Endelig fire topper fra Gramstad.

Enkelte glatte plasser.

Det har vært noen dager uten frost, og mesteparten av isen og snøen har forsvunnet. Det henger likevel litt is igjen enkelte plasser, og det var skikkelig glatt langs Grudavatnet, på siste turen. Selv om det ellers var greit å gå.

Det er spesielt på sti inne i skog, isen ligger lenge. Selvsagt er det nettopp der jeg vil. Jeg sjekker værmeldingen og lurer på om det vil være mulig å ta en av de vanlige turen. Dårlig balanse og svake lårhalser, holder meg litt tilbake.

Det har vært slike forhold mange ganger opp gjennom årene, og selv om jeg er blitt mer og mer skeptisk til glatte forhold – etter som årene siger på, så burde det fortsatt være mulig å gå på tross av litt is.

Værmeldingen fremover meldte mer frost, og det så ut som om søndagen ville være den siste dagen uten nattefrost på en stund. Skulle jeg på tur, ville det antakelig passe best den dagen. Spørsmålet var som vanlig hvor jeg skulle ta ut.

Det pleier normalt å være varmere ute langs kysten, og da ville det passe at jeg forsøkte meg på fire topper fra Gramstad. Den turen er på omtrent 12 kilometer, men med en god del høydemeter. Vanligvis tar turen nesten tre timer.

Bestyrerinnen var ikke helt enig i at jeg skulle forsøke meg på denne turen med is og glatte forhold i stien. Jeg var heller ikke sikker på om det var en god ide. Det ville jo være mulig å snu om og ta en kortere tur om isen hindret i bakken oppover mot Bjørndalsmyra.

Det var ikke mer en tre grader da jeg kjørte innover mot Sandnes. Jeg så så vidt firetallet, før jeg parkerte ved Gramstad. Det var i hvert fall mange andre som ville på tur denne dagen. Selv oppover mot Bjørndalsmyra traff jeg folk.

Det var is i stien oppover. Folk hadde tråkket ned snøen og det var det nå is. Litt lengre oppe i «henget», var vannet frosset til store is-svuller over stien. Det var mulig å gå rundt, selv om jeg lurte på hvordan det ville gå på turen nedover.

Bjørndalsmyra var våt og ikke hard. Det ble nærmest vassing innover. Her var det ikke is i stien. Det hadde antakelig ikke vært folk her siden sist jeg gikk denne turen. Oppe i stien mellom Mattitrudlå og Bjørndalsfjellet, var det is enkelte plasser. Det tok litt tid, men det var egentlig greit å komme fram.

Det var andre som også ville til Bjørndalsfjellet denne dagen. Jeg møtte en hel familie på vei oppover. Det kom også et par, og to damer. Alle snakket et annet morsmål enn norsk. Det kom en kar løpende over toppen og videre. I god fart. Jeg antar at han var norsk.

Det hadde vært tungt å komme over Kulheia og opp til toppen av Bjørndalsfjellet. Nedover bakkene mot veien gikk det lettere, men sakte. Jeg brukte tid rundt is-svullene. Det var bedre forbi Fjogstadnuten og bort til Revholstjørnet og Kvitemyr.

Det gikk ikke fort opp trappene på nordsiden mot Dalsnuten, men jeg kunne jo ikke slippe ei jente fra meg. Det ble høy puls på toppen av trappene. Stien opp på sørsiden gikk i et mer rolig tempo til toppen. Det var folk på toppen, og andre i stien.

Jeg valgte å gå samme vei ned som opp og tok turveien forbi Revholstjørn tilbake til bilen. Det hadde gått saktere enn vanlig. Jeg brukte mer enn tre timer på turen. Det var likevel kjekt å være på topp-tur igjen.