Stranddalen - en perle i Ryfylke.

Besøk i botanisk hage.

Bestyrerinnen var ikke til å rikke. Hun hadde bestemt seg for at vi skulle til Stranddalen. Med en uke ferie, skulle dagene nyttes på best mulig måte.

Bedre kortferie enn en dag på Stranddalen kan vanskelig tenkes.
Litt lang kjøring, men det er turen så avgjort verdt.

Vi startet hjemmefra rundt 11. Heldigvis er det fortsatt ferje mellom Lauvik og Oanes. Vi foretrekker å kjøre denne veien - så lenge det går. Vel i land på Oanes er det fortsatt langt igjen til øvre Moen. Noen forbedringer har det blitt opp gjennom årene. Veien er bedre, og ferja mellom Hjelmeland og Nesvik går hvert 20. minutt. Det vil si omtrent ingen ventetid.

Fra Gullingen og inn  til Øvre Moen er det omtrent 2 mil. Og bilen blir parkert omtrent så lang inn i heia det er mulig å komme.

Fra parkeringsplassen bærer det opp, mye opp. Her er det bare å ta et steg - oppover - om gangen.
Vi traff heldigvis kjentfolk halvveis i bakken. Det ga anledning til en prat og stopp.

De vi traff hadde vært inne og gjort Stranddalshytta klar for årets sesong. Som de har gjort i mange år.  Solfrid sa i fjor at når var det siste gang, men med andre ord ikke helt slutt. Det var skikkelig hyggelig å treffe disse flotte fjellfolkene.

På hytta ble vi godt tatt i mot av vertskapet - og av jentene som ønsket oss velkommen med sang. Det var en førstegangsopplevelse. Å bli sunget inn på Stranddalen...

Og Stranddalen fortsatte og overraske positivt. Hytta hadde egen kokk. Som serverte et nydelig måltid som glatt hadde kunnet serveres på de fineste steder.

Det kunne sies mye om maten. For vår del holdt vi kjeft og spiste...

Jordskokksuppe, laks med nye poteter og agurksalat og som punktum på et virkelig godt måltid - Stranddalsis.

Vi gikk ikke sultne til sengs.

Tåken var tett gjennom natten, men Stranddalen sviktet ikke. Morgenen kom med blå himmel og speilblankt vann. En virkelig drømme morgen.

Etter en god frokost sto et besøk hos Bergjunkeren (Saxifraga paniculata) for tur. Vi fant noen blomster, men det var muligens litt tidlig på året for den helt store prakten.

Vi  tar normalt stien på nordsiden av Stranddalsvannet og opp til Smørslago, rundt Veranuten mot den vanlige stien ned mot Øvre Moen, på tilbakeveien.

Denne gangen kan turen sammenliknes med en tur i en botanisk hage. eller i hvert fall hage....
Blomstene dominerte turen. Vi fant bland annet Reinrose, fjellfiol, tiriltunge, harerug og fjellsmelle i vakre tuer.

Ingen av plantene spesielt uvanlige, men for oss som holder til i et område dominert av granitt, er slik blomsterprakt skikkelig fint å se.

Bestyrerinnen lå langflat for å få et godt bilde. Vi stoppet opp flere plasser bare for å se oss rundt. Blomstene hang i tuer oppe i steinene, omtrent som i et steinbed.

Selvsagt dukket også fjelltjæreblom opp. Midt ute på berget.

Selv uten blomsterprakten er denne "alternative" veien skikkelig fin. Smørslago er verdt å få med seg. Landskapet bak helt forskjellig fra steinørkenen vi er vant med,  gras-sletter og høye fjell rundt. Et typisk høyfjellslandskap tror jeg, men så ligger det også på omtrent 1000 moh.

Det blir bokstavlig talt en liten nedtur da vi nådde den vanlige stien- bratt sådanne - det siste stykket mot Øvre Moen.

På parkeringsplassen kunne vi oppsummere nok en virkelig fin tur fra Stranddalen og ned. Vel verdt den lange kjøreturen.