Håfjell, Bjødnali og Skogen.

Vann og vond fot laget litt problemer.

Etter en tur med skikkelig sterk vind på toppen av Dalsnuten, mente værmeldingen at det fortsatt ville blåse – om enn ikke så sterkt. Det kunne i hvert fall passe med en tur i skog og ikke så mye i høyden.

De siste dagene hadde det vært opphold på dagtid, men mye regn på natta. Det var mye vann på markene rundt om, og sorpa ville ligge i stien de fleste plassene. Det kunne passe med en tur over Håfjell til Bjødnali og «Skogen».

Det var ikke så lenge siden jeg gikk denne turen, og da fikk jeg noen små problemer med å krysse Skogsånå. Selv om det hadde regnet, så håpet jeg at det ville være mindre vann i elva, slik at det ville være mulig å komme over – uten problemer.

Alt oppover bakkene mot Stølssletta og Ragnhildsstølen var det klart at det fortsatt var mye vann. Nedover mot Moldtjørn gikk jeg forsiktig. Jeg husket fortsatt følelsen av å skli ut fra forrige tur i området.

Nede ved tjernet viste greina ute i vannet at det faktisk var mer vann enn forrige gang, og ved den lille brua gikk vannet nå over steinene som er lagt opp for å komme over. Det så ikke bra ut. Det kunne bli vanskelig å krysse Skogsånå.

Jeg hadde sett spor av andre oppover bakkene mot toppen av Håfjell, og da jeg kom bort til Bjødnali kunne jeg se en kar løpe bortover veien. Jeg gikk – selvsagt – opp til garden for å ta bilde av det vanlige treet.

Bortover veien mot Sjelset og Skogen, ble jeg igjen minnet om achillesen. Den var igjen begynt å si fra at det muligens har blitt mye tur den siste tiden. Nå har litt problemer med bakfoten aldri hindret tur, men det var muligens på tide å vurdere litt kortere turer.

Kunne det tenkes at bare å ta direkte mot Sjelset og Sælandsskogen, ville være en grei tur denne dagen. Det ville i så fall bli en tur på omtrent 8 kilometer – og godt under to timer. Alt for lite til å bli med i loggen.

Hva om jeg gikk bort til Skogen og tilbake. Det ville gjøre turen litt mer en to kilometer lengre, og antakelig ta godt over to timer. Ved å gå frem og tilbake, ville jeg også unngå Skogsånå og en eventuell våt kryssing.

Det virket som en god plan, og jeg vandret mot skogen, og fikk med meg den flotte naturen på den siden av Engjavatnet. Bortover mot Skogen går veien forbi marka der dyra holder til. Denne gangen med nye kalver, og de virket interessert i meg som kom gående. Det var jeg alt hadde bestemt meg for å snu.

På vei tilbake og videre oppover bakkene mot Sjelset, glemte jeg å kjenne etter om foten fortsatt var vond. Det kunne virke som det fortsatt var håp om at det ikke ville bli en skikkelig omgang med betennelse.

Fra toppen av Jærbuskaret og tilbake til bilen er det omtrent 3 kilometer – på vei for det meste. Selv om det er flott både ved Sjelsetvannet og langs ånå og inne i Sælandsskogen, så blir det likevel litt  kjedelig.

Etter to og en halv time var jeg ved bilen, og sjekket telefonen. Denne dagen hadde turen vært på nøyaktig 15.000 skritt. Litt kort og mye på vei, men en grei tur likevel.

Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og til slutt Dalsnuten.

Skikkelig sterk vind på Dalsnuten.

Ettermiddagen var avsatt til familiesammenkomst. Jeg hadde streng beskjed fra Bestyrerinnen om å være hjemme i god tid før vi skulle gå. Alt i tre-tiden ville vi antakelig være på vei, det gjorde at jeg måtte starte tidlig om det skulle bli en tur.

Værmeldingen var ikke helt god. Det skulle blåse og selv om det ble meldt oppholdsvær, så så det ut som regn på morgenen. Det måtte bli en av de vanlige turene. Å klatre – eller gå – nye plasser tar ofte mye lengre tid enn planlagt.

Med varmegrader og uten snø og is, kunne det passe med å gå fire topper fra Gramstad. Det er en tur på omtrent tre timer, men på ikke mer enn 11-12 kilometer. Selv å en søndag, møter jeg ikke mye folk innover Bjørndalsmyra og opp mot Mattirudlå.

Yr og Storm var litt uenige i hvor mye det ville blåse, men begge mente det ville bli mer vind ut over dagen. Det ville derfor passe å starte tidlig. Jeg kom meg ut dørene ikke mye over ti, og var på parkeringsplassen ved Gramstad halv elleve.

Der var det alt mye bil, og folk som ville på tur. Det var folk på vei mot Dalsnuten, men også oppover mot Bjørndalsfjellet. Jeg gikk forbi en familie med besteforeldre, barn og barnebarn. Den minste jenta antakelig ikke mer en tre-fire år.

Innover myra var jeg alene, og også denne gang var det virkelig bløtt i myra. Det minnet litt om vassing for å komme bort til enden og starten på bakken oppover. Nå på våren, før alt det grønne kommer opp, er stien godt synlig over myra, men oppover bakken er den nærmes usynlig.

For meg som har gått bakken opp noen ganger går det greit å finne fram, men denne gangen var jeg et par steg utenfor stien en gang, og måtte se meg rundt for å finne tilbake til rett spor. Opp skaret, kunne jeg høre stemmer over meg, men folkene var kommet et stykke bortover Kulheia da jeg kom opp.

Det var noen få andre på vei mot Bjørndalsfjellet. Bortover Kulheia kunne jeg kjenne vinden, og oppe på toppen var det folk som sto i le av varden. Vinden kunne kjennes, men så snart jeg kom nedover bakkene mot veien, var vinden borte,

Bortover Rindane på vei mot Kvitemyr og Dalsnuten, var det ikke mange andre, og selv om stien går over toppene var vinden moderat. Det var ikke helt tørt i bakken, og nedover mot Kvitemyr skled jeg skikkelig ut. Heldigvis uten å miste balansen.

Selv om jeg ikke hadde tatt turen rundt Resasteinen og Skaret, var det tungt å komme opp trappene og over på sørsiden. Det gikk smått oppover. Jevn fart var tingen denne dagen. Over skogen fikk jeg vinden i ryggen.

Oppover mot toppen, de plassen vinden fra sør fik tak, var det vanskelig å holde balansen. Jeg har gått -en gang på alle fire – i sterk vind før. Denne gangen var det vindkast på godt over 20 m/sek. Det var ikke lett å holde balansen.

På vei nedover lurte jeg på om jeg skulle anbefale foreldre med små unger å holde ungene i tau. Det kom heldigvis ingen familier med unger i mot. Det var likevel andre på vei, og nede ved Revholstjørn var det bare kuling i kastene.

Tilbake ved bilen kunne jeg se at jeg hadde gått 15.000 skritt – på nesten tre timer, og ikke mer enn 10-11 kilometer. Dagen før hadde det blitt samme antall skritt, en kilometer lengre, og en halv time raskere.

Fra Bore til starten av Revesanden - og tilbake.

En flat og lett tur denne dagen.

Etter to dager med sterk vind, opp mot 20 m/sek i kastene og regn inne i mellom, var det endelig en dag med «bare» litt vind og litt regn i sikte. De to forrige dagene hadde det blitt to turer rundt Bore. Det er ikke en lang tur, men non små bakker får opp pulsen og turen tar godt over en time.

Jeg var langt fra sikker på om det ville bli noen tur denne dagen. Værmeldingen var ikke så god at jeg satset på en tur fra Gramstad eller Sælandsskogen. En litt nøyere sjekk av værmeldingen for Bore, viste at det «muligens» ville være greit med en kjapp tur tidlig på dagen.

Den greieste og kjappeste turen som er lang nok til å bli med i loggen, er fra Bore til Reve havn. Den er så vidt 9 kilometer og turen tar i godt vær omtrent to timer. Med utsikt for regn litt senere på dagen ble det til at jeg tok ned til parkeringsplassen ved Bore ganske tidlig.

Fra Bore og det første stykket sørover, er mye benyttet av folk med hund, eller etterhvert hunder, Mange har både to og tre. Det viser igjen på hva som ligger igjen etter hundene. I tillegg er det selvsagt også «vanlige» folk på tur.

For meg som skal et stykke lengre sør en «Fuglingene» blir det vanligvis temmelig ensom etter hvert. Jeg legger turen litt inne i landet, i stede for å gå fra «Fuglingene» til Sandsenden ute på selve sandstranden.

Der går der færre folk, og det dukker ofte opp rådyr ute på jordene. Denne dagen var det bare meg, men gresset ute på jordet var alt begynt å bli grønt. Det nærmer seg vår – og spreding av møkk – med lukt.

Denne dagen gikk bølgene hvite, og ved Hodne var det bil, men ingen surfere ute i sjøen. Bølgene som kommer inn på rullesteinstrand eller grus-strand lager lyd, og den fulgte meg bortover mot Reve havn.

Ved Reve Havn var det masse bil og mye folk ute i sjøen. Det var tydelig at her var bølgene passe store - og ikke for mye stein ute i sjøen. Det ble ingen stopp for meg i båthuset - med egen stol. Jeg fortsatte videre sørover.

Før start hadde jeg bestemt meg for å snu om været ble ille. Det ble bare bedre, selv om det var en litt lei vind imot. Det var liksom ikke hindringer for å fortsatte, og det ville jo være bedre med en tur på 10-11 kilometer enn en på «bare» 9.

Først helt sør i starten av Revesanden, fant jeg ut at det i grunnen hadde blitt langt nok, og jeg skulle jo tilbake. Siden dette er en tur helt uten bakker, ble det også en grei tur nordover. Da fikk jeg vinden bakfra.

Jeg hadde kledd meg for regn og dårlig vær. Det kom omtrent ikke en dråpe, og bakken var mye tørrere enn hva jeg hadde sett for meg. Det hadde gått fint i bare lave sko, og med litt mindre tøy.

På tilbaketuren traff jeg naboer som også gikk tur denne dagen. Det ble en stopp og hyggelig prat, før jeg fortsatte mot bilen. Denne dagen ble det 15.000 skritt og turen tok meg to timer og femten minutter. Det ble en helt grei – og flott – tur denne dagen også.

Bjødnali og rundt Engjavatnet med sol, snø og vind.

Det var en mørk og stormfull... tur.

I to dager har det blåst stikker og strå. Opp mot full storm, i hvert fall i kastene. Det ble bare to raske turer rundt Gruda. Det var mulig å finne noen timer midt på dagen uten regn, men vinden var det ikke noe å gjøre med.

Nå var det ikke så galt å gå i vinden. Den var antakelig ikke så sterk som både Yr og Storm ville ha det til. Selv oppe på Grudavarden var det langt mindre enn 25 m/sek, som værmelderene mente vi ville få. Jeg hadde i hvert fall ikke problemer.

To dager med bare 7-8 kilometer og under 10.000 skritt pr dag, gjorde at jeg nok så raskt bestemte meg for tur på fredagen, nesten uansett vær – og vind. Jeg håpet at været ville bli bedre enn de som ble meldt på kvelden.

Både Yr og Storm vartet opp med mer regn, men begge mente det ville være lite nedbør to-tre timer midt på dagen. Det var bare å pakke sekken og komme seg avgårde. Planen var å ta den helt vanlige turen fra Sælandsskogen og rundt Engjavatnet.

Den turen går for det meste godt beskyttet for vind, nesten uansett hvor den kommer fra. Det er selvsagt noen plasser der vinden får tak. På toppen av Håfjell,som et eksempel. Ble det for ille i Vindskaret, kunne jeg jo bare la være å gå opp til toppen.

Det minnet om vinter på morgenen. Termometeret viste bare tre grader og det blåste fortsatt, selv om det ikke var snakk om kuling. Jeg kledde meg for regn, vind og vinter. Det var regn på bilruta da jeg tok mot Sæland.

Det var ingen andre som ville på tur da jeg startet. Det var ikke spor i sorpa nede ved ånå, og jeg så ingen andre i det hele tatt på hele turen. På vei hjemover kom regnet. Det ble skikkelig dårlig vær, men jeg hadde hatt både sol og vind, men ikke regn.

Det som kom ned fra himmelen var hvitt. Sludd og hagel, men altså ikke regn. Det jeg antakelig kommer til å huske best fra denne turen, er alt vannet. Det rant i alle bekkene, og stien oppover mot Stølsletta minnet mer om en bekk enn sti.

Nede ved Moldtjørn var det ikke mulig å gå ute langs vannet, så jeg måtte opp i steinen i stien på innsiden. Her var det også jeg fikk det dårlige været over meg. Det varte ikke så lenge, og bare noen minutter etter at det sluttet å sludde, var sola tilbake – for et øyeblikk.

Det gikk ikke fort med sorpe og sleipe steiner i bakkene og mye vann i myrene. Nede ved brua over til Bjødnali var et en del vann, men det kunne se ut som om det ville være greit å krysse Skogsånå på de vanlige steinene.

Ved Skogsånå, var det så pass med vann i ånå at jeg vurderte å snu og gå tilbake til veien. Det hadde ikke blitt en mye lengre tur, men det er nå litt ergerlig å snu. Jeg gikk opp og ned langs ånå for å se om det var bedre å krysse et annet sted en på den vanlige plassen.

Jeg fant ingen bedre plass, og tok meg forsiktig ut over steinen, og så to kjappe steg ned i bekken og over. Uten å bli våt på beine. Også denne gangen gikk det greit å krysse....

Det ble, som vanlig 15-16.000 skitt, men jeg brukte nok over ti minutter lengre tid på rundturen enn vanlig. Det var ikke bare Skogsånå som tok tid. Det gikk sakte bakkene også.

En langtur midt i Sandnes.

Fem topper og 1000 høydemeter.

Denne helga ble det igjen en del arbeid – og ikke tur. Etter en lang dag med fysisk arbeid, valgte jeg å stå over tur på søndag. Rengjøring av heimen er jo også noe som bør gjøres sånn inne i mellom. Denne gangen var det min tur.

Værmeldingen for mandag var ganske god. Det var snakk om sol og bra temperatur, selv om det skulle blåse litt. Det fikk meg selvsagt til å tenke på hvor jeg skulle gå. Med bra vær og en stund siden siste turen, kunne jeg tenke meg en langtur.

Siste turen opp til toppen av Bjursfjellet og rundt Engjavatnet var en grei test-tur for å se om jeg kunne gjennomføre langturer. Den turen gikk greit. Det kunne passe med en ny slik test-tur for å sjekke formen.

Et lite søk i loggen, viste at det var lenge siden jeg hadde tatt en av de vanlige langturene ut fra Gramstad. Det har blitt en del turer med fire topper, men selv fem topper med Øvre Eikenuten har det blitt få av.

De to langturene jeg bruker å gå fra Gramstad, er å legge til en rundtur om Resasteien og Skjørestadnuten i tillegg, og enten ta ned til Dalevatn eller om Skaret. Disse turene blir fort på rundt fire timer, og muligens litt mer om Dalevatn.

Jeg kom avgårde litt tidligere enn vanlig, og var på parkeringsplassen ved Gramstad ikke mye over halv elleve. Det var merkelig få biler. Det kan ha noe med at jeg var tidligere å gjøre. Nå så jeg også bare non ganske få folk på turen – til jeg kom mot Dalsnuten.

Fortsatt lå det litt is på siden av stien oppover mot Bjørndalsmyra og stien innover mot Mattirudlå. På vei innover myra fant jeg ut at denne turen kunne nest like godt bli kjent for myrsøkkene som fjelltoppene.

Jeg planla og gå over Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten, Resasteinen, Skjørestadfjellet og Dalsnuten. Det kunne liks så godt være en tur over Bjørndalsmyra, Løemyr, Svarthålsmyra og Kvitemyr.

Nå var det heldigvis ikke så vått i myrene som det kan være. Det var likevel så pass mye vann og sorpe at jeg ble skitten til kneet. Jeg kunne godt tenke meg tørrere forhold, og ser fram til sol og varme.

Siden jeg håpet på en langtur, tok jeg det rolig oppover bakkene mot Mattirudlå, og selv over Kulheie og opp bakken mot Bjørndalsfjellet holdt jeg pulsen på litt roligere en vanligvis. Normalt blir det puls omtrent på topp i noen av disse bakkene.

Sola det var snakk om holdt seg godt skjult bak skyene, og det kom noen dråper omtrent hele veien mot Bjørndalsfjellet. Det var ikke helt været jeg hadde sett for meg. På vei mot Fjogstadnuten sluttet det ¨regne, men sola manglet.

Ved stidelet over Svarthålsleitet, måtte jeg bestemme meg om det skulle bli en langtur eller bare en vanlig tur med fire topper. Selv om været ikke var så bra som ventet, tok jeg mot Resasteinen over Løemyr og opp mot Sørdalsleitet.

Det ble en ensom tur forbi Resasteinen og Skjørestadnuten og ned til Skaret.- Der var noen i gang med å lage bedre vei mot Fjogstad. Jeg tok stien rundt Skeppå og videre mot utsiktspunktet på den nye veien.

Dalsnuten ligger midt i mot, og jeg kunne se stien mot toppen. Nede på Kvitemyr var jeg likevel ikke i tvil om at jeg også måtte oppom den toppen .Denne dagen ville jeg ha en langtur, selv om det skulle bli tungt og vondt.

Det gikk smått opp bakkene mot toppen. Det skulle liksom lite får pulsen kom opp i rød sone, og jeg måtte ta i, for å komme opp trappene. Det var liksom ikke like lett lengre å få med beina. I sakte tempo nådde jeg likevel opp, og fikk tatt noen bilder.

På nordsiden satt det et på, og jeg stoppet noen minutter for en liten prat. Det skal ikke lange pausen til, før kroppen kjennes lettere og det går bedre – nedover bakkene. Siste stykket tilbake til Gramstad gikk greit.

Det ble over 20.000 skritt og antakelig noe over 14 kilometer, men antakelig også over 1000 høydemeter. Totalt brukte jeg nesten fire timer. En langtur.

Høgjæren. Denne gang i selskap med arving.

En grei tur i god fart.

Det var på tide med en ny tur på Høgjæren. Jeg måtte tilbake til 2025 for å finne siste turen i det området. Det er flere turer som er mulige her oppe. Den vanligste er fra Tovdal til Steinkjerringå og tilbake. Omtrent en mil og to timer.

Alen, blir det ofte den litt lengre turen om Holmavatn på tilbakeveien. Da blir turen omtrent 12 kilometer og det tar meg vanligvis omtrent to og en halv time. (Forrige gang gikk det nærmere tre timer.)

Det blir en del oppslag på Yr før en tur på Høgjæren. Turer i regn og vind i det området, kan lett bli våte og kalde opplevelser. Denne dagen var det snakk om lite vind, overskyet og ganske mildt. Det vil si mellom 5-8 grader.

Det har vært mange dager med kulde og frost i 2026. Selv temperaturer på over 5 grader setter jeg pris på . Når det i tillegg er snakk om lite vind. Ble det til at jeg ikke hadde på full vinterutrustning. Det ble kaldt til å begynne med.

Jeg fikk til og med selskap på turen. Min eldste sønn, som ganske snart runder 50, ville gjerne være med. Han trener jevnlig og burde være i stand til å bli med sin gamle far i hans tempo. Mange jevngamle synes mine turer blir litt for lange og går ofte i høyt tempo.

Det var likevel den gamle gubben som heiv på ryggsekk med utstyr. Ikke tunge sekken, men det blir fort 5-8 kilo. Ungdommen gikk uten noe på ryggen. Vi så ikke folk før helt nede ved Steinkjerringå. Det var likevel spor av andre og det sto en annen bil på parkeringsplassen ved Tovdalsveien.

Det var likevel få folk på tur denne dagen. Ved Holmavatn sto det en bil, og den tilhørte antakelig han som holdt på med steingjerdet langs stien. Så folk på tur kan jeg ikke huske å ha møtt på mange år. Selv i snø og vind traff jeg folk en gang.

Selv om de var meldt en nesten tørr dag, så var det vått i marka, og det var glatt i sorpa. Det ble litt forsiktig nedover de bratteste bakkene. Det tok oss nøyaktig en time før vi sto vi statuen og kikket tilbake der vi kom fra.

Ved stidelet mot Holmavatn og Synesvarden, ble det spørsmål om vi skulle ta den kjappe veien tilbake eller legge turen om Holmavatn. Det ble til at vi la turen om Holmavatn slik at turen ville bli på omtrent 12 kilometer.

Vi holdt god fart både mot Holmavatn og videre oppover bakkene mot Synesvarden. Det gikk fort nok på flatene, men i bakkene hadde min nesten 30 år yngre arving ingen problemer med å henge på. Han ble til og med ikke skikkelig andpusten.

Det ble en liten pause på toppen av Synesvarden, for å trekke pusten – for meg, før vi tok nedover bakken tilbake til parkeringsplassen. Det var helt greit å komme til bilen. Turen hadde gått i bra tempo og vi hadde brukt omtrent to og en halv time. En flott tur i godt selskap.

Bjursfjellet og så rundt Engjavatnet og ned Urdådalen.

En lang tur med bakker.

I fjor sommer, fikk jeg igjen problemer med en bakfot. Jeg har noen ganger opp gjennom årene hatt problemer med achillesen, og igjen ble jeg hindret i å ta på de litt lengre turene. Ut over høsten ble det klart at lange turer ikke var like enkelt som før sommeren.

Sist jeg hadde problemer, måtte jeg virkelig ta meg sammen for – igjen – å bli i stand til å utfordre bakker og lange dager på tur. Det tok tid, men etter hvert ble det slik at selv lange og bratte bakker ble mulig – om enn i sakte tempo.

Det var ikke vanskelig å si til meg selv at denne gangen skulle jeg starte så snart foten ble bra nok. Det ble vanskelig å sjekke. Det var egentlig behagelig å bare gå korte og grei turer. Selv en strandtur på en mil er jo tur, selv om en slik tur ikke byr på utfordringer.

Rett før den årlige turen til Gran Canaria, ble det noen litt lengre test-turer. På Gran Canaria ble mange turer på mer enn 20.00 skritt. Det kunne virke som om jeg igjen var klar for litt mer enn en tur på to-tre timer.

En slik tur var runden rundt Engjavatnet, med en tur opp om Bjursfjellet. Ikke stort mer enn 14-15 kilometer og tre og en halv time. Det var en god stund siden jeg hadde vært på toppen av Bjursfjellet.. Det kunne passe å forsøke.

Etter å ha tenkt en del på turen, planla jeg å parkere ved Kleiva og så gå til toppen av Bjursfjellet, og om formen var grei ta en runde rundt Engjavatnet, før jeg vandret tilbake til bilen. Det burde ikke være en for krevende tur.

På vei mot Sælandsveien og Kleiva, fant jeg ut at jeg like godt kunne starte fra Sælandsskogen – som vanlig. På vei mot Kleiva og Sjelset, gikk jeg forbi stien opp mot Håfjell og Vindskaret. Det fristet å gå den vanlige runden og så se om jeg kunne ta med toppen.

Jeg fortsatte mot Sjelset og den lange bakken oppover mot Jærbuskaret og stien – og veien mot «Den søta hålå» nederst i traktorvegen mot toppen. Bakken opp traktorveien og videre til toppen var ikke blitt mindre bratt etter 9-10 måneder.

På toppen kom det ei jente samtidig med meg. Hun skulle samme vei som meg nedover, men løp ned de bratte bakkene. Jeg stoppet for å ta noen bilder. Nesten nede igjen kikket jeg på skaret med det flotte navnet «Sollkjen».

Det måtte være mulig å komme ned til Bukkatoa den veien. Etter et lite stykke over myra, traff jeg en sti som tok meg greit ned til stien mot Skogsånå. Det var litt kjekt å gå en ny plass, og like kjekt å gå på en sti som antakelig bare blir brukt av dyr og få mennesker.

Det ble ingen pause ved «Skogen». Jeg fortsatte videre mot veien, men bestemte meg for å gå om Bjødnali og Urdådalen da jeg sto ved porten og veien mot Sjelset. Det ble selvsagt også en tur oppom Bjødnali før jeg tok fatt på Urdådalen og all steinen der.

Etter nesten tre timer på tur, var jeg litt stiv i beina, og gikk forsiktig nedover. Det gikk nok litt lengre tid enn normalt. Jeg brukte like lang tid nedover denne gang som jeg bruker oppover. Det var greit å komme ned til Taksdalsvatnet.

Tilbake ved bilen – etter å ha drukket litt – sjekket jeg telefonen. Jeg hadde brukt nok så nøyaktig tre og en halv time på rundturen. Den var antakelig på omtrent 14 kilometer. Denne dagen ble det en tur på 22.000 skritt, og jeg lurer på hvor mange høydemeter.