Mattirudlå, Bjørndalsfjellet og Dalsnuten.

En grei rundtur.

Det er varslet frost fremover. Det er bare å nytte de dagene jeg kan finne, til turer litt i høyden, selv om det blir turer i samme område som sist. Jeg satset igjen på en tur fra Gramstad. Der er det mulig å ta forskjellige turer.

Det var meldt om overskyet vær, men ikke spesielt mye vind. Fortsatt var det varmt, temperaturen hjemme var 12 grader, og det minnet lite om vinteren som YR mente ville komme om bare noen dager.

Denne dagen satset jeg på turen om Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten til slutt. En tur med mye opp og ned, men ikke spesielt lang. Denne gang ble det også opp den vanlige stien opp mot Bjørndalsmyra og inn.

Det er ikke lenger så ofte jeg går inn til Paradisskaret og opp Rindå til Mattirudlå. Mye på grunn av at den turen er litt «eksponert» og bratt. Jeg kommer opp, men med høy puls. Det er lang og bratt bakke.

Denne dagen var ikke Bjørndalsmyra spesielt våt. Det var fortsatt mye vann, men det ble ikke vassing slik som de siste gangene. Stien innover myra er godt synlig, men oppover bakkene videre innover, så forsvinner stien ganske fort.

Etter en svipptur bort for å se utsikten nedenfor Mattirudlå, gikk jeg videre mot Skrubbskaret og Kulheia. Det var spor av folk, men denne dagen så jeg ingen andre før nesten borte ved bakken mot Bjørndalsfjellet.

Oppe på toppen snakket jeg så vidt med karen jeg hadde sett, før jeg fortsatte ned til veien og bakkene mot Fjogstadnuten. Det er fortsatt arbeid med skogen. Det begynne etter hvert å bli ganske åpent - og lyst ved Fjogstadveien.

Stien mot Fjogstadnuten og over Rindane, er våt med mye sorpe. Den vil antakelig ikke tørke opp før ut på våren. Jeg blir i hvert fall skitten til langt opp på leggen. Over den lille heia, fikk jeg først noen små dråper på meg, før jeg fikk - nesten – litt sol i ansiktet.

Tidligere ble det ofte til at jeg tok over Kjørkjerindå og opp den umerkede stien mot trappene på nordsiden for å komme til toppen av Dalsnuten. Det viste seg at det tar omtrent samme tiden å gå ned til Kvitemyr og opp.

Denne dagen ble det over myra og opp den hellelagte stien mot bakken og så opp trappene. Jeg sliter med å klatre opp til Dalsnuten på nordsiden, og velger å gå rundt til trappene på sørsiden. Der er det ikke snakk om andre utfordringer enn at bakken er lang og litt bratt.

Jeg var alene på toppen. Det er ikke så ofte det skjer. Det kom en kar i det jeg begynte på veien ned, men helt på toppen var det ingen andre. Jeg traff bre to jenter som kom i mot meg da jeg gikk nedover. De var ikke helt kledd for fjelltur.

Med grønn bukse, skitten til knærne, og ellers ganske svett, kikket de litt rart på meg. Jeg tok trappene ned på nordsiden og veien tilbake til parkeringsplassen. På vei nedover bakken mot Sandnes, kom regnet.

Lørdagstur fra Gramstad til Resasteinen og Dalsnuten.

En våt men grei rundtur

.Det var snakk om dårlig vær i de neste dagene etter at jeg hadde kommet ned fra Blåfjellenden. Lørdag ville det stor sett være opphold i det minste. Jeg syntes derfor at det ville være greit å ta en tur, selv om det ikke helt var sol. Til en forandring ville det også være lite vind.

Det hadde vært mye regn den siste tiden, selv med opphold ville det fortsatt være skikkelig vått i bakken og mye sorpe. Det kunne passe med en tur fra Gramstad, og jeg tenkte da på å gå over Fjogstadnuten, til Resasteinen og over Skjørestadnuten til Skaret.

Fra Skaret så er det nå heldigvis ganske greit å gå , selv med våte forhold, tilbake under «Skreppå» til Sørdalsleitet. Her har jeg pleid å gå over Løemyr og under vestre Rodlå, hvor veien nå er kommet.

Sist jeg gikk her, tok jeg stien mot skaret under Kjørkerindå. Det var antakelig omtrent like greit, og det var bare over Svarthålsmyra det lå mye vann. Jeg har også sett at det går omtrent like fort å gå ned til Kvitemyr og Revholstjørn og så opp til Dalsnuten, som å ta over Kjørkerindå og opp den umerkede stien.

Jeg var langt fra sikker på om jeg ville til toppen av Dalsnutene denne dagen. Jeg fikk se, når jeg sto oppe på Sørdalsleitet. Hele runden tar ikke langt fra tre timer i mitt tempo, men med to dager i heia, var jeg ikke helt klar for nok en tur med mye bakker.

Det var masse biler på parkeringsplassen ved Gramstad da jeg kom dit. Det var ikke så mange som gikk bakken oppover, men på stien mot Fjogstadnuten ville jeg treffe folk.

Store deler av den gamle granskogen var tatt ned. Det var åpne områder rundt stien, som før gikk i skog. Jeg liker selvsagt ikke endringer, men skog er noe som å Høstes, omtrent som andre ting. Det så likevel ikke helt pent ut med spor av maskiner.

Det gikk greit over Fjogstadnuten og bort til Svarhålsleite. Opp og ned småbakkene mellom der og bort til Sørdalsleitet og stikrysset, var det mye sorpe og glatte partier. Jeg går selvsagt forsiktig. Det er ikke kjekt å tenke på et fall. Det er jeg for gammel til.

Oppe ved Resasteinen satt mor og sønn. De var og kommet fra Gramstad, men fra Revholstjørn og over Kvitemyr. De var på tur til Dalevatn og ville opp bakken fra Dale og tilbake til Revholstjørn. En ganske drøy tur, med noen bratte bakker.

For meg var det en lang bakke opp til Flyvraket. Denne gangen en lang og våt bakke. Bakken nedover til Skaret er enda lengre, og ikke fullt så våt. Fra Skaret ble det den merkede stien under Skreppå tilbake til Sørdalsleitet og stidelet.

Jeg hadde ikke helt bestemt meg for om jeg skulle ta den vanlige veien over Djupemyr til stien mot Dalsnuten. Jeg valgte å ta den merkede stien over svarthål og mot skaret under Kjørkjerindå. Igjen var jeg usikker på om det ville bli en tur til Dalsnuten eller rett mot Gramstad.

Det kom et par med en hund ned fra Rinnane. De hadde gått Runden om Mattirudlå og Bjørndalsfjellet og ville nå på Dalsnuten. Jeg kunne selvsagt ikke være dårligere og tok turen opp om toppen.

Det var mye folk både på vei oppover og nedover, og mange satt rundt varden. Det ble ingen pause på meg. Jeg tok tilbake til Revholstjørn og videre mot Gramstad og bilen. Det hadde vært en grei tur i ganske bra vær, men med mange våte partier. Denne gang tok turen litt over to og en halv time.

Varmegrader, sol og blå himmel i heia, i november.

 En praktfull dag – tidlig i november.

Turen inn til Blåfjellenden hadde vært bedre enn ventet. Regnet både YR og Storm hadde meldt, holdt seg vekke, og det kom bare noen dråper på kvelden. En tør tur i heia i november, er egentlig en bonustur.

Det kan lett være frost om det skinner opp, og det er ofte mange dager med regn i november. Jeg var godt fornøyd første dag på tur. Det blir selvsagt tidlig mørkt. Alt i femtiden er det så pass lite lys at hodelykten må på utendørs.

I åtte-tiden på morgenen, begynte det å lysne. Så sent på året når ikke sola ned til hyttene ved Høgaleitet ved Blåfjellenden. Hyttene ligger i skyggen av Grønafjellet, og bare en liten stund – enn så lenge – kommer sola inn vinduene i firetiden.

Dagen før hadde vært grå og trist. Morgenen kom med blå himmel og rosa skyer i sørøst. Det var fortsatt rundt ti grader nede i dalen, og sola ville gjøre det varmere der vinden ikke fikk tak. Værmeldingen var klar på at det ville bli bra vær med sol deler av dagen.

Det var virkelig kjekt å sitte med frokosten å se sollyset krype langsomt nedover fjellsiden. Det så ut til å bli en skikkelig flott dag, og jeg hadde ingen ting som hastet. Jeg fikk noen flotte timer før jeg pakket og jorde meg klar til en tur mot Hunnedalen.

En kald vind fra sør gjorde det litt utrivelig over kantene på min vei sørover. Nå er det noen bakker oppover til å begynne med, og selv om det var skygge, så ble jeg svett. Oppe i høyden fikk jeg sola i ansiktet, og måtte ned med skyggen på lua.

Heia lå å badet i sol. Det er ikke mye grønt å se. Det meste er vissent og gulbrunt. Sola gjorde at det meste fikk et gyldent skjær. I sola tørket fjellet opp og det ble til og med litt mindre sorpe. Det ble lett å gå.

Det var ikke dagen for å haste over heia. Her var det bare å få med seg mest mulig av en skikkelig flott dag. Jeg stoppet opp noen ganger bare for å se utover. Det ble tatt noen bilder, og de skal bli greie å se på over vinteren.

Vinden som hadde gjort det litt kaldt over kantene å vei over heia, forsvant nedover mot Hunnedalen. Nedre Fossebekktjødnet lå speilblankt. En fin dag ble enda flottere.

Denne dagen var det spor i sorpa, Andre enn meg var på tur – eller jakt. Jeg hadde ventet å treffe folk som ville inn til hytta for å overnatte. Først nede ved Fossebekken kom det to i mot. De ville innover for en natt, og håpet at været dagen etter ville bli like bra.

Litt senere kom to karer og tre hunder i mot. Det var sauefolk som ville inn til Blåfjellenden (gården og ikke STF-hytta) for å lete etter sauer. De manglet fortsatt noen få stykker. Det er ikke alltid ettersankingen går i så flott vær som denne dagen.

Nede i Hunnedalen var det helt greit å skifte fra svettevåte klær til tørre. Selv om bilen sto i skyggen – sola når ikke ned her heller, så var det fortsatt 8-9 grader.

En ekstra tur til Blåfjellenden.

En grei tur uten spor av vinter.

Jeg hadde ikke planer om en tur til Blåfjellenden i november Tidligere så det ut som om vinteren bare var rett rundt hjørnet, og det ville bli kaldt og litt snø. Plutselig ombestemte Yr seg, og melde at det ville fortsatt holde seg varmt.

Det ville etter hvert bli bra vær med sol og lite vind, og fortsatt ville kuldegradene holde seg vekk. Her var det bare å velge to dager, pakke sekken og komme seg avgårde. Det var noen dager med brukbart vær i vente.

Jeg kikket på torsdag/ fredag. Yr mente det ville være regn stor sett hele dagen på torsdag, men det kunne se ut som om det ville bli mer yr enn regn. Storm var mer tilbakeholden med nedbøren, og av erfaring vet jeg at med vind fra sør, så stemmer Storm bedre enn YR - for Blåfjellenden.

For fredagen mente begge at det ville bli skikkelig bra vær tidlig på dagen før det skyet til, før det igjen ville bli sol utover ettermiddagen. Ventet jeg til i 12-tiden ville det bli mindre vind i mot, og sol.

Det var lite som minnet om vinter på vei oppover mot Hunnedalen. Nede i Oltedal var det fortsatt blader på bjørkene, selv om de nå var gulrøde, og det var lite grønt å se. Markene var fortsatt grønne, og hjemme kunne jeg godt ha klippet gresset...

Oppe i heia, over 600 moh, var det lite igjen av høsten, men ingenting minnet om vinter. Det hadde vært mye nedbør, og det var sørpe vått. Bekkene var store og steinen i vaet, var omtrent under vann.

Jeg startet tidlig fra Hunnedalen. Til nå har jeg alltid hatt spor av andre i stien på vei innover. Det er både folk som jakter på rype og sauefolk i heia i oktober. I November er jeg ofte alene. Denne gangen var det ikke spor av folk.

Selv om det var vått i marka, så fikk jeg ikke en dråpe fra himmelen innover. Regnet som både YR og Storm hadde nevnt, holdt seg vekk. Det ble en helt grei tur. Det var i grunnen vanskelig å forstå at det egentlig burde være vått og kaldt.

Temperaturen minnet lite om vinter. Nede i lavlandet viste termometeret i bilen 14 grader. Da jeg parkerte i Hunnedalen, var det 10 grader. Ikke helt sommertemperatur, men det hender ofte at vi har kaldere dager midt i juli.

Nedover bakken mot Blåfjellenden, gikk det ikke fort. Jeg ville helst ikke ha en liknende opplevelse som sist tur, da jeg igjen tråkket feil. Det er jo på slutten av en tur at det skjer ting. Denne gang gikk det greit.

Nede på hytta var det skygge. Sola kommer ikke så høyt på himmelen at den rekker ned til hyttene. Med overskyet vær var det ikke mye lys, og kveldslyset seg fort på. Alt i firetiden tente jeg stearinlysene.

Denne gang gikk det også med en sekk ved før temperaturen inne kom over 20 grader, men uten vind og med omtrent ti grader ute, ble det skikkelig varmt inne etter hvert. Jeg fikk gjort det jeg hadde planlagt, og kunne ta det rolig i eget selskap resten av kvelden.

Rundt Engjavatnet.

En ny kjekk tur om Bjødnali og Engjavatnet.

Valget denne dagen sto mellom en tur fra Sælandsskogen eller En tur på Høgjæren. Det hadde kommet mye nedbør den siste tiden. Det ville være usedvanlig mye vann og sorpe begge plasser, men fra Sælandsskogen ville i hvert fall en del av turen gå på vei.

At det måtte bli tur var det ingen tvil om. Været, og værmeldingen fra morgenen av, var god. Det ville ikke være mye vind, og sola ville titte fram ut over dagen. I tillegg ville det ikke være fullt så kaldt som de siste dagene.

Vi har vært heldige så langt denne høsten. Det har bare så vidt vært frost en morgen. Det pleier å være en periode med kalt vær i slutten av oktober eller begynnelsen av november. Dette året ser det ut til at blir med en eller to kalde morgener.

En søndagsmorgen med flott vær brakte folk på tur. Det var omtrent fullt på parkeringsplassene rundt Melsvatnet, og nok så mange biler i Sælandsskogen. Jeg satset på turen rundt Engjavatnet, og regnet med å se folk i hvert fall oppe ved Bjødnali.

Det kom en kar i mot da jeg var på vei ned fra Håfjell. Ved Bjødnali var det ingen andre, selv om jeg kunne se spor, og mente å høre folk som var på vei fra Bjødnali mot Engjavatnet. Det viste seg senere at min datter og svigersønn hadde tatt turen rundt, og at det antakelig var de jeg hørte.

Alt regnet hadde gjort at det var vått. Stien oppover mot Stølssletta og Vindskaret, og nedover mot Moldtjørn var litt «utvasket» og full av våte og dype sorpehull. Dette var ikke dagen for kjapp tur nedover bakkene. Det skulle ingen ting til for å gli i sorpa, eller på glatte røtter.

Det var så pass mye vann i Moldtjørn at jeg måtte opp i ura – stien - ovenfor vannet. Det gikk heller ikke fort. Heldigvis holder jo fjellstøvlene vannet ute, og selv om jeg vasset i vann, så holdt jeg meg tørr på beina.

En grunn til å ta denne turen, var at jeg forrige gang fikk med meg noen ganske bra bilder, og håpet at jeg også denne gang var like heldig, med runden rundt Engjavatnet i tillegg. Det var en bra dag for bilder. Trærne hadde fortsatt litt blader igjen, og sola som værmeldingen hadde lovet, tittet bare fram av og til.

Det kom til og med noen dråper. Noe som Yr ikke hadde nevnt med et ord. Det var ikke så mye at jeg tok på jakken, men det var nok til at jeg fikk med et bilde med regnbue. Så pass sent har mesteparten av sibirlerken også mistet nålene. De dekket veien med et gult belegg.

Det ble til at jeg stoppet opp noen ganger, bare for å beundre naturen rundt meg. Det er jo egentlig ikke noe spesielt med Bjødnali og Engjavatnet, men jeg synes det virkelig flott. De fleste synes nok at turen opp Urdådalen til Bjødnali er fin, jeg foretrekker naturen litt lengre inne i terrenget.

Jeg lurte på hvor stor utfordring Skogsånå ville være denne gangen. Den gikk stor, men jeg kom over – tørrskodd – med et kjempebyks. Videre over Engjamyra og opp til Jærbuskaret var helt greit. Det var ingen dyr ute på marka,

Fra Jærbuskaret og tilbake til bilen, vardet bare å holde farten oppe. Hele turen tok nesten tre timer denne gangen. Likevel var det en flott tur.

Bjødnali med broderen.

En kjekk, grei og litt kort tur.

Etter en skikkelig våt slutt på forrige tur, var det helt greit at værmeldingen for denne dagen var god. Det var snakk om sol ut over ettermiddagen, og ikke nedbør på formiddagen. Det ville være greit med en ny tur.

Siden jeg hadde vært på Gramstad siste turen, ville det passe å ta en tur fra Sælandsskogen denne dagen. Jeg tenkte i utgangspunktet på å ta rundt Engjavatnet, men det ville være bakfoten som fikk bestemme. Akillesproblemene går ikke vekk av seg selv.

Det var en stund siden jeg hadde vært på tur med broderen, og han har ikke noe i mot å følge meg til porten inn mot Skogen, om jeg ville ta den litt lengre turen. Den korte turen over Vindskaret og ned til Bjødnali og tilbake over Jærbuskaret, er på omtrent 8 kilometer. Om Engjavatnet blir det en tur på litt over ti kilometer

Da jeg tok kontakt med broderen var han straks villig til ¨å bli med. Han hadde faktisk tent på samme turen selv, så det passet greit. Vi ble enige om treffes på parkeringsplassen i Sælandskogen litt senere enn vanlig. Vi kunne godt få med oss det gode været som var meldt.

Slutten av oktober kan være en litt trist tid. Klokka er stilt tilbake, og det blir tidlig mørkt. Selv om høsten kommer senere enn i tidligere år, så var bakken denne dagen dekket av bladene fra eiketrærne, og bakken var søkk bløt etter mye nedbør over lang tid.

Stølsveien oppover mot Stølssletta og Vindskaret minner mer om et bekkeleie. Alt regnet har vasket ut mye av stien. Det er nesten like «steinet» oppover bakken der, som i Urdådalen. Det tar tid å komme opp til Vindskaret.

Nedover bakkene mot Moldtjørn, var det mye sorpe, og glatte partier. Vi tok det ganske forsiktig for ikke gli ut. Der skogen er tatt ut, ligger røttene åpne, og de er spinnglatte om det er vått. Det gikk ikke fortere nedover det stykket heller.

Selv om høsten er litt trist og våt, er det flotte farger rett før bladene faller av trærne. Både broderen og jeg stoppet opp noen ganger for å få med de flotte skuet. Nede ved Bjødnali tok vi turen opp om gården for å ta bilde av det vanlige treet, også det med farger.

Denne dagen var det helt greit å ta veien videre mot Sjelset. Ved porten mot Skogen, var det for min del ikke snakk om å ta den vanlige runden den dagen. Det passet bra med en litt kortere tur. Det tror jeg akillesen hadde godt av.

Det er en litt kjedelig vei å gå for å komme tilbake til bilen. Uten «omveien» om Engjavatnet, blir det lite sti og mye vei. Det er likevel et ganske flott landskap å gå tur i.

Selv om det er «vei», så var det mye vann og sorpe. Det er gjort noen forbedringer, men fortsatt er det mange vannpytter som må forseres. Fortsatt er de ikke ferdige med den nye brua ved Sæland. Det skal bli spennende å se hva det blir til.

Vi brukte denne dagen omtrent to og en halv time på turen rundt. Broderen, som har slitt litt de siste halve året, var godt fornøyd med turen.

Bjørndalfjellet og Dalsnuten i regn og sludd.

Den første første turen med en smak av vinter.

Det var jo egentlig dagen før jeg skulle ha vært på tur. Gårsdagen ble tilbrakt i stolen foran vinduet. Helt uten noen spesiell grunn. Det var liksom bare ikke dagen for tur. Været var bra med sol, og selv om det var noen dråper på morgenen, så var det stor sett tørt.

Onsdag skulle det regne. YR og «Storm» var bare ikke helt enige i, når regnet ville komme, og hvor mye. Det kunne se ut som det ikke ville bli helt de store nedbørmengdene. Begge mente det ville være bra vær fra morgenen av – før regnet ville komme i tolv-tiden.

Det passet ganske greit å sitte hjemme denne dagen og, men været på formiddagen var bra. Plutselig fant jeg ut at det var dagen for en tur. Det var en stund siden jeg hadde tatt den vanlige turen med Mattirudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten – og Dalsnuten om det kunne passe.

Jeg heiv meg i bilen og tok mot Gramstad. Der var det noen biler og folk, men langt fra fullt. Det ble ikke full fart oppover bakken mot stien til Bjørndalsfjellet. Det var vått i stien oppover. Med en for i ulage fortsatt, gikk jeg ganske forsiktig.

Bjørndalen innover var våt, men stien var ikke som en bekk, slik den var forrige gang. Det kan ikke være så mange som går opp mot Mattirudlå fra Bjørndalen. Stien er nærmest grodd igjen og det er bare fordi jeg har gått her noen ganger at jeg finner sporene fra tidligere turer.

Det var spor i sorpa i stein mellom Mattirudlå og Bjørndalsfjellet, men jeg så ikke folk. I Srubbskaret var det likevel tre på sin første tur i området. Damene ville direkte mot veien og ikke oppom Bjørndalsfjellet. Jeg satset på å nå toppen.

Jeg traff folk på vei opp og på vei ned fra toppen, men øverst var jeg alene. Nede ved stidelet kunne jeg høre andre, og bak meg så jeg to stykker i uniform og med full opp-pakning. Det var antakelig en eller annen øvelse på gang.

Været hadde vært bra på turen så langt. På vei mot Fjogstadnuten fikk jeg de første dråpene i hodet, og måtte stoppe for å hive på meg jakken. Jeg hadde igrunnen bestemt meg for å ta direkte mot bilen og ikke ta om Dalsnuten om regnet ville komme før jeg nådde Kvitemyr.

Dråpene gikk over til sludd etterhvert, og jeg tror temperaturen ikke var så veldig mange gradene over null. Den første turen i år med det jeg mener er vinterforhold.

Nede ved Revholstjørnet, tok jeg mot høyre og opp bakken mot Dalsnuten. Det ville gjøre turen omtrent en halv time lengre, og bakkene opp mot toppen er ikke helt lette, selv om det er laget trapper et godt stykke.

På toppen var det regn og vind, og litt utrivelig. Det var også to i uniform som rotet litt rundt i vinden og sludden, og på spørsmål så forklarte de at de lette etter en post. For meg ble det den vanlige runden rundt varden før jeg tok stien nedover og tilbake til trappene på nordsiden.

Det er ikke kjekt å ta ut i regn. Det er ikke mye bedre å få regn på turen, men den første timen i regn går som regle ganske greit. Da er jeg «tørr» og varm, men etter en time er jeg mer våt – og varm. Etter en og en halv time i regn, var det helt greit å komme til bilen

Det var ikke helt behagelig å skifte til tørt tøy i regnvær, men det ble raskt bedre med varmeapparatet på fullt. Det ble en lang og varm dusj da jeg kom hjem.