Vådlandsnuten.

Vårtur med regn og tåke på toppen.

Etter to fantastiske dager i heia, var værmeldingen for søndagen mye mer "normal". Det var snakk om regn og mye lavere temperatur - helt nede i 12-14 grader.

Broderen mente vi kunne velge når vi gikk tur. Vi kunne velge en annen dag.

Nå har vi gått søndagstur i noen år, og været kunne da ikke plutselig bli en hindring?
Noen langtur på 5-6 timer var heller ikke det broderen helst ville ut på. Han sliter litt med helsa om han kommer for høyt i puls, og det tar tid å komme opp bakker...

Vi har sammen tatt en vårtur til Vådlandsnuten i noen år. Det har liksom blitt en tradisjon. Og slike ting bør følges opp.

Derfor ble planen å ta til Vådlandsnuten. Egentlig ingen dum ide`. Vårtur i Madlandheia er kjekt og greit. Nå er det en del drøye bakker opp før toppen, men til gjengjeld de samme bakkene ned.
Det var yr i lufta på veien oppover mot Madland. Det kom noen mørke skyer innover, og Madland er egentlig kjent som et nedbørrikt område...

Opphold nesten halve turen...

Det betyr til gjenngjeld regn den andre halvpartetn. Og regnet fikk vi selvsagt øverst. Det var ikke snøflekken å se, og med det gode været vi har hatt de siste dagene, var det også tørt i bakken. Regnet fikk det til å bli sleipt, så nedover gikk det forsiktig.

Øverst gikk vi inn i tåka. Det var regn og lite å se helt oppe. Vi tok ikke lange pausen. Det var litt utrivelig på toppen, for det blåste også en del.

På vei oppover den lengste bakken kom det kjentfolk i mot. Nå var det lenge siden vi hadde sett hverandre, så det ble en liten stopp. Vi måtte ganske langt ned før vi traff de neste som ville mot toppen. Da kom det et helt følge.

Litt lengre nede i bakken kom det to par imot. Jeg mente å dra kjensel på en av disse. Nå er det nesten umulig for meg å kjenne igjen folk. Jeg kan ta feil av folk som jeg egentlig burde kjenne god. Denne gangen viste det seg at vi nok hadde truffet hverandre før. Til og med lagt inn bilde på bloggen...
så det måtte jo bli et nytt bilde.

Det er hyggelig å treffe folk i heia. Det er helt greit å bruke tid på en liten prat, og spesielt kjekt er det når det viser seg at vi møttes tidligere.

Regnet vi hadde fryktet kom jo, men på tross av dette ble det en skikkelig hyggelig tur. Det var vår, med gjøk som gol, blomster, grønne bjørker og lukt av einer.

Selv om vi manglet utsikten på toppen, ble det en tur som både broderen og jeg vil huske.

Sommersesongen i gang i heia.

Endelig til Blåfjellenden på beina - i noe snø.

Og sesongen startet i et strålende vær.  Bedre enn det går det knapt å få det.

En overnatting på Blåfjellenden. Den første på beina i 2017. Det blir en større og større opplevelser for hvert år som går. Det igjen, å få lov til å komme inn til hytta nok et år.....

Værmeldingen var veldig god for fredag og lørdag, likevel hadde jeg lyst å prøve meg innover tidligere i uka. Heldigvis ventet jeg. Med temperaturer godt over 20 grader smelter snøen fort. Det må ha forsvunnet en del snæ de siste dagene. Og det var så avgjort nok igjen.

Det er like spennende hvert år. Hvor mye snø ligger det igjen? I år var det som normalt for første gangen innover, men nå varierer det litt når jeg går for første gang. Rundt 1. juni pleier jeg å si, om noen spør.

Oppe i høyden, over 750 moh, var det adskillig mer snø enn lengre nede. Her var det store felter med snø som måtte krysses. Nå kan Fosse bekken være vanskelig å omme over i snøsmeltingen, men denne gangen var det en liten fillebekk rett før bakken ned som laget problemer.  Her var den vanlige stien sperret av en loddrett fonn som det ikke var muklig å komme opp. For å komme over måtte jeg bruke de gamle vaet, som er litt dypere.

Her gikk vannet over støvlene, men jeg hadde strammet Gore-Tex buksa godt rundt anklene, og selv om jeg var nede i vannet, ble jeg ikke skikkelig bløt.

Nede på hytta var det ikke et menneske. Jeg hadde hele herligheten for meg selv. Det ble noen timer på terrassen i sola, med drikke i "litervis". Det hadde vært varmt over heia.

Det kom folk - utlendinger - sent, Nesten 12, men det var fortsatt lyst nok til å gå. De kom fra Røssdalen, og hadde problemer med elva nedenfor hytta.

Morgenen ble en disse skjeldne på heia. Blikk stille, varmt, blå himmel, grønne bjørker og brus i fra bekker og fosser. Jeg brukte lengre tid enn vanlig før jeg kom meg avgårde. Det var så pass fantastisk, at jeg ville nyte det mens det var mulig.

Hjemturen med sola i ansiktet ble også bra. Jeg burde ha lært å ta med en lett kort bukse når forholdene er slik som denne gangen. Nå duger jo boxeren, så lenge ingen er i nærheten og denne gangen gikk jeg helt alene over heia. Ikke et menneske.

På returen viste jeg hvor mye snø det var, og hvor den lå. Det var bare å ta det med ro og virkelig nyte opplevelsen.

Denne gangen traff jeg på to ryper. Deter noen år siden jeg har sett ryper på våren. Kan det igjen bli fugel til høsten?

Fire på tur - igjen.

Brusaknuten - igjen.

Regn og tåke - igjen. Forrige gang vi gikk til Brusaknuten fikk vi regn og tåke. Denne gangen hadde YR nevnt noe om sol da jeg sjekket noen dager før turen skulle gå. Lørdag var det fortsatt rimelig greit varsel, men sola var nå visket vekk. Søndags morgen varslet YR regn...

Men med mulighet for noe bedre vær utover dagen.

Denne gangen fikk YR rett. Det ble bedre. Etter at vi hadde kommet hjem.

Det var litt tøft å igjen ta fatt på turen mot Karten og Brusaknuten i dårlig vær. Nå var temperaturen grei, og det blåste lite. Likevel er ikke tur i regnvær det kjekkeste.

Vi var de fire vanlige. Det har blitt en del søndagsturer på oss den siste tiden. En tur til Alpene med masse fjell gjør at vi prøver å toppe formen.  Og  vi hadde noe uoppgjort med turen til Karten og Brusaknuten. Det hadde jo vært kjekt å fått sett utsikten fra disse toppene. Nå er de ikke spesielt høye, men over 400 moh, og rager litt over flate Jæren.

Denne gangen var vi sikre på hvor vi parkerte, og var klar over hvor vi skulle gå. Selv om det igjen ble tåke og dårlig sikt, var vi hele tiden sikre på hvor vi befant oss. Det skulle jo bare mangle, etter å ha rotet rundt forrige gang...

Nå er det jo likevel greit å være på tur i god selskap. Det var ikke mange sure miner å se, selv om det var surt vær. Vi fikk jo også litt opphold inne i mellom. Omtrent så mye at buksa ble tørr før det igjen begynte å regne.

Det hjelper å ha sikt, og ikke minst å ha vært på plassen en gang før.

Denne gangen var det egentlig bare på toppene det var skikkelig tåke. ellers kunne vi se oss rundt i blant. Det var vanskelig å forstå at vi hadde rotet rundt forrige gang- selv med kart...

Det gikk adskillig bedre denne gangen. Uten hele tiden å måtte sjekke hvor var - og hvor vi skulle, gikk det greit. Vi holdt god fart. Det kan virke som om vi alle begynner å komme i god form.
Sigbjørn og jeg prøvde å lokke bestyrerinen og Anne Lise ut på ville veier, men denne gangen var alle klar over hvor vi var og hvor vi skulle...

Det ble ingen pause. Det var meningen å ta en stopp på toppen av Brusaknuten, men der var været så pass dårlig at det kun ble et kort opphold.

Det dukket et par andre ut av tåka da vi var på toppen. Nedover mot bilen kunne vi se folk på forskjellige stier. Parkeringsplassen opp av Mellomstrandsvannet var full da vi kom ned.
Det er et greit terreng å gå i - tror jeg - om bare været er bra. Det vil antakelig bli mer populært område etter hvert. Det vil kreve en større parkeringsplass. Vi får håpe bonden er med på dette og kan ordne mer plass.

Trening og tur i godværet

Fredagstur med broderen.

For oss pensjonister er det været som bestemmer turdagen. Og lørdag skulle det regne - nesten hele dagen. Fredag, derimot, fint vær med sol og godt vær.

Jeg har noen timers arbeid å gjøre på fredager - hjemme. Og jeg hadde så vidt fått satt bort kost og klut da broderen ringte. Han mente at vi burde ta søndagsturen på fredag...

Nå hadde jeg egentlig planlagt en tur. Muligens ikke så veldig lang tur, men en tur.
Broderen ville en langtur. Og en treningstur. Han syntes det ville passe med en tur rund Li. Det er i hvert ffall en treningstur god som noen.  Nå v ar det ikke lenge siden jeg hadde tatt denne turen, men siden broderen har hatt litt problemer med denne turen, etter en saltemotale i et  heng.  Det gjelder å få tatt turen under gode forhold.

Nå hadde det regnet ganske godt dagen før, så stien ville antakelig være sorpet og bløt, men det har vi taklet noen ganger.

På vei innover mot Dale, nevnte broderen flere ganger at "denne gangen må vi ta det med ro". Det sier  vi før hver tur omtrent, men denne gangen burde vi høre på oss selv. Utover langs fjorden gikk det derfor ganske rolig. Ikke så "langsomt" som forrige gang. Den gangen måtte jeg med i "familietempo" for at broderen skulle henge med.

Denne gangen gikk det i et helt greit tempo. "Greit tempo" er ikke "full fart", men forskjellen i tid er liten. forskjellen ligger på hvor mye krefter vi må bruke. "Full fart " betyr tung pust og syre i beina i hver bakke.

Antakelig så gå mye av det vi tjener i tid i bakkene, tapt ved at vi går litt saktere på flatene, om vi forsøker å holde "full fart".
Det var skikkelig kjekt å være på tur en slik fin dag, og når vi også tar det med ro, og får tid til å se oss om og nyte naturen, kan det vanskelig bli bedre.

Denne dagen stemte det meste. Været var skikkelig bra. I sola var det nesten sommer. Selv øverst gikk vi i bare ullbolen. Nede i  skogen kunne vi godt hatt kortbukse og T-skjorte.

Det hele toppet seg da vi for første gang i år hørte gjøken. Ko Ko borte i lia...

En god del av turen var stien merket med små flagg. Og noen skilt som viste vei. Riska Trailrun. Vi så ikke noen som sprang, så antakelig er løpet ikke før på lørdagen. Jeg lurer på hvor fort de hadde klart å komme rundt vår rute - antakelig godt under halve tiden.

Det siste stykket nedover mot Dale gikk unna i god fart. Etter å ha tatt det med ro hele turen, hadde vi energi og krefter til å holde god fart i bakken nedover.  Da vi kikket på klokka nede på parkeringsplassen viste den at vi hadde brukt litt lenggre tid enn på en "god" dag, men vesentlig mindre tid enn på en "dårlig" dag. Det hjelper å ta det med ro.

Synesvarden og Steinkjerringå - i god fart.

Det er kjekt med fart.

Det er stor forskjell på broderen og meg, når det gjelder trening. Broderen trenger bare noen treningsturer for å komme i form. for meg går det månedsvis...

Vi har hatt noen turer, hvor broderen virkelig har hatt det tungt. Det har gått fremover.
Søndagsturen skulle være en litt lengre tur. Og helst med litt innlagt fart...

Vi diskuterte å gå en runde på Li. Det ville antakelig bare ta et par timer og litt - nesten tre totalt.
Skulle vi ta en treningsrunde  og det ville passe broderen bra, så fikk det bli på høgjæren. På god sti og i god fart. Broderen ville teste formen.

Vi dro til Toppdal.

I mai kan været skifte, det er heller ikke sikkert YR får rett. Vi hadde med klær for det meste, Gore-texen er alltid med, men hva vi har utenom kan være litt forskjellig.
Denne gangen ble det vindfleece fra start - og til slutt.  Ikke det at vindenvar så spesielt sterk, men den vinden som var i kombinasjon med temperaturen gjorde at vi måtte ha mer på enn bare bluse og skjorte.
Det var egentlig tørrere i marka enn det vi hade forventet. Det regnet skikkelig om natta, og likevel var bakken tørr.

Typisk vårvær, ikke varm, men heller ikke kaldt. Overskyet og noen få dråper i lufta.

For egen del hadde det blitt noen turer de siste dagene. Det ble ikke full fart fra start. Sikkert lurt, men ikke langt oppe i bakken mot Synesvarden gikk det i vanlig trav. Som ikke er "full fart". Det blir for tungt i tre timer. Nedover mot Holmavatn gikk det mer enn greit. Hva vi ikke helt kjente, var at vinden kom bakfra og hjalp til.

Det kunne vi greit konstatere på veien opp...
Denne gangen gikk bakkene i et bra tempo. Broderen hadde ikke problemer med å henge på, og bare helt på slutten måtte jeg ta det litt med ro for ikke å gå fra.

Mellom Holmavatn og Steinkjerringå er det noen "greie" bakker.  4-5 på rad. De er ikke veldig lange, og heller ikke spesielt bratte, men - bakker. Og de ligger slik at det blir skikkelig intervalltrening.

Vi hadde ikke helt bestemt oss for om det ville bli den "lange" turen eller en litt kortere. 3 timer eller 2 1/2 time.

Vi valgte den lange, det vil si samme vei tilbake som vi kom. Vi traff jo da en del folk vi hadde sett tidligere, og noen kikket litt rart på oss gamle som kom i "full" fart.

Bakken opp mot Synesvarden gikk ikke helt i samme tempo som tidligere på dagen. og den siste bakken opp mot "litla Synesvarden" (egentlig Kartakalven) var tung. Selv uten å gi på noe særlig kunne i hvert fall jeg godt kjenne melkesyra i beina.

Nedover bakken snakket vi om hvor fort det egentlig hadde gått. Jeg mente det hadde gått unna på 2:55. Klokka nede viste 2:54...

Nå er det bare 5-6 minutter raskere enn det vi har gått på tidligere. Og 5-6 minutter på tre timer er da ikke mye?. Det koste for oss mye, å ta inn noen minutter i "full fart".

Vi var likevel enige om at vi kunne selvsagt ha gått fortere - et minutt eller to....

Rundt Li med hvitveis og skogsfiol.

Trening og botanikk.

Det var meningen å gå til Bynuten. Det ble til og med noen meter oppover Lyseveien. Vinden overbeviste meg om at dette var ikke dagen for en topptur. Det blåste stikker og strå. Minst 12-13 meter i sekundet - liten kuling. Mye mer i kastene, kanskje opp mot sterk kuling. Og det var nede ved parkeringsplassen, Hvor mye blåste det oppe på toppen da?

Selv om været ellers var greit med opphold, så var vinden så pass sterk at jeg valgte å snu og kjøre til Dale for å gå rundt Lifjellet.

En treningstur måtte det jo bli. Det er tross alt lørdag.

På Dale suste det i tretoppene, men ellers var vinden ikke spesielt merkbar. Det var tørt, selv om det hadde regnet om natten. Jeg valgte å gå nede ved fjorden i stede for oppe i henget. Litt lengre, men det tar jeg igjen på andre siden med å gå rett opp bakken fra Bymarka.

Det var merverdig lite biler på Dale. Og jeg traff bare en jente på vei utover langs fjorden. Hun var nesten ferdig med sin runde, og jeg hadde nettopp begynt på min.  Etter det, ikke en kjeft før i "den fordømte bakken" da jeg traff to damer. Utlendinger, som syntes Norge om våren var fantastisk. Og det stemmer jo...

I småbakkene utover langs fjorden, sa jeg til meg selv at jeg burde ta det med ro. Jeg hadde jo god tid. Ingen ventet og ingen ting hastet. Litt lengre ute på Einerneset, gikk det opp for meg at det var slik jeg ofte følte det når formen var på plass. Kunne det virkelig gå fort?

Oppover bakken fra Bymarka, måtte jeg igjen holde tilbake for ikke å komme for høyt i puls.

Jeg startet i ullblusen, og det var ikke nødvendig å ha på mer utover langs sjøen. Selv om det blåste "fra alle kanter", så fikk jeg ikke den sterke vinden direkte på meg. Oppover bakken var det i hvert fall ikke snakk om å ta på klær, Det ble varmt og jeg svettet i mengder.

Normalt ville jeg ha tatt på et eller  annet før snaufjellet øverst. Denne gangen gikk jeg bare på til topps. Der syntes jeg det passet å ta på vindfleecen. Det blåste godt rundt toppen, men ikke mer enn stiv bris.

Vindfleecen kom av bare et stykke nede i bakken under toppen. Det minnet om en sommertur egentlig, for selv om det ikke var direkte sol,  så var det varmt.

Det syntes naturen også, for ikke bare var bjørka grønn, men enkelte plasser var skogsbunnen dekket med hvitveis. Og inne i mellom skimtet jeg fiolett - skogsfiol.

Med både blomster og grønne trær, så må våren sies å være kommet. Faktisk mer enn det, nesten sommer...

Det var kjekt å gå slik i skogen med blomster og grønn blåbærlyng. Det er bare en kort stund grønnfargen er lys og skjær. For meg var det skikkelig bra å få med en slik tur. Naturen i Norge er virkelig fin i mai.

Med tanke på hvor fort jeg kunne klare å gå denne gangen, ble det litt mer en småspringing ned bakken mot Dale. Ikke her heller var det folk, og det passet jo i grunnen bra. Det kan jo virke litt "idiotisk" å brå springe ned bakken for å nå - ingenting...

Fort gikk det, men egentlig ikke fortere enn det jeg hadde håpet på - bedre enn det tror jeg ikke formen blir i år.

Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten

Fredagstur i fint vær.

Fredag og fint vær, og selv om det har blitt et par timers jobbing hjemme lokker været meg på tur.
Et kne som ikke helt har bestemt seg for å bli bedre eller dårligere, gjør det litt spennende. Vi det holde for en tur på et par timer eller så?

Den siste tiden har det blitt mer tur enn før. Både onsdag og fredag, om været er på plass, i tillegg til lørdag og søndag. Helgeturene har jeg holdt på med i noen år, Det er ikke lett å legge vekk vaner som er så inngrodd.

Blir det ikke tur en lørdag eller søndag, blir jeg sur...

Med så pass mange turer, kan det bli mange like turer.  Området rundt Dale/Li blir ofte brukt. Og ikke bare av meg. På parkeringsplassen ved Gramstad er det biler nesten alltid. Og parkeringsplassen ved Dale er ofte nesten full, spesielt om været er bra.

Det er en tur ut fra Gramstad jeg ikke har sett syn på. Stigningen fra Paradis-skaret og opp til Mattisrudlå, synes jeg for bratt. Det er noen år siden jeg har gått - klatret opp her, men husker fortsatt dette som en bratt og luftig bakke. Jeg lurer på om den er blitt mer medgjørlig med årene?

Jeg har aldri gått fra parkeringsplassen til Paradis-skaret før.  En fin tur. Delvis på opparbeidet vei, men også en del stein og myr. Flatt og greit, men bakken ligger jo der.  Jeg ble forbigått av en kar på flaten, og så ikke mer til ham før jeg kom opp mot Bjørndalsfjellet. Da kom han ned...

Men hva med bakken. Den var like bratt. Jeg kom opp.

Ikke uten å få pulsen på topp. Både på grunn av at bakken er bratt, men også på grunn av noen "luftige" partier. For folk uten problemer med høyder, er dette sikkert helt greit, men det er ikke like enkelt for meg. Det tar noe tid og sikre oppover. Helt greit det, egentlig for bakken er så pass bratt at det tar tid uansett.

Det er ikke mer enn omtrent 250 høydemeter. All høyde mellom parkeringsplassen og toppen i en bakke. Litt tungt når en del er "klatring" - jeg må ta hendene til hjelp.

Det er noen småbakker opp og ned før den siste bakken opp til Bjørndalsfjellet. Her treffer jeg en kar med en hund, og får en liten pause - og en hyggelig prat. Han er på sin fjerde tur til Bjørndalsfjellet denne uka. Det er godt gjort.

Nedover mot veien går jeg og lurer på om jeg skal forlenge turen over Fjogstadfjellet. Det var opprinnelig meningen, men.....

Været avgjør. Det er sol og varmt. Selv om det blåser, så går jeg uten jakke.  Det  ble en tur rundt Fjogstadnuten. Rett oppe i lia over veien, treffer jeg igjen karen fra toppen. Han satt med kaffekoppen. Jeg fortsatte videre over flaten mot Revholstjørn. Her fikk jeg vinden bakfra, og det hadde blåst opp siden jeg var på toppen. Det blåste så pass sterkt at jeg måtte ta støttesteg et par ganger.

På tross av mange biler på parkeringsplassen, har jeg ikke truffet mange folk. Bare noen ganske få. Det er heller ingen andre på tur før jeg er nesten til Gramstad, selv om jeg kan se folk i veggen opp mot Dalsnuten.

Oppover og nedover hadde jeg glemt kneet som ikke er helt på plass. På veien mot Gramstad kunne jeg igjen kjenne det. Smerten sitter under kneskålen. Det stikker. Det blir enten bedre eller verre. Vi får se.

På Gramstad var det nesten like menge biler som da jeg gikk. På en vanlig fredag, men med godt vær...

Vådlandsnuten og Madlandsheia.

Sammen med den gode gjengen.

Denne dagen var det svoger, svigerinne, bestyrerinne og  - meg, som skulle på tur. Tidlig søndags morgen, spurte Svoger og det ville være mulig å bli med på søndagsturen. Det var ikke bare mulig men svært kjekt at svoger og svigerinne ville være med. Vi skal sammen til alpene en uke i sommer. I følge Helge - reiseleder, bør vi være i grei form for å ha virkelig glede av oppholdet i alpene.

Det betyr treningsturer. Siden bestyrerinnen fortsatt er i "fast arbeid" og ikke pensjonist, så må turene helst gå på søndagene. Det har blitt noen turer så langt denne våren.
Alt lørdagskveld, etter en sjekk av værmeldingen, ble det kart at Vådlansnuten ville bli søndagens turmål.
Værmeldingen var klar på at det ville bli en fin dag. På morgenen hjemme var det ikke like sikkert. Overskyet eller tåke var det som vi ble servert.  Med bakgrunn i erfaring, mente vi alle at det ville være blå himmel i heia. Og det var vi fikk. På parkeringsplassen var det varmt og ikke en sky på himmelen.

På grunn av andre forpliktelser, måtte vi avgårde tidlig. Svoger og frue stilte velvillig opp - tidlig.

Tørt i bakken og lite vind, gjorde i hvert fall starten på dagen til omtrent perfekt. Det er kjekt å gå når alt stemmer. Fredelig, nesten bare lyd fra småfugler og bekken. Ingen andre, selv om det var en del biler på parkeringsplassen.

Godt turfølge og passe fart. Det gir en god start.

Nå er ikke turen opp til Vådlandsnuten av de lengste eller tyngste, men så avgjort en "søndagstur" på oppmot 4 timer. Det g ir ikke mye mer enn 2,5 kilometer i timen, men her er terrenget så pass "tungt" at det er greit nok.

Første turen oppover, gir som regel en liten overraskelse når det gjelder snø. Nesten alltid på første turen, og gjerne på andre turen også, ligger det snø i stien. Spesielt øverst. Toppen er jo tross alt på 802 meter over havet. Slik var det også i år. Den øverst fonna, i den lille dalen mellom Vådlandsnutene, var på plass. Bratt som vanlig....

Det var ikke mange utenom oss denne dagen på tur mot toppen. Vi møtte en håndfull - nok så nøyaktig. en av de vi traff, ansatt i Klepp Kommune, vår kommune, må være i mer enn bra form. Han hadde startet ved Madlandsvannet, og gått opp Tverromdalen, og da vi møtte ham ovenfor inndra Fisketjønn, hadde han ikke gått mer enn ca 3 - 4 timer. Sprekt gjort.

Det  skyet til utover dagen, og det kom noen små svarte skyer innover heia. Vi lurte på om det ville komme regn, men turen gikk uten nedbør. Det var noen øyeblikk med sol, hvor det var sommer, og hvor jeg savnet kortbuksa.

Tidlig på 70 tallet tok jeg noen bilder fra en tur i samme området. Jeg tok noen nye bilder for sammenlikning. Den største endringen er selvsagt Fisketjønnbu som nå er vekk. Dette var en mye benyttet hytte på 50 og 60 tallet. Det var kø utenfor Turistforeningen for å sikre billetter til hytta i helgene.

Om vinteren var det snø i Madland. Det var utfartsområdet for store deler av regionen. Folksomt var bare fornavnet. Det var kø av biler ned til gårdene på Madland.

Bare historie i dag, men det er håp om at Madlandsheia igjen blir et utfartssted. I hvert fall virker det som om det blir mer og mer folk. Og flere tar turen rundt Rolighetsdalen og Hanklatjørna enn før. Det hjelper å T-merke stiene ser det ut til.

Fidjadalen og Mån - en fantastisk opplevelse.

Tradisjonstur til Huldrehaugane.

Sommer i lavlandet og fortsatt vinter i fjellet. Hva gjør man da?

Fidjadalen ligger jo der. Ikke høyt over havet, men så avgjort "fjell". Det  har jo også blitt en tradisjon med en overnattingstur på våren inne ved Huldrehaugene. Med det fine været vi har vært velsignet med, kunne det passe med den tradisjonelle turen.

Nå er vi pensjonister ikke bundet av dag og tid. Jeg har riktignok en del "plikter", men det  mulig å omgå disse til en viss grad.

Planlegging er ikke min styrke. Jeg gikk og tenkte at det på mange måter kunne passe bra å ta turen fra fredag til lørdag. Helt til jeg tilfeldig kom til å kikke på kjøleskapsdøra. Invitasjon til konfirmasjon på lørdag - tidlig....  Med obligatorisk oppmøte.

Der røk den turen - men kunne den gjennomføres torsdag - fredag? Det var ikke noe i veien for det, bortsett fra at jeg alt hadde holdt på et par timer med styrkettrening. Og at min mor venter besøk fra meg, slik at jeg ikke kunne starte før nærmere 4.
Fortsatt var værmeldingen den aller beste. Sol, lite vind og varmt. Det med varme. må tas med en klype salt inne i Fidjadalen. Her kommer "kaldraset" fra den snødekkede heia om kvelden, og temperaturen detter ofte ganske mange grader.

Jeg pakket det meste før jeg reiste innover mot opphavet, og handlet på veien. Klokka 4 var jeg i gang.

Med erfaring fra noen overnattinger gjennom en del år, har jeg anskaffet en sovepose som tåler noen kuldegrader. Dunpose - på grunn av vekt.
Og vekt er et problem. Jeg er ikke sikker på hvor mange kilo Para Rangeren veier til slutt, men det må bli godt over 15 kilo. Det merket jeg da jeg endelig satte sekken fra meg inne i dalen. Da manglet overskuddet, og etter å ha  sittet sammenkrøket og spist, var det vanskelig å få rettet opp ryggen...
Da lurte jeg på hvor mange ganger til, jeg skal få oppleve Fidjadalen på våren.D
Det ble en rolig kveld - uten mange lyder og uten andre. Det er helt greit å bare være i eget selskap. Dessverre er nettene ofte lange. Det er alltid en stein eller rot på feil plass. Og selv med godt underlag, blir det hardt.

enne gangen var det en opplevelse. Innover i kveldslys var skikkelig kjekt. Våren var ikke kommet spesielt langt, men småfuglene kvitret og det var så vidt grønt på noen trær. I varmen og uten vind, ble det - en  opplevelse.

Nesten frost på morgenen. Te og litt mat laget fra soveposen. Et par timer med søvn inne i mellom. Pakking og avgang...
Det går smått med tung sekk. Jeg setter føttene forsiktig for ikke å tråkke over eller gli ut. Spesielt ura under Månvann tar tid.

Også på returen fikk jeg noen fine opplevelser. Det er greit - kjekt - å gå slik alene i finværet. Og naturen rundt Mån er jo også noe å ta med seg.

Ved garden traff jeg to karer som jobbet med hytta på Mån. De satt i sola og spiste. Det er slik heia er når alt stemmer. Sol, blå himmel, så stille at elva nedforbi bråker. Da er det mulig å finne roen.
Jeg har jogget nedover bakkene mot parkeringsplassen. Ikke denne gangen. Med tung sekk, ble det å plassere beina forsiktig.

Vi fikk noen hyggelige minutter. Vi hadde, selvsagt, felles kjente. Tiden i hyggelig selskap gikk fort.

Jeg heiv sekken i bilen. men stoppet opp et øyeblikk og kikket meg rundt. Denne turen hadde virkelig vært en fin opplevelse. Jeg håper også å få tilsvarende turer i fremtiden.