Fra Sælandsskogen om Engjavatnet.

Broderen var med halve turen.

Det var riktig lenge siden broderen og jeg hadde vært sammen på en litt lengre tur. Det har blitt en del korte turer langs stranden, men ikke noen turer i bakker og terreng. Det passet derfor bra at broderen ville være med på en helt vanlig runde fra Sælandsskogen.

Både broderen og jeg har slitt med noen små skavanker, og vi har begge holdt oss nær godstolen i påvente av bedring og mindre smerter. Det har blitt bedre – for oss begge, og nå var det på tide å utfordre kroppen litt.

Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen, slik at vi kunne skille lag om den planlagte turen ble for lang for broderen, - eller om jeg ville utfordre meg selv å ta om Engjavatnet. Det er ingen stor utfordring, men det er likevel lenge siden jeg har tatt denne turen.

Vi møtte på avtalt tid, og gjorde oss klar for turen. Vi enset knapt skiltet med advarsel om både hester og ungdyr. «Ikke mat hesten» var også med. Oppover stien mot Stølssletta og videre opp til Vindskaret gikk greit.

Det ble ingen tur oppom Håfjelltoppen. (Hvor det fortsatt står Blåfjell på skiltet.) Det ble selvsagt en tur opp til Bjødnali for å ta bildet av treet. Vi satte os ned denne gangen og fikk en liten pause før vi fortsatte mot «Skogen» eller Sjelset.

I veikrysset var broderen klar på at han ikke vil utfordre skjebnen med å gå rundt Engjavatnet. Det ville bli en litt for lang tur for Broderen. Jeg vurderte å ta en kort runde - som sist, men det ble til at jeg sa farvel til broderen og fortsatte mot «Skogen».

Selv om det er vei innover mot Skogen, så synes jeg likevel at det er virkelig flott å gå der. Denne gang tok jeg meg tid til å se meg rund og beundre landskapet. Det var jo en stund siden jeg hadde vært der, og det var kjekt med et gjensyn.

Dyra ved «sSkogen» holdt seg pent og pyntelig ute på marka. Jeg er alltid litt spent på om jeg vil møte disse dyra ute i marka. Skogsånå var bare en liten sildrebekk, og videre bortover mot Engjanemyrane var det greit å gå. Myrene var likevel ganske bløte.

Nedover bakken fra Jærbuskaret og mot Sjelsett, ble jeg minnet om at foten ikke er helt på plass. Det gjorde ikke akkurat vondt, men det var «ubehagelig». På leet inn mot Sælandsskogen sto samme oppslag som ved porten mot parkeringsplassen. Fortsatt overså jeg elegant dette. Jeg hadde jo sett oppslaget før.

Der stølsveien opp over mot Stølsletta og Vindskaret tar av fra veien, sto dyra. Tett, over hele veien, og ikke spesielt villige til å flytte seg. Faktisk var det et av dyra som vendte seg mot meg, senket hode og snøftet og skrapte med beina.

Jeg fant det best med en hurtig retrett. Hvor skulle jeg så komme rundt dyra. Da husket jeg stien nedenfor veien, der Harry og andre hadde laget bru og klopper over myr og elv. Det passet på mange måter bra å teste denne veien tilbake mot bilen.

Det gikk helt greit å komme mot parkeringsplassen den veien også. I tillegg fant jeg og ut hvor denne stien tar av fra den vanlige veien. Om det er en «snarvei» er jeg mer usikker på, men det er i hvert fall hverken hester eller ungdyr der.