Alene i heia, og med sommertemperatur på fredagen.
Jeg muligens nevnt det noen ganger. Det er kjekt å ha en grunn til å ta opp i heia. Denne gangen kunne jeg skylde på brua over Leiteånå som må ut. Jeg tok huset, og klippet plenen, og pakket sekken. Jeg hadde snakket med Bernt, men han hadde ikke anledning til å bli med.
Det var meldt om forholdsvis bra vær. Da jeg kjørte hjemmefra, kom havskodda sigende, og temperaturen sank ned mot 13 grader. Ikke langt oppover var det betydelig varmere, og jeg så 21 grader på termometeret oppover. Oppover Øvstebødalen fikk jeg noe regn på ruta. På parkeringsplassen i Hunnedalen var det 14 grader, og det så ut som om det ville bli sol.
Det lå fortsatt litt snø igjen nede ved Fossebekktjønnene. Det var helt greit å komme forbi, og det var betydelig mindre snø enn for en uke siden. Det var egentlig sommerløype til helt øverst. Der lå det fortsatt fenner på de vanligste plassene. Også her minket det fort. Forrige uke lå det en liten flekk med snø ved vaet øverst. Den var borte. I fjor på samme tid gikk jeg på snøbru her.
Jeg tok ikke sjansen på å gå ned rennå, men fulgte stien. Det er som vanlig en fonn øverst, og det lå litt snø i stien i lia. Nederst måtte jeg fortsatt gå på snø for å komme ned det siste stykket, og det var snø der stien krysser bekken. Jeg kom over helt uten problemer.
På hytta hadde det vært 4 stk forrige helg. Det så bra ut inne. Etter å ha hentet vann, laget te og saft, kunne jeg sette meg ut på terrassen å nyte – om ikke direkte sol – så i hvert fall sol gjennom et lett skylag. Ettermiddagen og kvelden gikk fort. Det er greit å høre radio en kveld. Hadde jeg sittet hjemme, så ble det antakelig mye blafring mellom tv-kanaler. På Blåfjellenden er det ”gamledager” med en radiokanal og null fjernsyn.
Jeg gikk å la meg tidlig. Det betød en tidlig frokost. Tett tåke gjorde det vanskelig å se annekset. Og tåka lettet ikke, slik jeg hadde håpet.
Etter å ha gjort rent i hytta, gikk jeg ned til elva og la ut brua. Det tar ikke lange stunden, men jeg må innrømme at det er noen spennende minutter ute på en svaiende bru med tunge brulemmer som skal på plass. Det vil bli mye bedre når det kommer fast bru – forhåpentlig i løpet av 2013.
Jeg tok av gårde opp bakken rundt 10. Oppover bakken var det som å gå i en ulldott. Tåka lå som et vått teppe, og hindret utsyn. Nå har jeg sett det meste tidligere, og bruker normalt ikke mye tid på å se meg om på denne turen, det betød ikke så veldig mye. Ved stidelet mot Fidjastølen var det spor. Siden bilen til Sigmund sto i Hunnedalen, regner jeg med at det var Sigmund og Olav som var på vei. Ut fra sporene i snøen, var det ikke mye om å gjøre at vi møttes.
Nå møtte jeg ingen andre. Jeg var så pass tidlig nede i Hunnedalen, at jeg ikke regnet med å treffe folk. De som vil innover tar normalt ut noe senere.
Fra toppen av bakken over Fossebekken lysnet det. Tåka forsvant, og sola kom fram. Det ble en fin avslutning på en kjekk tur.
Men med obligatorisk stopp for lapp og te på Byrkjedalstunet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar