Miljøruta i regn,

Fra Natural Park om Norskeplassen til Arguineguin.

Regn var det vi fikk servert til frokost. Og det så heller ikke bra ut i for dagen videre.  Tunge truende skyer med noen små glimt av blå himmel. Ute i sjøen var det blåfargen som dominerte.

Håpet lå i at finværet ville komme inn over landet etterhvert.

Med dårlige værutsikter, ble det ganske kjapt besluttet å stå over en langtur. Hvor turen ellers skulle gå, ble ikke diskutert. Turgruppa lider under mangel på lederskap. Edvin, som har tittel av turleder og organisator (med god hjelp av Anne Margrete - selvfølgelig), har holdt sengen med feber de siste dagene.

Assisterende turleder Anne Margrete kom kjapt opp med forslaget om å gå Miljøløypa. Det betydde - selvsagt - først en tur inn til Norskeplassen.

Vår gruppe velger korteste og bratteste vei fra Natural Park. Rett opp fra hotellet og rett mot delmålet - Norskeplassen.  Selv om vi startet i oppholdsvær, varte det ikke lenge før vi fikk lett regn på oss.
Heldigvis var det minimalt med vind denne dagen. Det gjorde at det føltes varmere og bedre enn under gårsdagens tur. Da var det kaldt en stund....

Vi kom til en nesten tom Norgesplass. Bare noen trøndere satt rundt et av bordene, og de inviterte oss bort. Det ble ikke lange stoppen før vi gikk ut gjennom porten og opp bakken mot Miljøløypa. I regn.

Løypa går ut mot brinken over Arguineguin dalen og følger denne på nedsiden av en "plantasje" - et langt stykke, Med regn var deler av stien noe sleip, og det var langt ned enkelte plasser. Selvsagt helt ufarlig, men med "god utsikt" ned i dalen.

Turgjengen diskuterte hva som ble dyrket. Det var helt klart flerårige planter. De var egentlig busker og hadde store fine blomster. Vi kunne se noen som jobbet med plantene. Og for oss så det ut som de "høstet" blomster. Blomster med lange stilker.

Ingen av oss kjente igjen blomsten, selv om vi ganske nær, og kunne studere den.
På hotellet kom Olav (som ikke var med på dagens tur) med svaret: Protea. Nettopp en skikkelig fin blomst som står seg lenge.

Det gikk helt greit nedover mot Arguineguin. Så vidt høydeforskjell - nedover, gjorde det enkelt. Og kilometrene forsvant fort.

Det som ikke forsvant var regnet, Vi hadde ikke regn hele tiden, men det ville liksom ikke bli tørt.
Nesten nede måtte vi over motorveien, og det er ikke til å legge sjul på at biler og motorstøy ikke helt går sammen med fjelltur.

Assisterende turleder Anne Margrete hadde klart jobben fint. Vi kom ned på en parkeringsplass, mens stien egentlig skulle komme ned et lite stykke lengre borte. Det var egentlig greit, for den andre stien ned skal være brattere.

Stien var delvis merket met hvite T-er, og stykkevis med varder . Noe som gjorde det enkelt å finne fram.

Bak oss ble himmelen blå, og sola tittet så vidt gjennom et par ganger. Vi måtte ned i Arguineguin for å komme til hotellet. Det ble diskutert hvor lunhen skulle inntas og om vi skulle ta bussen - i stede for å gå....

Plutselig var vi ved kirken, som serverte smørbrød og vafler. Det ble ikke diskutert noe særlig- utenom hvor vi skulle sitte.  I sjøkanten var det sol og sommer. Vi fant en plass ute og kunne tørke klær og varme kroppen.

Etter pause og lunch fortsatte vi mot Balito og bakken opp. For vår del ble det en tur til den norske skolen for å besøke datter og Thor, før vi også tok opp bakken til Natural Park.

Dagens tur ble på omtrent 14 kilometer - inklusive turen fra Sjømannskirka og opp til Natural Park.

En våt opplevelse.

"Våres plass" i regn og vind.

Klabbeføre på tilbakeveien.

Hvem skulle tro at det skulle bli dårlig vær. Det skal være bra vær når vi skal ut på tur, i hvert fall med utgangspunkt i Puerto Rico.

Det startet med kommunikasjonsproblemer. Datter skulle egentlig ha blitt med på dagens tur, men måtte melde avbud. Problemet var å melde avbud. Alt ordnet seg etter hvert, og bestyrerinnen og jeg satte farten opp bakken fra Natural Park for å ta igjen de andre som hadde startet før oss.

Opp bakken gikk greit. Litt lengre innover flaten mot Norskeplassen fikk vi dagens første dråper på oss, og en nydelig regnbue over. Hvem trenger regnbue på Kanarieøyene?

Litt lengre innover gikk dråpene over i regn. ikke mye. men nok til at regntøyet kom på. Det var andre på vei innover mot Norskeplassen. Mange uten regntøy og en del uten noe på overkroppen i det hele tatt, andre med sommerturklær, og noen (som også antakelig hadde kikket opp) med regnklær.

Turgjengen var sørgelig liten denne dagen.  Alt før vi reiste nedover var det noen som fikk helseproblemer. Vel framme, så måtte Edvin innse at feber og tur ikke går bra sammen.

Det var den harde kjerne igjen: bestyrerinnen, Sigbjørn og Anne Lise. Planen var å ta til "Våres plass" og så bestemme tilbaketuren.

Vi nådde Norskeplassen i fin stil. Det var andre der, men på langt nær så mange som vanlig.  Turen opp til "Sukkertoppen" gikk greit. Det var opphold.

Videre innover kom regnet.  Videre mot "Våres plass" ble det både regn og vind. Skikkelig ufyselig en liten stund helt ytterst, hvor vinden tok ekstra opp fra dalen.

Det ble et kort opphold ved varden.

Alle planer om å gå Champanjestien, eller mot Karpedammen, ble utsatt til en annen dag. Vi ble fort enige om å ta kjappeste vei tilbake - samme vei som vi kom.

På vei tilbake fikk vi klabbeføre. Regnet gjorde at det fine støvet som terrengbilene hadde laget, festet seg under skoene. Klabbene hang skikkelig...Regnet tok omsider slutt.

I ruinene av et gammelt hus sto det en gjeng - uten regntøy. Også de hadde tenkt seg til "Våres plass" og videre ned til Arquinequin dalen.  Også de snudde.

Nede på Norskeplassen var det tomt. Nesten ikke folk. Det tror jeg ikke er vanlig.
Vi bestemte oss for å ta "dalen" til bake til Natural Park. Det betød  holde til venstre utover langs brinken og så gå langs god sti tilbake.

Naturligvis ble det sol og sommer. Men "dalen" er en fin plass i sol og sommer, så vi fikk en skikkelig grei tur utover mot kysten.

Nede ved hotellet snakket vi med folk, som kunne opplyse at det hadde snødd - snø .... høyere opp.
Ikke rart det hadde vært surt et stykke. Det ble likevel en smak av sommer siste delen.

Det ble 12-13 kilometer og tre timer denne dagen.

En fin tur i kortbukse med både sol og regn - i januar.

Norskeplassen, Korset og Thor.

Med bestyrerinne, datter og Thor på tur.

På en øy langt ute i Atlanteren? Sammen med Thor? Det var ikke helt det jeg trodde skulle bli mulig første dagen på "ferie" eller som jeg liker å kalle det - "firmatur med NAV".

Vi er i Puerto Rico. Min datter og yngste barnebarn Thor er på skolen litt lengre nede mot Arquinequin.

Jeg hadde ikke trodd det skulle bli mulig å dra på tur med både datter og barnebarn. Det var en gledelig overraskelse.

Vi det vil si : først og fremst Bestyrerinnen, men også gode turvenner som Sigbjørn og Anne Lise, og i tillegg sterke representanter for nordfylket: Edvin og Ann Margrethe.

Det var kaldt på søndagsmorgenen. Bare så vidt 13-14 grader. Det ble heldigvis bedre da sola kom over kanten. Men 15 grader sol og sommer, er jo egentlig perfekt gåvær, og det var været vi fikk servert....

Det ble klart fra morgenen av at Datter og Thor ville komme opp - for å gå tur. Gutten er "bare" 6 år. Jeg var litt i tvil om hvor langt det ville være greit å gå med guttungen.  Inn til Norskeplassen. Så fikk vi se hvordan form og føre er.

Det ble Bestyrerinnen (mormor), datter, Thor og meg i følget fra start.

Vi startet fra hotellet "Natural Park" øverst i Nydalen, og tok rett opp mot Norskeplassen. Gutten i front og han hadde ingen problemer selv om bakken er både lang og bratt. Det var andre i følget som pustet mer...

Et stykke opp mot Norskeplassen ble det nødvendig med "bensin", men vi kom fram i god stil.
Sigbjørn og Anne Lise hadde startet før oss, men ventet til vi kom fram til Norskeplassen. Sammen ble vi enige om å ta Lavendelstien mot Krossen for så å gå mot skolen.

Vi var ikke alene. Det var folk på vei både mot og fra Norskeplassen. Stiene er ofte smale, så flere plasser måtte vi opp i bakken for å slippe fol fram.

Det har ikke regnet på riktig lenge, Vi kunne se rester av lavendel. men av grønt var det stor sett bare kaktus igjen.

Stien gjennom Lavendeldalen starter rett bak porten på Norskeplassen, ned bakken i gjelet nedenfor plassen. Den når en vei et stykke lenge nede, og veien følges bare et lite stykke nedover, før det igjen er ut i terrenget.  Oppe på "brinken" følger stien en vei mot Korset, som lett kan sees mot himmel og sjøen.

Vi møtte Norskeklubben på den vanlige søndagstur. Gjengen hadde startet i Arquinequin, og skulle til Norskeplassen, for så å gå til Puerto Rico.

Fra Korset gikk vi rett ned mot skolen. En både bratt sti og med løs grus. Vi gikk forsiktig. Datter mener det går på 20 minutter både opp fra skolen til korset og tilbake. Vi brukte mer, - og det var IKKE Thor som holdt igjen.

Det var kjekt endelig å komme ned til lavlandet. Thor - 6 år, hadde gått mesteparten i bra tempo. På slutten gikk det litt på viljen, men nede på skolen - etter en is, var humøret igjen på topp.

Etter noen timer på beina, og nesten en mil i terrenget var turen over.

En skikkelig fin tur i skikkelig fint selskap. Det lover godt for fortsettelsen de neste dagene fremover.

Januartur rundt Li

Finvær i januar må utnyttes.

Av forskjellige årsaker, blir det ikke tur på lørdag. En årsak - som ikke har noe som helst med meg å gjøre, var værmeldingen. Lørdag skal det regne og blåse.

For broderen betød dette at han godt kunne tenke seg en fredagstur. For egen del blir lørdagen tilbrakt i fly...

Nå var værmeldingen bra for fredagen. En kikk ut vinduet på morgenen gjorde det klart at værmeldingen hadde helt rett. Det så ut til å bli en fin dag. For tur.

En telefonsamtale med broderen gjorde det også klart at vi ville komme oss på tur. Det vanlige spørsmålet ble hvor?

Han så for seg en litt lengre tur enn det vi hadde hatt i det siste.

Jeg kunne godt tenke meg en tur rundt Lifjell. Det er en passe tur på en passe fin dag. Broderen er skeptisk til hele stedet og hele turen. Han hadde et hallingkast oppe i lia i fjor, og har ikke helt kommet over den hendelsen.

Han trillet helt rundt. Mistet både briller og balanse og retning. Stup til venstre, uten briller og balanse, har gjort at han foretrekker mer flate turer.

Det var ikke mer enn 2-3 gradet på Dale. i startet i skjortearmene. Og sluttet i skjortearmene. Det var med andre ord ikke behov for å ha på mer klær den dagen.

Det er kjekt å gå tur i januar i bare skjortearmene. Det minner litt om "bedre" dager og forhåpentlig turer i sommer og sol. Det var ikke tørt .....

Vi tok stien "nede". Den vanlige stien går "oppe" i høyden og det var her broderen gikk overende. Nede langs sjøen er det mindre bratt, og trær å holde i. det gikk likevel ikke spesielt fort denne dagen. Med fuktighet i bakken var røtten spinnglatte. Vi måtte trø forsiktig.

Ute av skogen kunne vi se over fjorden og mot Stavanger, som badet i sol. Det var så vidt bølger på sjøen, og vi hørte og så en del fritidsbåter. Ute ved Bjorhabn lå det en kajakk.

Eieren satte på land og hadde kaffepause. Vi stoppet og fikk en liten prat.

Med fint vær og bra forhold hadde jeg ventet å treffe folk. Vi så ikke en kjeft før helt opp i henget. Da kom det en kar i mot. Han var på sin månedlige tur rundt Li. Han nevnte at det var helsa som gjorde at han gikk tur. Det er det jo for oss og.  Å gå tur hjelper mot det meste.

Oppe på toppen var det tre stykke. De hadde nok kommet opp veien. Vi satte oss ned for en liten pause før vi fortsatte nedover mot Dale. Ikke lang etter toppen kom det en kar farende forbi. Full fart. Ok noen kommer fortere frem enn oss.

Det ble også en liten stopp ved Dalevann. Det lå speilblankt i sollyset. Det er ikke ofte jeg har sett dette vannet så stille.

Broderen var glad da vi tok fatt på den siste bakken ned mot Dale. Alt hadde jo gått greit. Ingen ulykker og det hadde jo vært en fin tur med sol og uten trekk. Det er jo ikke så ofte vi får en tur i bare skjortearmene i januar.

Selv om turen bare er 10 kilometer, så går det så pass mye opp og ned at den tar både krefter og tid. Vi kom til bilen og var glade for å være fremme, men takknemlige for en sikkelig fin tur.

Med Anne Lise og Bestyrerinnen på tur.

Søndagstur langs Orrestranden.

Av og til, litt sjeldent, holder værmeldingen hva den har lovet. Denne søndagen ble været bedre enn meldt. Skikkelig fint vintervær.

Selvsagt måtte det bli en søndagstur. Og bestyrerinnen ville være med.

Det har etter hvert blitt det vanlige. At vi tar på tur søndag. Noen ganger alene, men ofte i selskap med andre.  Denne gangen var det spørsmål om Sigbjørn og Anne Lise muligens ville slå følge med oss. Broderen var opptatt med hytta på Stavtjørn, så han ble ikke med.

Det var snakk om et innbruddsraid i nærheten av hytta til Sigbjørn og Bestyrerinnen. Dette måtte sjekkes, og Sigbjørn ville også bli opptatt. Anne Lise derimot ville gjerne slå følge med oss denne søndagen.

Vi ble med andre ord tre på tur.

Hvor turen skulle gå var ikke helt klart. Med 10 cm snø på bakken og frost, er en del av de "vanlige" vinterturene en for stor utfordring. Noen av turen er også en liten tanke lange. Bestyrerinnen mener det bør holde med en totimers tur - sånn omtrent.

Det måtte bli langs stranden. Kort kjøretur, flatt og uten is og glatte partier. Selv om både jeg og bestyrerinnen fikk "pigger" til Jul, så er disse foreløpig ubrukt. (Og det kommer de antakelig til å være fremover.)

Forige uke fant vi en "ny" tur. Denne uka, ble det en utflukt på Orre - Reve stranden.
Vi startet ved Friluftshuset. Med sola i øyene, den står fortsatt lavt, gikk  vi mot Orre-elva på innsiden av sanddynene. Det knirket i snøen. Trekken kom i mot. Det var kaldt.

Sola gjorde det likevel kjekt å gå på tur. Bestyrerinnen og Anne Lise lå i front, og satte opp et skikkelig bra tempo. Det passet på mange måter bra. Jeg ble i hvert fall varm.

Ved elva satte vi kursen mot nord, og fikk sola - og trekken - i ryggen. Et par plasser kom vi i le for den lille vinden vi hadde den dagen, og da varmet sola. Det går i hvert fall mot lysere og varmere tider.

Det første stykket på stranden, var sanden frosset. Det var som å gå på asfalt - flat asfalt. Det gikk fortsatt fort...

Vi var ikke alene på stranden denne dagen. Det var folk på vei mot oss, og mange på vei nordover som oss. Familie med unger holdt seg nær Friluftshuset, men mange andre var på tur. Sanden ble myk der sjø og sol hadde fått tak. Det ble vesentlig tyngre å ta seg fram. God trening mente Bestyrerinnen.

Det var likevel kjekt å være på tur i fint vær. etter h vert kom jentene bakerst. De hadde som vanlig en del å snakke om. Vi nådde enden av Orresanden, fortsatte videre forbi Reve og til enden av Revesanden. Som igjen var blitt - nesten - sandstrand. De forrige gangene har det vært rullestein i nordre enden av Revestranden. Nå var det - igjen - nesten sandstrand. Det skifter med strøm og vind.

Vi tok opp i sandynene på tilbakeveien. Det er litt enkler å gå der, enn nede på stranden når sanden er myk. Tilbaketuren til Friluftshuset gikk derfor både kjapt og greit. Det hadde skyet litt til, men på tilbakeveien fikk vi igjen sol i ansiktet.

Det ble kaffepause på Friluftshuset, og prat med kjente vi traff. En hyggelig avslutning på en kjekk tur.

Skitur

3 runder i Brekkå.

Det kom snø - av alle ting. Det er ikke noe jeg setter spesielt pris på. Når sant skal sies, så foretrekker jeg grønn vinter, og det er jo stor sett det vi har på våre kanter av landet.

Med et hvitt dekke over stier og myrer, har jeg for egen del problemer med å ta ut. Jeg har sklidd og hatt stygge fall en del ganger opp gjennom årene. Jeg trenger ikke fler...

En eller et par ganger i året er det derfor forhold for en skitur. Brekkå pleier å være stedet for treningsrunder på ski. Brekkå er egentlig helt greit. Det er lett å gå. Passe med bakker, ikke for bratte, og det er mulig å gjøre turen så lang som ønskelig.

Av erfaring vet jeg at det passer med tre runder i lysløypa - omtren 13 - 14 kilometer.  Mer enn det - uten skitrening, og jeg kjenner det i låra i dagevis. Stiv og støl er ikke ordet, mer vond...

Stavanger Aftenblad hadde et innlegg om skitur i Brekkå. Det pleier normalt å resultere i mange folk. Likevel håpet jeg det ikke ville bli for "ille".

Jeg tok ut tidlig for å få unnagjort litt av turen før foreldre og unger overtok løypa totalt.
Jeg var ikke tidlig nok.

Det gikk sent oppover fra Ålgård. Jeg lå bak en eldre Ford. Oppe på parkeringsplassen ble jeg overrasket, jeg hadde ventet en eldre dame, og ikke en ung fyr.

De fleste på min alder brant treskiene på 60-tallet. Bestyrerinnen fikk nye smørefrie fjellski i fjor...
Det betyr ikke at skiferdighetene er på topp, mine altså. Snarere tvert i mot. Med sekk på ryggen er balansen nå til dags ikke helt på topp.

Jeg hev av sekken på den tredje runden, og det gikk så meget bedre.Det kan jo være at skiene ikke helt tåler vekten av både meg og sekken. Det blir jo tross alt nesten 100 kilo. Det virker som om jeg tar nedi under midten med sekken på, og dermed mister litt av styringen ned bakkene.

Jeg var ikke alene. Snarere tvert om. Det var unger og foreldre, unger og besteforeldre, unger og utlendinger og unger ogracere. Om hverandre og hele veien. Fullt hus med andre ord. På en lørdag...
Det var folk i mengder det første stykket, men oppe i høyden var det fortsatt kjekt å gå. Bare et par som jeg omtrent holdt følge med hele turen.

Disse skiturene er jo egentlig bare en erstatning for den vanlig turen. Jeg tar ut med ski for å "trene". Og ttrening blir det, for uten særlig øvelse i skigåing, blir det selvsagt alt for høy fart opp de første bakken og pusten helt på topp. Det er jo trening.

Siste runden - uten sekk - ble adskillig morsommere enn de to første. Som jo var mer "slit". Uten sekk går det lettere opp bakkene og jeg har mer styring nedover. Og det  hender jeg passerer folk, som ikke er i følge med småunger.

Det fristet skikkelig med en 4. runde. Heldigvis hadde jeg vett nok til å la være.

Det var fortsatt fullt på parkeringsplassen. Det var biler på vei opp, og kæ for å komme nedover. På søndager med strålende vær pleier det å være parkeert biler omtrent til Madlandsveien. Det var ikke fullt så mange biler denne dagen. men det sto da biler er bra stykke nedover, og det var fortsatt menge på vei mot Brekkå da vi kjørte nedover.

En fin tur, til og med kjekk - den siste runden.

Fra Borestranden til Reve havn.

En ny rute langs sjøen.

Søndagstur med varsel om sterk vind. Hvor i alle dager skulle vi da gå. Med frost, is og litt snø, er det et begrenset utvalg av turmuligheter. Normalt ville jeg valgt å ta en tur i sjøkanten under slike forhold.

Broderen er mer skeptisk til vinterforhold enn meg. Han ringte og var så langt fra sikker på om vi i det hele tatt burde ta ut, slik forholdene var denne dagen.

Jeg mente vi i hvert fall burde se forholden litt ann, og - ikke  minst - vente til bestyrerinnen hadde hatt et ord med i laget.

Og bestyrerinnen hadde mer en et ord. Hun foreslo kort og greit at vi skulle ta ned til Borestranden og se om det ikke var mulig å ta en liten tur uansett.

Broderen ankom og vi tok avgårde.

Vind og kulde gir sure forhold - for den som står på innsiden av stuevinduet og ser ut. Jeg hadde ikke tro på at det ville bli en "fin" tur. Kaldt og surt, var det jeg forventet, og kledde meg for.

Til min store overraskelse var det mange biler og mye folk på parkeringsplassen ved Borestranden. Det hadde jeg ikke ventet. Når har jeg ikke spesielt god kjennskap til hvor mye folk det pleier å være her. Det var omtrent første gang jeg var der - utenom sommer med badetemperatur.

Det var ikke badetemperatur denne dagen.

Vi gikk ned mot strand - hvor det var foreldre med unger. Vinden pep rundt ørene og det var svinkaldt.

Vi tok mot sør, mot vinden. Ikke lenge etter at vi hadde startet kikket jeg på broderen og lurte på om vi i det hele tatt skulle gå...

Broderen var enig i at dette var utrivelig. Bestyrerinnen hadde andre planer.

Mye av ruten sørover mot Reve havn går i le for østavind. Og det var nettopp østavind vi hadde denne dagen. Ikke lenge etter at vi hadde tatt fatt på turen kom vi i le med sanddynene som en vegg mot øst.

Det ble greit å være på tur, bortsett fra at sanden var myk og skoene sank nedi. Alle som har vandret i tørr sand vet at dette er tyngt. Og det ble faktisk slik at vi fikk opp pulsen - på flate stranden.

Etter  stranden kom vi inn under marbakken og her var det både mark og rullestein om hverandre. Det var stor sett greit å gå, selv om det tar tid å gå i rullestein. enkelte plasser var det litt is i veien. Vi måtte gå rundt et par plasser. til gjengjeld var det frosset i myrsøkken slik at vi kom greit fram der.
Det var stor sett grei sti. Selvsagt er det ikke mulig å gå feil. Sjøen på den ene siden og brinken på den andre.

Det ble en liten diskusjon om vi "trengte" å gå helt fram til Reve havn. Bestyrerinnen var også her den som skar igjennom. Hun mente at vi ville vare misfornøyd med turen om vi ikke kom "helt fram". Og hun har selvsagt rett.

Jeg for min del, var ikke forberedt på hvor greit det var å komme frem og hvor oppgått stien egentlig var. Det hadde helt klart gått en god del folk her før oss. Faktisk var stien mer oppgått en den mellom Hå og Varhaug.

Og for meg var altså dette første gang. Til tross for at Borestranden er det nærmeste turområdet.
Bestyrerinnen har gått her før - i forbindelse med langturen fra Tungenes til Egersund.

Både broderen og jeg var enige om at det faktisk var en fin tur. Søndagsturen denne uka gikk i nytt terreng, forholdene var vesentlig bedre enn det vi trodde, det var tørt og vi hadde noen solglimt. Nå kom det litt nedbør i form av små haggelkorn på en del av turen, men det gjorde oss ikke våte eller hindret på noen måte.

Alt i alt var det en fin tur på omtrent en mil og den tok omtrent to timer. 5 kilometer i timen er bra fart.

Takk til bestyrerinnen som fikk oss med på søndagstur i nytt terreng.

Vintertur over grønne marker

Fortsatt vintertur på kjente stier.

Det var rimelig klart at denne lørdagen ville det ikke bli rundt Li. For det første hadde jeg tatt den turen noen ganger, og for det andre - og mer viktig - det var hvitt i hagen og frost.

Etter min mening ikke helt forhold for en tur i brattheng og bakker. Det går folk på denne stien, men det er ofte med pigger under skoene. Nå fikk jeg slike til Jul, og har fortsatt ikke prøvd disse, så jeg burde muligens ta en tur.

Det er nytt år og nye muligheter. en tur fra Hå gamle prestegård og til Varhaug gamle kirkegård burde være mulig. Det er i hvert fall en "flat" tur.

Det er fortsatt lenge mørkt - lange morgener. Det var blå himmel over, men noen sinte mørke skyer i sørøst. Og vinden kom fra den retning. YR var rimelig sikker på at det ikke ville komme nedbør før senere på dagen, men vinden ville holde turgåere med selskap hele tiden. Og det ville blåse opp utover.

Jeg hadde det ikke helt travelt, og ventet til det var dagslys og litt - bare en ørliten grad - varmere. Det blåste hjemme, det blåste på vei mot Hå, og det blåste på Hå. Ikke skikkelig sterk vind, men en stødig frisk bris. Heldigvis går stien av og til litt i le for vinden fra sørøst, det kjentes likevel kaldt ut.

Med temperaturen bare så vidt over null, og vind på omtrent 10 m/sek, ble jeg kald på ørene. Det var godt å ha med vinterhua, med klaffer som kan tas ned over ørene.

Et stykke etter start, hadde jeg fått opp dampen,  og da jeg kom i le, ble det likevel lettelse i antrekket.

Det var en grei dag å gå tur på. Sola i ansiktet og tørt, gir gode forhold. Jeg syntes  dagen hadde begynt bra og så fram til fortsettelsen. Nå er turen frem og tilbake så pass lang (18 kilometer) at jeg av erfaring vet at det blir stive bein og det kan i tillegg bli såre føtter. Den tid den sorg - her var det bare å glede seg over forholdene og det å være på tur.

Lørdag er ikke den dagen jeg regner med å treffe mye folk. Likevel var det andre på tur. Jeg traff en kar omtrent halvveis både på veien sørover og på hjemvei. Han gikk samme rute bare motsatt vei.

Det var også andre. Ut på dagen traff jeg flere og noen av disse folkene hadde sekk på ryggen og et bestemt blikk for horisonten. De var utvilsomt på tur...

Det ble lettere på hjemveien, med vinden i ryggen. Etter en stund glemte jeg hele vinden. Den kom jo bakfra og laget ikke problemer i det hele tatt.

Det siste stykket mot Hå gamle prestegård ble delt opp i små bolker. Det gikk egentlig greit, men jeg kunne kjenne at motvinden sørover hadde tappet en del krefter. Noe jeg fikk svi for på slutten. Det kunne jeg også se på tiden - det gikk ikke så fort som forrige gang.

Gruda og Kvernbekken.

En søndagstur rundt Gruda.

Søndagsturen ble ikke spesielt lang, og egentlig var jeg bare glad til. Den var så pass kort at den nesten ikke fikk sitt eget innlegg på bloggen.

Bestyrerinnen bestemte at vi skulle ta ut. Det var ikke helt bra forhold for en langtur. Is og snø, og fortsatt frost. Såvidt det var.

Rett før vi skulle ta ut, vi hadde planlagt en tur langs sjøkanten, antakelig fra Reve og mot Orre, ringte Anne  Lise og sa at hun og Sigbjørn ville ta en runde rundt Gruda. Om vi ville være med.

Det er  alltid kjekt med følge på søndagsturene, og Sigbjørn og Anne Lise er etterhvert blitt med en god del ganger. Det er bra å kunne dele turopplevelsene med andre. Vi skal også en tur til  Puerto Rico om ikke så lenge. Meningen er å gå tur. Og da trengs det trening.

Vi fikk det travelt. Anne Lise og Sigbjørn var alt på vei. Og selv om de har en kilometer og vel så det før vi kan treffes, så tar det ikke så lang tid å gå den avstanden. Vi var fortsatt i frokost-stemning da telefonen ringte...

Da vi kom ned til Bore, kunne vi se de to andre et stykke innover veien mot Gruda. Det ble full fart - og god trening - et stykke. Vi ble enige om å ta opp mot Gruda varden, men vi gikk et hakk lengre ppover før vi tok over jordet og mot nord. Nedover gikk vi "normalveien" et stykke.

Det går en stikk vei - traktorvei nedover mot Grudaveien. Vi forsøkte oss der, og måtte gjennom et gårdstun for å komme fram. Helt gret det - bestyrerinnen kjenner de fleste rundt om kring, så vi fikk med oss familiehistorein til de som bodde på garden.

Fra Grudaveien var det meningen å ta mot Klepp og over til Kverndammen. Ved brua over Kvernbekken spurte Sigbjørn om vi ikke skulle ta langs bekken opp til dammen.
Han hadde gått her før, og mente det ville gå greit.

Og det gikk jo greit, bortsett fra....

Det var heldigvis frost. Vi måtte over noen myrsøkk som så temmelig bunnløse ut. Men som sasgt - frost. Vi kom over uten å synke nedi.

Den lille turen langs bekken var neppe mer enn 6-700 meter, men det tok sin tid. Når vi i tillegg måtte over et par gjerder med piggtråd ble det i tillegg litt spenning.

Vi endte ut ved dammen, og fortsatte mot Verdalen og hjem.

En kjekk tur, som ble litt utenom den vanlige ruten. Det er kjekt å få se seg om i nærområdet. Og langs bekken var det bare utmark og null sti.

En søndagstur - ikke så lang, men utenfor vanlig vei, og i kjekt selskap.