Fra Dale til Li langs Dalevann.

Med Bestyrerinnen på siste tur i 2020.

Det var meningen å bare ta en kjapp grei tur denne dagen. Ikke en lang og slitsom tur. Det blir mange turer i uka i disse koronatider, og få hviledager. Nå hadde jeg bare hatt tre dager med tur siden siste hviledag, men så var det dette med «å ta det med ro».

Bestyrerinnen ville gjerne også være med på tur. Hun hadde ingen andre planer denne nyttårsaften. Vi skulle selvsagt ha vært i et selskap på kvelden, men jeg valgte å stå over denne gangene. En hver anledning til å unngå et selskap må tas i bruk. Korna er jo en grei unnskyldning.

Siden det bare skulle bli en kjapp og grei tur, lurte jeg en stund på hvor vi skulle gå. Det hadde blitt en del turer på stranden i det siste, Jeg hadde også gått fra Gramstad. Hva med å finne en enkel tur vi ikke hadde gått.

På tur rundt Lifjellet i forrige uke, snakket jeg med et par da vi stoppet ved Dalevann. De skulle videre over demningen, langs Dalevann og mot Li. Siden jeg aldri har gått denne veien, spurte jeg hvordan stien der var. De mente dette var en helt grei sti, selv om det kunne være litt vått enkelte plasser.

Nyttårsaften var muligens dagen for denne – litt korte – turen for nettopp å sjekke hvordan det var å gå fra Dale til Li langs Dalevannet. Bestyrerinnen kunne i hvert fall tenke seg å bli med på dette. Vi ble kjapt enige om å ta innover til Dale, og sjekke ut forholdene.

Bakken fra Dale og opp til Dalevann er både lang og bratt – inne i mellom. Vi tok det ganske forsiktig oppover. Ved Dalevann var det en hel storfamilie samlet rundt bålet. Pølsene var ikke helt ferdige.

Noen var mer interessert i å ta det med ro i hengekøye enn å steke pølser på bål. Hver sin smak. Vi fortsatte med godt mot mot Li. Stien går langs vannet, og selv om det var både noen myrer og noen bekker, kom vi greit fram til andre enden av Dalevann.

Der kom vi ut på grønne marker – utmark for dyr på beite. Antakelig mest sau, men vi så bare en ensom lama. Selv i utmarka var det litt «villmarks følelse». Vi fikk øye på en hegre, og like etter seilte ørna over oss.

Det hadde vært enkelte våte partier i stien langs Dalevann, men marka vi måtte over for å komme til Li-siden var ikke mindre våt. Det ble nærmest vassing enkelte plasser.

Vi snudde da vi nådde vei. På kartet så det ut å være bare noen hundre meter til veien opp mot Lifjell og senderen, men Bestyrerinnen var klar på at hun denne dagen bare skulle gå en kort tur.

I bakken nedenfor Dalevann, møtte vi et par. Med store sekker, og et akebrett med utstyr på slep. Tunge greier. Det ble «tvibæring» på karen i de bratteste kneikene. De ville til toppen av Lifjell for å se på rakettene klokka 12.

Vi tok om Kjerdal og Daleholen på vei nedover mot bilen på Dale. Det gjorde turen en liten kilometer lengre, og på i alt omtrent 8 kilometer. En kjapp og grei tur, men også en kjekk tur.