var jeg ikke alene. Det var foreldre med unger, utlendinger og mange andre – til og med en jente som gikk den lange runden med start opp mot Mattirudlå. Nedover fra toppen ble det til at jeg la turen bortom Øvre Eikenuten.

Det var første gang jeg gikk gjennom brannområdet. Jeg er litt usikker på om bjørkene vil komme med grønne blader denne våre, eller om de er døde. Jeg kunne etter hvert kjenne at jeg hadde vært på tur en stund.

Tilbake ved bilen viste det seg at turen hadde vært på over 17.000 skritt og hadde tatt over tre og en halv timer, men den var ikke på mer enn 10-11 kilometer. 

En rundtur fra Gramstad med fire topper.

Det ble en litt tung dag.

I noen dager har aviser og nyheter vært fulle av advarsler om sterk vind og mye nedbør på søndag. Det var snakk om vind i over 40 m/ sek – i kastene, men også om storm ellers. Jeg har aldri vært ute i vindkast på 40 m/sek, men det må være omtrent umulig å holde seg på beina i slik vind.

Med så pass dystre varsler for søndagen, måtte det bli tur på påskeaften. Nå var værmeldingen for den dagen bra, med sol, men litt vind. Det skulle i hvert fall ikke komme nedbør. Vinden skulle ikke være så sterk at det ville hindre en kjapp tur opp om noen topper.

Siden jeg hadde gått fra Sælandsskogen noen ganger i det siste, ville det passe med en tur fra Gramstad. Jeg kunne til og med tenke meg en litt lengre tur denne gangen. Det var en stund siden jeg hadde gått de fire vanlige toppene, sammen med turen om Resasteinen, Skjørestadfjellet og Skaret.

Planen var å ta mot Mattirudlå, så over Kulheia til Bjørndalsfjellet, før Fjogstadnuten, og så over til Resasteien og til slutt Dalsnuten. Jeg så fram til en skikkelig langtur på omtrent fire timer. Med sol og bare litt vind, ville det bli en flott tur.

Det var andre på Gramstad, men ikke så mange som jeg hadde ventet. Med bare fire-fem grader og litt vind, var det i grunnen ganske forståelig. Det var likevel andre på vei oppover mot Bjørndalsfjellet.

Straks jeg gikk innover Bjørndalsmyra, var jeg alene. Det var fortsatt mye vann i myra. Bakkene mot Mattirudlå, innerst i myra, var fortatt bratte, og stien var ikke blitt bedre siden sist jeg gikk her. Selv opp i høyden fra Mattirudlå til Bjørndalsfjellet var jeg denne gang alene.

Jeg kunne se andre på toppen og det var også folk på vei oppover lia. På toppen var det ingen andre. Folkene må ha tatt stien nedover mot Fjogstadvannet. Nedover mot veien og bakkene opp mot Fjogstadnuten, fikk jeg tid til å kjenne etter om formen var på plass.

Det hadde gått trått oppover bakkene og på toppen av Bjørndalsfjellet kunne jeg kjenne syra i beina. Det var antakelig en langtur tidligere i uka og småturer inne i mellom, pluss en skikkelig arbeidsdag på torsdag, som gjorde utslaget.

Bortover Rinnane var det klart, at dette ikke var dagen for en langtur. Det gikk tungt, og jeg vurderte et lite øyeblikk å sløyfe turen om Dalsnuten. Det kom seg nedover bakkene mot Kvitemyr, og jeg tok mot Dalsnuten likevel.

Det ble tungt opp bakkene mot toppen. Det gikk noen folk foran meg, og jeg hadde ikke mulighet til å holde følge. Jeg gikk rolig over sletta mot trappene på sørsiden og fant pusten på veien. Det blåste kaldt da jeg gikk rundt varden.

Nede, på andre siden av Revholstjørn og i le av vinden ble det ganske varmt i sola. Jeg lurte på hvorfor jeg hadde på vindtett og varme klær – helt til jeg igjen om ut i vinden. Ullblusen under vindfleecen var gjennomvåt da jeg skiftet på parkeringsplassen.

Denne rundturen er på omtrent 11 kilometer, og tar meg nesten tre timer. Det ble 15.500 skitt, og selv om det noen ganger var tungt, ble det en grei tur.

Fra Sælandsskogen til fire nedlagte fjellgårder.

En ganske lang, men virkelig flott rundtur.

Jeg måtte helt tilbake til juni 2025 for å finne forrige gang jeg gikk turen fra Sælandsskogen til Bjødnali, Ristøl, Lauvlia og Skogen. En skikkelig flott tur, men som er på mellom 14 og 15 kilometer. Med noen bakker opp og ned.

Dette er egentlig en tur jeg virkelig ser fram til. Den inneholder mye av det jeg synes er kjekt. Først og fremst blir det litt hei og fjell, og i tillegg går turen om fire nedlagte fjellgårder. Det er jo litt interessant å se hvor folk bodde og arbeidet i gamle dager – for femti år siden eller der omkring.

I forhold til andre turer ut fra Sælandsskogen, så går denne mye i terreng, og i virkelig flott terreng. Det ble en start opp bakken mot Stølssletta og Vindskaret. Denne gang tok jeg også en tur opp til toppen av Håfjell.

Det har etter hvert blitt litt en test tur, å gå om Stølssletta og Håfjell til treet ved Bjødnali. Som fra Gramstad om Mattirudlå og bort til Bjørndalsfjellet, tar denne delen av turen nok så nøyaktig en time. Det hendet jeg bruker litt lengre tur, om været og vinden ikke samarbeider.

Fra bakken nedover mot Bjødnali fra Håfjell, kan jeg se bort mot Ristølnuten og bakken opp. Planen var å ta den litt lengre turen rundt Ristøl og Lauvlia, men bakken opp virket lang og bratt. Jeg gikk opp til garden, fikk tatt bildet av treet, og bestemte meg fort for å forsøke oppover bakken.

Det er ikke så lenge siden stien oppover omtrent ikke var synlig. Nå var det tydelig sti, og til og med spor av andre på vei oppover. Selv om det var både sti og nødlinger, var ikke bakken mindre bratt. Heldigvis er det nødvendig å stoppe opp for å ta bilder.

Litt oppe i lia, ble jeg overrasket av et par Orrfugler som fly opp rett foran meg. Jeg klarte ikke å se om det var et par eller to hanner. Jeg har truffet orrfugler noen ganger, men jeg tror det er første gang i dette området.

Det var ikke folk på Ristøl, men spor av traktor. Som vanlig tar jeg langs myra mot Lauvlia og ikke traktorveien, som går et stykke motsatt vei. Det er rester av en bygning i myrkanten, og fra den muren går det en utydelig sti over myra til skogholtet på andre side.

Gjennom skogdotten og over et gjerde (på en grei stein), så går det tydelig sti ned til Lauvlia. Nå er det et einerkratt i veien, men dyra har laget sti rundt. Det var ingen andre ved Lauvlia denne dagen, så det ble ingen pause. Jeg fortsatte oppover bakkene mot Morstjørn.

Det er mye våt myr i stien mot Morstjørn, så denne dagen ble det litt vassing bortover. Sola som Yr hadde ment ville vise seg, holdt seg bak skyene, og når det i tillegg blåste ganske kraftig over kantene. Ble det litt utrivelig. Heldigvis hadde jeg vinden bakfra.

Jeg gikk forsiktig ned bakken mot Skogen. Steinene var sleipe, og våte. Nede ved veien mot Skogen, måtte jeg bestemme meg for hvor jeg skulle gå for å komme tilbake til bilen. Skulle jeg velge å gå ned Urdådalen eller videre rundt Engjavatnet og opp om Jærbuskaret.

Det ble den vanlige veien om Engjavatnet og ned til Sjelset og veien langs ånå tilbake til Sælandsskogen. Dette er en langtur for meg. Nesten 20.000 skritt og til sammen omtrent 14 kilometer – med noen bakker. Denne dagen brukte jeg litt over tre og en halv time på turen.

Bore til Reve havn i sol.

En flott og flat tur.

Det er lenge siden jeg ble klar over at værmeldingen ikke helt er til å stole på. Det har noen ganger medført noen kalde og våte opplevelser, og gjør at jeg «sikrer» meg ved å ha med ekstra tøy, selv om det veier litt.

Eller på dagstur, starte med mer klør på kroppen enn strengt tatt nødvendig. Det var meldt vind, regn - stor sett hele dagen, men med noen solglimt inne i mellom regnbygene. Jeg kledde meg for regn. Det virket fornuftig denne gangen.

Mens jeg hold på å gjøre meg klar til å ta ut, fikk jeg noen telefoner. Som selvsagt tar tid. Planen er å dra til Blåfjellenden neste dag – i helikopter, for å få inn en del utstyr og greier. Det har i år ikke vært scooterføre, og nå må tingene inn med helikopter.

Jeg fikk litt uventet noen små «oppgaver» med koordinere dette. Det er påskeferie og andre var ikke tilgjengelige. Slike ting tar tid, og klokka var godt over elleve da jeg endelig kunne sette meg i bilen.

Det hadde ikke vært helt greit å bestemme hvor jeg skulle ta på tur. Med regn og vind passet det best med en tur i skog, som ut fra Sælandsskogen. Det ville lett bli en litt lengre tur enn hva jeg synes ville passe denne dagen.

Det hender ofte at det er tørrere helt ute i sjøkanten, og en tur fra Bore til Reve havn, er så vidt innenfor for å bli med i loggen. Etter fem dager med tur, kunne det passe med en svært enkel og kjapp tur denne dagen.

Nede på Bore startet jeg med jakken igjen til godt oppe i halsen. Det blåste, men bare så vidt, Litt etter tittet sola fram, og det ble en tur i sol omtrent helt til jeg kom tilbake til bilen. Regnet det var snakk om, så jeg ikke noe til.

et var også overraskende tørt i bakken. Hjemme hadde det regnet ganske bra de siste dagene. Helt i sjøkanten var det nesten tørt. Selvsagt var det sorpe her også, og et lite øyeblikk jeg ikke helt hadde kontrollen, fikk jeg en utgliding.

Hva jeg trodde ville bli en tur i regn og vind, ble en grei, rimelig flott tur sørover mot Reve havn. For å få litt lengde på turen, gikk jeg videre et stykke. Det merkelige var at antall skritt var litt forskjellig fra turen sørover til nordover.

Den siste tiden har jeg som oftest truffet andre når jeg går denne turen. Nå er det alltid folk mellom Fuglingene og Bore, men videre er det færre. Denne gangen var det ingen andre. Selv surfefolkene holdt seg på land denne dagen. Bølgene var antakelig litt for voldsomme. Det gikk i hvert fall hitt ute i sjøen.

Det ble en tørr tur. Inne i landet hang det mørke skyer og det så ut som om det regnet. Jeg valgte antakelig rett ved å legge turen i strandsonen. Dagens tur ble på 13.000 skritt. Det tok meg omtrent to timer å gå de ti kilometeren mellom Bore og Reve.

Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten.

En grei rundtur fra Gramstad.

Værmeldingen for lørdag var ikke spesielt god på fredagskveld. Det var likevel sol og blå himmel utenfor kjøkkenvinduet på morgenen. Det ville ikke vare, mente YR. Det var snakk om skyer og vind og så regn ut over dagen.

Temperaturen var lav på morgenen. Det kunne passe å ta på klær for å holde varmen i vind og regn, med temperatur godt under ti grader. Det ble den «tunge» gore-tex jakken, lang under og vinterlue. Muligens litt for varmt, om jeg tok den vanlige turen fra Gramstad. Det er bedre å være litt for varm en kald – og svett blir jeg jo uansett.

Det var andre som ville på tur denne dagen. Bra vær på morgenen hadde fått mange til Gramstad og det var både utlendinger og barnefamilier på vei mot Dalsnuten. Vinden nede i lavlandet var ikke sterk. Jeg lurte litt på hvor mye det blåste oppe i høyden.

I bakkene oppover mot Bjørndalsmyra, kom det et par karer i mot. I kortbukse og lette klær. De hadde tydeligvis satset på flott vårvær denne dagen. Kunne jeg – og værmeldingen, virkelig ha tatt så pass feil denne dagen.

Bare noen få minutter senere forsvant sola bak mørke skyer og det haglet. Så avgjort mer vinter enn vår. Det manglet heller ikke vann i myra, og oppe ved Mattirudlå var det sleip i sorpa. Det ble som vanlig noen forsiktige steg i nedoverbakkene.

På vei bortover Rindane mot Bjørndalsfjellet, kom sola frem, men oppe over skogen kunne jeg kjenne vinden. Som alltid får jeg høy puls i kleiva opp mot toppen av Bjørndalsfjellet, men etter hvert har jeg gått den bakken så pass mange ganger at jeg ikke får høy puls nedover.

Det ble ingen stopp på toppen. Jeg fortsatte turen nedover bakkene mot veien, og bort til bakkene opp mot Fjogstadnuten. Det er en god stund siden sist jeg «fusket» og tok direkte mot bilen etter Fjogstadnuten. Jeg lurte en stund på å bare gå en kort tur denne dagen.

Nedover mot Kvitemyr og stien mellom Gramstad og Dalsnuten, kom pulsen på plass og beina kjentes igjen bra ut. Jeg tok mot Dalsnuten. Nå var de mørke skyene kommet inn over land, og det så ut som om regnet, som var meldt, ville komme ganske snart.

Oppover trappene, kom det ei jente løpende nedover – i god fart. Litt lengre oppe kom jenta løpende oppover – i god fart. Samme jente traff jeg igjen da jeg kom ned fra Dalsnuten – fortsatt løpende – i god fart.

Oppe i høyden blåste det mye mer enn det hadde gjort på Bjørndalsfjellet. Godt i ly av varden satt det en dansk storfamilie. Jeg ble bedt om å ta et blide, noe jeg selvsagt gjorde. Jeg lurte på om jeg skulle advare mot været som kom rullende.

Det er ikke langt ned til bilen, og det er jo egentlig ikke min jobb å passe på folk. Jeg klarte å holde kjeft. Etter å ha satt meg inn i bilen, denne gangen uten å skifte til tørt tøy, kom regnet for fullt. De som var på vei ville ikke få en like tørr avslutning på turen som meg.

Det tok en time å komme til Bjørndalsfjellet om Mattirudlå. Det er den tiden jeg pleier å bruke. Det gikk litt fortere videre. Tilsammen ble det 15.500 skritt og omtrent 11 kilometer og på den turen brukte jeg nesten tre timer på. Det ble som alltid en helt grei tur.