Dugnadstur til Blåfjellenden.

Egil, Helge og meg til Blåfjellenden.

Tirsdag etter trening, og jeg ser egentlig fram til en rolig dag. Det er greit å ta det litt med ro etter et par timer på treningsstudioet.

Klokka ble to da telefonen ringte.

Jeg fikk beskjed om at jeg skulle på tur til Blåfjellenden om et par timer. Kan jeg være klar? Og kan jeg ordne mat for tre personer i to dager. Vi vil være tilbake sent torsdag.

Jeg trengte bare en og en halv time....

Det var snakk om helikopter. Ikke for oss fjellfanter, men for varene som skulle inn til Blåfjellenden. Noen må være inne for å ta i mot. Materialene må under hytta. De tåler ikke mye vann.
Og i tillegg ville helikopteret ta med nytt batteri til annekset. Batteri er tunge greier. Jeg fikk det gamle på storetåa, så det vet jeg alt om.

Vi ville bli tre på tur. Egil som vanlig, men denne gangen fikk vi ogsæ med oss Helge. Lærer, og ikke pensjonist, bare ungdommen altså...

Vi måtte innover, uansett vær. Det så egentlig ikke så bra ut. Mørke skyer og vind. Litt regn på ruta, men oppe på parkeringsplassen var det helt OK.

Vi kom ikke avgårde innover heia før over 6, med to-tre timers gange, så ville vi være inne i halv åtte tiden. Akkurat passe til en sen middag.

Det var spor innover. og vi lurte på hvor mange som ville være på hytta.

Det var folksomt.

På gamlehytta var det en familie, to voksne og fire unger, samt to andre par. Tilsammen 10. På annekset var det 3 mødre med unger og venner av ungene - tilsamen 9 stykker. Med oss tre ville det være totalt 22 som overnattet. Det er mange til å være midt i uka.
Etter trening og turen inn til Blåfjellenden, var jeg ganske trøtt, men på gamle hytta var det mørkt og stille lenge før vi tenkte på å ta kvelden.

Frokost med egg og bacon, er vanlig. Helge gikk ned på stien mot Sandvatn, og gjorde en svært god innsats med å få lagt ut ganglemmer som kom inn i vinter.

Egil og jeg satte i gang med å få samlet ting som skulle ut med helikpteret. Det skulle komme klokka tre....
Klokka fem hørte vi motorduren, og det ble selvsagt noen hektiske minutter før vi så lasset under helikoteret forsvinne mot Hunnedalen. Det ville ta litt tid før vi også kunne forsvinne mot Hunnedalen.

Godt over seks, var alt lagt på plass, og nytt batteri, som jeg ikke hadde fått på tåa, på plass.
Vi var endelig klar for hjemtur. Etter 10-11 timers jobbing, skulle vi gå et par- tre timer...

Det gikk overraskende bra opp bakken. Vi holdt et mer en greit tempo. Selv oppe på heia gikk det greit. Det er litt spesielt å gå hjemmover i kveldslys - det har skjedd før,men ikke særlig ofte. Og det var fint lys. Det hadde regnet mye tidligere, men i løpet av ettermiddagen hadde det klaret opp, og da vi tok turen over heia var det sol og blå himmel. Bortsett fra at vi gikk i skygge en god del av turen.
Klokka var over ni da vi nådde veien. Da gjensto bare en liten tur innover dalen for å få med det vi hadde pakket ned tidligere på dagen.

Klokka var elleve da jeg sto i døra hjemme.

Turen gikk greit, men både torsdag og fredag etter turen, kunne jeg kjenne at to svært lange dager med trening, jobbing og tur, ikke er like greit lengre. Kroppen var tom, og jeg manglet overskudd.