Trening og tur i godværet

Fredagstur med broderen.

For oss pensjonister er det været som bestemmer turdagen. Og lørdag skulle det regne - nesten hele dagen. Fredag, derimot, fint vær med sol og godt vær.

Jeg har noen timers arbeid å gjøre på fredager - hjemme. Og jeg hadde så vidt fått satt bort kost og klut da broderen ringte. Han mente at vi burde ta søndagsturen på fredag...

Nå hadde jeg egentlig planlagt en tur. Muligens ikke så veldig lang tur, men en tur.
Broderen ville en langtur. Og en treningstur. Han syntes det ville passe med en tur rund Li. Det er i hvert ffall en treningstur god som noen.  Nå v ar det ikke lenge siden jeg hadde tatt denne turen, men siden broderen har hatt litt problemer med denne turen, etter en saltemotale i et  heng.  Det gjelder å få tatt turen under gode forhold.

Nå hadde det regnet ganske godt dagen før, så stien ville antakelig være sorpet og bløt, men det har vi taklet noen ganger.

På vei innover mot Dale, nevnte broderen flere ganger at "denne gangen må vi ta det med ro". Det sier  vi før hver tur omtrent, men denne gangen burde vi høre på oss selv. Utover langs fjorden gikk det derfor ganske rolig. Ikke så "langsomt" som forrige gang. Den gangen måtte jeg med i "familietempo" for at broderen skulle henge med.

Denne gangen gikk det i et helt greit tempo. "Greit tempo" er ikke "full fart", men forskjellen i tid er liten. forskjellen ligger på hvor mye krefter vi må bruke. "Full fart " betyr tung pust og syre i beina i hver bakke.

Antakelig så gå mye av det vi tjener i tid i bakkene, tapt ved at vi går litt saktere på flatene, om vi forsøker å holde "full fart".
Det var skikkelig kjekt å være på tur en slik fin dag, og når vi også tar det med ro, og får tid til å se oss om og nyte naturen, kan det vanskelig bli bedre.

Denne dagen stemte det meste. Været var skikkelig bra. I sola var det nesten sommer. Selv øverst gikk vi i bare ullbolen. Nede i  skogen kunne vi godt hatt kortbukse og T-skjorte.

Det hele toppet seg da vi for første gang i år hørte gjøken. Ko Ko borte i lia...

En god del av turen var stien merket med små flagg. Og noen skilt som viste vei. Riska Trailrun. Vi så ikke noen som sprang, så antakelig er løpet ikke før på lørdagen. Jeg lurer på hvor fort de hadde klart å komme rundt vår rute - antakelig godt under halve tiden.

Det siste stykket nedover mot Dale gikk unna i god fart. Etter å ha tatt det med ro hele turen, hadde vi energi og krefter til å holde god fart i bakken nedover.  Da vi kikket på klokka nede på parkeringsplassen viste den at vi hadde brukt litt lenggre tid enn på en "god" dag, men vesentlig mindre tid enn på en "dårlig" dag. Det hjelper å ta det med ro.