Sommer og torden i heia.

Det ble den vanlige turen til Blåfjellenden denne uka også.

Det er ikke spesielt morsomt å sitte hjemme – riktig nok i en god stol – å kikke ut stuevinduet og se sol og flott vær. Jeg blir i dårlig humør av slikt. Det hjelper ikke at mange på min alder ikke kan annet enn å sitte hjemme. Jeg vil på tur.

I følge hva jeg har funnet ut, skal en vond akilles ikke brukes mer enn nødvendig. Så snar det er mulig skal hælen belastes med å strekke ankelen nedover. Det betyr å holde foten i en trapp og så senke hælen ned før en lett heving og ny senking – hver dag i mange måneder.

Nå er det ikke første gang jeg har slike problemer, og har aldri hatt tålmodighet til å følge de velmente rådene. Jeg er alt for utålmodig og tar heller ut på tur. Slik ble det også denne gangen. Jeg fant ut at jeg kunne forsøke meg på en tur til Blåfjellenden.

Etter 4 dager i ro, sjekket jeg værmeldingen, og fat ut at onsdag ville det være flott vær på morgenen, men Yr truet med både regn og torden på ettermiddagen. For å komme inn til Blåfjellenden, før torden og lyn, burde jeg starte tidlig.

Jeg måtte kjøre hjemme fra i ni-tiden og helst starte innover før halv elleve. Jeg la meg tidlig, men hadde vanskelig for å finne «roen». Jeg tenkte på hvordan det ville gå innover heia, og om jeg burde utfordre kroppen på den måten.

Jeg var oppe i syvtiden. En time tidligere en vanlig. Fortsatt lett nervøs for turen innover, men også like bestemt på ikke å sitte hjemme en dag til. Det fikk heller ta tid, og eventuelt var det jo mulig å ta noen lange pauser, selv om det kunne bety torden og lyn før jeg kom fram.

Jeg hadde sjekket bestillingene før jeg gikk innover. Det var andre som ville på tur den dagen. På onsdag hadde det vært mye folk, og i følge en som kom i mot fra hytta, hadde det vært flere gjenger med «utlendinger».

Starten på turen var virkelig flott. Det var skikkelig sommer oppover bakkene mot Oleskaret, og det var virkelig kjekt å gå innover heia. Sommer og sol, og over 20 grader. Det ble en tur innover i bare lett antrekk.

Ved Saftbekken forsvant sola, og det dukket opp mørke og sinte skyer i nordvest. Kunne det dårlige været være på gang alt. Jeg gikk å lurte på når regnet ville komme. Kunne jeg nå den store steinen – va 2/3 deler på vei innover, elle ville jeg nå toppen av bakken nedover mot Blåfjellenden – ca 3/4 innover med bare bakken igjen.

Jeg fikk regn på meg bare et lite stykke nede i bakken. Jeg tok på jakke, men fortsatte i den tynne treningsbuksa. Jakken ble våt, men det var så pass varmt at det ikke gjorde noe med litt regn på beina.

Det ble opphold og sol bare en liten stund etter jeg kom til hytta. Jeg fikk en time på benken utenfor annekset, med te og lunch. Det var nettopp hva jeg trengte. Da sola forsvant, tok jeg med en bøtte for å hente vann og ta en dukkert i elva. I den rekkefølgen.

Med tung bøtte i hånden fikk jeg problemer med å sette foten skikkelig og det sa «spjong» bak i hælen. Det gjorde skikkelig vondt, og jeg ble ganske for enig med meg selv om å ikke gå tilbake den dagen.