Bjursfjellet og så rundt Engjavatnet og ned Urdådalen.

En lang tur med bakker.

I fjor sommer, fikk jeg igjen problemer med en bakfot. Jeg har noen ganger opp gjennom årene hatt problemer med achillesen, og igjen ble jeg hindret i å ta på de litt lengre turene. Ut over høsten ble det klart at lange turer ikke var like enkelt som før sommeren.

Sist jeg hadde problemer, måtte jeg virkelig ta meg sammen for – igjen – å bli i stand til å utfordre bakker og lange dager på tur. Det tok tid, men etter hvert ble det slik at selv lange og bratte bakker ble mulig – om enn i sakte tempo.

Det var ikke vanskelig å si til meg selv at denne gangen skulle jeg starte så snart foten ble bra nok. Det ble vanskelig å sjekke. Det var egentlig behagelig å bare gå korte og grei turer. Selv en strandtur på en mil er jo tur, selv om en slik tur ikke byr på utfordringer.

Rett før den årlige turen til Gran Canaria, ble det noen litt lengre test-turer. På Gran Canaria ble mange turer på mer enn 20.00 skritt. Det kunne virke som om jeg igjen var klar for litt mer enn en tur på to-tre timer.

En slik tur var runden rundt Engjavatnet, med en tur opp om Bjursfjellet. Ikke stort mer enn 14-15 kilometer og tre og en halv time. Det var en god stund siden jeg hadde vært på toppen av Bjursfjellet.. Det kunne passe å forsøke.

Etter å ha tenkt en del på turen, planla jeg å parkere ved Kleiva og så gå til toppen av Bjursfjellet, og om formen var grei ta en runde rundt Engjavatnet, før jeg vandret tilbake til bilen. Det burde ikke være en for krevende tur.

På vei mot Sælandsveien og Kleiva, fant jeg ut at jeg like godt kunne starte fra Sælandsskogen – som vanlig. På vei mot Kleiva og Sjelset, gikk jeg forbi stien opp mot Håfjell og Vindskaret. Det fristet å gå den vanlige runden og så se om jeg kunne ta med toppen.

Jeg fortsatte mot Sjelset og den lange bakken oppover mot Jærbuskaret og stien – og veien mot «Den søta hålå» nederst i traktorvegen mot toppen. Bakken opp traktorveien og videre til toppen var ikke blitt mindre bratt etter 9-10 måneder.

På toppen kom det ei jente samtidig med meg. Hun skulle samme vei som meg nedover, men løp ned de bratte bakkene. Jeg stoppet for å ta noen bilder. Nesten nede igjen kikket jeg på skaret med det flotte navnet «Sollkjen».

Det måtte være mulig å komme ned til Bukkatoa den veien. Etter et lite stykke over myra, traff jeg en sti som tok meg greit ned til stien mot Skogsånå. Det var litt kjekt å gå en ny plass, og like kjekt å gå på en sti som antakelig bare blir brukt av dyr og få mennesker.

Det ble ingen pause ved «Skogen». Jeg fortsatte videre mot veien, men bestemte meg for å gå om Bjødnali og Urdådalen da jeg sto ved porten og veien mot Sjelset. Det ble selvsagt også en tur oppom Bjødnali før jeg tok fatt på Urdådalen og all steinen der.

Etter nesten tre timer på tur, var jeg litt stiv i beina, og gikk forsiktig nedover. Det gikk nok litt lengre tid enn normalt. Jeg brukte like lang tid nedover denne gang som jeg bruker oppover. Det var greit å komme ned til Taksdalsvatnet.

Tilbake ved bilen – etter å ha drukket litt – sjekket jeg telefonen. Jeg hadde brukt nok så nøyaktig tre og en halv time på rundturen. Den var antakelig på omtrent 14 kilometer. Denne dagen ble det en tur på 22.000 skritt, og jeg lurer på hvor mange høydemeter.