Siste turen i denne omgang - med Edvin til Hjermands plass.

En virkelig flott tur.

Det har blitt noen flotte turer i løpet av de dagene vi har vært på Gran Canaria. Nå var det kun en dag for tur igjen. Det var ikke helt lett å finne en tur som passet som avslutning. Denne gang fikk jeg god hjelp av Edvin.

Han mente at det ville passe å ta turen til Hjermand plass. En skikkelig langtur. Først helt inn til dusjen så nedover mot selve plassen og så dalsiden ut og så stien til Eivinds plass og ned. Vi var litt usikre på hvor lang tid turen ville ta, men mente det ville bli omtrent fem timer.

For min del hadde denne turen stått på programmet, uten at jeg egentlig så syn på å gå alene. Det er ikke mange som går om Hjermands plass, og det kunne lett bli en ensom tur. Fornuften sier at det passer med følge på slike turer.

Jeg må også innrømme at beina kjentes litt støle og stive, og det er noen små blemmer på føttene. Jeg var ikke sikker på om det ville være så lurt med en langtur som avslutning. Edvin var ikke i tvil. Dette var en tur han ønsket, men ikke alene.

Jeg lot meg overtale til å bli med. Vi fant ut at det kunne passe å starte tidlig denne dagen, og alt halv ti var vi igang. Jeg opp den bratte bakken. Sigbjørn og Edvin tok den lange bakken, og vi ville treffes på toppen.

Sigbjørn ville ikke på langtur, men tok følge med oss innover til Norskeplassen. Edvin og jeg gikk mot Sukkertoppen i bra tempo, og fortsatte videre innover. Der stien tar av mot Eivinds plass og stikkveien mot «Våres Plass» måtte vi ta en avgjørelse.

Skulle vi gå stien nesten om «Våres plass» eller ta veien opp mot karpedammen. Det går fortere og lettere på vei, men det mye mer kjedelig. Det ble den kjedelige veien opp til avstikkeren mot Karpedammen. Der går det også en slags vei videre oppover, som ikke tar fullt så lange svinger ut og inn.

Vi fulgte denne «veien» opp til stien mot Dusjen, og havnet omsider ved Dusjen. Der satt det en kar som hadde kommet opp fra Hjermands plass. Det kom til og med nok en kar i mot oss da vi vandret nedover fra Hjermands plass.

Den første bakken ned fra veien, rett under Dusjen, var ikke lett å gå. Her hadde regnet vasket ut store deler av stien. Fra bunn av bakken var det bra sti som følger en en gammel opparbeidet Camino. Opp og ned og over kanter og langs bratte sider – med fjell på den ene siden og stup på den andre.

Vi har gått denne turen noen ganger, men det var første gang det var skikkelig med grønne busker og blomster. Lavendelen sto i blomst. Det var til og med gress, som nesten dekket stien enkelt plasser. Det ble en skikkelig flott opplevelse denne gang.

Vi nådde Hjermands Plass, og fikk tatt det vanlige bildet av tigeren uten for bygget under selve plassen Som vanlig var det pause på plassen. Det var nå satt opp noen staker som viser stien videre det første stykket.

Det har nok hendt at folk ikke helt har funne stien videre, men den går sørover på flaten, og er godt merket videre. Enkelte plasser er det lagt stein på siden og det minner litt om «vei». Det er lett å gå dette stykket, men stien kommer etter en stund til bakken ned mot juvet.

Den er lang, bratt og med løs grus, Vi kom oss greit ned til bunnen. Vi glemte å se etter tauet som også kan brukes for å komme opp på andre siden. Vi går litt nedover elveleiet og så opp på stien, som følger dalen utover.

Denne gangen var det frodig nede i juvet. Det var fortsatt litt vann å se, og det var langt fra så tørt som det pleier å være. Det ble en flott opplevelse opp til stien mot Eivinds plass. Som også denne gangen «hoppet» lengre fram etter som vi kom nærmere og nærmere.

På Eivinds plass var vi nesten hjemme. Det gjensto bakken opp til Sukkertoppen og så ned til Norskeplassen. Hvor det heller ikke denne gangen ble noen pause. Det ble Dalen tilbake. Vi ble enige om at den ekstra kilometeren i stede for å ta rett ned brattebakken, var verdt å ta med.

Det hadde vært en lang tur. Vi hadde gått 18-19 kilometer og brukt nesten fem timer. Edvin mente vi hadde tatt omtrent 1000 høydemeter med alle bakkene opp og ned.