Rundt Li med hvitveis og skogsfiol.

Trening og botanikk.

Det var meningen å gå til Bynuten. Det ble til og med noen meter oppover Lyseveien. Vinden overbeviste meg om at dette var ikke dagen for en topptur. Det blåste stikker og strå. Minst 12-13 meter i sekundet - liten kuling. Mye mer i kastene, kanskje opp mot sterk kuling. Og det var nede ved parkeringsplassen, Hvor mye blåste det oppe på toppen da?

Selv om været ellers var greit med opphold, så var vinden så pass sterk at jeg valgte å snu og kjøre til Dale for å gå rundt Lifjellet.

En treningstur måtte det jo bli. Det er tross alt lørdag.

På Dale suste det i tretoppene, men ellers var vinden ikke spesielt merkbar. Det var tørt, selv om det hadde regnet om natten. Jeg valgte å gå nede ved fjorden i stede for oppe i henget. Litt lengre, men det tar jeg igjen på andre siden med å gå rett opp bakken fra Bymarka.

Det var merverdig lite biler på Dale. Og jeg traff bare en jente på vei utover langs fjorden. Hun var nesten ferdig med sin runde, og jeg hadde nettopp begynt på min.  Etter det, ikke en kjeft før i "den fordømte bakken" da jeg traff to damer. Utlendinger, som syntes Norge om våren var fantastisk. Og det stemmer jo...

I småbakkene utover langs fjorden, sa jeg til meg selv at jeg burde ta det med ro. Jeg hadde jo god tid. Ingen ventet og ingen ting hastet. Litt lengre ute på Einerneset, gikk det opp for meg at det var slik jeg ofte følte det når formen var på plass. Kunne det virkelig gå fort?

Oppover bakken fra Bymarka, måtte jeg igjen holde tilbake for ikke å komme for høyt i puls.

Jeg startet i ullblusen, og det var ikke nødvendig å ha på mer utover langs sjøen. Selv om det blåste "fra alle kanter", så fikk jeg ikke den sterke vinden direkte på meg. Oppover bakken var det i hvert fall ikke snakk om å ta på klær, Det ble varmt og jeg svettet i mengder.

Normalt ville jeg ha tatt på et eller  annet før snaufjellet øverst. Denne gangen gikk jeg bare på til topps. Der syntes jeg det passet å ta på vindfleecen. Det blåste godt rundt toppen, men ikke mer enn stiv bris.

Vindfleecen kom av bare et stykke nede i bakken under toppen. Det minnet om en sommertur egentlig, for selv om det ikke var direkte sol,  så var det varmt.

Det syntes naturen også, for ikke bare var bjørka grønn, men enkelte plasser var skogsbunnen dekket med hvitveis. Og inne i mellom skimtet jeg fiolett - skogsfiol.

Med både blomster og grønne trær, så må våren sies å være kommet. Faktisk mer enn det, nesten sommer...

Det var kjekt å gå slik i skogen med blomster og grønn blåbærlyng. Det er bare en kort stund grønnfargen er lys og skjær. For meg var det skikkelig bra å få med en slik tur. Naturen i Norge er virkelig fin i mai.

Med tanke på hvor fort jeg kunne klare å gå denne gangen, ble det litt mer en småspringing ned bakken mot Dale. Ikke her heller var det folk, og det passet jo i grunnen bra. Det kan jo virke litt "idiotisk" å brå springe ned bakken for å nå - ingenting...

Fort gikk det, men egentlig ikke fortere enn det jeg hadde håpet på - bedre enn det tror jeg ikke formen blir i år.