Søndagstur til Blåfjellenden

Stiv og støl, men fin tur for det.

Etter 14 dager i "syden" var det igjen tid for en skikkelig fjelltur. Og selv om det ble sent før vi var hjemme på lørdagskvelden, var jeg tidlig oppe for å forberede en "skikkelig" fjelltur på søndagen.

Vi, bestyrerinnen og jeg,  går ganske mye i "syden". Det  blir 5-6 kilometer langs kysten til vår faste badeplass. Noen dager blir det også en tur før og etter lunch, og selvsagt de samme kilometrene tilbake til hotellet.

Spaserturen, både på morgenen og på ettermiddagen, gir trim og "god samvittighet".
Men etter 14 dager med sekk (som tross alt veier noen kilo) og over en mil til dagen på beina, så kjennes det i musklene.

Søndagsmorgenen var ikke beina klar for tur, men det var jeg.....

Det  måtte selvsagt bli en kjapp tur til Blåfjellenden. Jeg synes det er litt stas å fortsatt være i stand til å gå frem og tilbake på dagen. Det er jo egentlig ikke noen ekstremtur, men det er antakelig ikke så veldig mange på min alder som gjør slike "stunt".

Likevel så jeg litt "mørkt" på tilbaketuren. Født pesismist, så er mulige "utfordringer" alltid i tankene. Det kan jo lett gå galt.

Denne dagen var i hvert fall ikke været galt. Det var sol og forholdsvis tørt. Gode forhold, og temperaturen var så pass "lav" at den ikke laget problemer. For meg med over 30 grader i 14 dager var det helst litt kaldt da jeg startet.

Siden det var søndag, var jeg ikke alene på tur. Jeg  traff folk som var på vei innover mot hytta og andre som var på vei tilbake til bilen etter en overnatting. I tillegg av det også en hel del folk - par - med store sekker og planer om fisking og overnatting i Fidjadalen.

Det er en hel del som bruker telt. Noen på grunn av hund, som ikke er like greit å ha med på hyttene. Andre fordi de ønskeer å være mer alene på tur. Ensomheten blir ikke direkt påtrengende for de fleste av disse. De aller fleste holder seg uansett til T-merket sti, og der blir det ofte også andre.

Nå er det så langt fra trengsel på stiene i Frafjordheiene. Jeg treffer vanligvis bare noen få personer, - om jeg går utenom helgene.

Innover heia gikk det greit. Det ble en del stopp for å snakke med folk jeg traff, og det ga noen velfortjente pauser. Nedover bakken mot Blåfjellenden, kunne jeg igjen kjenne at beina - og knærene hadde fått kjørt seg i det siste.

Det ble en litt lengre pause på hytta enn det jeg vanligvis har. Både på grunn av beina, men også for å få tid til å rydde og gjøre rent. Det kom også en hel del folk forbi, og jeg må jo ha "kontroll" på hvor de kommer fra og hvor de skal.

Tilbaketuren gikk ikke fort. Jeg tok det med ro oppover bakken. "Med ro" vil si at det gikk så fort jeg orket, men likevel sent.

Oppe på toppen var det greiere. På flatene var det mulig å holde nesten normal fart. Det gikk raskere etter hvert, og selv om jeg trodde det ville bli en tung tur tilbake, så gikk det mye bedre enn ventet. Selv den siste bratte bakken opp gikk greit.

Det var ikke like greit dagen etter. Det ble en dag på benken uten noe særlig aktivitet. Motivasjonen for å gjøre noe som helst var totalt borte.

Selv tirsdagen gikk med til å få på plass overskuddet, selv om det ble styrketrening som vanlig.

Selv med tunge bein og lang tur, gjorde været det virkelig kjekt å være på tur. Heia var grønn og fin. Det var fortsatt sommer, og regnet hadde gjort at bekker og myrer igjen viste.

Høsten er likevel ikke langt unna, småfuglene har alt trukket sydover, og det var stille i heia.

Jeg håper på noen fine dager utover høsten også.