Lørdagskveld på Blåfjellenden.

I lag med greie folk.

Det er dessverre ikke alltid mulig å få til helgens turer som normalt. Denne helgen havnet min gamle mor på sykehus, og alle andre «omsorgspersoner» befinner seg i utlandet. Ting skjer helst når det ikke passer.

Det måtte bli en litt amputert helg. Jeg kom ned fra Blåfjellenden og rakk et besøk på sykehuset fredag.

Og hva så? Etter litt fundering, kom jeg fram til at jeg jo kunne ta opp igjen til Blåfjellenden, etter lørdagens besøk.

To overnattingsbesøk på hytta samme uke. Dobbelt så kjekt som bare et. Siden sekken praktisktalt var pakket, og mye av maten fortsatt brukbar, var det bare å fylle på med et nytt brød, bacon og egg, VG og en pakke Fjordland. (Pepsi Max og Polly peanøtter, må også være med, men det hadde jeg alt inne på hytta.)

Normalt på lørdag, tar jeg ut på morgenen. Denne dagen kom jeg ikke av gårde før litt ut på ettermiddagen.  Og innover heia var det spor. Det var andre på vei mot hytta. Ikke så underlig en lørdag med nesten brukbart vær.

Mange var det ikke. I alt var vi fire stykker som kom til hytta fra Hunnedalen. Et par, en enslig kar og meg. Jeg så karen foran meg et stykke oppe i heia. Og han hadde et bra tempo. Jeg tok i hvert fall ikke innpå. Han stoppet for en pause, og jeg for forbi. Nede ved hytta var han bare minutter bak.  God fart på den fyren.

Gamlehytta var full av folk. En hel gjeng på fellestur med Turistforeningen. De kom fra Flørli og skulle ned Fidjadalen på søndag.  Middagen ble laget i fellesskap. Det betydde at bestyrerinnens komlegryter ble tatt i bruk. Og vann ble hentet i bøtter og spann bokstavlig talt. Det var tre gutter i følget og de sprang med bøttene stadig vekk.

Vi andre tok inn på annekset. Det ble en skikkelig hyggelig kveld. Det er kjekt å treffe nye mennesker, utveksle erfaringer og, ikke minst, gode historier. Det er en egen lun stemning med stearinlys, fyr på ovnen og rolig, langsom samtale. Utveksling av synspunkter og erfaring foregår uten de store ordene og det er mulig å gå i dybden. Og det helt uten konflikt. Selv om vi faktisk er ukjente for hverandre. 

Mange av de jeg treffer må ha et nok så annerledes syn på en mengde ting, som politikk, religion og andre omstridte emner, enn meg. Disse kommer aldri opp på en slik måte at det blir høyrøstet diskusjon.

Og søndagsmorgen gikk på tradisjonelt vis. Med frokost, vask og rydding. Nå er annekset så pass lite at det ikke tar lenge stunden å få orden på. Det tok likevel tid å komme avgårde. Det er vanskelig å si brått farvel til folk som er hyggelig å være sammen med.

Turen over haugen mot Hunnedalen, kunne blitt en våt og vindfull historie, om værmeldingen hadde fått rett. Nå regnet det fra morgenen av, og med litt sen avgang, unngikk jeg regnet. Vinden løyet og etter hvert sprakk skydekket opp. Det ble sol og sommer i liene nedover mot parkeringsplassen.

Bortsett fra at det sto noen lange spor igjen i et par bakker. Sorpa var glatt, og jeg gled ut et par plasser. 

Turen over heia gikk nok fortere enn «normalt». Karen jeg hadde passert på vei inn, var nesten klar til avgang da jeg gikk. Og det ville være et nederlag å bli tatt igjen. Jeg ga nok litt mer på i bakkene enn vanlig….