Over myrer og ned lier i selskap med sauer og sauegjetere.

Den lette turen.

Morgen på Langavatn er alltid kjekt. Hytta ligger på 940moh og har utsikt nedover dalen mot rundevatn. Hytta er kompakt, og krever ikke mye renhold og rydding før avgang.

Nå hadde jeg det ikke travelt denne dagen. Det er ikke så mange timenes tur ned til Blåfjellenden, og jeg hadde ikke planer om å jobbe på hytta. Værmeldingen hadde vært bra. Et par som ankom hytta kvelden før fortalte dessverre at det nå var meldt om regn fra kvelden av.

Og himmelen i vest var ikke klar, men fortsatt uten den stålgrå fargen som gir regn. 

Litt arbeid er det tross alt som må gjøres før avgang. Jeg feid og vasket. I det jeg holdt på å avslutte arbeidet, kom det en hel gjeng karer. Det var sauefolk fra Blåfjellenden. De skulle starte sankingen den dagen. Og noen skulle ta heia over Blåstøldalen, mens andre skulle gå lengre inne. En mann var avsatt til den enkle jobben og ta Blåstøldalen. Det vil si at den enkel jobben er først å gå opp til Langavatn, så få med seg alle sauene på turen tilbake. Enkelt – bare en god 6 timers tur.

Jeg tok følge med karen nedover mot Rundevann. Vi møtte en av sankerne fra Lyseheia. Han fortalte at han hadde gått fra en sau med to lam lengre ned. Om vi så sauen, kunne vi sette fart på den oppover?

Vi fant sauen og satte fart på dyrene. Med roping og høylydte brøl.

Litt lengre nede satt heiesjefen selv oppe i lia. Han ba pent om at jeg forsøkte å ta meg fram på andre siden av dalen, utenom t-merket sti. Det skulle gå en sti der. 

Jeg krysset over og prøvde å finne denne stien. Uten hell. Det ble til at jeg måtte jobbe meg fram nedover mot Blåstølmyrane. Det tar vesentlig lengre tid enn å gå den godt oppgåtte stien. Nede på myra kunne jeg gå inn på stien igjen, med saueflokken bak meg.  Men da hadde jeg gått ute i terrenget og både hoppet og krøpet.

Ute på de åpne myrene gikk jeg langs stien, litt ute i myra. Den var så pass tørr at dette var lettest.

Det skal gå en sti tvers over myra, i stedet for over og langs. Jeg burde antakelig ha ventet på saueflokken og tatt følge nedover. Da hadde jeg fått greie på hvor denne stien går.

De siste kilometrene inn mot Blåfjellenden går over en del småhauger. Det er opp og ned noen høydemeter. I tillegg er det mye stein og ikke lett å gå. Til sammen gjør det at det blir tungt på slutten.

Selv om turen ikke hadde vart mer enn tre timer, var jeg glad da jeg kunne sette meg ned på terrassen på Blåfjellenden og nok en gang beundre utsikten nedover dalen.

Jeg var alene på hytta og benyttet anledningen til å få noe sol på kroppen.

Ut på ettermiddagen kom broderen. Vi fikk noen fine timer på terrassen før hytte begynte å fylles opp.

Ikke for å klage på værmeldingen, men de tok feil. Det vil si at de egentlig hadde rett tidligere på torsdag morgen. Fredag ble værmessig en god dag. Selv om det var skyer, så var det sol inne i mellom, og temperaturen var høy. Det er ikke så ofte det er opp mot 20 grader på terrassen i september.

Og kvelden ble som dagen. Fin og varm. Det var mulig å sitte ute til solen gikk ned.

Turplaner for 2014

Planlegging eller ønskedrømming.

Jeg er ikke helt sikker på om det er lurt å sette ned på papir (eller i en datafil, for den saks skyld) hvilke turplaner jeg ser for meg for sesongen 2014. Det blir lett en nedtur til høsten, når oppsummeringen foretas.  Og det er ingen begrensinger på avstander og gåtimer på kartet.

Hva som kan gjennomføres er først og fremst avhengig at helsa holder, og at det ikke detter på noen skader. Småskader hindrer ikke turer, men det kan lett oppstå mer alvorlige ting.

Nåja, jeg pleier å si at lå lenge det bare er vondt, et det til å leve med – vel å merke på tur…

En sikker post på programmet er påsketuren til Blåfjellenden.  Bestyrerinnen er fortsatt oppsatt på å feire påsken på hytta. Det er litt imponerende at bestyrerinnen fortsatt satses på skigåing, lenge etter at jamngamle har lagt alt friluftsutstyr på hylla. Eller brent skiene, for det var da vitterlig treski  de hadde da de ga opp?  Det blir ikke så mye turer i påsken. Mer vask og puss, pluss skifting av sengetøy. 

Og jeg har alt bestilt en tur til Scotland i begynnelsen av mai. For å gå Lochnagar. En Munro.  Sammen med broderen – uten bestyrerinne og kone….  Stort bedre enn det kan det vanskelig gjøres.

Jeg satser også friskt på en telt-tur i mai. Muligens i forbindelse med 17. mai. (Bestyrerinnen skal da på ferie i Spania, og da får jeg hele helga til disposisjon. Det må bli Fidjadalen eller muligens Madlandsheia?

Så snart snøen er vekk i heia, blir det fredag/lørdagsturer til Blåfjellenden. Det blir skikkelig kjekt. Tenk igjen å få anledning til å servere kaffe til andre gjester, drøse om fjell og hei, uten stress. Treffe  gamle kjente og bli kjent med nye mennesker.

Så må det bli en kjapp helgetur i juni. Båt til Lysebotn og videre til Langavatn på fredagen. Så til Blåfjellenden på lørdagen med en heietur til Flørli på søndagen for båten tilbake til bilen. 

Litt ute i juli blir det reprise på fjorårets opphold på Nilsebu. Det blir familiesammenkomst med komlemiddag tirsdag, fisking og lange kvelder. En turer til Stakken skal det også bli råd med, samt en tur over Kannekleiv, Storhidlerdalen og ned Snetonå.  Bare værgudene nå får med seg dette, og legger inn en bestilling på brukbart turvær.

For oss pensjonister, vil det vel også bli mulig med en tur over Hardangervidda. Fra riksvei 7 til Haukeliseter? Det er ofte problemer med å få tilpasset turene når det er flere med, men vi må da kunne få til noe.

Eller vil det fortsatt være søndagsturer til Blåfjellenden, Sandvatn og Tomannsbu. De turene kan da ikke ha blitt for lange som dagsturer for gamle folk, over vinteren.

Og det må kunne gå med en tur fra Grydalslegå til Grautheller en eller annen gang. 

Hva da med den årlige turen til Stranddalen for å sjekke blomstene? Den må da kunne  gjennomføres. Kan vi muligens få lokket med barnebarn denne gangen.

Oppe i alt dette håper jeg det er tid til en tur i høgheia innerst i Suldal.  Det hadde vært morsomt å kunne ta en tur fra Krossvatn til Nilsebu.

Og hva da med en telttur sammen med barnebarn .  Eller en tur til Langavatn med jentungen.

Det ble en tett kalender totalt. Og jeg er nesten sikker på at det dessverre ikke er mulig å gjennomføre alle planene. Men nå er det satt på papiret, og da mangler det bare å gjennomføre så mange turer som mulig.  Det skal bli morsomt å ta en oppsummering til høsten, uansett.

Strålausheia fredag 8. august

Sol og langtur.

Det ble en god del titting på YR i slutten av forrige uke. Værmeldingen ble bedre og bedre etter hvert. Jeg hadde egentlig planlagt å tilbringe en langhelg på Blåfjellenden for å få på plass en del lemmer i myra. Med god værmelding ble det en kjapp omlegging av planene.

For å kunne komme et stykke inn i heie, kan det ikke bli for lang kjøretur før start.  Jeg har noen ganger tatt rundturen fra Lortabu forbi Sandvatn til Langavatn og neste dag til Blåfjellenden, for så å ta turen tilbake til bilen på Lortabu. Det var på tide å gjenta en gammel klassiker.

Det er to lange dager, med en kort tur på lørdagen. Det gir litt tid til jobbing på hytta.

Det var en bråte biler på parkeringsplassen ved Lortabu. Jeg regnet med at det ville være en del på vei innover, men jeg traff bare to jenter, og de fortalte at det hadde gått en kar innover, som skulle til Mohidler.

Jeg ville derfor, som vanlig, bli temmelig alene. Det kunne jo være at noen hadde overnattet på Sandvatn og gått videre.

Turen inn til Sandvatn er en av de ”letteste” jeg vet om. Etter stigningen opp langs Lysebekken, er det mange flate partier og slake bakker. Det var greit å gå, tørt og fint. Litt vind i mot, som nok gjør det tyngre enn vanlig på en langtur.

På Sandvatn var det ikke en kjeft. Det var heller ingen som hadde gått mot Langavtn.  Etter en liten pause, fortsatte jeg mot stidelet mot Børsteinen.  Den biten er satt opp til å ta en time. Jeg har alldri kommet særlig under denne tiden, men det brukes bare hele timer på kartene, så en time er nok det nærmeste. Men for mange vil det da ta en god del mer.

Ikke mye liv, men jeg skremte da opp en flokk ryper.

Oppstigningen til Strålausheia er tung. Det går jamt opp en god stund, og det er en del kneiker før toppen. Vel oppe på Strålausheia er det enkelt. Bare granitt, og nødlinger på rekke.

Det eneste er at ”noen” setter opp varder utenom stien. Det kan lage litt forvirring i tåke og under dårlige forhold.

Det er ikke mange spisse topper eller andre ting som merker seg ut. Det er vidt utsyn over stein – og mer stein.

I år er det lite snø. Normalt er det mulig å krysse over en del revner på fenner. I år måtte jeg helt ned før jeg kunne klatre opp noen meter til stien på andre siden.  Etter en stund kommer Strålaus toppen til syne. Den ligger helt ut mot Langavatn, ett godt stykke fra Strålausheia.  Litt underlig det der. 

Det nærmer seg kveld da jeg fikk se Langavatn (både hytta og vannet) nede i bakken.  Jeg hadde gått  og ”fabulert” om full hytte, og hvor da en enslig sjel skulle finne en seng.  Hytta var tom.

Det kom et par fra Nedreland. De var på vei rundt Lysefjorden, og hadde bre noen dager igjen før den rundturen var fullført. Det kom også fire karer fra veien, så det ville bli en del folk på hytta den natten.

Sent, nærmere 10:30 så vi tre gutter på stien fra Sandvatn. De hadde tatt samme turen som meg, men startet noe før 6. Og var fremme i det mørket senket seg, og det ble vanskelig å se. Fin (om enn litt vågal) ”timing.”