Fem stjerners høst-tur i Madlandsheia.

Flott høstvær.

Det er selvsagt andre som har benyttet finværet til tur i heia. Vi pensjonister har selvsagt bedre mulighet til å ta ut en vanlig onsdag enn de «stakkarene» som må jobbe.

Nå var ikke denne onsdagen vanlig. Høytrykk over hele sørnorge, har gitt et fantastisk høstvær. Det gjelder også for sørvestlandet – heldigvis.

Det har blitt noen onsdagsturer i det siste, mye nettopp på grunn av været. Som pensjonist kan jeg jo ta ut når det passer. Og de siste ukene har det passet.

Spørsmålet var egentlig hvor turen skulle gå. Jeg kunne ta turen opp i Hunnedalen, og Sandvatn eller Tomannsbu, men der var jeg i forrige uke.

Tidlig i sesongen gikk jeg en rundtur i Madlandsheia, som jeg gjerne skulle ha tatt en gang til før vinteren.  Og helst i bra vær…

Og denne dagen var bra, virkelig bra. Sol - selvsagt, men også litt varmere enn dagen før, slik at frosten holdt seg vekk. Og det var tørt etter mange fine dager. Bedre forhold enn det, er ikke mulig.

Kunne det være andre i heia på en onsdag i oktober? Jeg tok igjen en bobil på vei oppover. Det så ikke ut som om folkene helt visste hvor de skulle. Jeg snakket derfor med paret i bilen. De var i Madlandsheia for første gang siden omtrent 50 tallet. De hadde likevel ikke bruk for hjelp. Dagens teknologi med gps på telefonen ga nok svar på eventuelle spørsmål.

På parkeringsplassen var det også andre biler, en god del faktisk.

Det gikk greit oppover bakkene. Ved det midterste Fisketjønnet tok jeg igjen et par, og nesten helt opp, gikk jeg på en kar med stor sekk.

Det viste seg at han hadde ligget ute den natta, rett over toppene. Vi snakket litt, og fant ut at vi bodde ikke så langt fra hverandre, og at vi nok hadde felles kjente. Det er kjekt å treffe andre som også synes at det å være i heia er virkelig kjekt.

På toppen var det en lei trekk, med våt bluse var det bare å komme seg videre ned Rolighetsdalen.

Over ura nede på flaten, begynner det som jeg synes er et av de fineste heiestrekkene i området. Flatt og fint. Gule, røde og brune myrer. Sol over småvann og mørke skygger under skarpe topper.
Og etter en stund går stien på gammel driftevei. Nesten en motorvei enkelte steder. Det er ingen tvil om at her har det gått dyr og folk i mange år. Jeg synes det er skikkelig kjekt å gå på gamle stier. De er i seg selv kulturminner, og bør egentlig holdes i hevd. Og selv om mange synes det «tagging» med røde Tè`er, er det ikke tvil om de må til for at folk skal finne fram og holde stien åpen.

Siden min forrige tur, var det også tydelig at mange andre hadde funnet fram til området. Stien var vesentlig mer markert, og det var enkelt å finne fram.

Her traff jeg også en dame, på tur alene. Hun oppfordret meg til å gå sakte, og virkelig nyte dagen. Et godt råd, for dagen var virkelig flott. Men akkurat det å gå rolig har jeg problemer med – selv om det går saktere med årene.
Det gikk kjapt over flyene, og ned stølsveien mot bilen. Denne dagen kunne turen godt ha vært lengre…