Fra Blåfjellenden og rundt Leitevatn "på andre siden".

En flott tur utenom merked sti.

Etter en kjekk kveld og en flott morgen på Blåfjellenden, var både Knut Erlend og jeg klar for en tur tilbake til Hunnedalen. Vi hadde snakket om hvor vi skulle gå. Begge var klar for en litt annen tur tilbake enn innover.

Det er mulig å ta noen skikkelige «omveier» for å komme tilbake til bilen. Vi, for vår del, hadde blitt enige om å ta stien på andre siden av leitevann. Det ville ikke bli en spesielt mye lengre tur enn den vanlige, men ville i hvert fall bli en ny tur.

Nå hadde jeg gått denne turen tidligere, men det var så langt tilbake som i 2017. Antakelig hadde ikke mye endret seg, men jeg husket ikke mange detaljer. I store trekk var jeg klar over hvor stien måtte gå, men det ble noen overraskelser underveis.

Som dagen før var det flott turvær. Vi startet i sol og selv om det var noen skyer i en periode, ble det en sommertur. Det ble i hvert fall ganske varmt oppover bakkene fra Blåfjellenden. Det var ikke nødvendig med annet en kort bukse og tynn ullbluse.

Stien på andre siden av Leitevatn er ikke merket, men ved å sjekke kart, er det egentlig greit å finne fram. Starten er lett. Det er å følge den merkede stien mot Sandvatn rundt elva og bort til en bru over bekken fra Svartedalen.

Fra stien langs elva er det flott å se Blåfjellenden som ligge med flott utsikt nedover Fidjadalen. Bru nummer to er laget for sauefolkene på Blåfjellenden, og de følger også stien vi skal følge, videre mot Hunnedalen.

Den merkede stien mot Sandvatn tar til venstre rett over brua. Vår sti går rett opp bakken. Her er det mye myr, og så avgjort ikke lett å følge sti. Det er nesten ikke spor fordi folk – og fe – går forskjellige ruter i myra.

Det står et tre oppe i bakken, og vi fant spor da vi tok mot dette. Videre er det en stor stein lengre oppe, og vi fant også spor av sti mot denne steinen. Eller var det både vått og bratt. Det tok tid å komme opp bakken.

Nå er det flere bakker etter den første. Lengre oppe var det lettere å finne stien, men helt oppe forsvant den over svabergene. Her gikk jeg litt feil. Stien var lengre til venstre enn det jeg gikk. Vi fant fram, men det tok litt tid.

Da vi fikk se Leitevatn, var det ikke tvil om hvor stien går. Her var det vann nedenfor og fjell ovenfor og stien lett synlig. Vi gikk bortom Leitebu (Jeg lurer på om ikke den også blir kaldt bua ved stråndå.) og fortsatte videre forbi Leitevatn og inn dalen.

Det ble klart at vi ikke skulle over gjerdet, men følge det oppover mot kanten. Vi «valgte» å klatre opp den bratte bakken. Vi kom opp. Stien var delvis synlig fra kanten og videre innover dalen og opp på høyre side.

Det er uansett lett å finne den merkede STF stien, som ligger litt lengre oppe i høyden og går «nesten» likt med med stien vi fulgte denne dagen. Det var lengre fra den bratte bakken ned mot «Solhålå» og bort til den vanlige STF stien enn jeg trodde.

Da vi omsider kom ned til «Ølbakken» hvor vi traff STF stien, så hadde det gått omtrent tre timer. Vi brukte nok lengre tid enn folkene på på Blåfjellenden som går denne veien til vanlig. De mener at det går fortere på østsiden av Leitevatn.

Vi hadde hatt en virkelig flott tur utenom den vanlige stien mellom Hunnedalen og Blåfjellenden. For oss tok det litt tid, men det var virkelig kjekt å se igjen både Leitebu og Leitevatn fra østsiden. Her har jeg gått mange ganger på ski, men ikke ofte på beina.