Tidlig i desember - og vintertur.

Fortsatt vinter.

Broderen ringte. Han kunne tenke seg å være med på lørdagsturen. Også han ville få problemer med sosiale forpliktelser på søndagen. For egen del ville det rett og slett ikke bli tid til en søndagstur.

Derfor startet helga på fredagen, og så fikk det bli en lørdagstur. Og heldigvis fikk jeg godt følge.

Det var ikke vanskelig å bli ening om hvor turen skulle gå. Skikkelig frost natt til lørdag, etter tinvær utover fredagen, vil ha gitt glatte forhold rundt Li. Og siden broderen er skeptisk til glatte forhold måtte det bli en tur i lavlandet, og da ute langs kysten.

Den vanlige vinterturen går fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. En tur for gamle folk, som oss.

Dette er en tur som har stått på programmet i mange år. Som vintertur når det er frost og is andre plasser.  Skulle forholdene bli skikkelig ille med is og glasert sti, har vi stranden å ty til. Naturlig stødd med sand…

Og i alle disse årene vi har måttet ty til denne «nødløsningen» som turen er, så har jeg håpet på å slippe å gå den før Jul. Ikke tale om, en eller helst to helger, er forholdene slik at det passer best med denne turen. Og slik ble det i år også. Siden desember langt fra er ferdig, kan det lett bli nok en tur ute i sjøkanten.

Turen har få utfordringer med tanke på bakker. Flatt er beskrivelsen. Paddeflatt, egentlig, bare en liten høyde midt på – Kommedelen.

I mangel av høyde, blir det jo lett litt avstand, og mellom ytterpunktene er det noe over 8 kilometer. Det blir til sammen 17 kilometer. En avstand som i heia – og i terreng – ville ha vært en dagsmarsj.

Her nede på flate Jæren og langs sjøen på god sti – nærmest vei deler av turen, går det unna på rundt tre timer. Noe kjappere om formen er inne, og vi har det travelt.

Det merkelige er at det ikke bare er snakk om kondisjon, men også det å gå langt og fort på flat vei. Utmarsj i utmarsjtempo. Det krever tilvenning, og første gang vi går denne turen gir den oss alltid stive bein dagen etter. Om det er frost i bakken, så blir det også ofte såre føtter – under fotbladet.

Selv med godt inngåtte sko, og sokker og strømper som vanlig, blir det såre føtter. Om altså bakken er frosset, slik som på denne lørdagen.

Det siste stykket inn mot bilen kunne både broderen og jeg kjenne at vi hadde vært på tur.

Værmeldingen nevnte skyer store deler av dagen, og et væromslag utover ettermiddagen. Fra morgenen av, da vi startet på Hå, var det frost og knallharde forhold.

En liten trekk gjorde det kaldt, men i le for vinden var det helt greit. Over myra halvveis – var det bare så vidt det bar. «Dinså» dinset virkelig med hvert skritt…

Nede i sør var det en glipe i skyene. Med lav sol som bare så vidt kom gjennom glipen, ble det gult kvelds, eller morgenlys hele turen.  Helt nede ved den gamle kirkegården forsøkte vi å gå i bare skjortearmene. Det ble for kaldt, jakken måtte på etter en stund.

En vanlig vintertur.