Sælandskogen og Bjødnali.

Hvor ble regnet av.

Hva med søndagsturen denne uken? Broderen er på ferie, så det kunne ikke bli en vanlig tur i heia - om jeg ikke tok av gårde alene. Det satt bestyrerinnen rimelig fort en stopper for. Hun ville gjerne på tur.

Nå er nok ikke bestyrerinnen like glad i lange turer i heia - som søndagstur - meg. Hun synes  at en mil eller vel så det er bra - på en vanlig søndagstur.

For egen del synes jeg det er kjekt å være med bestyrerinnen på tur, og da får det heller bli en litt kortere tur - enn en vanlig søndagstur.

Nå passet det bra på mange måter å ta en litt kortere tur. Værmeldingen var usedvanlig lite samarbeidsvillig, og vartet opp med både spådom om både regn og vind ut på dagen.

Som vanlig hadde vi flere forslag ti tur, før vi begge endte opp med å foreslå en tur opp Urådalen til Bjødnali og rundturen tilbake. Dette er ikke den lengste turen vi normalt tar ut på, men grei nok i dårlig vær.

Nå kan stien opp mot Bjødnalia være ugrei i regn. Stien er full av stein som blir såpeglatte. Det tar tid å sikre. Videre er det helst  vei. Det gode med denne rundturen er at vinden ikke får spesielt tak noen plass. Selv over "toppen" tar vinden bare et lite stykke, selv om det er bart og uten trær.

Vi kom ikke avgårde spesielt tidlig. Med tanke på været som var meldt, burde turen ha startet tidligere enn vanlig. Vi kom ikke avgårde før rundt 11....

Selv om vi var sene, var det ikke mange andre biler på parkeringsplassen i Sælandskogen. Det var i grunnen litt underlig, for været var bra....

Det var værmeldingen som var dårlig.

Vi satte kursen mot Bjødnalia i sol. At det  hadde regnet godt, kunne vi se. Det rant og surklet mange plasser. Så lenge steinene var tørre, var det mulig å komme seg oppover uten alt for mye "tråkking".

Det vi virkelig måtte tråkke over , var hestepærer. De lå strødd hele veien bortover, og et stykke langs Taksdalsvannet, så vi to hester som var forklaring på all hestemøkken.

Turen går i et naturreservat opp til Bjødnalia. Og det er et etter min mening helt rett å beskytte et område som dette. Her blir det sagt at skogen er en siste rest av den eikeskogen som en gang dekket mesteparten av Jæren. Hvordan den skogdotten har "overlevd" på et treløst Jæren, med stort behov for ved og tømmer, får andre forklare.

I dag er det i hvert fall en perle. elva har små fossefall og trærene står tett, og stien er enkelte plasser rene "vei". En virkelig fin plass å gå tur en søndag.

Vi gikk oppom bygningene på Bjødnalia, og tok  en liten pause på trappa, før vi fortsatte langs veien mot Sjelset. Oppe i høyden var det mengder av sau. Det er ikke noe uvanlig, men blant sauene gikk det to lamaer. Det er ikke helt vanlig...

Med værmeldingen i tankene gikk vi og sjekket himmelen. Sola forsvant og det kom noen mørke skyer i sør. De for fort forbi - uten å slippe noe som helst i hode på to glade vandrere.

Opp mot toppen av veien mot Sjelset så det ut som vi ville få regn på oss. Heller ikke da kom det nedbør. Nede på veien mot Sæland kom det endelig noen dråper, men uten at det ble skikkelig regn ut av det. Først da vi var tilbake i skogen fikk vi regn.

Både bestyrerinnen og jeg var enige om at det hadde vært en fin tur. Værmeldingen og ikke været hadde lagt en demper på turiveren. Vi hadde likevel tatt ut, og fått en skikkelig bra tur - på tross av værmeldingen.