Fire topper fra Gramstad for å teste fot og sko.

Oppholdsværet kom i dråpeform.

Det var ikke meldt så veldig bra vær, men siden det var søndag og jeg ikke hadde vært på tur lørdag, så måtte jeg i hvert fall ut en time eller to. Det er ikke ofte jeg lar være å ta en tur på en søndag, selv om været ikke er det beste.

Nå var det snakk om vind, opp mot 16-17 m/sek og det skulle være overskyet. Det var heldigvis ikke meldt regn, men YR har tatt feil før. Nå var det gode grunner for ikke å ta en skikkelig langtur, eller jeg burde helst ta en tur der jeg kunne korte av om nødvendig.

På vei hjem fra Blåfjellenden på fredag, fikk jeg trøbbel med akillesen på en bakfot. Det gjorde kort og greit vondt. Jeg kom meg greit til bilen, men lørdag ble det ingen tur. Jeg kunne fortsatt kjenne noe i foten, og var usikker på om jeg burde utfordre skjebnen med en tur.

Med vind og en tur der jeg burde ha mulighet til å korte inn om nødvendig, så måtte det bli en tur fra Gramstad. Det var også en stund siden jeg hadde tatt den vanlige turen til Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten.

Den ture er det mulig å ta mot bilen både etter Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Selv i sterk vind er det mulig å ta med toppene. Det er vanligvis ikke lange stykket på toppen av Bjørndalsfjellet og Dalsnuten det blåser sterkt.

Det kunne passe med en test-tur. Jeg har fortsatt ikke gått med de nye skoene på en litt lengre tur i skikkelig terreng. Det ville være greit å kunne korte av turen om jeg fikk problemer med de nye ALFA Impact.

På Gramstad var det mange biler og mye folk – og mye vind. I tillegg kunne det se ut som om det ville komme litt regn etter hvert. Jeg labbet oppover mot Bjørndalmyra, og sjekket de nye skoene. De var litt mer stive enn de utslitte, men til gjengjeld hang de bedre på det våte underlaget.

Skoene var også vanntette, noe de gamle utslitte ikke er. Innover Bjørndalsmyra ble det nærmest vassing, og skoene holdt tett. Innover myra var det bare så vidt stien viste, til gjengjeld var det mange flekkmarihånd å se på.

Oppover bakkene mot skaret under Mattirudlå, (Det heter antakelig Bjødnaskaret) var det ikke mye sti å se. Her måtte jeg bare gå der jeg mente stien var. Der var det ikke folk, og heller ikke blåbær. Det pleier å være bær i lia oppover mot skaret.

Oppe i høyden på vei over Kulheia, kom det folk i mot. Tre jenter som var på joggetur. De hadde alt vært på Dalsnuten, Fjogstadnuten og Bjørndalsfjellet, og ville nå på Mattirudlå før de tok ned Rinnå og tilbake til Gramstad.

Det blåste ganske kraftig på toppen av Bjørndalsfjellet, men ikke mer enn at det gikk greit å komme til varden for å ta bilde. Vinden var ikke sterkere enn de Yr hadde meldt, 16-17 m/sek i kastene. På vei nedover, gikk jeg forbi flere tuer med Røsslyng - i blomst.  Det pleier å være et tidlig høst-tegn. Normalt blomstrer røsslyngen sent i juli eller august-.

Det hadde kommet noen dråper på veien, men i bakkene oppover mot Fjogstadnuten, måtte jeg stoppe for å hive på jakken. Det regnet en stund, men jeg valgte å beholde jakken på. Det så ut som om det ville bli mer nedbør.

På Dalsnuten var det som vanlig masse folk. Jeg snakket også med en kar jeg traff på den forrige turen i samme område. Han gikk kjappere enn meg – både oppover og ikke minst nedover bakkene.

Det ble egentlig en grei tur. Foten oppførte seg bra. Jeg kunne kjenne at det var noe galt, men uten egentlige smerter. Skoene laget litt problemer helt øverst i kanten, men jeg vil ta de nye skoene i bruk, Regnet som ikke var bestilt laget heller ikke krøll. Alt i alt en grei søndagstur. 

En grei tur midt i uka til Blåfjellenden.

Dårlig vær og ingen andre.

I følge værmeldingen var det bare å komme seg tidlig avgårde mot Blåfjellenden, om jeg ønsket å unngå regn den dagen. Det skulle være opphold fra morgenen av, men alt i to-tre tiden ville det begynne å regne.

Jeg startet så pass tidlig, at jeg regnet med å komme inn litt før regnet. Nå tok det selvsagt mer tid enn jeg hadde beregnet før jeg sto i Hunnedalen og gjorde meg klar for å gå innover. Det var i hvert fall opphold fra start.

Innover var det forholdsvis tørt. Det kan ikke ha regnet mye de siste dagene. Det gikk ikke lett innover. Av en eller annen grunn kjentes sekken tyngre enn vanlig. Det viste seg at jeg hadde glemt å hive ut en del ting fra siste turen. Sekken var virkelig tyngre.

Det var greit å være på tur. Yr bommet litt. Sola tittet frem inne i mellom, og med vinden i ryggen ble det en kjekk tur – etter at bakkene var unnagjort. Det er mange bakker i begynnelsen av turen, men øverst er det et greit og flatt parti.

Jeg fikk anledning til å kikke meg rundt. Det hoppet en steinskvett foran meg. Utenom den, hverken så eller hørte jeg andre småfugler. Vi er ikke i juli en gang, og kan noen alt ha dratt sørover?. Nå var Linerla forsvunnet fra reiret under trappa, så det kan jo være at andre småfugler også har fått fram ungene.

Uten fugler, og med lite vind, ble det stillheten jeg la merke til. Nede i dalen holdt et helikopter på med transport til den nye Turbohytta. Det bråkte, men så snart jeg la den lyden bak meg, ble det stille.

Med noen solglimt på vei over heia, håpet jeg på at sola ville være framme slik at jeg fikk sitte ute og spise. Dessverre fikk Yr rett. Det kom regn, bare noe senere enn meldt, og det ble ikke opphold igjen før langt på morgenen dagen etter.

Hva jeg ikke hadde reknet med var at temperaturen ville minne om vinter. Det var ikke mer enn 4-5 grader. Det ble en inne dag og kveld. Heldigvis hadd jeg med nok lesestoff. I det dårlige været var det nesten bra at det ikke dukket opp noen andre.

Myrene var søkk våte da jeg tok fatt på turen tilbake til bilen. I stien fløt det med vann, og jeg kunne kjenne at den ene skoen trakk vann. Nå er det paret med ALFA Impact omtrent utslitt etter to og et halvt år. Heldigvis har jeg et nytt par, som jeg så vidt har tatt i bruk.

På vei innover hadde jeg stoppet i toppen av bakken ned mot Blåfjellenden og lagt på plass noen ganglemmer. Det ble ingen stopp å returen. Jeg planlegger å bruke tid på den jobben.

Grunn til at jeg ikke stoppet, var at den ene bakfoten begynte å skape seg. Jeg har i noen omganger vært plaget med Akillessenen, og det kjentes ut som om jeg igjen hadde fått et problem. Det gjorde i hvert fall vondt, og jeg gikk forsiktig.

Jeg møtte to jenter på veien. De ville ligge i telt inne ved Blåfjellenden. Utenom disse hverken så, eller hørte jeg andre. Det ble igjen en ganske ensom – men kjekk, tur.

Dugnadstur til Sandsa.

Egil og meg på tur igjen.

Egil, som har tilsynet på Sandsa, hadde bruk for litt hjelp. Det ville komme folk innover til hytta, og han syntes det ville være greit om ting var på plass, og at hytta var ren og ryddig. Det vil si at nytt sengetøy var kommet på alle 49 sengene, og at hytta var støvsugd og vasket.

Nå ville det ikke være første gang jeg var med på å gjøre nettopp denne jobben. De siste årene har jeg vært med innover, men denne gang ville det be være oss to. Det betyr mye arbeid, og lange armer.

Nå hadde Egil alt vært innover og fått sengetøyet på plass – stort sett. Det var fortsatt noen sekker med sengetøy nede i naustet, sammen med en del varer, som måtte opp til hytta. «Bare» 400 meter, men litt bakke. Det hender jeg blir svett oppover.

Det var ikke sikkert at Egil ville ta hjemover samtidig med meg, så det ble til at vi kjørte i to biler. Det tar tid å komme inn til Sandsavatnet. Først er det tunnelen under fjorden og så er det ferje over Jøsenfjorden. I ferietiden, med mange utenlandske biler, tar kjøreturen ekstra tid.

Da jeg endelig kom forbi to polske biler på veien mellom Vadla og Gullingen, kom det to store lastebiler i mot. Det betydde mer enn 100 meter rygging – på smal vei. Vi kom begge omsider til båten ved vatnet.

Nå lå båten ikke nede i Osane. Der var det ikke mulig å sette ut båt. Det betød en lengre båttur før vi kom inn til naustet. Hvor vi tok med noen av sekken med sengetøy oppover til hytta. Det er fem sengesett i hver sekk og de veier «nok».

Kalenderen sier sommer. Temperaturen minnet mer om vinter. Det første vi gjorde var å få fyr i ovnen i stua. Resten av hytta var – og ble – kald. Det hjelper å jobbe, og jeg ble fort varm da vi satte i gang med å få av det gamle sengetøyet på alle 49 sengene.

Selvsagt måtte det skitne sengetøyet bæres ned til båten, men det passet forsåvidt. Da fikk jeg anledning til å bære opp flere sekker med rent tøy. Vi fikk tatt av alt det gamle, og lagt på nytt på noen få senger, før vi tok kvelden.

Planen var egg og bacon til frokost. Eggene hadde jeg glemt å kjøpe. (Skriv huskeliste...) og baconet havnet på gulvet, da pannen skled av ovnen. Det ble en skikkelig frokost, men uten egg og bacon.

Vi var ferdige med å legge på nytt sengetøy til lunch. En grei jobb egentlig, men den koster meg alltid en fingernegl eller to. (Eget punk på huskelista – klipp neglene før en jobb med sengetøy.)

Etter lunch fyrte Egil opp aggregatet, og tok fatt på å støvsuge hele hytta. Jeg fant fram vaskefille og kost, og tok fatt på jobben med å vaske. Vi var begge ferdige i tre tiden. Da gjensto det bare å bære ned alt som skulle ut, til båten.

Jeg hadde i utgangspunktet regnet med å bli i to netter. Egil ville bli igjen. Det ble til at vi begge tok mot bilen, og satset på å komme hjem den dagen. Etter to dager med jobbing kunne vi begge kjenne at det hadde tatt på. Det er mange år siden vi ble pensjonister, og Egil er noen år eldre enn meg.

Det var likevel kjekt å forlate Sandsa, og vite at hytta var både ren og ryddig, og at de neste gjestene ville komme til senger med rent sengetøy.

En tur fra Tovdalsveien til Steinkjerringå med ubehagelig følge.

"Kaptein Vom" var med på turen.

Etter noen dager med ruskevær og vind, ville søndagen bli ganske bra. Det ville fortsatt blåse litt, men vindstille dager på Jæren finnes omtrent ikke. Etter noen vindfulle men varme dager, skulle det igjen bli litt kaldere, men fortsatt sommertemperatur.

Det var ikke lenge siden jeg hadde tatt en tur ut fra Gramstad - og Sælandsskogen. Etter en liten runde med meg selv, fant jeg ut at det ville passe med en tur på Høgjæren. Nå er det mulig å gå mange forskjellige turer i dette området, og selv om turen går på god sti, og det er få skikkelige bakker, så kan turen gjøres ganske tung.

Jeg tenkte på en tur fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien og i første omgang ned til Steinkjerringå. Det kunne jo hende at forholdene lå til rette for en virkelig langtur om Vandavatnet og Gauleiksvarden, men bare den vanlige rundturen ville bli 12-13 kilometer.

Siden jeg planla å gå fra Tovdalsveien og ned til Steinkjerringå i første omgang, og kunne snu om det var nødvendig, kunne det på mange måter passe bra å ta i bruk de nye ALFA Impact skoene. Jeg har brukt disse på et par små turer, men kunne tenke meg en litt lengre for å gå skoene inn.

De nye Impact skoene er nummer tre i rekken. De første fikk jeg ny såle og membran på. Etter dette var de ikke lengre vanntette. Par nummer to, har nesten ikke mer såle, og i hvert fall ikke mye mønster. De sklir lett på vått gress, og i sorpa.

Etter omtrent to og et halvt års bruk, var det på tide å ta i bruk et nytt par Impact – kjøpt for omtrent et år siden. Nå må jeg bare ta en beslutning om jeg skal skifte såle og membran på dette paret også. På siste turen kom det vann inn i den ene skoen, slik at både såle og membran er utslitt.

På morgenen, før jeg skulle ta ut, hadde jeg vondt i en storetå – som jeg har brukket for mange år siden. Det er ikke helt uvanlig at jeg kjenner litt nettopp i denne storetåa. Det ville vel gå over når jeg bare får begynt å gå.

For sikkerhets skyld heiv jeg innpå en smertestillende før start, og mente det ville ta knekken på ubehaget. Det ble bedre en stund. Nesten nede ved Steinkjerringå, ble det igjen ikke helt bra å gå. Nå var jeg jo – nesten – halvveis nedover og det ville jo være surt å snu sånn rett før.

Det ble ingen stopp ved statuen. Jeg tok fatt på tilbaketuren med en gang, og det var ikke snakk om å gjøre turen lengre. Det fikk holde med nesten en mil den dagen. På tross av at det ikke var den beste dagen for tur, fikk jeg likevel med meg blomsterprakten og fikk høre Heiloen.

På vei tilbake kom jeg på at det kunne jo vøre min gamle kjenning «kaptein Vom» (Podagra) som gjorde at jeg hadde vondt. Et par små «greier» i noen dager tok knekken på sykdommen, og fikk meg i fin form igjen.

Ristøl og Lauvlia med sommerforhold.

En virkelig flott og kjekk tur.

Det blir ganske mange turer ut fra Sælandsskogen. Gjennom vinteren er turen rundt Engjavatnet den vanligste, og det har blitt noen slike turer ut over våren også. Det hender jeg utvider denne vanlige turen med en ekstra tur til Bjursfjellet, men det er ikke for ofte.

I tillegg til rundturen, med eller uten avstikkeren til toppen av Bjursfjellet, så er det også mulig å ta om Ristøl og Lauvlia for å få en litt lengre tur. Alle disse turene tar innom Bjødnalia, før turen går videre.

Det er mulig å gå tur i området uten å ta innom Bjødnalia. Som for eksempel opp om Sælandsfjellet eller direkte til Bjursfjellet. Det er også litt forskjellig hvor mye av turen som går utenom god vei.

Den vanligst turen ut fra Sælandsskogen er opp Urdådalen til Bjødnali og så tilbake via Sjelset og veien langs ånå. Denne rundturen er på «bare» 7 kilometer og mer enn halvparten er på vei. «Veien» opp Urdådalen er skikkelig steinet og ikke helt grei å gå, og det stykket regner jeg ikke som vei.

Denne dagen var planen å gå til Bjødnali og så opp bakken og over til Ristøl. Jeg tar vanligvis rett over myrene til skogdotten før Lauvlia, og så ned til gården. Fra Lauvlia blir det merket sti til «Skogen».

Denne dagen ville jeg ikke rundt Engjavatnet, men tilbake til Bjødnali og ned Urdådalen. Jeg lurte på om denne omleggingen av turen betydde en kortere eller lengre tur enn rundt Engjavatnet. Det fikk vise seg.

Som vanlig, gikk jeg stien oppover mot Stølssletta. Det var ferske spor av hester oppover, og jeg lurte på når jeg ville treffe dyra. Jeg kom opp til skaret og videre til toppen av Håfjell uten å se dyr. Heldigvis.

Etter å ha vært bortom Bjødnali og treet, tok jeg fatt på bakken oppover mot Ristøl. Stien oppover i skogen var oppgått av sauer, og viste godt igjen. Bortsett fra at det lå et tre i veien. Videre oppover var stien egentlig grei å finne, selv om den forsvant noen korte stykker.

Det siste stykket, helt øverst, var det ikke sti i myra. Her er det enklest å se etter gjerdet øverst og så finne gjerdeklyveren. Som vanlig ble det en stopp øverst. Utsikten her er virkelig flott, og jeg stoppe vanligvis litt opp for å ta noen bilder. Det lå en flokk med ungdyr ett stykke fra stien. Heldigvis holdt de seg rolige.

Ristøl ligger rett ned under gjerdeklyveren. Det er en bratt bakke ned, og det er egentlig ikke mye sti, men greit å finne fram likevel. Denne dagen var det ingen hjemme på Ristøl, så jeg tok bortover mot myra mot Lauvlia.

Det er ikke mer en en drøy kilometer mellom Ristøl og Lauvlia – rett over myrene. Det er egentlig ikke sti, men mange tråkk etter dyr. Fra grunnmuren etter en høyløe går det en litt utydelig sti mot skogdotten, og på andre siden er det et gjerde - uten gjerdeklyver. Det er en stein som gjør det enkelt å komme over.

Rett under gjerdet er det en stor stein med en nødling, og her begynne stien inn mot Lauvlia. Den går gjennom einerkratt og er ikke enkel å finne, men spora av ungdyra er greie følge. Dyra grapser mye, og det kan være sorpet inn mot gården.

Fra Lauvlia er det bare å følge merket sti nordover og mot Skogen. Denne dagen gikk jeg forbi dyreflokken som holdt til et lite stykke fra stien – på en liten topp. Hadde jeg kommetbare noen minutter senere, hadde jeg fått hele flokken imot meg.

Nede ved «Skogen» ble det veien mot Bjødnali – i motsatt retning av den jeg vanligvis går. Ved Engjavatnet, ble jeg overrasket av en svær fugl som tok ut fra et tre rett med veien. Nå så jeg bare ørna bakfra, men ut fra de hvite fjøren i halen, kunne det se ut som om det var en havørn.

Fra Bjødnali bar det nedover Urdådalen – med all steinen. Jeg tror det er litt kortere å gå ned denne veien eller rundt Engjavatnet og om Sjelset. Nå var det bare en liten hindring før bilen. Hvor sto hestene nå. Jeg traff de nede ved vatnet, og måtte smyge meg forbi.

Det hadde vært en flott tur, som alltid på denne runden. Jeg hadde brukt omtrent tre og en halv time å turen, og var godt fornøyd.

Tre dager på Blåfjellenden nesten uten å se andre.

Dårlig vær  inn og litt bedre hjem.

Det kunne på mange måter passe bra med en tur til Blåfjellenden. Gjerne for et par dager. Bestyrerinnen ville være i hytta i Tysvær, og jeg kunne derfor ta ut, uten at hun ble alene hjemme. Det er Bestyrerinnen ganske ofte.

Været ville ikke samarbeide. Det var snakk om både vind og regn. Nå ville det være litt mindre regn på tirsdagen, men til gjengjeld skulle det regne omtrent hele onsdagen. Det ville igjen være bedre vær torsdag. En tur tirsdag til torsdag kunne gå greit.

For et par dager, så blir sekken litt tyngre enn vanlig. Det betyr igjen at ting tar tid innover. Det virket som om dagsformen ikke helt var på plass. Nå hadde YR rett denne gangen. Det var både regn og vind.

Nå manglet også sommervarmen. Heldigvis hadde jeg liggende en mellomlagsjakke i bilen. Det ble nærmest vinterbekledning innover. Selv vantene jeg alltid har i lomma kom på. Det ble en våt tur en stund.

Det var lett regn, som gikk over til yr etter hvert. Litt lengre inne – og oppe, kom tåka. Normalt er det greit å gå i tåke. Det er sjeldent at sikten er under 30 meter. Denne gangen ble det tykk tåke enkelte plasser og sikt på bare 10 meter.

Nå har jeg selvsagt ikke problemer med å finne fram. Stien mellom Hunnedalen og Blåfjellenden har jeg antakelig brukt mer enn 1000 ganger, og kjenner omtrent hver stein. Jeg burde ikke kunne klare å gå meg bort her.

Jeg holder på med å legge ut noen ganglemmer øverst i bakken opp av Blåfjellenden. «Heldigvis» kom det skikkelig regn da jeg nådde stabelen med lemmer. Det ble ingen jobbing den dagen.

Nede på annekset sto døra mellom stua og skuten vid åpen. Det var like kaldt inne som ute. Det gikk med mye ved for å få opp varmen i hytta. Selvsagt ble det for varmt ut på kvelden. Rett før jeg skulle gå til sengs, stakk jeg ut en tur. Da kom reven ruslende forbi. Uten å ense meg som sto å så på.

Jeg prøver å få støvsugd hyttene en gang i måneden. Det passet bra å jobbe inne, med mye vind og nedbør ute. Både hovedhytta og annekset ble tatt en omgang, og forhåpentligvis følger nye gjester opp med å holde hyttene i stand.

Jeg så et menneske fra jeg gikk innover til jeg kom omtrent ned til Hunnedalen to dager etter. Det blir selvsagt til at jeg kikker etter folk, men jeg synes også det er greit å være alene. Det ble fjordlandmiddag første dagen og Joika og lim neste dag. Fjordland smaker bedre....

Jeg hadde brukt kvelden på å få annekset i stand. På morgenen ble det bare en lett frokost før jeg tok ut. Det skulle bli bedre vær ut over dagen, men da jeg startet var det så vidt litt yr. Heldigvis var det ikke fullt så kaldt som da jeg gikk innover, og jeg hadde vinden i ryggen. Det var ikke nødvendig med vinterutstyr.

Oppe i høyden ble det en liten stopp for å få på plass en ganglem. Nå er det bare å få ut 15 igjen. De ganglemmene er forbasket tunge, og blir ikke lettere etter å ha ligget ute i regnet. Det kommer til å bli lange armer før alle er på plass.

På vei sørover mot Hunnedalen, hadde jeg til å begynne med sorte og tunge skyer bak meg. Det ble mer og mer lyst rundt meg etter hvert. Sola skinte på toppene rund, og etter hvert ble det bra vær. Jeg møtte folk på vei innover heia. Det var folk som var på dagstur, men også et par som ville til hytta.

Dalevatn og Dalsnuten fra Gramstad.

Det ble fire topper denne dagen også.

Det var snakk om at dette lett kunne være siste dag med sommervær – for en stund. Selv om det hadde blitt en del turer i det siste, så kunne jeg ikke la være å ta en tur denne dagen. Det kunne jo bli en stund til neste skikkelige sommertur.

Siden jeg hadde vært i Sælandsskogen dagen før syntes jeg det kunne passe med en tur fra Gramstad. Nå betyr det vanligvis en tur om Mattirudlå, Bjørndalsfjellet på sørsiden av veien. Det er en tur jeg har gått ganske ofte i det siste.

Hva med å holde meg på nordsiden av Fjogstadveien. Det var en god stund siden jeg hadde tatt over til Resasteinen og videre ned til Dalevatn. Bakken opp fra Dale til toppen av Dalsnuten, er en utfordring, og jeg har bare gått den et par ganger i vår.

Skulle dagsformen være dårlig, kunne jeg jo ta rundt Skaret og tilbake til bilen. Det ville i så fall bare bli en virkelig kjapp og kort tur. Jeg satset på å komme ned til Dalevatn denne dagen.

Det var mange som ville på tur. Sommerværet fristet andre enn meg. Jeg hadde problemer med å finne en parkeringsplass på den vanlige plassen, og det kom mange andre samtidig med meg. Som alltid, skulle de fleste til Dalsnuten.

Første utfordringen er bakkene opp til Fjogstadnuten. Etter å ha gått disse noen ganger, blir det til at jeg satser på å gå jevnt oppover, uten å få pulsen opp. Det var ikke lett denne dagen. Det kom en kar bakfra, og han hadde høyere fart enn meg.

Vi tok følge et stykke bort til stidelet mot Resasteinen ved Svarthålsleite. Han ville nedover mot Kvitemyr, og jeg skulle over Løemyr og opp til Resasteinen. Denne dagen var det ingen andre der, men det kom tre jenter bak og de tok samme vei som meg videre oppover mot flyvraket.

Jeg hadde ikke helt bestemt meg for om jeg ville mot Dalevatn eller Skaret, men med godt vær, syntes jeg det ville passe med en litt lengre tur. Det er lett å følge vardene videre bort over mot Jubemyr og veien nedover til Midtskar. Det er ikke like lett å finne sti ned til Dalevatn.

I fjor fornyet jeg mine egne røde merker nedover bakken i enden av traktorveien, og nå har jeg ikke problemer med å finne fram. Det er til og med blitt god sti et stykke mot den T-merkede stien. Det tok ikke lange tiden fra Skjørestadfjellet og ned til Dalevatn.

Fra Dalevatn til Dale, følger jeg «veien» og ikke den merkede stien, som går til parkeringsplassen. Jeg må jo opp bakken mot Dalsnuten. En bakke som er lang og av og til ganske bratt og steinet. Her gjelder det også å holde jevn fart.

De første gangene jeg tok denne turen, gikk jeg rett mot bilen i toppen av bakken. Etter hvert har det blitt til at jeg må oppom Dalsnuten også. Med flott vær og gode forhold ble det også til at jeg stakk bortom Øvre Eikenuten denne dagen.

Det ble fire topper denne gang også. Den vanlige runden går vanligvis unna på to og en halv time. På denne runden brukte jeg omtrent tre timer. Det var en flott tur denne gangen.