Resasteinen, Skaret og Dalsnuten er grei dag i oktober.

Det ble tur.

Dette var en av de dagene jeg egentlig bare kunne blitt i senga. Jeg har i mange måneder hatt problemer med både skulder og Akilles. Skulderen er sakte blitt bedre. Akilleshælen er omtrent som før ferien.

Nå var storetåa rød hoven og vond. Med erfaring fra tidligere, var jeg sikker på at dette vavr et nytt besøk av kaptein Vom. (Podagra). Hva i alle dager skulle jeg finne på. Det er slikt jeg blir skikkelig sur av...

Det hjelper å gå tur – mot det meste, og i hvert fall mot surskap. Det måtte bli en tur den dagen også, men hvor? Det burde bli en kapp og lett tur. Erfaringen er at på tross av problemer så hindrer det ikke tur – når jeg først er kommet igang.

Det kunne passe med en oppfølging av turen Einar og jeg nettopp hadde. Det kunne jo være artig å se hvor langt den nye veien innover mot Svarthålsmyra er kommet. Det kan jo være at karen vi snakket med hadde rett i at den bare skal ut til et utsiktspunkt.

Planen var altså å ta til Gramstad og opp bakken mot Fjogstad, og mot Fjogstadnuten. Ved Svarthålsleite, kunne jeg igjen vurdere om jeg skulle gå mot bilen, ta over mot Resasteinen eller ta Dalsnuten og så bilen.

Det var ganske bra vær da jeg kom til Gramstad. Det var litt mer vind enn jeg hadde regnet med, og det ble kaldt med bare 5-6 grader. Med både vinterlua på hodet og med vanter på fingrene, startet jeg opp bakken, - og ble varm ganske kjapt.

Til å være mange biler på parkeringsplassen, var det ikke mange folk som kom i mot meg. Først ved stidelet mot Resasteinen eller mer riktig et stykke borte i stien, så jeg en kar. Kunne han ta mot Resasteinen, så kan vel jeg også (Jeg hadde – selvsagt – glemt at det burde gjør vondt i stortåa. Noen små hvite greier hjalp antakelig godt.)

Karen skulle ikke mot Resasteienen. Han ville bare sjekke hvor langt veien innover mot Svarthålmyr og Vestra Rodlå var kommet. Vi kunne se at det sto en gravemaskin på toppen med utsikt over fjorden og Stavanger. Veien var nok kommet så langt den skulle.

Stien mellom Svarthålsleitet og Sørdalsleitet gikk rett «under» veien. Her er det behov for noen ganglemmer. Ellers var det greit å komme opp til Resasteinen, og videre opp mot Skjørestadfjellet. På vei videre mot øst og ned mot Skjørestad og Skaret, viser Hommersåk og Jørpeland – og fjellene lengre bak.

Selv om alt er i slutten av Oktober, så er det ikke noe hvitt å se på toppene innover. Det kan ikke være lenge til vinteren kommer. Jeg kan ikke si at jeg ser fram til å få is og snø i heia, men den holder seg ofte vekk fra området her nede ved fjorden.

Det er greit å ta stien fra Skaret og opp og tilbake til Sørdalsleitet. Med mange ganglemmer er det lett å unngå sorpa. Denne gangen tok jeg stien som går mer direkte mot Dalsnuten. Denne stien var litt vanskelig å finne et stykke utover mot vestre Rudlå. Her har de lagt veien over stien, bare et par steiner med røde merker viser hvor stien gikk tidligere.

På vei nedover mot Revholstjørn, var jeg usikker på om jeg skulle ta en tur oppom toppen av Dalsnuten. Føttene var ikke helt i orden, men det var lite som hindret å legge turen om nok en bakke. Denne gangen var det mye folk oppover mot toppen og på selve toppen.

Nede ved bilen, var jeg glad for å være ferdig med turen etter nesten tre timer på tur. Dette var ikke dagen for en lengre tur, men det var likevel kjekt å være ute i det flotte været .

En flott tur til Blåfjellenden før vinteren kommer.

Fortsatt forhold for tur.

Vi er i midten av oktober. I lavlandet er det fortsatt høst, mens oppe i heia er minner det mer om vinter. Selv om jeg bare så vidt har sett is og ikke snø i høyden, kan det ikke være lenge til vinteren slår til for fullt.

Det var likevel snakk om både sol og lite vind for de dagene jeg ville innover denne uka. Sol og blå himmel gir vanligvis kalde netter i det minste. Denne gangen var det bare snakk om 4-5 grader tidlig på morgenen.

Været var i det minste ingen hindring for en tur i heia. Midt i uka så sent i sesongen, vil jeg ofte være alene på Blåfjellenden. Ikke mange har anledning til å gå tur utenom i helgene, og enda færre synes det er kjekt – og greit – å gå så pass sent på året som nå.

Nå var det bestilt to sengeplasser for natten fra mandag til tirsdag. Innover på mandag, gikk jeg forbi to kjekke damer som ville til Blåfjellenden for en natt – før de tok turen tilbake. De var i hvert fall heldige med været.

Det var sol da jeg startet, men litt innover heia, dukket det opp skoddebanker på toppene innover. Noe YR ikke hadde nevnt. Nå ble det likevel en «tørr» tur, og det ble som vanlig kjekt å igjen være i heia.

På bare en uke hadde resten av bladene på trærne rundt hytta forsvunnet. Greinene var nakne, og bare. Det virket «tomt» og det var stille. Lite fugler og dyr å se, selv om jeg så to ryper på veien inn.

Det hadde vært folk inne på annekset i helgen, men det var omtrent tomt i vannbøttene og det var bare noe ved i hytta. Etter å ha fyrt opp i ovnen, tok det en sekk med ved og nesten et par rimer før inne-temperaturen ble grei.

Det blir fort mørkt. Bare i løpet av et par uker er det merkbart at mørket kommer tidligere enn før. Nå tente jeg stearinlys ikke bare for å få lys i stua, men også for varmen. Nye stearinlys brant ned før kvelden var skikkelig over.

Jeg våknet til en virkelig flott morgen. Det var blå himmel, og nesten ikke vind. Temperaturen var fortsatt over null. Sola kom først over kanten i sør i tolvtiden, og først da gjorde jeg meg klar for å gå tilbake.

I flott vær var det kjekt å gå over heia denne gangen. Bakken opp fra Blåfjellenden var like bratt og tung som vanlig, men så snart jeg var oppe ble det greit. De samme rypene jeg hadde sett på vei innover holdt leven borte i lia, eller var det igjen en ganske ensom tur.

Det minker på mulighetene for turer innover. Vinteren er på gang, og jeg regner ikke med å gå mer enn to – tre ganger til i år. Etter at snøen har lagt seg, er forholdene ikke noe for meg. Snø og is er ikke like greit for gamle folk.

En kort rundtur til Bjødnali.

Med broderen rundt.

Avtalen var at broderen og jeg skulle treffe på parkeringsplass i Sælandsskogen. Broderen mente han trengte noe bakketrening, og jeg så for meg en tur rundt Engjavatnet. Det ville bli en tur på 2-3 timer for min del.

Værmeldingen var mer enn grei. Det var snakk om sol og gode forhold. Nå har YR tatt feil før, og de var ikke helt på ballen denne dagen heller. Det ble en skyet dag, men med noen små glimt av sol inne i mellom.

På parkeringsplassen var vi ikke alene. Det var alt mange biler da vi kom, og det rant inn flere mens vi gjorde oss klar. To karer var klar for tur samtidig med oss, men de skulle løpe – ikke gå, som oss, og ville antakelig komme mye lengre innover.

Vi tok som vanlig inn i skogen og til venstre på skogsveien og videre oppover mot Sælandsfjellet og Håfjell. Det var spor fra andre og det kom folk i mot. Det var egentlig ganske mange på tur denne dagen.

Både bakken oppover mot Stølsletta og videre til Vindskaret var våt og med mye sorpe. Nedover mot Moldtjørn gikk det sakt, både på grunn av sorpa, men også fordi røttene fra skogen som har stått der, var spinnglatte.

Vi var ikke overrasket over å måtte klatre gjennom ura – noen kaller det sti – langs Moldtjørn. Det tar tid. Denne dagen var også brua over bekken glatt, og både broderen og jeg gikk forsiktig over til andre siden.

Det var kjekt å kommer opp til Bjødnali. Selv om det ikke var så bra vær som meldt, var det flotte farger, og Bjødnalivatnet lå speilblankt. Et flott syn. Høstfargene kom skikkelig fram og med speilblankt vatn, ble det flott.

Oppe ved garden var broderen og jeg fortsatt uenige om hvor vi skal stå når vi tar bildet av treet. Steingarden og steinen er flyttet. Det er greit med forbedringer, om alt bare blir som før....

Bortover veien mot Skogen og Sjelset, ble det klart for meg at denne dagen ville det ikke bli noen tur rundt Engjavatnet. Foten var ikke i orden, og jeg så ikke syn på en lengre tur. Vi tok direkte mot Jærbuskaret og Sjelset.

Det var ikke helt greit å se over mot Skogen fra veien. Det hadde vært mye kjekkere å tatt turen rundt Engjavatnet som vanlig. Det fikk bli noen bra bilder fra andre siden av Engjavatnet denne gangen.

Nede ved ånå mellom Sjelsetvatnet og Taksdalsvatnet, holdt de fortsatt på å bygge bru. Den ser alt for stor ut til å «bare» være for bonden. Kan det være noen planlegger ny parkeringsplass. Tiden får vise hva det blir til.

Ved bilene traff vi igjen de to karene som hadde startet samtidig med oss. De hadde løpt en ganske mye lengre tur enn det vi hadde gått – på samme tid. De hadde vært nede ved Hålandskogen, og tilsammen tilbakelagt 19 kilometer. For oss ble det omtrent 8 kilometer denne dagen.

Tur på Høgjæren med foten i ulage.

Det ble en litt kortere tur enn planlagt.

Det var en stund siden jeg hadde vært på Høgjæren. Denne sesongen har jeg vært der, stor sett bare en gang i måneden. Det ble ofte en gang i uka bare for noen år siden. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor det ikke blir flere turer der oppe.

Terrenget er virkelig flott. Det er åpent og med god utsikt fra Synesvarden (360 moh). Det høyeste punktet i området. Dette er det siste store området av det gamle Jæren, med lyngheier, myrer og det er i grunnen ganske flatt.

Det er en del turmuligheter i dette området. De fleste velger å starte fra Holmavatn, og enten gå en rundtur til Steinkjerringå og opp til Synesvarden, eller bare frem og tilbake til Steinkjerringå. Rundturen er omtrent 7-8 kilometer, og tem og tilbake til Steinkjerringå er 3-4 kilometer.

Begge turene er flott – godt vær, for her oppe kan det blåse, og det regner ganske ofte. For egen del starter jeg ofte fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien og går til Synesvarden, før jeg fortsetter ned til Steinkjerringå.

Frem og tilbake på samme sti, er dette en tur på omtrent 10 kilometer. Nå er det ikke vanskelig å ta om Holmavatn på tilbakeveien, og dermed utvide turen til 12-13 kilometer. Dette ren flott og ganske grei rundtur.

Som nevnt kan været være en utfordring på Høgjæren. Denne dagen var YR nok så raus med sol og god temperatur i forhold til årstiden. Det ville blåse, som det omtrent alltid gjør, men det skulle ikke blåse mer enn 7-8m/sek.

Det var ingen andre biler på parkeringsplassen ved Tovdalsveien da jeg kom. Nesten som vanlig var det en skikkelig kald vind. I tillegg lå dett tåke over toppene, og det fly noen små dråper gjennom lufta. Jeg lurte på om det var en god ide å gå turen. Planen var å ta over Synesvarden og ned til Steinkjerringå og så gå om Holmavatn.

Tåka lå over Synesvarden, men alt et lite stykke nedover, tittet sola igjennom. Det så ut som om YR ville få rett, bare noe forsinket. Nede ved Steinkjerringå skinte sola. Det ble flott turvær etter hvert.

Nå hadde jeg vinden bakfra, og som nesten alltid, det ble mindre vind oppover bakkene mot Synesvarden. Det hadde tydelig regnet en del. Bakken var våt, og det var virkelig sleipt i sorpa. På vei ned fra Synesvarden, mot Ihammaren, la jeg igjen et ganske langt «bremsespor.»

Sola står alt lavt. Nedover mot Steinkjerringå hadde jeg sollyset i ansiktet, og det lyste gult og gyldent i bakken bortover. Høsten gir flotte farger, og det var kjekt å gå i dette terrenget. Oppe i heia er det ikke mye igjen av høsten.

Bakfoten var ikke helt grei denne dagen. Problemene med akillesen har alt vart over et halvt år, og fortsatt ser det ikke ut som om foten skal bli bedre. Nedover mot Steinkjerringå, bestemte jeg meg for at denne dagen ville det bare bli en mil.

Nede ved statuen var det andre. De hadde kommet fra Vandavatnet, og må ha hatt en nok så våt tur. Der pleier det å være mye sorpe. For meg ble det ingen pause. Jeg tok samme vei tilbake. Det gikk ikke fort.

En våt høst-tur fra Gramstad.

En ganske ensom tur.

Det var meldt trøstesløst vær, med regn og vind. Så avgjort ikke forhold for en grei og flott tur, men siden jeg ikke hadde vært på tur i noen dager, ble det til at jeg ville ta ut. På tross av været. Det er alltid mulig å kle seg for regn og vind.

Med værmelding som inneholdt varsel om kraftige vindkast, burde det helst bli en tur i skog, eller i det minste i lavlandet. Toppene med utgangspunkt fra Gramstad er ikke over 400 meter over havet, men kan være ganske utsatt.

Likevel var det den vanlige turen fra Gramstad jeg tenkte på. Det er greit å gå kjente stier i dårlig vær. Da vet jeg i hvert fall omtrent hvor jeg kan sette beina, selv om det er vann i stien. Det ville også være mulig å korte av turen til bare to, eller tre topper, i stede for fire.

De vanlige fire toppene er Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten. En tur som vanligvis tar meg litt over to og en halv time – i bra vær. Denne dagen var det alt annet en bra vær, men jeg satset på tur likevel.

Selv i dårlig vær var det forbausende mange biler på parkeringsplassen ved Gramstad. Mange andre ville på tur den dagen. Nå var det opphold da jeg startet, og folk håpet muligens på at regnet ville holde seg vekke – på tross av værmeldingen.

Regnet meldte seg, bare et lite stykke oppe i bakken mot stien til Bjørndalsfjellet. Det var bare å få hetta over hodet å tråkke videre oppover bakkene mot Bjørndalsmyra. Der var det vann i stien – mye vann.

Jeg vasset inn myra og det var også temmelig vått i bakkene oppover mot Bjødnaskaret. Stien videre oppover mot Mattirudlå var også full av vann - og sorpe. Da jeg snudde for å gå mot Bjørndalsfjellet, fikk jeg vinden – og regnet i ansiktet. Det ble surt en stund.

Selvsagt var det ingen andre ute på tur i det dårlige været. Det var fol nede ved Gramstad, men så for jeg kom inn i terrenget, var jeg alene. På toppen av Bjørndalsfjellet var det ingen andre, og det ble bare å ta bilde og så snu nesa nedover mot veien.

Over Rinnane forbi Fjogstadnuten var det heller ingen andre, og fortsatt regn og tåke. Jeg hadde tenkt å ta direkte mot Revholstjørn og bilen og ikke opp til Dalsnuten. Nede på Kvitemyr ombestemte jeg meg og tok likevel oppover trappene mot toppen.

Fortsatt var det ikke folk å se, og jeg lurte på om dette var dagen da jeg fikk ha toppen av Dalsnuten for meg selv. Det satt to karer øverst og kikket på utsikten. Eller mer riktig – ut i skodda... Det var ikke mye sikt , og jeg ville fort bli kald om jeg stoppet.

Jeg gikk samme vei ned fra toppen som opp. Det vil si at jeg tok trappene på nordsiden og veien rundt Revholstjørn mot bilen. Denne dagen hadde jeg brukt lengre tid enn vanlig. Det hadde vært en våt tur på mer en tre timer.

En tur til Blåfjellenden med mye vann i bekker og myrer.

Det var ikke mange dager siden sist tur.

Det var ikke mange dagene siden jeg hadde vært innover till Blåfjellenden. Skikkelig dårlig vær i helga med storm og store nedbørs-mengder hindret tur. Jeg så fram til en tur eller to. Jeg hadde ikke planer om å gå til Blåfjellenden med det første.

En titt på været gjorde at jeg ombestemte meg og bare rett over helga satset på en ny tur innover. På denne tiden, er jeg avhengig av godt vær, og da mener jeg ikke sol og blå himmel. Noe som medfører frost og glatte forhold. Det holder med så vidt opphold og lite vind.

Det var snakk om nedbør, men lite vind på mandag, og bedre vær på tirsdag. Fortsatt med lite vind, men med litt regn stor sett hele den dagen. Etter noen turer i regn og dårlig vær – med vind, er det ikke spesielt «vanskelig» å ta ut,selv med regn på menyen.

Jeg hadde selvsagt ikke planlagt å dra oppover bare tre dager etter at jeg hadde kommet ned fra heia. Nå var det en jobb jeg ikke fikk gjort forrige gang, så jeg hadde egentlig en grei «unnskyldning».

Det var noe med en luke og noen mål, og forrige gang passet det ikke å ta jobben. Det regnet skikkelig, og blåste kaldt da jeg sjekket været utenfor hytta. Nå hastet det antakelig ikke. Jeg tror ikke det blir gjort noe med den luka, før tidligst til våren.

Det var faktisk ganske bra vær da jeg parkerte bilen i Hunnedalen. Det kunne se ut som om Yr denne dagen hadde rett, og at varselet ville slå til. Det var kjekt å gå innover. Været slo ganske kjapt om.

Jeg måtte hive på regntøy og var glad for vinter utrustningen. Vanter og lue kom på. Litt innover heia kom det to i mot. De viste seg å fra Klepp, og vi fikk en hyggelig prat før jeg gikk videre innover heia, og de mot hytta i Hunnedalen.

Oppe i høyden kunne jeg se tåka komme sigende, og det slo over i skikkelig regn en stund. Det var ikke slikt vær Yr – og Storm – hadde meldt. Det gikk likevel greit å komme inn til Blåfjellenden denne dagen også.

Med tåka hengende lavt nedover fjellsiden og rundt hyttene, ble det ganske tidlig dårlig lys, og jeg bestemte meg for å utsette jobben til neste dag. Tiden gikk med til å fyre i ovnen. Det var bare 10 grader inne da jeg kom, og det tok tid før det ble noenlunde varmt.

Etter hvert ble det så pass varmt, at jeg kunne sette meg opp i benken med lesestoff og te. Det ble et par timer for meg selv. Det var ingen bestillinger for den natta, og jeg ventet egentlig ikke folk. Nå var det høstferie, så det kunne jo dukke opp noen andre like vel.

Litt ut på ettermiddagen, syntes jeg det gikk i døra på hovedhytta, og tok turen bort for å sjekke. I hytta satte det to unge karer og forsøkte å få fyr i ovnen. Det var like kaldt i den hytta som borte i annekset da jeg kom der.

Det var to gutter som hadde kommet opp fra Eikeskog. De hadde hatt en lang tur i ganske dårlig vær, selv om det til å begynne med ikke var regn. Turen opp dalen hadde tatt ti. De ble ikke overrasket da jeg fortale at noen har brukt både 9 og 10 timer på den turen.

Det regnet godt den natta, og det var skikkelig bløtt i marka da jeg tok fatt på turen tilbake til bilen. Det ble en tur i langt bedre vær enn værvarselet hadde nevnt. Selv om det var mørke skyer både foran og bak meg, fikk jeg bare noen ganske få dråper på meg. Det ble en skikkelig grei tur.

En tur til Blåfjellenden i vanlig høstvær.

Glimt av sol og mye regn.

Det nærmer seg antakelig siste gang for året, jeg får anledning til å ta turen inn til Blåfjellenden. Siste turen pleier å gå i slutten av oktober eller helt i begynnelsen av november. En gang har jeg gått innover i desember, men det var et «uvanlig» år, omtrent som for våren dette året.

Det er selvsagt været som bestemmer om jeg kommer meg innover. Etter som årene går, blir jeg mer og mer skeptisk til is og snø Det kan jo henge sammen med dårligere form og ikke minst dårligere balanse. Likevel gir det tidligere avslutning på sommersesongen.

Så sent på året som i oktober, betyr sol og blå himmel som oftest kulde og frost, - og glatte forhold. Så selv om jeg helst velger å gå tur i opphold på sommeren, blir det til at jeg tar turen innover når det er lite vind og bare litt regn.

Denne gangen var værmeldingen ganske bra. Det var faktisk meldt om opphold og lite vind, og varmegrader. Temperaturen ville være så høy at selv på natta ville det ikke være frost. 600 moh, kan det lett bli frost selv om det fortsatt er varmt nede i lavlandet.

Været ville være greit innover, men dagen etter mente både YR og Storm at det skulle regne. Nå var begge enige om at det ville bli opphold en stund midt på dagen, så det kunne være mulighet for å komme tørr tilbake til bilen. Det hender værmeldingen er feil.

Innover fikk jeg en flott tur. Det var godt vær, med lite vind og bra temperatur. Sola kom til og med gjennom av og til å kastet et gyldent lys over landskapet. Så sent på året er det ikke mye grønt igjen på marka, og bjørkene nede ved Høgaleitet (både i Hunnedalen og ved Blåfjellenden) har omtrent ikke blader. Lengre nede er det fortsatt trær med flotte farger.

På denne tiden av året er myrene dyp røde, og nesten sorte, Det er flotte farger, men det varsler jo at vinteren står for døren. Snøen kan komme når som helst.

Denne gangen hadde jeg oppdrag. Det var noen småting som kunne ordnes, og i tillegg hadde Bestyrerinnen funnet fram noen «duker» som godt kunne legges ut på bordene i stua på hovedhytta. Ellers var det – igjen – noe kluss med nummerskiltene på hemsen på annekset.

Det var andre som hadde bestilt overnatting. Jeg ville ikke bli alene, trodde jeg. Nå dukket aldri de som hadde bestilt opp, men til gjengjeld kom det to gjenger på tilsammen 10 stykker fra USI. De var på tur i Frafjordheiene og hadde hat en - våt – natt i telt.

Det regnet den natta også, som meldt. Jeg ventet til ut på dagen for å få med meg perioden med oppholdsvær som det var snakk om. Det ble likevel en våt tur tilbake mot bilen. I tillegg hadde jeg vinden i mot og ikke bakfra som innover.

Igjen var jeg glad for å ha med – og på – vinterutrustning, med mellomlag under Gore-tex'en. Jeg var tørr en lang stund, og så varm og våt av svette. Det ble egentlig en ganske kjekk tur over heia.