I lav desembersol mot kirkegården.

Alene langs sjøkanten.

Planen var en skitur i Brekkå. Jeg tok til og med kontakt med andre for å høre om det kunne passe med en skitur. Nå passet det ikke, og godt var det, for jeg sjekket føremeldingen - fra fredag. Da var det tinvær og kram snø. Med 5-6 minusgrader ville det bety betongføre på lørdagen. Og betongføre er ikke noe for meg - eller mer korrekt for mine lårhalser...

Det måtte bli en vinter tur langs sjøkanten. Selv om jeg, sammen med en hel gjeng, gikk fra Hå til Varhaug for et par uker siden, så har det ikke blitt frem og tilbake, til nå.

Bestyrerinnen var skeptisk...

Hun mente jeg ikke burde ta ut på en slik "lang"tur. Jeg burde antakelig spare beina til søndagsturen, og det er ikke umulig at bestyrerinnen har et poeng. Hun har ofte det.

Turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirke er turen jeg går om det er is og frost og dårlige forhold alle andre plasser. Jeg håper hvert år at det denne vinteren skal det bli januar før turen blir nødvendig. Også i år blir det minst en tur før raketten går i lufta.

Denne lørdagen var det minus 4 grader ute, litt snø og betong i heia. Sola skinte fra blå himmel. Selv om jeg ikke startet før 11, var det fortsatt morgenlys. Disse dagene rundt jul er korte.  Dagslyset kommer sent og kveldslyset sniker seg innpå alt rundt tre.

Det var selvsagt frost i bakken. Likevel var det ikke skikkelig is på myrene. Jeg måtte se meg god for, og gå rundt de verste sorpehullene.

Med lav spl ble det til at jeg gikk med skyggen over øyene. Det var ikke mulig å ha sola i ansiktet. Det ble for stor kontrast i skyggene.

Mye av stien går over "utmark" og det har gått ungdyr flere plasser. Og der er det tunggått, med tuer og sorpe.  Det gikk smått.

Et stykke før Varhaug går stien forbi Grødaland anlegget. Destruksjonsanlegg for dyr. Jeg kunne god kjenne det i foten etter bare en god time underveis. Skulle jeg gå inn og bestille time? Været var så pass bra med ssol og bare så vidt litt trekk. Det fikk være for denne gang.

Jeg fortsatte mot Varhaug.

Ved Bodle satte jeg meg ned for å ta en liten pause og en liten oppsummering. Jeg burde nok ha snudd, men fortsatte selvsagt til videre.

Det ble en lang tur tilbake. Nå gikk det egentlig greit, og ved bilen var jeg litt overrasket over hvor god form jeg var etter å ha gått i over tre timer på hardt underlag. Føttene hadde fått juling, og jeg vil nok kjenne det søndag. Kneet var derimot ikke så aller verst...

Jeg var glad for ikke å ha tatt kontakt med destruksjonsanlegget....