En mil i sjøkanten, fra Bore til Reve havn.

Det går litt senere med foten i ulage.

Etter noen dage, burde jo foten – akillesen – igjen begynne å bli litt bedre. Om jeg altså hadde vett nok til å holde foten i ro. Noe jeg ikke klarer i det hele tatt. Det ble en kjapp strandtur med broderen på lørdag. Bare 7-8 flate kilometer.

Søndagsturen med Bestyrerinnen ble bare 5 kilometer, også den turen på flate stranden. Foten var fortsatt hoven og øm på mandag, men værmeldingen var alt for bra til å sitte inne å se ut. Jeg kunne  tenke meg en lett tur, og satset på nok en strandtur.

Både lørdag og søndag var jeg klar for å gå fra Bore til Reve havn. Det ble andre turer, så mandag satset jeg endelig på å få gjennomført denne turen. Det måtte bli en tur i eget selskap. Det er ikke mange andre som synes det er greit med en mil i full fart.

Det er litt merkelig, men turen fra Bore til Reve havn er på 9 kilometer, og normalt går den unna på omtrent to timer. Det er 8 kilometer mellom Hunnedalen og Blåfjellenden, og det hender jeg bruker tre timer på den turen.

I tillegg er jeg også som regel mye mer «kjørt» etter å ha vært i heia, enn etter den noe lengre turen på flate stranden. Årsaken er selvsagt at turen mellom Hunnedalen og Blåfjellenden går fra 600 moh til nesten 900 moh og ned igjen.

I heia har jeg også alltid en sekk på ryggen, som veier et par kilo mer enn den sekken jeg bruker på dagsturer – også på strandturer. Dagstursekken veier er normalt ikke mer enn 7-8 kilo, og sekken jeg bruker på overnattingsturer veier rundt 10 kilo. Selv et par kilo i forskjell gjør utslag.

Yr mente det skulle bli bra vær denne dagen. Det var snakk om sol. Det var regn i lufta da jeg tok ut. Som vanlig var det ikke nedbør helt nede i sjøkanten, men mørke skyer truet ute i nordvest. Det så ut som det kunne komme mer regn.

På vei sørover mot Fuglingene, hadde jeg vinden i ryggen og da sola kom gjennom, lurte jeg på om det kunne passe å hive av fleecejakken, Det ble varmt i sola, som dessverre ganske fort forsvant igjen.

Nå var jeg på tur for å teste foten – igjen. Til å begynne med var det ikke helt greit. Jeg måtte gå med stiv ankel. Etter hvert ble det bedre, selv om jeg kunne kjenne at foten igjen hovnet opp. Det ble tur etter hvert.

Jeg hadde håpet at det ikke skulle være dyr ute. På vei sørover måtte jeg likevel for bi to kviger som fortsatt var ut på et jorde. De var heldigvis et stykke fra stien, men de fulgte med på meg som gikk forbi. På vei tilbake var de vekk.

Det gikk greit til Reve havn, og jeg fortsatte likegodt et stykke videre, bare for å få en tur på over en mil. Frem og tilbake til havna, er «bare» 9 kilometer.

På vei tilbake var det fortsatt sorte skyer, men bak skyene var det nå blå himmel Helt som værmeldingen forutsa, men noen timer senere enn meldt. Selv med skyer og noen dråper, hadde det vært en helt grei tur. Det kan være jeg satser på en ny tur.