Skitur i Brekko.

Nysnø og godt føre.

Bestyrerinnen var langt fra sikker på at det ville være en god ide å ta til Brekko for en skitur. Nå har det blitt et par turer stor sett de siste årene. Ikke lange eller krevende turer, men helst en rusletur på ski opp og ned noen greie bakker.

Alder er bare tall, og det hvordan du føler det som teller, sier noen. Det kan stemme, men balansen er langt fra hva den har vært. Jeg tar derfor ikke med sekk på skiturene lengre. En tung – eller lett sekk, merkes godt både i bakkene og når det gjelder balanse.

Jeg burde muligens holdt meg hjemme. Mine skiferdigheter er ikke noe å skryte av. Noen i familien påstår med tyngde at jeg ikke kan gå på ski. Det kan være, det går i hvert fall ikke fort og jeg er forsiktig ned bakkene.

Det var egentlig ikke skitur jeg hadde tenkt denne dagen. Det kom imidlertid en del lett nysnø, og da jeg sjekket Brekko, var det kjørt løyper, selv om det var for lite snø til å bruke sporkallen. Av erfaring vet jeg at det er ikke mange dagene det er skiføre i Brekko i løpet av året. Det er bare å komme avgårde når anledningen byr seg.

Oppover mot Madland og Brekko, var det snø og is i veien. Det tak lengre og lengre tid å bli vandt med vinterføre etter som årene går. Det gikk sakte. Jeg fikk brukt 4. giret på de lengste beine trekkene...

Hjemme var det 3-4 kuldegrader. På parkeringsplassen var det 6-7 kuldegrader. Det ble kalde og hvite fingrer til jeg ble varm – omtrent etter en kjapp rund på et par kilometer. Det var ikke skikkelige spor. Med bar 12-15 cm snø, hadde de kjørt «tråkkemaskin», men ikke spor.

Med nysnø og frost, var det egentlig ganske bra forhold for en skitur, jeg kunne ikke klage på føret. Jeg kunne ikke klage på bakkene nedover heller. Sporet gjorde det lett å styre nedover, og på runde to ble de slake bakkene tatt med mer fart.

Jeg går normalt bare rundt litle Foretjørn. Denne dagen tok jeg videre mot store Foretjørn. Jeg har vært bort til gapahuken tidligere, men det kunne være greit å sjekke stedet en gang til. Det var i fjellsiden her jeg var med på å plante trær en gan i midten av 60 tallet. Jeg lurer på om vi som plantet disse trærne nå kan ta med et hjem.

Runde to ble litt lengre enn bare den kjappe runden. Først ut til gapahuken og så la jeg turen om skytebanen – og bakken der. Det gikk fort, og jeg ploget inn mot brua, som jeg kom over uten problem.

Skulle jeg ta om Lonå og bakken både opp og ned på neste runde? Det ble bare en runde som den forrige. Etter en stund på tredje runden kunne jeg kjenne at ski var ikke noe jeg brukte til vanlig. Beina protesterte litt.

Selv om jeg kunne kjenne at jeg hadde gått noen kilometer, gikk det likevel lettere på tredje runden. Det ble større fart ned bakkene og jevn fart på flatene. Det ble liksom mer en skitur og ikke bare en strevsom greie.

Jeg kan krysse av for skitur i 2026. Nok et år der jeg ikke har gitt opp skiene helt, selv om det bare blir noen latterlig enkle turer. Det flotte været gjorde likevel turen til en kjekk opplevelse.

Vinterturen fra Friluftshuset på Orre til Reve havn

En flat tur.

Etter en kald strandtur dagen før, måtte det igjen bli en tur i strandsonen, og om mulig var det enda kaldere, men det var snakk om mindre vind. Noe som selvsagt ville hjelpe på hvor kaldt det ville føles.

Også denne dagen ville det passe bra med mindre bilkjøring enn vanlig. En strandtur betyr normalt bare en tur på 10-15 minutter. Jeg tenkte igjen på å gå fra Friluftshuset på Orre og nord til Reve havn.

Dette er en tur jeg har brukt å gå helt siden jeg startet mine turer -for mer enn 40 år siden. Tiden går, og jeg ville også gå tur denne dagen. Jeg var ikke sikker på om jeg ville gå ut til Orre-elva først for så å gå nordover.

Tidligere ble det ofte en tur fra Reve havn til Friluftshuset – med pause for litt kjeks og drikke. Det var i starten en tur på under to timer, og passet som en vintertur. Det ble en kort og kjapp tur i mange år, men etter som jeg nå er en gammel gubbe, passer lengden igjen.

Det ble litt sen start hjemmefra, men egentlig var det greit. Det var kaldt på morgenkvisten og fortsatt står sola lavt. Det ville være greit med mer «dagslys». Denne dagen var det ikke mange andre på tur. Været holdt nok folk hjemme.

Selv med trekken bakfra og litt sol i ansiktet, ble det en kald start på turen nedover mot Orre-elva. Jeg måtte liksom ta med denne «omveien» denne gangen også. Det blir en litt kort tur uten. Denne dagen var det knall hardt i bakken, men i forhold til forrige gang så var det vesentlig mindre vann.

Igjen var det store endringer i forhold til forrige gang, da jeg kom ut på stranden ved Skortangen. Nå var sandstranden bred og flott. Det var mange meter mellom sanden og sjøen. Med hard sand var det lett å gå nordover. Selv ute på den lange Orresanden var det greit å ta seg fram.

Det ble til at jeg gikk i sjøkanten fra elva og helt til enden av Revesanden. Denne dagen var det en lett og grei tur. Det ble likevel en liten stopp ved Revtangen for å sjekke om bølgene også denne dagen kom inn fra begge sidene. Det var bare noen små bølge som kom inn fra sør.

Som forrige gang var jeg ikke sikker på om jeg skulle ta turen helt nord til Reve havn, men også denne gangen, ble det til at jeg vurderte å snu, men fortsatte til jeg sto ved havna. Planen var å ta en pause. Jeg snudde med engang og tok tilbake mot bilen.

Det ble Revestanden tilbake før jeg tok opp i sanddynene i enden av Orresanden. Det er i grunnen greit å trene litt på litt lange, men flate turer. Det er nettopp slike turer vi pleier å gå på Grand Canaria, og det er ikke så lenge til vi reiser ned.

Selv om det ikke er mange bakker, oppe i sanddynene, blir det likevel litt mer terreng, og det merket jeg. Jeg gikk av meg noe av den stivheten jeg hadde fått på de lange og flate strendene med hard sand. Det gjorde godt med en varm dusj hjemme etter noen kalde timer på tur.

En kald tur fra Bore mot Hellestø og til Fuglingene.

Vintertur på stranden.

Så kom vinteren på besøk. Det var kuldegrader litt vind og sol, og værmeldingen fremover var mer av det samme. Bortsett fra at det ville bli overskyet og det ville komme snø. Vinter for meg – etter jeg har blitt en gammel gubbe, betyr tur i strandsonen.

Det er som oftest mindre frost nede ved nordsjøen, og på sandstranden er det naturlig sandstrøing. Rette forholdene, når det er is og glatt litt lengre inne i landet. I høyden er det kommet litt snø, men fortsatt mangler skiføret i Brekkå.

Denne dagen ville det på mange måter passe bra med en strandtur. Jeg hadde sosiale forpliktelser ut på ettermiddagen, og om jeg legger turen til stranden, så betyr det adskillig mindre kjøring enn «normalt».

Som alltid ble det et spørsmål om hvor jeg skulle gå. I noen år har jeg gått en vintertur fra Hellestø forbi Borestranden til Fuglingene og så tilbake. En tur på opp mot 15 kilometer, men temmelig flat. Det finnes faktisk ikke en bakke å teste formen på.

Problemet vavr vinden, som kom fra nord og var kald. Egentlig mer enn kald – iskald. Om jeg startet som vanlig fra Hellestø, ville jeg få vinden i mot meg på hjemvei. Det passer best med medvind på hjemturen.

Min personlige erfaring er at det er letere å holde varmen i motvind på starten av turen. Med motvind – oppoverbakke – blir det lett tungt og kaldt. Selv med gode klær kan det bli en kald opplevelse å gå i motvind med noen kuldegrader.

Jeg liker å gjøre tingene slik jeg alltid har gjort det. Denne gangen kunne det muligens passe å snu på flisa. Hva om jeg startet fra Borestranden og gikk først mot Hellestø for så å snu å få medvind sørover.

Det ville antakelig også bety sol i ansiktet. Værmeldingen mente sola ville skinne. Startet jeg sørfra, kunne jeg også hoppe over turen sør til Fuglingene og bare gå rett til bilen om jeg ønsket å gjøre turen litt kortere. En kald dag som dette, virket det som en god ide.

Det var ikke mange andre på parkeringsplassen ved Borestranden, men det er jo nesten alltid noen som lufter hunden. Jeg tok nedover veien mot Elvenes og brua over Figgen. Det var en kald opplevelse.

Selv med godt med klær og vindtette ytterklær, var det vanskelig å få opp varmen i starten., Vindtette hansker, med tynne hansker innenfor, klarte ikke å holde fingrene varme. Det ble naglabed, og hvite fingre.

Med hetta oppe, og jakken lukket helt opp til under nesa, ble det likevel levelig nedover mot Sele havn. Det dukket etterhvert opp andre som også var på tur. Alle godt innpakket , så bare øynene viste.

Nedover mot Sele måtte jeg over en liten «floe» en vannpytt. Jeg gikk igjennom islaget, og laget spor over. Det var ikke mer enn et par centimeter dypt. På vei tilbake var mine spor frosset over, og jeg laget nye.

Det ble en litt annerledes tur da jeg snudde nede ved Hellestø. Med vinden (som var opp mot 10 m/sek) bakfra og litt sol i ansiktet, gikk det mye lettere sørover. Jeg var i tvil om det ville være greit å gå Borestranden sørover.

Det kunne se ut som om sanden var løs, og derfor tung å gå. Ute på stranden fant jeg ut at det var frost i en smal stripe der sjøen hadde gått opp ved høyvann og oppe på selve stranden. Det gikk i hvertfall så greit at jeg ikke vurderte å ta til bilen halvveis sørover stranden, men fortsatte til Fuglingene.

Fra der og tilbake til bilen ble det igjen motvind og kaldere, men jeg kom meg greit tilbake til parkeringsplassen. Det ble en tur på under 20000 skritt, så derfor ingen langtur, men til gjengjeld brukte jeg bare 2 1/2 time på de 12 kilometerne.

Kjapp romjulstur fra Bore til Reve havn.

Vinden gjorde det kaldt.

Det hender jeg planlegger en kjapp og kort tur. Egentlig bare for å gjøre noe annet enn å sitte hjemme med en bok. Jeg prøver å gå slikke korte turer et par ganger i uke. Litt for å la kroppen ta seg inn etter noen litt lengre turer, men også fordi jeg – av og til – har noen andre «forpliktelser»

Denne gangen syntes jeg det ville passe med en kapp og kort tur, fordi det hadde blitt 7-8 dager med tur på rad. Og så skulle det bli dårligere vær noen dager fremover. Det er greit å utnytte de gode dagene.

Nå var ikke været helt bra, selv om det var snakk om sol og lite nedbør. Det skulle blåse. Ikke så mye som dagen før, men nok til at det ville bli «oppoverbakke» i motvinden. Jeg kunne jo ha valgt å gå en tur i skogen, men...

Det var den greie turen fra Bore og sørover jeg satset på¨denne dagen. Med «tunge» bein og ellers litt «trøtt». Ville det passe med en kapp tur på bare 5-6 kilometer – i vinden. Nå blåste det ikke mye hjemme, så jeg håpet at det ville være greit å gå på innsiden av sandkulene.

Jeg sjekket temperaturen og kledde meg for vinter, med mellomlag og vindtette hansker. Det blåste friskt på parkeringsplassen ved Bore stranden. Det overrasket meg at så pass mange andre også hadde funnet veien til stranda denne dagen.

Det var ikke bare meg som trengte å forbrenne noen kalorier etter all julematen. Sikkert mange firbente også. Det var i hvertfall menge som luftet hunden denne dagen.

Jeg hadde vinden i ryggen bortover flatene mot Fuglingene. Det blåste så pass at jeg virkelig fikk hjelp av vinden. Ved Fuglingene, hvor jeg egentlig hadde tenkt å snu, var det alt for bra vær til bare å ta en tur på under en time.

Halvveis mot Reve havn tenkte jeg igjen på å snu, men fortsatte likevel videre. Det var liksom helt greit å gå sørover, og det var jo egentlig ikke dårlig vær – med vinden bakfra. Det gikk greit til jeg kom til havna.

Det ble ingen pause denne dagen. Jeg snudde og tok fatt på tilbaketuren. Det ble ikke fullt så lett som turen sørover. Vinden tok ganske kraftig det første stykket. Det var som å gå oppover en slak skråning. Det tok tid, men jeg kom meg fremover.

Etter en liten kilometer kom jeg litt i le av ryggen ovenfor selve stranden. Det virket også som om vinden løyet litt etterhvert. Det ble ikke en så «tung» tur tilbake som jeg hadde fryktet.

Sola forsvant da jeg kom til havna. Den ble bak skyene hele veien mot nord. Selv om vinden løyet, ble det skikkelig kaldt og jeg var glad for vinterklærne. Jeg var god og svett da jeg nådde bilen, kjøret hjemover uten å ha skiftet.

Det ble en tur på under to timer, men på omtrent 9 kilometer denne dagen. Ikke noen lang tur, men i forhold til det jeg planla, så ble det en flott treningsomgang. Jeg kastet i hvert fall ikke bort mye tid på å kjøre bil denne dagen.-

En vintertur rundt Engjavatnet.

Vintertur, nesten uten is i stien.

Før Jul viste både YR og Storm masse flott vær fremover. Det ville være både sol og ikke så kalt fremover. Det var i hvert fall ikke snakk om vind – eller orkan. Jeg planla noen turer, men hadde noen «forpliktelser» slik at noen av turene måtte tas rundt hjemmet.

Det måtte bli tur 2. juledag, og planen var da å gå en tur på Høgjæren. Det var en stund siden sist. På lørdag hadde jeg bestemt meg for å ta den vanlige runden fra Sælandsskogen og rundt Engjavatnet.

Et par dager med varmegrader ville vanligvis ordne opp med isen som ville ligge i stien. Det ville antakelig fortsatt være noen få plasser med is, men jeg mente det ville være greit å komme fram. Planen var i hvert fall klar.

Plutselig var nyhetene fulle av varsler om ekstremvær. Det var snakk om vind opp mot 40 m/sek, - men i nord. Hos oss på ville det fortsatt blåse, men bare i kastene ville vinden lage problemer. Turen jeg hadde planlagt, går for det meste ganske godt beskyttet for vind.

Bare om jeg la turen om toppen av Håfjellet, ville det bli problemer, og det bare på noen få hundre meter. Selv i Vindskaret, burde det ikke blåse mer enn at det ikke laget vansker. Det var bare å pakke sekken, selv om broderen mente det ville være for sterk vind.

Det var andre som også trakk inn i skogen i det vindfulle været. Parkeringsplassen i Sælandsskogen var ikke full, men jeg har ikke ofte sett så mange biler på en vanlig dag (3. juledag og sol er ikke en helt vanlig dag).

Jeg tok som vanlig stien mot Stølsletta og Vindskaret. Det står Sælandsfjellet på skiltet, men det er på andre siden av Vindskaret i forhold til Håfjell som jeg tar oppom. Det kom en kar i mot. Han kunne fortelle at det blåste på toppen av Håfjell, men at han ikke hadde hatt problemer.

Jeg kunne jo selvsagt ikke være dårligere enn denne karen, og la turen om toppen. Det blåste. Antakelig opp mot 20 m/sek i kastene – som meldt. Jeg måtte i hvert fall ta noen skikkelige støttesteg for ikke å havne på baken.

Noen tørre dager hadde gjort at det denne gangen var mulig å gå langs Moldtjørn og bort til myra, i stede for å klatre i ura. Det sparer antakelig et, eller muligens to minutter. Det er uansett enklere, og det er mindre muligheter for å tråkke over.

I ly av en stor stein rett før gården, satt det to jenter. De hadde kommet opp Urdådalen, og sa at det ikke hadde vært problemer med is i dalen. Det hadde vært litt is i stien oppover mot Vindskaret, men jeg måtte bare går rundt et par plasser.

Jeg måtte selvsagt opp til gården for å få tatt bilde av treet, men tok ikke noen pause. Bortover veien mot Sjelset og Skogen, kunne jeg kjenne at det hadde vært en lang tur dagen før. Det gikk ikke så lett som det pleide.

Jeg lurte på å korte inn turen og ta direkte mot Sjelset, men da jeg kom til porten ble kursen satt mot Skogen – egentlig uten å vurdere det nærmere. Som vanlig var jeg litt spent på om dyra holdt seg på marka fremfor hytta ved Skogen.

Det var dyr på marka, men også nye – ferske – spor i stien. Jeg gikk videre mot Skogsånå, men holdt utkikk etter dyr, og var litt glad da jeg sto på andre siden av porten ved Skogsånå. Som denne dagen ikke laget problemer i det hele tatt.

Det var lite vann i ånå, og ikke is mellom gangsteinene, Jeg kom greit over, og kunne fortsette mot traktorveien over Engjavatnet. Det lille stykke med skog og utmark, var like flott som vanlig. Sola lyste gyldent mellom stammene.

Fra Jærbuskaret og tilbake til bilen er det nesten tre kilometer. Dette er etter hvert blitt en «transport-etappe» hvor jeg bare går for å komme fram. Det er litt synd, for enkelte plasser langs ånå fra Sjelsetvatnet, er flotte.

En rundtur på Høgjæren i flott vintervær.

Vindstille og sol, og fire-fem varmegrader.

Etter en god del kortere turer rett før jul, så jeg fram til en litt lengre tur 2. juledag. Selvsagt hadde Bestyrerinnen planer for dagen, og jeg måtte være tilbake i god tid før resten av familien innfant seg for middag. Det ville likevel være tid til en grei tur.

Det var ganske lenge siden jeg hadde vært på Høgjæren. Dette var en helt vanlig vintertur i svært mange år. Bare det ikke var for mye is eller snø, var det stort sett mulig å ta en tur i dette området hele året. Selv om det ligger rundt 300 moh, så er det ikke ofte bakken er dekket med snø.

Vi har hatt noen dager med kaldt vær. Frosten har lagt igjen rim der sola ikke har fått tak. På morgenen 2. juledag, var det så vidt over null hjemme, men jeg mente det ville være mulig med en tur fra Tovdalsveien, over Synesvarden til Steinkjerringå.

Etter å ha sjekket termometeret, kledde jeg meg for vinter. Jeg regnet med at det bare ville være kaldere oppover, og tok til og med skikkelige vintervanter – varme – i ull. Disse gamle Norrøna vantene har vært med en vinterdag før.

Sola sto lavt da jeg tok mot Bryne og videre mot Undheim. Det var litt dis i lufta, men flaggene langs veien hang rett ned. Det var omtrent vindstille. Termometeret vist rundt en grad til jeg var et stykke forbi Bryne.

Da begynte det å vise flere varmegrader, og før jeg parkerte oppe i høyden, var det fire grader ute – og sol – som varmet. Det ble litt feil å gå med vinterklær. Det ble i hvert fall skikkelig varmt med sola i ansiktet og ikke et vindpust.

Oppe ved varden på Synesvarden, satt det ei jente i sola i skjortearmene. Selv på toppen av Synesvarden var det vindstille. Hun skulle også videre nedover mot Steinkjerringa, og da jeg begynte på turen videre, kom hun mot meg – fortsatt i skjortearmene.

Planen var å gå rett tilbake til bilene fra Steinkjerringå. I det flotte været var det for galt å bare gå en kjapp og grei tur. Jeg fikk i hvert fall ta om Holmavatn. Det ville i så fall bli en tur på 12 kilometer i stede for like under 10.

Det har ikke vært en bra sommer og høst. Helsa har ikke gjort det mulig å følge opp den gode formen jeg hadde på våren. Det har blitt mange korte turer, og få skikkelige turer oppe i heia – utenom de faste turene til Blåfjellenden.

Dette merket jeg ganske godt etter hvert. Rundturen fra Tovdalsveien var før en ganske lett tur. Denne gangen ble det så avgjort ikke noen kjappe skritt for å komme opp bakkene. Det gikk i et jevnt tempo og med høy puls.

Det gikk greit til Holmavatn. Jeg hadde folk foran som dro meg med, og bare nedoverbakkene, med litt is, tok jeg det med ro og de foran tok fra. Oppover mot Synesvarden gikk det ikke helt så bra. Der ble bakkene tunge, og formen var langt fra den samme som før sommeren.

Nå kan det være at alt for mange år på tur gjør at det går trått, men jeg håper likevel at det igjen skal bli mulig å litt lengre turer. Jeg ser i hvert fall fram til en ny sesong i heia. Denne dagen ble det i hvert fall en skikkelig treningstur.

Turen 2. juledag tok nesten tre timer mot «normalt» to og en halv. Noe av dette skyldes selvsagt tung ryggsekk, og noe is i stien mellom Holmavatn og Synesvarden. Det har ikke noe med alder å gjøre – mener jeg.

Vintersolverv og fire topper fra Gramstad.

En flott søndagstur.

Det var en stund siden jeg hadde gått tur ut fra parkeringsplassen ved Gramstad. Problemer med beina og litt dårlig føre, hadde gjort at det ble turer i strandsonen. Jeg kikket selvsagt på termometeret, og denne dagen – en søndag til og med, var det hele 4-5 grader ute.

Yr meldte i tillegg om solgløtt og null regn. Det burde være mulig å gå en runde fra Gramstad denne dagen. Det blir ofte varmere innover mot Sandnes, så selv om jeg gikk opp i høyden, håpet jeg at det ikke hadde vært frost denne natta.

Alt på vei innover, sank termometeret i bilen til to grader, og det var så vidt litt is på enkelte pytter ute på markene. Det kunne bli «vanskelige» forhold for gamle gubber med balanseproblemer. Jeg har nå kommet rundt de fire toppene på frost før.

Jeg tror dette var en av de dagene da kulden samlet seg nede i lavlandet. Det var omtrent ikke spor av vinter oppover bakkene mot Bjørndalsmyra. Bare helt innerst i myra, der sola ikke kommer til, var det hardt i bakken.

Oppe ved Mattirudlå var det sorpe og jeg gikk forsiktig. Det var også en del folk på vei både fra Paradisskaret og mot bakken ned. En kar jeg snakket med advarte mot spinnglatte ganglemmer på stien mellom Gramstad og Paradisskaret.

På toppen av Bjørndalsfjellet traff jeg kjekke folk. Det sto en jeg kjente fra Turistforeningen og som jeg har truffet noen ganger. Denne gangen var det gamle aktive turistforeningsfolk på tur. I tillegg var det en familie som ville nedover mot demningen ved Fjogstadvannet. Vi fikk en hyggelig prat.

Med advarselen fra karen jeg traff ved Mattirudlå i tankene, gikk jeg veldig forsiktig over ganglemmene der stien mot Fjogstadnuten begynner. De var virkelig spinnglatte. Noen hadde også fullt ut de dype sporene etter maskinene i stien oppover og fått vekk treet som tidligere lå over stien.

Det var et litt underlig lys denne dagen. Sola ville «snu» denne ettermiddagen, og sto selvsagt lavt mot horisonten. Når det i tillegg ligger skyer «over» sola, ble det kvelds – eller morgenlys på omtrent hele turen.

Det greie med vintersolverv, er selvsagt at det blir lysere dager fremover, selv om det ikke merkes på en uke eller to. Det kan bli kaldere, men i hvert fall lysere. Det var i tillegg skikkelig kald og klar luft denne dagen, som gjorde at bildene ble skarpe.

Søndag og bra vær, betyr at jeg ikke var alene på vei opp mot Dalsnuten heller. Det var folk på vei omtrent på alle stiene i området denne dagen, men som vanlig flest mot Dalsnuten. Jeg tok trappene på nordsiden.

Etter trappene gikk jeg over til trappene på sørsiden, og kikket opp mot stien i nord. Der var det en familie som strevde seg oppover mot den bratte siden – med barnevogn. Jeg tror ikke de kom opp med barnevogna.

På toppen var det mye folk, og mange satt og virkelig beundret utsikten mot Stavanger og havet. Denne dagen var det omtrent vindstille og selv om det ikke var mange gradene, så kunne folk sitte ned og ta en skikkelig pause.

Jeg stoppet ikke opp, men tok samme vei nedover som jeg kom opp. Det vil si at jeg tok trappene på nordsiden mot Revholstjørn. Som denne dagen lå speilblank, og inviterte til å ta bilder. Det var andre enn meg som fant fram telefonen denne gangen.

Turen er på rundt 11 kilometer, og denne dagen brukte jeg over tre timer. Dette var ikke en av de dagene da det gikk fort, selv om «fort» bare betyr noen minutter mindre.

Det sier litt om hvor mange bakker det er på turen når jeg på flate Jæren brukere to timer på omtrent samme avstand.. Det var uansett en virkelig flott søndagstur.