Senhøstes og fortsatt brukbart i heia.

Fredag – lørdags tur til Blåfjellenden.

Det blir normalt en del titting på YR i løpet av uka. Spesielt så sent i sesongen. Det kan komme frost og snø når som helst, men om værgudene er i godlunet, så skjer det i uka, og ikke i helgene.

Så langt i år har det omtrent ikke vært frost i det hele tatt. Det har nok vært et par netter der temperaturen har kommet under frysepunktet, men ikke mange.

Og høststormene meldte sin ankomst en tid etter frosten. Det har gitt et fantastisk fargespill i liene, med toner av gult rødt og brunt. Det er ikke hvert år at naturen samarbeider på den måten.

Regn er bra så langt på høsten. Klarvær og opphold gir frost og is. Det er ikke hyggelig å tråkke innover alene på skøyteis. Sikkerhetsmarginen blir ikke så forferdelig stor.

Denne helga var det ikke snakk om is og snø. Regn derimot….

Fredagturen innover heia ble omtrent som normalt. På parkeringsplassen sto bilen til Sigmund, og innover heia kunne jeg se et spor. Sigmund hører til på Fidjastølen, og er mer i heia enn meg. Nå gjelder det for folkene på stølen å finne de siste sauene før frost og snø melder sin ankomst. 

Litt uvanlig, jeg så et ørnepar som svevde over hytta i det jeg kom over kanten. De forsvant nedover dalen. Jeg har sett ørn en del ganger i Fidjadalen opp gjennom årene. Det er like kjekt å se disse store fuglene sveve over hodet hver gang. Ørna viser som en liten prikk på bildet.

Det er ikke ofte jeg har tatt turen inn til Blåfjellenden fordi jeg virkelig har hatt behov for å komme meg vekk. Denne helga var det bare greit å stenge verden ute og å komme seg så langt inne i heia at det uansett ikke var mulig å få tak i meg. Problemer forsvinner ikke på heieturer, men de blir ofte mindre og mer håndterbare. 

Nå fikk tunge tanker følge av tunge skyer med litt regn og mørke farger på myrer og mark. De fulgtes litt innover. Inne på hytta overtok de vanlige rutinene, og verden ble lysere og lettere etter som mørket krøp inn i stua, og gjorde det nødvendig å tenne stearinlysene.

Med radioen på P1 og varm te i koppen, og ikke minst noe mat i kroppen, kom godfølesen etter hvert. Det ble som vanlig skikkelig kjekt å være på – nettopp – Blåfjellenden.

Etter det var blitt mørk, og mens jeg spiste middag kom det to unge karer. De var og på en kjapp tur inn i heia, og ville tilbake samme vei neste dag.

Det er forholdsvis vanlig at det kommer folk i mørket. Spesielt på fredager. Mange kan ikke bare stikke av fra jobb, men må vente en stund ut over ettermiddagen. Og i tillegg er det en del kjøring før turen kan starte.  Disse karene hadde tross alt en god lykt og en ikke fullt så bra. Det tar likevel tid å komme fram i mørket. 

Det ble som vanlig en hyggelig kveld.

Det var bare en av karene som hadde vært på hytta tidligere. Den andre våknet opp, satte seg ned ved vindusbordet og beundret utsikten. Som for så mange andre førstegangsgjester, ble han imponert av den.

Fredagskvelden var stjerneklar, men morgenen kom med tåke og yr. Temperaturen var nærmest sommerlig – 5-6 grader. Tåka trakk vekk etter hvert og det ble litt lysere i sør. Regnet holdt seg vekk, men det var skikkelig bløtt i heia.

Hjemturen ble som vanlig. Nesten nede i Hunnedalen gikk jeg på kjente, som skulle til Fidjastølen. Og fikk gitt beskjed om sauene som jeg hadde sett ved Leitebu. Jeg antar at Sigmund tar turen rundt og får med seg disse ned, selv om det ikke er sauer som hører til på Fidjastølen og Leitebu er langt utenfor området der de normalt sanker.

Helt nede ved parkeringsplassen møtte jeg tre ungdommer som ville til hytta. Det er  fortsatt folk på tur.