Fra Nothagen til Vårlivarden

Med våte sko nesten hele turen.

Det er blitt nærmest fast regel at Bestyrerinnen og jeg tar på tur søndag. Selvsagt skulle vi på tur denne søndagen også.

Hvor turen skulle gå var litt uavklart. Lørdagskvelden snakket vi med Sigbjørn og anne Lise - svoger og svigerinne. De har vært med på en del søndagsturer, eller mer rett, vi har fått anledning til å være med på turer. Ofte til nye spennede plasser eller stier.

Været har alltid en viss innvirkning på valg av tur. Jeg prøver å unngå de høyeste toppene i storm, og helst også de bratteste stiene i regn. Mine fjellsko henger ikke like godt på vått berg som på tørt.

Det var meldt rimelig bra vær for søndagen. Sigbjørn foreslo at vi skulle ta turen fra Nodhagen ved Bersagel og opp til Vårlivarden. Dette er en merket rundtur på ca 8,5 kilometer og tiden er beregnet til 3 timer. En passe søndagstur.

Jeg var skeptisk til opplegget. Slik jeg husket det - fra 30 år tilbake, var stien fra Myrland til toppen av Vårlivarden temmelig bratt. Så bratt at jeg en gang i fjern fortid hadde sagt til meg selv at jeg ikke skulle ta den turen flere ganger.

Sigbjørn, som har gått turen et par ganger, mente at den ikke ville være bratt eller utsatt i det hele tatt.  Jeg var fortsatt skeptisk, men gikk med på å "prøve".

Jeg ble ikke mindre skeptisk da det også begynte å regne.

Jeg tok feil, og Sigbjørn hadde rett. Det var med en viss forsiktighet jeg tok fatt på "veggen" opp mot toppen, men det ble aldri bratt....

Før det hadde vi gått i oppoverbakke - mye oppover.

Stien startet omtrent i strandsteinene og vi skulle opp nesten 400 høydemeter. Til å begynne med gikk vi på grei, men bratt vei og traktorvei. Ett stykke oppover gikk traktorveien over i stølsvei/sti. Det var helt greit å gå, men vått. Stien var delvis en bekk enkelte steder, og vi skulle over noen myrer. Lave sko var denne dagen ikke rett valg....

Det var likevel et spennede terreng å gå tur i. Barskog, myr og vann, og av og til litt utsikt. Ikke helt "hei" slik jeg er vant med, men kjekt å bli kjent med uansett.

Etter å ha passert Eskelandsstemmen og kommet et stykke lengre opp, kunne vi se varden på toppen. Det gikk en helt grei sti mot toppen både fra Vårli og den vi fulgte. Ved å sjekke karte - i ettertid - kan jeg se at vi kløv opp omtrent direkte fra parkeringsplassen ved Vårli. Og der er det bratt....

Vi brukte nesten 1,5 timer opp til toppen og da var vi langt fra halvveis. Nedover fulgte vi først en "vanlige" veien mot Øvre Hetland, før vi kom ned på flaten og tok mot Furetjørna. Her gikk det opp og ned, og med litt klyving inne i blandt. Slikt tar tid. Vi lå langt bak skjema da vi tok fatt på bakken ned mot Bersagel. Det siste stykket gikk også på stølssti og traktorvei, men helt nederst mot veien, gikk stien langs en bekk, eller delvis i bekken.

Bra våte, så det surklet i skoene, nådde vi veien og hadde en kilometere til bilen.

Det gikk selvsagt helt greit, bortsett fra at veien var så pass smal at det ikke var plass til oss og en bil. Vi måtte stoppe for å la biler passere.

Ved Nothagen var det sol og sommer, og anledning til å få av våte sokker og sko. Det føltes helt greit etter nesten 4 timer.