Søndagstur til Sandvatn 16. juni

Endelig anledning til heiatur i høyden.

Denne søndagen ble det tur til Sandvatn.  Forrige uke ble det Blåfjellenden to ganger, men denne uka....
Vi ble to. Bernt er i Sverige på sykkeltur.
Det var litt yr/regn på ruta oppover. Ved Lortabu var det 8 grader og vind. Litt surt. Vi ble selvsagt varme oppover bakkene i Lysebrekka. Og jakken kom av - for resten av turen.

Det var fortsatt fenner på de vanlige plassene, men jeg kan huse noen år med betydelig mer snø så pass tidlig i sesongen.

Det lå selvsagt en fonn der det lå snø til oktober i fjor, men også denne fonna var liten, og vil sikkert forsvinne omtrent før juli.

Det hadde regnet om natta, og det var litt sorpet innover.  Det gikk likevel greit. Vi møtte noen som var på vei ned, og stoppet for en liten prat. Vi ventet å møte gjengen fra Blåfjellenden. De skulle ned til Lortabu. Det viste seg at de hadde gått innom Mohidler. De hadde hatt litt problemer med å finne fram, men fant omsider inngangen.
Det ble igjen en liten stopp, før vi fortsatte mot hytta. Det var en del mørke skyer rundt oss, men i nord så det ut til å klare opp.  Vi spiste og gikk, ikke mer enn en halv time pause. På vei tilbake, kom sola. Det ble en fin tur tilbake. Med trekken bakfra og sola i ansiktet. Temperaturen ble adskillig høyere enn da vi startet.
Nå er det fortsatt tungt etter trening og to dager på tur. Selv om turene fredag lørdag er forholdsvis korte, så hjelper det ikke akkurat å jobbe et par timer i tillegg hver dag.
Det går heldigvis nedover det siste stykket, og det er enklere og lettere enn å gå opp.

Fredag til lørdag på Blåfjellenden.

Også denne helga.

Det ble heldigvis anledning til en kjapp tur inn til Blåfjellenden også denne helga.
Jeg viste at det ville komme folk, og at det sannsynligvis ville være kjente. Turistforeningen skulle ha fellestur for 60+.

Jeg gjorde rent hjemme, pakket sekken og kom meg avgårde rundt 13:00.
Det å pakke sekken er forholdsvis enkelt. Etter så pass mange like turer, trenger jeg i hvert fall ikke pakkeliste for å vite hva jeg skal ha med. At jeg likevel glemmer ting, henger selvsagt sammen med fødselsåret.
Denne gangen ble ingen ting glemt, men jeg hadde med noen småting til hytta. Rene tørkehåndkle er greit å ha.

Det var forholdsvis bra vær. Og mye tørrere i marka enn hva jeg hadde trodd. Det kan ikke ha regnet mye i det siste.

Den eldre garde hadde startet en stund før meg. Jeg kunne se sporene, og jeg tok de igjen ett stykke før bakken ned. Det var selvsagt kjentfolk med i følget.
Jeg gikk likevel fra gjengen, og stakk ned for å sette på kaffekjelen.  De satte pris på både oppvarmet hytte og varm kaffe, med et lite kakestykke som velkomst.

Vi installerte oss på den gamle hytta. Best utsikt og mest koselig...

Ut over kvelden kom det en del folk. Det kom to partier (3 + 5) og begge partiene hadde med hund.
Den ene hunden sprang fritt omkring. Sauene sto stivt å kikket etter hunden, og var tydelig oppskremt. Jeg ga  beskjed om at de ikke kunne ha den løs når det var sauer i heia. Det er båndtvang.
Den andre hunden ble båret. Jeg kan ikke tenke meg at turen kunne ha vært for anstrengende, for bikja for vegg i mellom da eieren forsøkte å binde den ute i skuten.

Det ble gitt tydelig beskjed om at hunder ikke er tillatt inne i hytta. Det gir ikke poeng å gjette at begge bikjene var inne i hytta den natten - den ene rett innafor døra, da den så avgjort ikke ville roe seg alene.

Hundeeiere er underlige dyr - regler og alminnelig folkeskikk gjelder selvsagt ikke for eieren av et søtt lite husdyr, som nesten er menneske...
Ikke regn med at jeg har forståelse for at reglene burde endres.

Det ble en hyggelig kveld med mye prat om heia og turer. De fleste hadde vært på mange turer, og kjente heia godt.

Morgenen ble tradisjonell, med egg og bacon, prat og vask av gulv. Gjengen fra turistforeningen tok ut tidlig, og jeg var ikke sen jeg heller.
Det ble en grei tur over "haugen" tilbake til Hunnedalen. Jeg møtte en utlending på dagstur, og like før Hunnedalen kom saueflokken mot meg. Det var både folk fra  Blåfjellenden og Fidjastølen på vei innover med sauer.
Olav hadde, i tillegg til Sigmund, også med sønnen  som også hadde med sin lille sønn.
Den nye generasjon er i ferd med å overta. Det var  en tydelig stolt bestefar på vei innover.

Søndagstur til Blåfjellenden

En langtur – frem og tilbake.

Det var lagt opp til sosiale forpliktelser på søndagen.  Det stemte dårlig med været. Sol, forholdsvis varmt, lite vind og tørt i marka.

Det måtte bli en liten vri på dagen. Jeg snakket med broderen på lørdagskvelden. Vi kunne starte tidlig. 09:00 ville gi oss nødvendig tid til en tur ut og inn til en av hyttene i Hunnedalen.

Vi kom oss av gårde et minutt før tiden.  Det  ble en runde på turmål i bilen oppover. Jeg hadde sett for meg en tur til Sandvatn, mens broderen insisterte på Blåfjellenden. Han hadde ikke vært innover i år, og mente den første turen i heia burde gå til Blåfjellenden. Det var vanskelig å argumentere mot dette. Det ble Blåfjellenden.

Bedre vær enn på søndag, er det vanskelig å tenke seg. Det ble en fire sols tur – i motsetning til forrige søndag som var tre bøtters tur. Kontrasten var stor.

Sol, lite vind og heller ikke for varmt. Stor sett ikke en sky på himmelen.  Vi startet litt forsiktig. Det lønner seg som regel på de litt lengre turene. Nå hadde vi begge lette dagstursekker, så vekten var ingen hindring.

Det ble litt om og men rundt hvor vi ville møte de første som var på vei tilbake til Hunnedalen.

Siden vi hadde startet tidlig, så ble ikke det før omtrent halvveis.  Vi stoppet ikke for å drikke i saftbekken, broderen mente det ville holde å ta en klunk ved vaet. Det kom vi ikke på før et stykke ned i bakken.

Vi møtte en del folk. Fedre med sønner og familier. En utenlandsk familie på fem – tre småbarn, en i bæremeis, en på skuldrene til far og en som gikk selv. Det kunne selvsagt ikke gå fort. Vi tok de igjen på vei tilbake omtrent halvveis. Og da hadde de egentlig gått lenger enn det vi trodde de ville gå.

Nede på hytta var det et ungt par som holdt på å  ”sale opp”.  De gikk en stund etter at vi kom, men snudde ganske kjapt. De hadde glemt å skrive seg inn og betale. Bra gjort.

Det i motsetning til gjengen fra forrige uke…

Hjemover tok vi det rolig opp bakken, men fra toppen av bakken og bortover flyene ble det vanlig fart. I det fine været var det lett å holde farten oppe.

Det ble likevel tungt det siste stykket.  For meg fordi det var 4 dagen og for broderen fordi det var første skikkelige langturen dette året.

Men været var strålende.

Blåfjellenden fredag – lørdag 7. 8. juni.

Lyse sommerkvelder i heia.

Nok en hyggelig kveld på Blåfjellenden. Denne gangen var unnskyldningen for å stikke til heis, at bestyrerinnen skulle på ”blåtur” med jobben.

Det var egentlig ikke noe spesielt som skulle gjøres. Og etter forrige uke med nok så mange timer på beina med sekk på ryggen, mente jeg det ville være helt greit å ta en rolig kveld i heia.

Men som vanlig må det tas en omgang hjemme – det er liksom ”betalingen” for å få lov til å stikke av.

Det var ikke sommertemperatur, men skikkelig fint turvær. Tørt og greit å gå.

Det ligger fortsatt noen fenner på de vanlige plassene, men på mesteparten av vannene var isen vekk.  Selv på Leitevann var isen smeltet. Det begynner å bli grønt i liene. Det lukter sommer, men jeg kan ikke finne blomstrende grepplyng. Kan det ha gått med grepplyngen som med eineren, at vinteren har tatt den?

Denne gangen så jeg ikke ryper, men småfuglene var selvsagt på plass.

Nede på hytta ventet en liten ”overraskelse”. Noen hadde fjernet en hel side (kopi og original) fra protokollen. Det er en litt sleip måte å slippe unna å betale på.

Antakelig hadde en gjeng (de må ha vært minst tre) skrevet seg inn, men da de ble alene på hytta, så de sitt snitt til å fjerne alle spor, og på den måten spare noen kroner.

De hadde selvsagt heller ikke gjort rent etter seg.

Fredagskvelden ble livlig. Det kom 11 ungdommer på 15 – 16 år. Og de lager liv.

Det ble taco, kortspill og bading, men ikke stillhet.

En litt sen kveld (for meg) og en tidlig morgen. Det var fortsatt tørt om morgenen – værmeldingen hadde truet med noe nedbør, vinden kom bakfra, og det ble en av de greie turene tilbake til bilen.

På veien tilbake, hørte jeg sauebjeller. Normalt er det Fidjastølen som er først ute med å få sauene til fjells. I år var det Blåfjellenden. På andre siden av Leitevann så jeg sauer og gjetere ved Leitesbu. Med sauer i heia begynner sommeren.

Vådlandsnuten søndag 1. juni

En ”tre bøtters” tur.

Denne gangen ble vi grundig lurt av værmeldingen. De lovet oppklaring fra 12 og ikke noe nedbør før dette.

Vi fikk ingen oppklaring og det regnet/yrte hele turen.  Det ble en heller fuktig affære. Og kald i tillegg.

Jeg snakket så vidt med broderen på morgenen.  Vi diskuterte forskjellige turer. Det hadde egentlig passet med en ”lett” tur, men siden vi ikke hadde vært på Vådlandsnuten på riktig lenge og været var meldt sånn passe, ble det til at vi ville forsøke.

Veien opp mot Madland er forbedret. Det er laget ny vei enkelte plasser der det tidligere var smalt.

Vi så ingen kasse å legge parkeringspenger i verken nede ved garden eller oppe på parkeringsplassen.

Litt yr på ruta ved Ålgård, ble til regn oppover. På parkeringsplassen var det bare å hive på seg jakken.  Det var i tillegg kaldt….

Vi tok det med ro oppover lia. Egentlig helt nødvendig da steinene var spinnglatte, og det måtte gås forsiktig. Det var folk på speiderhytta. Flagget var oppe, men det var bare så vidt vi kunne se dette gjennom småskogen som er vokst opp.  Her var det tidligere åpne sletter, og vidt utsyn. Nå var det ”innelukket” og nærmest skog.

Ved røde kors hytta var skogen kommet helt inn på tunet.  Fra toppen av bakken over denne hytta, var det tidligere mulig å se innover mot Fisketjønnbu. Det var ikke lenger mulig – både fordi trærne står i veien og fordi Fisketjønnbu er nedbrent. 

Vi så spor i sorpa, og det så ut som om de var dagsferske.  Kunne det være andre på tur denne dagen?

Oppover bakkene ble ikke været bedre. Over tregrensen fikk vi vinden på oss, og det ble kaldt og vått. Det regnet skikkelig et stykke. Det var mye mer vann i bekkene da vi kom nedover enn da vi gikk opp.

Det ble litt kamp for å komme helt til topps. Gjennom skaret øverst fikk vi vinden bakfra, og det ble vanskelig å holde balansen. Vi kom til topps, men snudde umiddelbart, og tok ikke drikkepause før et stykke nede i bakken. Litt mer i le for vinden og regnet. Jeg tok også på mer klær. Nede i skaret var det på med vanter å kneppe hetta helt tett.

Nedover går enklere og lettere enn opp.  Det tok ikke lange tiden før vi igjen var nede i skogen og i le for vinden.  Vi møtte et par langs indre Fisketjønn.  Ikke overraskende utlendinger. De fleste norske har vett nok til å holde seg inne i slikt grisevær.

På parkeringsplassen var det en hel del speidere som holdt på å pakke bilene. De hadde hatt hyttetur til speiderhytta.

Vi var på tross av været, enige om at det hadde vært en fin tur.

Blåfjellenden fredag til lørdag - 30. til 31. mai

Alene i heia, og med sommertemperatur på fredagen.

Jeg muligens nevnt det noen ganger. Det er kjekt å ha en grunn til å ta opp i heia. Denne gangen kunne jeg skylde på brua over Leiteånå som må ut.  Jeg tok huset, og klippet plenen, og pakket sekken. Jeg hadde snakket med Bernt, men han hadde ikke anledning til å bli med.

Det var meldt om forholdsvis bra vær.  Da jeg kjørte hjemmefra, kom havskodda sigende, og temperaturen sank ned mot 13 grader. Ikke langt oppover var det betydelig varmere, og jeg så 21 grader på termometeret oppover. Oppover Øvstebødalen fikk jeg noe regn på ruta. På parkeringsplassen i Hunnedalen var det 14 grader, og det så ut som om det ville bli sol.

Det lå fortsatt litt snø igjen nede ved Fossebekktjønnene.  Det var helt greit å komme forbi, og det var betydelig mindre snø enn for en uke siden.  Det var egentlig sommerløype til helt øverst. Der lå det fortsatt fenner på de vanligste plassene. Også her minket det fort.  Forrige uke lå det en liten flekk med snø ved vaet øverst.  Den var borte. I fjor på samme tid gikk jeg på snøbru her.

Jeg tok ikke sjansen på å gå ned rennå, men fulgte stien. Det er som vanlig en fonn øverst, og det lå litt snø i stien i lia. Nederst måtte jeg fortsatt gå på snø for å komme ned det siste stykket, og det var snø der stien krysser bekken. Jeg kom over helt uten problemer.

På hytta hadde det vært 4 stk forrige helg. Det så bra ut inne. Etter å ha hentet vann, laget te og saft, kunne jeg sette meg ut på terrassen å nyte – om ikke direkte sol – så i hvert fall sol gjennom et lett skylag. Ettermiddagen og kvelden gikk fort.  Det er greit å høre radio en kveld. Hadde jeg sittet hjemme, så ble det antakelig mye blafring mellom tv-kanaler. På Blåfjellenden er det ”gamledager” med en radiokanal og null fjernsyn.

Jeg gikk å la meg tidlig. Det betød en tidlig frokost. Tett tåke gjorde det vanskelig å se annekset. Og tåka lettet ikke, slik jeg hadde håpet.

 Etter å ha gjort rent i hytta, gikk jeg ned til elva og la ut brua. Det tar ikke lange stunden, men jeg må innrømme at det er noen spennende minutter ute på en svaiende bru med tunge brulemmer som skal på plass.  Det vil bli mye bedre når det kommer fast bru – forhåpentlig i løpet av 2013.

Jeg tok av gårde opp bakken rundt 10. Oppover bakken var det som å gå i en ulldott. Tåka lå som et vått teppe, og hindret utsyn.  Nå har jeg sett det meste tidligere, og bruker normalt ikke mye tid på å se meg om på denne turen, det betød ikke så veldig mye.  Ved stidelet mot Fidjastølen var det spor.  Siden bilen til Sigmund sto i Hunnedalen, regner jeg med at det var Sigmund og Olav som var på vei. Ut fra sporene i snøen, var det ikke mye om å gjøre at vi møttes. 

Nå møtte jeg ingen andre. Jeg var så pass tidlig nede i Hunnedalen, at jeg ikke regnet med å treffe folk. De som vil innover tar normalt ut noe senere. 

Fra toppen av bakken over Fossebekken lysnet det. Tåka forsvant, og sola kom fram. Det ble en fin avslutning på en kjekk tur.

Men med obligatorisk stopp for lapp og te på Byrkjedalstunet.