Fra Nilsebu til Klegjadalen.

En utfordring for både Magnar og meg.

Det var virkelig mange år siden jeg hadde gått tur mens jeg var på Nilsebu. I utgangspunktet var det jo meningen at jeg denne gang skulle dra alene opp til Nilsebudammen og så gå inn til Nilsebu – for å gå samme vei tilbake, dagen etter.

Nå ble det jo en tur sammen med broderen og Magnar. Han tok ut på tur på tirsdag, selv om det var en god stund siden han egentlig hadde vært på tur i heia. Det gikk så pass bra at han bestemte seg for å ta over Heia-akslå og til parkeringsplassen ved Klegjadalen.

Det er en tur på «bare» 6-7 kilometer, og som folk i gamle dager brukte 2 timer på. Noe jeg klarte en gang for lenge siden – minst 15-20 år. De siste åren har det liksom ikke blitt tid til tur, mens jeg har vært på Nilsebu.

Siden Magnar bestemte seg for å gå, ble det også til at jeg tok følge. Sist jeg var i bakken oppover mot Heiafjellet, måtte jeg hjelpe en jevngammel kammerat med sekken. Han hadde fått problemer på nedturen.

Magnar har fått nytt kne, og det har muligens gjort at han har belastet hoftene på en ny måte. I alle tilfeller har det medført at han har hatt problemer med å komme seg på tur. Noe han setter stor pris på, og har gjort siden han var guttunge.

Han syntes det gikk så bra dagen før at nå ville han på en skikkelig tur – over Heiafjellet. En bratt bakke opp og en like bratt bakke ned før stien går i en sving rundt Heiavatnet og til nedgangen mot Klegjadalen.

Bakken er ikke på «mer» enn ca 250 høydemeter, og på Nordsiden er det ikke snakk om klatring – mer en noen ganske få meter. Det er bratt og krevende, men i grunnen ganske greit å komme opp. Magnar startet litt før meg, og gikk fort oppover.

Denne bakken krever et jevnt og greit tempo. Det gjelder å ikke komme for høyt opp i puls. Vi tok noen små pauser oppover – selvsagt for å beundre utsikten tilbake mot Nilsebu. Som virkelig var flott, og greit å få med seg.

Det ble ingen lang pause på toppen, Det blåste en kald vind imot. Det er ikke fullt så mange høydemeter ned til Heiavatnet. (Bare litt under 200.), men betydelig brattere, og mye av stien – utenom de bratte partiene går på hellende svaberg

Heldigvis hadde Magnar med seg to staver og var villig til å låne meg en. Jeg hadde glemt min egen. Det hjalp godt nedover den bratte lia. Som på en eller merkelig måte var blitt betydelig brattere og mer kronglet enn det jeg husket.

Heldigvis var det tørt. Vi hadde ikke problemer med å gå nedover svabergene og hadde litt hjelp av kjettingene som er lagt ut. Enkelte plasser var det så pass bratt at det ble nærmest klatring. Vi måtte i hvert fall ta nevne til hjelp for å komme videre, sammen med noen lange steg nedover fra steinen til svabergene.

Turen rundt Heiavatnet, med en pause ved Heiabekken, gikk i grunnen ganske greit. Det er jo et ganske flatt og lett terreng å gå i. Ved Svabergsteinen helt i søndre enden av Heiavatnet er det mulig å se nedover til Klegjadalen.

Her kunne Magnar kjenne at det – tross alt – er en ganske krevende og tøff tur, selv om den er ganske kort. Det gikk ikke fullt så for nedover bakkene mot Klegjadalen. Hvor det også er noen små partier som krever litt «klatring».

På tross av noen flate og greie partier – med rester av ei bu, så er Klegjadalen «elten» å gå. Det er mye myr, stein og tuer, og noen bakker opp og ned, som selvsagt har noen partier med stein som det tar tid å komme over eller rundt – når det er vanskelig å løfte beina skikkelig.

Vi kom likevel til bilen, hvor broderen hadde ventet en stund. Turen var på omtrent 11.000 skitt, og vi hadde brukt litt mer enn de «gamle» to timene. Både jeg og Magnar var likevel svært godt fornøyd med å ha gått fra Nilsebu til Klegjadalen.

Magnar hadde vært på en fjelltur for første gang på lenge. Jeg hadde fått gjennomført en tur jeg hadde ønsket meg (og slapp å gå begge veier.) Vi var begge svært glade for å komme til bilen. En virkelig flott men krevende tur for oss to gamle gubber.

Nilsebu 2026

Det ble en tur dette året også.

I ganske mange år har det blitt en uke på Nilsebu som hyttevakt. Først sammen med min mor, som etter hvert ble for gammel, og senere i noen år sammen med min eldste bror, som også begynner å bli «gammel»

Turistforeningen bruker nå elektronisk påmelding for slike oppdrag som hyttevakt og liknende. For oss som begynner å bli opp i årene, er det ikke en selvfølge å ordne opp i slike bestillinger. Det var lett å utsette å bestille en uke som hyttevakt.

Det ble ikke noen uke på Nilsebu dette året. Min eldste bror var litt skuffet over det. Selv syntes jeg det hadde vært greit i hvert fall å få en dag på hytta, men da ville jeg gå innover – ikke ta båten. Det var lenge siden jeg hadde gått fra Klegjadalen til Nilsebu.

Det viste seg å være ganske greit å få adgang til å kjøre opp til Nilsebudammen. I tillegg ville jeg også kunne få følge båt innover. Jeg tok kontakt med både min eldste bror og broderen, og vi ble enige om å reise innover for noen dager.

Uheldigvis ble min eldste bror så pass uvel at han ikke så syn på å ta innover, og meldte fra, bare timer før vi skulle starte. Broderen og jeg, ville likevel oppover. Siden alt egentlig var ordnet, plass, mat og transport, ville det være mulig å ta med en annen person – uten omtrent å legge ut en krone mer.

Jeg tok kontakt med Magnar, som på en halvtime kastet seg rundt og ble med i bilen mot Sirdal, Lysebotn og omsider Nilsebudammen, hvor båten innover ventet på oss. Vi kom innover på «vanlig» måte, med båten full av folk og bagasje.

Det var meningen vi skulle være på hytta fra mandag til onsdag. Vi var så pass sent inne på mandagen at det ikke ble tid til annet enn å finne en plass på hemsen og lage middag, før det omtrent ble kveld.

En kveld som egentlig var ganske perfekt -til å være på Nilsebu. Nesten vindstille etter hvert, fortsatt ganske varmt, ikke en sky på himmelen og hyggelige folk å prate med. Det ble den gode stemningen som jeg har opplevd på Nilsebu menge ganger tidligere.

Dagen etter ble det sol og varme på terrassen, og litt ut på dagen et bad i Gråfolånå, som denne gangen ikke var kald i det hele tatt. Magnar knyttet på seg skoene og tok en tur oppover bakkene mot Storådalen. Det var en god stund siden han hadde hatt på fjellskoene.

Tirsdag hadde jeg også planlagt den tradisjonelle komlemiddagen. Dette har min eldste bror vært med på å få i stand. Denne gangen falt arbeidet og ansvaret på meg. Helt i følge tradisjonen, ble det en liten forsinkelse før vi satte oss til bords.

Denne gangen ble vi bare fire rundt bordet. Hyttevakten sammen med 7 andre familiemedlemmer, hadde selvsagt sin egen mat. De hadde jo og tilgang på båt. Det kom en kar fra Årdal, godt vant med fjell – og Nilsebu, som gjerne ville har komler til middag.

Eller ble det, som alltid, et hyggelig og kjekt måltid, med god mat og god prat. Alt som før, og jeg slapp å ta oppvasken, det sto Magnar for. Det ble selvsagt en del mat til overs. Det kom en dansk familie fra Eidavatn, litt senere på kvelden. De satte pris på å få komler, pølser gulerøtter og kålrabistappe.

Før vi dro på onsdag, ble det selvsagt en omgang med kost og fille. Magnar hadde bestemt seg for å gå til Klegjadalen,og jeg fulgte etter. Broderen fikk i oppdrag å få med pikk og pakk bort til dammen og i bilen. Tre flotte dager på Nilsebu, var over.

Tomannsbu i juli 2026.

En tørr dag, men med mørke skyer i horisonten.

Med fortsatt flott turvær var det ingen grunn til å sitte hjemme denne dagen. Problemet er bare å velge hvilen tur jeg skal gå. Jeg har lenge tenkt på turen rundt Madland. Jeg burde liksom har gått runden minst en gang i vår.

Det har aldri blitt rette anledningen, og det er jo andre turer jeg også ønsker å gå. Det var for eksempel et par år siden jeg hadde gått frem og tilbake på dagen til Tomannsbu. Den turen burde også være gjennomførbar.

Jeg bestemte meg for å dra til Madland. Hjemme var det dis og litt havskodde. Innover ville det være bedre mente jeg. Rundturen i Madland går omtrent i ett. Det blir liksom ikke noen skikkelig pause. Jeg tok med drikke.

Ved Ålgård var toppen innover dekket av tåke. Det ville antakelig bli en kald og litt våt tur om jeg gjennomførte planen. Før jeg tok ut, hadde jeg sjekket været i Hunnedalen. Der var det sol, og ikke mye tåke å se.

Jeg svingte av mot Hunnedalen og tok oppover for å gå turen til Tomannsbu. Det var fullt av biler på parkeringsplassen ved Turbohytta og Blåfjellenden, men bare to biler på parkeringsplassen for Tomannsbu.

Folkene i den ene bilen holdt på å gjøre seg klar for en tur innover. Vi kikket alle oppover Tveidebrekka. Bratt og lang – og tung. I tillegg er det ingen god sti oppover. For min del blir det å finne veien mellom vardene.

Selv om det tar tid å komme opp så blir det før eller sener slutt på bakken, og flyene innover står for tur. Det er forholdsvis flatt med bare noen små topper bortover. Denne dagen var det skikkelig tørt og enkelt å komme fram.

Jeg synes turen innover – og tilbake, kan være vanskelig i vått vær. Da er det skikkelig mye sorpe og myrhull. I tillegg er det noen svaberg som blir glatte i vått vær. Nå er det heldigvis lagt ut kjettinger for å gjøre det lettere å komme opp og ned.

Nedover mot Olabu er det noen bratte kneiker med grus og småstein i stien. Selv om jeg gikk forsiktig havnet jeg på baken en gang. Heldigvis uten skade. Ved Olabu står det et skilt som viser mot Tomannsbu – tre kilometer lengre inne i heia.

Det har hendt at folk har tatt inn på hytta i dårlig vær. Nå var det ikke dårlig vær denne dagen, selv om sola hadde forsvunnet og det blåste en litt kald bris. I sør trakk det til og med over med noen sinte og svarte skyer.

Det kunne se ut som om det ville komme regn. Det hadde jeg ikke planlagt for, selv om regnjakken alltid er med. Nå kom heldigvis vinden mer fra nord, så tordenskyene holdt seg litt unna. Jeg satset likevel på å komme meg i hus snarest mulig og vente med hjemturen til det var bedre vær i sikte.

Det var kjekt å komme til Tomannsbu en gang til. På hytta var det hyttevakt, og vi fikk en hyggelig stund, før jeg etter en time, tok avgårde mot Hunnedalen. Som før i tiden, gikk jeg over myrene – som var helt tørre, utenom stien. Det går antakelig litt fortere.

Ned bratte Flåskaret gikk det forsiktig, men mye bedre enn det jeg hadde sett for meg da jeg gikk opp. Selv bakkene opp til toppen over sletta mot Tveidebrekka, gikk ganske greit. Nedover bakken mot bilen, ble det – som alltid – forsiktige steg med kontroll på «nedslaget». Det skal ikke mye til før det skjer et eller annet, spesielt på slutten av turen.

Jeg var ganske glad da jeg igjen sto på brua – med sauer foran meg. Noen hadde «glemt» å stenge grinda på den ene siden. Jeg kan ikke fatte at noen kan la være å lukke grindene i heia. De er der for nettopp å holde saueflokkene på hver sin side.

Denne turen var på tilsammen 22.000 skitt og på omtrent 14 kilometer. Det gikk med mer enn 4 timer i bare gåing. Turen er kortere enn inn til Sandvatn, men det tar likevel lengre tid. Det er en flott tur i et fint heieterreng – med mange bakker.

To tørre og flotte dager frem og tilbake til Blåfjellenden.

Det er greit med badetemperatur i vannet.

Det har blitt noen skikkelig varme turer den siste tiden. Det var en liten jobb på Blåfjellenden som burde gjøres. Ikke noen stor jobb viste det seg, men som så ofte – ganske nødvendig. Det kunne passe å ta innover.

Det pleier å være litt mindre varmt på morgenen, og jeg startet tidlig hjemmefra for å slippe unna varmen på ettermiddagen. Det ville likevel bli en varm tur innover. Jeg mente det ville bli tid – og anledning til et bad i elva denne gangen.

Det var andre enn meg som hadde satset på en tidlig start. Bare et lite stykke oppover mot Oleskaret, kom det to jenter i mot. De hadde gått opp Fidjadalen dagen før, og ville som meg, slippe litt av varme, og så blir det varmt i teltet på morgenen når sola står på...

Litt lengre inne i heia, rett før Fossebekken, traff jeg på Olav fra Fidjastølen. Han har gått stien innover i heia adskillig flere ganger enn meg og har holdt til på stølen siden han var gutt. Nå var han bare inne for å sette opp et gjerde.

Det ble en lang og kjekk stopp med prat om gamle dager og endringene som har skjedd både i heia og hvem som vi nå kan treffe på våre turer. Det er alltid kjekt med en stopp og prat med folk som synes hei og fjell er kjekt.

Videre innover kom det folk i mot først et stort følge, og så i det bratteste stykke i bakken ned, ble det folksomt. Det var flere gjenger som kom oppover. En kar hadde startet fra Flørli den morgenen og ville til Hunnedalen. En ganske lang dagstur.

Neste alle vinduene på hyttene sto åpne for å slippe inn litt kjøligere luft. Det var folk som ville ligge en natt til og som ønsket litt lavere temperatur inne. Jeg fant vannbøtta og gikk ned til elva for å hente vann – og ta et bad. I den rekkefølgen – helst.

Det tok ikke lang tid før kleggen ble pågående. Jeg fikk likevel lempet noen steiner vekk fra plassen der jeg pleier å bade. Over åra har den lille «kulpen» blitt dypere. Nå får snar andre overta den jobben.

Jobben jeg var inne for å gjøre, var egentlig ganske fort gjort. Jeg hadde sett for meg at det ville ta litt tid. Trillebåra kom i brukbar stand, og jeg kunne tenke på andre jobber som også burde vært gjort. Det er alltid noe.

Det var en varm natt og morgenen kom tidlig. Siden jeg alt hadde fått arbeidet unna, kunne jeg ta ut tidlig igjen. Det var likevel alt 20 grader da jeg startet oppover bakkene mot toppen. Det ble adskillig varmere i sola uten et vindpust. Jeg svettet så det dryppet.

Oppe i høyden var det mer levelig. Her fikk vinden tak og det ble aldri skikkelig varmt. Det var likevel helt greit å gå bare i treningsbuksa. Det begynner å bli det vanlig antrekket – omtrent som på turene på Gran Canaria.

Det hadde startet et par fra Tyskland en stund før meg. De ble litt overrasket da jeg -en gammel gubbe – for forbi. Med tørt i bakken, lett vind bakfra og sol i ansiktet, var det ingen grunn for å ta det rolig.

Det vil si, ved Fossebekken er det en liten kulp som jeg har besøkt noen ganger. Denne gangen ble det en litt lengre stopp. Vannet var faktisk ganske kjølig – eller var det jeg som var varm? Det er jo også slik i «syden» at vannet føles kaldt med en gang, uavhengig av temperaturen.

Det ble de vanlig 12.500 skritt på turen både inn og tilbake. Denne gangen ble det vanskelig å finne en tid. Det ble for mange stopp for å snakke med folk på veien innover, og badingen på vei tilbake tok tid. Det var to flotte dager i heia..

Fra Gramstad til Dalevatn og tilbake over Dalsnuten.

Med et bad i Dalevatn.

Siden godværet fortsetter og det er tørt – og varm, ble det tur denne dagen også. Selv om det hadde blitt en del langer og tunge turer den siste tiden. Turen til Støle hadde vært både lang og varm. Det var muligens tid for en litt lettere tur.

Det var en stund siden jeg hadde gått fra Gramstad. Fordelen med å gå turer der, er at det ikke er lang transport. Det tar mindre enn en halv time hjemmefra og til parkeringsplassen. Det kunne passe med en kjapp tur i det terrenget.

Nå er det en tur jeg ikke har gått på en stund. Det er over Fjogstadnuten til Resasteinen, videre opp bakken til flyvraket og over til Midtskar og så ned til Dalevann, for å avslutte med bakke opp fra Dale til Dalsnuten.

Sist jeg gikk denne turen la jeg også inn en raskt tur bort mot Øvre Eikenuten. Denne gang vurderte jeg å sløyfe turen oppom toppen av Dalsnuten. Det ville spare meg for en ganske drøy bakke – og omtrent en halv time.

Midt i uka er det ikke fult på parkeringsplassen ved Gramstad, selv om det flott turvær. De aller fleste som skulle på tur denne dagen, ville til Dalsnuten. Det var ingen andre som startet oppover mot Fjogstadnuten,

Jeg møtte et par på vei over Rindane mot Svarthålsleitet, eller var jeg alene til jeg kom ned til Dalevatn. Jeg går jo utenom merket sti, og det er ikke helt lett å finne veien nedover mot Dalevatn. Selv om jeg har merket en rute med rød tape.

Jeg pleier ofte å møte noen som løper nedover fra Resasteinen, denne gang var det tomt for folk. Etter hvert er det greit for andre også å finne fram over småtoppene fra der stien kommer opp mot Skjørestadfjellet fra Skjørestad og bort til Midtskar.

Nedover lia, der jeg har merket litt, var det nå nesten gjengrodd, og videre der det i vår var tydelig sti, var den også nesten skult. Siden jeg har gått her noen ganger, fant jeg likevel greit den merkede stien nedover mot Dalevatn.

Det var folk som hadde badet nede ved vannet, de ville videre, og jeg ble opptatt med en telefon. Etter å ha snakket ferdig, var jeg alene. Med Dalevatn for meg selv. Det passet bra med en avkjølende dukkert.

Jeg har ganske lenge sagt til meg selv at jeg burde ta en stopp og en dukkert i Dalevatn – en eller annen gang. Nå kan jeg krysse av for å ha gjort dette. Det passet greit på denne turen, med passe temperatur både i vannet og i lufta.

Jeg så ikke fram til bakken opp fra Dale mot Dalsnuten, selv om jeg planla å ikke gå helt til toppen. Det ville uansett bli en varm opplevelse med sola i nakken og ikke et vindpust. Jeg ville jo komme opp – svett og varm.

Bakken ble egentlig verre enn jeg trodde. Ikke så mye på grunn av varmen – Det var antakelig opp mot 30 grader, men på grunn av klegg. De svermet rundt meg, og stakk ganske ofte. Det ble merker etter stikkene, som heldigvis ikke klødde.

Det ble en tur oppom toppen likevel. Det gikk ikke fort det siste stykket før jeg nådde trappene mot Dalsnuten. Heldigvis var det ingen andre på vei opp eller ned. Jeg fikk gå i eget tempo. Videre mot toppen var det heller folksomt.

Med litt tanke for hva jeg hadde planlagt, lot jeg være å ta med Øvre Eikenuten, og gikk trappene på nordsiden ned og tilbake rundt Revholstjørn. Selv varm Pepsi smakte godt. Det hadde vært en kjekk tur.

Totalt denne dagen ble det 16.500 skritt, og jeg brukte nok litt over tre timer, men da med en skikkelig stopp for telefon og bading ved Dalevatn.

Sandvatn - en flott sommerdag.

Det er kjekt med et bad i varmen.

Det ble egentlig to ganske lange turer til Støle og tilbake. Spesielt vinden, da jeg gikk innover, tok kraftig på. Jeg regnet med at det helst ville bli en hviledag etter det. På morgenen dagen etter, var det vanskelig å holde seg hjemme. Været var alt for fint til ikke å ta ut - i heia.

Jeg gikk inn til Sandvatn i juni en gang, Det kunne passe med en ny tur. Den turen er den «letteste» av turene inn til de tre turistforenings hyttene i Hunnedalen. Turene er omtrent like lange, men til Blåfjellenden går det mye mer opp og ned.

Til Tomannsbu starter turen med å gå opp Tveidebrekka, som er lang og bratt. Det er enklere å gå til Sandvatn. I gamle dager, gikk det greit å komme inn til Sandvatn fra Lortabu, på under to timer. Etter mange år på tur, har turen blitt lengre og tar derfor mer tid.

Værmeldingen for dagen var sol, varm, litt skyer midt på dagen og bare laber bris. Skikkelig bra forhold for en heiatur. Når det i tillegg er tørt i bakken, lå alt til rette for en flott opplevelse. Det vil si, om ikke turene dagene før sitter for mye i beina.

Det var forbausende mange biler på parkeringsplassen. En hel gjeng ungdommer var på tur innover et stykke mot Lysebrekka. Jeg tok de igjen på myra. Det viste seg å være ungdom som skulle inn til hytta for å jobbe.

Tømme dassen er en av oppgavene. En skikkelig drittjobb, som jeg er glad for å slippe på Blåfjellenden. Der er det slike ungdom som tar jobben. Disse skulle bare videre til Langavatn. Blåfjellenden får vente på sine ungdommer.

Jeg hadde pakket veldig lett, og det var ikke mye klær jeg hadde på kroppen. Selv om det var 20 grader hjemme. Var det bare 14 grader på 750 moh. Det var litt kald i starten, men oppover bakkene ble det fort varmt, og i le av vinden ble det sikker 30 grader. Det føltes i hvert fall slik.

Innover flyene mot Matiasbekken går det bare så vidt oppover. Stien ligger på omtrent 900 moh, og selv om det er noe høydeforskjell, så er det greit å komme fram. Et stykke er i grunnen så pass flatt at vi mente det minnet om å gå på et vanlig fortau.

Jeg pleier å være alene på hytta. De som har overnattet har dratt videre og nye er ikke kommet. Denne gangen var det folk i begge hyttene. Det var «utlendinger» som tok noen dager på Sandvatn. I flott vær går det bra.

Med folk rundt hytten. Ble det ikke et bad som jeg hadde planlagt. Det ble stopp i en kulp litt opp av Mangædne. Vannet var ikke kaldt. Det kom folk i mot, som ville inn til Sandvatn. Også de fra utlandet. En dansk storfamilie.

På mange av turene her, har det blitt en stopp i bunn av Lysebrekka på vei tilbake. Der er det en liten kulp som det er greit å bade i. Det er jo ganske greit å kunne sette seg i bilen uten for mye svette, og det frisker godt opp.

Med to stopp brukte jeg en del lengre tid tilbake enn inn. Det ble likevel omtrent nøyaktig like mange skritt begge veier. Til sammen ble det 24.000 skritt denne dagen. En virkelig flott tur i heia.

Fra Støle til Skreå

Med vannflasker i sekken.

Det var ingen andre på Støle. Det var heller ikke bestilt flere overnattingsplasser den natta, men jeg trodde det ville komme folk. Det dukket bare opp to tyske jenter på langtur. De snaket bra engelsk og jeg inviterte på kaffe.

Jenten tok en pause inne i hytta, og da jeg fant fram to skoleboller (jeg ikke hadde bruk for) ble de mottatt med glede. Jentene fortsatte videre og ville opp Flæene mot Tomannsbu den kvelden. Siden klokka alt var over 7 ville det bli en sen kveld etter en lang dag.

For meg ble det en rolig kveld. Jeg laget mat og fant fram lesebrettet. Heldigvis var det en bok jeg syntes var kjekk og grei å lese, og holdt på til lyset forsvant. Klokka 11 var det tid for å slappe skikkelig av.

Jeg måtte en tur ut på natta, og da var det overskyet og så vidt 20 grader. At tydet på at finværet – som var meldt – også vill vare dagen etter. På morgenen var det mer skyet enn dagen før, og det blåste en del mer. Det så likevel ut til å bli en varm dag.

Siden det hadde blitt en tidlig kvel, var jeg alt i gang i syv tiden. Litt over 8, var jeg omtrent ferdig med rengjøring og oppvask, og klar til å ta fatt på tilbaketuren. Slutten på turen mot hytta, hadde ikke vært grei.

Jeg lurte litt på hvordan det ville gå på returen. Uansett hadde jeg fylt opp både saftflaska og vannflaska. Det skulle ikke mangle vann den dagen. Med tørre forhold -som dagen før, var det greit å gå over myrene mot Øyestøl.

Det kan være mer vassing enn spasering, om det har regnet. Jeg går når det er tørt. Denne dagen, eller rettere morgenen, nådde jeg Øyestøl etter mindre enn en time. Og kunne kikke oppover mot det trange juvet.

For meg går det lettere mot Skreå. Det er flere bakker opp, og da synes jeg det er bedre å holde kontrollen. Jeg kom over det bratte og smale stykket i rimelig fart – det vil si litt hurtigere enn dagen før.

Rett før Trongene, satte jeg meg noen minutter og tømte saftflaska. Jeg var langt fra så tørst som dagen før, men jeg tømte likevel den lille flaska omtrent i en slurk. Og helt etter tradisjonen mistet jeg stien inne i Trongane.

Etter en stund kunne jeg ikke se sti foran meg., og det var ikke langt tilbake til siste T-varde. Jeg kikket meg rundt og jo, her på denne myra hadde jeg gått feil før. Stien skulle være litt nedenfor de blanke svabergene. Det tok bare et minutt eller så, til jeg igjen komme på den smale sti.

Ved Grunnetjørn og brua, var det tid for en avkjøling. Det var ikke mye vann, men jeg fant en plass der det var mulig å dukke seg. Det ble ingen lang pause. Kleggen var nærgående, og det stakk skikkelig et par ganger. Jeg kom meg kjapt videre.

Ganske fort havnet jeg igjen på veien og trasket den lange og kjedelige veien mot Skreå. Ved bilen kunne jeg sjekke telefonen og fant ut at jeg hadde gått omtrent like mange skritt som dagen før og brukt omtrent den samme tiden.