Høgjæren med glaserte steiner.

Broderen mest skeptisk, jeg mest forsiktig.

Selvsagt gikk det bra på lørdagsturen. Ingen store problemer, men hva med søndagsturen?

Det ble nesten frost natt til søndag. Broderen ringte, og vi diskuterte hva vi skulle gjøre.

Det ble besluttet – enstemmig - at turen skulle gå på høgjæren – Toppdal til Steinkjerringå og tilbake.

Antakelig ville det være is og glatt rundt Li. Broderen er skeptisk til slikt.

Oppover not Undheim, var det jeg som ble skeptisk. Det så ut som is på veien – et tynt lag. Noe som gjør kjøring vanskelig. På parkeringsplassen gikk det opp for oss at forholdene nok ikke var optimale på høgjæren heller.  Der hvor sola ikke hadde kommet til, og den sto lavt, var steiner og sti dekket med is. Nærmest glasert. Vi burde trå forsiktig, og selv om broderen nok er den som minst liker slikt føre, var det jeg som gikk forsiktig…

Selv med glatte steiner og is i stien, kom vi oss fram. Og været gjorde det hele lettere. Vi mente jo at sol, skinte fra blå himmel, etter hvert ville gjøre forholdene bedre.

I tillegg til frost blåste det litt – en liten bris, men med en kuldegrad eller to, så ble det litt surt over toppene. Det kom noen i mot, og de fleste godt innpakket i jakker slik at ansiktet bare så vidt viste. Med fint vær, og lite vind, hadde jeg ventet adskillig flere på tur denne dagen. Det var folk ute, men ikke mange. Som vanlig ble det mer folksomt på returen fra Steinkjerringå mot Holmavatn.

Og også denne gangen ble vi stoppet med det vanligste spørsmålet – er det langt igjen.  Første gang ble det en liten variant – «er jeg på rett sti til Steinkjerringå». Hun som spurte, så ut til å ha vært på tur før, men altså ikke her.   De neste som stilte det vanlige spørsmålet, var bare 5-600 meter fra start. Nå var den kvinnelige halvpart noe tyngre enn den mannlige, og ville slite med en tur fram og tilbake.

Vi kunne ikke annet enn ønske de god tur videre, men lurte litt på hvor langt de egentlig ville komme.

Vi kom i hvert fall greit fram og tilbake, men fort gikk det ikke. Vi tråkket forsiktig oppe på steiner, og selv om vi forsøkte å sjekke, så hendte det at steinen var isbelagt – uten at vi så det. Broderen ble en gang litt overrasket…

Vi hadde ventet at sola ville få temperaturen over null. Det var den vel også, men i skyggen smeltet det lite.  Nå kan det være at tempoet, som ikke helt ble det vanlige, gjorde utslaget, men denne gangen virket det som en helt grei tur. Vi kom greit ned til Steinkjerringå, og selv opp bakkene mot Synesvarden, gikk det bra. Uten at pusten kom for høyt og at syra kjentes i beina.

Egentlig er avstanden vi går, 16-17 kilometer, og med et drøyt antall høydemeter, så pass at det kan sammenliknes med en «normal» 5-6 timer tur.  Når vi likevel kan stå på parkeringsplassen ved slutten av turen, uten å kjenne for mye, så må vi være i bra form.

En god tur til å være i slutten av november – på tross av is og glaserte forhold.

Lørdagstur i selskap med «kaptein Vom»

Fortsatt greit turvær til å være i november.

Forrige søndag ble tilbrakt på sofaen. I dårlig humør, og med smerter i foten – indre leddet i stortåa.

Jeg hadde mistanke om hva galskap det kunne være – urinsyregikt. Broderen har vært plaget med dette en stund, og symptomene likned til forveksling.

Det er ikke kjekt med smerter, og spesielt når de kobles med dårlig humør. Som skyldes tanken på ikke å få gått tur. Onsdag – som nå er blitt turdag – ble en rolig dag.

Legen ga tabbeletter som raskt ordnet opp med smertene. Fredag kjents alt bra ut, og da var jeg klar for tur på lørdagen – kjempegreit.

Det ville uansett ikke være snakk noen lang tur. Her ble det å ta det forsiktig, smertene ved sykdommen er egentlig ikke å spøke med. Nok en tur rund Li, ville være perfekt.

Denne lørdagen var det ikke snakk om frost, mer normalt vintervær, med 8-9 grader vind, regn, men også sol og blå himmel. Bedre vær enn det er ikke vanlig i november. Problemet var fuktigheten. Det hadde regnet om natten og det meste var fortsatt bløtt. Mine nye sko – walk king – var ikke fornøyd med våt stein og svaberg. Det var skikkelig glatt. Og glatte forhold gir lav fart.

Lav fart var det ikke snakk om for karen som for forbi over svabergene langs sjøen. Han sprang….

Jeg hadde ikke mulighet for å holde følge. Heldigvis kom jenta i mot. Også hun springende. Det går fort med de som løper.  Når kan jeg selvsagt skylde på sekken…

Et lite ord om sykdom.  Det kjentes godt i føttene da jeg snørte støvlene. Det var ikke behagelig de første på kilometrene. Jeg lurte på å snu, men som vanlig – etter en stund glemte jeg hele greia, og det ble «tur» som vanlig.

Ved Einerneset kom den vanlig turfølesen. Jeg begynte igjen å tenke på «været», «bakkene», «pust» og om kreftene ville holde oppover bakkene. Om jeg i det hele tatt tenkte på noe utenom hvor jeg skulle sette beina.

Helt som vanlig….

Noen ord om været. Forholdsvis mange ord…

Det regnet da jeg startet. Men bare i den første bakken, kom jakken av, og jeg fortsatte i skjortearmene. Som i forrige uke, kunne jeg se at det regnet bort over byen Og vinden kom fra vest. Når kom regnet denne lørdagen? Ikke før på veien hjem.

Jeg gikk og kikket vestover. Det var skyer. Det regnet, men ikke over meg. På toppen blåste det. Ikke et menneske. En ensom tur  - som vanlig på lørdagene.

Nesten som forrige uke, men da kjente jeg godt smertene i beina.  Jeg var godt fornøyd med turen så langt. Tørre svaberg på toppen gjorde også sitt til at det gikk greit.

Litt nede i bakken traff jeg far og datter. Hun var antakelig 12 år, og så ut som om hun ikke riktig likte seg. Med mindre unger synes jeg det er greit å fortelle hvor flinke de er. Så «gamle» jenter tror jeg ikke blir «lurt» av slike ting. De gjennomskuer ros lett.

Det ble derfor bare til at jeg snakket om at de snart var på toppen.

Resten av turen gikk greit, det vil si at jeg hadde et «kontrollert» fall i bakken under demningen. Gled og havnet på rompa – heldigvis ingen tilskuere.

Lørdagstur med broderen.

Bra vær i november må utnyttes.

Rundt Li igjen? Joda, det måtte bli en tur rundt Li – en lørdag. En titt på værmeldingen for helgen, og broderen var kjapp med å melde fra om at han så for seg en lørdagstur.

Det er mye greiere å gå i oppholdsvær enn i regn.

Og broderen hadde anledning til å gå på lørdager, noe som på mange måter passet bra. Ikke bare værmessig, men også med tanke på hvor turen skulle gå. Det har blitt en del turer på høgjæren for broderen, og han kunne ha bruk for en noe som i hvert fall likner på fjelltur…

Vi hadde det ikke travelt. En lørdag i november burde det være lite som haster – for pensjonister.

Start midt på dagen – rundt ti - halv elleve.

Broderen er skeptisk til frost og snø. Han hadde også et spektakulært fall, nettopp rundt LI, tidligere på året. Uten alvorlige skader, men slike ting sitter likevel i.

Skepsisen til glatte forhold ble ikke mindre etter fallet, og da vi så noe hvitt langs fortauskanten i Sandnes, ble det ikke bedre.

Ut fra personlig erfaring, vet jeg at det er mindre is og snø ute på Li, og rundt. Oppe på toppen kan det nok være noe, men ikke nede langs sjøen, eller i skogen.

Det var selvsagt ikke antydning til frost eller snø på Dale.

Vi startet utover langs sjøen. Det var mye mer vann enn vi hadde sett for oss. Det var vått…

Røtter er glatte, det vet vi. Steiner kan også være glatte, det er vi også klar over. Normalt er ruglet gneis greit.

Ute langs sjøen kan svabergene være såpeglatte. Det må være noe helt spesielt som gjør dette. Oppe i heia, kan jeg stole på ruglet gneis. Den holder. Nede ved sjøen, spesielt på høsten, kan det være skikkelig sleipt, nesten over alt. Vi gikk forsiktig.  Det tar tid.

For min del, har jeg økt turmengden, og beholdt treningsmengden. Broderen har kuttet på turene, og trener hjemme. Han fikser på hytta.

Forskjellen på treningsmengde og turer, ble merkbar i bakkene. Det er ikke mulig å opprettholde god kondisjon uten trening. Og for min del mye «trening».

Nå har jeg ikke vondt av å ta det med ro en gang i blant. Denne lørdagen burde jeg muligens heller ha sittet hjemme. En knoke i foten – jeg brakk stortåa en gang i ungdommen – ga fra seg tydelige signaler. Det kan være snakk om «kaptein Vom» - urinsyregikt…

Søndagen ble i hvert fall tilbrakt på sofaen, med smertestillende innen rekkevidde…

Lørdagen ble det uansett tur, og det i bra vær. Midt i november gikk vi i skjorteermene, og ble bra svette oppover bakken mot toppen. Øverst lå det hagel i søkkene. Det var hvitt på toppene ikke langt inne i landet. Vinterforhold…

Litt borte i lia, på vei ned, møtte vi kjentfolk. Det er alltid kjekt å treffe tannlegen, utenfor kontoret…

Nedover mot Dalevann, gikk vi på en familie. Han med barn både på rygg og mage. På spørsmål, mente han at vekten var opp mot 20 kilo…

To unger – tyve kilo, jeg hadde gått veldig forsiktig, noe disse da også gjorde. De var antakelig på sin første tur i området, for de var usikre på om de var på stien mot bilen. Med to unger på rygg og mage, anbefalte vi å følge veien nedenfor dammen.

Vi for ned lia. I skogen var det ikke glatt.

I tåka på Høgjæren.

Sammen med broderen.

Søndagsturen gikk i akkurat samme rute som forrige søndag, og med samme følge – broderen, men ellers var mye annerledes. Først og fremt vær og «føre».  Det var skodde, regn, sleipt og glatt, selv uten frost.

Hele veien oppover mot Topdal og parkeringsplassen, gikk vindusviskerne. Skikkelig drittvær. Det var heldigvis meldt om bedre vær utover dagen. Med muligheter for sol. Været fikk vi ta som det kom, men broderen nevnte for spøk at han jo kunne vente i bilen mens jeg gikk…

Denne dagen var det nødvendig å ha med følge for ikke å føle seg ensom. Det var ikke mange andre ute og gikk. Som vanlig ble det en del folk mellom Holmavatn og Steinkjerringå. Lite ellers.

Det er litt spesielt med tåke. Nå var ikke tåka så tykk at det bød på noe som helst problem, men fra avstand ser den alltid «tykk» ut.  Vi hadde stort sett 30-40 meters sikt. Og med stien så oppgått som her, skal det mye til før den forsvinner i tåka. Likevel skal det ikke så mye til før noen blir forvirret, - om de kommer ut av stien. Her er terreng og landskap svært likt over det hele. I fint vær, null problem. For ukjente. utenfor sti, kan det fort oppstå situasjoner.

Det var helt tydelig at det var tinvær. Bakken var sorpet og glatt, og vi tråkket igjennom det øverste laget som var tint. Omtrent som å gå i myr. Spesielt på tilbaketuren, fra Holmavatn til Synesvarden, ble det ekstra tungt å gå. Vinden imot, som ikke var spesielt sterk, kombinert med underlaget, gjorde at det krevde mer krefter enn normalt.

Grunn til at vi velger å ta denne turen – med vinter og snø i heia, er at den er forholdsvis lang. Den er til sammen 18 kilometer. I heia hadde en tur av den lengden hvert en drøy dagsmarsj. Noen vil muligens antyde at det er flatt på høgjæren. Og de vil ha rett, bortsett fra at turen byr på over 500 høydemeter. Slake bakker, men likevel en god del opp.

Turen gir med andre ord god trening for langturer.

Nede ved Holmavatn forsvant tåka, og lit lengre mot Steinkjerringa hold det opp å regne. Vi kunne hive av vanter, og av og til lette på lokket, mens vi skled ned bakkene mot Steinkjerringå.

Tilbaketuren gikk i samme spor som nedover. Det hadde vært mulig å korte inn på turen, men det kom liksom ikke til at vi snakket om det. Noe vi muligens burde. Det ble tungt på slutten. Både bakken opp mot Synesvarden og, ikke minst, den siste bakken mot parkeringsplassen ble drøye.

Det gikk greit å kravle seg over de siste gjerdeklyverne, men jeg var glad for å kunne finne fram noe å drikke ved bilen. Det kan være at vi burde ha drukket saften vi tross alt bar både fram og tilbake, nede ved Steinkjerringå.

Uansett hvordan vær og forholdene har vært på turen, har det til nå alltid vært en fin tur. Så også denne.

Lørdagstur rundt Lifjellet.

Heldig med været.

Vær? Mye Vær – på lørdagsmorgen. Jeg kikket ut vinduet. Jeg kikket på YR. Jeg så fram til dagens tur med en viss skepsis. Det har vært fint vær så lenge at det virker lite kjekt å ta en tur i regn og vind. Og nettopp regn og vind var det som Yr meldte, og som jeg kunne se fra vinduet. Det regnet – og det blåste…

Nå var heldigvis temperaturen godt over null, 5 grader på termometret utenfor kjøkkenvinduet. En liten trøst i alt det trøstesløse.

Med dårlig vær var det ikke snakk om noen «langtur». Det var frost og i på onsdag, og det hadde ikke vært så mye tin-vær at snøen og isen i høyden hadde forsvunnet. Det måtte bli en treningstur rundt Li. Der går i hvert fall store deler av turen i skog, og i le for nettopp vind fra sør. Det kunne heller ikke være mer is enn på onsdagen, heller mindre.

Vindusviskerne gikk store deler av turen inn til Sandnes og videre til Dale. På parkeringsplassen diskuterte jeg med meg selv om det var nødvendig å ha på jakken. Det så virkelig ikke så galt ut. Det var bare så vidt litt yr – og det lysnet i sør…

Jeg startet uten jakken, men utover langs sjøen lurte jeg på når regnet ville komme. Det hadde jo regnet i sør der jeg kom fra, og vinden kom fra samme retning.

Ute på Einerneste kikket jeg meg tilbake. Det var blåsvart himmel bak Dalsnuten. OK, jeg hadde hatt 1/3 av turen uten regn. Det er ikke ofte jeg har så mye flaks. På andre siden av fjorden, over Stavanger, regnet det…

Videre mot Bymarka, kunne jeg ikke se himmelen i sør, men det fortsatte med opphold. Kunne det virkelig holde til Bymarka? Kanskje halvveis? Et stykke oppe i bakken mot toppen fikk jeg på ny et glimt av himmelen i sør. Hvite skyer og så avgjort ikke regn. Over toppen hvor det ikke er mye som tar av for vinden, hev jeg på jakken for å holde varmen. Det kom ikke en dråpe…

Godværet holdt helt ned. Det kom riktignok noen dråper på vei ned mot Dale. Ikke så mye at jeg tok på jakken, men så pass at bakken ble våt.  På vei tilbake gjennom Sandnes, regnet det.

Hvor mange som går til Dalsnuten har jeg ikke grei på, men det er mange. En del andre topper i samme område er også godt besøkt. Det går nok flere til Prekestolen – opp mot 300.000. Men det burde liksom være flere rund Li. Denne turen er jo mulig å ta omtrent året rundt, og nesten uansett hvordan været er. Både onsdag og lørdag var jeg omtrent alene. Hyggelig det, men andre burde liksom også innse hvor fin turen virkelig er.  Litt under en mil – med tre kilometer i timen blir det litt over tre timer – overkommelig for de fleste. (Bortsett fra at det lett går lengre tid enn tre timer for mange…)

Sprettraubakken, fra fjorden og rett mot toppen, har etter hvert fått status som en utfordring. Det kunne muligens også rundturen få?

Rundt Li. Vintertur i november.

For første gang denne sesongen.

Så var det onsdag. Det var fint vær, fortsatt kaldt og klart, og fortsatt lite vind. Glimrende forhold for en tur. Som måtte utnyttes. Is og frost gjør at det – fortsatt – ikke er mulig med tur i heia. Hvor skal da turen gå.

Forrige uke var jeg på Bjørndalsnuten. Denne uka kunne jeg tenke meg Lifjellet. Broderen ringte, men ville heller satse på en ordinær tur på høgjæren.

Det var likevel ingen vanlig onsdag. På kalenderen, og på telefonen, lå det en innkalling til tannlegen. Tannlege er ingen god opplevelse uansett. Jeg foretrekker å gå med brukket for frem for å gå til tannlegen….

Et besøk hos tannlegen er dårlige nyheter og krever «ressurser». Jeg fikk likevel pakket sekk og funnet fram turklærene. Jeg kunne ikke stille hos tannlegen i turklærene. De lukter – ille…

Svette og møkk er ingen god blanding.

Jeg pakket ned klærne i poser, og skiftet på toalettet hos tannlegen.

På Dale var det en del biler, men jeg kunne ikke se spor utover langs sjøen, og det så ikke ut som om noen hadde gått stien på en stund. Det ble en fin tur mot Bymarka. Mesteparten av stien var tørr og fin, men enkelte plasser var det is. Jeg går svært forsiktig under slike forhold, og det tar tid. Nå hadde jeg det ikke travelt, og var egentlig på tur… Ikke trening.

Opp bakken fra Bymarka til toppen gikk det i et rolig tempo – eller kan det være at det bare kjentes «rolig», at jeg er i god form?  Nå gikk turen i omtrent 3 kilometer i timen, noe som er en del roligere enn de 5 kilometer i timen vi hadde på søndag.  -  Noe av forklaringen på det lavere tempoet, er selvsagt at terrenget rundt Li ikke kan sammenliknes med høgjæren.

På toppen var det ikke en kjeft, ikke et menneske. Det er litt uvanlig, men muligens ikke på en onsdag i november, selv med bra vær.

Forrige onsdag var det fullt av folk på Gramstad og Dalsnuten.

Det ble noe mer folksomt nedover, men ikke av folk som kom imot. En kar sprang forbi i den «fordømte bakken» og like etter kom det en jente i fin fart forbi. Ingen respekt for gamle folk som strever seg fram….

Det var is på Dalevannet, og issvuller i stien langs vannet. Det var nødvendig å gå litt ute i terrenget for å komme fram.

Til å være første turen rundt Lifjellet denne sesongen, var det litt tidlig. Jeg har som regel vært på tur til Blåfjellenden den første uka av november. Dette året ser det ikke ut som det skal bli flere turer. Og den første turen rundt Li pleier å gå i høstvær med regn og vind. Denne gangen var det frost og sol.

Selv om det ble en vintertur, så var turen fin den. Til å være på en onsdag.

Broderen og jeg på Høgjæren-

En kald søndagstur.

Endelig var det tid for en søndagstur med bare broderen og jeg. Det var en stund siden vi sist var på søndagstur sammen. Vi hadde en tur til Blåfjellenden på høsten, og vi har gått sammen med andre, men nå, altså – denne gangen oss sammen.

Broderen er skeptisk til is og snø. Allergisk er vel nærmere sannheten. Det ville med andre ord ikke bli noen tur i «høyden». Han var til og med negativt innstilt til en tur rundt Li. Og der kunne det egentlig ikke være særlig med is…

Det måtte bli en tur på høgjæren. Li i Sandnes er 5-6 kilometer og tar to-tre timer. Fra Toppdal til Steinkjerringå over Synesvarden og forbi Holmavatn og tilbake, er 15 – 16 kilometer. Og det tar tre timer.

Selv om det er 700 høydemeter på turen – i «flatt» terreng, og det er god sti, eller nesten vei, så er 5 kilometer i timen bra fart.

Denne turen over høgjæren gir god trening. I følge Aftenbladet, skal det være bra med langintervaller, og det blir det en del av på denne ture, om vi går på i bakkene.

Det spesielle denne dagen var været. Heldigvis uten nedbør, men med vind – i kulden. Temperaturen var under null da vi startet, og den var ikke mye over null da vi sluttet. Med vinden i ryggen nedover var det greit å gå selv om det blåste opp mot en stiv bris. Vind og kulde er ingen god kombinasjon, og gjengen fra Turistforeningen som kom imot oss, var godt innpakket. Det var bare så vidt vi kunne se øynene.

Nå hadde værmeldingen spådd mindre vind og mer sol utover dagen. Og denne gangen fikk de rett. Da vi snudde nede ved Steinkjerringå blåste det alt mye mindre – selv over toppene, og sola hadde meldt sin ankomst.

Nå fikk vi vinden i ansiktet og sola bakfra det første stykket på tilbakeveien, men det gjorde ikke så mye. Det ble en fin tur i godt tempo likevel.

Utenom gjengen fra Turistforeningen var det ikke mange ute på tur tidlig på søndagen. Mange hadde nok sjekket værmeldingen og lagt turen til litt senere på dagen. Vi møtte likevel en familie på tur. Alle godt innpakket, men også i godt humør. Det er kjekt å møte blide folk på tur.Siste halvpart avturen ble det heller folksomt. Det kom masse folk imot mellom Steinkjerringå og Holmavaten. Og det var også en god del på tur til Synesvarden.

Det hadde også en eller annen vært tidligere i uka. På traktor. Med store hjul. Det var skikkelige merker oppover stien mot kommunegrensen. Vi antok at vedkommende fraktet utstyr for nytt gjerde – det lå i hvert fall en del gjerdepåler langs grensen.

Broderen mente det hadde gått sent denne gangen, jeg trodde vi hadde holdt «normalt» tempo. Nede på parkeringsplassen viste klokka at vi hadde brukt 3 timer, helt som vanlig.

En fin tur med tør sti – men kaldt fra start.

Første vinterturen denne sesongen.

Bynuten – igjen.

Værmeldingen hjemme var optimistisk. Det var snakk om bare lite regn, men vind. Jeg sjekket ikke temperaturen.

I heia er det snø, og helst vinterlig. Den første snøen pleier normalt aldri å bli liggende. Det kommer ofte noen varme dager etter en kuldeperiode  - sånn på førvinteren. Det kunne ikke bli en heiatur denne lørdagen. Da er jo Bynuten et  godt alternativ som treningstur.

På vei inn mot Sandnes, fikk jeg et glimt av Vådlandsnutane. De var hvite….

Hva med forholdene til Bynuten da? Jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre om det også var snø på Seldalheia. Dale – Li?

Det var grønt og fint innover langs riksvei 13. Det var ikke antydning til frost på parkeringsplassen. Jeg fikk ta turen oppover og skulle det bli for galt, kunne jeg jo snu.

Helt alene ville jeg heller ikke bli. Det sto 3-4 biler på parkeringsplassen, og det var spor oppover mot Bynuten.  Likevel møtte jeg bare en jente som kom i mot. Hun hadde snudd da hun så mørke skyer i øst. Og vinden kom fra øst.

Jeg fortsatte likevel oppover. I solskinn og uten nedbør.  Det var tørre forhold, og egentlig ikke noen grunn til å snu. Oppe i høyden blåste det rimelig sterkt. Det var sikkert opp mot stiv kuling i kastene. På snaufjellet var det vinter.

I de siste bakkene oppover ble det is, frost og snø. Og vind.

Jeg gikk med vinden i ryggen, og først helt ute ved varden snudde jeg meg for å sjekke været. Kullsorte skyer og snø. Det ble ikke lange pausen ute på toppen. Jeg kjempet mot vinden mot de første bakkene nedover, og kikket mot himmelen. Som ble mørkere, og det begynte å snø.

Jeg så for meg «whiteout» forhold, med sterk vind og, mye snø. Nå ble det aldri så ille som jeg fryktet. Men vinden var likevel så pass sterk at jeg festet lua ned stroppene under haken.  Jeg var redd hele lokket skulle flagre av. Det hadde ikke vært bra – i sterk vind og rundt null…

Jeg var nede på alle fire over de mest utsatte stedene. Med stup til høyre, tok jeg for sjanser.

Som vanlig ble det adskillig bedre, og varmere nede under fossen i skogen.

Det var likevel en ensom tur. Det er ikke ofte jeg går denne turen uten å treffe folk. Nå er det normalt færre folk på en lørdag i november enn eller på året, men ingen (utenom jenta nokså tidlig) er ikke vanlig. Nedenfor snaufjellet var det for så vidt greie forhold. Ikke snø, lite vind. Og forholdsvis tørt.

Nedbøren kom som snø. Noe som er helt greit. Jeg trengte ikke å ha på regnklær, og på den måten fordampet noe av svetten gjennom vindfleecen.

Frost oppe og bare 3 grader på parkeringsplassen, det er vinter. Jeg trodde egentlig det var varmere nede. Forskjellen fra snaufjellet med minusgrader kjentes stor.

Det var helt uproblematisk å skifte til tørr trøye nede bak bilen.

Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

På en onsdag. 

Så var finværet tilbake – for en dag, ifølge værmeldingen. Denne gangen hadde værfolkene faktisk rett. Det var ikke en sky på himmelen om morgenen denne onsdagen. Det er ikke så mange fine dager i november normalt. Dagen måtte utnyttes til en tur. Finvær så sent på året gir ofte kuldegrader. Det var is på bilrutene, og oppe i heia var det frost og is. Broderen som var på hytta mente det ikke var forhold for en spasertur.

Onsdag går jeg bare korte turer. Været denne dagen innbød til en lengre tur, men hvor? Siden jeg ikke helt har hatt «overskudd» den siste tiden, burde jeg ta en kort tur. Kunne jeg likevel strekke det til over to timer? I dette nydelige været.

Jeg vurderte forskjellige steder, men endte opp med å kjøre til Dale, og ta peiling på Bjørndalsnuten. I bakhodet lå det en reserveplan om å utvide turen til Fjogstadfjellet og rundt mot Dalsnuten om alt gikk rette veien. En grunn til turvalget var også at jeg besøkte tannlegen, som også går mye i terreng. Han kunne fortelle om flere kjente som gikk mer enn meg. Er det mulig?

I alle fall, han vandret mye ut fra parkeringsplassen på Gramstad, og anbefalte at jeg burde bli mer kjent med området.

På Dale var det både biler og folk. Hva i alle dager får folk ut på tur en kald dag i november?  Været selvsagt. Og det var virkelig mange som hadde funnet veien til parkeringsplassen på Gramstad denne dagen.

Jeg tok veien oppover mot gjerdeklyveren – og sorpa. For selv om det var sol og tørt denne dagen, var det sorpe over alt. Jeg hadde på de nye skoene. Så selv om jeg tråkket nedi til langt opp på skaftet, ville jeg være tørr. Slik er det greit med Gore-Tex. Det kom en del folk imot. Opp mot toppen så jeg en kar. Jeg snakket med ham, og han var - selvsagt – pensjonist som meg.

Sikten på toppen var virkelig god denne dagen. Det var mulig å se langt og se detaljer klart. Kaldt klart vær er greit sånn.

Jeg forsøkte å orientere meg, og det var greit å finne fram til Vådlandsnutane, Bynuten og Selvikstakken. Og fra den kunne jeg finne Lysefjorden og Røssdalen, som var midt i mot. Jeg mente også å kunne se Fidjanutane over Fidjadalen – med snø. Nå er disse toppene over 1100moh, så snø burde ikke overraske.

Det kom to jenter opp til toppen. Den ene med en 8 måneders unge på magen. Den ungen hadde antakelig vært på tur før….

Nede ved veien bestemte jeg meg for å ta «omveien» rundt Fjogstadfjellet tilbake til bilen. Omtrent 3 kilometer ekstra. I det fine været var det så avgjort en riktig beslutning. Det ble en fin tur tilbake.

Jeg kunne se masse folk på Dalsnuten. Det var også mange på vei, både til og fra.

«Omveien ga meg anledning til å ta bilde av Revholstjønn, som lå speilblank….