En flott tur til Blåfjellenden før vinteren kommer.

Fortsatt forhold for tur.

Vi er i midten av oktober. I lavlandet er det fortsatt høst, mens oppe i heia er minner det mer om vinter. Selv om jeg bare så vidt har sett is og ikke snø i høyden, kan det ikke være lenge til vinteren slår til for fullt.

Det var likevel snakk om både sol og lite vind for de dagene jeg ville innover denne uka. Sol og blå himmel gir vanligvis kalde netter i det minste. Denne gangen var det bare snakk om 4-5 grader tidlig på morgenen.

Været var i det minste ingen hindring for en tur i heia. Midt i uka så sent i sesongen, vil jeg ofte være alene på Blåfjellenden. Ikke mange har anledning til å gå tur utenom i helgene, og enda færre synes det er kjekt – og greit – å gå så pass sent på året som nå.

Nå var det bestilt to sengeplasser for natten fra mandag til tirsdag. Innover på mandag, gikk jeg forbi to kjekke damer som ville til Blåfjellenden for en natt – før de tok turen tilbake. De var i hvert fall heldige med været.

Det var sol da jeg startet, men litt innover heia, dukket det opp skoddebanker på toppene innover. Noe YR ikke hadde nevnt. Nå ble det likevel en «tørr» tur, og det ble som vanlig kjekt å igjen være i heia.

På bare en uke hadde resten av bladene på trærne rundt hytta forsvunnet. Greinene var nakne, og bare. Det virket «tomt» og det var stille. Lite fugler og dyr å se, selv om jeg så to ryper på veien inn.

Det hadde vært folk inne på annekset i helgen, men det var omtrent tomt i vannbøttene og det var bare noe ved i hytta. Etter å ha fyrt opp i ovnen, tok det en sekk med ved og nesten et par rimer før inne-temperaturen ble grei.

Det blir fort mørkt. Bare i løpet av et par uker er det merkbart at mørket kommer tidligere enn før. Nå tente jeg stearinlys ikke bare for å få lys i stua, men også for varmen. Nye stearinlys brant ned før kvelden var skikkelig over.

Jeg våknet til en virkelig flott morgen. Det var blå himmel, og nesten ikke vind. Temperaturen var fortsatt over null. Sola kom først over kanten i sør i tolvtiden, og først da gjorde jeg meg klar for å gå tilbake.

I flott vær var det kjekt å gå over heia denne gangen. Bakken opp fra Blåfjellenden var like bratt og tung som vanlig, men så snart jeg var oppe ble det greit. De samme rypene jeg hadde sett på vei innover holdt leven borte i lia, eller var det igjen en ganske ensom tur.

Det minker på mulighetene for turer innover. Vinteren er på gang, og jeg regner ikke med å gå mer enn to – tre ganger til i år. Etter at snøen har lagt seg, er forholdene ikke noe for meg. Snø og is er ikke like greit for gamle folk.