Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten på en grei dag.

Alene, men mange andre på tur.

Fortsatt var det slik at jeg ikke helt stolte på foten etter at jeg ødela denne for omtrent 14. dager siden. Det har blitt mange turer i strandkanten, på flate Jæren. Her har foten etter hvert oppført seg skikkelig.

Det har bare blitt en tur med litt bakke og «terreng», opp til Blåfjellet. Det var en stund siden, og det gikk nesten helt greit. Var det på tide å forsøke seg på noen gode bakker?

Bestyrerinnen hadde andre planer, broderen var opptatt med sitt. Det måtte bli en tur uten selskap denne tirsdagen. For så vidt greit, da trengte jeg ikke å ta hensyn til andre.

Rundt Lifjellet var det en stund siden jeg hadde gått. Det er en tur med mye opp og ned og en del «krøkket» sti. I tillegg er det litt «kinkig» å korte ned turen. Det er mulig å gå ut mot Li og vei, men da ender jeg et godt stykke fra bilen.

Det ville være enklere å ta fra Gramstad, og gå til Bjørndalsfjellet, eventuelt oppom Fjogstadnuten og «spe på» med Dalsnuten om alt laget seg. Det gjør sjeldent det.

Yr mente det ville bli overskyet vær med lite vind. Jeg glemte å sjekke temperaturen. På morgenen viste termometeret utenfor kjøkkenvinduet 5 grader. På vei innover mot Sandnes var temperaturen 3 grader. Jeg lurte på om det hadde vært frost i høyden den natten.

En tirsdag i romjulen, hvor mange kan det være på tur da? Det viste seg å være flere enn mange. Parkeringsplassen ved Gramstad var nesten full.

De fleste ville antakelig mot Dalsnuten. Jeg ville muligens møte noen av disse på toppen om jeg tok den veien. Oppover mot Bjørndalsfjellet var det ikke mange, men jeg så folk i bakken, tok igjen noen, og det kom folk i mot.

Jeg spurte en kar som kom nedover om det var frost på toppen, han hadde ikke lagt merke til noe. Like etter kunne jeg se «snerk» på en liten pytt, men det var det eneste tegn til frost jeg kom over denne dagen.

Jeg fikk «pes» oppover bakkene mot toppen av Bjørndalsfjellet. To jenter kom bak meg, og jeg prøvde å holde de der. Puls og pust kom opp i rød sone. Det var greit å puste ut på toppen til jentene kom. Da startet jeg nedover.

Nedover er alltid greit, men bakkene oppover mot Fjogstadnuten var uvanlig lite samarbeidsvillige. Jeg tror jeg forstår mer av broderens tilnærming til de bakkene etter en tung tur mot Bjørndalsfjellet. Det er jamn fart som teller.

Det var en del folk i stien mellom Fjogstadnuten og Kvitemyr, men ingen ting i mot 17. mai toget mot Dalsnuten. Nede ved Revholstjørn var det ikke snakk om å ta enkleste vei mot Gramstad. Denne dagen måtte det bli en tur til toppen av Dalsnuten. Og det ble det.

Jeg gikk samme vei tilbake fra toppen – mot Revholstjørn og veien. Det er antakelig litt lengre, men adskillig greier å gå.

Selv de siste kilometerne på vei var greie etter pustepausen ned fra Dalsnuten. Det gikk i vanlig fart. På parkeringsplassen var det enda flere biler enn da jeg kom. Ikke mange ledige plasser og mye folk og unger de fleste stedene.

9 kilometer og to og en halv time, tok turen. En grei tur på en grei tirsdag.