Fra Bore til Sele havn med nye sko.

Sterk vind i mot på vei sørover.

Fra parkerinsgplassen og sørover.

Det har vært noen dager uten tur, eller bare korte turer. Været får ta en stor del av skylda, men det har også vært en litt høy dørstokk. Det er liksom lettere å være inne og se på det dårlige været enn ute.

Denne dagen ville det også være en samling av gamle naboer, og jeg prøver å møte opp om det kan la seg gjøre. Onsdagen , som disse samlingene er på, blir det ofte derfor «bare» en kjapp og kort tur rundt Gruda.

Mot Sandsenden i sørenden av Borestranden.

Den turen er på omtrent 8 kilometer og tar godt under to timer, og turen går for det meste på vei, delvis med asfalt. Nå er det en grei bakke på den turen, som får pulsen opp noen hakk.

Jeg kunne i grunnen tenke meg en litt lengre tur, og siden vi har satt klokka tilbake til normaltid, så er det lyse morgener. Det vil være greit å starte så pass tidlig at jeg vil kunne nå samlingen.

Moldvika på Hodne.

Nå lå det i tillegg et par nye ALFA Impact 2 i en eske på utstyrsrommet. Det kunne passe greit å teste disse på en tur som ikke er alt for lang. En gang i tiden dro jeg på et par med sko i sekken på første tur for et par med fjellsko.

Jeg kunne jo gjøre noe tilsvarende og på den måten, helt greit komme hjem – uten ømme eller såre føtter på grunn av nye sko. Nå pleier Alfa Impact å være skikkelig greie å gå på, selv om de er helt nye.

Moloen på Reve havn.

Da jeg sjekket værmeldingen på morgenen, skulle det komme regn fra 11 av. Det kunne passe å gå i sjøkanten – rundt Gruda ville det i hvert fall bli en våt tur – om YR fikk rett.

Jeg pakket sekken – med et par lave sko, og tok ned til Bore, for å gå sørover til Reve havn. Det blåste – imot. Yr mente det ville blåse opp mot 14-15 m/sek, noe som tilsvarer stiv kuling.

Klopsteinstangen med Klopsteinen.

Det er lite å gjemme seg bak på vei mellom Bore og Sele Havn. Til å begynne med var nok vinden svakere enn stiv kuling, men etter hver blåste det ganske kraftig på de mest utsatte stedene.

Det ble en tur sørover i «motbakke». Jeg gikk nesten hele tiden med ganske høy puls, bare for å holde en vanlig fart. Det ble likevel ingen pause ved Sele havn. Jeg snudde og startet på turen tilbake. Alt ble så meget bedre – med vinden bakfra.

Båtstø ved Skiftetangen.

De nye skoene (ALFA Impact 2) viste seg å holde hva de lovet. Det var ikke nødvendig å «gå inn» disse skoene heller – som også med den gamle modellen. Helt til å begynne med var de litt «trange», men ble fort ganske «normale» og greie å gå med.

De var faktisk så gode på foten at jeg sterkt vurderte om jeg skulle bruke disse skoene på neste tur innover i heia. De gamle holder jo en stund til, men disse nye passer mer på foten. Selv etter bare en kort tur.

Nyperosebusker.

Med vinden bakfra, ble det jo en grei tur nordover.- Halvveis kom det noen dråper, og det kom litt regn i det jeg nærmet meg bilen. På vei hjem regnet det skikkelig, og hadde jeg tatt turen rundt Gruda, ville det ha blitt en regnfull tur.

Dette er jo en kjapp og grei tur på 12.500 skritt, og på litt under 10 kilometer. Denne dagen, med sterk vind i mot på vei sørover, brukte jeg litt over to timer.

Tur til Blåfjellenden på tross av advarsel om sterk vind.

En flott tur sent på høsten.Etter som årene går, har balansen blitt litt dårligere, og den siste tiden har jeg fått erfare at det kan være vanskelig å holde seg på beina. Nå var det ikke balansen som gjorde at jeg fikk ødelagt en finger, men noen fall har gjort meg litt mer forsiktig.

Tilsammen har disse episodene gjort meg litt skeptisk til å ta innover mot Blåfjellenden. Selv om det ikke er en lang tur innover i heia, så er det ikke mange andre på tur midt i uka. De siste ukene har det blitt en tur innover fredag til lørdag, og da pleier det å være andre.

Nå var jeg ikke helt sikker på om jeg burde ta turen. YR – og Storm, varslet sterk vind i kastene, og det skulle være ganske kaldt. Med nedbør i tillegg hadde jeg i hvert fall holdt meg hjemme. Vind, regn og lav temperatur, er en kombinasjon jeg ikke vil ha på tur.

I tillegg begynner det å bli ganske sent i sesongen. Vi er alt i slutten av oktober, og jeg regner med at min siste tur innover går enten i siste uka av oktober eller – vanligvis – i første uke av november. Det er været som bestemme – selvsagt.

Det kunne lett bli den siste turen innover dette året, og litt på tross av værmeldingen , satset jeg på å komme inn. Det ble en tidlig start, da meldingen lød på sterkere vind ut over dagen. Andre må ha vært i gang tidligere enn meg, for bare et lite stykke oppe i bekken kom det et par i mot som hadde vært på Blåfjellenden.

Det var ingen andre å se innover, men vinden var i grunnen ganske moderat, og i tillegg kom den bakfra. Jeg hadde ikke dråpen av nedbør, og bakken var for en stor del tørr. Det var greie forhold til å være så sent i sesongen.

Inne på annekset var det langt under 10 grader. Det ble bålfyring i ovnen mens jeg tok den vanlige runden i uthuset og i hovedhytta. Jeg kan ikke si at de siste gjestene hadde gjort en spesielt god jobb med rengjøringen.

Den natta blåste det skikkelig. Det rutlet i plankene under hytta og ulte litt i pipa, og en ledning slo av og til i veggen. Det ble lite skikkelig søvn, og jeg sto opp tidlig. En melding fra Bestyrerinnen gjorde at jeg også tok ut i ti-tiden. Da skulle det blåse minst.

Opp bakken laget vinden små problemer. Den kom fra sørøst, og bakken ligger i le. Over toppen blåste det ganske kraftig, opp mot 16-17 m/sek. Bortover de åpne flyene øverst, måtte jeg kjempe litt mot vinden, men det var langt fra at jeg hadde problemer.

Jeg vet ikke hvordan de kommer fram til vindhastigheten i «kastene», men det var langt fra de opp mot 20 m/sek som meldt, og jeg hadde små problemer med å komme over heia. Spesielt siden det fortsatt var tørre forhold, og ikke nedbør.

Nå hadde jeg regn på bilruta nedover Øvstebødalen mot Byrkjedalstunet, men sola skinte da jeg kom hjem. Det hadde vært en mer en grei tur denne gangen. Stort bedre være enn det jeg hadde, - minus noen få skritt med skikkelig vind over kantene, er vanskelig å få i slutten av oktober.

Som vanlig ble det 14-15.000 skritt hver vei. Det gikk en god del senere enn vanlig. Jeg brukte nesten tre timer både innover og tilbake. Vinden må likevel ha gjort litt utslag.

Rundt Engjavatnet i følge med Einar.

En lang tur for noen, og en grei tur for begge.Jeg foreslo en tur fra Sælandsskogen for broderen. Han var ikke sikker på om det ville passe, men ville gi beskjed før jeg dro til parkeringsplassen. Jeg tok også kontakt med Einar, og han ville være med, men også han måtte sjekke om det var andre ting på lur.

På morgenen meldte broderen at han dessverre ikke kunne bli med, mens Einar ville være klar for tur klokka 11 – som vanlig. Det var ikke så lenge siden vi hadde gått denne turen, men værmeldingen mente det skulle blåse ganske kraftig.

Turen rundt Engjavatnet går mye i skog, og slik vi går rundturen er det bare i Vindskaret – mellom Håfjell og Sælandsfjellet, og i Jærbuskaret østavinden får tak, og det er så pass få meter vi går der, at vind ikke lager problemer.

Einar og jeg gikk den vanlige veien oppover mot Stølssletta og Vindskaret, men for meg ble det ikke noen tur opp til Håfjelltoppen. Vi traff en kar som hadde gått opp den bratte stien – som starter omtrent bak opplysningstavla. Han fortalte at det denne dagen var tørt i myra.

Nede ved Moldtjørn, var greina som viser hvor mye vann det er, et lite stykke over vannflaten. Det gikk helt greit å gå ute i myra og oppover mot den lille brua, i stede for å klatre ute i ut og steiner. Det sparer litt tid.

Oppe ved Bjødnaligarden snakket vi med bonden som holdt på å samle inn sauene. Han hadde 5 sauer ved garden, men manglet fortsatt fem utenom disse. Vi gikk videre mot Skogen. Han tok i vei oppover bakkene for å se etter resten av dyra.

På vei mot Skogen, snakket Einar og jeg om turen. Han mente denne rundturen, som han etter hvert har gått noen ganger, er en ganske lang og tung tur. Han blir likevel med fordi turen i seg selv er virkelig flott, selv om den er lang.

For min del, er turen fra Sælandsskogen om Bjødnali og rundt Engjavatnet, en nesten standard tur. En tur jeg gjerne går fordi det er flott natur, og den tar meg ikke lengre tid enn at det blir en ganske grei tur totalt.

Ved Skogen måtte vi vente litt for at bonden der skulle få noen sauer inn i en gare. Han hadde god hjelp av hunden, men likevel tok det tid. Da vi pratet med ham, kunne han fortelle at han også manglet noen få sauer, og ville kikke oppover etter dyra.

Denne gangen gikk kunne vi omtrent spasere over Skogsånå. Det var bare så vidt det rant vann. Videre bortover mot Engjamyra, var det tørt, men selve myra var så pass våt som den kan være. Der tørker det antakelig ikke opp før til våren.

I Jærbuskaret blåste det ganske bra, men eller var vi ikke plaget av vind denne dagen. Vi kom oss greit tilbake til bilen i Sælandsskogen, Både Einar og jeg var godt fornøyd med dagens tur.

Totalt ble det nesten 15.000 skritt på den omtrent 10 kilometer lange turen, som denne dagen tok oss nøyaktig like lang tid som forrige gang – 2 timer og femti minutter.

En litt kort rundtur på Høgjæren.

En kjekk tur sammen med min eldste sønn.Det har blitt en hel del turer på egenhånd den siste tiden. Det har liksom ikke passet for andre å bli med på tur. Nå hadde min eldste sønn noen dager fri fra jobben, og kunne tenke seg å bli med på en utflukt. Det syntes jeg ville være skikkelig kjekt.

Min sønn, som ikke lengre er en helt ung mann, har likevel mye bedre kondisjon enn meg. Takket være noen timer trening i uka. Han er antakelig i stand ti lå gå i ring rundt meg i oppoverbakker. Det ville antakelig være greit å holde seg i litt flatt terreng.

Jeg hadde også noen gode turer i beina fra de siste dagene. Med det i tankene forslo jeg å ta en tur fra Tovdalsveien og ned til Steinkjerringå og tilbake. En tur på omtrent 10 kilometer og som ville ta rundt to timer.

Vi ble fort enige om at jeg skulle plukke ham opp på vei oppover mot Høgjæren og parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Det var ingen andre biler der, og vi så ikke folk i stien oppover mot litle Karten og videre mot Synesvarden.

Værmeldingen var bra. Det skulle være sol på morgenen og videre overskyet , men med oppholdsvær. Det skulle imidlertid blåse lett og temperaturen ville være godt under ti grader. Det ville være kaldt i vinden.

Som ventet hadde min sønn ingen problemer med å følge meg oppover bakkene mot Synesvarden. Der jeg gikk med tung pust, klarte han å holde samtalen i gang – uten problemer. Vi kom til toppen og kunne se nedover mot Steinkjerringå.

Vi kunne se andre i stien nedover noen gikk foran oss nedover, mens andre var på vei mot Synesvarden. Selv uten regn de siste dagene, var stien fortsatt ganske sleip og glatt, med en god del vann enkelte plasser.

Det var så pass glatt at jeg etterhvert vurderte det som bedre å gå rundt og mot Holmavatn og så tilbake, i stede for å gå frem og tilbake samme vei. Min sønn hadde ingen ting i mot å ta en rundtur, og var helt med på å gå rundt.

Vi tok ikke nedenom Steinkjerringå, men direkte over mot stien mellom Steinkjerringå og Holmavatn. Opp og ned ville ha blitt en tur på ikke mye over en mil, mens rundturen antakelig ville bli på 12-13 kilometer.

Etter å hatt vinden nesten bakfra på veien nedover mot Steinkjerringå, fikk vi den inn fra siden mot Holmavatn. Det ble ganske mye kaldere, men da vi fikk vinden rett mot oss over kantene oppover mot Synesvarden. Ble det omtrent vinter.

Det kom i mot noen som vi hadde møtt tidligere, men etter disse, var det få andre på tur. Det ble en nesten ensom tur tilbake til bilen. Denne gang hadde jeg heldigvis selskap, og vi snakket sammen på hele turen. Det er i grunnen ikke så ofte jeg får anledning til å snakke med min sønn. Det var kjekt.

Turen ble på 14.500 skritt og antakelig ikke på mer enn mellom 10 og 11 kilometer. Litt kortere enn ventet, men litt lengre enn turen rett opp og ned til Steinkjerringå.

Tur til Bjursfjellet, Skogen og Bjødnali.

En langtur med noen høydemeter.Tidlig i sesongen var det en ganske tung tur å gå inn til Blåfjellenden og så tilbake dagen etter. Det ble helst en hviledag etter en slik anstrengelse. Ut over sommeren har nok formen blitt bedre og jeg har noen ganger gått frem og tilbake på dagen.

Etter en slik tur inn en dag og retur dagen etter, var jeg nå, likevel klar for en langtur. Nå var været så pass bra – til å være i midten av oktober – at jeg også tenkte jeg måtte utnytte det lille «vindu» av godvær.

Det skulle bli en dag med sol og mye blå himmel. Etter en kald morgen ville det bli varmere ut over dagen, men det ville blåse en del. Da jeg gjorde meg klar for tur denne dagen, fikk jeg melding om at det kunne være nødvendig å skrape vinduene på bilen.

For en stund siden fant jeg på å gå «motsatte vei» mot Sjelset og tok opp til Bjursfjellet. Fra der ble det en runde rundt Engjavatnet og så til Bjødnali, før turen gikk nedover Urdådalen tilbake til bilen i Sælandsskogen.

Fra første gang jeg gikk denne turen, syntes jeg det var en virkelig kjekk tur i en flott natur. Det var ikke en vanskelig tur. Det er en god del vei og til og med litt asfalt. Nedover Urdådalen er det til gjengjeld mye stein.

Det var denne turen jeg satset på denne søndags morgenen. På parkeringsplassen i Sælandsskogen var det en god del biler. I det flotte været var det mange som ville på tur, men de fleste tar nok bare innover mot Urdådalen.

Det var andre i bakken opp fra Sjelsett, men få til jeg kom ned til «den søta hålå». Der gikk det en gjeng foran meg. Oppover mot toppen traff jeg flere, og aller øverst var det nærmest litt «trengsel». Jeg har aldri truffet så mange på toppen tidligere.

Nedover mot Engjavatnet måtte jeg bestemme meg for om jeg skulle ta stien som viser på kartet eller en liten snar tur ned på nordsiden av Sulken og ned til Bukkatoa. Det ble til at jeg tok den kjappe veien, og nedover bakken fikk jeg en grein inn under lissene på skoen og klarte ikke å sette foten fram og havnet i bakken. Denne gang uten men...

Skogsånå var grei å krysse, og da det heller ikke var dyr ute på maka ved Skogen, skulle resten av turen gå greit. Som vanlig ble det noen stopp mellom Skogen og Bjødnali for å ta bilder. Jeg finner alltid noen nye motiver. Det er et flott område.

Etter å ha tatt turen oppom Bjødnali og tatt bilde av treet, gikk jeg mot Urdådalen. Jeg var i grunnen usikker på om det ville være greit å gå nedover mot Taksdalsvatnet. Stien ville delvis ligge i skyggen og steinene kunne være glatte.

Jeg gikk forsiktig. Det tok tid nedover – ikke bare på grunn av våte steiner, men også fordi jeg etter hvert kunne kjenne det hadde blitt noen timer på tur. Beina var ikke helt som i begynnelsen. Det var greit å komme ut på veien mot parkeringsplassen.

Skritt-telleren viste 20.000 skritt på turen som nok er på 13 kilometer totalt. Denne gangen hadde jeg brukt ikke langt fra fire timer, med noen stopp for å snakke med folk. Jeg var skikkelig godt fornøyd med dagen og turen.

Vinteren er ikke langt unna i heia.

 Regn inn, sol og frost tilbake.Det var en stund siden jeg hadde vært på Blåfjellenden. En skade sist jeg var innover, har gjort at jeg helst har holdt meg i nærområdet og bare gått noen korte turer. Det var på tide å den vanlige turen innover.

Været hadde også ikke samarbeidet, men for helga mente både YR og Storm at det ville bli sol og lite vind. Uheldigvis betyr klarvær på denne tiden av året at det også vil være frost- i det minste tidlig på morgenen.

Det gjorde at jeg valgte å ta innover på fredag, men værmeldingen fortsatt mente det ville komme nedbør, men altså ikke i nærheten av frost. Jeg håpet at det heller ikke ville være frost natt til lørdag, men selv bare med et par varmegrader, kunne det lett bli glatte forhold.

Heldigvis var det ikke så mye som skulle gjøres. Det hadde vært en gjeng på dugnad innover, og jeg trodde derfor hyttene – og uthuset ville være i god stand. Det kunne bli en grei tur – uten jobbing. Jeg tok med lesestoff.

Både Yr og Storm fikk rett denne gangen. Det småregnet nesten hele turen innover. Ikke så mye at det gjorde noe, men nok til at alt ble vått. Selvsagt ble stien sleip og glatt. Jeg gikk forsiktig nedover bakkene.

Denne gang ville jeg ikke bli alene på Blåfjellenden. Det var bestilt en del sengeplasser, og hunderommet var opptatt. Jeg er ikke glad i hunde-eiere. De mener – ofte – at regler for hund på hytta ikke gjelder deres hund fordi...

Hunde-eiere er faktisk grunnen til at jeg helst besøker Blåfjellenden når ikke hunderom og hundebur er bestilt. Jeg blir skuffet gang på gang, og synes det er ubehagelig å diskutere med hunde-eierne om hva som er rett og riktig – og så finne ut at de ikke bryr seg.

Det ble slik , denne gangen også. To jenter med to hunder syntes så synd på hundene at de måtte være inne på soverommet den natta. Tre gutter som kom fra Røssdalen på kvelden, ville på en skikkelig langtur lørdag.

De ville først oppom toppen av Blåfjellenden, før de så ville ned Fidjadalen. Fra Frafjord, ville de så over mot Espedalen, men også en kjapp svipptur oppom Frafjordhatten. Disse karene ville løpe der det er mulig og mente turen ville gå unna på omtrent 6 timer.

Det var så vidt ned mot null på morgenen, og glatte gangveier. Nede i Fidjadalen lå det tåke, som trakk oppover, og gjorde stemningen litt trolsk. Sola tok fort knekken på tåka, men kulden han lenge igjen. Gangveiene far fortsatt spinnglatte da jeg gikk i to-tiden.

Sola sto så pass lavt at bakken oppover lå i skyggen. Det var fortsatt noen små flekker av is enkelte plasser, men det var ellers ganske mye tørrere enn dagen før. Oppe i høyden skinte sola fra blå himmel, men en kald trekk fra nord gjorde at jeg beholdt jakken på.

Noen ganger synes jeg det er lett å gå bortover flyene mot Hunnedalen, etter å ha gått en drøy bakke opp. Denne gangen var det tungt. Dette må ha noe med dagsformen å gjøre, men også antakelig med vekta på sekken.

Det kom en hel del folk i mot, og jeg stoppet for en liten prat med de fleste. Det ble ikke noen hurtig tur over heia, men stoppene var hyggelige nok. Nede ved bilen vist termometret 6 grader, og det hadde nok vært kaldere oppe i høyden – selv med sol.

Det ble de vanlig 13.000 skritt hver vei, og jeg brukte omtrent to og en halv time på hver tur. Alt som det pleier å være.

En kjapp strandtur en travel dag.

Fra Bore til Reve havn - og tilbake.Det skulle bli flott turvær denne dagen. Det var snakk om sol og lite vind, og temperatur over ti grader. Bra til å være i midten av oktober. Jeg lurte på hvor jeg skulle legge turen – til jeg kom på at jeg hadde en avtale med tannlegen på morgenen.

I tillegg er det en samling av gamle naboer, hvor jeg pleier å være sammen med, men først etter å ha gått den kjapp tur rundt Gruda. Nå kunne jeg jo ta med en tur til Øksnevad i tillegg, og på den måten gjøre turen litt lengre.

Det ville likevel bli en tur på vei og med asfalt for en god del. Jeg kunne tenke meg å ta en tur i terreng. Det kunne likevel ikke bli noen lang tur med kjøring frem og tilbake. Det vil gjøre det vanskelig å nå gjengen på Jærhagen.

Løsningen måtte bli å ta turen til tannlegen og så en kjapp tur i sjøkanten. Det ble til at jeg satset på den samme turen som jeg gikk for bare noen dager siden. Frem og tilbake fra Bore til Reve havn. En tur uten en bakke.

Jeg startet litt tidlig for å nå gjengen senere. Det var greit å gå sørover fra Bore. Bakken der er et tynt dekke med sand under, og det er omtrent ikke sorpe. Det var også en grunn til ikke å ta en tur fra Gramstad eller Sælandsskogen. Sorpa er glatt.

Det var noen mørke skyer, men jeg fikk en god del sol på veien sørover. Det blåste nok noe mer enn meldt, men ikke mer enn 7-8 m/sek. Det må ha blåst kraftigere tidligere. Det gikk ganske store bølger som brøt og laget skumhvite topper innover mot stranden.

Lyden av bølgene fulgte meg sørover fra jeg kom ut på stranden ved Fuglingene. Det siste stykket inn mot havna er det grus og stein-strand. Her var lyden av bølgene mot stranden ganske høy. Jeg kan huske å ha hørt den lyden hjemme – 3-4 kilometer fra stranden - på stille netter etter uvær.

Det ble ikke en forlengelse av turen videre mot Reve denne gangen. Det ble heller ikke noen stopp. Jeg snudde og tok mot nord, og fikk vinden og sola bakfra. Jeg kunne åpne jakken og lufte litt for å få vekk litt svette.

På turen mot nord, stoppet jeg opp noen ganger. Det har vært snakk om snø i høyden og jeg har sett bilder fra østlandet med snø på bakken. Det er tydelig at vinteren er på gang , selv om det i sjøkanten med Nordsjøen utenfor fortsatt er grønne marker og noen som henter silofor.

Her er høsten ikke helt over. Jeg stoppet opp og sjekket noen blomster underveis. Jeg fant fortsatt engsoleie – smørblomst, og til og med en fjørekollblomst (som ikke heter strandnellik). I kanten av sand-dynene, dukket det opp balderbrå og ryllik.

Det ble en tur på litt over to timer, men den er ikke på mer enn omtrent 9 kilometer. Totalt ble det 13.000 skritt denne dagen. Det burde i grunnen vært en lengre tur.