Med Einar på en vintertur til Bjødnali og rundt Engjavatnet.

En god del is og litt snø i stien.

Etter en flott tur fra Gramstad med en runde på de fire vanlige toppen på søndag, og en kjapp tur fra Sele til Hellestø sammen med broderen på mandag, var det egentlig tid for en hviledag. Det hadde vært 6 dager med tur på rad, og jeg kunne kjenne det.

Nå var værmeldingen for tirsdagen ganske bra. Det skulle være varmegrader på dagen, sol og lite vind. Nå var det likevel et spørsmål om is. Det hadde vært mer is i stien på søndagsturen enn det jeg likte. Det hadde likevel god bra.

Skulle jeg ta en tur litt i høyden og inne i landet, ville det lett bli en tur til Bjødnali og rundt Engjavatnet. På morgenen holdt jeg på å pakke sekken – og lage havregrøt til frokost, da Einar ringte.

Han ville gjerne på tur denne dagen og lurte på hvor jeg hadde tenkt meg. Vi ble fort enige om at det kunne på mange måter passe med en tur til Bjødnali. Jeg var ikke sikker på om Einar så for seg å i tillegg gå rundt Engjavatnet.

Det ble stien mot Stølsletta og Ragnhildsstølen vi tok fatt på da vi startet. Alt i starten måtte vi -forsiktig – ta oss forbi noen skikkelige is-floer. Videre oppover var det is nesten hele veien, men det gikk egentlig greit å komme fram. Vi måtte likevel sjekke grundig hvor vi satte støvlene.

Oppover mot Vindskaret, ble det klart at Einar så avgjort så for seg å legge turen rundt Engjavatnet. Vi gikk ikke opp om Håfjellet og fortsatte nedover bakken mot Moldtjørn. Bakken nedover, ligger mer i sola, og her var det ikke mye is, og der det lå noen floer, var det lett å komme forbi.

Ved Bjødnali ville Einar ta en liten pause, mens jeg gikk opp til gården for å ta bilde av treet til broderen. Ved den ny kanalen på veien opp mot gården, var den eneste plassen der jeg virkelig måtte gå forsiktig. Det gikk greit, men nedover ble det en omvei.

Det blåste kaldt på veien langs Bjødnalivatnet. Selv om det muligens var to-tre varmegrader, ble det skikkelig kaldt i vinden. Inne i skogen langs Engjavatnet ble alt så meget bedre. Dyra ved «Skogen» holdt seg ute på marka, og vi tok en pause godt i le for vinden.

Etter å ha krysset brua forsiktig på veien opp mot Bjødnali, var vi litt usikre på hvordan det ville være å krysse Skogsånå. Der var det tørre steiner og lite vann. Vi kom over uten problemer og kunne fortsatte vider gjennom den lille skogen mot Engjanemyrane.

Jeg har alltid trodd at det er ganske få folk som går denne stien. Denne gang var det tydelig nedtråkket snø, og spor av andre. Jeg har bare truffet folk et par ganger, men tydeligvis er det flere som synes det er en flott plass.

Vi fikk vinden med oss i Jærbuskaret og nedover bakken mot Sjelset. Det var nesten vindstille nede langs ånå, og det var bare et par plasser der det lå is i traktorveien. Vår tur denne ganen hadde vært på omtrent 11-12 kilometer, og vi brukte nøyaktig tre timer på turen.

Endelig fire topper fra Gramstad.

Enkelte glatte plasser.

Det har vært noen dager uten frost, og mesteparten av isen og snøen har forsvunnet. Det henger likevel litt is igjen enkelte plasser, og det var skikkelig glatt langs Grudavatnet, på siste turen. Selv om det ellers var greit å gå.

Det er spesielt på sti inne i skog, isen ligger lenge. Selvsagt er det nettopp der jeg vil. Jeg sjekker værmeldingen og lurer på om det vil være mulig å ta en av de vanlige turen. Dårlig balanse og svake lårhalser, holder meg litt tilbake.

Det har vært slike forhold mange ganger opp gjennom årene, og selv om jeg er blitt mer og mer skeptisk til glatte forhold – etter som årene siger på, så burde det fortsatt være mulig å gå på tross av litt is.

Værmeldingen fremover meldte mer frost, og det så ut som om søndagen ville være den siste dagen uten nattefrost på en stund. Skulle jeg på tur, ville det antakelig passe best den dagen. Spørsmålet var som vanlig hvor jeg skulle ta ut.

Det pleier normalt å være varmere ute langs kysten, og da ville det passe at jeg forsøkte meg på fire topper fra Gramstad. Den turen er på omtrent 12 kilometer, men med en god del høydemeter. Vanligvis tar turen nesten tre timer.

Bestyrerinnen var ikke helt enig i at jeg skulle forsøke meg på denne turen med is og glatte forhold i stien. Jeg var heller ikke sikker på om det var en god ide. Det ville jo være mulig å snu om og ta en kortere tur om isen hindret i bakken oppover mot Bjørndalsmyra.

Det var ikke mer en tre grader da jeg kjørte innover mot Sandnes. Jeg så så vidt firetallet, før jeg parkerte ved Gramstad. Det var i hvert fall mange andre som ville på tur denne dagen. Selv oppover mot Bjørndalsmyra traff jeg folk.

Det var is i stien oppover. Folk hadde tråkket ned snøen og det var det nå is. Litt lengre oppe i «henget», var vannet frosset til store is-svuller over stien. Det var mulig å gå rundt, selv om jeg lurte på hvordan det ville gå på turen nedover.

Bjørndalsmyra var våt og ikke hard. Det ble nærmest vassing innover. Her var det ikke is i stien. Det hadde antakelig ikke vært folk her siden sist jeg gikk denne turen. Oppe i stien mellom Mattitrudlå og Bjørndalsfjellet, var det is enkelte plasser. Det tok litt tid, men det var egentlig greit å komme fram.

Det var andre som også ville til Bjørndalsfjellet denne dagen. Jeg møtte en hel familie på vei oppover. Det kom også et par, og to damer. Alle snakket et annet morsmål enn norsk. Det kom en kar løpende over toppen og videre. I god fart. Jeg antar at han var norsk.

Det hadde vært tungt å komme over Kulheia og opp til toppen av Bjørndalsfjellet. Nedover bakkene mot veien gikk det lettere, men sakte. Jeg brukte tid rundt is-svullene. Det var bedre forbi Fjogstadnuten og bort til Revholstjørnet og Kvitemyr.

Det gikk ikke fort opp trappene på nordsiden mot Dalsnuten, men jeg kunne jo ikke slippe ei jente fra meg. Det ble høy puls på toppen av trappene. Stien opp på sørsiden gikk i et mer rolig tempo til toppen. Det var folk på toppen, og andre i stien.

Jeg valgte å gå samme vei ned som opp og tok turveien forbi Revholstjørn tilbake til bilen. Det hadde gått saktere enn vanlig. Jeg brukte mer enn tre timer på turen. Det var likevel kjekt å være på topp-tur igjen.

En tur i strandsonen fra Friluftshuset på Orre til Reve havn.

Fortsatt vinter - på morgenen.

Det så endelig ut som vinteren ville trekke seg tilbake å åpne for noen vanlige turer til Bjødnali og ut fra Gramstad. Det har vært is og frost en stund, men de siste dagene har gradestokken så vidt vist temperaturer over null.

Jeg tenkte det ville være greit å ta turen til Bjødnali i det minste. Selv toppen av Håfjell er bare så vidt over 250 høydemeter over havet, og Vindskaret en del lavere enn det. Litt is i stien har det vært før på noen turer.

Værmeldingen for dagen var god, med 7 grader og litt vind, men uten nedbør. Jeg syntes det ville være kjekt å igjen få en tur med bakker og terreng – ikke vei eller strand. Værgudene hadde ombestemt seg på morgenen.

Det var nesten null grader og nyhetene meldt glatte veier i nærheten. Planene om en tur i høyden ble ganske fort lagt vekk, og jeg måtte tenke på nok en strandtur. Det var en stund siden jeg hadde gått fra Orre til Reve havn og tilbake. Det kunne passe med den turen på ny.

Det var selvsagt ikke is og glatt på veien nedover mot Orrestranden og Friluftshuset. Jeg kjørte likevel forsiktig. Nede ved parkeringsplassen var veien bort mot stranden spinnglatt. Jeg tok som vanlig først sørover mot Orre-elva.

Bakken var hard og noen vannpytter hadde ny is i kanten. Det hadde tydelig vært under null den morgenen. Nå var stien likevel helt grei, så jeg kom greit fram til Åtangen og kunne se ut over nordsjøen.

Som vanlig var det greit å gå i sjøkanten bort til Skortangen, men ute på selve Orrestranden var det løs og tung sand. Det hadde ikke vært så kaldt at stranden var frosset. Fra Skortangen og nord til enden av Orrestranden (som heter Sørenes) er det litt i underkant av 2 kilometer.

Det virker mye lengre, og i løs sand er det ganske tunge kilometer. Jeg tok derfor opp i kulene og gikk stien der nordover. Som vanlig måtte jeg bort til selve Revtangen for å se om bølgene kom inn fra begge sider.

Revestranden, fra Revtangen og bort til Skarsteinen var også denne gangen sandstrand, selv om det var noen små områder med grus. Denne stranden har endret seg mye opp gjennom årene. Noen ganger nesten helt dekket av stein, og tidligere i år gikk sjøen helt inn til sand-dynene ved Ribbungen.

Fra Skarsteinen og til Reve havn, går stien oppe over sjøkanten. Her er det stein og ikke sand. Det er omtrent en kilometer bort til havna, og denne gang tok jeg en pause i båthuset. Det passet på mange måter bra...

Værmeldingen hadde ment at det skulle blåse opp mot 10 m/sek og 12 i kastene. Jeg hadde ikke merket vinden i det hele tatt på veien nordover. Da jeg startet tilbake merket jeg heller ikke vinden. I sanddynene , da jeg kom tilbake til Orrestranden, beveget knapt ståene seg. Det var ikke vindstille, men det kunne ikke være mer enn 4-5 m/sek – i kastene.

Tilbake ved bilen, var isen på veien forsvunnet og termometeret viste 6 grader. Det hadde vært en tur på over 15.000 skritt, og det hadde tatt meg rundt to og en halv time. Ikke en riktig langtur, men denne dagen var det langt nok.. 

Fra Gruda og over til Øksnevad på turvei.

En lang og ganske flat tur.

Vi har ikke vært velsignet med spesielt mye godt turvær den siste tiden. Det har regnet blåst. Så ble det kalde dager med sol – og vind. Så fikk vi snø kulde - og vind, før det ble varmegrader lett regn - og vind.

Med frost og is, så er det strandtur som gjelder. Bortsett fra at det blåste så pass at det heller ikke fristet. Skogstiene ble dekket av is, og med regn så ble det superglatt. For oss som er midt mellom 75 og 80 år, er alternativet korte turer ut fra kjøkkendøra.

Det har inne i mellom blitt en og annen tur i sjøkanten. Der pleier det egentlig å være greit å gå, Jeg forsøkte meg på den vanlige korte turen rundt Gruda (7-8 kilometer og 1 time 20 minutter). Det gikk smått langs Grudavatnet. Her var turveien dekket med is.

Dagen etter tenkte jeg at mesteparten av isen ville være vekk. Og satset på en litt lengre tur. Planen var å gå den vanlige turen, men med en sløyfe bort til Øksnevad og så langs riksveien tilbake til Storhaug.

Det var meldt noe nedbør og vind fra sørøst med kast opp mot 14 m/sek. Jeg ville nok kjenne vinden over Grudavarden og over myra mot Øksnevad, men det burde være greit å komme fram. Det kunne ikke skade å forsøke. Det fristet ikke å forsøke en tur noen annen plass.

Det var fortsatt så pass kaldt og med ganske sterk vind. Jeg fant fram vinterhabitten, med et ekstra lag under jakken, og selvsagt med vindtette hansker. Jeg fikk god bruk for både hanskene og turen gikk delvis med hetta oppe.

Det var fortsatt is i stien langs Grudavatnet. Så snart jeg kom over til Grudasiden, var det bart og bare noen få rester av is enkelte plasser. Vinden tok over toppen (65 moh) Bakken opp til toppen fikk opp puls og det ble noe mer behagelig (med jakken igjen og hetta over hodet.)

Med en fot i ustand – akillesproblemer – denne høsten har det blitt mange korte og kjappe turer. Jeg har ikke lagt ut på langturer – som for meg er turer på mer enn 20.000 skitt, eller opp mot tre timer eller mer.

Det har gitt dårlig form, og jeg har vært uvillig til å teste formen skikkelig. Ved skiltet på Grudaveien som viser turveien mot Øksnavad (2,8 kilometer) måtte jeg ta en sjefsbeslutning. Var dette dagen for å teste formen på en litt lengre tur.

Været var i hvert fall ingen hindring. Det regnet lett, og det blåste, men det var greit å ta seg fram. Jeg valgte å legge turen om Jordbruksskolen. Det er temmelig flatt, det vil si omtrent helt flatt Fra Gruda og over til Riksveien.

Det er likevel enkelte ting å legge merke til. Figgen går i svinger og turveien følger delvis elva. Det er selvsagt «høler» i elva – Veien går forbi Krokhøl, Sandhøl og til Asperhølen. Mellom de to siste ligger Gangsteinane.

Jeg har noen ganger tenkt å prøve å krysse elva på Gangsteinane. Ikke denne dagen,. De hadde alle en hatt av is, og det ville bli for glatt for meg. Jeg kjenner folk som har brukt denne veien for å komme fram.

Fra Øksnevad er det et drygt stykke langs riksveien opp til Storhaugkrossen, hvor jeg igjen ta ned mot Håland og så over til Kvernbekken og Verdalen på den vanlige veien hjem. 12-13 kilometer på grusvei/tursti og asfalt.

Jeg kjente at det var en stund siden jeg hadde gått så langt på asfalt, men det gikk egentlig greit. En litt kjedelig tur, men god trening for turene på Grand Canaria om en kort måned.

Fra Bore mot Reve havn, og så stranden frem og tilbake.

En flat og kald tur.

Planen for dagen var ganske grei. Det er fortsatt vinter, og i tillegg til snø på bakken, skulle det blåse en kald vind. Ikke sterk vind, «bare» 6-7 m/sek. Det blir skikkelig kaldt med - 3 grader i lufta. Det ville passe med en kjapp tur fra Bore til Reve havn denne dagen.

Det var lite som hastet. Jeg tok det med ro og startet hjemmefra litt senere enn vanlig. Det er en grei og kjapp kjøretur ned til parkeringsplassen ved Borestranden, og selv om jeg startet senere, så ville jeg begynne å gå tidligere enn normalt.

Kulde krever mer klær enn vanlig. Etter noen dager på tur med litt vind og noen kuldegrader, blir det lag på lag under Recon jakken. Som er lengre enn mange andre jakker,både på armene og nedover ryggen.

På overkroppen har jeg funnet ut at det passer med to lag tynne ullbluser og så en fleecejakke – og så Recon jakken over. Det er kaldt til å begynne med, men varmt i medvind, med sekk på ryggen, og så blir det kaldt i motvind...

Jeg bruker fortsatt de gamle «losluene» som ble solgt på 90 tallet. De likner litt på den militære modellen, men er noe tynnere. Med klaffene nede og hetta over hode, skal det mye til at det blir kaldt på ørene. Skyggen er grei å ha for sola står fortsatt lavt.

Nede på parkeringsplassen var det få andre. Enkelte som luftet hunden, men ellers temmelig tomt for folk. Det var lett å skjønne årsaken. Det var svinkaldt i vinden. Og det var ikke mye som tok i mot vinden som kom fra nordøst.

Det gikk greit sørover, men stien var gått opp og det var en blanding av løs sand og snø som gjorde det litt «tyngre» å gå en vanlig. Fra Sandsenden og videre sørover var det fortsatt spor etter mange folk.

På sommeren er det omtrent ingen som tar denne turen. Det er dyr ute på nesten alle plassene, og mange – også jeg – er skeptiske til ungdyr. På vinteren går – og løper – det flere folk.

Etter to tre kilometer ble det bom stopp. Det lå svære frosne floer over stien. Det ville nok være mulig å gå rundt, men steinstranden er ikke helt grei å gå på. Det ble til at jeg snudde og gikk tilbake til «Fuglingene».

Sandstranden var frosset nede ved sjøen. Det var lett å gå, nærmest som på asfalt, og like flatt. Jeg vandret nordover helt til munningen av Figgen. En kikk på telefonen fortalte meg at jeg fortsatt ikke hadde vært på tur mer en litt over en time.

Det ville bli en alt for kort tur om jeg tok direkte mot bilen. Jeg snudde og tok fatt på stranden en gang til. Halvveis sørover var jeg ved oppgangen til parkeringsplassen. Fortsatt hadde jeg ikke vært på tur i to timer.

Jeg fortsatte videre, og sør til Fuglingene, og tok der fatt på stien tilbake til bilen. På baksiden av sanddynene var det betydelig kaldere i vinden enn ute på selve stranden. Det var få folk der denne gangen i motsetning til på stranden der det hadde vært en god del andre.

Etter å ha vandret stranden to ganger, frem og tilbake til Fuglingene på innsiden, og med en «avstikker» mot Reve havn, hadde jeg gått omtrent 11 – 12 kilometer. Alt uten noe som hels som kan minne om bakke. Det hadde stedvis vært en kald tur. Det ble en treningstur denne dagen.

Snø på Jærstrendene.

Skispor på sandstranden.

Denne dagen ville broderen gjerne være med på tur. Nå er det fortsatt full vinter og bakken er dekket med litt snø, som bli glatt enkelte plasser. Vi planla en tur på stranden. Der er det fremkommelig selv med snø på bakken.

Broderen ville fra Sele til Hellestø. Den vanlige turen, og som jeg normalt ikke tar med i loggen. Turen er 7-8 flate kilometer, og tar oss vanligvis under en og en halv time. Jeg hadde håpet på en litt lengre tur.

Det ville være mulig å gå sammen med broderen fra Sele til Hellestø og tilbake, og så fortsette sørover. Om jeg ønsket en langtur, kunne jeg gå til Fuglingene før jeg snudde. Det ville bli en helt grei tur om jeg gikk inn ved parkeringsplassen ved Bore og så tilbake til Sele.

Skulle forholdene være vanskelige, eller det ble tungt å gå, kunne jeg også snu før. Det fikk jeg bestemme etter å ha prøvd meg sørover. Det ville uansett bli en tur på omtrent en flat mil. Bakker og snø er ikke helt greit for oss gamle gubber.

Vi ble enige om å starte noe senere enn vanlig. Temperaturen på morgenen var under minus ti grader, og YR mente det ville bli mindre kaldt ut over dagen. Hjemme hos meg krøp temperaturen oppover, ut over formiddagen.

Det så ut til å bli greit å gå. På vei nedover mot Sele, viste termometeret i bilen plutselig minus 11 grader. Det er temmelig kaldt på våre kanter. Nå hadde både broderen og jeg kledd oss for vinter, og fikk bruk for det vi hadde med.

Klaffene kom over ørene. Det ble dobbelt sett med vanter, og likevel tok det tid før fingrene ble varme. Vi holdt selvsagt god fart i starten – for å bli varme, men måtte gå til det ultimate skritt å løpe noen meter for å få varme i kroppen.

Det var så pass kaldt at snøen ikke var glatt. I sanden var stien gått opp, og det var en løs blanding av snø og sand der vi gikk. Det gjorde turen nordover noe tyngre enn vanlig. Vi snudde ved veien mot parkeringsplassen ved Hellestø.

Trekken hadde kommet fra nord i det siste, og vi regnet med å få «medvind» sørover. Med sola i ansiktet og trekken bakfra, skulle det bli en grei tur. Trekken kom fra øst, og det ble bare kaldere på turen sørover.

Ved havna på Sele sa broderen og jeg takk for følget, og jeg fortsatte sørover. Det er et lite parti med rullestein litt sør for havn. Jeg lurte på om det ville være greit å tråkke over rullestein med snø og is. Det gikk helt greit. Stien gikk på isen ved siden av rullesteinen.

På Borestranden var det folk på ski. Snølaget var så pass tynt at stien ble oppgått, men med bare ski gikk det så vidt. Det er jo litt spesielt å vandre på stranden og ha folk på ski like ved.

Selvsagt sto sola lavt, og det ble mange «solnedgangsbilder». Likevel ble det en del bilder av sol, snø og sand. Det var kjekt å se naturen nede i sjøkanten med snø og is. Det er nok så annerledes enn på sommeren.

Jeg har gått denne turen noen ganger, og brukte nok litt lengre tid enn på vanlig sommerføre. Totalt ble det omtrent 12 kilometer og jeg brukte litt over 2 1/2 time. En grei vintertur.

Skitur i Brekko.

Nysnø og godt føre.

Bestyrerinnen var langt fra sikker på at det ville være en god ide å ta til Brekko for en skitur. Nå har det blitt et par turer stor sett de siste årene. Ikke lange eller krevende turer, men helst en rusletur på ski opp og ned noen greie bakker.

Alder er bare tall, og det hvordan du føler det som teller, sier noen. Det kan stemme, men balansen er langt fra hva den har vært. Jeg tar derfor ikke med sekk på skiturene lengre. En tung – eller lett sekk, merkes godt både i bakkene og når det gjelder balanse.

Jeg burde muligens holdt meg hjemme. Mine skiferdigheter er ikke noe å skryte av. Noen i familien påstår med tyngde at jeg ikke kan gå på ski. Det kan være, det går i hvert fall ikke fort og jeg er forsiktig ned bakkene.

Det var egentlig ikke skitur jeg hadde tenkt denne dagen. Det kom imidlertid en del lett nysnø, og da jeg sjekket Brekko, var det kjørt løyper, selv om det var for lite snø til å bruke sporkallen. Av erfaring vet jeg at det er ikke mange dagene det er skiføre i Brekko i løpet av året. Det er bare å komme avgårde når anledningen byr seg.

Oppover mot Madland og Brekko, var det snø og is i veien. Det tak lengre og lengre tid å bli vandt med vinterføre etter som årene går. Det gikk sakte. Jeg fikk brukt 4. giret på de lengste beine trekkene...

Hjemme var det 3-4 kuldegrader. På parkeringsplassen var det 6-7 kuldegrader. Det ble kalde og hvite fingrer til jeg ble varm – omtrent etter en kjapp rund på et par kilometer. Det var ikke skikkelige spor. Med bar 12-15 cm snø, hadde de kjørt «tråkkemaskin», men ikke spor.

Med nysnø og frost, var det egentlig ganske bra forhold for en skitur, jeg kunne ikke klage på føret. Jeg kunne ikke klage på bakkene nedover heller. Sporet gjorde det lett å styre nedover, og på runde to ble de slake bakkene tatt med mer fart.

Jeg går normalt bare rundt litle Foretjørn. Denne dagen tok jeg videre mot store Foretjørn. Jeg har vært bort til gapahuken tidligere, men det kunne være greit å sjekke stedet en gang til. Det var i fjellsiden her jeg var med på å plante trær en gan i midten av 60 tallet. Jeg lurer på om vi som plantet disse trærne nå kan ta med et hjem.

Runde to ble litt lengre enn bare den kjappe runden. Først ut til gapahuken og så la jeg turen om skytebanen – og bakken der. Det gikk fort, og jeg ploget inn mot brua, som jeg kom over uten problem.

Skulle jeg ta om Lonå og bakken både opp og ned på neste runde? Det ble bare en runde som den forrige. Etter en stund på tredje runden kunne jeg kjenne at ski var ikke noe jeg brukte til vanlig. Beina protesterte litt.

Selv om jeg kunne kjenne at jeg hadde gått noen kilometer, gikk det likevel lettere på tredje runden. Det ble større fart ned bakkene og jevn fart på flatene. Det ble liksom mer en skitur og ikke bare en strevsom greie.

Jeg kan krysse av for skitur i 2026. Nok et år der jeg ikke har gitt opp skiene helt, selv om det bare blir noen latterlig enkle turer. Det flotte været gjorde likevel turen til en kjekk opplevelse.