Sandvatn - søndagstur frem og tilbake.

Flott tur.

Denne uka ble det søndagstur uten Bestyrerinnen eller broderen. Jeg fikk anledning til å ta ut på egenhånd, og selv velge turmål.

Det var en stund siden jeg hadde besøkt Sandvatn. Turen inn til Sandvatn og tilbake, er en grei dagstur. Det står at turen skal ta 3 timer - hver vei, men det er ikke vanskelig å gå fortere, spesielt på tilbaketuren. Det går mye opp, fra ca 650 moh til over 900 moh, på turen innover, men det samme nedoverpå tilbakeveien.

Til nå har jeg klart å komme både inn og ut på rundt to timer hver vei. Det er litt spennede å se om jeg klarer dette fremover...

Været påvirker alle turer. Denne søndagen var det meldt brukbart vær. Uten nedbør, lite vind, men ikke direkte sommertemperatur.

Yr fikk nesten rett.

Med brukbart vær i vente, kunne jeg muligens velge annet skotøy enn fjellskoene. Forrige søndag brukte jeg lave sko, og gikk klissvåt nesten hele turen. Turen inn til Sandvaten går mye på stein og det er lite myr. Jeg valgte de lette lave skoene, og denne gangen var det rett valg.

Med lette sko og lett sekk gikk det greit innover. Det startet et par en stund før meg, og slikt får opp konkuranseinstinktet. Jeg liker å ta igjen folk foran.

Det gikk greit oppover, men folkene foran var tydeligvis vante turfolk, for de hold bra tempo. 
Det viste seg å være kjentfolk. Deter alltid hyggelig å treffe folk jeg har snakket med tidligere. Dette var noen jeg hadde snakket med på Blåfjellenden et par ganger.

Det var flere kjentfolk på vei. Nesten halvveis innovere satt en gjeng og spiste. Jeg ble møtt med "hei Reidar" og hyggelig velkomst. Nå var det bare Chassi jeg kjente, men det var hyggelig å få hilse på de andre.

Chassi hadde med sin mor. De hadde nettopp tilbrakt en uke sammen på Hardangervidda. Det er skikkelig flott å få anledning til å "lære" foreldre å like fjellet.

Mens jeg snakket med gjengen kom det flere forbi, med samme hilsen. Det var mange kjente denne dagen.

Hvordan jeg har klart å unngå Willy som var på vei ned mot bilen mens jeg gikk oppover, er et lite mysterie.

Det ble pause som vanlig på hytta. Været ble bedre utover dagen, og på tilbakeveien skinte sola inne i mellom. Det ga en liten smak av sommer.

Sandvatn ligger på over 900 meter over havet. Så høyt er det lite busker og kratt. Her er det snaufjellet som dominerer, selv om det er gress og tuster på myrene. Det er et åpent landskap med høy himmel, og på flotte dager som denne søndagen, er det virkelig kjekt å gå tur.

Så høyt opp er det lite som forstyrrer. I dårlig vær kan det for bli surt.

Jeg hadde ventet at turen tilbake skulle bli "tung", men det gikk lett og fint nedover. Den siste bakken nedover mot parkeringplassen - Lysebrekka - er både bratt og lang. Det kjentes godt i knærne da jeg stå ved bilen.

Med start rundt 10, og tilbake klokka 17, så er det en lang dag, men så avgjort verd prisen.

Tidlig høst - sen sommer.

Kjekk tur - alene over heia.

En av fordelene med å gå den samme turen mange ganger, er at forskjeller fremtrer ganske greit. Endring fra vår til sommer, fra sommer til høst, for eksempel.

Og på ukas tur til Blåfjellenden var det tydelig at høsten er på vei.

Jeg ble møtt av sauer på parkeringsplassen. De var på vei mot skilleplassen og bilen som ville bringe de ned fra heia. Det er sommer når sauene kommer til heis, og høst når de tas ned av heia.

Det er alt en del gule bjørkeblader. Det skyldes nok helst tørken i sommer, men det er likevel ikke lenge til bladene begynner å falle av trærne.

Nå var temperaturen fortsatt etstykke over null. Natt til lørdag viste termometeret rundt 5 grader, og det må en frostnatt  eller to, til for at fargeprakten skal komme fram. Forhåpentligvis er det fortsatt noen dager, helst uker, til de første frostnettene.

Marka viser i hvertfall at det er slutt på sommeren. Det er en tydelig brungul farge øverst i grastustene.

Været var en blanding av både sommer og høst. Innover på fredagen hadde jeg tørt vær halve turen og regn resten. På tilbakeveien var det noen regnbyer, men også sol inne i mellom, og med sol i ansiktet og trekken bakfra, kom temperaturen fort opp mot 15-16 grader. Det kjentes ut som sommer.  Det var skikkelig greit å kjenne sola varme, men nesten like greit å gå i overskyet vær oppover bakken fra hytta.

Advarsel: Ryper i heia kan skremme vannet av noen og enhver.

På vei mot Hunnedalen på lørdagen gikk jeg i egne tanker - og peste oppover bakken. Da flagret det to ryper opp rett forran meg. Over meg i bakken i høyde med ansiktet. Selvsagt uventet og totalt uforberet.

Det tok litt tid før pulsen igjen var nede på sitt vanlige nivå, og jeg gikk i bakken opp fra hytta....

Litt lengre mot Hunnedalen  spratt det opp et par andre ryper, denne gangen var jeg mer forberedt, og mistet ikke en gang pusten.

Når var det flere fugler i lufta rundt Blåfjellenden.  Fra hytta kunne jeg se noe som flagret i lufte. Det flyttet seg lite. Litt etter stupte fuglen mot bakken. Antakelig en tårnfalk på jakt.

På vei innover mot hytta på frdagen kom det også en stor flokk gjess sørover, i flott v-formasjon, over over meg

Det var en kjekk kveld på hytta. Det var datter og mor fra Tyskland, som begge syntes området rund Lysefjorden var skikkelig "pent".

Det var også en dansk familie som tidligere hadde vært flere ganger i Norge på tur, men da med telt. Denne gangen brukte de hyttene. De mente det var adskillig enkler å traske rundt med en sekk på 10-15 kilo i stede for opp mot 20, med telt og greier. De kom fra Langavatn, og på vei mot Blåfjellenden hadde de fisket i Rundevatn. Med seg hadde de 6 fine fisker som ble stekt til kvelds. Fiskene var ikke over 400 gram, men helt grei stekefisk.

Nesten nede ved Hunnedalen møtte jeg en kar med sekk og fiskestang. Han var på vei opp i heia, men ville fiske på veien ned. Han hadde sett film av folk som hadde fisket med flue i Fossebekktjødnet. Og fått stor fin ørret. Han kunne godt tenke seg en slik fisk - eller to.

Han fortalt også at prøvefiske med garn i Djupavatn hadde gitt fisk på 2 kilo. Det er med andre ord fortsatt stor fisk i Djupavatn, selv om de fleste får småfisk.

For egen del fortsatte jeg ned til veien og så igjen en sauedrift på vei mot skilleplassen. Sauesankingen er i gang og sommeren er over.

Fra Nothagen til Vårlivarden

Med våte sko nesten hele turen.

Det er blitt nærmest fast regel at Bestyrerinnen og jeg tar på tur søndag. Selvsagt skulle vi på tur denne søndagen også.

Hvor turen skulle gå var litt uavklart. Lørdagskvelden snakket vi med Sigbjørn og anne Lise - svoger og svigerinne. De har vært med på en del søndagsturer, eller mer rett, vi har fått anledning til å være med på turer. Ofte til nye spennede plasser eller stier.

Været har alltid en viss innvirkning på valg av tur. Jeg prøver å unngå de høyeste toppene i storm, og helst også de bratteste stiene i regn. Mine fjellsko henger ikke like godt på vått berg som på tørt.

Det var meldt rimelig bra vær for søndagen. Sigbjørn foreslo at vi skulle ta turen fra Nodhagen ved Bersagel og opp til Vårlivarden. Dette er en merket rundtur på ca 8,5 kilometer og tiden er beregnet til 3 timer. En passe søndagstur.

Jeg var skeptisk til opplegget. Slik jeg husket det - fra 30 år tilbake, var stien fra Myrland til toppen av Vårlivarden temmelig bratt. Så bratt at jeg en gang i fjern fortid hadde sagt til meg selv at jeg ikke skulle ta den turen flere ganger.

Sigbjørn, som har gått turen et par ganger, mente at den ikke ville være bratt eller utsatt i det hele tatt.  Jeg var fortsatt skeptisk, men gikk med på å "prøve".

Jeg ble ikke mindre skeptisk da det også begynte å regne.

Jeg tok feil, og Sigbjørn hadde rett. Det var med en viss forsiktighet jeg tok fatt på "veggen" opp mot toppen, men det ble aldri bratt....

Før det hadde vi gått i oppoverbakke - mye oppover.

Stien startet omtrent i strandsteinene og vi skulle opp nesten 400 høydemeter. Til å begynne med gikk vi på grei, men bratt vei og traktorvei. Ett stykke oppover gikk traktorveien over i stølsvei/sti. Det var helt greit å gå, men vått. Stien var delvis en bekk enkelte steder, og vi skulle over noen myrer. Lave sko var denne dagen ikke rett valg....

Det var likevel et spennede terreng å gå tur i. Barskog, myr og vann, og av og til litt utsikt. Ikke helt "hei" slik jeg er vant med, men kjekt å bli kjent med uansett.

Etter å ha passert Eskelandsstemmen og kommet et stykke lengre opp, kunne vi se varden på toppen. Det gikk en helt grei sti mot toppen både fra Vårli og den vi fulgte. Ved å sjekke karte - i ettertid - kan jeg se at vi kløv opp omtrent direkte fra parkeringsplassen ved Vårli. Og der er det bratt....

Vi brukte nesten 1,5 timer opp til toppen og da var vi langt fra halvveis. Nedover fulgte vi først en "vanlige" veien mot Øvre Hetland, før vi kom ned på flaten og tok mot Furetjørna. Her gikk det opp og ned, og med litt klyving inne i blandt. Slikt tar tid. Vi lå langt bak skjema da vi tok fatt på bakken ned mot Bersagel. Det siste stykket gikk også på stølssti og traktorvei, men helt nederst mot veien, gikk stien langs en bekk, eller delvis i bekken.

Bra våte, så det surklet i skoene, nådde vi veien og hadde en kilometere til bilen.

Det gikk selvsagt helt greit, bortsett fra at veien var så pass smal at det ikke var plass til oss og en bil. Vi måtte stoppe for å la biler passere.

Ved Nothagen var det sol og sommer, og anledning til å få av våte sokker og sko. Det føltes helt greit etter nesten 4 timer.

En regnværstur.

Regn er ingen hindring.

Det koster å komme til heis. Før jeg kan ta ut, må huset gjøres rent. Det tar et par timer, og jeg klarer aldri å svinge vaskekosten uten å bli svett. Jeg har ofte lurt på om rengjøring går inn under "trening"?

Bestyrerinnen setter pris på å komme hjem til rent hus på fredagen, og jeg setter pris på å komme til Blåfjellenden.

Denne byttehandelen gjør at jeg svært mange fredagskvelder kan kontaktes på Blåfjellenden. Ikke på telefon, det finnes ikke dekning, men ved personlig kontakt. Heldigvis er det få som kommer i det ærendet....

Jeg tilbringer derfor en god del fredagskvelder på Blåfjellenden. Noe jeg synes er skikkelig kjekt. Det ble derfor en tur denne fredagen også. Med retur på lørdag.

Været har jo vært det samme i månedsvis - nesten 2 måneder i hvert fall. Flott sommervær, sol og tørt, og nesten litt for varmt. Denne uka bestemte værgudene seg for at nok er nok, og sendte lavtrykk innover kysten. Heldigvis bestemte de seg ikke for å skru for mye på temperaturregulatoren. Det var fortsatt varmt på fredagen.

Oppover mot parkeringsplassen i Hunnedalen, gikk vindusviskerene. Og det kom mørke og truende skyer seilende fra sørvest. Det var på med jakke fra start. Likevel var det egentlig ikke dårlig vær innover. Enkelte regnbyer og litt yr. Siden det stort sett kom bakfra, var været til lite bry.

Vann var det derimot et problem. Det må ha regnet store mengder den siste tiden. Fossebekken gikk flomstor, og var vanskelig å komme over uten å bli våt på beina. Det ble noen kjempehopp med buksebeina godt snørt runt fjellskoene. Jeg kom omtrent tørrskodd over.

Innover heia vekslet været mellom regn og yr og litt sol. Solglimtene lyste opp hele heia og gjorde i hvert fall meg i godt humør. Å se nature renvasket og i sol, er kjekt.

Vannet gikk høyt over steinene i vaet øverst - rett før bakken ned. Her var det ikke mulig å komme over uten å tråkke ned i vannet. Gore-tex buksa stramt rundt skoene, og nærmest fullt firsprang over, ga bare litt vann i skoene. Det er heldigvis ikke langt ned til hytta.

På hytta var det folk, og det kom flere etter hvert. Det blir merkbart tidligere mørkt enn bare for noen uker siden. Noe skyldes selvsagt at det denne kvelden var overskyet. Det er likevel godt dagslys til frokost - i åtte tiden.

Lørdag hadde værgudene bestemt seg for å "ta igjen". Det regnet fra morgenen, og bortsett fra litt opphold rundt frokost-tid, regnet det hele tiden til jeg sto på parkeringsplassen.

Det var uvant å gå i regn. Og det var en god stund siden jeg hadde gått lenge i sammenhengende regnvær. Jeg har aldri klart å holde meg tørr under slike forhold. Våt til skinnet, og ulltrøya så full av vann at den kan vris. Selv bokseren var skikkelig våt.

Oppe i høyden frisket  vinden på og temperaturen kom godt under ti grader. Det ble surt.

Selv under slike forhold, kommer jeg i godt turhumør, og småsynger for meg selv nedover liene mot Hunnedalen. Regnet, det kalde ufyselige vannet som trenger inn, glemmer jeg inne i mellom, og humøret er på plass.

I bilen nedover, skudde jeg opp temostaten, og slo på varmen i setet. Omtrent som på vinteren. Det hadde vært en fin tur, men kaldt og vått var det....

Søndagstur til Blåfjellenden

Stiv og støl, men fin tur for det.

Etter 14 dager i "syden" var det igjen tid for en skikkelig fjelltur. Og selv om det ble sent før vi var hjemme på lørdagskvelden, var jeg tidlig oppe for å forberede en "skikkelig" fjelltur på søndagen.

Vi, bestyrerinnen og jeg,  går ganske mye i "syden". Det  blir 5-6 kilometer langs kysten til vår faste badeplass. Noen dager blir det også en tur før og etter lunch, og selvsagt de samme kilometrene tilbake til hotellet.

Spaserturen, både på morgenen og på ettermiddagen, gir trim og "god samvittighet".
Men etter 14 dager med sekk (som tross alt veier noen kilo) og over en mil til dagen på beina, så kjennes det i musklene.

Søndagsmorgenen var ikke beina klar for tur, men det var jeg.....

Det  måtte selvsagt bli en kjapp tur til Blåfjellenden. Jeg synes det er litt stas å fortsatt være i stand til å gå frem og tilbake på dagen. Det er jo egentlig ikke noen ekstremtur, men det er antakelig ikke så veldig mange på min alder som gjør slike "stunt".

Likevel så jeg litt "mørkt" på tilbaketuren. Født pesismist, så er mulige "utfordringer" alltid i tankene. Det kan jo lett gå galt.

Denne dagen var i hvert fall ikke været galt. Det var sol og forholdsvis tørt. Gode forhold, og temperaturen var så pass "lav" at den ikke laget problemer. For meg med over 30 grader i 14 dager var det helst litt kaldt da jeg startet.

Siden det var søndag, var jeg ikke alene på tur. Jeg  traff folk som var på vei innover mot hytta og andre som var på vei tilbake til bilen etter en overnatting. I tillegg av det også en hel del folk - par - med store sekker og planer om fisking og overnatting i Fidjadalen.

Det er en hel del som bruker telt. Noen på grunn av hund, som ikke er like greit å ha med på hyttene. Andre fordi de ønskeer å være mer alene på tur. Ensomheten blir ikke direkt påtrengende for de fleste av disse. De aller fleste holder seg uansett til T-merket sti, og der blir det ofte også andre.

Nå er det så langt fra trengsel på stiene i Frafjordheiene. Jeg treffer vanligvis bare noen få personer, - om jeg går utenom helgene.

Innover heia gikk det greit. Det ble en del stopp for å snakke med folk jeg traff, og det ga noen velfortjente pauser. Nedover bakken mot Blåfjellenden, kunne jeg igjen kjenne at beina - og knærene hadde fått kjørt seg i det siste.

Det ble en litt lengre pause på hytta enn det jeg vanligvis har. Både på grunn av beina, men også for å få tid til å rydde og gjøre rent. Det kom også en hel del folk forbi, og jeg må jo ha "kontroll" på hvor de kommer fra og hvor de skal.

Tilbaketuren gikk ikke fort. Jeg tok det med ro oppover bakken. "Med ro" vil si at det gikk så fort jeg orket, men likevel sent.

Oppe på toppen var det greiere. På flatene var det mulig å holde nesten normal fart. Det gikk raskere etter hvert, og selv om jeg trodde det ville bli en tung tur tilbake, så gikk det mye bedre enn ventet. Selv den siste bratte bakken opp gikk greit.

Det var ikke like greit dagen etter. Det ble en dag på benken uten noe særlig aktivitet. Motivasjonen for å gjøre noe som helst var totalt borte.

Selv tirsdagen gikk med til å få på plass overskuddet, selv om det ble styrketrening som vanlig.

Selv med tunge bein og lang tur, gjorde været det virkelig kjekt å være på tur. Heia var grønn og fin. Det var fortsatt sommer, og regnet hadde gjort at bekker og myrer igjen viste.

Høsten er likevel ikke langt unna, småfuglene har alt trukket sydover, og det var stille i heia.

Jeg håper på noen fine dager utover høsten også.