Dagstur til Blåfjellenden

En skikkelig langtur med en del høydemeter.

Det var med en viss spenning jeg så fram til lørdagen. Værmeldingen på fredagen varslet så pass mye vind at jeg valgte å bli hjemme. Det måtte uansett bli en tur til Blåfjellenden den uken også, og når Bestyrerinnen bestemmer et opplegg for søndag og mandag, måtte det bli en tur frem og tilbake på dagen.

Og hvordan ville nå det gå?

I "gamle dager" for 6-7 år siden, da jeg fortsatt jobbet, og var bare så vidt over 60, var det ingen stor utfordring å gå frem og tilbake på dagen.  Det ble stort sett to slike turer i uka - lørdag og søndag.

Med 70 lys på kaka om bare noen få dager, var det ikke like sikkert at en tur frem og tilbake på dagen ville bli like vellykket som før...

Turen er litt over 8 kilometer - en vei. Tilsammen blir det  16-17 kilometer. Noe som avgjort ikke er umulig - selv for 70 åringer. Legg til 6-700 høydemeter i tillegg så blir det adskillig tøffere.

Og når jeg også forsøker å holde tempoet som i "gamle dager", det vil si under to timer for hver omgang, så blir det en utfordring - for meg.

Jeg hadde bestemt meg for å ta ut tidlig. Det er en time å kjøre opp til Høgaleitet i Hunnedalen. Med to timer hver vei, blir det totalt 6 timer. Utenom pause på hytta.

Selvsagt var det ting som tok tid på morgenen. Jeg kom ikke avgårde før klokka nærmet seg 9.

Været har en del å si for hvor fort det går. Vinden på fredagen hadde løyet og det ble bare meldt om vind i  8-10 meter i sekundet. Problemet var at jeg ville få vinden mitt i fleisen.

Og værmeldingen fikk rett. Det  var vind.

I tillegg fikk YR rett med hensyn til resten av meldingen. Det var yr og tåke. Temperaturen var ikke direkte sommerlig med bare 9-10 grader. Det ble så pass kaldt at jeg valgte å ta på tynne vanter.

Jeg hadde ikke reknet med at det ville være andre på vei innover. Både fordi jeg startet tidlig og på grunn av været. Det var liksom ikke helt forhold for en dagstur innover...

Det viste seg å være et svensk par på vei mot hytta. Også de på dagstur. Vi vekslet noen ord da jeg passerte, og fikk en hyggelig stund på hytta mens vi spiste.

Det ble en litt lengre pause på hytta en vanlig. Jeg tok ikke ut før etter nesten to timer. Det er alltid noe som må gjøres.

Det er en lang og bratt bakke opp fra Blåfjellenden mot Hunnedalen. Likevel kommer jeg opp bakken hver gang. Det kjentes i knærene denne gangen, men ellers var formen fin og grei. Øverst i bakken blåste det mer enn da jeg gikk innover, men med vinden bakfra, kjentes det ikke så ille.

Jeg gikk og lurte på når jeg ville treffe folk. Først helt nede i Ølbakken kom det fire gutter i mot. De ville inn til hytta og hadde med fiskestenger. Det var planen å gå til Langavatn på dagstur og fisk der.

Nede ved Fossebekken vurderte jeg pause, men fant at jeg like gjerne kunne gå rett ned. Det  ble som i "gamle dager", en tur uten pause og uten stopp for å drikke.

Siden turen gikk så bra, kunne skjebnen servere flatt dekk nede i Hunnedalen. Det er andre gangen jeg har opplevd dette på parkeringsplassen ved Høgaleitet.