Det ble tur.
Dette var en av de dagene jeg egentlig bare kunne blitt i senga. Jeg har i mange måneder hatt problemer med både skulder og Akilles. Skulderen er sakte blitt bedre. Akilleshælen er omtrent som før ferien.Nå var storetåa rød hoven og vond. Med erfaring fra tidligere, var jeg sikker på at dette vavr et nytt besøk av kaptein Vom. (Podagra). Hva i alle dager skulle jeg finne på. Det er slikt jeg blir skikkelig sur av...
Det hjelper å gå tur – mot det meste, og i hvert fall mot surskap. Det måtte bli en tur den dagen også, men hvor? Det burde bli en kapp og lett tur. Erfaringen er at på tross av problemer så hindrer det ikke tur – når jeg først er kommet igang.Det kunne passe med en oppfølging av turen Einar og jeg nettopp hadde. Det kunne jo være artig å se hvor langt den nye veien innover mot Svarthålsmyra er kommet. Det kan jo være at karen vi snakket med hadde rett i at den bare skal ut til et utsiktspunkt.
Planen var altså å ta til Gramstad og opp bakken mot Fjogstad, og mot Fjogstadnuten. Ved Svarthålsleite, kunne jeg igjen vurdere om jeg skulle gå mot bilen, ta over mot Resasteinen eller ta Dalsnuten og så bilen.Det var ganske bra vær da jeg kom til Gramstad. Det var litt mer vind enn jeg hadde regnet med, og det ble kaldt med bare 5-6 grader. Med både vinterlua på hodet og med vanter på fingrene, startet jeg opp bakken, - og ble varm ganske kjapt.
Til å være mange biler på parkeringsplassen, var det ikke mange folk som kom i mot meg. Først ved stidelet mot Resasteinen eller mer riktig et stykke borte i stien, så jeg en kar. Kunne han ta mot Resasteinen, så kan vel jeg også (Jeg hadde – selvsagt – glemt at det burde gjør vondt i stortåa. Noen små hvite greier hjalp antakelig godt.)Karen skulle ikke mot Resasteienen. Han ville bare sjekke hvor langt veien innover mot Svarthålmyr og Vestra Rodlå var kommet. Vi kunne se at det sto en gravemaskin på toppen med utsikt over fjorden og Stavanger. Veien var nok kommet så langt den skulle.
Stien mellom Svarthålsleitet og Sørdalsleitet gikk rett «under» veien. Her er det behov for noen ganglemmer. Ellers var det greit å komme opp til Resasteinen, og videre opp mot Skjørestadfjellet. På vei videre mot øst og ned mot Skjørestad og Skaret, viser Hommersåk og Jørpeland – og fjellene lengre bak.Selv om alt er i slutten av Oktober, så er det ikke noe hvitt å se på toppene innover. Det kan ikke være lenge til vinteren kommer. Jeg kan ikke si at jeg ser fram til å få is og snø i heia, men den holder seg ofte vekk fra området her nede ved fjorden.
Det er greit å ta stien fra Skaret og opp og tilbake til Sørdalsleitet. Med mange ganglemmer er det lett å unngå sorpa. Denne gangen tok jeg stien som går mer direkte mot Dalsnuten. Denne stien var litt vanskelig å finne et stykke utover mot vestre Rudlå. Her har de lagt veien over stien, bare et par steiner med røde merker viser hvor stien gikk tidligere.På vei nedover mot Revholstjørn, var jeg usikker på om jeg skulle ta en tur oppom toppen av Dalsnuten. Føttene var ikke helt i orden, men det var lite som hindret å legge turen om nok en bakke. Denne gangen var det mye folk oppover mot toppen og på selve toppen.
Nede ved bilen, var jeg glad for å være ferdig med turen etter nesten tre timer på tur. Dette var ikke dagen for en lengre tur, men det var likevel kjekt å være ute i det flotte været .