Helikoptertur til Blåfjellenden – og Sandvatn.

En tur uten ski eller truger.

Det har denne vinteren ikke vært mulig å komme inn til Blåfjellenden med snøscooter. For lite snø, og nå er bekker og elver åpne. Det lager selvsagt litt problemer. Det vil ikke bli komler på skjærtorsdag for eksempel.

Det har også vært vanskelig å få inn nye sengklær, og siden vi, - det vil si Bestyrerinnen og jeg, ikke bruker ski, så har det ikke blitt til at vi har fått tatt av det skitne sengetøyet. Det blir forhåpentlig anledning til å gjøre denne jobben litt ut i mai.

Det er alltid litt som må gjøres i forkant av en slik tur. Heldigvis har jeg etterhvert funnet ut hva jeg bør få inn, slik at sommersesongen blir trivelig. Det betyr noen flasker pepsi. (Jeg lurer på om de vil stå, når jeg kommer inn senere.)

Helikopter inn, betyr stress. Først med å få ting inn i helikopteret, og når vi etter 3-4 minutter lander, så gjelder det å få varene ut så kjapt som mulig. Denne gang hjalp heldigvis flygerne med jobbingen. Det gikk greit.

Det ble ikke lange stoppen på Blåfjellenden. Sengetøy og annet ble stablet inn i skuten på hovedhytta, og jeg fikk så vidt tid til å titte inn i hytta, og en liten tur ned i uthuset. Jeg liker ikke å ha bensin stående i hyttene. Det passer best å ha den i uthuset.

For bare en kort stund siden, var et bart nede ved Blåfjellenden. Det var snø oppe i høyden, men nede ved hytta var det nesten helt bart. Da vi kom inn, var det omtrent 20-30 cm tung nysnø. Det var ikke lett å fote seg.

På turen over heia, både fra Hunnedalen og inn til Blåfjellenden, og et stykke inn Blåstøldalen og over til Sandvatn var det helt hvitt. Det var vanskelig å se hvor mye snø det egentlig var, men det virket som det var godt skiføre.

På Sandvatn ble det igjen litt jobbing, men også tid til å snakke med folk på dagstur. Det kom folk både fra hyttebyen i Hunnedalen – over Øyarvatnet, og fra Lortabu. Ingen hadde problemer med å komme fram. Det var nok snø, og alle hadde gått tvers over vannene innover.

På vei innover mot Blåfjellenden, så jeg en person som sto og kikket ned i dalen mot hyttene. Eller så det ikke ut som om det hadde vært folk den natta. På Sandvatn var jeg også alene – en stund. Etter hvert kom det ganske mye folk, på dagstur.

Det er alltid kjekt å treffe folk i heia. Det var et par år siden jeg hadde vært på Blåfjellenden i påsken og ønsket velkommen til dagsturister. Jeg savnet egentlig den jobben litt.

Det tar tid å gå fra Sandvatn til Høgaleitet i Hunnedalen. Med helikopter tok det ikke mange minuttene. Jeg fikk så vidt anledning til å se meg om der vi for over heia.