søndagstur på Høgjæren.

Tvillinger i like klær på tur.

Vinteren er vekk. Det er helt sikker mulig å gå turer selv i heia. Jeg ser rapporter fra folk som har gått til Sandvatn – på 910 moh og til Skåpet – 600 moh.

Så hvorfor må vi holde oss i lavlandet, eller mer presis på høgjæren? Svaret er selvsagt «julen». Uavhengig av egne ønsker, skal det gjøres forskjellige ting som krever tilstedeværelse. Jeg er ikke alltid sikker på hva jeg kan bidra til i slike sammenhenger, men…

Broderen og jeg ble fort enige om at det ville være helt greit med en tur på høgjæren denne søndagsmorgen. Det vil si, litt senere enn vanlig – start halv elleve.
Og selv om vi startet så pass sent var det fortsatt morgenlys. Lav sol og skydekke gir ikke mye dagslys.

Denne helga er siste helg før sola «snur». Det vil likevel ikke bli mye lysere før ut på nyåret. Det er heldigvis helt greit å starte litt senere enn til vanlig, selv om turen tar over 4 timer – med kjøring.

Det var ikke antydning til frost da vi kom opp til parkeringsplassen i Toppdal. Litt underlig, da det hadde vært ned mot 2 grader hjemme. Ikke bare var det «varmt» - 4-5 grader, men det var vindstille. Og da mener jeg vindstille. Ikke et pust – småvannene lå speilblanke. Vindmøllene nede på Hellandsmyrene sto stille.
Hvor mange ganger har vi opplevd det? Jeg kan i hvert fall ikke huske å ha opplevd en tur på høgjæren der det ikke blåste, om ikke mer en «litt».

Denne dagen var det dønn stille – ikke et vindpust.

Det er snart Jul, det burde være vinter. Denne gangen var vinterklær unødvendig og alt for varmt. Selv fra start gikk vi i skjorteermene. Jakke var helt unødvendig. Og vi ble gode og svette opp bakkene selv om jakken lå i sekken.

Med sen start og bra vær burde vi se folk. Ikke et menneske å se. Det var spor nedover mot Holmavatn, men vi så ingen. På parkeringsplassen ved Holmavatn var det få biler. Folk må være opptatt med juleforberedelser.

Selvsagt var det folk mellom Holmavatn og Steinkjerringå. Her er det alltid folk. Det er en god del familier med småunger som tar turen fra parkeringsplassen til Steinkjerringå og tilbake. Helt sikkert en lang nok tur for små bein.

En del av de vi traff, kikket litt ekstra på broderen og meg. Muligens fordi vi nok holder litt høyere tempo enn de vanlige familiene, men mer sannsynlig på grunn av klærne.

Denne dagen var vi helt likt kledd. Samme skjorte (ikke samme jakke, men den lå i sekken), samme bukse, like sko, og ikke minst, vi bruker samme hodeplagg. Og det er et litt spesielt «hodeplagg» - likner på forsvarets BF. Totalt uegnet til bruk blant fint folk.

Min datter nekter å være med på tur om jeg bruker en slik lue…

Jeg kan i grunnen forstå at folk tar en ekstra titt på oss gamlinger – tvillinger - som kommer farende i helt like klær og ser dønn like ut. Det er nok litt spesielt. For oss derimot er det helt vanlig.

Været var litt annerledes nede i dumpene enn opp i høyden. Vi ble våte i de lavere områdene mens yr- regnet holdt seg vekk i høyden. Og her er det ikke snakk om mange meter mellom topp og bunn.

Det var likevel aldri snakk om å ta på jakken. Vi hadde blitt like våte av svette om jaken hadde vært på.