Fra Borestranden til Reve havn.

En ny rute langs sjøen.

Søndagstur med varsel om sterk vind. Hvor i alle dager skulle vi da gå. Med frost, is og litt snø, er det et begrenset utvalg av turmuligheter. Normalt ville jeg valgt å ta en tur i sjøkanten under slike forhold.

Broderen er mer skeptisk til vinterforhold enn meg. Han ringte og var så langt fra sikker på om vi i det hele tatt burde ta ut, slik forholdene var denne dagen.

Jeg mente vi i hvert fall burde se forholden litt ann, og - ikke  minst - vente til bestyrerinnen hadde hatt et ord med i laget.

Og bestyrerinnen hadde mer en et ord. Hun foreslo kort og greit at vi skulle ta ned til Borestranden og se om det ikke var mulig å ta en liten tur uansett.

Broderen ankom og vi tok avgårde.

Vind og kulde gir sure forhold - for den som står på innsiden av stuevinduet og ser ut. Jeg hadde ikke tro på at det ville bli en "fin" tur. Kaldt og surt, var det jeg forventet, og kledde meg for.

Til min store overraskelse var det mange biler og mye folk på parkeringsplassen ved Borestranden. Det hadde jeg ikke ventet. Når har jeg ikke spesielt god kjennskap til hvor mye folk det pleier å være her. Det var omtrent første gang jeg var der - utenom sommer med badetemperatur.

Det var ikke badetemperatur denne dagen.

Vi gikk ned mot strand - hvor det var foreldre med unger. Vinden pep rundt ørene og det var svinkaldt.

Vi tok mot sør, mot vinden. Ikke lenge etter at vi hadde startet kikket jeg på broderen og lurte på om vi i det hele tatt skulle gå...

Broderen var enig i at dette var utrivelig. Bestyrerinnen hadde andre planer.

Mye av ruten sørover mot Reve havn går i le for østavind. Og det var nettopp østavind vi hadde denne dagen. Ikke lenge etter at vi hadde tatt fatt på turen kom vi i le med sanddynene som en vegg mot øst.

Det ble greit å være på tur, bortsett fra at sanden var myk og skoene sank nedi. Alle som har vandret i tørr sand vet at dette er tyngt. Og det ble faktisk slik at vi fikk opp pulsen - på flate stranden.

Etter  stranden kom vi inn under marbakken og her var det både mark og rullestein om hverandre. Det var stor sett greit å gå, selv om det tar tid å gå i rullestein. enkelte plasser var det litt is i veien. Vi måtte gå rundt et par plasser. til gjengjeld var det frosset i myrsøkken slik at vi kom greit fram der.
Det var stor sett grei sti. Selvsagt er det ikke mulig å gå feil. Sjøen på den ene siden og brinken på den andre.

Det ble en liten diskusjon om vi "trengte" å gå helt fram til Reve havn. Bestyrerinnen var også her den som skar igjennom. Hun mente at vi ville vare misfornøyd med turen om vi ikke kom "helt fram". Og hun har selvsagt rett.

Jeg for min del, var ikke forberedt på hvor greit det var å komme frem og hvor oppgått stien egentlig var. Det hadde helt klart gått en god del folk her før oss. Faktisk var stien mer oppgått en den mellom Hå og Varhaug.

Og for meg var altså dette første gang. Til tross for at Borestranden er det nærmeste turområdet.
Bestyrerinnen har gått her før - i forbindelse med langturen fra Tungenes til Egersund.

Både broderen og jeg var enige om at det faktisk var en fin tur. Søndagsturen denne uka gikk i nytt terreng, forholdene var vesentlig bedre enn det vi trodde, det var tørt og vi hadde noen solglimt. Nå kom det litt nedbør i form av små haggelkorn på en del av turen, men det gjorde oss ikke våte eller hindret på noen måte.

Alt i alt var det en fin tur på omtrent en mil og den tok omtrent to timer. 5 kilometer i timen er bra fart.

Takk til bestyrerinnen som fikk oss med på søndagstur i nytt terreng.