Blåfjellenden søndag 25. august.

Søndagstur frem og tilbake.

Etter nok et opphold i ”syden” og hjemkomst sent lørdag kveld, måtte det bli en kjapp tur inn til Blåfjellenden. Forrige helg ble det ikke noen tur, men i ferieuka gikk jeg hver dag.  Litt rart det der, at det skal ta lengre tid å finne fram greier, pakke sekken, og komme seg ut i bilen, etter bare en uke på ferie. Jeg kom derfor ikke av gårde før rundt 10.

Været var bra, selv om det var overskyet innover. Værmeldingen lovet bedre vær utover dagen, og det skulle ikke komme en dråpe regn. Det var varmt nede i lavlandet, litt kjøligere oppe i høyden. Jeg hadde på en ekstra trøye de første par hundre metrene. Men etter å ha gått meg varm, gikk trøya i sekken, og det ble en tur i kortbukse og kort ulltrøye. Opp de første bakkene gikk det greit. Det virket som om det var overskudd, og jeg ga litt på.  Rett over ”porten” møtte jeg på et lite følge. Med store sekker.  Jeg måtte t et bilde – til ”skrekk og advarsel”.

Nå hadde disse karene ikke gått langt, de hadde ligget i telt rett inne i heia, og børen inneholdt en båt, men de hadde ikke med fiskestang. Det virket litt rart.

Litt lenger oppe i bakken kom det et par karer i mot.  Jeg rakk bare å se  at dette var karer som gikk fort, før jeg også gjenkjente Olav og Sigmund. Det ble en stopp og en radel. De kunne fortelle at sauesankingen ville begynne om 2 uker. Et sikkert høst tegn.

Ellers var det fortsatt en del grønt igjen i heia. Jeg vil kalle det en sensommertur og ikke høst tur.

Det kom en del folk i mot. De hadde overnattet på hytta og skulle tilbake til Hunnedalen.  

De siste helgene har det vært mye folk på hytta. Og de som kom i mot mente det hadde vært fullt fra lørdag til søndag. Ved opptelling, så var det et stykke fra fullt, men alle rom var opptatt, og det må ha ligget en del på hemsene, men ingen i stuene eller på gangen. Det er mangler en del på at jeg vil kalle det fullt.

Jeg traff to damer på hytta som også var på dagstur i det fine været. På hytta ble det tid til litt jobb, men jeg hadde ikke anledning til å bli så lenge. Hjemturen gikk greit, men oppover bakkene kjente jeg godt at jeg hadde gitt på innover. Melkesyra kjentes fort om jeg igjen forsøkte å gi på. Turen tilbake gikk likevel på litt under ordinær tid.

En grei treningstur og et fin tur over heia i bra gåvær.

Makarska til Baska Voda onsdag 21. august 2013

Ferie i syden.

Det må bli den vanlige turen, selv om det er varmt og til og med termometeret svetter. Vi går hver  dag på vår ferie i Markarska. Det blir sånn opp mot et par timer til sammen til og fra ”stranden”.  Men i tillegg må vi ha en ”langtur” en dag. Onsdagen var det meldt om litt skyer fra morgenen av. Og vi benyttet anledningen til å ta ut på en litt lengre tur.

Avstanden mellom hotellet og Baska Voda er opp mot en mil. Det gir en passe spasertur frem og tilbake.  Nå er det fjell – tørre og varme sådanne – i nærheten. Jeg har blitt anbefalt å ta en tur opp mot toppen av Biokovo 1762 moh. Det skal gå en grei sti fra vei og opp mot toppen. I tillegg er det også bilvei helt opp, men da på ”baksiden”.

Bestyrerinnen har noe i mot slanger, og da hun fikk høre at det fantes et par giftige typer av arten, ble det vanskelig å få til en skikkelig tur.

En vandring langs adriaterhavet er ikke noen stor utfordring. Det er vei/ grus/heller store deler av turen. En liten del går langs klipper og i skog, og stien følger det gamle faret mellom tettstedene langs kysten. I følge kjentfolk er det mulig å fortsette videre fra Baska Voda mot Brela og ennå lenger.

Merkelig nok blir sekken like tung som for en normal dagstur. Det er ikke akkurat lange trøyer og ekstra ull som veier, men sekken blir full av badetøy og vann. Neste gang skal jeg ta med en bedre sekk. Etter 4-5 timer med 6-8 kilo på akslene (sekken er uten hoftebelte) så kjennes det.

Og det er jo litt å se på langs badestrenden, både med og uten…

Eller som han sa, han som så svigermor bade. Det finnes mye stygt i sjøen.

En kjekk ting med en tur langs sjøkanten, er muligheten for en lang og bedre lunsj på en resturant. Denne gangen fant vi en bra i Promajna på vei tilbake mot Makarska.

Blåfjellenden torsdag til fredag 15. - 16. august

En kjapp tur inn og ut.

Denne helga vil det være vanskelig å komme innover til hytta, om det ikke ble etter arbeidstid torsdag.  Bestyrerinnen hadde andre planer for helga.

Onsdag ble det en runde med telefoner, men bare broderen ble med.  Jeg snek meg ut rett etter lunch og gjorde de nødvendige innkjøpene. Det er greit å handle på KIWI'en på Ålgård, men de har ikke skogsbacon og pepsi Max 1/2 liter i 6 pack. Helt nødvendige ting på en slik kjapp tur.


Vi kom oss av gårde rundt 15:00 (litt tidlig i forhold til ordinær arbeidstism, men...
Værmeldingen var egentlig ikke så veldig god, men varsel om store nedbørsmengder på fredagen.

Det kunne også bli noe regne på veien innover heia. Men denne gangen tok meterologen heldigvis feil. Vi fikk overskyet og nesten ikke vind. Det var tørt i bakken, og egentlig svært gode forhold for en tur.
Vi traff en mann som kom i mot. Han hadde ligget i telt oppe ved Jomfruvannet. Han hadde truffet to personer på vei innover. Det var greit å gå. Vi holdt et bra, men "rolig" tempo- Det gled fint, og det tok ikke mye over to timer inn. Vi gikk og lurte på hvor mange som ville være på hytta.

Det var en del folk, men denne gangen var det bare vi som var norske. Utenom oss var det 4 + 3 fra Tyskland og to fra Polen.
Det ble en rolig og hyggelig kveld. Men vi gikk tidlig til ro.

Det regnet "katter" om natten, og det var stort sett regn og yr hele morgenen. Vi kom avgårde rundt 10, og hadde nokså nær opphold til halvveis tilbbake. Bekker og vaet hadde steget mye i løpet av natten. Det regnen til vi var kommet over Fossebekken. Den var stri og vi måtte ned i bekken med skoene. Etter Fossebekken var det ikke regn, men hele elver som kom ned. Det tok bare noen minutter før det fosset og randt over alt. Det må ha kommet mye vann ned i den ene bøya.

Bekken nede ved hyttebyen gikk stri, og yppet seg. Den brummet godt, og det rant mye vann.

Vel nede ved bilen var som vanlig våte til skinnet (av svette), og skiftet inne i bilen.
Nedover Hunnedalen til Øvstebødalen, randt det vann nedover hele fjellsidene. Det er skjelden jeg har sett så mye vann i fjellsidene.

Stutaheia søndag 10. august

Over heia med truende tåke.

Fra Langavatn er det en grei tur ned til Blåfjellenden gjennom Blåstøldalen.  Det tar alltid litt tid å komme av gårde. Været var fortsatt skikkelig bra. Sol og lite vind. Alle på Langavatn skulle videre til Blåfjellenden. Der  ville det bli en del folk natt til søndag.

De staute katene fra Tau, hadde forsøkt å fiske i Langavatn, med bare et napp som resultat. Det ble påstått at det var en fin og stor fisk som hadde sluppet unna, etter å ha vært het oppe i steinene.

Det er ikke alltid så tørt i bakken nedover mot Blåstøldalen som på denne turen. Selv myrene i Blåstøldalen var delvis tørre. Det var med andre ord lett å gå.

Men som alltid, selv om turen er godt under tre timer så blir det ”tungt” på slutten og det er kjekt å se hytta dukke opp over kanten.

På hytta var det ”tilsyn”. To jenter som hadde sommerjobb. Det tok en skikkelig omgang med renhold.  De hadde tatt turen opp Fidjadalen, og merket stien. 18,5 timer med merking og gåing. En imponerende jobb. Nå bør det være enkelt å finne fram i dalen.

Ut over dagen kom det en del folk. Fra Langavatn kom ”den harde kjerne fra Tau” med fersk fisk fra Rundevatn. Det ble en skikkelig bra middag den kvelden.

Fra Sandvaten kom det gamle kjente. Det var svært hyggelig igjen å hilse på Inger og Arne. Vi har møtt på fjellet en god del ganger opp gjennom årene. Det har alltid vært noen kjekke kvelder når vi er på samme hytte. Og så sent som i slutten av juni traff jeg to tyskere som også kjente Arne.

Det ble væromslag i løpet av natt til søndag. Regn og tåke. Om morgenen så det ikke bra ut. Tåka lå lang nede på fjellsiden og det regnet. Ikke hyggelig vær for en tur alene over Stutaheia.

Men som så ofte før, etter frokost med egg og bacon og en runde med renhold, var forholdene bedre. Jeg mente det ville bli ennå bedreforhold etter hvert, og i alle fall ikke dårligere. Jeg pakket sekken (lett) og tok av gårde over myrene mot Mørkedalen.  Det er noen drøye bakker oppover mot Stutaheia. Her gjelder det å holde igjen, ellers brennes alt kruttet lenge før toppen. Jeg tok det med ro, og passet på å fylle flasken med vann.  Det var litt yr akkurat da, så det ble ikke en lang pause.

Men jeg tok på en tynn fleece. Det var kaldt i bakken, og det ville ikke være stort bedre oppe i høyden på bare heia.

Tåka lå på toppene bak meg. Vel oppe kjente jeg at trekken kom fra nord. Det betød at tåke sannsynligvis ville holde seg vekk. En lettelse. Det er ikke helt enkelt å finne merker og nødlinger om tåka blir tett. Selv med kart og kompass vil det gå sakte over heia om stien skal følges. Og det skal ikke mange metrene til før stien ”forsvinner”.  Det er ikke mange fastpunkene å holde seg til. Småvannene er ofte det beste, men om omrisset forsvinner i tåka, er det ikke lett å se hvilket vann som ligger forran, eller for den saks skyld hvor stort det egentlig er.

Det ble en grei tur over heia. Tørt på fjellet og ikke regn eller vind. Det å ha spart litt på kreftene kjennes bra opp de siste bakkene mot stidelet til Høgaleitet. Det ligger på godt over 1100 moh.

Ned mot Sandvatn går det greit. Kneet kranglet litt i de bratteste bakkene, men det er uansett enklere å gå ned enn opp.

Vel nede på stien mellom Sandvaten og Lortabu, var det bare å konstatere at turen egentlig hadde gått alt for fort. Det er det lille stykket over høgheia som et ”tur”. Resten er mer ”transport”.

Det ble ikke bading i kulpen i Lysebekken.  Sola kom ikke skikkelig gjennom, men hjemme var det sol.

Litt urettferdig det der.

En litt lang helgetur var over. To lange dager (7 timers turer), med en kort i mellom. Det er kjekt å kunne hake av en skikkelig tur også i 2013.

Strålausheia fredag 8. august

Sol og langtur.

Det ble en god del titting på YR i slutten av forrige uke. Værmeldingen ble bedre og bedre etter hvert. Jeg hadde egentlig planlagt å tilbringe en langhelg på Blåfjellenden for å få på plass en del lemmer i myra. Med god værmelding ble det en kjapp omlegging av planene.

For å kunne komme et stykke inn i heie, kan det ikke bli for lang kjøretur før start.  Jeg har noen ganger tatt rundturen fra Lortabu forbi Sandvatn til Langavatn og neste dag til Blåfjellenden, for så å ta turen tilbake til bilen på Lortabu. Det var på tide å gjenta en gammel klassiker.

Det er to lange dager, med en kort tur på lørdagen. Det gir litt tid til jobbing på hytta.

Det var en bråte biler på parkeringsplassen ved Lortabu. Jeg regnet med at det ville være en del på vei innover, men jeg traff bare to jenter, og de fortalte at det hadde gått en kar innover, som skulle til Mohidler.

Jeg ville derfor, som vanlig, bli temmelig alene. Det kunne jo være at noen hadde overnattet på Sandvatn og gått videre.

Turen inn til Sandvatn er en av de ”letteste” jeg vet om. Etter stigningen opp langs Lysebekken, er det mange flate partier og slake bakker. Det var greit å gå, tørt og fint. Litt vind i mot, som nok gjør det tyngre enn vanlig på en langtur.

På Sandvatn var det ikke en kjeft. Det var heller ingen som hadde gått mot Langavtn.  Etter en liten pause, fortsatte jeg mot stidelet mot Børsteinen.  Den biten er satt opp til å ta en time. Jeg har alldri kommet særlig under denne tiden, men det brukes bare hele timer på kartene, så en time er nok det nærmeste. Men for mange vil det da ta en god del mer.

Ikke mye liv, men jeg skremte da opp en flokk ryper.

Oppstigningen til Strålausheia er tung. Det går jamt opp en god stund, og det er en del kneiker før toppen. Vel oppe på Strålausheia er det enkelt. Bare granitt, og nødlinger på rekke.

Det eneste er at ”noen” setter opp varder utenom stien. Det kan lage litt forvirring i tåke og under dårlige forhold.

Det er ikke mange spisse topper eller andre ting som merker seg ut. Det er vidt utsyn over stein – og mer stein.

I år er det lite snø. Normalt er det mulig å krysse over en del revner på fenner. I år måtte jeg helt ned før jeg kunne klatre opp noen meter til stien på andre siden.  Etter en stund kommer Strålaus toppen til syne. Den ligger helt ut mot Langavatn, ett godt stykke fra Strålausheia.  Litt underlig det der. 

Det nærmer seg kveld da jeg fikk se Langavatn (både hytta og vannet) nede i bakken.  Jeg hadde gått  og ”fabulert” om full hytte, og hvor da en enslig sjel skulle finne en seng.  Hytta var tom.

Det kom et par fra Nedreland. De var på vei rundt Lysefjorden, og hadde bre noen dager igjen før den rundturen var fullført. Det kom også fire karer fra veien, så det ville bli en del folk på hytta den natten.

Sent, nærmere 10:30 så vi tre gutter på stien fra Sandvatn. De hadde tatt samme turen som meg, men startet noe før 6. Og var fremme i det mørket senket seg, og det ble vanskelig å se. Fin (om enn litt vågal) ”timing.”

Tomannsbu søndag 4. august

Donnerwetter

Det var en stund siden jeg hadde vært på Tomannsbu. Det var på tide å ta en tur. Værmeldingen var ikke så hakkende gal lørdagskvelden, men søndagsmorgen var det regn og torden på menyen.

Jeg kjørte oppover i kortbukse, og hadde tatt med lett jakke og lett bukse i sekken. For sikker hets skyld hadde jeg også tatt med det ”tunge” utstyret i bilen. (Dovre bukse og Recon jakke, riktignok gammel modell.)

Oppe i dalen var det fortsatt sol, men i horisonten mot sør var det tunge skyer. Jeg skiftet til det ”tunge” utstyret.

Det var ikke mange bilene på parkeringsplassen. Yr bestemmer nok besøket. Og det var egentlig dårlig værmelding denne helga. Det var spor oppover Tveitabrekka, og jeg tok igjen et ungt par like over toppen av bakken.  De ville innover og bli til mandag.

Litt lenger borte på flyene, traff jeg to par som hadde vært på hytta natt til søndag. De fortalte at det hadde vært 6 stk totalt. (Noen hadde gått ned så pass tidlig at jeg ikke møtte de.) Det blir det ikke mange overnattinger av midt i den beste sesongen.

De mørke skyen kom stadig nærmere og jeg rykket frem i køen. Et stykke før jeg nådde hytta fikk jeg regnet på meg, men det var bare noen spredde forsøk fra værgudene. Vel inne på hytta, med varm te i koppen og mat i magen, dundret det virkelig. Torden og lyn og masse regn. Jeg ventet til det værste var over. Med erfaring fra regn og vind, kledde jeg meg for uværet. Tynn lang under og et ekstra lag tynn fleece på overkroppen.  Hetta på og ut i – oppholdsvær. Det ble en varm og svett tur tilbake. Vinden bakfra og litt sol i bakkene gjorde turen tilbake noe bedre enn hva jeg hadde forventet.

Men vann var det. Det som på veien inn hadde vært en liten bekk var nå en elv. Det fosset og rant over alt. Det ble selvsagt sleipt og glatt, og oppover berget og ikke minst ned Tveitabrekka gikk jeg veldig forsiktig. Jeg var glad da jeg endelig sto nede ved bilen uten å ha vært i bakken mer enn en gang.

En av de få turene der jeg hadde for mye klær på. En søndagstur som vil bli husket.

Blåfjellenden fredag til lørdag - med bestyrerinnen

En rolig kveldstur inn og en grei tur tilbake.

Det er YR som bestemmer. Denne helga var planen å gå til Strandalen. En liten titt på YR, og det ble umiddelbart endringer i planene.

Yr meldte om store nedbørsmengder på lørdagen, med torden og lyn.

Nå trenger ikke YR alltid ha rett, men denne gangen fulgte vi fjellvettreglene.

 

Værmeldingen lovet at godværet ville vare til ut på kvelden fredag. Og det ville bli en bedring i været lørdag, før det igjen kom et nedbørs-område inn over heiene. Det kunne se ut som om det ville bli en grei tur å gå inn til Blåfjellenden på fredagskvelden og gå tilbake til bilen på lørdagen. Vi hadde ingen planer for lørdagsettermiddag, og kunne derfor justere avgang fra hytta i forhold til været. Bestyrerinnen godkjente planene.

Jeg gjorde klar hjemme, pakket sekken og kjøpte inn provianten. Fjordland middag og som vanlig egg og bacon til frokost.

Bestyrerinnen stakk av litt tidlig fra jobb, og vi kom derfor av gårde rett over 4. Vi hadde en optimistisk stopp for å kjøpe noen bokser - om vi skulle være så heldig å komme over noen multer som var modne.

Det var ikke mange bilene på parkeringsplassen. Det tydet på at vi kunne bli alene. Rett oppe i bakken gikk vi på kjente - en familie med små barn en på to (og et halvt, - viktig) og en på fire år. De hadde vært inne på hytta for en natt.

Vi fikk også greie på at det var en gjeng på fire stk på vei innover.
Fredagsturene innover heia er litt spesielle. Det blir litt kveldstemning på slutten og ting roer seg. Det er lite stress på disse turene. Det kan skyldes at jeg går noe roligere enn vanlig. Bestyrerinnen trener på langt nær så mye som meg.

På hytta hilste vi på de som var gått innover før oss. Fire nederlendere, som ville ned Fidjadalen på lørdagen.

Jeg hentet vann, og satte på middagen. Det ble selvsagt en sen middag, men sånn er det med de “fine”.

Kvelden gikk som vanlig med sudoku Max og peanøtter.

Det ble tidlig kveldsmørkt. Været som var meldt kom innover heia med bulder og brak. Vi slukket lysene, og satt og så på lynet og hørte på tordenet. Det smalt skikkelig et par ganger, men egentlig var det værste været et stykke unna.

Det ble en lummer og varm natt, og vi lå litt utpå. Sto ikke opp før nærmere ni.

Det tar et par timer å få orden på hytta. Men da vi var klar for avgang kunne vi ønske de neste gjestene velkommen til nyvasket hytte med pussete vinduer . Bortsett fra at vi ikke traff noen nye gjester.

YR bestemmer antakelig. Med dårlig værmelding, færre eller ingen på hytta.

Hjemturen gikk i jevnt og rolig tempo. Helt nede ved hyttebyen ble vi forbiløpt av tre karer fra stølen på Blåfjellenden. De hadde vært inne og sett etter sauene.

En litt uvanlig tur i og med at bestyrerinnen var med. Det var første tur på beina innover i år for henne.

Vi gamle holder fortsatt koken.