Onsdagstur Reve - Orre

Sammen med broderen i supervær.

Supervær på en onsdag. Det måtte bli en tur. Det er så langt mellom de skikkelig fine dagene at været bare måtte benyttes.

Broderen ringte. Han ville også på tur.

Det vanlige spørsmålet kom . Hvor skal vi ta ut?

Selv om det var skyfritt, og vimplene hang rett ned, så var det kuldegrader. Og det var glatt enkelte steder. Nå synes jeg at det fort blir for glatt og iset til å gå, men broderen er faktisk enda mer skeptisk til glatt føre enn meg.

En tur langs stranden var i hvert fall uten is og glatte. Naturlig strøing...

Vi ble enige om å ta til Reve havn og satse på å gå mot sør en times tid. Med sola i ansiktet. Jeg hadde fått i oppgave å ta i mot nytt kjøleskap, og dagseddelen hadde oppgaven plottet inn mellom 13:00 og 15:00. De kom klokka 2.

Jeg hadde derfor ikke tid til en langtur, og i hvert fall ikke mulighet til å kjøre langt  - om det skulle bli noe lengde på turen. Broderen bifalt valget av tursted, og kom litt før 11.

På Reve havn var det faktisk andre biler, og også spor sørover. Litt lengre ute var det folk - i sjøen. I dette område er det en god del som er ute med surfebrett - selv om temperaturen er under null.

Om det er en fordel eller ei å gå langssjøkanten, er jeg ikke helt sikker på. Det er greit å gå, men i selskap med broderen blir det lett "full fart". Nå er det en stund siden "full fart" var dekkende for farten på turene. Det  har helst gått sent.

Denne gangen tok det ikke lang tid før det var skikkelig trav nedover standen. Nå var det også forhold til å "trave" . Sanden var flat og frosset. Omtrent som å gå på asfalt.

Som så mange ganger  før, når vi først har fått opp dampen, er det vanskelig å finne roen. Det ble ingen stopp ved Friluftshuset. Vi tok fatt på tilbaketuren i sammen tempo som på vei sørover.

Likevel ble det ikke akkuratt personlig rekord. Til det har vi feiret for mange fødselsdager sammen. Det var kjekt å kjenne at kroppen faktisk fungerte - i fart - en stund. Det er ikke til å legge skul på at jeg etterhvert kunne kjenne at vi hadde "dampen opp". Beina ble tunge, og det måtte litt vilje til for fortsatt å holde farten oppe.

I "gamle dager" kunne vi holde tempoet i opp mot tre timer. Jeg tror vi begge var glade da vi sto ved bilen etter en time og førti minutter  på en god mil.