Rundt Engjavatnet.

En ny kjekk tur om Bjødnali og Engjavatnet.

Valget denne dagen sto mellom en tur fra Sælandsskogen eller En tur på Høgjæren. Det hadde kommet mye nedbør den siste tiden. Det ville være usedvanlig mye vann og sorpe begge plasser, men fra Sælandsskogen ville i hvert fall en del av turen gå på vei.

At det måtte bli tur var det ingen tvil om. Været, og værmeldingen fra morgenen av, var god. Det ville ikke være mye vind, og sola ville titte fram ut over dagen. I tillegg ville det ikke være fullt så kaldt som de siste dagene.

Vi har vært heldige så langt denne høsten. Det har bare så vidt vært frost en morgen. Det pleier å være en periode med kalt vær i slutten av oktober eller begynnelsen av november. Dette året ser det ut til at blir med en eller to kalde morgener.

En søndagsmorgen med flott vær brakte folk på tur. Det var omtrent fullt på parkeringsplassene rundt Melsvatnet, og nok så mange biler i Sælandsskogen. Jeg satset på turen rundt Engjavatnet, og regnet med å se folk i hvert fall oppe ved Bjødnali.

Det kom en kar i mot da jeg var på vei ned fra Håfjell. Ved Bjødnali var det ingen andre, selv om jeg kunne se spor, og mente å høre folk som var på vei fra Bjødnali mot Engjavatnet. Det viste seg senere at min datter og svigersønn hadde tatt turen rundt, og at det antakelig var de jeg hørte.

Alt regnet hadde gjort at det var vått. Stien oppover mot Stølssletta og Vindskaret, og nedover mot Moldtjørn var litt «utvasket» og full av våte og dype sorpehull. Dette var ikke dagen for kjapp tur nedover bakkene. Det skulle ingen ting til for å gli i sorpa, eller på glatte røtter.

Det var så pass mye vann i Moldtjørn at jeg måtte opp i ura – stien - ovenfor vannet. Det gikk heller ikke fort. Heldigvis holder jo fjellstøvlene vannet ute, og selv om jeg vasset i vann, så holdt jeg meg tørr på beina.

En grunn til å ta denne turen, var at jeg forrige gang fikk med meg noen ganske bra bilder, og håpet at jeg også denne gang var like heldig, med runden rundt Engjavatnet i tillegg. Det var en bra dag for bilder. Trærne hadde fortsatt litt blader igjen, og sola som værmeldingen hadde lovet, tittet bare fram av og til.

Det kom til og med noen dråper. Noe som Yr ikke hadde nevnt med et ord. Det var ikke så mye at jeg tok på jakken, men det var nok til at jeg fikk med et bilde med regnbue. Så pass sent har mesteparten av sibirlerken også mistet nålene. De dekket veien med et gult belegg.

Det ble til at jeg stoppet opp noen ganger, bare for å beundre naturen rundt meg. Det er jo egentlig ikke noe spesielt med Bjødnali og Engjavatnet, men jeg synes det virkelig flott. De fleste synes nok at turen opp Urdådalen til Bjødnali er fin, jeg foretrekker naturen litt lengre inne i terrenget.

Jeg lurte på hvor stor utfordring Skogsånå ville være denne gangen. Den gikk stor, men jeg kom over – tørrskodd – med et kjempebyks. Videre over Engjamyra og opp til Jærbuskaret var helt greit. Det var ingen dyr ute på marka,

Fra Jærbuskaret og tilbake til bilen, vardet bare å holde farten oppe. Hele turen tok nesten tre timer denne gangen. Likevel var det en flott tur.

Bjødnali med broderen.

En kjekk, grei og litt kort tur.

Etter en skikkelig våt slutt på forrige tur, var det helt greit at værmeldingen for denne dagen var god. Det var snakk om sol ut over ettermiddagen, og ikke nedbør på formiddagen. Det ville være greit med en ny tur.

Siden jeg hadde vært på Gramstad siste turen, ville det passe å ta en tur fra Sælandsskogen denne dagen. Jeg tenkte i utgangspunktet på å ta rundt Engjavatnet, men det ville være bakfoten som fikk bestemme. Akillesproblemene går ikke vekk av seg selv.

Det var en stund siden jeg hadde vært på tur med broderen, og han har ikke noe i mot å følge meg til porten inn mot Skogen, om jeg ville ta den litt lengre turen. Den korte turen over Vindskaret og ned til Bjødnali og tilbake over Jærbuskaret, er på omtrent 8 kilometer. Om Engjavatnet blir det en tur på litt over ti kilometer

Da jeg tok kontakt med broderen var han straks villig til ¨å bli med. Han hadde faktisk tent på samme turen selv, så det passet greit. Vi ble enige om treffes på parkeringsplassen i Sælandskogen litt senere enn vanlig. Vi kunne godt få med oss det gode været som var meldt.

Slutten av oktober kan være en litt trist tid. Klokka er stilt tilbake, og det blir tidlig mørkt. Selv om høsten kommer senere enn i tidligere år, så var bakken denne dagen dekket av bladene fra eiketrærne, og bakken var søkk bløt etter mye nedbør over lang tid.

Stølsveien oppover mot Stølssletta og Vindskaret minner mer om et bekkeleie. Alt regnet har vasket ut mye av stien. Det er nesten like «steinet» oppover bakken der, som i Urdådalen. Det tar tid å komme opp til Vindskaret.

Nedover bakkene mot Moldtjørn, var det mye sorpe, og glatte partier. Vi tok det ganske forsiktig for ikke gli ut. Der skogen er tatt ut, ligger røttene åpne, og de er spinnglatte om det er vått. Det gikk ikke fortere nedover det stykket heller.

Selv om høsten er litt trist og våt, er det flotte farger rett før bladene faller av trærne. Både broderen og jeg stoppet opp noen ganger for å få med de flotte skuet. Nede ved Bjødnali tok vi turen opp om gården for å ta bilde av det vanlige treet, også det med farger.

Denne dagen var det helt greit å ta veien videre mot Sjelset. Ved porten mot Skogen, var det for min del ikke snakk om å ta den vanlige runden den dagen. Det passet bra med en litt kortere tur. Det tror jeg akillesen hadde godt av.

Det er en litt kjedelig vei å gå for å komme tilbake til bilen. Uten «omveien» om Engjavatnet, blir det lite sti og mye vei. Det er likevel et ganske flott landskap å gå tur i.

Selv om det er «vei», så var det mye vann og sorpe. Det er gjort noen forbedringer, men fortsatt er det mange vannpytter som må forseres. Fortsatt er de ikke ferdige med den nye brua ved Sæland. Det skal bli spennende å se hva det blir til.

Vi brukte denne dagen omtrent to og en halv time på turen rundt. Broderen, som har slitt litt de siste halve året, var godt fornøyd med turen.

Bjørndalfjellet og Dalsnuten i regn og sludd.

Den første første turen med en smak av vinter.

Det var jo egentlig dagen før jeg skulle ha vært på tur. Gårsdagen ble tilbrakt i stolen foran vinduet. Helt uten noen spesiell grunn. Det var liksom bare ikke dagen for tur. Været var bra med sol, og selv om det var noen dråper på morgenen, så var det stor sett tørt.

Onsdag skulle det regne. YR og «Storm» var bare ikke helt enige i, når regnet ville komme, og hvor mye. Det kunne se ut som det ikke ville bli helt de store nedbørmengdene. Begge mente det ville være bra vær fra morgenen av – før regnet ville komme i tolv-tiden.

Det passet ganske greit å sitte hjemme denne dagen og, men været på formiddagen var bra. Plutselig fant jeg ut at det var dagen for en tur. Det var en stund siden jeg hadde tatt den vanlige turen med Mattirudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten – og Dalsnuten om det kunne passe.

Jeg heiv meg i bilen og tok mot Gramstad. Der var det noen biler og folk, men langt fra fullt. Det ble ikke full fart oppover bakken mot stien til Bjørndalsfjellet. Det var vått i stien oppover. Med en for i ulage fortsatt, gikk jeg ganske forsiktig.

Bjørndalen innover var våt, men stien var ikke som en bekk, slik den var forrige gang. Det kan ikke være så mange som går opp mot Mattirudlå fra Bjørndalen. Stien er nærmest grodd igjen og det er bare fordi jeg har gått her noen ganger at jeg finner sporene fra tidligere turer.

Det var spor i sorpa i stein mellom Mattirudlå og Bjørndalsfjellet, men jeg så ikke folk. I Srubbskaret var det likevel tre på sin første tur i området. Damene ville direkte mot veien og ikke oppom Bjørndalsfjellet. Jeg satset på å nå toppen.

Jeg traff folk på vei opp og på vei ned fra toppen, men øverst var jeg alene. Nede ved stidelet kunne jeg høre andre, og bak meg så jeg to stykker i uniform og med full opp-pakning. Det var antakelig en eller annen øvelse på gang.

Været hadde vært bra på turen så langt. På vei mot Fjogstadnuten fikk jeg de første dråpene i hodet, og måtte stoppe for å hive på meg jakken. Jeg hadde igrunnen bestemt meg for å ta direkte mot bilen og ikke ta om Dalsnuten om regnet ville komme før jeg nådde Kvitemyr.

Dråpene gikk over til sludd etterhvert, og jeg tror temperaturen ikke var så veldig mange gradene over null. Den første turen i år med det jeg mener er vinterforhold.

Nede ved Revholstjørnet, tok jeg mot høyre og opp bakken mot Dalsnuten. Det ville gjøre turen omtrent en halv time lengre, og bakkene opp mot toppen er ikke helt lette, selv om det er laget trapper et godt stykke.

På toppen var det regn og vind, og litt utrivelig. Det var også to i uniform som rotet litt rundt i vinden og sludden, og på spørsmål så forklarte de at de lette etter en post. For meg ble det den vanlige runden rundt varden før jeg tok stien nedover og tilbake til trappene på nordsiden.

Det er ikke kjekt å ta ut i regn. Det er ikke mye bedre å få regn på turen, men den første timen i regn går som regle ganske greit. Da er jeg «tørr» og varm, men etter en time er jeg mer våt – og varm. Etter en og en halv time i regn, var det helt greit å komme til bilen

Det var ikke helt behagelig å skifte til tørt tøy i regnvær, men det ble raskt bedre med varmeapparatet på fullt. Det ble en lang og varm dusj da jeg kom hjem.

En mil i sjøkanten, fra Bore til Reve havn.

Det går litt senere med foten i ulage.

Etter noen dage, burde jo foten – akillesen – igjen begynne å bli litt bedre. Om jeg altså hadde vett nok til å holde foten i ro. Noe jeg ikke klarer i det hele tatt. Det ble en kjapp strandtur med broderen på lørdag. Bare 7-8 flate kilometer.

Søndagsturen med Bestyrerinnen ble bare 5 kilometer, også den turen på flate stranden. Foten var fortsatt hoven og øm på mandag, men værmeldingen var alt for bra til å sitte inne å se ut. Jeg kunne  tenke meg en lett tur, og satset på nok en strandtur.

Både lørdag og søndag var jeg klar for å gå fra Bore til Reve havn. Det ble andre turer, så mandag satset jeg endelig på å få gjennomført denne turen. Det måtte bli en tur i eget selskap. Det er ikke mange andre som synes det er greit med en mil i full fart.

Det er litt merkelig, men turen fra Bore til Reve havn er på 9 kilometer, og normalt går den unna på omtrent to timer. Det er 8 kilometer mellom Hunnedalen og Blåfjellenden, og det hender jeg bruker tre timer på den turen.

I tillegg er jeg også som regel mye mer «kjørt» etter å ha vært i heia, enn etter den noe lengre turen på flate stranden. Årsaken er selvsagt at turen mellom Hunnedalen og Blåfjellenden går fra 600 moh til nesten 900 moh og ned igjen.

I heia har jeg også alltid en sekk på ryggen, som veier et par kilo mer enn den sekken jeg bruker på dagsturer – også på strandturer. Dagstursekken veier er normalt ikke mer enn 7-8 kilo, og sekken jeg bruker på overnattingsturer veier rundt 10 kilo. Selv et par kilo i forskjell gjør utslag.

Yr mente det skulle bli bra vær denne dagen. Det var snakk om sol. Det var regn i lufta da jeg tok ut. Som vanlig var det ikke nedbør helt nede i sjøkanten, men mørke skyer truet ute i nordvest. Det så ut som det kunne komme mer regn.

På vei sørover mot Fuglingene, hadde jeg vinden i ryggen og da sola kom gjennom, lurte jeg på om det kunne passe å hive av fleecejakken, Det ble varmt i sola, som dessverre ganske fort forsvant igjen.

Nå var jeg på tur for å teste foten – igjen. Til å begynne med var det ikke helt greit. Jeg måtte gå med stiv ankel. Etter hvert ble det bedre, selv om jeg kunne kjenne at foten igjen hovnet opp. Det ble tur etter hvert.

Jeg hadde håpet at det ikke skulle være dyr ute. På vei sørover måtte jeg likevel for bi to kviger som fortsatt var ut på et jorde. De var heldigvis et stykke fra stien, men de fulgte med på meg som gikk forbi. På vei tilbake var de vekk.

Det gikk greit til Reve havn, og jeg fortsatte likegodt et stykke videre, bare for å få en tur på over en mil. Frem og tilbake til havna, er «bare» 9 kilometer.

På vei tilbake var det fortsatt sorte skyer, men bak skyene var det nå blå himmel Helt som værmeldingen forutsa, men noen timer senere enn meldt. Selv med skyer og noen dråper, hadde det vært en helt grei tur. Det kan være jeg satser på en ny tur.

På Blåfjellenden med orkan i kastene på natta.

Det blåste.

Det kan muligens bli en av de siste gangene jeg er på Blåfjellenden dette året. Med en sjekk på værmeldingen var det heller ikke lett å finne to dager med så pass vær at det ville være greit å gå innover – og tilbake.

Torsdag til fredag så ut til å være en mulighet. Det skulle være opphold og litt sol på torsdagen. Vinden ville ta seg opp ut over dagen, så det kunne passe å starte tidlig hjemmefra. Fredag ville være – nesten – opphold fra tolv av, og det kunne passe å gå tilbake, Spesielt siden det var meldt om «medvind» hjemover.

«Storm» var stor sett enig med Yr, men de meldte om virkelig sterk vind på torsdag kveld og natt til fredag. Det passet bra, å «glemme» at Storm normalt er noe mer forsiktig når det gjelder å varsle vind.

Forrige gang jeg gikk innover, glemte jeg brød i bilen. Denne gang sjekket jeg nøye hva jeg la i sekken, og hva jeg skulle kjøpe før jeg dro oppover. Likevel var jeg ikke helt sikker på om jeg hadde fått med meg alt.

På parkeringsplassen ei Hunnedalen fant jeg fort ut at staven lå hjemme. Bilen hadde vært på verksted i uka, og jeg hadde ryddet ut av bagasjerommet. Stavene hadde havnet i boden, og jeg glemte å ta med disse.

Det ble en tur uten stav innover. Selv om jeg gikk forsiktig, og det gikk ganske greit, ble det til at jeg tråkket feil da jeg var nesten nede ved hytta. Det sa «spong» i foten. Akillesen hadde det ikke bra en stund. Det gjorde vondt. Det er som regel rett før slutten på turen at det skjer ting...

Innover møtte jeg også Olav med en sau som også hadde problemer med et av beina. De var kommet til Saftbekken, og hadde brukt lang tid. Fortsatt hadde de halve turen igjen før sauen kunne plasseres i garen.

Det er mye arbeid for en enslig sau, ikke verdt det i kroner og øre, men Olav var opptatt av å få alle dyra ned fra heia. Selv om det tok tid, så var det slik tingene skulle gjøres.

Nok en gang var det ting som så avgjort burde gjøres der og da, inne på hytta. Et vindu på annekset sto oppe. Det var like kaldt inne som ute, og jeg var opptatt med å få fyr i ovnen, og kunne ikke helt forstå hva som sto og slo.

Hvorfor var det greit å få lukket dette vinduet? I løpet av kvelden blåste det opp. Storm mente det kunne bli vindkast opp i 30 m/sek. Noe som tilsvarer sterk storm. Jeg måtte ut et ærend før jeg la meg, da blåste det så pass at jeg hadde store problemer med å holde meg på beina. Det ble en urolig natt. Vinden tok virkelig tak i hytta så den ristet.

Det blåste antakelig enda mer litt ut på natta, og jeg mener vindkastene må ha vært på mer en 32 m/sek som er orkanstyrke. Hadde vinduet fått stått å slå, så hadde det antakelig blitt knust. Heldigvis slapp jeg å tenke på å ordne et ødelagt vindu nå rett før vinteren.

Klokka 12 på dagen, hadde det roet seg, og det var opphold. Helt etter værmeldingen til både YR og Storm. Jeg kledde meg likevel for regn, noe som viste seg å være helt unødvendig. Det ble en tørr tur over heia. Det var bedre vær enn meldt, selv om jeg fikk vinden i mot og ikke bak fra. Men bakfot i uorden, gikk det ikke fort over heia denne dagen. Jeg brukte lengre tid enn normalt, og stoppet litt opp av og til. Denne dagen traff jeg ikke folk før helt nede på parkeringsplassen. Der var det fire karer som gjorde seg klar for en tur inn til Blåfjellenden.

Rundt Engjavatnet en grei høstdag.

Kondisjonen er nesten på plass.

Det var nesten en måned siden sist jeg hadde vært den vanlige turen rundt Bjødnali og Engjavatnet. Sist jeg var på Bjødnali, ble det bare den korte turen over Vindskaret til Bjødnali og tilbake over Jærbuskaret.

For bare noen måneder siden var denne turen en kort og grei tur, som jeg også ofte utvidet med å ta til toppen av Bjursfjellet i tillegg. Det blir en ganske lang tur med en del høydemeter. Siden foten slo seg vrang, har slike turer ikke kommet på tale.

Nå er det ikke bare fordi turen er grei og omtrent på to og en halv time, som gjør at jeg velger denne. Naturen og terrenget på turen er i tillegg virkelig flott. Jeg synes det er virkelig kjekt å se landskapet rundt både Bjødnalivatnet og Engjavatnet.

Jeg finner stadig nye motiver å ta bilder av, og naturen som endrer seg i takt med årstidene. Det er flott å kunne følge endringene. Nå på høsten er selvsagt fargene på trærne og på myrene det som viser best igjen.

I tillegg har jeg nok så mange ganger målt tiden det tar meg å gå fra toppen av Håfjell (opp av Vindskaret) og ned til der jeg tar bilde av treet ved Bjødnali. Jeg bruker ikke klokke, men sjekker tiden på blide jeg tar.

Det har vært mange turer der jeg har brukt en time – 60 minutter. Det hender det blir et par minutter mer – om det er mye vann i bakken nedover mot Moldtjørn og høyt vatn i tjørnet slik at stien utenfor ura ikke kan brukes.

Med en akilles i uorden, trodde jeg ting ville ta lengre tid. Det skal bli kjekt å sjekke om jeg fortsatt holder farten oppe. Det ble i hvertfall til at jeg tok mot Sælandsskogen. Det var meldt om ganske bra vær, men det var langt fra sommer.

Siden det var søndag, var det også mange andre på tur. Jeg møtte folk i bakken oppover mot Stølssletta. De hadde «bare» gått opp Urdådalen og til Vindskaret og skulle så ned og tilbake til bilen.

Jeg ble alene så snart jeg gikk gjennom porten mot Skogen. Det pleier ikke å være mye folk her, men det har i noen år vært storfe på marka nedenfor Skogen. Jeg så ikke snurten av dyr forrige gang, og heller ikke denne gangen. Det kan være de er tatt hjem for vinteren.

Det er alltid kjekt å gå det lille stykket mellom Skogen og til skogsveien på andre siden av Engjavatnet. I fjor på omtrent samme tid som nå, gikk jeg og broderen her. I år har det ikke blitt tur rundt Engjavatnet med broderen i det hele tatt. Han har hatt problemer med helsa. Vi begynner å bli gamle.

Fra Jærbuskaret og tilbake til parkeringsplassen i Sælandsskogen er det omtrent 3 kilometer. Hele dette stykket går på vei, skogsvei eller god sti, og spesielt nedover bakken mot Sjelset går det fort, om det passer.

Tilbake ved bilen kunne jeg sjekke tiden. Denne gangen hadde turen gått på omtrent «normal» tid. Det vil si to og en halv time. Jeg var godt fornøyd med turen denne dagen.

Resasteinen, Skaret og Dalsnuten er grei dag i oktober.

Det ble tur.

Dette var en av de dagene jeg egentlig bare kunne blitt i senga. Jeg har i mange måneder hatt problemer med både skulder og Akilles. Skulderen er sakte blitt bedre. Akilleshælen er omtrent som før ferien.

Nå var storetåa rød hoven og vond. Med erfaring fra tidligere, var jeg sikker på at dette vavr et nytt besøk av kaptein Vom. (Podagra). Hva i alle dager skulle jeg finne på. Det er slikt jeg blir skikkelig sur av...

Det hjelper å gå tur – mot det meste, og i hvert fall mot surskap. Det måtte bli en tur den dagen også, men hvor? Det burde bli en kapp og lett tur. Erfaringen er at på tross av problemer så hindrer det ikke tur – når jeg først er kommet igang.

Det kunne passe med en oppfølging av turen Einar og jeg nettopp hadde. Det kunne jo være artig å se hvor langt den nye veien innover mot Svarthålsmyra er kommet. Det kan jo være at karen vi snakket med hadde rett i at den bare skal ut til et utsiktspunkt.

Planen var altså å ta til Gramstad og opp bakken mot Fjogstad, og mot Fjogstadnuten. Ved Svarthålsleite, kunne jeg igjen vurdere om jeg skulle gå mot bilen, ta over mot Resasteinen eller ta Dalsnuten og så bilen.

Det var ganske bra vær da jeg kom til Gramstad. Det var litt mer vind enn jeg hadde regnet med, og det ble kaldt med bare 5-6 grader. Med både vinterlua på hodet og med vanter på fingrene, startet jeg opp bakken, - og ble varm ganske kjapt.

Til å være mange biler på parkeringsplassen, var det ikke mange folk som kom i mot meg. Først ved stidelet mot Resasteinen eller mer riktig et stykke borte i stien, så jeg en kar. Kunne han ta mot Resasteinen, så kan vel jeg også (Jeg hadde – selvsagt – glemt at det burde gjør vondt i stortåa. Noen små hvite greier hjalp antakelig godt.)

Karen skulle ikke mot Resasteienen. Han ville bare sjekke hvor langt veien innover mot Svarthålmyr og Vestra Rodlå var kommet. Vi kunne se at det sto en gravemaskin på toppen med utsikt over fjorden og Stavanger. Veien var nok kommet så langt den skulle.

Stien mellom Svarthålsleitet og Sørdalsleitet gikk rett «under» veien. Her er det behov for noen ganglemmer. Ellers var det greit å komme opp til Resasteinen, og videre opp mot Skjørestadfjellet. På vei videre mot øst og ned mot Skjørestad og Skaret, viser Hommersåk og Jørpeland – og fjellene lengre bak.

Selv om alt er i slutten av Oktober, så er det ikke noe hvitt å se på toppene innover. Det kan ikke være lenge til vinteren kommer. Jeg kan ikke si at jeg ser fram til å få is og snø i heia, men den holder seg ofte vekk fra området her nede ved fjorden.

Det er greit å ta stien fra Skaret og opp og tilbake til Sørdalsleitet. Med mange ganglemmer er det lett å unngå sorpa. Denne gangen tok jeg stien som går mer direkte mot Dalsnuten. Denne stien var litt vanskelig å finne et stykke utover mot vestre Rudlå. Her har de lagt veien over stien, bare et par steiner med røde merker viser hvor stien gikk tidligere.

På vei nedover mot Revholstjørn, var jeg usikker på om jeg skulle ta en tur oppom toppen av Dalsnuten. Føttene var ikke helt i orden, men det var lite som hindret å legge turen om nok en bakke. Denne gangen var det mye folk oppover mot toppen og på selve toppen.

Nede ved bilen, var jeg glad for å være ferdig med turen etter nesten tre timer på tur. Dette var ikke dagen for en lengre tur, men det var likevel kjekt å være ute i det flotte været .