Fra Varhaug gamle kirkegård og sørover forbi Madland havn.

En tur med vind og frost.

Det er greit å ha planer. Det er likevel ikke sikkert at planene lar seg gjennomfør. Av forskjellige årsaker, men jeg hadde ikke ventet å bli stoppet av en manglende bro. Faktisk for andre gang manglet broa over Bodlebekken.

Det er fortsatt vinter i Norge, med så vidt kuldegrader. Det blir meldt sol, men den holder seg for en stor del bak lett skydekke. Vinden derimot, blir ofte sterkere enn meld – og kaldere. Selv en bris på 7-8 m/sek blir kald med minus en grad.

Planen var å gå fra Varhaug gamle kirkegård og nordover til Obrestad havn. En tur frem og tilbake på omtrent 14 kilometer. Siden det ikke er spesielt mange bakker her helt ute ved sjøen, så er dette en ganske grei tur.

Det var dagen for en «grei» tur. Det hadde blitt mye tung jobbing med å få brent opp noe av alle greinene fra noen kjempestore sitkagraner. Bestyrerinnen og broren, har en hytte i sammen, og nå måtte noen av de store granene tas ned.

De var blitt mer enn 30 meter høye og ville før eller senere lage problemer. Nå laget de problemer for meg – det var virkelig tungt å dra fram greinene fra en stor dunge og få de på bålet. Nå var jeg ikke alene om jobben, og vi ble på langt nær ferdig.

Kroppen var ikke klar for en langtur denne dagen. Det kunne kjennes at jeg hadde jobbet 4-5 timer dagen før. En flat tur, med muligheter for å snu om det ville være fornuftig, passet bra. Bortsett fra at brua ved Bodle manglet, så jeg måtte snu å gå tilbake til kirkegården.

Nå er det mulig å gå sørover fra Varhaug gamle kirkegård. Det har jeg gjort et par – tre ganger, men ikke etter 2019. Som et alternativ ville det være bedre enn å kjører hjem for å innta godstolen. Det blir ikke mye tur av det.

Det er 3 kilometer til Madland havn. Delvis på grusvei, og i hvert fall noenlunde brukbar sti resten. Vinden gjorde det kaldt, og kulden gjorde nok sitt til at jeg holdt farten oppe det første stykket sørover.

Fra Madland havn og videre sørover er det nye 3 kilometer til Haar. Her er det stort sett marker hvor det om sommeren går dyr. Det passer med en advarsel. På grunn av mye dyr, er markene oppgått og består av sorpe og dårlig sti om det ikke er skikkelig tørt.

På min tur var det frost i bakken, og greit, men det var mange plasser oppgått og lite sti. Jeg kom meg likevel helt greit ned til Skarvastøa og Skarvasteinen. Antakelig ca 5 kilometer fra kirkegården, og en kilometer til Haar.

På mine strandturer, er det som oftest snakk om lange og mange meter på flat sandstrand. Her, lengre sør på Jæren er det ikke sand men stein. Det er ikke en skikkelig sandstrand mellom Hå gamle prestegård og sør til Ogna.

Naturen er nok så annerledes. Det er tydelige tegn til aktiviteter nesten i hele sjøkanten. Gardene litt inne i landet hadde alle sjørett og båt. Det ble fisket, hentet hummer og krabbe, og ikke minst høstet tare.

I dag er det omtrent ikke noen som bruker havet på den gamle måten, men sporene er tydelige, og mange navn henviser til bruken. I følge Særheim, så har for eksempel navnet «Skrydevigå» ikke noe med «å skryte» å gjøre, derimot henviser det til stor krabbe.

Madland er navn på havna omtrent midtveis. Dette navnet finnes også inne i landet – i Gjesdal. Også i følge Særheim, så har dette navnet å gjøre med gammelnorsk for «banke av småstein». Noe som passer for begge plassene.

Det ble tilbake i samme spor som sørover, men med vinden delvis bakfra, ble det en litt mindre kald tur. Totalt gikk jeg denne dagen opp mot 12 kilometer, og brukte omtrent tre timer.