Rundtur på Høgjæren med stopp underveis.

Ulykker skjer. Denne gang en brukket fot.Det var meldt ganske bra turvær denne søndagen. Det ville likevel være mye sorpe og glatte stier. Min plan denne dagen var en kjapp og grei tur på Høgjæren. En tur fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien og ned til Steinkjerringå.

Ut fra hva som vanligvis skjer, kunne turen lett utvides til å ta mot Holmavatn og så tilbake til Synesvarden og mot bilen. Det skjer ganske ofte at turer som i utgangspunktet skulle være ganske korte, blir lengre enn planlagt.

Det var kaldt da jeg tok ut, og selv om flaggene hang omtrent rett ned hjemme, var det litt vind da jeg parkerte bilen. Nå hadde jeg kledd meg for vinter, og tok av gårde oppover bakkene mot Synesvarden med jakken på.

Det tok ikke lang tid før jeg måtte stoppe og hive jakken i sekken, hvor den ble for resten av turen. Det ble litt kaldt på toppen av Synesvarden, men nedover mot Steinkjerringå, ble jeg svett. Jeg syntes faktisk at jeg hadde litt for mye klær på.

Denne dagen var det mye folk på tur. Det er egentlig ikke så ofte at jeg ser så mange andre på mine turer på Høgjæren. Det er sjeldent jeg er alene, men ikke ofte at det komme folk i mot omtrent hele tiden.

Jeg kom til Steinkjerringå samtidig med tre jenter – ikke helt unge, som var på den vanlige runden fra Holmavatn. Vi pratet litt, og jeg måtte ta bilder av alle tre med alle tre telefonene + med mitt eget kamera.

En av jente spurte om jeg var bror av Petter. Hun syntes jeg liknet. Min minstebror har av og til blitt spurt om han er en tvillingene, så vi likner vel litt på hverandre alle. Jenta hadde jobbet sammen med kona – for mange år siden. Jeg måtte hilse...

Det hadde ikke gått fort nedover fra Synesvarden mot Steinkjerringå. Det var mye sorpe, og skikkelig glatt. Jeg gikk forsiktig, og lurte på om det ikke heller burde ta den lange veien rund, på tilbaketuren.

På vei tilbake, ved stidelet, ble det som vanlig at jeg tok stien mot Holmavatn. Fortsatt med masse folk som kom i mot. Formen var nok ikke like god som sist jeg gikk her, men det burde likevel være greit med en litt lengre tur denne dagen.

Oppover bakkene på vei mot Synesvarden, gikk jeg rolig. Det buttet litt i mot, og jeg forsøkte å holde pulsen på et rimelig nivå. Da jeg fikk se Synesvarden, ble det full stopp. Ikke på grunn av pust ellet puls, men fordi det lå en gutt med brukket fot.

Jeg spurte familien (far og bestemor og to små i tillegg), om de trengte hjelp. De mente det ville gå bra. Faren snakket med 113 i telefonen, og (som vanlig) var det ikke selvsagt at de ville sende ut et helikopter.

Etter en stund meldte de at helikopteret var på vei. De fikk to Paracet av meg. Det var ingen ting annet jeg kunne hjelpe med så jeg fortatte videre oppover bakken mot toppen, hvor det heller ikke denne gangen ble noen pause.

Stien mellom Synesvarden og parkeringsplassen ved Tovdalsveien hadde delvis tørket opp mens jeg var på tur. Det var mindre sorpe og glatt, og jeg kom til bilen uten å skli. Turen denne dagen var på 17 500 skritt og det hadde gått lengre tid en vanlig på grunn av stoppen underveis.

Strandtur - fra Bore til Reve havn, med litt regn.

En grei mil på tur.Det var en trist og grå morgen. Det regnet, og værmeldingen ville ha det til at det skulle regne mer ut over dagen. Både YR og Storm var samstemte, men ikke helt enige hvor lenge det skylle komme nedbør.

Jeg måtte likevel på tur. Det hadde ikke blitt noen tur på fredagen. Det regnet. Det passet egentlig godt med en fridag, selv om jeg hadde litt dårlig samvittighet. Dagen før hadde Einar og jeg kjapt lagt om planene. Vi gikk en runde fra Sælandsskogen i stede for å gå fra Bore til Reve havn.

Litt ut på morgenen ble det opphold, og jeg benyttet anledningen til å komme meg ut. Det kunne på mange måter passe bra å ta den enkle og greie turen fra Bore til Reve. Selv om det var opphold da jeg tok ut, hadde jeg forberedt meg på regn.

Denne gang med «vinterklær». Det vil si lang under, og mellomlag i tillegg til gore-tex. Det holder meg tørr en time, og våt og varm etter det. Værmeldingen mente det skulle regne ut over dagen. Hvor mye var mer usikkert.

Det var mørke skyer i sør, men det kunne se ut som om det ville bli opphold en stund. Regnet begynte ikke før jeg var forbi Fuglingene, nesten et par kilometer etter start. Det ble opphold etter en stund, og ikke mer regn i det hele tatt.

Ved Sandsenden var det folk og telt. Det var en eller annen konkurranse for folk med brett. Nå var ikke bølgene spesielt store denne dagen, men de så ut til å være store nok for konkurransen. Jeg ruslet bare forbi.

Det er tydelig høst og vinteren er ikke langt unna. Dyrene som har vært på beite hele sommeren var nå borte. Ikke så rart egentlig. Da jeg startet var det 7 grader, og det ble ikke mye varmere ut over dagen.

Lyst var litt spesielt denne dagen. Det var mørke skyer med litt hvitt inne i mellom og jeg stoppet opp noen ganger for å ta bilder. Sola begynner å stå lavt, og med lange skygger krever det litt påpasselighet for ikke få med min egen skygge.

Telefonen ringte i det jeg kom til havna. Det ble en liten stopp i båthuset for å sjekke hvem som hadde ringt, før jeg fortsatte litt videre mot sør. Bare for å få turen til å være over ti kilometer. Frem og tilbake fra Bore til Reve Havn er «bare» ni kilometer.

Været ordnet seg etter hvert. Det ble til og med litt sol – og noen få dråper. Med trekken bakfra ble det en helt grei tur nordover mot bilen. Denne turen går for det meste på godt underlag, men et par plasser er det mye sorpe. Jeg var skitten til knærne.

Med de ekstra skrittene jeg tok sørover fra havna, ble det til sammen 13.500 skritt og så vidt opp mot de 10 kilometerne jeg satset på. En egentlig kort tur, helt uten bakker, men denne dagen den rette turen for meg.

Med Einar til Bjødnali og rundt Engjavatnet.

Det ble en litt lengre tur enn planlagt.Det var snakk om en dag med sol, inneklemt mellom to våte dager. Jeg snakket med broderen, og han kunne tenke seg å bli med på turen fra Bore til Sele havn og tilbake. En tur på omtrent 9 kilometer og uten en bakke. Nesten uten høydeforskjell et par meter over havet.

Det var på tirsdag. Onsdag avtale jeg også med Einar at vi skulle gå denne turen sammen. Torsdag morgen endret det seg. Broderen meldte avbud, og værmeldingen slo til med vind opp mot stiv kuling i kastene. Avgjort ikke noe bra turvær i sjøkanten.

Einar dukket likevel opp klokka 11 på torsdagen, og var klar for tur -lans stranden. Det var likevel ikke vanskelig å bli enige om å ta en tur fra Sælandsskogen i stede. Det var turen Einar egentlig kunne tenke seg – selv før vindvarselet.

På parkeringsplassen i Sælandsskogen var det ganske mange andre biler. Antakelig foreldre med barn som var på tur i høstferien. Det var ikke mange andre på vei oppover mot Vindskaret. Vi så spor, men ikke folk.

Det var fortsatt skikkelig vått i marka og i myrsøkkene lå det vann. Vi hadde god nytte av de høye fjellskoene – som også er omtrent vanntette. Jeg lurte på hvor mye vann det ville være i Skogsånå. Jeg hadde ikke lyst til å hoppe fra glatt stein til glatt stein og muligens miste balansen.

Med en ødelagt finger, syntes jeg det ville være best å holde meg på beina. Nå ble det å stige over og rundt – og gå på toppen av steinen nede ved Moldtjørn. Det gikk jo bra. Elva i toppen av Urdådalen gikk stor. Hva med Skogsånå?

Ved Bjødnali så vi andre folk, eller var det bare Einar og meg på tur. Jeg hadde foreslått å gå inn til Skogen, og snu der for å gå tilbake til veien mot Sjelset. Det ble, nesten selvsagt, til at vi gikk videre mot Skogsånå og rundt Engjavatnet.

Det ble ingen stopp ved Skogen, denne gangen. Einar mente det ville være helt greit å bare fortsette rundt Engjavatnet. Hele turen fra Sælandsskogen og opp til Vindskaret og videre mot Bjødnali er flott.

Det er likevel runden rundt Engjavatnet jeg setter mest pris på. Her er naturen virkelig flott, og med høstfarger, blir det ekstra bra. Det var kjekt å kunne ha med Einar på turen, Det blir av og til litt ensomt å gå alene.

Vi kom opp bakken mot Jærbuskaret i jevn og grei fart. På veien ned mot Sjelset, kunne vi kjenne vinden, Den kom bakfra og laget ikke problemer, selv om det ble litt kaldt for meg som gikk uten vindtett jakke.

Det ble en litt tøffere tur enn planlagt, og når vi også kom rundt vannet, var både Einar og jeg godt fornøyd med dagen. Nede ved bilen viste klokka til Einar at vi hadde gått runden på to timer og femti minutter. 10 minutter fortere enn forrige gang.

Jeg hadde de vanlige nesten 15.000 skritt, og turen er fortsatt litt over ti kilometer. En flott tur denne dagen.

Rundt Gruda til Øksnevad med fingen i fatle.

Det ble en langtur.Etter en svært ubehagelig opplevelse på Blåfjellenden, der jeg fikk et dypt sår i høyre pekefinger, og besøk på sykehuset, ble det noen dager med lite tur. Det ble noen ganske kjappe turer langs stranden, og rundt Gruda.

Jeg var egentlig ikke i humør for lengre turer, men eter en uke uten skikkelig tur, bestemte jeg meg for å ta en runde rundt Gruda. Den vanlige turen, som ikke er lang nok til å komme med i loggen. Turen er på omtrent 8 kilometer – mye på vei.

Denne dagen skulle det i tillegg være bra vær. I hvert fall ikke regn og lite vind. Det har vært få dager med sol og bra vær denne høsten. Det har heldigvis så langt vært varmt. Opp mot 15 grader midt på dagen, og noen dager mer.

Onsdag er det en samling av gamle naboer og venner på Jærhagen. Om mulig pleier jeg å møte opp for en hyggelig prat. Vi har jo kjent hverandre i omtrent 50 år, og det er greit å holde kontakten med gamle venner og naboer.

Denne dagen var det tankene å gå bare ta den «korte» turen. Det er mulig å gjøre den lengre ved å ta over mot Øksnevad. Det forlenger turen med 15-20 minutter om jeg tar kjeppeste vei, eller mer enn en halv time om jeg går om Øksnevad skole.

Siden det hadde blitt få turer den siste tiden, var jeg opplagt og klar for tur da jeg tok ut. Beina var bra og jeg startet i bra fart – og da pleier det å bli høy fart resten av turen også. Eller så lenge jeg klarer å holde farten oppe.

Nå er det en ganske drøy bakke opp til Grudavarden. Her pleier jeg å holde en litt moderat fart, slik at pusten holder seg på et rimelig nivå. Denne gang ble det mer en det. Jeg gikk opp mot anarob terskel (og muligens litt over) oppover bakken.

Det er ikke ofte jeg tar så pass hardt i. Det påvirket ikke så mye farten videre på turen, men det var merkbart på «hvilepulsen» resten av dagen – og ut over natta. Sitter jeg rolig i godstolen, er pulsen vanligvis på litt under 50 – av og til ned mot 44 slag i minuttet. Denne kvelden lå pulsen på 60.

Da jeg kom til turstien over myra og langs Figgen, ble det til at jeg gikk den lange veien til Øksnevad skole og så tilbake til Klepp. Det gjorde turen to-tre kilometer lengre, og på over 12 kilometer totalt.

Det ble en langtur denne dagen. Det var kjekt igjen å få bruke beina, selv om det er en temmelig flat tur og går hele tiden på vei eller god opparbeidet tursti. Denne dagen var de gamle gangsteinene helt under vann. Det var mye vann i elva.

Alt i alt ble det nesten 17.000 skritt og turen gikk unna på to timer og 20 minutter, omtrent 11 minutter på kilometeren. Ikke spesielt hurtig, men ting tar tid etter som årene går.

Til Blåfjellenden, og med ødelagt finger tilbake.

Sleipe forhold og glatte sko.
Noen ganger går det greit, andre ganger får det mindre bra. For et par uker siden gikk jeg på tryne, og fikk noen sår her og der. Denne gang ble det en pekefinger som fikk et skikkelig sår. Med besøk på SUS og mye venting.

Innover på søndagen var jeg i grunnen lovet bra vær. Det blåste. Heldigvis hadde jeg medvind innover heia. De som kom i mot var godt innpakket, og syntes det nok var ganske kaldt. Det var mange som kom i mot.

På Blåfjellenden den natta hadde det vært 35 som overnattet, og de fleste kom i mot – på vei mot Hunnedalen. I tillegg kom det også sauefolk som hadde med noen få sauer. Det var denne gang folkene på Blåfjellenden som hadde vært inne på «ettersanking». De mangler fortsatt noen dyr, og vil fortsatte å lete ut over høsten.

Sola Yr hadde nevnt lå godt gjemt bak skyene, og på Leitevatnet gikk det hvitt. Litt i kontrast til makene og myrene som nå er dyprøde og brune. Naturen forbereder seg på vinter og kulde. Nede ved Blåfjellenden var bladene omtrent forsvunnet fra bjørka utenfor annekset. Stien og gangveiene er dekket med blader.

Heldigvis klaret det opp, slik at jeg – igjen – fikk anledning til å ta en pause utenfor annekset med varm sjokolade og noe å spise. Det er virkelig kjekt å sitte i sol og stillet og bare ta det helt rolig. Det er en grei belønning for turen inn.

Etter litt jobbing, skulle jeg ut en tur og klarte å skli i sorpa og fikk revet opp pekefingeren. Jeg så med en gang at dette var noe mer enn et skrubbsår, og lurte på om jeg skulle pakke sekken og ta mot bilen.

Klokka var alt godt over syv og det ville bli mørkt lenge før jeg kunne være i Hunnedalen. Jeg fant ut det ville være litt risikabelt, og valgte å ligge over til neste morgen. Etter en litt urolig natt, tok jeg ut bare rett over 8.

Selv med en fing i ulage var det likevel tid til å beundre landskapet. Som var dekket av tåke, som kom og gikk. Jeg har ikke gått turen så tidlig på dagen så ofte. Det var litt kjekt å få med seg skiftingen i tåke og klar sikt.

På det tykkeste var det bare 20-30 meter sikt, noe som ikke hindrer i det hele tatt. Spesielt for meg som omtrent kjenner hver stein i den stien. Oppe i høyden hang det tåke i dalsidene, mens det etterhvert ble klart og god sikt.

Litt ut på dagen, da jeg nærmet meg Hunnedalen tittet også sola igjennom inne i mellom, og det ble skikkelig bra vær. Sorpa forsvant ikke. Den tørker antakelig ikke opp før til våren. Det var sleipt og jeg gikk forsiktig i nedoverbakkene.

Selv om jeg hadde startet tidlig og egentlig ikke ventet å treffe folk imot, så kom det en skoleklasse oppover. 25 stykker som ville inn til Blåfjellenden, for å gå ned Fidjadalen dagen etter. Selv om dette var «idrettslinja» så vil det ta tid og mange vil bli ganske «kjørt» på turen mot Mån og Eikeskog.

Nå var det – heldigvis – meldt skikkelig bra vær dagen etter, og det er – tross alt – en virkelig flott opplevelse å gå Fidjadalen nedover. For den gjengen tror jeg det lett vil ta 8-9 timer. Det kal bli spennende å høre hvordan det gikk

Jeg kom meg greit til bilen – og til legen da jeg kom hjem. Som sendte meg til SUS etter en stivkrampesprøyte. Hvor de gjorde nesten ingen ting annet enn å rense såret (som gikk inn til beinet) og ga meg noen dicloacillin piller. Og håpet det ville gå bra......

Det gikk ikke fort innover, med mange stopp ble det tre timer på 8 kilometer, og som vanlig nesten 13.000 skritt, med samme avstand tilbake. Jeg brukte likevel like lang tid som innover – uten stopp for annet enn å ta bilder.

Lørdagstur til Bjødnali og rundt Engjavatnet,

Mye vann i myrene, lite vann i Skogsånå.
Det var en stund siden jeg hadde gått den vanlige runden fra Sælandsskogen til vindskaret, om Håfjelltoppen, ned til Bjødnali, om Skogen og Engjavatnet og tilbake til bilen. Forrige gang ble det ikke rundt Engjavatnet da jeg mente Skogsåna gikk for stor.

Det er ikke så ofte jeg er på parkeringsplassen i Sælandsskogen en lørdag, og vet ikke helt hvor mange biler det pleier å være, men denne dagene var det mange biler og en del familier som gjorde seg klar til tur.

For min del ble det oppover mot Stølssletta og Vindskaret og også oppom toppen av Håfjell. Der kunne jeg kjenne hvorfor jeg valgte denne turen denne dagen. Det blåste en kald trekk fra sørvest, og selv om det bar blå himmel noen plasser så var det skyene som dominerte.

Det kunne se ut som om det ville komme noen dråper, selv om værmeldingen mente regnet først skulle komme senere på dagen. Det hadde regnet på natta, og nedover mot Moldtjørn, var bakken skikkelig bløt. Det var vann nesten over alt, og dype myrhull – med vann.

Det kom to karer i mot oppover bakken. Den ene bærende på kamera, med en kanon av en linse. Et 600 mm objektiv. Jeg har normalt problemer med å holde et objektiv på 135mm rolig Dette hadde stabilisatorhjelp.

Nede ved Moldtjørn, lå greina som viser hvor mye vann det er i myrene, omtrent i vannskorpa. Det betydde at jeg måtte delvis inn i ura for å komme fram, og at noe av stien ute i vannkanten lå under vann.

Etter en liten tur opp om selve garden på Bjødnali, ble det veien videre mot Sjelset og så inn mot Skogen. Her var det fortsatt ikke ungdyr på marka, bare sauer. Til gjengjeld var det mye sau – og saueskitt i veien.

Selv med mange biler på parkeringsplassen, og noen folk på vei over Vindskaret, var det ingen andre ved Bjødnali. Jeg traff heller ingen på vei mot Skogen og opp mot Jærbuskaret. Først nede ved Kleiva kom det folk i mot.

Skogsånå som jeg mente var for stor forrige gang, oppførte seg denne gang bra, og jeg kunne nesten spasere over. Det var likevel skikkelig vått i søkkene bortover og i myra. Oppover mot Jærbuskaret, vurderte jeg å hive på jakken. Det var igjen kaldt i vinden.

Det gikk fort nedover bakkene mot Sjelset, i den kalde trekken var det greit å gi på litt gass, for å holde varmen. Når jeg først har begynt å gå fort, blir det ofte til at jeg fortsetter å holde tempoet oppe.

Jeg går like mange skritt på denne turen som turen med fire topper fra Gramstad. Rundturen fra Sælandsskogen er likevel en kilometer lengre. Jeg bruker omtrent samme tid på begge turene. Det blir små skritt i bakkene oppover, og lavere fart, men det er god trening. Dagens tur var en grei runde, men det var temmelig vått.

En litt fuktig tur over fire topper fra Gramstad.

En dag med lite folk på tur.Det var mer enn en måned siden jeg forsøkte meg på rundturen med fire topper fra Gramstad. Den gang ble det stopp etter bare to topper, denne gang håpet jeg på å få med meg alle fire. Forholdene og værmeldingen var ikke alt for gode til en lengre tur.

Selv om det ganske ofte har blitt til at jeg har tatt med Øvre Eikenuten i tillegg til Mattirudlå. Bjørndalsfjellet Fjogstadnuten og Dalsnuten, mente jeg det var litt for fuktig og sleipt, og antakelig litt for mye vann innover Bjørndalsmyra, slik at ting ville ta tid, og i tillegg viste værmeldingen at det skulle komme regn ut på dagen.

Det var merkelig få biler på parkeringsplassen da jeg kom til Gramstad. Det kom likevel folk i mot, som antakelig hadde vært på Bjørndalsfjellet. Innover Bjørndalsmyra mot Bjødnaskaret var det mye spor. Ikke etter folk men av ungdyr på beite.

Jeg nesten vasset i kurukker og det var dype spor i stien. Selv oppe på bare Kulheia var det spor av dyra. Det var også andre på tur over Kulheitippen. To danske jenter hadde kommet opp fra Paradisskaret og to andre gikk og sjekket om det var greit å gå ned mot Bjørndalsmyra.

Etter at jeg hadde gått forbi jentene nedover mot veien, ble det en ensom tur. Det pleier nesten alltid å være folk på vei over Rinnane, men denne dagen var det ingen andre. Jeg tok som vanlig over Kjørkerinda og den umerkede stien opp til stien mellom Dale og Dalsnuten. Der var det ikke en gang spor av andre.

Jeg så folk på vei ned fra Dalsnuten, men det kom ingen i mot der jeg gikk og det var ingen på vei mot toppen. Jeg trodde først jeg ville være alene helt øverst, men da jeg gikk rundt varden, satt det en person i le av vinden.

Det er ikke ofte jeg har opplevd så få mennesker i det området. Det ble som vanlig ingen stopp for meg. En runde på toppen og så nedover mot trappene på sørsiden og over til trappene på nordsiden, og videre ned til Kvitemyr.

Jeg hadde kledd meg for regn. Værmeldingen, både YR og Storm, mente det ville komme regn først i et-to tiden. Jeg fikk – selvsagt – litt lett regn over åpne Kulheia, og så var det opphold og overskyet på resten av turen.

Det ble en svett tur. Temperaturen var opp mot 15 grader, og med jakken på, ble det varmt opp og ned bakkene. Jeg kunne omtrent vri blusen da jeg igjen sto ved bilen. Mange må ha sjekket værmeldingen den dagen, for da jeg kom til parkeringsplassen, var det omtrent tomt for bil.

Jeg kan ikke huske å ha sett så få andre biler noen gang i hva som egentlig var bra turvær.. Nå fikk Yr og Storm rett. Klokka 2 startet jeg å kjøre nedover bakken, og omtrent samtidig begynte det å regne.

Denne rundturen fra parkeringsplassen ved Gramstad med opp og ned fire topper, er på 15.000 skritt. Den er likevel ikke stort mer enn på 10 kilometer. For meg går turen på rundt tre timer. Den er i hvert fall en grei treningstur.

Høst-tur frem og tilbake på dagen til Blåfjellenden.

Høsten er en stille tid i heia.
Mandag og tirsdag så ut til å bli to brukbare dager for tur. Nå var ikke YR og Storm helt enige om hva vær vi ville få, men begge var stor sett enige om at det ville bli opphold, Yr melde vindkast på 18-19 m/sek, Storm mente det så vidt ville blåse kuling - i kastene. Storm ville ha litt lett regn, YR opphold og sol.

Det kunne på mange måter passe bra med en tur til Blåfjellenden de dagene. Det var ikke noe som absolutt måtte gjøres, og jeg så egentlig fram til en rolig tur uten for mye jobbing. Det ville jo også passe og sjekke hvem som har rett når det gjelder været.

Det ble sol, som Yr mente, og det ble lite vind, som Storm meldte. Litt fra begge, og begge hadde like rett eller like feil - alt ettersom. For meg var det greit å gå uten regn (som Storm hadde nevnt), og det var bra at vinden som rett imot, ikke ble sterkere.

På parkeringsplassen var det en gjeng som holdt på å gjøre seg klar for tur innover til Blåfjellenden. De var totalt 8 stykker, men to var kjørt mot Lortabu for å sette igjen en bil der. Nå ville jo en gjeng på 6 stykke uansett bruke tid innover, så jeg kom til hyttene en god stund før gjengen.

Det er tydelig høst i heia. Myrene er brune og nesten røde. Uten frost så langt har bladene bare så vidt fått høstfargen, og bjørkene står nesten uten. Denne gangen skremte jeg opp en ganske stor flokk med ryper. Det var en stund siden jeg har sett så mange på en gang innover mot Blåfjellenden.

Nå er det ikke mange andre fugler å se, men tårnfalken jeg har sett noen ganger rett ved hyttene, var også på plass denne gangen. Den sto stille oppe lufta og stupte nedover, men stoppet underveis og fløy opp for igjen å sjekke terrenget under.

Jeg hadde med mat og «greier» for å ligge over til neste dag. Litt ut på ettermiddagen – rett før fem, gjorde jeg klar for å dra tilbake. Gjengen fra parkeringsplassen kom, og jeg snakket med folkene før jeg tok oppover bakken.

Der traff jeg de to siste, som hadde vært en tur på Ålgård for å kjøpe nye sko. Sålen hadde løsnet på det gamle paret fjellsko. Dette er ingen ny ting. Omtrent hvert år treffer jeg på noen som holder på å miste sålen, eller som har mistet de. Såler på fjellsko er ferskvare...

Det gikk greit oppover bakken, selv om det nok ikke gikk spesielt hurtig. Oppe i høyden, med vinden bakfra, ble det kjekt å være på tur. Det er en egen stillhet i heia, på høsten. Naturen går liksom til ro og venter på vinteren.

Jeg hadde ikke ventet å treffe andre på veien mot Hunnedalen, men ved Saftbekken kom det et par i mot. Det var flere som ville utnytte de to dagene med bra vær. De to ville bare inn for en overnatting og så gå tilbake dagen etter.

Det ble en skikkelig flott tur denne gangen. Jeg fikk ta lunchen utenfor annekset med te og skoleboller – i stillhet. Det ble tur tilbake hvor jeg fikk heia for meg selv – i stillhet. Det var selvsagt en lang dag på tur, men det gikk egentlig greit å gå begge veier. I bilen kunne jeg jo kjenne jeg hadde gått lengre enn vanlig. Dagen etterpå var ikke like god...

Tilsammen ble det litt over 27.000 skritt den dagen men en god og lang pause mellom øktene. Både turen (på 8 kilometer) inn og tilbake gikk på ro og en halv time. En flott opplevelse.