August og nesten høst innover mot Blåfjellenden.

En grei tur fram og tilbake.

Etter en uke på Nilsebu, var det litt rart å igjen ta turen innover til Blåfjellenden. Jeg prøver å være på anlegget en gang i uka, men det er ikke mulig å ta turen og samtidig være på Nilsebu. Det var på tide med en tur.

Nå velger jeg normalt å gå de dagene det er best vær. Denne gangen skulle det være greit vær innover og flott vær på tilbaketuren. Nå ta jo YR feil av og til, så det er alltid litt spennende å se hvordan været blir.

Med skikkelig storm på Nilsebu, var det i hvert fall greit å se at det bare skulle blåse en bris de to dagene jeg ville vøre på tur. Om det kom noe regn så ville det likevel være ganske greit.

Jeg regnet med at det ville være ganske vått i marka innover. På Nilsebu hadde det regnet ekstremt mye – over 100 mm i løpet av et døgn. Det var vått, men ikke mer enn vanlig etter regn, og Fossebekken var helt grei å krysse. Det var bare så vidt mer vann enn etter en vanlig regnbøye.

På turen oppover mot Hunnedalen var det skyet. Til og med ganske mørke og stygge skyer nede ved sjøen. Oppe ved Byrkjedalstunet, kunne jeg så vidt se en blå flekk da jeg parkerte ved Høgaleitet. Turen begynte i hvert fall bra.

Bare et lite stykke oppe i bakken fra parkeringsplassen, gikk jeg på to par som også var på vei innover mot Blåfjellenden. Det var hyggelige folk, og det ble mer prat da gjengen kom inn til hytta. En stund etter meg.Selv om sola forsvant etter hvert, var det skikkelig kjekt å vandre innover i nesten vindstille, og varmt vær. Det kom mørke skyer rullende innover, og jeg lurte på om det ville komme regn før jeg kom til hytta.

Nede på hytta var det alt kommet folk. Det kom flere etterhvert. I femtiden, kom også regnet, og etter det kom folk våte. Ikke alle hadde ventet regn. Selv om det bare var bestilt et par sengeplasser, ble vi etterhvert ganske mange som ville overnatte på Blåfjellenden.

Det kom folk – midt på natta. I tre tiden hørte jeg folk. Men tenkte at et var noen som var ute i nødvendig ærend. På morgenen fikk jeg vite at en far med to jenter hadde kommet fra Skåpet. Det hadde faktisk etterlatt mor og sønn i et telt på veien, og faren gikk tidlig tilbake for å hente disse.

De hadde gått fra Skåpet på morgenen og brukt hele dagen. Det var sti fram til demningen i enden av Vassleia, men fra der og til de kom ut på stien mellom Blåfjellenden og Flørli, var det ikke sti. De mente de hadde hatt en tøff tur.

Selv om yr ikke helt hadde rett når det gjaldt regn, fikk de helt rett for været dagen etter. Det var sol over våte vidder, og det tørket fort opp. Det blåste i mot, litt mer en ventet. Det var derfor greit å beholde blusen på.

Det ble aldri den sommertemperaturen jeg hadde ventet, men likevel var det flott vær og greit å gå. Selvsagt møtte jeg folk som ville innover. Hele tre puljer med tyske turister ville til hytta den natta. Det har nok vært mer «utlendinger» i år en normalt.

En god runde fra Gramstad.

Søndagstur alene.

Det har blitt få «vanlige» turer, og ingen langturer den siste tiden. Akillesen er fortsatt vond, og jeg kan kjenne at noe er galt når jeg går, selv om det ikke gjør direkte vondt. Etter et par dager med tur inn og ut fra Blåfjellenden, har det blitt hviledager og lite tur.

Det er jo ikke første gang jeg har problemer med sener i hælen, og tidligere ble det til at jeg gikk som normalt, og det tok tid å bli god. Denne gangen har jeg tatt det mye mer med ro og gått langt kortere turer.

Etter hvert som årene har trillet på, har jeg vel også blitt litt mer på vakt for effekten av å utfordre skjebnen. En skikkelig skade, vil ta måneder å bli god. Det har holdt meg igjen fra å ta langturer. Det var likevel på tide med en helt vanlig og grei tur fra Gramstad.

Etter en uke på Nilsebu, så jeg virkelig fram til en tur, selv en tur på stier jeg har vandret svært mange ganger. Det kunne passe godt å ta turen oppom Bjørndalsfjellet og Dalsnuten. Om jeg legger turen om Mattirudlå burde turen ta omtrent nesten tre timer og den er omtrent 11-12 kilometer.

Det var søndag, og selv om værmeldingen ikke var helt optimal, var det omtrent fullt på parkeringsplassen da jeg kom til Gramstad. Som vanlig ville de fleste opp på Dalsnuten, men en del tok også oppover veien mot Bjørndalsfjellet.

Selvsagt ble det en tur innover Bjørndalsmyra og opp bakken mot Mattirudlå. Som sist var stien nesten helt usynlig og overgrodd. Det tok tid å komme fram. Inne i i bunnen av myra, et stykke oppe i bakken, fant jeg modne tyttebær. Det må være tidlig å finne slike bør i begynnelsen av august.

Bort over Kulheia mot Bjørndalsfjellet, ble jeg tatt igjen av en jente. Hunn holdt bedre fart enn meg, men jeg klarte å komme et godt stykke oppover bakken mot Bjørndalsfjellet før hun kom nedover. Hun påsto at hun hadde det travelt. Hun skulle i selskap om et par timer.

Nå var jeg jo litt spent på hvor lang tid som gikk før jeg kom til toppen av Bjørndalsfjellet. Normalt har jeg klokket inn toppen etter en time. Denne gang gikk det noe lengre. Et par uker uten skikkelig «trening» har satt spor.

Denne dagen var det ikke snakk om å ta direkte mot Gramstad etter Fjogstadnuten. Jeg måtte en tur oppom Dalsnuten. Over Rinnane mot Kjyrkerindå, var det andre på tur. Ikke mange. Over Kyrkerindå og opp mot trappene mot Dalsnuten var det ikke et menneske utenom meg.

Fra trappene og opp – og nedover, var det nærmest kø. Det var mye utlendinger, og mange unger. De minste på far eller mors rygg – eller skuldre. Selv om det ikke helt var bra turvær, hadde riktig mange funnet veien til Dalsnuten.

Som vanlig var det en del turgåere som kikket litt på meg som stavrende oppover, skitten til opp på leggen og svett etter nesten tre timer på tur. Og som vanlig var det en unge som spurte sin far hvorfor jeg gikk med stokk.

Det gikk sånn noenlunde med foten. Jeg kom rundt, selv om det går litt sakte i bakken. En god runde.

Nilsebusommer 2025

Regn og vind og mye vann, men fortsatt kjekke folk på tur.

Det var litt spesielt å være hyttevakt på Nilsebu forrige uke. Vi så knapt sola hele uka, og det blåste kraftig noen dager, men det var regnet som var «spesielt». Det regnet nesten hver dag. Det kom antakelig minst 100 mm regn på tirsdag, og det regnet bra på onsdag. Og vannet steg....

Da vi kom , var det vann omtrent så høyt som «vanlig» når Nilsebuvannet er «fullt». Vi hadde en grei dag da vi kom inn, og halve mandagen var «tørr». Tirsdag slo værmeldingen til for fullt. Det blåste opp og det regnet skikkelig.

Vi var 11som overnattet til mandag, I tillegg til oss 3, ble de forrige hyttevaktene over til mandag På søndags fikk vi også besøk av fire kjekke og blide jenter som var på en kjapp tur fram og tilbake til dammen. Ut på formiddagen mandag, ble det bare oss hyttevakter på hytta.

Det kom to karer på mandags kveld fra Stakken. De hadde planer om å gå videre til Eidavatn dagen etter. De planene blåste vekk. De ble på hytta til torsdag.

Tirsdag regnet det, og vinden tok seg opp ut over dagen. Det gikk hvitt ute på Nilsebuvannet, og bølgene slo inn mot steinene nede i sjøkanten. Vi måtte tømme båten for vann, og flytte den opp tre-fire ganger i løpet av tirsdag. Til slutt kunne vi nesten binde båten til flaggstanga. Vannet var da ca 50 - 60 cm høyere enn da vi kom.

Selvsagt steg også både Storånå og Gråfolåna. Gråfolånå gikk like under brua på det høyeste, og fossen nederst i Storåna gikk over og dekket steinen i midten av fossen. I følge «kjentfolk» som hadde minst 60 års erfaring fra Nilsebu, er det ikke mulig å komme inn eller ut Storådalen når denne steinen i fossen nederst i Storånå er dekket av vann.

Natt til onsdag var vinden på sitt verste, og det blåste ganske sikkert opp mot sterk storm – i hvert fall i kastene. Det blåste så hytta ristet. Jeg måtte opp på natta for å sjekke båten, som lå trygt inne i en «vik» som normalt er langt oppe på land.

Slangen til vannposten utenfor hytta ble tatt av vannmengdene, og kastet i en kveil minst 30m meter nedover. Det ble også hull i slangen. Det kom ingen på tirsdag. Egentlig var vi glade for det. Været var så pass dårlig at folk helst burde holde seg i ro.

Det var nettopp det Steffen gjorde. I 36 timer holdt han seg i et hageskjul nede ved Lysestølene, og kom først opp til oss på onsdag. Skikkelig våt og med vått utstyr. Han var på en 14 dagers tur, men ville bli over til fredag. Komlemiddagen dette året ville han ikke gå glipp av.

Jeg var neste sikker på at det bare ville bli oss fire på hytta natt til torsdag. Sent på dagen kom det tre karer fra Stakken. De hadde forsøkt å komme til Nilsebu på tirsdag, men etter å ha prøvd å komme over både bekken fra Dyrgrovstjørn og over den nye brua nede ved Storhidlervatnet, og vasset til livet, ventet de til dagen etter.

Vi har vært hyttevakter på Nilsebu i nok så mange år. Det har vært forskjellig vær, og mange ganger har vi sagt at dette får være siste året som hyttevakt på Nilsebu. Vi holder fortsatt koken...

En fast tradisjon når vi er på Nilsebu, er å servere komler til gjestene på torsdagen. Det har alltid vært vellykket, og vi har noen ganger vært ganske mange rundt bordet. Denne gangen ble det bare oss 3 – og Steffen. Vi fikk likevel et skikkelig hyggelig måltid. Komlene smakte godt.

Torsdag kveld kom det en fellestur fra Stavanger Turistforening. Det var 11 personer i følget, og etter et par rolige dager, ble det liv og røre i hytta.

Vi hadde besøk av redningshelikopter på fredag. Mannen som var savnet hadde skrevet seg inn i protokollen, og det hjalp redningsfolkene. Det er viktig med protokollene. Senere på dagen fikk vi grei på at karen hadde skrevet seg inn i Grauthellerhytta og var forsvunnet i Sirdalsheiene mellom Grautheller og Ådneram.

Fredag kom det først to stykker, men de kom til gjengjeld fra Litle Aurådalen. Far og datter, og de var på tur mot Nes. Han var godt kjent med turistforeningen, og vi fikk en hyggelig kveld. Litt senere på kvelden dukket det opp 6 nederlendere. De var ikke vant med turistforeninghytter, og hadde brukt mange timer fra Stakken til Nilsebu.

Det er ikke lengre dekning for Telenornettet i nærheten av hytta. Fortsatt kommer de som bruker Telianettet ut fra Terrassen. Heldigvis var det en av deltakerne på fellesturen som hadde rett teleleverandør slik at vi fikk nytt om mannen som var forsvunnet.

Hytta var fin da vi kom og like bra da vi dro. Denne gangen ble det lite «jobbing» Det gikk mye tid til å pass båtene, og se på været.

.

Fra Sælandsskogen om Engjavatnet.

Broderen var med halve turen.

Det var riktig lenge siden broderen og jeg hadde vært sammen på en litt lengre tur. Det har blitt en del korte turer langs stranden, men ikke noen turer i bakker og terreng. Det passet derfor bra at broderen ville være med på en helt vanlig runde fra Sælandsskogen.

Både broderen og jeg har slitt med noen små skavanker, og vi har begge holdt oss nær godstolen i påvente av bedring og mindre smerter. Det har blitt bedre – for oss begge, og nå var det på tide å utfordre kroppen litt.

Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen, slik at vi kunne skille lag om den planlagte turen ble for lang for broderen, - eller om jeg ville utfordre meg selv å ta om Engjavatnet. Det er ingen stor utfordring, men det er likevel lenge siden jeg har tatt denne turen.

Vi møtte på avtalt tid, og gjorde oss klar for turen. Vi enset knapt skiltet med advarsel om både hester og ungdyr. «Ikke mat hesten» var også med. Oppover stien mot Stølssletta og videre opp til Vindskaret gikk greit.

Det ble ingen tur oppom Håfjelltoppen. (Hvor det fortsatt står Blåfjell på skiltet.) Det ble selvsagt en tur opp til Bjødnali for å ta bildet av treet. Vi satte os ned denne gangen og fikk en liten pause før vi fortsatte mot «Skogen» eller Sjelset.

I veikrysset var broderen klar på at han ikke vil utfordre skjebnen med å gå rundt Engjavatnet. Det ville bli en litt for lang tur for Broderen. Jeg vurderte å ta en kort runde - som sist, men det ble til at jeg sa farvel til broderen og fortsatte mot «Skogen».

Selv om det er vei innover mot Skogen, så synes jeg likevel at det er virkelig flott å gå der. Denne gang tok jeg meg tid til å se meg rund og beundre landskapet. Det var jo en stund siden jeg hadde vært der, og det var kjekt med et gjensyn.

Dyra ved «sSkogen» holdt seg pent og pyntelig ute på marka. Jeg er alltid litt spent på om jeg vil møte disse dyra ute i marka. Skogsånå var bare en liten sildrebekk, og videre bortover mot Engjanemyrane var det greit å gå. Myrene var likevel ganske bløte.

Nedover bakken fra Jærbuskaret og mot Sjelsett, ble jeg minnet om at foten ikke er helt på plass. Det gjorde ikke akkurat vondt, men det var «ubehagelig». På leet inn mot Sælandsskogen sto samme oppslag som ved porten mot parkeringsplassen. Fortsatt overså jeg elegant dette. Jeg hadde jo sett oppslaget før.

Der stølsveien opp over mot Stølsletta og Vindskaret tar av fra veien, sto dyra. Tett, over hele veien, og ikke spesielt villige til å flytte seg. Faktisk var det et av dyra som vendte seg mot meg, senket hode og snøftet og skrapte med beina.

Jeg fant det best med en hurtig retrett. Hvor skulle jeg så komme rundt dyra. Da husket jeg stien nedenfor veien, der Harry og andre hadde laget bru og klopper over myr og elv. Det passet på mange måter bra å teste denne veien tilbake mot bilen.

Det gikk helt greit å komme mot parkeringsplassen den veien også. I tillegg fant jeg og ut hvor denne stien tar av fra den vanlige veien. Om det er en «snarvei» er jeg mer usikker på, men det er i hvert fall hverken hester eller ungdyr der.

Fra Blåfjellenden og rundt Leitevatn "på andre siden".

En flott tur utenom merked sti.

Etter en kjekk kveld og en flott morgen på Blåfjellenden, var både Knut Erlend og jeg klar for en tur tilbake til Hunnedalen. Vi hadde snakket om hvor vi skulle gå. Begge var klar for en litt annen tur tilbake enn innover.

Det er mulig å ta noen skikkelige «omveier» for å komme tilbake til bilen. Vi, for vår del, hadde blitt enige om å ta stien på andre siden av leitevann. Det ville ikke bli en spesielt mye lengre tur enn den vanlige, men ville i hvert fall bli en ny tur.

Nå hadde jeg gått denne turen tidligere, men det var så langt tilbake som i 2017. Antakelig hadde ikke mye endret seg, men jeg husket ikke mange detaljer. I store trekk var jeg klar over hvor stien måtte gå, men det ble noen overraskelser underveis.

Som dagen før var det flott turvær. Vi startet i sol og selv om det var noen skyer i en periode, ble det en sommertur. Det ble i hvert fall ganske varmt oppover bakkene fra Blåfjellenden. Det var ikke nødvendig med annet en kort bukse og tynn ullbluse.

Stien på andre siden av Leitevatn er ikke merket, men ved å sjekke kart, er det egentlig greit å finne fram. Starten er lett. Det er å følge den merkede stien mot Sandvatn rundt elva og bort til en bru over bekken fra Svartedalen.

Fra stien langs elva er det flott å se Blåfjellenden som ligge med flott utsikt nedover Fidjadalen. Bru nummer to er laget for sauefolkene på Blåfjellenden, og de følger også stien vi skal følge, videre mot Hunnedalen.

Den merkede stien mot Sandvatn tar til venstre rett over brua. Vår sti går rett opp bakken. Her er det mye myr, og så avgjort ikke lett å følge sti. Det er nesten ikke spor fordi folk – og fe – går forskjellige ruter i myra.

Det står et tre oppe i bakken, og vi fant spor da vi tok mot dette. Videre er det en stor stein lengre oppe, og vi fant også spor av sti mot denne steinen. Eller var det både vått og bratt. Det tok tid å komme opp bakken.

Nå er det flere bakker etter den første. Lengre oppe var det lettere å finne stien, men helt oppe forsvant den over svabergene. Her gikk jeg litt feil. Stien var lengre til venstre enn det jeg gikk. Vi fant fram, men det tok litt tid.

Da vi fikk se Leitevatn, var det ikke tvil om hvor stien går. Her var det vann nedenfor og fjell ovenfor og stien lett synlig. Vi gikk bortom Leitebu (Jeg lurer på om ikke den også blir kaldt bua ved stråndå.) og fortsatte videre forbi Leitevatn og inn dalen.

Det ble klart at vi ikke skulle over gjerdet, men følge det oppover mot kanten. Vi «valgte» å klatre opp den bratte bakken. Vi kom opp. Stien var delvis synlig fra kanten og videre innover dalen og opp på høyre side.

Det er uansett lett å finne den merkede STF stien, som ligger litt lengre oppe i høyden og går «nesten» likt med med stien vi fulgte denne dagen. Det var lengre fra den bratte bakken ned mot «Solhålå» og bort til den vanlige STF stien enn jeg trodde.

Da vi omsider kom ned til «Ølbakken» hvor vi traff STF stien, så hadde det gått omtrent tre timer. Vi brukte nok lengre tid enn folkene på på Blåfjellenden som går denne veien til vanlig. De mener at det går fortere på østsiden av Leitevatn.

Vi hadde hatt en virkelig flott tur utenom den vanlige stien mellom Hunnedalen og Blåfjellenden. For oss tok det litt tid, men det var virkelig kjekt å se igjen både Leitebu og Leitevatn fra østsiden. Her har jeg gått mange ganger på ski, men ikke ofte på beina.

Med Knut Erlen på tur til Blåfjellenden.

Det er kjekt med følge på tur.

Det har blitt noen turer innover til Blåfjellenden dette året. Sesongen startet tidlig. Alt i april var det folk på vei innover – på beina. For første gang så vidt jeg husker. Det har til nå vært bra besøk på hytta, og jeg håper det fortsetter som det har startet.

Jeg mener det til nå i år har blitt 16 turer innover på meg. Langt flere enn det jeg har gått i de tidligere over 35 år. På alle disse turene i år, har jeg vært alene. Jeg har selvsagt truffet folk på vei fra eller til hytta, og det har som regel vært andre som har overnattet, selv om jeg som oftest har hatt annekset for meg selv.

Ensom på tur er helt greit, og jeg har ikke direkte savnet selskap. Likevel hadde det jo vært kjekt å gå turen i følge med andre. Denne gangen ble vi to på tur til Blåfjellenden. Dobbelt så mange og dobbelt så kjekt.

Knut Erlen tok kontakt og spurte om vi ikke kunne treffes inne på hytta. Jeg syntes det hadde vært kjekt med selskap innover. Jeg at jeg kunne jo kjøre oppover, og så kunne vi ta følge inn mot hytta. Det ble til at vi tok følge.

Jeg sjekket værmeldingen for dagene vi skulle være på tur. Yr var klar på at det ville bli forholdsvis bra vær med sol og ikke nedbør innover, mens Storm mente det ville bli regn. Nå fikk begge litt rett. Vi hadde sol det første stykket innover, men på vei nedover bakken mot Blåfjellenden, kom det regn. Ikke så pass at vi stoppet for å ta på jakken, men nok til at vi begge ble våte.

Selv om værmeldingen ikke hel traff, så hadde vi egentlig virkelig flott turvær innover. Det var omtrent vindstille, og temperaturen var opp mot 20 grader. Bakken var tørr og det var gode forhold.

Siden vi ikke hadde gått så veldig mange turer sammen, var det ikke vanskelig å finne noe å prate om. Vi er begge pensjonister med en del erfaring fra forskjellige jobber. Det er jo alltid interessant å dele erfaringer, og selv om vi ikke lenger har kontakt med arbeidslivet, så er det kjekt å lære noe nytt.

Vi brukte nok litt lengre tid innover enn det jeg vanligvis bruker, men i godt selskap gikk tiden fort, og som pensjonister har vi jo det ikke spesielt travelt. Nedover bakken mot hytta, gikk jeg litt i fra, for å sette på kaffen slik at den var klar til Knut Erlend kom.

Vi fikk en flott time på benken utenfor annekset. Det ble virkelig bra i sola og med kaffe/te i koppen og skoleboller, fikk vi også i oss noen kalorier.

Vi ble ikke alene på hytta den natta. Det kom folk i hovedhytta og det kom en hyttevakt med hund som selvsagt tok inn i hunderommet. Det kom også et ungt par, og det ble god stemning i stua den kvelden. Et kjekt opphold på Blåfjellenden.

Sommertur tilbake til Hunnedalen.

Det var mange folk i heia denne lørdagen.

Med foten i ulage, etter å ha tråkket feil da jeg hentet vann, ble det en rolig dag på hytta. Det kunne på mange måter passe bra. Regnet og tordenværet Yr hadde nevnt kom på ettermiddagen etter at jeg kom til hytta.

Det dundret og smalt i Fidjadalen. Det kom skikkelig slagregn, og temperaturen falt fra 20 til 14 grader. Det var kaldere enn vannet i elva. Det holdt folk vekk fra heia, og jeg ble alene på anlegget den natta.

Neste dag kom folkene som hadde bestilt og en del andre. Vi ble tilsammen ganske mange den natten. Nå hadde jeg tatt en omgang med støvsugeren i begge hytten, så på morgenen var det bare å ta en omgang med fille før hytta var klar for flere gjester.

Jeg mente det burde gå greit å gå tilbake til bilen. Innover hadde jeg jo kjent litt, men det hadde egentlig ikke hindret turen noe særlig. Det gikk litt saktere enn «vanlig», men jeg hadde det ikke travelt.

Værmeldingen var bedre for lørdag enn for fredagen – hvor det hadde regnet store deler av dagen. Det klaret litt opp tidlig, og siden alt var greit for å ta ut, ble det til at jeg satset på å komme meg til Hunnedalen – forhåpentligvis.

Jeg syntes det gikk i vanlig tempo i bakken oppover mot toppen. I hvert fall gikk pusten som vanlig. Bakken er så pass bratt at jeg aldri har klart å komme opp uten å puste skikkelig. Det burde gjøre at formen ikke blir for dårlig, selv om jeg ikke beveger meg like mye som før.

Jeg hadde vinden med meg denne dagen. Skyene som kom over fjellet fra Lysefjorden så ut til å ville gi regn. Det kom noen få dråper oppover bakken, men det ble ikke noe mer nedbør denne gangen.

Med skikkelig sommer på vei innover, hadde jeg bare med den lette jakken, og bare for «sikkerhets skyld» tok jeg med en gammel tynn gore-tex bukse. Værmeldingen var så pass bra at jeg mente det ville bli godværstur tilbake.

På vei tilbake mot Hunnedalen, ble det selvsagt så pass bra vær at buksa ble klam, og det hadde passet bedre med den lette treningsbuksa som lå i sekken. Det kunne ha vært verre. Jeg kunne ha hatt med det «tunge» utstyret, og blitt like våt og klam, men da med minst et par kilo eller mer i sekken på vei innover.

Alt var likevel ikke så bra. Foten hadde fått en smell dagen før, og selv om noen små hvite greit holdt smertene under kontroll, gikk det ikke fort. Jeg gikk forsiktig. Det ble ingen ny smell, og det var jeg egentlig ganske glad for.

Heldigvis kom det en del folk i mot. Det ble en del småstopper underveis. Denne dagen var det bra å kunne stoppe opp for å snakke med folkene. En del var på dagstur. Noen skulle mot Sandvatn – og da jeg snakket med de ved Fossebekken, var klokka nesten to. De ville komme sent fram til Sandvatn.

Det kom også en kar litt senere, som var på vei innover mot Blåfjellenden. Han syntes det ville være en litt for kort tur å gå bare de vel 8 kilometerne inn. Han snakket om å gå til Skåpet eller Flørli. Karen hadde store planer, men også stor sekk , og jeg tror det vil bli stopp og overnatting på Blåfjellenden.